I framlegget til endringar i sjøloven ber regjeringa
om samtykke til ratifikasjon og gjennomføring i norsk rett av Aten-konvensjonen
om transport av passasjerar og deira reisegods til sjøs, 1974, som
endra ved protokoll 1. november 2002 (heretter: 2002 Aten-konvensjonen).
Det vert vist til eige innstilling frå justiskomiteen om forslaget
til stortingsvedtak.
I framlegget foreslår regjeringa å ta eit atterhald ved
ratifikasjonen i tråd med ei tilråding frå International Maritime
Organization (IMO). Ettersom 2002 Aten-protokollen vart vedteke
kort tid etter 11. september 2001, var terrorhendingar og moglegheita
for å få forsikring for skade som følgje av slike hendingar eit
sentralt tema ved utforminga av 2002 Aten-protokollen. I samband med
forhandlingane peikte næringa på at reiarar risikerte å få medansvar
ved terrorhandlingar, samstundes som det var uvisst om det var terrorforsikring
å få i marknaden. Til sist vart ein samd om eigne ansvarsgrenser
for reiarane sitt moglege ansvar for terrorhendingar. Desse ansvarsgrensene
følgjer ikkje av 2002 Aten-protokollen. I staden har IMO vedteke
eigne retningsliner om gjennomføring av Aten-konvensjonen. Der tilrår ein
medlemsstatane å ta eit atterhald for terroransvar ved ratifikasjon
eller tilslutning til 2002 Aten-protokollen, for å sikre at desse
særskilde ansvarsgrensene vert lagde til grunn.
Regjeringa gjer òg framlegg om gjennomføring i
norsk rett av Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 392/2009
av 23. april 2009 om erstatningsansvar for transportørar ved ulykker under
sjøtransport av passasjerar (heretter: Aten-forordninga), i samsvar
med EØS-komiteens avgjerd nr. 17/2011 av 1. april 2011. Forordninga
gjer både utvalde delar av 2002 Aten-konvensjonen og IMOs atterhald
og retningsliner for gjennomføringa av Aten-konvensjonen til EU-rett.
I tillegg har forordninga reglar om rett til erstatning for utstyr
til passasjerar med funksjonshemmingar.
Kort sagt bestemmer Aten-forordninga at reglane
i 2002 Aten-konvensjonen skal gjelde for passasjertransport med
EU-tilknyting (anten fordi passasjerskipet seglar under flagget
til eller er registrert i ein medlemsstat, transportavtalen er inngått
i ein medlemsstat eller avreise- eller framkomststaden etter transportavtalen
ligg i ein medlemsstat). Dette gjeld uavhengig av om 2002 Aten-konvensjonen
har teke til å gjelde internasjonalt.
Noreg var ein pådrivar i arbeidet med å få på plass
2002 Aten-protokollen. 2002 Aten-konvensjonen er underteikna av
Noreg, men i arbeidet med ratifikasjon og gjennomføring av 2002
Aten-konvensjonen i norsk rett har ein venta på at EU skulle sluttføre
sitt arbeid med forordninga om regional gjennomføring av konvensjonen.
2002 Aten-konvensjonen inneber eit viktig framsteg jamført med 1974
Aten-konvensjonen. Ansvarsbeløpa aukar vesentleg. Samstundes er
ansvarsgrensene sentrale i omlegginga av reglane om ansvarsgrunnlaget
ved skade på passasjerar. For andre hendingar enn skipsfartshendingar
er ansvaret for død og personskade eit reint aktløyseansvar. For
skipsfartshendingar er ansvaret for død og personskade gjort objektivt
opp til ei grense på 250 000 SDR per passasjer. Over denne grensa
er ansvaret subjektivt, men med snudd bevisbyrde opp til og med
ei ansvarsgrense på 400 000 SDR for kvar passasjer. Ei anna nyskaping
ved 2002 Aten-konvensjonen er at ein innfører eit krav om tvunge ansvarsforsikring
for passasjerskip som tek meir enn 12 passasjerar. Forsikringsplikta
gjeld for inntil 250 000 SDR multiplisert med så mange passasjerar
som skipet er sertifisert til å føre. Det skal vere høve til direktekrav
mot forsikringsgivaren.
