Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Tove Linnea Brandvik, Thor Erik Forsberg, Steinar Gullvåg, Kari Henriksen
og Anette Trettebergstuen, fra Fremskrittspartiet, lederen Robert Eriksson,
Vigdis Giltun og Laila Marie Reiertsen, fra Høyre, Sylvi Graham
og Torbjørn Røe Isaksen, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen,
fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, og fra Kristelig Folkeparti,
Laila Dåvøy, viser til Prop. 83 L (2012–2013) om endringer
i arbeidsmiljøloven mv. (søksmålsrett for fagforeninger mv., overtredelsesgebyr
og ufrivillig deltid).
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at formålet
med arbeidsmiljøloven skal være å sikre høy standard i norsk arbeidsliv.
Allmenngjøringsloven har blant annet til formål å sikre utenlandske
arbeidstakere lønns- og arbeidsvilkår som er likeverdige med de
vilkår norske arbeidstakere har. Norske lønns- og arbeidsvilkår
skal altså gjelde for alle som arbeider innenfor Norges grenser.
Offentlige virksomheter skal i kontrakter stille vilkår om at oppdragstakers
ansatte skal ha arbeidsvilkår i henhold til allmenngjøringsforskrifter
eller landsomfattende tariffavtale. Også utlendingsloven stiller
krav om at arbeidsgivere og oppdragsgivere skal følge reglene om
at lønns- og arbeidsvilkår ikke er dårligere enn gjeldende tariffavtale eller
regulativ for bransjen når formålet med oppholdet er arbeid. Arbeidstilsynet,
Petroleumstilsynet og Luftfartstilsynet har veiledningsansvar og
fører tilsyn med at vilkårene for ansatte etterleves i lovgivningen. Arbeidsmiljøloven
er en vernelov, og det skal være førende for tilsynsarbeidet.
Komiteen viser til
viktigheten og verdien av at det norske arbeidslivet er godt organisert
med sterke faglige rettigheter og et godt trepartssamarbeid.
Komiteens flertall,alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet
og Høyre, viser til at arbeidslivet skal baseres på faste, trygge
ansettelser til det beste for den enkelte arbeidstaker og samfunnet
i sin helhet. Omfanget av innleie og midlertidige ansettelser skal
derfor begrenses.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at kampen for et anstendig arbeidsliv og mot sosial dumping
er en prioritert oppgave for regjeringen, og at det er blitt fremmet
og gjennomført to handlingsplaner med en rekke tiltak mot sosial
dumping. Flertallet ønsker tiltakene i denne proposisjonen
velkommen og peker på at de er nye, kraftfulle virkemidler for å
oppnå bedre etterlevelse av arbeidslivsregelverket og i arbeidet
for et mer anstendig arbeidsliv. Videre viser flertallet til at
regjeringen arbeider med en tredje handlingsplan med nye tiltak
mot sosial dumping.
Flertallet understreker at søksmålsrett
for fagforeninger, tilsyn med deler av innleieregelverket og innføring
av overtredelsesgebyr er viktige virkemidler for å bidra til økt
seriøsitet og bedre etterlevelse av regelverket i bemanningsbransjen. Flertallet vil
følge utviklingen i bransjen med disse virkemidlene før for eksempel
ytterligere virkemidler, som endringer i registreringsordningen
for bemanningsforetak, vurderes.
Flertallet vil fremheve at den
sterke veksten i bemanningsforetak og i antallet personer som har
sitt ansettelsesforhold gjennom slike foretak, er uønsket, og at
dette medfører problemer med å sikre ryddige og jevnbyrdige forhold
i arbeidslivet.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener det
bør være høy standard i norsk arbeidsliv, og at sosial dumping av
utenlandske arbeidstakere bør forhindres. Disse medlemmer er
opptatt av at bedrifter i Norge skal konkurrere på like vilkår,
og at bedrifter ikke skal ha et konkurransefortrinn fordi de tilbyr
uakseptable lønns- og arbeidsvilkår sammenliknet med det som er
normen i norsk arbeidsliv. Det er særlig alvorlig dersom konkurranse
fra denne typen arbeidskraft setter betingelsene til norske arbeidstakere
i samme bransje under press. Disse medlemmer viser
til at Høyre har stemt for 19 av de 24 tiltakene mot sosial dumping
som er fremmet i regjeringens to foregående handlingsplaner.
