Finansdepartementet fremmer i proposisjonen forslag
til endringer i regnskapsloven og revisorloven. For det første foreslås
en plikt for store foretak til å rapportere hva foretaket gjør for
å integrere hensynet til menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter
og sosiale forhold, det ytre miljø og bekjempelse av korrupsjon.
Denne delen av lovforslaget bygger på en rapport fra en arbeidsgruppe
oppnevnt av Finansdepartementet, som utredet krav til rapportering
om samfunnsansvar for å følge opp Stortingets behandling av St.meld.
nr. 10 (2008–2009) Næringslivets samfunnsansvar i en global økonomi.
Rapporten ble overlevert til departementet 13. oktober 2010, og
har vært på høring. For det annet fremmes det i proposisjonen forslag
om en endring i regnskapsloven som innebærer at plikten til å utarbeide
konsernregnskap faller bort for morselskap som bare har datterselskaper
av uvesentlig betydning. Det er adgang til å gi et slikt unntak
etter nye EØS-regler som svarer til EU-direktiv 2009/49/EF, som
endrer EØS-reglene som svarer til EU-direktiv 78/660/EF. Denne delen
av lovforslaget bygger på et høringsnotat utarbeidet av Finanstilsynet
3. oktober 2011, som Finansdepartementet har hatt på høring. I proposisjonen
fremmes det også forslag om oppretting av enkelte henvisningsfeil
i verdipapirhandelloven og revisorloven.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Gunvor Eldegard, Gerd Janne Kristoffersen, Marianne Marthinsen, Nina
Mjøberg, Torfinn Opheim, Knut Storberget og Dag Ole Teigen, fra Fremskrittspartiet,
Ida Marie Holen, fung. leder Ketil Solvik-Olsen, Kenneth Svendsen
og Christian Tybring-Gjedde, fra Høyre, Gunnar Gundersen, Arve Kambe
og Jan Tore Sanner, fra Sosialistisk Venstreparti, Geir-Ketil Hansen,
fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, fra Kristelig Folkeparti,
Hans Olav Syversen, og fra Venstre, Borghild Tenden, tar
omtalen til orientering og viser for øvrig til proposisjonen for
nærmere omtale av forslagene som delvis er gjengitt i sammendragene
nedenfor.
Etter gjeldende rett er det ikke noe generelt
krav i regnskapsloven om at det skal rapporteres om samfunnsansvar.
Av regnskapsloven § 3-3 a niende til tolvte
ledd følger at foretak som ikke er små, skal gi opplysninger i årsberetningen
om arbeidsmiljøet, om tilstanden i virksomheten når det gjelder likestilling,
om tiltak for å fremme formål i diskrimineringslovgivningen, samt
om forhold ved virksomheten som kan medføre en ikke ubetydelig påvirkning
på det ytre miljø. Det gjelder tilsvarende krav for små foretak
etter regnskapsloven § 3-3 fjerde til syvende ledd.
St.meld. nr. 10 (2008–2009) Næringslivets samfunnsansvar
i en global økonomi ble lagt fram 23. januar 2009. Meldingen drøftet
bl.a. bedrifters ansvar for å påvirke samfunnsutviklingen utover
lønnsom verdiskapning, og virkemidler for å skape økt bevissthet
om samfunnsansvar både i privat og offentlig virksomhet. Det ble
gitt uttrykk for at det er utfordrende å identifisere juridiske
virkemidler som kan bidra direkte til økt bevissthet om samfunnsansvar
i næringslivet. Det ble samtidig vist til at oppmerksomhet og press
fra opinionen og forbrukere, samt intern bevisstgjøring blant arbeidstakere
og ledelsen i det enkelte selskap, trolig vil kunne ha positiv effekt.
Juridiske virkemidler kan derfor brukes for å tilrettelegge for
offentlig søkelys på selskapets virksomhet.
På denne bakgrunn ble det i meldingen varslet høring
av et utkast til lovregler med krav om at de største regnskapspliktige
foretakene skal opplyse om hvilke etiske retningslinjer eller standarder
for samfunnsansvar de følger og hva selskapet har gjort i regnskapsåret
for å følge opp sitt samfunnsansvar.
Finansdepartementet oppnevnte 19. februar 2010
en arbeidsgruppe til å utrede krav til rapportering om samfunnsansvar.
Arbeidsgruppen ble sammensatt med medlemmer fra Finansdepartementet,
Utenriksdepartementet, Miljøverndepartementet, Barne-, likestillings- og
inkluderingsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Arbeidsdepartementet.
Arbeidsgruppens rapport ble overlevert til Finansdepartementet
13. oktober 2010 og sendt på høring 26. oktober 2010 med frist 28. januar 2011.
Internasjonal utvikling, arbeidsgruppens forslag og
høringsinstansenes syn er omtalt i proposisjonen.
Myndighetene forventer at norske bedrifter utviser
samfunnsansvar som en integrert del av virksomheten. Det vises bl.a.
til St.meld. nr. 10 (2008–2009), Næringslivets samfunnsansvar i en
global økonomi, og Stortingets behandling av denne meldingen, jf.
omtale i kap. 2.2.1 i proposisjonen.
Sentralt i et slikt samfunnsansvar ligger relasjonen
mellom bedriftene og den bredere, samfunnsmessige interessentgruppen
som direkte eller indirekte berøres av virksomheten som drives,
og de beslutninger bedriftene ellers treffer som ledd i virksomhetsutøvelsen.
Departementet slutter seg til at det ikke er tilstrekkelig
bare å bygge på frivillighet for å stimulere en ønsket utvikling
på området. Et lovfestet rapporteringskrav vil bidra til økt åpenhet
og økt offentlig søkelys på virksomhetene. Departementet er enig
i at dette, som anført av HSH, kan gi risiko for negativ omtale.
