Det gis i meldingen en faglig orientering om
sykdommen influensa og de sentrale særtrekk ved den sammenliknet
med andre smittsomme sykdommer. Dette er gjort for å gi en nødvendig bakgrunn
for de tiltak både av forebyggende og behandlende karakter som helsetjenesten
og samfunnet kan stille opp med i forbindelse med både influensaepidemier
og -pandemier.
Det orienteres også om en rekke sentrale begreper
som nyttes i arbeidet på smittevernområdet.
Med utgangspunkt i en modell for spredning og forebygging
av influensaepidemier gis det en beskrivelse av de tiltakene som
helsetjenesten og samfunnet kan stille opp med for å forebygge og behandle
influensaepidemier og -pandemier.
Tiltakene det redegjøres for er:
overvåking
risikovurdering
diagnostikk
behandling
forebyggende behandling
hygienetiltak rundt pasienter
hygienetiltak i samfunnet
aktivitetsbegrensninger for pasienter
aktivitetsbegrensninger i samfunnet
vaksinering
grensetiltak og reiserestriksjoner
kommunikasjon
Det understrekes at bruken av aktuelle tiltak
må tilpasses den konkrete utfordring som samfunnet vil stå overfor,
slik at dette vil kunne variere fra situasjon til situasjon.
Det gis en orientering om de generelle prinsippene
og det formelle rammeverket for beredskap overfor kriser og katastrofer
– og særskilt om beredskapsplanlegging og beredskapsplaner mot pandemisk
influensa.
Det orienteres om hovedelementene i Den nasjonale
pandemiplanen fra 2006, som lå til grunn for håndteringen av pandemien
i 2009–2010.
Det redegjøres videre for ansvar, roller og
samvirke i den generelle helseberedskapen og særlig om organiseringen
av beredskapen overfor pandemisk influensa.
Det gis en sammenfattende orientering om det faktiske
internasjonale og nasjonale forløpet av pandemien i 2009–2010 og
om de tiltakene som ble satt inn i de ulike fasene av pandemien.
Rapporten «Ny influensa A(H1N1) Gjennomgang
av erfaringene i Norge» fra Direktoratet for samfunnssikkerhet (DSB)
er hovedgrunnlaget for redegjørelsen for erfaringene fra den nasjonale
håndteringen av 2009-pandemien, men også hovedfunnene fra andre
nasjonale og internasjonale rapporter er tatt inn.
Når det gjelder risikovurderinger og planleggingsscenarioer,
vises det til at DSB mener at det kan stilles spørsmål ved om andelen
syke som ville ha behov for sykehusbehandling, ble vurdert for høyt
av Folkehelseinstituttet. Folkehelseinstituttet mener også i ettertid
at dette scenarioet nok var for høyt, selv om andre land omtrent
samtidig publiserte scenarioer med enda større utfordringer for
helsetjenesten.
Vurderingene i ettertid konkluderer med at det var
riktig ikke å forsøke å stenge grensene, innføre reiserestriksjoner
eller innføre omfattende aktivitetsbegrensninger i samfunnet.
DSB sammenfatter sin vurdering om kommunikasjon
til helsetjenesten og befolkningen med at en helhetlig overvåking
av situasjonen, velfungerende kommunikasjon og en etablert og åpen
informasjonsflyt er sentrale forutsetninger for god krisehåndtering.
DSB foreslår at det bør opprettes et felles nettverksbasert rapporteringssystem,
der alle involverte på nasjonalt, regionalt og kommunalt nivå rapporterer
kontinuerlig om iverksetting av tiltak, endringer i situasjonsbildet,
håndtering mv.
Når det gjelder hygienetiltak i samfunnet og overfor
pasienter, peker DSB bl.a. på at Folkehelseinstituttet anbefalte
at influensasyke skulle holde seg borte fra arbeidsplassen, skole
eller barnehage i sju dager etter symptomstart, selv om man var
frisk tidligere. DSB mener at rådet kanskje var uforholdsmessig
strengt og burde ha vært sett i en bredere sammenheng, blant annet med
hensyn til hvilke kostnader det påførte næringslivet og offentlige
virksomheter. Folkehelseinstituttet mener at anbefalingen var riktig og
at senere forskning ytterligere har styrket grunnlaget for å anta
smittsomhet i opptil en uke.