Disse medlemmer vil likevel understreke
at tiltak mot sosial dumping først og fremst må settes i verk i
bransjer der sosial dumping påviselig er et problem. Virkemidlene
som er tatt i bruk, særlig i allmenngjorte bransjer, er til dels
både praktisk og prinsipielt betenkelige, og bør derfor kun tas
i bruk i begrenset omfang for å svare på konkrete problemstillinger. Disse
medlemmer bemerker videre at man vil få et mer stabilt og
forutsigbart regelverk dersom løsningene er forankret på både arbeidsgiver-
og arbeidstakersiden.
Disse medlemmer vil i tillegg
minne om at det store flertallet av norske bedrifter er svært små,
med fem eller færre ansatte. Dersom den samlede mengden av pålegg
og krav kommer over et visst nivå, vil mindre bedrifter komme i en
svært vanskelig konkurransesituasjon sammenliknet med større bedrifter,
som ofte har større ressurser til å etterkomme administrative krav.
Disse medlemmer vil ha et arbeidsliv
preget av faste, trygge ansettelser. Faste behov skal fylles av
faste ansatte, ikke midlertidig ansatte eller innleid personell.
Det er likevel viktig å understreke at innleie, både bedrifter imellom
og fra bemanningsselskaper, har en viktig og legitim funksjon i
arbeidslivet. Disse medlemmer vil påpeke at det heller
ikke er noen nødvendig motsetning mellom faste ansettelser og innleie,
da utleide arbeidstakere gjerne kan ha fast ansettelse i et bemanningsselskap
eller i en annen bedrift.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at det er en forutsetning for et godt og
inkluderende arbeidsliv at det foreligger gode tiltak mot sosial
dumping og ufrivillig deltid. Dette medlem vil derfor
støtte regjeringens forslag om utvidet tilsyn for Arbeidstilsynet, Luftfartstilsynet
og Petroleumstilsynet, samt forslaget om drøftingsplikt for arbeidsgivere med
tillitsvalgte ved bruk av midlertidig ansettelse. Dette medlem vil
påpeke at regjeringens forslag om utvidet rett til stilling ikke ivaretar
hensyn til arbeidstakere på en god måte, ved at retten til utvidet
stilling kan medføre svært ubekvem arbeidstid. Dette medlem mener derfor
at det bør vurderes nærmere om det bør gå noe lengre tid før arbeidstaker
får rett til utvidet stilling, for å sikre at den ikke bare får
rett til tilsvarende ubekvemme arbeidstider som den tidligere har
hatt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,ønsker å forebygge og hindre dårlig praksis
i bedrifter ved innleie. Målet er å sikre etterlevelse av vilkårene
for innleie i Arbeidsmiljøloven § 14-12. Ansatte i innleievirksomhet
er nærmest til å oppdage lovstridig virksomhet. Derfor er det viktig
med en klargjøring og hensiktsmessig utvidelse av fagforeningers
adgang til fastsettelsessøksmål om lovligheten av innleie. Å få
fastslått at det foreligger lovstridig innleie, vil kunne bidra
til at ulovlig innleide arbeidstakere får fast ansettelse og/eller
erstatning uten at belastningen for den enkelte innleide blir for
krevende. Flertallet støtter at både lokale og overordnede
fagforeninger skal ha slik rett, dersom de har medlemmer i en virksomhet
som har leid inn arbeidstaker fra bemanningsforetak. Søksmålsretten
er for fagforeninger med tilknytning til innleievirksomheten. Flertallet legger til
grunn at tvistelovens helhetsvurdering av aktualitetskrav videreføres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
at regjeringen ønsker å gi fagforeningene større makt ved å åpne
opp for søksmålsrett for fagforeninger, og mener at dette strider
imot viktige rettsprinsipper, samt at forslaget bryter med organisasjonsfriheten.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at regjeringen opptrer som et rekrutteringsbyrå for LO for å rekruttere
flere medlemmer. Disse medlemmer mener at det kan
oppfattes som et press for arbeidstakere å måtte organisere seg.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet er for organisasjonsfrihet og at det er opp til det
enkelte individ å bestemme om det skal være medlem i en organisasjon
eller ikke.