På den annen side vil det kunne være nyttig for bedrifter som oppfattes
å være i utakt med aksepterte standarder og normer for samfunnsansvarlig
virksomhetsutøvelse å motta korrektiver fra omverdenen. Departementet
mener at næringslivet, også forretningsmessig, vil være tjent med
et slikt samspill, og at dette kan bidra til å etablere og vedlikeholde
bedriftenes omdømme og samfunnsmessige legitimitet også på lengre sikt.
Noen høringsinstanser ønsker å gå lenger enn den
rapporteringsplikten arbeidsgruppen har foreslått. Departementet
har forståelse for et ønske om å supplere en rapporteringsplikt
med krav om at foretakene minst må forholde seg til grunnleggende
samfunnsansvarsprinsipper. Departementet legger imidlertid til grunn
at samfunnsansvarlig virksomhetsutøvelse primært omfatter det bedriftene
gjør på frivillig basis. Bedriftene skal selv prioritere og organisere
sine innsatsområder og sin frivillige innsats.
Det vil kunne komme nye regler om foretaks samfunnsansvar
i EU. Det er usikkert om og når slike regler eventuelt blir foreslått
og vedtatt, men de vil i så fall være EØS-relevante. Departementet
vil derfor foreslå rapporteringsplikt som angitt nå, og eventuelt
fremme nytt forslag for Stortinget dersom nye EØS-regler skulle gjøre
dette nødvendig.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at
et rapporteringskrav som foreslått av arbeidsgruppen innføres.
Selv om det ikke foreslås lovfesting av krav
til foretakenes arbeid med samfunnsansvar, vil det i et rapporteringskrav
som foreslått ligge en implisitt forventning fra myndighetene om
at norske bedrifter skal integrere samfunnsansvar i virksomheten.
Et rapporteringskrav skal bidra til at bedriftene bygger opp kunnskap
om hvilket samspill det er mellom virksomheten som drives og de
samfunn det opereres i, herunder hvem eller hva som direkte eller
indirekte berøres av bedriftens aktiviteter og beslutninger. For
å kunne rapportere på en god måte bør bedriftene etablere systemer
og rutiner for å identifisere forskjellige interessentgrupper, og
prioritere og organisere innsatsen på samfunnsansvarsområdet. Det
vises i den forbindelse til erfaringene fra Danmark, som kan tyde
på at det lignende rapporteringskravet der har motivert flere bedrifter til
å arbeide med samfunnsansvar etter at kravet ble innført.
Noen høringsinstanser har som nevnt tatt til
orde for at plikten til å rapportere om samfunnsansvaret bør legges
på foretaket som sådant istedenfor på styret. Opplysningskravet
skal legge til rette for at det etableres og kommuniseres prinsipper og
styringssignaler som fastsetter hvordan foretaket skal ledes og
organiseres slik at samfunnsansvaret blir fulgt opp i virksomheten
som helhet og av den enkelte ansatte. Departementet mener at styret
vil være nærmest til å redegjøre for dette, og at det å legge rapporteringsplikten på
foretaket som sådant i større grad vil kunne bidra til at ansvaret
for denne rapporteringen blir mindre klart. Rapporteringen vil etter
departementets oppfatning også lett kunne bli mindre relevant for
regnskapsbrukerne dersom det ikke er de som har den endelige beslutningsmyndighet
som står ansvarlig for opplysningene som gis. Ansvarliggjøring av
styret er også viktig for å motvirke praksisen der redegjørelsen
for samfunnsansvar blir et dokument utarbeidet av selskapets informasjonsavdeling,
og med liten forankring i selskapets reelle virksomhet. Departementet
går på den bakgrunn inn for at rapporteringsplikten pålegges styret,
og foreslår at dette presiseres i regnskapsloven § 3-5.
Hvem som skal ha plikt til å rapportere, hva
det skal rapporteres om, nærmere om krav til innholdet i rapporteringen,
særlig om rapportering om forhold i leverandørkjeder, om avgivelse
av rapportering om samfunnsansvar, revisjon og forholdet til eksisterende
årsberetningskrav er omtalt i proposisjonens kapittel 2.
Departementet viser til at lovforslaget er utformet
slik at foretakene selv skal kunne velge om og i hvilken utstrekning
det skal arbeides med samfunnsansvar. Selv om det uttrykkes forventninger
om at norske foretak utviser samfunnsansvar, vil foretaket kunne
velge ikke å ha retningslinjer mv. som angitt, for eksempel dersom
foretaket anser at kostnadene overstiger nytten.
Arbeid med samfunnsansvar vil medføre faktiske
økonomiske og administrative konsekvenser for de foretakene som
velger dette.
En rapporteringsplikt vil kunne øke kostnadene. Departementet
antar at merkostnadene ved rapportering vil være begrenset. I kost-/nyttevurderingen
har departementet også vektlagt at et lovpålagt rapporteringskrav
vil bidra til å synliggjøre det positive arbeidet bedriftene faktisk
utfører.
Ved evalueringen i Danmark i mai 2010 fant konsulentfirmaet
Rambøll at foretakene løpende brukte fra DKK 6 500 til 32 700 årlig
på selve rapporteringsarbeidet etter at lovkravet ble innført. I
tillegg kommer engangskostnader knyttet til frivillig å etablere
politikker for samfunnsansvar, i Danmark estimert til DKK 0,8 til
5,7 mill. på virksomhetsnivå. Rambøll estimerte i Danmark en populasjon
på ca. 1 100 omfattede foretak. Av de ca. 1 100 omfattede virksomhetene
ble det funnet at ca. 260 ikke hadde politikker for samfunnsansvar
da lovkravet ble innført. Basert på intervjuer fant Rambøll at 184
av disse virksomhetene frivillig hadde begynt å arbeide med samfunnsansvar som
følge av lovkravet. På det grunnlag estimerte Rambøll at engangskostnader
på samfunnsnivå utgjorde DKK 150 til 1 051 mill., knyttet til foretakenes
arbeid med frivillig å etablere politikker for samfunnsansvar.