DSB mener at Pandemiplanens forutsetninger om
at laboratorietesting for influensa ville være begrenset under en
pandemi, burde ha vært tydeligere formidlet til helsetjenesten og
publikum.
DSB konkluderer med at det forebyggende arbeidet
og behandlingen av syke i den kommunale helse- og omsorgstjenesten
fungerte bra. Det framholdes at det likevel er behov for å lage et
system for kommunikasjonslinjer og sørge for at nødvendige instanser
har kontaktinformasjon tilgjengelig.
Når det gjelder utfordringer for spesialisthelsetjenesten,
vises det bl.a. til at all elektiv og øyeblikkelig hjelp-behandling
foregikk som normalt. Flere av de regionale helseforetakene har gitt
uttrykk for at det reelle håndterings- og behandlingsvolumet var
mindre enn det spesialisthelsetjenesten var forberedt på gjennom
ulike scenarioer som ble gitt av sentrale myndigheter.
Det ble rapportert om utilstrekkelig bemanning ved
laboratoriene.
Samlet ble 2,2 millioner personer, tilsvarende om
lag 45 prosent av den norske befolkning, vaksinert med Pandemrix.
DSB har funnet at de fleste kommunene gjennomførte vaksineringen på
en tilfredsstillende måte. Folkehelseinstituttet mener at regelverket
for vaksineforsyning og beredskap fungerte bra. Det framholdes at
erfaringene viser at nytten av vaksinering i en sesong ikke bare
vil gjelde for den aktuelle influensasesongen, men også for senere
sesonger, siden den bidrar til å øke den generelle immuniteten i befolkningen.
DSB mener at Folkehelseinstituttet og Legemiddelverket
fulgte opp bivirkningsmeldingene på en god måte og sørget for åpenhet
om hva som var meldt inn. Folkehelseinstituttet mener at overvåkingen
av uønskede hendelser etter vaksinasjon fungerte meget godt og ga
et godt bilde av situasjonen.
Vaksinering og utvikling av narkolepsi gjennomgås
særskilt i meldingen. Per 14. januar 2013 har Legemiddelverket registrert
67 tilfeller av narkolepsi etter vaksinasjon hos barn/ungdom 2–18
år og 17 tilfeller hos voksne. En rapport utført i regi av det europeiske
smittevernsenteret ECDC konkluderer med at det er en statistisk signifikant
sammenheng mellom vaksinering med Pandemrix og narkolepsi hos barn
og ungdom i alderen 5–19 år i Finland og Sverige. Tilsvarende sammenheng
ble ikke funnet i de seks øvrige landene som var med i studien,
heller ikke i Norge. Det konkluderes med at på bakgrunn av de data
som foreligger, kan man ikke utelukke en årsakssammenheng mellom
vaksinasjon med Pandemrix og narkolepsi hos barn, men at det per
i dag ikke kan sies å være påvist en årsakssammenheng. Norsk pasientskadeerstatning opplyser
at det per 12. februar 2013 er mottatt til sammen 300 krav om erstatning
etter vaksinering med vaksinen Pandemrix. Per samme dag er det gitt
medhold i erstatningskravet til 53 personer, avslag i 117 saker,
mens 129 saker (inklusive 8 klager på avslag) fortsatt er under utredning.
Det redegjøres for helsetjenestens tiltak overfor pasienter som
er rammet av narkolepsi.
Når det gjelder utfordringer for ansvar, roller
og samvirke i helseforvaltningen, slår DSB fast at helsetjenestens
system for krisestyring og samhandling fungerte godt i håndteringen
av pandemien. DSB peker likevel på enkelte svakheter, som at Helse-
og omsorgsdepartementet var utydelig i rollen som lederdepartement,
noe som gjorde det vanskelig for Helsedirektoratet å få samlet inn
informasjon fra andre sektorer enn helsesektoren. DSB peker også
på at forholdet mellom de sentrale aktørene, særlig Helse- og omsorgsdepartementet,
Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet, i liten grad var avklart
og formalisert. DSB peker på at fylkesmennene ble en viktig ressurs
i håndteringen. Helsedirektoratet slår i sin rapport fast at kontakten
med de regionale helseforetakene, fylkesmennene og Folkehelseinstituttet
fungerte godt, men at fastlegenes rolle, som en del av det offentliges ansvar
for helsetjenester og beredskap, var utydelig. Apotekforeningen
melder om godt samarbeid med Helsedirektoratet og Legemiddelverket,
med blant annet videreformidling av informasjon til apotekene.
