Ønske om gjenbruk av data er eit meir og meir aktuelt
tema.
Det blir i meldinga vist til at slik gjenbruk
ofte er eit gode, men kan òg føre til at personvernet blir utfordra.
Det blir derfor stadig viktigare å vurdere om, og eventuelt i kva
omfang, gjenbruk av personopplysningar er akseptabelt.
Med gjenbruk av personopplysningar forstår ein i
denne meldinga bruk av personopplysningar til eit anna føremål enn
det opphavlege innsamlingsføremålet eller til bruk hos ein annan
behandlingsansvarleg enn den som er ansvarleg for primærbehandlinga.
Som for primærbehandlinga må ein ha eit rettsleg
grunnlag (behandlingsgrunnlag) for gjenbruken.
Dersom føremålet med innsamling og behandling
av personopplysningar er at opplysningane skal gi grunnlag for bruk
til fleire føremål eller av fleire verksemder, blir det ikkje kalla
gjenbruk i meldinga. Andre gonger er ny bruk ikkje noko ein tenkte
på då ein samla inn personopplysningane første gongen. Om ny behandling av
opplysningane følgjer av den opphavlege innsamlingsheimelen, slik
at den også kan danne rettsleg grunnlag for ny bruk, vil då kvile
på ei tolking av rettsgrunnlaget.
Somme gonger kan lovheimla teieplikt vere ein skranke
for gjenbruk av personopplysningar.
Der ein finn at gjenbruk av innsamla personopplysningar
er ønskjeleg, anten av omsyn til dei registrerte eller av omsyn
til samfunnet, kan lovgivaren fastsetje reglar som opnar for den
gjenbruken ein ønskjer. Behandling av opplysningar som skjer i tråd
med det nye behandlingsgrunnlaget, vil då ikkje lenger vere gjenbruk
av personopplysningar slik omgrepet blir nytta i denne meldinga.
Lovreglar om gjenbruk vil òg kunne setje til side ei eventuell teieplikt.
Slik legg ein til rette for gjenbruk av viktige personopplysningar til
beste for den registrerte sjølv, for samfunnet eller for begge partar.
Gjenbruk av personopplysningar kan ofte ha store
fordelar, både for den einskilde og for samfunnet. Gjenbruk er ofte
i tråd med interessene til den registrerte.
Regjeringa ønskjer at digital kommunikasjon skal
vere hovudregelen for kommunikasjon med forvaltninga, og dette er
eit av prinsippa i digitaliseringsprogrammet til regjeringa.
Gjenbruk kan vidare vere viktig for å sikre
samfunnsinteresser og interesse for private aktørar.
Sjølv om gjenbruk av personopplysningar i mange
samanhengar er både nyttig og nødvendig, reiser det likevel særlege
spørsmål om ivaretaking av personvernet. Ei gjenbruksvurdering inneheld
ofte litt andre moment og omsyn enn ei vurdering av primærbruk av
personopplysningar. Derfor er det viktig å gjere ei ny vurdering av
personvernkonsekvensar ved gjenbruk av personopplysningar. Plikta
til å vurdere personvernkonsekvensar er den same uansett om det gjeld
primærbruk eller gjenbruk. Det er likevel viktig å minne særskilt
om plikta i samband med gjenbruk, fordi ho kan verke mindre klår
i ein situasjon der opplysningane allereie er innsamla. Ved gjenbruk
kan òg nye moment kome fram ved vurderinga.
Det går fram av personopplysningslova § 11 første
leddet bokstav c) at personopplysningar:
«ikke [kan] brukes senere til formål som er uforenelige
med det opprinnelige formålet med innsamlingen, uten at den registrerte
samtykker».
Men òg i situasjonar der den nye bruken kan
synast å stå i strid med det opphavlege innsamlingsføremålet, kan
ein leggje til rette for gjenbruk gjennom å vedta lovheimlar for
den nye bruken.
Det blir i meldinga vist til at gjenbruk av
personopplysningar ofte er ønskjeleg ut frå eit samfunnsperspektiv.