Kostnadene som ble estimert i Danmark var større
enn de som ble anslått da lovforslaget ble framlagt. Departementet
antar at tallene som har framkommet i den danske undersøkelsen,
justert for inflasjon og norsk kostnadsnivå, kan antas å være et
rimelig estimat for de løpende kostnadene store norske foretak vil
få som følge av rapporteringskravet. Det foreslåtte kravet vil i
så fall innebære årlige løpende kostnader på ca. NOK 7 000 til 35 000
på virksomhetsnivå. Engangskostnader knyttet til frivillig å etablere
retningslinjer mv. («policy») for samfunnsansvar, justert for inflasjon
og kostnadsnivå, vil tilsvarende utgjøre fra ca. NOK 860 000 til
6,1 mill. på virksomhetsnivå. I Norge er det ifølge tall fra regnskapsregisteret
og Oslo Børs en samlet populasjon på i underkant av 450 foretak
som er store i regnskapslovens forstand. Dette innebærer at engangskostnadene
på samfunnsnivå i Norge vil utgjøre fra ca. NOK 64,6 til 460 mill. dersom
en legger til grunn en lik andel (i underkant av 17 pst.) foretak
med omstillingskostnader knyttet til (frivillig) å etablere retningslinjer mv.
for samfunnsansvar i Norge og Danmark.
Etter departementets oppfatning vil det være naturlig
å evaluere nytten og kostnadene knyttet til kravet til rapportering
om samfunnsansvar etter at kravet har virket i noe tid.
Forslaget vil ikke innebære vesentlige økonomiske
eller administrative konsekvenser for det offentlige.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at det er en etablert forventning fra norske myndigheter om at norske
bedrifter utviser samfunnsansvar som en integrert del av sin virksomhet,
og mener det er utelukkende positivt at det nå etableres et lovfestet
rapporteringskrav om samfunnsansvar. Bedrifter som opptrer på en sosial
og miljømessig ansvarlig måte vil kunne styrke sin markedsposisjon
og konkurransekraft både ute og hjemme. Flertallet mener
at et krav til rapportering om samfunnsansvar vil bidra til å øke
bedriftenes bevissthet og oppfølging på dette området, samt være
et insentiv til at bedriftene integrerer samfunnsansvar i sin daglige
drift.
Flertallet mener rapportering
av samfunnsansvar også vil bidra til økt åpenhet og økt offentlig
søkelys på virksomhetene. Flertallet slutter seg
til departementets vurdering om at det vil kunne være nyttig for
bedrifter som oppfattes å være i utakt med aksepterte standarder
og normer for samfunnsansvarlig virksomhetsutøvelse å motta korrektiver
fra omverdenen. Næringslivet, også forretningsmessig, vil være tjent
med et slikt samspill, og rapporteringskrav på samfunnsansvar kan
bidra til å etablere og øke og vedlikeholde bedriftenes omdømme
og samfunnsmessige legitimitet også på lengre sikt.
Flertallet merker seg at noen
høringsinstanser ønsker å gå lenger enn den rapporteringsplikten arbeidsgruppen
har foreslått, og har forståelse for ønsket om å supplere en rapporteringsplikt med
krav om at foretakene minst må forholde seg til grunnleggende samfunnsansvarsprinsipper. Flertallet mener
imidlertid i likhet med departementet at det ikke er urimelig at
bedriftene selv skal prioritere og organisere sine innsatsområder
og sin frivillige innsats. Flertallet understreker
imidlertid at selv om det ikke foreslås lovfesting av krav til foretakenes
arbeid med samfunnsansvar, vil det i et rapporteringskrav ligge
en implisitt forventning fra myndighetene om at norske bedrifter
skal integrere samfunnsansvar i virksomheten. Flertallet viser
i den forbindelse til erfaringene fra Danmark, som kan tyde på at
det lignende rapporteringskravet der har motivert flere bedrifter
til å arbeide med samfunnsansvar etter at kravet ble innført.
Flertallet mener det er viktig
at ansvaret for rapportering av samfunnsansvar legges til styret i
bedriftene, slik at det er den endelige beslutningsmyndighet som
står ansvarlig for opplysningene som gis. Ansvarliggjøring av styret er
også viktig for å motvirke en mulig praksis der redegjørelsen for
samfunnsansvar blir et dokument utarbeidet av selskapets informasjonsavdeling,
med liten forankring i selskapets reelle virksomhet.
Flertallet mener at alle bedrifter
skal utvise samfunnsansvar, men slutter seg til de avgrensninger
i rapporteringsplikten som forslaget angir. Flertallet er
samtidig av den oppfatning at avgrensningsspørsmålet bør inngå som
en naturlig del av den varslede evalueringen av ordningen, og at
man i spørsmålet om utvidelse av rapporteringsplikten må se hen
til den internasjonale regelutviklingen på området, som fortsatt er
på et tidlig stadium.