Med hensyn til utfordringer for beredskapsplanlegging
og beredskapsplaner viser DSB til at Pandemiplanens vedlegg G gir
en grei oversikt over de strategiske valgene som måtte gjøres tidlig
for å forsinke hovedbølgen av pandemien inntil vaksinasjon ble mulig.
Helsedirektoratet mener at Pandemiplanen i hovedsak var et godt verktøy,
men at det ble vanskelig å tilpasse tiltakene i Pandemiplanen til
en så mild pandemi. Folkehelseinstituttet mener det var viktig å bruke
Pandemiplanens vedlegg G som grunnlag for valg av tiltak og at Norge
bedre enn mange land klarte å tilpasse responsen til trusselbildet.
Det redegjøres for finansiering av tiltakene
i pandemiberedskapen og håndteringen i 2009–2010. Statlige helsemyndigheters
utgifter til selve håndteringen av influensautbruddet beløp seg
til ca. 851 mill. kroner, hvorav 65 mill. kroner til vaksiner avgitt
til utviklingsland gjennom WHO.
Rapporten fra evalueringskomiteen til Verdens helseorganisasjon
(WHO) peker på tre oppsummerende funn:
Det internasjonale
helsereglementet (IHR) bidro til å forberede verden bedre på å håndtere
folkehelsekriser. De nasjonale og lokale kjernekapasitetene innen
folkehelseområdet (kapasitet for overvåking og rapportering av sykdomsutbrudd),
som IHR pålegger medlemslandene å utvikle, er ennå ikke fullt utviklet,
og arbeidet går for sakte framover.
WHO arbeidet bra på mange områder under
pandemien, håndterte systemvansker, men kom til kort på noen områder.
Komiteen fant ingen bevis for at WHO hadde lagt til rette for at
vaksineindustrien fikk innflytelse over viktige beslutninger, eller
at WHO hadde latt økonomiske hensyn gå foran helsemessige hensyn
i sin håndtering av pandemien.
Verden er dårlig forberedt på å respondere
på en alvorlig influensapandemi eller på en tilsvarende global,
vedvarende og truende folkehelsekrise. I tillegg til innføring av
de nevnte IHR-kjernekapasitetene kan den globale beredskapen styrkes gjennom
forskning, tverrsektoriell tilnærming, styrkede helsesystemer, økonomisk
utvikling i lav- og mellominntektsland og forbedret helsetilstand
i befolkningen.
Både det europeiske smittevernbyrået (ECDC) og
den europeiske legemiddelmyndigheten (EMA) har utgitt rapporter
om håndteringen av pandemien i Europa og om deres egen rolle og med
vekt på råd om framtidig beredskap.
En gjennomgang av gjennomførte evalueringer fra
en rekke land viser at noen temaer og læringspunkter går igjen:
Beredskapsplanene
var omfattende, men lite fleksible og lite egnet for mildere influensapandemier.
Mange planer manglet kobling mellom risikovurdering og tiltak.
Skifte av strategi sommeren 2009 fra et
forsøk på å stoppe epidemien til å beskytte de mest utsatte befolkningsgruppene
kom for sent og ble vanskelig å kommunisere.
Håndteringen ga utfordringer for samarbeidet mellom
helsemyndigheter på samme forvaltningsnivå og med underliggende
nivåer og med helsetjenesten selv.
Mange myndigheter opplevde anklager om
at de store vaksineinnkjøpene skyldtes samrøre med legemiddelindustrien,
men dette kunne avvises med henvisning til at volumene enten var forhåndsbestemt
i avtalene eller måtte bestemmes i juni 2009, da pandemiens alvorlighet
ikke var helt avklart.
Vaksinene kom til landene under eller etter hovedbølgen
av influensa. Mange land opplevde store logistikk- og kommunikasjonsproblemer.