Gjenbruk krev likevel eit nytt behandlingsgrunnlag. For det offentlege
vil lov ofte vere det best eigna behandlingsgrunnlaget. Innhenting
av samtykke til ny behandling frå alle dei registrerte kan vere
krevjande og i mange tilfelle òg lite tenleg. Ein kan òg tenkje
seg tilfelle der den registrerte ikkje ønskjer å gi samtykke, men
der tilgang til opplysninga likevel er ønskjeleg og nødvendig for
å ta vare på andre interesser. I slike tilfelle blir gjenbruk fastsett
i lov.
Personopplysningslova gjeld for behandling av personopplysningar
«om ikke annet følger av en særskilt lov som regulerer behandlingsmåten», jf.
personopplysningslova § 5. Dette må ein likevel, som ved anna lovfesting,
sjå i samanheng med EMK artikkel 8, som seier at staten ikkje kan
gjere inngrep i utøvinga av retten til privatliv med mindre det
er i samsvar med lova og er «nødvendig» i eit demokratisk samfunn
av gitte omsyn.
I Soria Moria II skriv regjeringa at:
«[p]ersonvernet kan komme i konflikt med andre formål.
Regjeringen vil ha fokus på at personvernet ikke svekkes. Det må
etableres ordninger som både tar hensyn til samfunnets behov for
innsyn og kontroll og enkeltmenneskets rett til personvern.»
Ved lovfesting av gjenbruk av personopplysningar
er det derfor viktig at lovgivaren gjer ei grundig utgreiing av
personvernkonsekvensar i lovgivingsprosessen. Dette er klårgjort
ved at personvern er teke inn som eit eige punkt 11.3.11 i rettleiinga
til utgreiingsinstruksen, samt ei eiga rettleiing av personvernkonsekvensar.
Politiet hentar inn mange personopplysningar som
eit ledd i innsatsen mot kriminalitet. I somme tilfelle er den registrerte
uvitande om at det blir innhenta opplysningar om han eller henne. Det
hender òg at den som gir opplysningar til politiet, har direkte
interesse i at opplysningane politiet får, ikkje er korrekte.
Desse særeigne tilhøva når politiet hentar inn
informasjon, fører med seg at opplysningane ofte er meir usikre
enn hos andre forvaltningsorgan. Kvalitetssikring av opplysningar
har noko å seie for spørsmålet om korleis opplysningane skal nyttast
vidare, medrekna om dei skal utleverast til andre offentlege organ
eller ålmenta.
I politiregisterlova er det gitt nærmare reglar
om korleis utlevering av ikkje-verifiserte opplysningar bør skje.
Det går mellom anna fram at det skal opplysast at opplysningane
er usikre.
Det kan kome spørsmål om opplysningar som politiet
har innhenta som forvaltningsorgan, kan nyttast i innsatsen mot
kriminalitet.
Forvaltningsregistra til politiet fell ikkje
inn under reglane i politiregisterlova, men er regulerte av personopplysningslova.
Eit grunnleggjande prinsipp i den generelle personvernlovgivinga
er at opplysningar som er innhenta til eit visst føremål, ikkje
skal nyttast til andre føremål. I utgangspunktet har politiet derfor
ikkje rett til å nytte opplysningar innhenta til forvaltningsføremål
ved gransking av lovbrot. Straffeprosesslova gir likevel politiet
heimlar til å hente ut informasjon frå ulike forvaltningsregister
på nærmare fastsette vilkår. Kor alvorleg lovbrotet er, har noko
å seie for om det er høve til å hente ut informasjon.
Etter reglane i straffeprosesslova er opplysningar
innhenta ved gransking underlagde teieplikt. Opplysningane kan likevel
nyttast fritt i samband med gransking og gjennomføring av ei straffesak.
Informasjon som er innhenta ved bruk av granskingsmetodar heimla
i straffeprosesslova kapittel 16 a, for eksempel kommunikasjonskontroll,
er likevel underlagd ei særleg teieplikt etter straffeprosesslova
§ 216 i. Det er òg ei særskild teieplikt om overskotsinformasjon innhenta
av Politiets tryggingsteneste (PST) med tanke på førebygging etter
politilova § 17 d.