Flertallet legger til grunn at
norske bedrifter bør ha et bevisst forhold til problemstillinger som
berører eller er en følge av deres virksomhet, og som ligger innenfor
deres innflytelsessfære. Flertallet mener følgelig
at det er viktig at selskapene ikke bare avgrenser sitt samfunnsansvar
til egen virksomhet, men at de også tar et visst ansvar for virksomheten
hos leverandører og andre virksomheter de samarbeider med. Dette
kan for eksempel omfatte å bidra til anstendige arbeidsforhold og
ivaretakelse av miljøhensyn ved aktiv påvirkning gjennom verdikjeden. Flertallet viser
til at det foreslåtte kravet til rapportering av samfunnsansvar
innebærer at det skal rapporteres om retningslinjer, prinsipper,
standarder og prosedyrer foretaket benytter for å integrere hensynet
til menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter og sosiale forhold,
det ytre miljø og bekjempelse av korrupsjon i sine forretningsstrategier,
i sin daglige drift og i forholdet til sine interessenter. Flertallet understreker
og slutter seg til departementets konklusjon om at dette innebærer
at det også må opplyses om slike retningslinjer, prinsipper, standarder
og prosedyrer som omhandler forhold i leverandørkjeder.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at samfunnsansvar slik det diskuteres
både i stortingsmeldingen og i proposisjonen er hensyn som foretakene
tar og standarder de fastsetter og etterlever utover det som lover
og forskrifter fastsetter. Disse medlemmer merker
seg at regjeringen i proposisjonen beregner at mange norske foretak
allerede er svært godt i gang med arbeidet. Fra og med 2010 er allerede
børsnoterte selskaper pålagt å redegjøre for eventuelle «retningslinjer
for etikk og samfunnsansvar». Departementet antyder i proposisjonen
at erfaringen fra Danmark tilsier at opp mot 75 pst. av de 450 foretakene
som vil omfattes av dette lovforslaget, allerede arbeider med samfunnsansvar.
Dette tilsier stor varsomhet med bruk av lov. Disse medlemmer mener
det vil være bedre å jobbe med generelle motivasjonstiltak og informasjon
opp mot de bedrifter som ennå ikke har kommet i gang.
Disse medlemmer merker seg at
bransjeorganisasjonene allerede er godt i gang med å informere og
bevisstgjøre bedriftene. I St.meld. nr. 10 (2008–2009) har regjeringen
listet opp en rekke tiltak som allerede er i gang. Det er et godt alternativ
til lovfesting å følge opp og stimulere disse ytterligere.
Disse medlemmer mener at utfordringen ikke
er å få norske selskaper til å ta samfunnsansvar på alvor, men hvordan
man best stimulerer til at dette blir målrettet, utviklende og føles nyttig
for foretakene. Lovkrav om rapportering kan da fungere mer mot sin
hensikt enn å stimulere til ytterligere fokus. En lov skaper en
minimumsstandard og presser bedriftene inn i en bestemt systematikk,
men den stimulerer ikke til å gå lenger eller å bevisstgjøre seg
ytterligere. Regjeringens egne anslag for kostnader illustrerer
dette dilemmaet. Etableringskostnadene anslås av regjeringen å kunne
komme til å ligge mellom NOK 860 000 og NOK 6,1 mill. for det enkelte
foretak, mens de løpende, årlige kostnadene for bedriftene blir
anslått til ca. NOK 7 000 til 35 000. Disse medlemmer ser
disse anslagene som et uttrykk for en svært statisk betraktning
av utfordringen fra regjeringens side. Skal samfunnsansvar virkelig
bli en integrert del av et foretaks virksomhet, ser disse
medlemmer det som en forutsetning at styret etablerer selskapets
verdigrunnlag og utformer retningslinjer for etikk og samfunnsansvar
i samsvar med dette. Oppfølgingsrutiner må samtidig etableres slik
at selskapet sikrer seg at dette etterleves. Da vil de løpende kostnadene
være høyere enn departementets anslag. Når så mange selskaper allerede
er i gang med dette arbeidet og sannsynligvis har påtatt seg langt
større kostnader enn regjeringen forutsetter ut fra egne forretningsmessige
interesser, bør ikke lovfesting være det verktøy man griper til. Disse
medlemmer savner en grundig nytte-/kostnadsanalyse av lovforslaget.
Disse medlemmer mener at samfunnsansvar og
hvilke utfordringer som må fokuseres, vil påvirkes av den løpende
samfunnsutvikling og vil være avhengig av hvilke markeder, land
og produkter hvert enkelt foretak håndterer. Dette er komplisert,
og det illustreres ved at regjeringens forslag er detaljert og ifølge
NHOs brev til komiteen medføre at selskapene kan komme til å få
hele 36 punkter å rapportere på. I et slikt lys framstår regjeringens
beregning av selskapenes løpende kostnader som en grov undervurdering dersom
rapporteringen skal bli mer enn en proforma-sak for selskap og styre. Disse
medlemmer ser også en stor fare i at selskapene blir mer
opptatt av å rapportere opp mot regjeringens foreslåtte rapporteringspunkter
enn kontinuerlig å følge med på og tilpasse samfunnsansvaret til nye
utfordringer som samfunnsutviklingen gir dem.
Disse medlemmer ser det dermed
som unødvendig å lovfeste en rapportering om samfunnsansvar og går
imot forslagene til regnskapsloven § 3-3 b nytt fjerde ledd, nye
§ 3-3 c og endringen i § 3-5 tredje ledd og revisorloven § 5-1 første
ledd nytt tredje punktum og § 5-6 fjerde ledd nr. 4 nytt annet punktum.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
årsregnskap og årsberetning først og fremst skal vise bedriftens
økonomiske utvikling og finansielle stilling, og formålet er å gi
korrekt finansiell informasjon om selskapet. Disse medlemmer vil
advare mot rapporteringskrav som vanner ut dette formålet. Disse medlemmer viser
til Fremskrittspartiets merknader i St.meld. nr. 10 (2008–2009) Næringslivets
samfunnsansvar i en global økonomi, behandlet i Stortingets utenrikskomité,
og som er bakgrunnen for Prop. 48 L (2012–2013).
