Varsling av fornærmede og etterlatte

Komiteen merker seg at det er 35 høringssvar til forslaget om varsling av fornærmende eller dennes etterlatte, og at flertallet av disse støtter at nye regler innføres. Komiteen merker seg videre at flere høringsinstanser mener at varslingsplikten ikke bør pålegges den faglig ansvarlige, men pålegges politi/påtalemyndigheten eller den nye nasjonale koordineringsenheten.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, støtter departementets konklusjon om at det er helsevesenet som har ansvaret for å ivareta sikkerheten ved gjennomføring av dom på tvungent psykisk helsevern, og at det er faglig ansvarlig som skal bestemme hvordan dette skal gjennomføres. Det er viktig å merke seg at dom på tvungent psykisk helsevern ikke dreier seg om straffegjennomføring, men er en særreaksjon som påtalemyndighetene har liten innflytelse på hvordan skal gjennomføres.

Flertallet har merket seg Legeforeningens betenkelighet om at dette kan påvirke tillitsforholdet mellom lege og pasient, men flertallet mener at det er hensynet til fornærmede eller dennes etterlatte som bør veie tyngst. Flertallet er enig i departementets vurderinger når det gjelder å samle ansvaret for å unngå et unødvendig komplisert regelverk, og støtter forslaget til endring.

Komiteen viser til at høringsinstansene har ulikt syn på hva varslingsplikten bør omfatte, hvor høy terskelen for varsling skal være, og når plikten skal bortfalle.

Komiteen er enig i departementets vurderinger om at utgangspunktet for varsling skal være at det er av betydning for fornærmede og etterlatte, og at avgjørelser eller hendelser som innebærer en endring i risikoen for at de kan treffe på domfelte, bør varsles. Likeledes mener komiteen at det er en forutsetning for varsel at de fornærmede og etterlatte ønsker å bli varslet. Komiteen viser til at dette er tatt inn i forslaget § 5-6 c, femte ledd. Komiteen merker seg også at det presiseres i lovteksten at hensynet til domfeltes sikkerhet skal ivaretas for å unngå hevnaksjoner.

Komiteen merker seg klageadgangen der fornærmede og dennes etterlatte og domfelte kan påklage vedtak om varsling til fylkesmannen, og støtter dette.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vurderer at varselet utløses av forhold som kan være av betydning for fornærmede og dennes etterlatte, for eksempel av geografisk betydning, og ikke mellom poster innen samme institusjon. Disse medlemmer merker seg at det er en forutsetning for varslingsplikten at det er et ønske om å bli varslet fra fornærmede eller dennes etterlatte.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti vil påpeke at regjeringens lovforslag om varsling av fornærmede og etterlatte reiser viktige juridiske og etiske problemstillinger. Disse medlemmer merker seg Den norske legeforenings uttalelse om at tillitsforholdet mellom lege og pasient må ivaretas, og at foreningen fremhever at ytterligere uthuling av taushetsplikten må være grundig overveid og tydelig avgrenset. Disse medlemmer registrerer at både Den norske legeforening og Kontrollkommisjonen Ahus 2 peker på viktige spørsmål angående den faglig ansvarlige og dennes utvidede ansvarsområder. Disse medlemmer vil spesielt vise til at det i forslaget legges opp til at faglig ansvarlig skal fatte juridiske vedtak som er mer omfattende enn de faglig ansvarlige har ansvar for på sitt fagfelt i henhold til psykisk helsevernloven. Disse medlemmer deler flere av høringsinstansenes syn på at ny organisering av varsling av fornærmede og etterlatte vil kunne medføre usikker og uheldig praksis. Disse medlemmer fremmer derfor forslag om at det i loven skal fremgå at faglig ansvarlig har plikt til å varsle påtalemyndighetene, men at det er påtalemyndighetene som har plikt til å melde fra til fornærmede og etterlatte.

Disse medlemmer vil at det i loven skal fremgå at faglig ansvarlig har plikt til å varsle påtalemyndighetene, men at det er påtalemyndighetene som har plikt til å melde fra til fornærmede og etterlatte. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«I lov 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern skal ny § 5-6 c lyde:

§ 5-6 c Varsel til fornærmede og etterlatte

Dersom det er av betydning for fornærmede i straffesaken eller dennes etterlatte, skal påtalemyndigheten gi fornærmede eller dennes etterlatte informasjon om vedtak som nevnt i §§ 5-2 og 5-4. Varslingsplikten omfatter også informasjon om overføring mellom ulike sikkerhetsnivåer innen samme institusjon. Dersom det er av særlig betydning for fornærmede eller etterlatte, skal påtalemyndigheten også varsle om tidspunkt for enkeltpermisjoner.