I NOU 2009:15 Skjulte metoder – åpen kontroll gjer
fleirtalet i Metodekontrollutvalet framlegg om å endre reglane som
gjeld i dag, slik at det blir mogleg å nytte såkalla «overskotsinformasjon»
etter bruk av tvangsmiddel som bevis i rettssaker, også der det
er tale om mindre alvorlege lovbrot.
Justis- og beredskapsdepartementet arbeider
for tida med oppfølginga av rapporten frå Metodekontrollutvalet,
medrekna utarbeiding av ein lovproposisjon.
Det blir i meldinga vist til at Arbeids- og
velferdsetaten må ta vare på den vanskelege balansegangen mellom
personvern og kontroll med om vilkåra for folketrygdytingar er oppfylte
eller har vore oppfylte, i tidlegare periodar. Arbeids- og velferdsetaten
forvaltar vide fullmakter til å hente inn opplysningar frå nærmare
avgrensa grupper. Reglane som gjeld i dag, er av relativt ny dato,
og dei har vore ute på ein vidfemnande høyringsrunde. Avvegingane
mellom personvernomsyn og kontrollbehov var hovudtema i mange av
høyringsinnspela. Personvernomsyn vart derfor ein sentral del av
vurderingane departementet gjorde. I meldinga blir det sitert frå proposisjonen,
Ot.prp. nr. 76 (2007–2008).
I innstillinga til Odelstinget, Innst. O. nr.
35 (2008–2009), viser samstundes arbeids- og sosialkomiteen til
kva velfungerande kontroll har å seie for å ta vare på tilliten
til trygdesystemet.
Arbeidsdepartementet har nyleg varsla Stortinget
om at reglane for kontrollverksemda til Arbeids- og velferdsetaten
skal vurderast, mellom anna i lys av påpeikingar i ein kontrollrapport
frå Datatilsynet.
Krav om innhenting av førehandssamtykke ved elektronisk
marknadsføring følgjer av EU-direktivet om kommunikasjonsvern (2002/58/EF)
og er ein modell som er kjend frå store delar av verda. Når det
gjeld marknadsføring ved hjelp av telefon eller direkteadressert
post, er det berre stilt minimumskrav gjennom EU-lovgivinga. Det
har derfor vore drøfta på nasjonalt plan om ei løysing med eit reservasjonsregister
gir personar tilstrekkeleg vern mot uønskte marknadsføringsførespurnader,
eller om det for eksempel bør innførast eit krav om samtykke for
å kunne rette særleg telefonførespurnader til forbrukarar med tanke
på marknadsføring.
Omsyna som har stått mot einannan i dette ordskiftet,
har først og fremst vore omsynet til å verne privatlivet på den
eine sida og omsynet til å gi næringsdrivande og humanitære organisasjonar
enkel tilgang til ein salskanal på den andre. Ønsket om å verne
om arbeidsplassar i distrikta har òg vore vektlagt. Det vart i samband
med vedtaket om ny marknadsføringslov i 2009 avgjort at ordninga
med eit reservasjonsregister for personar som ikkje ønskjer telefonsal
og direkteadressert marknadsføring, skulle vidareførast, og at ordninga
skulle evaluerast over ein periode på fem år. Talet på skriftlege
klager til Forbrukarombodet frå personar som opplever å bli oppringde
trass i at dei har reservert seg mot telefonsal, er framleis høgt.
Med den elektroniske informasjonsutviklinga dei
siste tiåra, har det å kunne rette marknadsføring direkte til forbrukarar
gjennom elektroniske kanalar, for eksempel e-post og sosiale medium,
vorte stadig viktigare for næringslivet. Krav som pålegg næringsdrivande
å hente inn samtykke før dei vender seg direkte til personar gjennom
dei elektroniske kommunikasjonskanalane dei nyttar, er heilt nødvendig.