Disse medlemmer mener mye av
det tankegods som ligger til grunn for ideen om bedriftenes samfunnsansvar,
eller «Corporate Social Responsibility» (CSR), er vanskelig å definere,
og det er ofte uklart hvor grensene går mellom det å være ansvarlig
og det å være uansvarlig. Det betyr selvsagt ikke at disse
medlemmer mener bedriftene skal unngå å følge lover og regler
og opptre ansvarlig i markedet. Det er imidlertid disse medlemmers oppfatning
at CSR ofte bygger på en feilaktig forestilling om at bedriftene
ikke viser samfunnsansvar dersom de bare søker økonomisk profitt,
og at de derfor også må vise sosialt ansvar og bidra positivt til
miljøet. I St.meld. nr. 10 (2008–2009) slår blant annet regjeringen
fast at den forventer at norske bedrifter internasjonalt bidrar
til bærekraftig utvikling. Disse medlemmer vil understreke
at konseptet bærekraftig utvikling er blitt kritisert fra flere
hold for med hensikt å være vagt samt vanskelig å definere. Konseptet
bærekraftig utvikling brukes ofte for å forsvare statlige intervensjoner
i markedet, herunder mer byråkrati, reguleringer, kartellisering
og proteksjonisme. Disse medlemmer mener bærekraftig
utvikling ikke må bli et hinder for økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon
ved å frata u-landene mulighetene til utvikling.
Disse medlemmer mener videre
at CSR kan bidra til kostbare og konkurransevridende reguleringer
for næringslivet samt hemme global fattigdomsreduksjon ved at bedriftene
blir pålagt å betale arbeiderne høyere lønninger og dermed kan ansette
færre mennesker.
Disse medlemmer vil understreke
at det både er og må være en grunnleggende forskjell mellom næringslivets
og myndighetenes samfunnsansvar. Myndighetene og politikerne er ansvarlige
overfor velgerne, mens bedriftene, så lenge de opererer innenfor
lovlige juridiske rammer, i utgangspunktet er ansvarlige overfor
aksjonærer, kunder og forretningsforbindelser. Næringslivets samfunnsansvar
innebærer først og fremst å gjøre det næringslivet kan best; å bidra
til verdiskaping og økonomisk vekst gjennom å selge sine produkter
på det frie, åpne markedet. Derigjennom skaper næringslivet arbeidsplasser
og velstand. Disse medlemmer vil derfor ta avstand
fra en forståelse av bedriftenes samfunnsansvar hvor det legges
til grunn at kapitalismen og globaliseringen ikke tjener samfunnet.
Disse medlemmer viser til departementets svar
på spørsmål 3 fra Fremskrittspartiets fraksjon i finanskomiteen
om uttrykket «integrere hensyn» i forslaget til ny § 3-3 c første
punktum i regnskapsloven. Departementet forsøker å begrunne innføringen
av en slik regel med en komitémerknad fra Innst. S. nr. 200 (2008–2009). Disse
medlemmer vil presisere at utenrikskomiteens medlemmer fra
Fremskrittspartiet stod inne på siterte merknad, men at merknaden ikke
sier noe om regulering, hvilket Fremskrittspartiets medlemmer heller
ikke ønsket.
Disse medlemmer viser videre
også til at administrative byrder for næringslivet i forbindelse med
rapporteringskrav i dag beløper seg til om lag 54 mrd. kroner. Disse
medlemmer minner om at næringsminister Trond Giske har satt seg
fore å redusere disse kostnadene med 10 mrd. kroner innen utgangen
av 2015, og i denne forbindelse har lansert nettsiden enklereregler.no. Disse
medlemmer mener de foreslåtte nye rapporteringskrav tyder
på at de ulike departementer ikke spiller på lag.
Relatert til rapporteringsbyrder viser disse medlemmer til
departementets svar på spørsmål 3 fra Fremskrittspartiets fraksjon
i finanskomiteen, der det spørres om et foretak vil ha oppfylt rapporteringsplikten
ved å oppgi følgende:
«Foretaket har ikke retningslinjer, prinsipper, prosedyrer
og standarder som nevnt i regnskapsloven § 3-3 c.»
Departementet opplyser at dette vil være tilstrekkelig,
og disse medlemmer vil minne om dette dersom forslaget
blir vedtatt i Stortinget.
Komiteens medlemmer fra Høyre ser
på oppfølging av samfunnsansvar som en viktig del av større foretaks
virksomhet og viser til Høyres merknader i St.meld. nr. 10 (2008–2009) Næringslivets
samfunnsansvar i en global økonomi.
Ved stiftelse av et aksjeselskap vil aksjekapitalen
etter åpningsbalansen i utgangspunktet svare til pålydende med tillegg
av ev. overkurs, men slik at aksjekapitalen skal være minst 30 000 kroner.
Etter aksjeloven § 2-5 er det imidlertid åpnet for at aksjeinnskudd
kan benyttes til å dekke stiftelsesutgifter som ikke overstiger
aksjeinnskuddet. Selv om denne adgangen benyttes, vil transaksjonsprinsippet,
jf. regnskapsloven § 4-1 nr. 1, i utgangspunktet være til hinder
for at stiftelsesutgiftene aktiveres som eiendel i åpningsbalansen,
og det er derfor ikke gitt regler om at det skal opplyses om slike eiendeler
i noter til regnskapet.
For øvrig er det i regnskapsloven ikke definert
en kategori «mellomstore» foretak.
Regnskapsloven inneholder ikke noe generelt unntak
fra konsernregnskapsplikten for morselskaper som bare har datterselskaper
av uvesentlig betydning. Regnskapsloven § 3-8 annet ledd innebærer
imidlertid at datterselskaper som ikke har betydning for å bedømme
konsernets stilling eller resultat, kan utelates fra konsolideringen. Dessuten
er det gitt enkelte andre unntak fra konsernregnskapsplikten, bl.a.
i regnskapsloven § 3-2 og § 3-7.
Europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/49/EF art.
1 endrer direktiv 78/660/EØF (regnskapsdirektivet) art. 45 nr. 2
annet ledd første punktum. Endringen innebærer at medlemslandene kan
tillate at mellomstore selskap, jf. direktiv 78/660/EØF art. 27,
unntas fra:
1. kravet om å gi opplysninger
i noter for stiftelseskostnader som føres som en eiendel i balansen, jf.
direktiv 78/660/EØF art. 34 nr. 2, samt
2. kravet om å gi opplysninger i noter
om nettoomsetning fordelt på virksomhetsområder og geografisk marked,
jf. regnskapsdirektiv 78/660/EØF art. 43 nr. 1 punkt 8.
Europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/49/EF art.
2 endrer også direktiv 83/349/EF (konsernregnskapsdirektivet) art.
13 nr. 2 a. Endringen innebærer at foretak unntas fra plikten til
å utarbeide konsernregnskap (og konsolidert årsberetning) dersom
foretaket bare har datterforetak av uvesentlig betydning.
I brev fra Finansdepartementet datert 9. september
2011 ble Finanstilsynet bedt om å utarbeide et høringsnotat med
forslag til lov- og/eller forskriftsendringer for gjennomføring
av EØS-regler som svarer til direktiv 2009/49/EF (av 18. juni 2009
om visse opplysningskrav for mellomstore selskap og plikta til å
setje opp konsernrekneskap).
Finanstilsynet viser i høringsnotat 3. oktober 2011
til at det i Prop. 100 S (2009–2010) er angitt at det etter norske
selskapsregler ikke er adgang til å aktivere stiftelseskostnader
i balansen. Finanstilsynet anser derfor unntaket i direktiv 78/660/EØF
fra opplysningskravet om aktivering av slike kostnader som ikke
relevant for norske forhold.
Finanstilsynet viser videre til at medlemslandene også
før direktiv 2009/49/EF har hatt adgang til å fastsette unntak for
«mellomstore» foretak fra kravet om å gi opplysninger i noter om
nettoomsetning fordelt på virksomhetsområder og geografisk marked.
Finanstilsynet viser til at medlemslandsopsjonen i direktiv 78/660/EF
art. 27 til å definere en kategori «mellomstore» foretak ikke er
anvendt i Norge. På denne bakgrunn antar Finanstilsynet at det ikke
er behov for en ny vurdering som følge av direktiv 2009/49/EF.
Finanstilsynet viser videre til at direktiv
2009/49/EF endrer direktiv 83/349/EF, slik at selskaper unntas fra
plikten til å utarbeide konsernregnskap dersom det bare har datterselskap
av uvesentlig betydning. Finanstilsynet foreslår at bestemmelsen
gjennomføres i nytt femte ledd i regnskapsloven § 3-2, samt en justering
av bestemmelsens fjerde ledd.
Finansdepartementet sendte ved brev 23. januar 2012
Finanstilsynets høringsnotat på høring, med høringsfrist 16. mars
2012. Høringsinstansenes syn er omtalt i proposisjonen.
Departementet viser til at nye EØS-regler som svarer
til direktiv 2009/49/EF innebærer at det er adgang til å endre regnskapsloven.
Det er opp til medlemslandene selv å avgjøre om de vil fastsette
nasjonale regler for gjennomføring av endringene i direktiv 78/660/EF
som det åpnes for etter direktiv 2009/49/EF.
Departementet viser til at stiftelsesutgifter
i utgangspunktet ikke kan aktiveres som eiendeler, og at det derfor
ikke er fastsatt noe opplysningskrav for slike eiendeler i regnskapsloven.
Departementet slutter seg på den bakgrunn til Finanstilsynets vurdering
om at unntaket fra regnskapsdirektivets art. 34 nr. 2 ikke vil være aktuelt
for Norge. Det vises for øvrig til at det ikke er definert en kategori
«mellomstore» foretak i regnskapsloven.
Departementet slutter seg videre til Finanstilsynets
vurdering om at det på det nåværende tidspunkt ikke er aktuelt å
foreta en fornyet vurdering av art. 45 nr. 2 annet ledd i forhold
til art. 43 nr. 1 punkt 8, som følge av direktiv 2009/49/EF. Det
vises også her særlig til at det ikke er definert en kategori «mellomstore»
foretak i regnskapsloven. Hvorvidt det eventuelt kan være aktuelt
å vurdere innføring av en kategori «mellomstore» foretak, bør etter
departementets oppfatning ikke tas opp i forbindelse med gjennomføring
av EØS-regler som svarer til dette direktivet. Spørsmålet kan eventuelt
vurderes som ledd i en større og mer sammensatt gjennomgang av norsk
regnskapslovgivning.
Departementet slutter seg i hovedsak til Finanstilsynets
forslag om et unntak fra konsernregnskapsplikten for morselskaper
som bare har datterselskap av uvesentlig betydning. Etter departementets
oppfatning er det i regnskapsloven § 3-2 nytt femte ledd imidlertid
hensiktsmessig å innta en henvisning til regnskapsloven § 3-2 a, slik
det er foreslått av ØKOKRIM. Det vises til at en slik henvisning
vil bidra til å klargjøre hva som ligger i begrepet «uvesentlighet»
i relasjon til konsolideringsplikten.
Forslaget om gjennomføring av direktiv 2009/49/EF
(som endrer direktiv 83/349/EF), slik at selskaper unntas fra plikten
til å utarbeide konsernregnskap dersom de bare har datterselskap av
uvesentlig betydning, vil medføre en viss administrativ lettelse
for slike foretak. Forslaget vil ikke innebære vesentlige økonomiske
eller administrative konsekvenser for det offentlige.