Dersom det er av betydning for fornærmede i straffesaken eller dennes etterlatte å få kjennskap til at domfelte unndrar seg gjennomføring av dom på overføring til tvungent psykisk helsevern, skal påtalemyndigheten så snart som mulig varsle fornærmede eller dennes etterlatte om unndragelsen.

Dersom det er av betydning for fornærmede i straffesaken eller dennes etterlatte å få kjennskap til tidspunktet for opphør av dom på tvungent psykisk helsevern, skal påtalemyndigheten varsle fornærmede eller dennes etterlatte på forhånd.

Den faglig ansvarlige skal gi påtalemyndigheten nødvendige opplysninger av betydning for varsling etter første til tredje ledd.

Lovbestemt taushetsplikt er ikke til hinder for at påtalemyndigheten gir opplysninger etter første til tredje ledd til fornærmede eller dennes etterlatte. Lovbestemt taushetsplikt er heller ikke til hinder for at den faglig ansvarlige og påtalemyndigheten utveksler nødvendige opplysninger av betydning for varsling etter første til tredje ledd.

Bestemmelsene i første til tredje ledd gjelder bare så langt fornærmede eller dennes etterlatte ønsker slik varsling, og så langt hensynet til domfeltes sikkerhet blir tilstrekkelig ivaretatt.

Domfelte, fornærmede og dennes etterlatte kan påklage vedtak om varsling etter første og tredje ledd til Fylkesmannen.

Departementet kan gi nærmere forskrifter om varslingsplikten etter første til femte ledd.»

Opplysningsplikt i tilknytning til besøksforbud

Komiteen merker seg at den faglig ansvarlige skal vurdere om det bør gis adgang til å ilegge besøksforbud, og at faglig ansvarlig skal ta dette opp med påtalemyndigheten. Komiteen er enig i tilføyelsen i § 5-6 om at faglig ansvarlig uten hinder av den lovbestemte taushetsplikten kan gi påtalemyndigheten nødvendige opplysninger for et eventuelt besøksforbud.

Komiteen støtter regjeringens forslag, da hensynet til den besøksforbudet er ment å beskytte, veier tyngst.

Adgang til å låse pasientrom

Komiteen merker seg at 31 høringsinstanser uttaler seg om forslaget om nattelåsing av pasientrom, og at det er mange som er kritiske til forslaget. Komiteen viser til at 20 av høringsinstansene uttrykker generell motstand, mens 10 gir støtte eller en betinget støtte til forslaget. Låsing av pasientrom oppfattes som tvang. Bruk av tvangsmidler i institusjon for døgnopphold er regulert i § 4-8, og komiteen er opptatt av at tvang kun skal brukes i helt spesielle tilfeller der det er helt nødvendig.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, støtter likevel forslaget til nye regler om nattelåsing av rom i tidsrommet kl. 23.00–06.00 med avgrensning til å gjelde de regionale sikkerhetsavdelingene og enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå. Det er viktig, slik flertallet ser det, at pasienten til enhver tid skal kunne kontakte tilstedeværende pleiepersonale for å kunne komme ut hvis det er nødvendig, og at det til enhver tid er forsvarlig tilsyn av pleiepersonale. Flertallet støtter at nattelåsing kun kan benyttes overfor pasienter under tvungent helsevern, og kun der det er helt nødvendig for å hindre at pasienten skader andre eller gjør betydelig skade på andre ting. Flertallet vil understreke at nattelåsing kun skal brukes når andre tiltak ikke har lyktes eller er utilstrekkelige, og at nattelåsing ikke skal benyttes for pasienter under 16 år.