Disse medlemmer mener videre
at det ikke er dokumentert et faktisk behov for reglene, og at balansen
mellom partene i arbeidslivet forrykkes ved at den ene side gis
et særlig middel som kan benyttes i interessekonflikter. Disse
medlemmer viser også til at Fremskrittspartiet er imot en
allmenngjøring av tariffavtaler, og mener at en nasjonal minstelønn
er en bedre løsning for å få ryddige lønnsvilkår. Disse medlemmer viser
også til at det ikke vil være den enkelte virksomhet som fastsetter
normen for minstelønn, men at det bestemmes etter vedtak i Stortinget. Disse
medlemmer støtter NHO som mener at forslaget innebærer at
fagforeninger kan ta eierskap over innleides tvister uten dennes
samtykke og mot den innleides egne ønsker.
Disse medlemmer er av den klare
mening at forslaget svekker trepartssamarbeidet, da det forrykker
maktbalansen blant partene i arbeidslivet. Disse medlemmer viser
også til at det ikke er gjort tilsvarende forslag i tjenestemannsloven,
som gjelder for statens ansatte. Staten er en av de store synderne
når det gjelder bruk av midlertidig ansatte. Disse medlemmer viser
for øvrig til sine merknader i forbindelse med Stortingets behandling
av Meld. St. 29 (2010–2011), jf. Innst. 333 S (2011–2012), om at
Fremskrittspartiet vil harmonisere arbeidsmiljøloven og tjenestemannsloven,
blant annet for å få like vilkår ved bruk av midlertidig ansettelse,
i både privat og statlig sektor.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at det er grundig
dokumentert at norsk arbeidsliv i hovedsak er godt, og vil minne
om at innleie av vikarer fra bemanningsbransjen er lovlig og regulert.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til støtten til EUs vikarbyrådirektiv,
jf. Prop. 69 S (2011–2012) og Innst. 325 S (2011–2012), samt den
samtidig fremlagte tiltakspakken, jf. Prop. 74 L (2011–2012) og
Innst. 326 L (2011–2012), hvor disse medlemmer også
støttet flere av tiltakene.
Disse medlemmer mener det er
viktig å bekjempe useriøse aktører i arbeidslivet og understreker
at alle arbeidstakere i Norge skal følge norske regler, samt ha
anstendige lønns- og arbeidsvilkår i tråd med norsk praksis. På
noen områder har det vært nødvendig med tydelige tiltak og reguleringer
selv om disse griper inn i den frie lønnsdannelsen og avtalefriheten.
Allmenngjøringsreglene er et klart og tydelig tiltak rettet inn
mot spesielt problematiske bransjer der regelbrudd er klart dokumentert.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener også at tiltak mot useriøsitet
i arbeidslivet må avveies mot andre viktige verdier. Forslaget om
såkalt kollektiv søksmålsrett er et radikalt brudd med vanlig norsk
praksis som bryter med to avgjørende prinsipper: For det første
kommer tiltaket bare knappe tre måneder etter at vikarbyrådirektivet
og tiltakspakken ble iverksatt. Ett av tiltakene, solidaransvar,
har ennå ikke blitt iverksatt i det hele tatt. Påstanden i saken
om at «Formålet med regler om søksmålsrett for fagforeninger på
innleieområdet er at dette vil kunne bidra til at reglene om innleie
blir etterlevd i større utstrekning enn i dag» fremstår derfor som
lite overbevisende. Det foreligger, etter hva disse medlemmer kjenner
til, ingen uavhengig dokumentasjon på om et regelverk som bare har
virket i tre måneder blir eller ikke blir etterlevd i praksis. Disse
medlemmer mener derfor forslaget om kollektiv søksmålsrett bryter
med prinsippet om at nye radikale tiltak kun bør innføres for å
adressere konkrete og dokumenterte problemer.
For det andre vil kollektiv søksmålsrett innebære et
alvorlig brudd med flere av de grunnleggende prinsippene som i dag
ligger til grunn for sivilrettslige søksmål, ikke minst at den enkelte
selv skal samtykke til at egen sak reises.
Disse medlemmer viser til at
samtlige juridiske høringsinstanser, inkludert Justis- og beredskapsdepartementet,
Advokatfirmaet Hjort som var leid inn av Arbeidsdepartementet og Advokatforeningen,
går imot forslaget.
Disse medlemmer viser til Advokatforeningen,
som i sin høringsuttalelse skriver, sitat:
«Lovforslaget strider etter Advokatforeningens oppfatning
mot grunnleggende sivilprosessuelle prinsipper om kontradiksjon,
disposisjons- og forhandlingsprinsippet og alminnelige regler om søksmålsinteresse
og rettskraft. Lovfesting av en slik søksmålsadgang for fagforeninger
utfordrer etter Advokatforeningens syn kravene til rettferdig rettergang
som følger av EMK art. 6 og tvisteloven § 1-1, herunder retten til
å bli hørt og føre bevis og motbevis i egen sak.»