Regjeringen vil:
Bidra til fortsatt
sterk norsk støtte til internasjonale organisasjoners – særlig WHO
– sentrale rolle i å overvåke utbrudd av influensa, og særlig influensa
som kan lede til verdensomspennende pandemier.
Sikre god kvalitet i de nasjonale systemer
for rask varsling innenlands til helsetjenesten og andre ved slike
utbrudd og en løpende oppdatering i lys av ny informasjon om utviklingen
i pandemien.
Utvikle bedre overvåkningssystemer og særlig forbedre
systemet for løpende oversikter over tallet på pasienter innlagt
på sykehus med laboratoriebekreftet influensa, oppdatert informasjon om
vaksinasjonsdekning i befolkningen og ferskere og bedre informasjon
om dødsfall knyttet til influensasykdom.
Styrke grunnlaget for arbeidet med løpende risikovurderinger
i alle faser av en pandemi for å ha et best mulig kunnskapsgrunnlag
for vurdering av konkrete beredskapstiltak.
Sørge for at roller, ansvar og samvirke
mellom de ulike instansene som har oppgaver i en pandemisituasjon,
er klart definerte, slik at det ikke er tvil om hvordan en slik
situasjon skal håndteres.
Sørge for at det skjer en koordinering
av informasjonen fra sentrale helsemyndigheter til den operative
helsetjenesten, til andre etater og organisasjoner som berøres,
til media og til befolkningen generelt.
Redegjøre for tiltak som kan og bør settes
i verk – vurdert ut fra den konkrete situasjonen – i påvente av
tilgjengelig vaksine – både på samfunnsnivå og på individnivå.
Sørge for tilstrekkelig tilgang til antivirale legemidler,
som kan mildne sykdomsforløp hos dem som er blitt smittet.
Sluttføre arbeidet med en ny og revidert
nasjonal beredskapsplan mot pandemisk influensa i lys av erfaringene
med den planen som lå til grunn for håndteringen av pandemien i
2009.
Klargjøre oppgavene for den kommunale helse- og
omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten med særlig vekt på
å sikre at det utarbeides oppdaterte beredskapsplaner, som følger
opp de overordnede prinsipper i den nasjonale beredskapsplanen,
og som bygger inn erfaringene med den lokale og regionale helsetjenestens
håndtering av utfordringene i 2009, og at disse øves.
Sørge for at tilsynsmyndighetene fører
tilsyn med at de ulike aktørene har oppdaterte beredskapsplaner,
herunder også vurderer kvaliteten på planene.
I løpet av våren 2013 gjennomføre en kartlegging
av sykehusenes beredskapsevne ved ekstraordinære behov for intensiv-
og respiratorbehandling og for laboratoriekapasitet.
Sørge for at områder med kritiske samfunnsfunksjoner
har utarbeidet planer for sin virksomhet under en pandemi – særlig
med vekt på hvordan man best mulig kan ivareta sine oppgaver med
et høyt sykefravær i virksomheten.
Foreta en gjennomgang av smittevernloven
i lys av de erfaringer og diskusjoner som ble gjort under pandemien.
Sluttføre arbeidet med en avtale med en
vaksineprodusent om levering av vaksiner i en pandemisituasjon.
Klargjøre de generelle kriteriene for prioritering av
grupper for vaksinering, det faglige grunnlaget for eventuelle råd
om vaksinering til befolkningen ellers, for distribusjon av vaksiner
til kommuner og helseforetak og for opplegg for organisering av
vaksineringen i kommuner og helseforetak.
Utarbeide en strategi for arbeidet med
å øke vaksinasjonsdekningen mot den ordinære sesonginfluensaen i
prioriterte risikogrupper og blant helsepersonell.
Sørge for at det er et vel innarbeidet
system for meldinger og overvåking av bivirkninger av vaksinering
og et system for vurdering av erstatning, dersom det skulle oppstå
alvorlige bivirkninger av slik vaksinering.
De fleste av disse elementene i beredskapen
vil bli innarbeidet i og presentert samlet i den nye nasjonale beredskapsplanen
mot pandemisk influensa som vil bli fastsatt av departementet etter at
meldingen er behandlet av Stortinget – medio 2013.
I utgangspunktet skal arbeidet for å bedre beredskapen
skje innenfor gjeldende økonomiske rammer og administrative systemer.