Det blir i meldinga peikt på at det med det
jamt aukande talet på næringsdrivande forbrukarane kommuniserer
elektronisk med, blir stadig viktigare med klåre grenser for korleis
aktørane kan nytte personopplysningane dei tek imot, og at desse
grensene blir vakta. Frå tilsynsarbeidet hos Datatilsynet og Forbrukarombodet
er det ei lang rekkje eksempel på at næringsdrivande lagrar personopplysningar
dei ikkje skulle ha lagra, og nyttar desse på ein måte som lova
ikkje tillèt.
Lovstridig gjenbruk av personopplysningar til elektronisk
marknadsføring er noko som kan føre med seg inngrep i privatsfæren
til mange personar. Særleg uheldige blir inngrepa dersom næringsdrivande
sender ut meldingar på SMS som forbrukarane betaler for å ta imot,
såkalla overtaksert SMS.
Lovstridig gjenbruk av personopplysningar til marknadsføring
kan sannsynlegvis kome av både mangel på kunnskap om regelverket
og manglande vilje til å innrette seg etter det. Både Datatilsynet
og Forbrukarombodet bruker ressursar på å spreie informasjon om
regelverket og føre tilsyn med at det blir følgt.
Når personopplysningar blir nytta til å rette marknadsføring
til forbrukarar ved hjelp av telefon og direkteadressert post er
innhenting av grunndata (opplysningar om namn, adresse, fasttelefonnummer
og fødselsdato) unnatekne frå kravet i personopplysningslova om
samtykke ved innhenting av personopplysningar.
Å behandle helseopplysningar er nødvendig for å
kunne yte god helsehjelp til den registrerte. For å kunne yte så
gode helse- og omsorgstenester som mogleg til innbyggjarane som
heilskap og for å kunne yte betre tenester av høgare kvalitet til
kvar einskild innbyggjar, er det òg ønskjeleg og ofte nødvendig,
å bruke journalopplysningar til føremål som kvalitetstrygging, forsking,
styring og helseovervaking. Slik gjenbruk føreset ei grundig vurdering
av kva konsekvensar bruken kan få for ivaretakinga av interessene
til den einskilde. På helseområdet blir gjenbruk av helseopplysningar
til andre føremål enn å yte helsehjelp omtala som «sekundærbruk
av helseopplysningar», medan bruk mellom verksemder ikkje blir omfatta
av omgrepet. Det er viktig at relevante helseopplysningar kan følgje pasientar
og brukarar i ei behandlingsrekkje, og det er såleis lite eigna
å kalle denne informasjonsflyten for gjenbruk. Informasjonsflyt
på helseområdet er derfor særskilt regulert for å sikre slik bruk.
Det blir i meldinga vist til at gjenbruk av helseopplysningar
er avgjerande for å kunne halde oversikt over førekomsten av ulike
sjukdomar og for forsking på sjukdomsårsaker og behandlingseffektar.
Gjenbruk av helseopplysningar ved etablering av
helseregister kan etter omstende opplevast som eit inngrep i personvernet
til den einskilde. Helseregister er likevel i mange tilfelle positive for
personvernet til pasienten og brukaren.
Det blir i meldinga peikt på at nytta av helseregister
bør vere stor, og ho bør vege opp ein eventuell personvernrisiko.
I motsetnad til det som er tilfellet ved yting av helsehjelp, er
det ei utfordring å gjere denne avveginga synleg ved oppretting
av helseregister. Registeret gagnar likevel dei registrerte (pasientane)
i form av meir kunnskap og betre helsehjelp. Ikkje minst gjeld dette
pasientgrupper med kroniske sjukdomar.
Det er ei tilbakevendande utfordring at samtykkebasert
registrering i helseregister kan gi for dårleg og/eller skeiv representativitet.
Stortinget har lagt til grunn at enkelte sentrale helseregister ikkje
bør tuftast på samtykke fordi eit samtykkekrav fører til problem
med representativitet, ufullstendig innhald og for dårleg datakvalitet (sjå
m.a. Ot.prp. nr. 49 (2005–2006)). God representativitet og datakvalitet
er ein føresetnad for at registera skal kunne tene føremålet.