Disse medlemmer mener det er
oppsiktsvekkende at det fremmes en sak som kan stride mot Den europeiske
menneskerettighetskommisjonens artikkel 6, og andre norske lover,
uten at dette drøftes grundigere.
Komiteens flertall,alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet,
ser behovet for utvidet tilsyn ved tidsbegrenset innleie uten hinder
av begrensningene om midlertidig ansettelse. Arbeidsgiver og tillitsvalgte,
som representerer et flertall av den arbeidstakerkategori innleien
gjelder, kan inngå skriftlig avtale om dette. Slike avtaler innebærer
unntak fra hovedregelen for når innleie kan skje. Innføring av dokumentasjonsplikt
overfor Arbeidstilsynet, Petroleumstilsynet og Luftfartstilsynet
vil kunne bevisstgjøre virksomheter om hvilket grunnlag de har for
sin innleie. Flertallet støtter at påleggskompetansen
er begrenset til dokumentasjonsplikten.
Komiteens flertall,alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet
og Høyre, viser til at tilsynsmyndighetene gir veiledning om alle
arbeidsmiljølovens bestemmelser, men bare fører tilsyn med lovens
offentligrettslige bestemmelser og allmenngjøringsloven og tobakkskadelovens
§ 12 jf. dens § 13. Etter tilsyn kan effektiv håndhevelse sikres
ved pålegg, tvangsmulkt og stansing. Arbeidsmiljøloven er straffesanksjonert.
Det er fortsatt påtalemyndighet og politi som skal ha ansvaret for
å etterforske alvorlig arbeidsmiljøkriminalitet.
Flertallet støtter innføring
av overtredelsesgebyr for å få en mer effektiv håndhevelse og respekt
for regelverket. Flertallet mener det er viktig der
pålegg og tvangsmulkt ikke er tilstrekkelig, mens overtredelsene
ikke anses alvorlige nok til å bli politianmeldt. Raskere reaksjon
og mulighet til økonomisk reaksjon, også etter ulovlig virksomhet,
har betydning for god etterlevelse av regelverk og vil kunne virke forebyggende. Flertallet understreker
viktigheten av rettferdig konkurranse og økonomisk risiko ved lovstridig
drift. Flertallet peker på at det ikke skal lønne
seg for virksomheter med brudd på arbeidsmiljøloven og dens forskrifter.
Flertallet legger til grunn at
slik sanksjon ikke skal anses som straff i Grunnlovens forstand. Tilsynsmyndighetene
har god kompetanse til å vurdere overtredelse av regelverket. Rettssikkerheten
for virksomhetene vil sikres blant annet ved saksbehandlingsreglene
i forvaltningsloven, at det stilles opp kriterier i loven for om
overtredelsesgebyr skal ilegges og for utmålingen, samt muligheten
for domstolsprøvelse. Flertallet legger vekt på at
domstolene i slike saker kan prøve fullt ut alle sider av saken
og har adgang til å avsi realitetsdom. Flertallet er
enig i at det ikke skal være adgang til å ilegge overtredelsesgebyr
mot fysiske personer.
Flertallet viser til at arbeidsmiljølovgivningen skal
ivareta viktige hensyn som vern av liv og helse- og dette tilsier
strengt ansvar for virksomheter på tilnærmet objektivt grunnlag.
Ansvar kan pålegges når noen har handlet på vegne av virksomheten,
men skal ikke være betinget av uaktsom handling. Flertallet støtter
at overtredelsesgebyr kan pålegges både for anonyme og kumulative
feil.
Flertallet støtter at kompetansen
til å ilegge overtredelsesgebyr følger arbeidsmiljølovens ramme
for pålegg. Myndighetene får da et mer effektivt reaksjonsmiddel
for gjentatte og systematiske overtredelser av en viss alvorlighetsgrad.
Flertallet mener det er hensiktsmessig
med en øvre grense for overtredelsesgebyr og støtter at den settes
til 15 ganger grunnbeløpet i folketrygden. Flertallet har
imidlertid merket seg at Petroleumstilsynet ikke kan se at det er
et stort behov for å kunne ilegge overtredelsesgebyr innen sitt
myndighetsområde, og ønsker å komme tilbake til maksimumsgrensen
dersom det viser seg at denne ikke har noen preventiv effekt for enkelte
bransjer.