På enkelte områder kan det imidlertid være aktuelt å vurdere omdisponering
av ressurser. Eventuelle nye tiltak for å styrke arbeidet med beredskapen
må fremmes i ordinære budsjettframlegg.
Folkehelseinstituttet har etter oppdrag fra
Helse- og omsorgsdepartementet påbegynt arbeidet med å få på plass
en ny avtale om levering av vaksine i en pandemisituasjon. Sluttføring
av arbeidet med en avtale vil kunne medføre utgifter i form av årlig
reservasjonsavgift og kjøp av vaksiner ved en pandemi i avtaleperioden.
Eventuelle utgifter i forbindelse med en leveringsavtale vil bli
fremmet som et ordinært budsjettframlegg.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Håkon Haugli, Are Helseth, Tove Karoline Knutsen, Thor Lillehovde,
Sonja Mandt og Wenche Olsen, fra Fremskrittspartiet, Jon Jæger Gåsvatn, Kari
Kjønaas Kjos og Per Arne Olsen, fra Høyre, lederen Bent Høie, Sonja Irene
Sjøli og Erna Solberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Audun Lysbakken,
fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, og fra Kristelig Folkeparti, Line
Henriette Hjemdal, viser til at flere utredninger har vist
at pandemisk influensa er en av de største utfordringene for samfunnssikkerheten. Komiteen vil
understreke at det er et politisk ansvar å sørge for god beredskap.
Både helsetjenesten og andre sektorer må være forberedt på en situasjon
der det oppstår influensaepidemier eller pandemisk influensa i Norge.
Komiteen vil understreke at håndteringen
av influensaepidemien A(H1N1) i 2009–2010 var en langvarig og krevende
krisehåndteringsoppgave i Norge. Influensaen ble mindre omfattende enn
først fryktet, men involverte likevel tusenvis av mennesker. Det
er estimert opp mot 1 450 000 kliniske infeksjoner, 2,2 millioner vaksinerte,
1 325 som ble innlagt på sykehus og 32 registrerte dødsfall. Komiteen merker
seg at de som døde under pandemien, var betydelig yngre enn de som
dør av vanlig sesonginfluensa.
Komiteen viser til at meldingen
gir en bred faglig orientering om sykdommen influensa og pandemiens
forløp, samt presentasjon av tiltakene, omtale av det formelle rammeverket
for beredskap og en redegjørelse om den faktiske forberedelse til
og håndtering av influensapandemien i 2009–2010. Komiteen er
enig med regjeringen i at innsatsen og engasjementet som ble vist
over en lang periode, på mange måter var imponerende. Komiteen mener
at stortingsmeldingen generelt gir grunnlag for å lære hva som fungerte
bra, og hva som burde ha fungert bedre.
Komiteen vil understreke viktigheten
av god overvåking, og viser til at WHO nylig har foreslått nye standarder
for landenes influensaovervåking. Den nåværende norske overvåkingen
oppfyller ikke fullt ut disse standardene for overvåking av alvorlige
sykdomstilfeller. Komiteen merker seg at det vil kreve
et system der sykehusene melder til Folkehelseinstituttet om innleggelser
i sykehus for influensa.
Komiteen mener det er naturlig
at Norge tilpasser seg anbefalingene fra WHO.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet erkjenner
at noen av løsningene kan fremstå som byråkratiske. Disse
medlemmer mener likevel at det bør være en selvfølge at man
i helsesektoren har tilgjengelig teknologi, og at man effektivt
kan sende nødvendig informasjon mellom sykehusene og Folkehelseinstituttet. Disse
medlemmer mener dette er nok en indikasjon på at Fremskrittspartiets
løsning med et nasjonalt IKT-system for hele helsesektoren vil være
svært verdifullt.
Disse medlemmer mener også at
Norge som en del av verden har et selvstendig grunnlag for å registrere
større sykdomsutbrudd på en slik måte at informasjonen kommer egen
befolkning og andre nasjoner til nytte. Disse medlemmer peker
på at det ikke er utenkelig at Norge er blant de første landene
der et utbrudd kan komme en gang i fremtiden. I en slik kontekst
er det avgjørende å ha systemer som bidrar til å hindre spredning
og til at land rundt oss blir satt i beredskap.