Regjeringa gjer òg framlegg om å endre globalavgrensingsbeløpet
for passasjerskade i sjøloven § 175 nr. 1 til 250 000 SDR for kvar
passasjer som skipet er sertifisert for.
2002 Aten-konvensjonen og Aten-forordninga gjer
det naudsynt med endringar i sjøloven kapittel 15. I hovudsak inneber
lovforslaget at dagens reglar i sjøloven §§ 418 flg. vert erstatta
med ei tilvising til Aten-forordninga. Samstundes går det fram av
lovforslaget at 2002 Aten-konvensjonen gjeld som norsk lov for passasjertransport som
er omfatta av konvensjonen, men som fell utanfor verkeområdet til
forordninga. Etter framlegget vert dagens reglar om ansvar for forseinking
av passasjerar og reisegods i sjøloven kapittel 15 skilde ut i eit
eige avsnitt, men utan at det er gjort framlegg om realitetsendringar.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jan Bøhler, Tore Hagebakken, Sigvald Oppebøen Hansen, Anna Ljunggren
og Tove-Lise Torve, fra Fremskrittspartiet, Hans Frode Kielland
Asmyhr, Ulf Leirstein, Åse Michaelsen og lederen Per Sandberg, fra Høyre,
André Oktay Dahl og Anders B. Werp, fra Sosialistisk Venstreparti, Akhtar
Chaudhry, og fra Senterpartiet, Jenny Klinge, viser til
den fremlagte proposisjonen med forslag til lovvedtak og stortingsvedtak
i sjøloven vedrørende regler om passasjeransvar m.m.
Komiteen viser videre til at
Norge har vært pådriver i arbeidet med å få på plass 2002 Aten-protokollen,
men i arbeidet med ratifikasjon og gjennomføring i norsk rett har
man ventet på at EU skulle sluttføre sitt arbeid med forordningen om
regional gjennomføring av konvensjonen. I all hovedsak blir ansvaret
for transportøren overfor passasjerene styrket og utvidet. Ansvarsbeløpet
øker betraktelig, med et objektivt ansvar opptil en grense på 250 000
SDR per passasjer, samt et subjektivt ansvar opptil en grense på 400 000
SDR.
Komiteen påpeker også at det
ved Aten-konvensjonen innføres et krav til tvungen ansvarsforsikring
for passasjerskip som tar mer enn 12 passasjerer. Plikten gjelder
da for inntil 250 000 SDR multiplisert med så mange passasjerer
som skipet er sertifisert for.
Komiteen ser positivt på at passasjerenes
rettigheter styrkes.
Komiteen viser for øvrig til
egen innstilling om forslaget til stortingsvedtak.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre slikt
vedtak til lov
om endringar i sjøloven (reglar om passasjeransvar,
m.a. gjennomføring av forordning (EF) nr. 392/2009)
I
I lov 24. juni 1994 nr. 39 om sjøfarten vert det gjort
følgjande endringar:
§ 175 første ledd nr. 1 skal lyde:
1. For krav i anledning personskade tilføyet skipets egne
passasjerer er ansvarsgrensen 250.000 SDR multiplisert med det antall
passasjerer som skipet ifølge sitt sertifikat har adgang til å føre.
§ 402 første ledd skal lyde:
Med unntak av § 408 og det som følger av §§ 430 til 432
får bestemmelsene i dette kapittel bare anvendelse for så vidt ikke
annet følger av § 418, er avtalt eller følger av sedvane.
§ 404 første ledd skal lyde:
Dersom noen som medfølger et skip uten å være passasjer
eller høre til besetningen, blir drept eller lider tap som nevnt
i § 418, gjelder reglene om bortfrakterens innsigelser og ansvarsbegrensning
tilsvarende til fordel for enhver på rederens side som det blir
gjort erstatningsansvar gjeldende mot.