Flertallet mener det er viktig
med en mellomløsning i reaksjonssystemet som utmåles individuelt
ut fra blant annet alvorlighetsgrad og virksomhetens økonomiske
evne. Flertallet legger til grunn at tilsynsmyndighetene
utnytter rammen for overtredelsesgebyr fullt ut først og fremst
ved relativt alvorlige brudd begått av ressurssterke virksomheter. Flertallet viser
til at det er ønskelig å sikre at overtredelsesgebyr kan ha lik
effekt overfor små og store virksomheter.
Flertallet viser til de relevante
momenter som særlig skal legges vekt på ved vurdering av om overtredelsesgebyr
skal ilegges i lovforslaget, og understreker at denne opplistingen
ikke er uttømmende, selv om de gir klare føringer for tilsynsmyndighetenes
skjønn. Flertallet viser til at det også bør vurderes
om det samlede sanksjonsnivået blir forholdsmessig. Flertallet mener
det er viktig for forutberegnelighet og likebehandling at tilsynsmyndighetene
utarbeider gode interne retningslinjer for førsteinstansbehandlingen.
Det er, etter flertallets syn,
viktig å sikre at betalingsplikten blir etterlevd. Flertallet tiltrer
at oppfyllelsesfristen for overtredelsesgebyr settes til 4 uker
og at forvaltningslovens regler om at klage bare kan gis oppsettende
virkning etter en særskilt vurdering, følges. Flertallet viser
til at overtredelsesgebyr ikke kan tvangsinndrives før saken er
endelig avgjort. Endelig vedtak om overtredelsesgebyr vil være tvangsgrunnlag
for utlegg.
Foreldelse av ansvaret for regelbrudd skal ivareta
behovet for forutsigbarhet, rettssikkerhet og ressursbruk. Flertallet mener
det er hensiktsmessig med lovfestet frist på 2 år fra den dagen overtredelsen
har opphørt.
Overtredelsesgebyr er et supplement til øvrige sanksjonsmidler
i arbeidsmiljøloven. Flertallet ser behovet for overtredelsesgebyr også
i allmenngjøringsloven, utlendingsloven og lov om offentlige anskaffelser.
Målet er at dette skal bidra til å hindre grov økonomisk utnyttelse av
arbeidstakere og omfattende økonomisk vinning for overtreder. Flertallet mener
det er hensiktsmessig at også brudd på påse-ansvar for oppdragsgiver
kan føre til overtredelsesgebyr. Flertallet mener
det er viktig at tilsynsmyndighetene også utarbeider gode interne
retningslinjer for hvor store overtredelsesgebyr som kan ilegges
for ulike brudd etter disse lovene.
Også når det gjelder overtredelse av røykeforbudet
i tobakksskadeloven legger flertallet til grunn at
overtredelsesgebyr bør kunne komme til anvendelse ved gjentatte
brudd og at tilsynsmyndighetene utarbeider nærmere retningslinjer.
At tobakksskadeloven § 13 tredje ledd første punktum endres slik
at Petroleumstilsynets ansvar fra 1. januar 2004 fremgår av loven,
tiltres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil understreke at det er flere utfordringer knyttet
til å gi Arbeidstilsynet hjemmel til å utstede overtredelsesgebyr
ved brudd på blant annet arbeidsmiljøloven. Disse medlemmer vil
peke på næringslivets behov for forutsigbarhet og rettssikkerhet,
og at administrative gebyrer i en slik størrelsesorden vil kunne
representere et stort risikomoment for små og mellomstore bedrifter.