Komiteen vil understreke
viktigheten av god risikovurdering. Rett risikovurdering legger grunnlaget
for god kommunikasjon, og dermed tillit hos befolkningen, og for
håndtering og planlegging av de rette tiltak. Komiteen merker
seg i den forbindelse at det både i Norge og i andre land har vært
diskutert om i hvilken grad denne pandemien var en reell krisesituasjon. Komiteen merker
seg at Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) slår
fast at en gjennomgang av Folkehelseinstituttets risikovurderinger
av hvordan epidemien ville utvikle seg i Norge, i stor grad viste
seg å stemme overens med det som ble den faktiske utviklingen.
Komiteen vil understreke at det
er viktig og nødvendig å sikre at befolkningen får tidligst mulig
og kvalitativ riktig informasjon når pandemier oppdages. Myndighetene
må fortløpende oppdatere informasjonen ut fra utvikling av risikobilde
og alvorlighetsgrad. Komiteen vil videre understreke
behovet for å utvikle bedre og tydeligere kommunikasjonslinjer fra
nasjonale og regionale helsemyndigheter til fastlegene.
Komiteen viser til at det i meldingen
er bredt omtalt behovet for god og tidlig diagnostikk og rett behandling,
inkludert forebyggende behandling, vaksinering og hygienetiltak.
Komiteen viser til at vaksinering
av hele eller deler av befolkningen var en hjørnestein i smittestrategien
i Pandemiplanen. Folkehelseinstituttets oppsummering om vaksineringen
i 2009 konkluderer med at tidlig vaksinering av risikogruppene sannsynligvis
har forhindret en del alvorlige tilfeller og dødsfall. Komiteen viser
videre til Folkehelseinstituttets bemerkning om at gevinsten kunne
vært større dersom pandemien hadde kommet bare noen få uker senere
til landet eller vaksinene noen få uker tidligere.
Komiteen vil også understreke
Folkehelseinstituttets vurdering om at den høye vaksinasjonsdekningen
høsten 2009 sannsynligvis er hovedforklaringen på at det pandemiske
viruset bare ga en liten epidemi i Norge vinteren 2010–11.
Komiteen viser til at DSB i sin
evaluering påpeker at selv om direktoratet er kritisk til prosessen
som førte frem til Folkehelseinstituttets råd om allmenn vaksinering,
var rådet fullt ut forståelig sett ut fra den situasjonen som man
sto overfor. Komiteen merker seg at DSB har funnet
at de fleste kommuner gjennomførte vaksineringen på en tilfredsstillende
måte.
Komiteen vil understreke at det
under vurderingen er kommet fram at det på bakgrunn av de data som
foreligger, ikke kan utelukkes en årsakssammenheng mellom vaksinasjon
av Pandemrix og narkolepsi hos barn, men at det per i dag ikke kan
sies å være en påvist sammenheng. Komiteen vil vise
til at Legemiddelverket har stilt seg bak en konklusjon om at Pandemrix
skal brukes med forsiktighet hos barn og unge, og at vaksinen ikke
har vært i bruk i Norge etter pandemien. Komiteen viser
til at regjeringen i meldingen omtaler at man ikke kan utelukke
en årsakssammenheng mellom den registrerte økningen av narkolepsi
hos barn og massevaksineringen mot influensa med Pandemrix , men at
det per i dag ikke kan påvises en slik sammenheng i Norge. Komiteen mener
uansett det er viktig med oppfølging av tiltak overfor dem som er
rammet av narkolepsi. Komiteen har for øvrig merket
seg at finske studier konkluderer med at det er en årsakssammenheng
mellom den registrerte økningen av narkolepsi hos barn og massevaksineringen
mot influensa med Pandemrix.
Komiteen merker seg at Helsedirektoratet
i sin rapport om gjennomgang av pandemien uttaler:
«Slik pandemien utviklet seg utover sensommeren og
høsten 2009, før vaksine var tilgjengelig, burde antiviralia trolig
ha fått større plass i behandlingen. Det viste seg at Direktoratets
forsøk på å revidere anbefalingen gitt i april, ikke medførte praksisendringer.»