Komiteen slutter seg
til regjeringens forslag.
Ved lovendring 22. juni 2012 nr. 35, jf. Prop
107 L (2011–2012), ble det blant annet foreslått endringer i verdipapirhandelloven
kapittel 4 om «Meldeplikt». Ved en inkurie ble enkelte henvisninger
i verdipapirhandelloven ikke konsekvensjustert som følge av lovendringene.
Dette gjelder henvisninger i verdipapirhandelloven §§ 4-2 og 4-3,
samt henvisninger i sanksjonsbestemmelsene i verdipapirhandelloven
§§ 17-2, 17-3 og 17-4. Departementet foreslår oppretting av de ulike
henvisningsfeilene i verdipapirhandelloven.
Ved lovendring 19. juni 2009 nr. 60 ble revisorloven
§ 3-5 første ledd nr. 5 flyttet til nytt første ledd nr. 3. Ved
en inkurie ble henvisningen i bestemmelsens annet ledd tredje punktum
ikke oppdatert i tråd med lovendringen. Departementet foreslår oppretting
av henvisningsfeilen.
Komiteen slutter seg
til regjeringens forslag.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre slikt
vedtak til lov
om endringer i regnskapsloven og enkelte
andre lover
I
I lov 17. juli 1998 nr. 56 om årsregnskap gjøres følgende
endringer:
§ 3-2 fjerde ledd annet punktum skal
lyde:
Dette gjelder ikke dersom et av selskapene i konsernet
har aksjer, andeler, grunnfondsbevis eller obligasjoner notert på
børs, autorisert markedsplass eller tilsvarende regulert marked
i utlandet, med mindre femte ledd kommer til anvendelse.
§ 3-2 nytt femte ledd skal lyde:
Et morselskap kan unnlate å utarbeide konsernregnskap
hvis samtlige av selskapets datterselskaper både hver for seg og
samlet er av uvesentlig betydning, jf. § 3-2 a.
§ 3-3 b nytt fjerde ledd skal lyde:
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser
om avleggelse og oppdatering av opplysninger i redegjørelsen om
foretaksstyring, når redegjørelsen er gitt som dokument det er henvist
til i årsberetningen etter første ledd, samt om revisors plikter
i forbindelse med opplysningene i dokumentet.
Ny § 3-3 c skal lyde:
§ 3-3 c Redegjørelse om samfunnsansvar
Store foretak skal redegjøre for hva foretaket gjør
for å integrere hensynet til menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter
og sosiale forhold, det ytre miljø og bekjempelse av korrupsjon
i sine forretningsstrategier, i sin daglige drift og i forholdet
til sine interessenter. Redegjørelsen skal minst inneholde opplysninger
om retningslinjer, prinsipper, prosedyrer og standarder foretaket
benytter for å integrere de nevnte hensynene i sine forretningsstrategier,
i sin daglige drift og i forholdet til sine interessenter. Foretak
som har retningslinjer, prinsipper, prosedyrer og standarder som
nevnt skal i tillegg opplyse om hvordan foretaket arbeider for å
omsette disse til handling, gi en vurdering av resultatene som er
oppnådd som følge av arbeidet med å integrere hensynene som er nevnt
i første punktum i sine forretningsstrategier, i sin daglige drift
og i forholdet til sine interessenter, og opplyse om forventninger
til dette arbeidet framover.
Hvis foretaket ikke har retningslinjer, prinsipper, prosedyrer
og standarder som nevnt, skal det opplyses om dette.
Departementet kan i forskrift fastsette at en
offentlig framskrittsrapport i henhold til FNs initiativ for samarbeid
med næringslivet om en bærekraftig utvikling eller en offentlig
rapport foretaket har avlagt innenfor rammeverket til Det globale
rapporteringsinitiativet, kan erstatte redegjørelsen etter første
ledd. Departementet kan i forskrift også fastsette nærmere krav
til slik rapportering, herunder krav om at det skal gis tilleggsopplysninger
i foretakets årsberetning.
Kravet om redegjørelse i første ledd gjelder ikke for
datterselskap, dersom morselskapet har gitt en redegjørelse som
angitt i årsberetning for konsernet som også omfatter datterselskapet.
Datterselskapet skal i så fall opplyse om dette i sin årsberetning
og angi hvor redegjørelsen finnes offentlig tilgjengelig.
Redegjørelsen etter første ledd skal gis i årsberetningen
eller i annet offentlig tilgjengelig dokument. Dersom redegjørelsen
gis i annet offentlig tilgjengelig dokument, skal det opplyses i
årsberetningen hvor dokumentet finnes offentlig tilgjengelig.
Opplysninger om forhold som nevnt i § 3-3 a niende
til tolvte ledd kan inntas i en redegjørelse etter første ledd som
er gitt som eget dokument, istedenfor i årsberetningen. Dersom denne
adgangen benyttes, skal det opplyses særskilt om dette i årsberetningen. Første
punktum gjelder ikke for redegjørelse som er gitt annet sted enn
i årsberetningen i samsvar med reglene i tredje og fjerde ledd.
Departementet kan i forskrift gi utfyllende regler om
hvilke opplysninger som skal gis i redegjørelsen etter første ledd,
nærmere bestemmelser om avleggelse og oppdatering av opplysninger
i redegjørelsen gitt i eget dokument, samt nærmere bestemmelser
om revisors plikter i forbindelse med opplysningene i slikt eget
dokument.
§ 3-5 tredje ledd skal lyde:
Underskrift på årsberetningen etter bestemmelsens første
ledd og påtegnet forbehold etter bestemmelsens annet ledd skal anses
å omfatte redegjørelsen for foretaksstyring og opplysninger
i redegjørelsen for samfunnsansvar, jf. § 3-3 b og § 3-3 c første ledd, når
det er henvist til slike redegjørelser i årsberetningen.
II
I lov 15. januar 1999 nr. 2 om revisjon og revisorer
gjøres følgende endringer:
§ 3-5 annet ledd tredje punktum skal
lyde:
Finanstilsynet kan i enkeltvedtak gjøre unntak fra kravet
i første ledd nr. 3 om fast kontorsted i Norge forutsatt
at revisors dokumenter, som gjelder klienter i Norge, oppbevares
på et fast sted her i riket på en ordnet og forsvarlig måte.
§ 5-1 første ledd nytt tredje punktum skal lyde:
Plikten etter annet punktum gjelder tilsvarende for
de opplysninger som minst skal gis i redegjørelser for samfunnsansvar
etter regnskapsloven § 3-3 c første ledd, samt for opplysninger
som er inntatt i redegjørelser for samfunnsansvar gitt i annet dokument
enn årsberetningen, jf. regnskapsloven § 3-3 c sjette ledd.
§ 5-6 fjerde ledd nr. 4 nytt annet punktum skal lyde:
Plikten etter første punktum gjelder tilsvarende for
de opplysninger som minst skal gis i redegjørelser for samfunnsansvar
etter regnskapsloven § 3-3 c første ledd, samt for opplysninger
som er inntatt i redegjørelser for samfunnsansvar gitt i annet dokument
enn årsberetningen, jf. regnskapsloven § 3-3 c sjette ledd.
III
I lov 29. juni 2007 nr. 75 om verdipapirhandel gjøres
følgende endringer:
§ 4-2 nytt fjerde ledd skal lyde:
(4) Denne paragraf gjelder tilsvarende for egenkapitalbevis.
§ 4-2 nåværende fjerde ledd blir nytt femte ledd.
§ 4-3 første ledd skal lyde:
(1) Hvis en aksjeeiers eller annen persons andel av aksjer
og/eller rettigheter til aksjer når opp til, overstiger eller faller
under 5 prosent, 10 prosent, 15 prosent, 20 prosent, 25 prosent,
1/3, 50 prosent, 2/3 og 90 prosent av aksjekapitalen
eller en tilsvarende andel av stemmene som følge av erverv, avhendelse eller
annen omstendighet, skal vedkommende gi melding til utstederen og
til Finanstilsynet eller den Finanstilsynet utpeker.
§ 4-3 femte ledd skal lyde:
(5) Like med vedkommendes egne aksjer, rettigheter til
aksjer eller stemmerettigheter som nevnt i annet ledd,
regnes
1. aksjer eller rettigheter til aksjer som eies
eller erverves eller avhendes av nærstående som nevnt i § 2-5, og
2. stemmerettigheter til aksjer som nevnt i annet ledd som
innehas av eller overføres til nærstående som nevnt i § 2-5 eller
ved opphør av slike rettigheter.
§ 4-3 sjette ledd skal lyde:
(6) Melding etter denne paragraf skal gis straks etter
at avtale om erverv eller avhendelse er inngått, eller vedkommende
blir kjent med eller burde ha blitt kjent med annen omstendighet
som fører til at vedkommende når, passerer eller faller under en
terskel i første ledd.
§ 4-3 åttende ledd skal lyde:
(8) Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler
om flagging, herunder bestemmelser om
1. annen omstendighet som nevnt i første
ledd,
2. at denne paragraf skal gjelde for stemmerettigheter til
aksjer som ikke omfattes av annet ledd nr. 1
til 3, og
3. konsolidering av eierandeler.
§ 17-2 første ledd første punktum skal lyde:
(1) Dersom det er oppnådd vinning ved en uaktsom eller
forsettlig overtredelse av §§ 3-3 første ledd, 3-4, 3-6 første
og annet ledd, 3-7, 3-8, 3-9, 3-10, 3-14, 8-2 til 8-6,
9-5, 10-2, 10-3, 10-8 første ledd, 10-11 eller 17-5, jf. forskrifter
gitt i medhold av disse bestemmelsene, kan den som vinningen er
tilfalt, pålegges helt eller delvis å avstå denne.
§ 17-3 annet ledd nr. 2 skal lyde:
2. overtrer § 3-6 første og annet ledd dersom
det foreligger innsideinformasjon i foretaket,
§ 17-3 annet ledd nr. 6 skal lyde:
6. grovt eller gjentatte ganger overtrer §
3-6 tredje, fjerde eller sjette ledd, § 3-9, § 3-10, §
4-2, § 5-2, § 5-3 eller § 10-11, jf. forskrifter gitt
i medhold av disse bestemmelsene.
§ 17-3 tredje ledd skal lyde:
(3) Med bøter straffes den som grovt eller gjentatte ganger
forsettlig eller uaktsomt overtrer § 4-3 eller § 4-4 første eller
annet ledd, jf. forskrifter gitt i medhold av disse, eller den som
forsettlig eller uaktsomt overtrer § 4-4 tredje eller
fjerde ledd, jf. forskrifter gitt i medhold av disse.
§ 17-4 første ledd første punktum skal lyde:
(1) Ved forsettlig eller uaktsom overtredelse av § 3-6
tredje, fjerde og sjette ledd, § 4-2, § 4-3 eller § 4-4
første eller annet ledd, eller forskrift gitt i medhold
av disse bestemmelsene, kan Finanstilsynet ilegge overtredelsesgebyr.
IV
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Kongen
kan sette i kraft de enkelte bestemmelsene til forskjellig tid.
Kongen kan fastsette overgangsregler.
Oslo, i finanskomiteen, den 5. mars 2013
Ketil Solvik-Olsen |
Gerd Janne Kristoffersen |
fung. leder |
ordfører |