Disse medlemmer merker seg at
Justis- og beredskapsdepartementet etter snart ti års saksbehandlingstid
ikke har klart å fremme en sak for Stortinget der de følger opp
NOU 2003:15 Fra bot til bedring med en helhetlig gjennomgang av området
administrative sanksjoner. Stortinget avviste i 2001 et ønske om
innføring av administrative sanksjoner med begrunnelse i at forholdet til
Grunnloven § 96 ikke var avklart.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at når Justis- og beredskapsdepartementet ikke har klart å konkludere
saken i løpet av nær ti års saksbehandling, er dette et uryddig
og uklart farvann å bevege seg inn i. Disse medlemmer mener
derfor at en beslutning om å gi Arbeidstilsynet kompetanse til å
ilegge overtredelsesgebyr, bør utsettes til Justis- og beredskapsdepartementet
har konkludert og de prinsipielle sidene ved saken er debattert
og vedtatt av Stortinget.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til behandlingen av Meld. St. 29 (2010–2011),
Innst. 333 S (2011–2012) Felles ansvar for eit godt og anstendig
arbeidsliv. Arbeidsforhold, arbeidsmiljø og sikkerheit da spørsmål
om Arbeidstilsynet skulle få myndighet til å utstede overtredelsesgebyr,
ble behandlet. Bakgrunnen for behandlingen da var ikke at bøteleggingen
skulle være målet i seg selv, men at det kunne ha en sterk forebyggende effekt
når det gjelder arbeidslivskriminalitet, samt være et effektivt
virkemiddel for å sikre at man kan ta gjengangere som tas i brudd
på regelverket. Det er svært viktig at det ved fastsettelsen av
om slikt gebyr skal ilegges, blir vurdert grad av skyld, fare for
gjentakelse og om overtrederen har oppnådd fordeler ved lovbruddet.
Komiteen mener det
er et mål å redusere ufrivillig deltid, da dette er en form for
arbeidsledighet. Komiteen ser årlig drøftingsplikt mellom
arbeidsgiver og representant for arbeidstakerne som en viktig minimumsregel.
Å lovfeste plikt om drøfting av bruken av deltidsstillinger er særlig
viktig i virksomheter som ikke er omfattet av tariffmessig drøftingsplikt. Drøfting
vil gi et godt utgangspunkt for samarbeid mellom arbeidsgiver- og
arbeidstakersiden for avvikling av ufrivillig deltid. Komiteen mener
partene lokalt bør kunne finne gode løsninger tilpasset den enkelte
virksomhet.
Komiteen ønsker harmoni i regelverket
for drøftingsplikt ved bruk av deltidsstillinger, midlertidige stillinger
og innleid arbeidskraft. Hovedregelen i norsk arbeidsliv bør være
faste heltidsstillinger.
Komiteen finner det ikke nødvendig
å fastsette regler for hvordan drøfting skal organiseres eller innholdet
i disse. Det bør være opp til den enkelte virksomhet å legge til
rette for reell drøfting ved å gi informasjon og dokumentasjon om bruken
av deltid.
Drøftinger skal gjennomføres så langt det er praktisk
mulig. Komiteen understreker at forbeholdet her må
tolkes strengt.
Tilsynsmyndighetens påleggskompetanse skal sikre
at bestemmelsen er effektiv og fungerer etter sin hensikt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti legger vekt på den gode og
lange tradisjonen for dialog mellom partene i arbeidslivet, og mener en
slik dialog gjør det enklere å finne frem til fleksible løsninger
lokalt på den enkelte arbeidsplass. Dette gjelder også med tanke
på den unødig store bruken av deltidsstillinger. Disse medlemmer ser
det som naturlig at partene lokalt drøfter hvordan man i størst
mulig grad kan ansette folk i hele stillinger. Da lovverket i dag
pålegger en drøftingsplikt ved innleie av vikarer, ser disse
medlemmer det som logisk at også bruken av deltidsstillinger
blir inkludert i drøftingsplikten.
Komiteen ønsker å
lovfeste at deltidsansatte arbeidstakere har krav på stillingsprosent
som tilsvarer deres faktiske arbeidstid. Målet med lovfesting er
å sikre en enklere prosess for å fremme et slikt krav. Arbeidsgivere
vil måtte skaffe seg bedre oversikt og bli mer bevisst bruken av
merarbeid.
Deltidsansatte skal ha lovfestet rett til stilling tilsvarende
deres faktiske arbeidstid.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
støtter en rett til stillingsstørrelse tilsvarende gjennomsnittlig
jevnlig arbeidstid i en beregningsperiode på 12 måneder. Selv en
liten prosentøkning vil kunne utgjøre en stor forskjell for den
enkelte, men flertallet understreker at det må være
en noenlunde stabil bruk av merarbeid. Flertallet viser
til at bestemmelsen innebærer en rett til stilling i samme omfang,
arbeidssted og vakter som merarbeidet.
Bestemmelsen hindrer ikke avtale om mindre utvidelse
av stillingen enn hva arbeidstaker har rett til.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at personer som arbeider deltid, men ønsker lengre arbeidstid,
ofte blir omtalt som arbeidstakere med uønsket eller ufrivillig deltid,
eller som undersysselsatte. