Jeg viser til komiteens brev av 15. februar
2013 ved komitesekretæren, hvor det bes om min vurdering av flere
forslag fra stortingsrepresentantene Geir Jørgen Bekkevold, Dagfinn Høybråten,
Dagrun Eriksen, Trine Skei Grande og Borghild Tenden om barns beste
i asylpolitikken.
La meg understreke at regjeringen vil føre en konsekvent,
rettferdig og retts sikker flyktning- og asylpolitikk, forankret
i internasjonale konvensjoner. Norge skal ta sin del av ansvaret
for flyktninger som trenger beskyttelse. Samtidig vil regjeringen
redusere antallet personer uten behov for beskyttelse som søker
asyl i Norge, og løpende vurdere behov for nye tiltak for å oppnå dette.
Regjeringen vil også aktivt iverksette tiltak for å begrense antallet
personer som oppholder seg illegalt i Norge. Dette innebærer blant annet
å intensivere arbeidet med å få på plass gode returavtaler, føre
en samlet og enhetlig returpolitikk og bruke bistands- og utviklingspolitikk
til å understøtte arbeidet med å få til retur og reintegrering av
personer uten lovlig opphold i Norge.
Saker om opphold pga. barns botid reiser vanskelige
dilemmaer. Sterke hensyn gjør seg gjeldende både for og i mot å
innvilge opphold i Norge på bakgrunn av barns tilknytning opparbeidet
gjennom lang tid i landet uten oppholdstillatelse. Tilknytningen
og barnets beste må vurderes opp mot innvandringsregulerende hensyn
som gjør seg gjeldende i saken.
I saker som berører barn, skal barnets beste
være et grunnleggende hensyn. Dette fremgår både av Norges menneskerettslige
forpliktelser etter barnekonvensjonen og nasjonale bestemmelser. Det
er imidlertid ikke slik at hensynet til barnets beste alltid skal
gå foran andre hensyn. Hensynet til barnets beste er utvilsomt svært
viktig, men det er samtidig helt klart at det er bevisst når FNs barnekonvensjon
uttaler at dette skal være «et grunnleggende hensyn» og ikke «det
grunnleggende hensynet». Det fremgår klart av utlendingslovens forarbeider
at innvandringsregulerende hensyn kan tillegges like stor eller
større vekt enn hensynet til barnets beste. Videre følger det av
lovens forarbeider at grunnen til at man nøyde seg med å si at innvandringsregulerende
hensyn «kan» tillegges vekt, er at slike hensyn ikke alltid gjør
seg så sterkt gjeldende at det er nærliggende å si at de «skal» tillegges
vekt. Det er følgelig ikke i tråd med forutsetningene for loven
å tolke forskjellen i ordbruk dithen at valget av «skal» og «kan»
er ment å være avgjørende for vektingen av de to hensynene.
Regjeringen så et behov for å klargjøre dagens regelverk
knyttet til barns tilknytning til riket, for å sikre likebehandling
og en praksis som ivaretar hensynet til barnets beste i tråd med
lovgivers hensikt. Vi la derfor frem en stortingsmelding om barn
på flukt, Meld. St. 27 (2011-2012), i juni 2012. Meldingen tydeliggjør vektleggingen
av sentrale momenter i barnets beste-vurderingen. Innvandringsregulerende hensyn
kan få avgjørende betydning, også i saker som gjelder barn. På et
tidspunkt vil likevel hensynet til barnets beste måtte gå foran
andre hensyn. Et flertall på Stortinget sluttet seg til innholdet
i meldingen.
Høyesterett i plenum har nylig avsagt to dommer om
lengeværende barn, hvor Utlendingsnemndas (UNE) avslag ble opprettholdt.
Jeg vil påpeke at Høyesterett i sin behandling av sakene har anvendt
stortingsmeldingen om barn på flukt som rettskilde, og vektlagt
denne. Høyesterett uttaler bl.a. at «samlet sett viser forarbeidene
- og etterarbeidet i Meld. St. 27 (2011-2012) at hensynet til barnets
beste skal veie tungt». Høyesterett oppfatter f.eks. sondringen
i meldingen mellom familier som gjør aktiv og passiv motstand når
det gjelder retur til hjemlandet, som retningslinjer for hvordan
fremtidig forvaltningspraksis forventes å være.
Videre vil jeg påpeke at de konkrete sakene Høyesterett
behandlet dreide seg om avgjørelser fattet av UNE før stortingsmeldingen
ble lagt frem; betydningen av meldingen var følgelig ikke berørt
i UNEs vedtak. Høyesterett slår fast at domstolene skal se på hvordan
situasjonen var for barnet på det tidspunktet UNE fattet vedtak. Domstolene
har derfor ikke kompetanse til å ta i betraktning forholdene i etterkant
av vedtaket. UNE vil imidlertid alltid se på saken på nytt dersom
det anmodes om det. Dette er i tråd med Norges internasjonale forpliktelser.
Domstolenes oppgave er å anvende det regelverket
som er vedtatt av Stortinget, samt kontrollere at forvaltningen
har fattet vedtak på riktig grunnlag. Bestemmelsen i utlendingsloven
om opphold på humanitært grunnlag (§ 38) er imidlertid utformet
som en skjønnsregel, og det er lagt til forvaltningen å utfylle
regelen i praksis. Domstolenes oppgave er å kontrollere forvaltningens
generelle forståelse av barnets beste og at dette hensynet er forsvarlig
vurdert og avveid mot ev. motstående hensyn. Domstolene kan ikke
prøve den konkrete avveiningen av hensynet til barnets beste og
andre hensyn.
1. Stortinget
ber regjeringen endre utlendingsforskriften slik at den tydeliggjør
at hensynet til barnets beste må vektlegges i større grad når det gjelder
innvandringsregulerende hensyn, i samsvar med Norges menneskerettslige
forpliktelser og for øvrig i tråd med utlendingslovens intensjoner.
2. Stortinget ber
regjeringen klargjøre hvordan vurderingen av barnets beste skal
foretas.
3. Stortinget ber
regjeringen vurdere hvorvidt innholdet i barnets beste-vurderingen
er i tråd med internasjonale og nasjonale forpliktelser.
4. Stortinget ber
regjeringen foreta en gjennomgang av gjeldende praksis i asylsaker
som omfatter barn, der praktiseringen av bestemmelsene i ut-lendingsloven
sees opp mot FNs barnekonvensjon.
Vi har i dag et regelverk som tydeliggjør at
barnets beste skal være et grunnleggende hensyn. Barn kan gis oppholdstillatelse
selv om situasjonen ikke har et slikt alvor at det ville blitt innvilget
oppholdstillatelse til en voksen, og barns tilknytning skal tillegges
særlig vekt. Jeg mener dette regelverket er tilfredsstillende.
Saker som omhandler barn med sterk tilknytning til
Norge vil måtte innebære skjønnsmessige vurderinger, hvor ulike
hensyn gjør seg gjeldende. Hensynet til barnets tilknytning er ofte bare
ett av flere hensyn som taler for at et barn bør få opphold i N
orge. Rettsteknisk er det ikke mulig å gi en forskriftsbestemmelse
som vil gi svar i alle saker. Sakene er ulike og saksbehandlerne
må utøve et konkret skjønn.
Det viktigste virkemiddelet for at praksis og skjønnsutøvelse
i større grad skal samsvare med lovgivers intensjoner, er å tydeliggjøre
hvilken vekt forskjellige relevante momenter skal ha. Dette har
vi gjort i stortingsmeldingen om barn på flukt. I meldingen er det
listet opp flere momenter for å tydeliggjøre hvordan bestemmelsen om
barns tilknytning skal forstås:
Hensynet til barnets
beste skal være et grunnleggende hensyn i alle vedtak som berører
barn, jf. bl.a. barnekonvensjonen art. 3.
Utlendingsforskriften § 8-5 fastslår at
barns tilknytning til Norge skal tillegges særlig vekt når det tas
stilling til opphold på humanitært grunnlag.
Det innebærer at det i alle sakene må foretas
en individuell vurdering, hvor barnets alder og samlet oppholdstid
i landet står sentralt.
Det må legges til grunn at et barn i skolepliktig alder
lettere vil opparbeide tilknytning til Norge enn et barn som har
bodd her i sine aller første leveår.
Videre må det ses hen til om barnet har
gått i barnehage/skole, om barnet snakker norsk, om barnet deltar
i fritidsaktiviteter og om situasjonen for øvrig tilsier at barnet
er særlig knyttet til det norske samfunnet.
Både oppholdstid som asylsøker og oppholdstid etter
endelig avslag teller med.
Tilknytning gjennom fritidsaktiviteter,
språk og venner er også relevant, selv om det er bevismessig krevende
å gå inn i en detaljert vurdering av slike forhold.
I saker som gjelder lengeværende barn og
deres familier, kan det dessuten ofte foreligge andre sterke menneskelige
hensyn enn kun barnas tilknytning (anførsler knyttet til helse,
omsorgssituasjon, situasjonen i hjemlandet osv.). Slike hensyn vil
også inngå i en helhetsvurdering etter utlendingsloven § 38.
Det er særlig når det gjelder vurderingen av oversittet
utreisefrist og ulovlig opphold at regjeringen mener at deler av
praksis befinner seg i grenseland for hva som var formålet med gjeldende
bestemmelse om barns tilknytning. I meldingen er det derfor også
listet opp eksempler på hvordan innvandringsregulerende hensyn skal
forstås. Ulovlig opphold og oversittet utreisefrist bør f.eks. i
seg selv tillegges mindre vekt enn aktiv motarbeidelse av retur,
når barnet ellers har en tilknytning til Norge som tilsier at oppholdstillatelse
bør innvilges. Bruk av falsk identitet for å skjule identitet i
Norge eller villede norske myndigheter er imidlertid et tungtveiende
innvandringsregulerende hensyn, som taler imot at tillatelse gis.
Regjeringen legger til grunn at omtalen av bestemmelsen
om barns tilknytning i meldingen vil være klargjørende for utlendingsmyndighetenes
arbeid, i en retning som kommer enkeltindivider til gode. Utlendingsdirektoratet (UDI)
og UNE er bedt om å redegjøre for sin praksis i saker med lengeværende
barn i juni 2013, dvs. ett år etter at stortingsmeldingen om barn
på flukt ble lagt frem. Vi får da et bedre grunnlag for å se om
praksis er i samsvar med lovgivers intensjoner.
UNE kom i november 2012 med en foreløpig rapportering
på praksis når det gjelder saker vedrørende lengeværende barn. Det
ble opplyst at UNE anvender stortingsmeldingen som en av flere rettskilder.
Deres foreløpige gjennomgang av praksis viser at fra juni 2012 til
november S.å. ble nær 40 av sakene til familier med lengeværende
barn omgjort. UNE fremhever at det begrensede tallmaterialet nødvendigvis
ikke gir grunnlag for å trekke bastante slutninger om stortingsmeldingens
betydning, da også praksis før meldingen førte til omgjøringer av
vedtak for familier som følge av barnas tilknytning. UN Es beslutningstakere
blir i den enkelte sak gjort oppmerksom på at momentene i meldingen
er ment som en tydeliggjøring fra regjeringens side, herunder at
det i tidligere praksis i en del saker har vært lagt større vekt
på innvandringsregulerende hensyn enn hva som ble forutsatt da regelverket
ble vedtatt.
I likhet med forslagsstillerne mener jeg det
er særlig viktig at vedtak som berører barn synliggjør hvilke vurderinger
som har vært foretatt med hensyn til barns rettigheter. Dette fremgår også
av utlendingslovens forarbeider. For ytterligere å understreke dette
ble utlendingsforskriften endret i 2011, slik at det nå er helt
tydelig at hensyn som gjelder barn skal fremgå særskilt av vedtakene.
Forholdet mellom barnekonvensjonen og utlendingsloven
ble dessuten grundig behandlet i forbindelse med arbeidet med ny
utlendingslov (som trådte i kraft i 2010). Loven viser i flere bestemmelser
til at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn. Barnekonvensjonen
er inkorporert i norsk rett og har ved motstrid forrang foran nasjonallovgivning.
Det er viktig fortløpende å vurdere om praksis er i tråd med gjeldende
regelverk, og dette gjøres. Vi skal også ha en ekstern gjennomgang
av hvordan barns situasjon blir belyst i saksbehndlingen i UNE,
jf. tiltak 5 i meldingen.
Høyesterett i plenum vurderte i desember 2012 utlendingsmyndighetenes
anvendelse av både nasjonalt og internasjonalt regelverk i saker
som berører barn. Høyesterett uttalte da at UNE har fulgt både norsk
lov og FNs barnekonvensjon; det er legalt å legge avgjørende vekt
på andre hensyn, selv om det er til det beste for barnet å bli i
Norge. Hver enkelt sak som involverer barn vurderes individuelt
av utlendingsmyndighetene. Høyesterettsdommene innebærer derfor
ikke at andre lengeværende barn ikke kan gis opphold; dette må avgjøres
konkret i den enkelte sak.