Regjeringa meiner at gjenbruk av helseopplysningar
i helseregister er nødvendige og gode verkemiddel for å få oppdatert
og påliteleg kunnskap om helsetilstand, helsetenester og årsaker
til sjukdom. Ved oppretting av register må det likevel alltid gjerast
ei avveging mellom behovet og nytta samfunnet har av gjenbruk, og
behova den registrerte har for personvern.
I kraft av si rolle som tenestetilbydar lagrar
forvaltninga store mengder personopplysningar. Arkivlova stiller
krav om at materialet skal oppbevarast, og opplysningsmassen utgjer
eit svært godt utgangspunkt for å få ny kunnskap.
Utan god informasjon om tenesteområda, kan staten
vanskeleg oppfylle sitt tilretteleggings- og styringsansvar. For
at behovet for informasjon skal bli oppfylt, står valet i all hovudsak
mellom tre datakjelder: utvalsundersøkingar, statistikk innsamla
på ulike aggregerte nivå og statistikk basert på personeintydige
opplysningar.
Det offentlege har eit stort behov for å gjennomføre
evalueringar av effekten av statlege og lokale verkemiddel. I dei
fleste tilfelle krev slike evalueringar personeintydige opplysningar
og helst med fleire måletidspunkt (longitudinelle studiar). Utan
personopplysningar vil kunnskapsgrunnlaget for statleg styring bli
langt svakare, og det vil vere vanskelegare å byggje opp eit kunnskapsgrunnlag
om dei ulike sektorane og om kva som verkar, og kva som ikkje verkar
effektivt. Det er òg naturleg å vise til at innbyggjarane har ei
viss forventing om at staten faktisk gjenbruker informasjon i denne
samanhengen.
I mange tilfelle vil passiv deltaking i forsking gjennom
studiar av allereie eksisterande register representere eit uvesentleg
trugsmål mot fridomen og privatlivet til individa. Men slik gjenbruk
av personopplysningar krev vanlegvis samtykke dersom registerstudiane
skal supplerast med informasjon henta gjennom aktiv kontakt med
informantane, eller dersom forskinga genererer nye, sensitive opplysningar
om einskildpersonar som kan identifiserast. Reine registerstudiar
kan ofte baserast på andre rettslege grunnlag, men dei registrerte
vil framleis ha krav på informasjon om prosjektet.
Identifiserbare personopplysningar, innsamla for
eitt bestemt forskingsføremål, kan ikkje utan vidare nyttast til
anna forsking, og dei skal ikkje brukast til kommersielle føremål
eller forvaltningsføremål. Dette kravet byggjer på respekten for
fridomen og privatlivet til individet. Ved gjenbruk av personidentifiserbare
opplysningar går ein vanlegvis ut frå at dei undersøkte har gitt samtykke.
Dette gjeld likevel ikkje for anonymiserte data.
Gjenbruk av personopplysningar må ha eit eige behandlingsgrunnlag.
For forskingsprosjekt vil det ofte vere nødvendig med
dispensasjon frå teieplikta for å få tilgang til informasjonen.
Statistikk basert på personeintydige opplysningar
er i mange tilfelle meir kostnadseffektiv enn statistikk basert
på ulike aggregerte nivå og utvalsundersøkingar. Statistikk basert
på personeintydige opplysningar held dessutan generelt sett høgare
datakvalitet enn statistikk som er innsamla på ulike aggregerte
nivå.
Gjenbruk av allereie innsamla personopplysningar
er derfor nyttig for forskinga. Opplysningane er knytte direkte
til tenesteytinga i kvar einskild sektor og er derfor særleg relevante.
I personopplysningslova er hovudregelen at gjenbruk
som ikkje svarar til det opphavlege innsamlingsføremålet, ikkje
er tillate. Ein omfattande, lovheimla rett til gjenbruk kan setje dette
prinsippet under sterkt press.
Både statistikk og forsking er i personopplysningslova
vurderte som legitime behandlingsføremål, jf. personopplysningslova
§ 11.
Kvar gang gjenbruk skjer må det gjennomførast ei
proporsjonalitetsvurdering. Personvernnemnda har i fleire av avgjerdene
sine framheva at samfunnet har interesse av at forsking og analysar
blir gjennomførte, medrekna at desse blir baserte på allereie eksisterande
data.
Vurderinga viser at lovgivaren har sett på bruk av
personopplysningar til statistikk og forsking med andre auge. Regjeringa
meiner at dette, samanhalde med prinsippet om gjenbruk av offentleg
finansierte forskingsdata, tilseier ei vidareføring av den noko
meir liberale praksisen det offentlege har følgt når det gjeld gjenbruk
av data for forsking, styring og administrasjon av dei sektorane
som det offentlege har ansvar for.
Det blir i meldinga vist til at gjenbruk av
opplysningar i arbeidslivet er ei stadig aukande utfordring, og
i rettstvistar om oppseiing/avskilssaker kjem av og til spørsmålet
om gjenbruk av opplysningar opp. Hovudregelen er at personopplysningane
berre kan nyttast til føremål som er uttrykkeleg og sakleg grunngitte i
verksemda til den behandlingsansvarlege. Hovudregelen i tvistemålslova
er fri bevisføring. Retten kan likevel i særlege tilfelle nekte
føring av bevis som er skaffa på utilbørleg måte.
Tendensen synest å vere at avdekking av kriminalitet
og avkrefting av mistanke mot uskyldige er legitime føremål for
eit kontrolltiltak. Grunngitt mistanke veg òg tungt ved vurdering
av om eit tiltak er rimeleg.
Skjult overvaking, for eksempel hemmeleg kameraovervaking,
blir normalt rekna som ulovleg.
Tradisjonelle kontrolltiltak, som veskekontroll og
kontrollkjøp, synest å liggje innanfor arbeidsgivaren sin kontrolltilgang.
Bruk av GPS-loggar, som er diskutert og avtala med arbeidstakaren, for
eksempel for å leggje opp køyreruter, synest òg i rettspraksis å
vere rekna som eit slikt tradisjonelt kontrolltiltak som ikkje krenkjer
personvernet. Ein går likevel ut frå at tiltaket må vere knytt til
føremålet og innført på ein korrekt måte, blant anna gjennom informasjon
og drøfting med dei tilsette. I slike tilfelle har det vore gitt høve
til gjenbruk av opplysningane som bevis i rettssaker om oppseiing
og avskil.
Fleire avgjerder i rettstvistar tyder på at
etterleving av saksbehandlingsreglane ved innføring av kontrolltiltak
kan vere avgjerande for om retten ser på framlagde bevis som innhenta
på rett vis, og dermed om dei kan førast som bevis i ei sak for
domstolane.
Det finst likevel òg avgjerder der domstolen
har tillate arbeidsgivaren å føre bevis som er skaffa på ulovleg
vis.
Arkivlova og pliktavleveringslova inneheld reglar
om bevaring og tilgjengeleggjering av allereie produsert, og til
dels tilgjengeleggjort, materiale.
I den grad personopplysningar er omfatta av
lovene, dreiar det seg om bevaring, og eventuelt tilgjengeleggjering,
av dei personopplysningane som er ein del av dei bevarte dokumenta.
Ein grunnleggjande føresetnad for ytringsfridom er
retten til relevant informasjon, og offentleg transparens går ut
på at dokumenta som dannar grunnlag for offentlege avgjerdsprosessar,
skal takast vare på for ettertida.
Arkivlova gjeld i all hovudsak for offentlege
institusjonar.
Som hovudregel kan ikkje (offentleg) arkivmateriale
kasserast (destruerast) utan samtykke frå Riksarkivaren. Arkivlova
§ 9 inneheld likevel ei særskild presisering om at pålegg om sletting
av personopplysningar gitt med heimel i personopplysningslova § 28
eller helseregisterlova §§ 7, 8, 26 og 28 uansett gjeld uavgrensa
etter at Riksarkivaren har fått uttale seg.
For store delar av arkivbestanden i offentleg
forvaltning gjeld publikums rett til innsyn.