Komiteen viser til at DSB i sin
gjennomgang understreker at forebygging og behandling av syke ble
ivaretatt av den kommunale helse- og omsorgstjenesten, og at dette
i hovedsak fungerte bra. Behandlingen av store deler av befolkningen
ble gjort i egen kommune; bare de aller sykeste hadde behov for
sykehusinnleggelse. Komiteen vil understreke at selv
om antall innlagte pasienter ble mindre enn antatt, ble likevel
intensivkapasiteten i spesialisthelsetjenesten ansett som presset,
og det var også kapasitetspress på tilgang til laboratoriediagnostikk.
Folkehelseinstituttet viser i sin evaluering til at det foreligger
et stort behov for analyser i hele pandemiperioden.
Komiteen vil bemerke at influensaepidemien viste
nytten av rask laboratoriediagnostikk og betydningen av at det finnes
kvalifisert personale ved laboratoriene som har kompetanse i etablering
av ny metodikk i en beredskapssituasjon. Komiteen vil
i den forbindelse understreke behovet for tilstrekkelig rekruttering
av bioingeniører.
Komiteen viser til at regjeringen
i stortingsmeldingen varsler at det i løpet av våren 2013 vil bli
gjennomført en kartlegging av sykehusenes beredskapsevner og kapasitet.
Utfallet av kartleggingen skal danne utgangspunkt for foretakenes
beredskapsplaner for mottak og behandling av pasienter som krever
avansert medisinsk behandling.
Komiteen merker seg at DSB som
del av sin evaluering har gjennomført en spørreundersøkelse blant
fylkesmenn, regionale helseforetak og kommuner om hvordan kommunikasjonen fungerte.
DSB konkluderer med at kommunikasjonsinnsatsen var god, og at myndighetene
fikk aksept for tiltakene. Samtidig påpekes det at både under pandemien
og ved evalueringene i ettertid er påpekt at kommunikasjonslinjene
fra nasjonale og regionale helsemyndigheter til fastlegene utgjorde
en utfordring.
Komiteen mener at helsesektorens
krisehåndteringsevne må utvikles løpende på basis av analyser, beredskapsplanlegging,
øvelser og hendelser. Alvorlige hendelser som terrorangrepet mot
regjeringskvartalet og Utøya 22. juli 2011, orkanen på Vestlandet
julen 2011, katastrofen i Japan i 2011, vulkanen på Island i 2010
og pandemien i 2009 er hendelser som har stilt nye krav til samfunnssikkerhet
og beredskap, og som viser behovet for et godt nasjonalt og internasjonalt
samarbeid på området.
Komiteen imøteser at Helsedirektoratet
og Folkehelseinstituttet i samarbeid med andre berørte etater skal
legge fram et utkast til en ny nasjonal beredskapsplan mot pandemisk
influensa, som skal erstatte den nasjonale pandemiplanen av 2006.
Komiteen viser til atFolkehelseinstituttet etter oppdrag fra
Helse- og omsorgsdepartementet har startet arbeidet med å få på
plass en ny fleksibel avtale om levering av vaksine i en eventuell
pandemisituasjon. Komiteen vil se positivt på om det
vurderes å sette av en andel forbeholdt distribusjon til fattige
land som selv ikke har råd til innkjøp av vaksine.
Komiteen mener det er svært viktig
at behovet for et eget beredskapslager av antivirale legemidler,
slik landet hadde i 2009–2010, vurderes nærmere. Komiteen vil
også understreke at anskaffelse av pre-pandemivaksine basert på
fugleinfluensavirus A(H5N1) bør vurderes.
Komiteen vil peke på betydningen
av forskning som ledd i den framtidige beredskapen mot pandemisk
influensa. Det må legges til rette for at norske forskningsmiljø
får styrket muligheten til internasjonalt samarbeid på dette området. Komiteen har
i denne forbindelse merket seg forskningsaktiviteten ved Folkehelseinstituttet, Influensasenteret
i Bergen og senterets samarbeid med bl.a. WHO, European Medicines Agency
og NorFlu.
Komiteen viser til
meldingen og merknadene og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
Meld. St. 16 (2012–2013) – om beredskap
mot pandemisk influensa – vedlegges protokollen.
Oslo, i helse- og omsorgskomiteen, den 14. mai 2013
Bent Høie |
Kjersti Toppe |
leder |
ordfører |