Kapittel 15 avsnitt III overskrifta skal lyde:
III Bortfrakterens ansvar for skade på passasjerer og
reisegods
§ 418 skal lyde:
§ 418 Gjennomføring av 2002
Aten-konvensjonen og Aten-forordningen i norsk rett
EØS-avtalen vedlegg XIII nr. 56 x (Europaparlaments- og
rådsforordning (EF) nr. 392/2009 av 23. april 2009 om transportørers
erstatningsansvar ved ulykker under sjøtransport av passasjerer)
gjelder som lov med de tilpasninger som følger av vedlegg XIII,
protokoll 1 til avtalen og avtalen for øvrig.
Forordningen nevnt i første ledd gjelder tilsvarende for
all passasjertransport i Norge med skip som ikke er omfattet av
klasse A og klasse B i direktiv 2009/45/EF artikkel 4, men likevel
slik at ansvaret ikke omfatter medansvar for terrorhendelser, jf.
2002 Atenkonvensjonen artikkel 3 nr. 1 bokstav b, og at forsikringsplikten
etter 2002 Aten-konvensjonen artikkel 4bis ikke gjelder. For skip
som ikke er omfattet av klasse A og klasse B i direktiv 2009/45/EF
artikkel 4, skal bortfrakteren ha ansvarsforsikring dersom skipet
er sertifisert til å føre mer enn 12 passasjerer.
Aten-konvensjonen om transport av passasjerer og deres
reisegods til sjøs, 1974, som endret ved protokollen 1. november
2002, gjelder som lov for passasjertransport som er omfattet av
konvensjonen, men som faller utenfor virkeområdet for forordningen
som nevnt i første ledd.
Departementet kan i forskrift gi regler om forsikring og
sikkerhetsstillelse, herunder om hvilke vilkår forsikringen eller
sikkerheten må oppfylle for å kunne godkjennes, samt om forsikringsbevis
og krav til disse, om sertifikater og deres form, innhold, utstedelse
og gyldighet, herunder at en institusjon eller organisasjon kan
utstede sertifikat og om gebyr for utstedelse av sertifikatet, og
om bruk av og registrering av elektroniske sertifikater.
Etter § 418 skal nytt avsnitt IV overskrifta lyde:
IV Bortfrakterens ansvar ved forsinkelse
I avsnitt IV skal ny § 418 a lyde:
§ 418 a Ansvar ved forsinkelse
av passasjer
Bortfrakteren plikter å erstatte tap som voldes ved at
en passasjer blir forsinket på grunn av hendelse under befordringen
som skyldes feil eller forsømmelse av bortfrakteren selv eller noen
bortfrakteren svarer for.
§§ 419 til 423 skal lyde:
§ 419 Ansvar ved forsinkelse
av reisegods
Bortfrakteren plikter å erstatte tap som voldes ved forsinkelse
med befordring eller utlevering av reisegods som skyldes feil eller
forsømmelse av bortfrakteren selv eller noen bortfrakteren svarer
for.
§ 420 Skadelidtes medvirkning
Har passasjeren ved egen skyld forårsaket eller medvirket
til tap som nevnt i § 418 a og § 419, kan bortfrakterens ansvar
settes ned etter alminnelige erstatningsregler.
§ 421 Bevisbyrden
Den som krever erstatning, har bevisbyrden for tapets omfang
og for at det er oppstått som følge av forsinkelse av befordringen.
Bortfrakteren har bevisbyrden for at tapet ikke skyldes
feil eller forsømmelse som bortfrakteren svarer for.
§ 422 Begrensning av bortfrakterens
ansvar
Bortfrakterens ansvar for forsinkelse ved befordring av
passasjer skal ikke overstige 4694 SDR per passasjer.
Bortfrakterens ansvar for forsinkelse ved befordring av
reisegods skal ikke overstige ansvarsgrensene i 2002 Aten-konvensjonen
artikkel 8, jf. § 418 tredje ledd.
Ved skriftlig avtale mellom passasjeren og bortfrakteren
kan det fastsettes høyere ansvarsgrenser enn bestemt i paragrafen
her.
§ 423 Passasjerens egenandel
ved erstatning for
forsinkelse
Bortfrakteren har rett til i det oppståtte tapet å gjøre
fradrag i samsvar med 2002 Aten-konvensjonen artikkel 8 nr. 4, jf.
§ 418 tredje ledd. Fradrag kan skje før det finner sted ansvarsbegrensning
etter § 422.
§ 428 første ledd skal lyde:
Krav på erstatning for at en passasjer er blitt forsinket,
kan bare fremsettes av passasjeren selv eller av noen som er trådt
inn i passasjerens rett.
§ 428 andre ledd vert oppheva.
Kapittel 15 noverande avsnitt IV blir nytt avsnitt V.
§ 429 skal lyde:
§ 429 Verneting m.m.
Med unntak av krav omfattet av § 418, kan søksmål i anledning
av befordringen bare reises ved domstol
a) på det sted hvor saksøkte har sitt bosted
eller hovedsete for bedriften,
b) på avgangsstedet eller bestemmelsesstedet i henhold
til befordringsavtalen,
c) i den stat hvor saksøkeren har bosted, dersom saksøkte
har et forretningssted i denne staten og kan saksøkes der, eller
d) i den stat hvor befordringsavtalen ble inngått, dersom
saksøkte har et forretningssted i denne staten og kan saksøkes der.
Etter at tvist er oppstått i saker som nevnt i første ledd,
kan partene avtale at den skal behandles av en annen domstol eller
ved voldgift.
For krav etter § 418 gjelder reglene om verneting i 2002
Aten-konvensjonen artikkel 17. For krav etter § 418 første og andre
ledd gjelder reglene om anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer
i Lugano-konvensjonen 2007. For krav etter § 418 tredje ledd gjelder
2002 Aten-konvensjonen artikkel 17bis.
Innleiinga til punktoppstillinga i § 430 første ledd skal
lyde:
Reglene i §§ 411 til 417, §§ 419 til 429 og § 501 første
ledd nr. 4 til 6 kan ikke ved forhåndsavtale fravikes til skade
for passasjeren
§ 430 andre ledd vert oppheva.
§ 431 første og andre ledd skal lyde:
Uten hinder av § 430 kan bortfrakteren ved befordring av
passasjer fraskrive seg ansvaret for forsinkelse etter dette kapittel
for tiden før passasjeren går om bord og etter at passasjeren er
kommet i land, men likevel ikke for sjøtransport mellom skipet og land
som er inkludert i billettprisen eller utføres med transportmiddel
stilt til rådighet av bortfrakteren. For så vidt gjelder håndreisegods
som ikke befinner seg i eller på medført kjøretøy, kan bortfrakteren
likeledes fraskrive seg ansvaret for forsinkelse etter dette kapittel
for tiden før godset blir brakt om bord og etter at det er brakt
i land, men ikke for sjøtransport mellom skipet og land som nevnt
i første ledd, og heller ikke for den tid bortfrakteren har hånd
om godset mens passasjeren befinner seg på kai eller på en terminal
eller stasjon eller et annet anlegg i havn.
§ 431 tredje ledd vert oppheva. Noverande fjerde ledd
blir nytt tredje ledd.
§ 432 første ledd skal lyde:
Kongen kan bestemme at det for skip som ikke er omfattet
av klasse A og klasse B i direktiv 2009/45/EF, som fører 12 passasjerer
eller mindre og som brukes til passasjerbefordring i norsk innenriksfart,
skal tegnes forsikring eller stilles sikkerhet til dekning av det
ansvar for personskade som bortfrakteren kan få etter § 418, jf.
§ 171, § 172 og § 175 nr. 1. Kongen kan i forskrift gi regler om
hvilke skip dette skal gjelde for, og kan gi regler om forsikringen
eller sikkerhetstillelsen, herunder om hvilke vilkår forsikringen eller
sikkerhetsstillelsen må oppfylle for å kunne godkjennes, om virkningen
av at de ikke holdes i kraft, og om forsikringsbevis.
II
Lova gjeld frå den tida Kongen fastset.
Oslo, i justiskomiteen, den 5. mars 2013
Per Sandberg |
Åse Michaelsen |
leder |
ordfører |