Komiteen vil understreke at det skal søkes departementet om tillatelse før nattelåsing tas i bruk, og at tillatelsen skal være tidsbegrenset. Komiteen viser til at det i første omgang kun er aktuelt å gi en slik tillatelse til én regional sikkerhetsavdeling, og er enig i at ordningen evalueres etter fem år før den eventuelt utvides.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiets støtter regjeringens forslag. Disse medlemmer vil påpeke at disse medlemmer i utgangspunktet er mot all form for tvang, men kan se nødvendigheten i enkeltsaker der det er umiddelbar fare for pasienten og ansatte, og der tilgjengelige midler allerede er tatt i bruk. Disse medlemmer er enig i at det er behov for evaluering av tiltaket, men mener denne kan finne sted etter tre år. Disse medlemmer vil understreke at nattelåsing av pasientrom ikke skal brukes for å få ned personalkostnader. Disse medlemmer forutsetter at det bevilges midler i de tilfeller der det påføres sykehusene eller institusjonene økte kostnader i form av ombygging.

Komiteens medlemmer fra Høyre merker seg at mange av høringsinstansene uttaler seg kritisk til regjeringens forslag om adgang til nattelåsing av pasientrom. Disse medlemmer ser på nattelåsing som et tvangstiltak og vil understreke at det bør være et tiltak som kun iverksettes når det anses strengt tatt nødvendig. Disse medlemmer vil påpeke viktigheten av at pasienten får forsvarlig helsefaglig tilsyn og behandling, og at sikkerheten til pasienten må være godt ivaretatt.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener at låsing av pasientrom må anses som bruk av tvang. Bruk av tvangsmidler i institusjon for døgnopphold er regulert i psykisk helsevernloven § 4-8. Denne bestemmelsen gjelder både for pasienter som er frivillig innlagt, og for pasienter under tvungent psykisk helsevern. Bestemmelsen gjelder også ved gjennomføring av dom på overføring til tvungent psykisk helsevern og i regionale sikkerhetsavdelinger og enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå. Psykisk helsevernloven § 4-8 andre ledd regulerer hvilke tvangsmidler som kan anvendes. Av bokstav b framgår det at «kortvarig anbringelse bak låst eller stengt dør uten personale til stede» kan anvendes. Etter psykisk helsevernloven § 4-8 tredje ledd er det overfor pasienter under 16 år ikke tillatt å anvende kortvarig anbringelse bak låst eller stengt dør uten personale til stede. Av § 4-8 fjerde ledd framgår det at pasient som underkastes tvangsmiddel, skal ha kontinuerlig tilsyn av pleiepersonale. Endringen departementet foreslår, avgrenses til å gjelde de regionale sikkerhetsavdelingene og enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå og gjelder tiden fra kl. 23.00 til kl. 06.00. Departementet setter krav om at hver enkelt pasient skal få en individuell vurdering før innelåsing, og at pasienten til enhver tid skal kunne kontakte tilstedeværende personell. Det skal gis kontinuerlig forsvarlig tilsyn av pleiepersonell. Endringen innfører et nytt prinsipp i forhold til § 4-8 andre bokstav b der det framgår at «kortvarig anbringelse bak låst eller stengt dør uten personale til stede» er tillatt. Dette medlem anser at tidsrommet mellom kl. 23.00 og kl. 06.00 ikke er kortvarig, og at nattelåsing er en stor utvidelse av bruk av tvang.

Forslaget til nye regler om nattelåsing reiser problemstillinger med hensyn til menneskerettighetene. Dette medlem ser at departementet mener at nattelåsing ikke er i strid med artikkel 5, men at den må vurderes nærmere ut fra artikkel 3 og 8. Dette medlem mener nattelåsing gir store utfordringer i lys av artikkel 3 og 8 som sammen med de andre artiklene er nedtegnet nettopp for å beskytte enkeltmennesker mot store og alvorlige inngripen i deres liv.

I vilkårene for når nattelåsing kan benyttes, heter det at det bare skal benyttes hvis det er nødvendig for å hindre pasienten i å skade andre eller for å avverge betydelig skade på bygninger, inventar eller andre ting. Nattelåsing skal bare kunne benyttes når lempeligere midler har vist seg å være åpenbart forgjeves eller utilstrekkelige. Nattelåsing skal ikke kunne benyttes for pasienter under 16 år. Dette medlem viser til at når tvang i dag kan benyttes, er det gjennom medisinering, mekaniske tvangsmidler, isolering og fysisk fastholding, og dette medlem vil på denne bakgrunn gå imot ny paragraf 4A-6 a.