Alle arkiv er pålagde å rette seg etter teiepliktreglane
som er fastsette i ei rekkje ulike lover.
I personopplysningslova bruker ein ikkje omgrepet
teieplikt, men lova gir påbod om å setje i verk tiltak for å sikre
tilstrekkeleg fortruleg behandling. Forvaltningsorgan og arkivdepot
må rette seg etter dei krav som følgjer av personopplysningslova
med forskrifter. Dette set grenser for kva som kan gjerast fritt
tilgjengeleg, og dessutan for korleis materiale kan formidlast.
Då teiepliktreglar vart tekne inn i forvaltningslova
frå 1. januar 1978, var det ein føresetnad at desse reglane ikkje
skulle gjere det vanskelegare enn før å drive samfunnsnyttig forsking.
Det vart derfor teke inn ein regel i forvaltningslova om at teieplikta
ikkje skulle vere til hinder for at forskarar kan få tilgang til
opplysningar som er underlagde teieplikt. Føresetnaden var at forskaren òg
skulle ha teieplikt.
Det er ein føresetnad for pliktavlevering at
materialet både er allment tilgjengeleg, og at det er relevant for
Noreg. Vidare skal tilgjengeleggjering av materialet gjerast for
forsking og dokumentasjon, som inneber at pliktavlevert materiale
som utgangspunkt ikkje er allment tilgjengeleg.
Tilrettelegging for
gjenbruk av data står sentralt i politikken til regjeringa. Der
data inneheld personopplysningar, må ein likevel vere varsam ved gjenbruk.
Det bør leggjast vekt på varsling til dei
registrerte ved gjenbruk av opplysningar til kontrollføremål.
Ved oppretting av forskings- og helseregister
må samfunnet sitt behov for og nytte av gjenbruk vegast mot den
registrerte sitt behov for personvern. Personvernkostnadene bør
vere så låge som mogleg, og reservasjonsordningar bør vurderast.
Det bør vurderast klårare regulering av
arbeidsgivaren sin rett til å gjenbruke opplysningar om ein arbeidstakar
til andre føremål enn det opphavlege innsamlingsføremålet.
Komiteen vil peke
på at det i grunnprinsippet for lagring av opplysninger som kan
knyttes til enkeltpersoner ligger en begrensning i formålet med
registreringen. Gjenbruk av opplysninger er derfor i utgangspunktet
det samme som bruk av opplysninger utover de normale grenser personvernet
setter. Det må derfor avklares nærmere på hvilket grunnlag en skal
kunne tillate dette. Plikten til å vurdere personvernkonsekvenser
for den enkelte gjelder like mye enten det gjelder primærbruk eller
gjenbruk av opplysninger.
Komiteen viser til drøftelsen
om at gjenbruk av opplysninger kan være særlig aktuelt ved forebygging
av kriminalitet og kontroll med at betingelsene for sosiale ytelser
er til stede, foruten forskning og markedsføring. Komiteen vil
understreke at det er en betydelig oppgave å informere om hvordan
opplysninger evt. kan bli gjenbrukt, og en vil være tilbøyelig til
å akseptere mer gjenbruk hvis det i utgangspunktet er informert
om muligheten for kontroll, og motparten har en reell mulighet til
å velge.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti finner omtalen av prinsippene
for gjenbruk lite klargjørende, først og fremst fordi man bringer seg
i motsetningsforhold til personopplysningsloven § 11 bokstav c,
som forutsetter samtykke når personopplysninger brukes i annen sammenheng
enn de var innhentet for.
Disse medlemmer oppfatter drøftelsen
om forholdet til EMK Art 8 som begrenset til et spørsmål om å skaffe
seg lovhjemmel, gjerne i ettertid, for slik utvidet bruk. Artikkel
8 krever lovhjemmel, men knytter til vilkåret om at eventuell lovhjemmel
må være båret av sterke samfunnsmessige hensyn – «pressing social
need». Dette innebærer at gjenbruk må begrunnes ut fra sterke samfunnsmessige
behov, ikke bare at det er praktisk eller arbeidsbesparende.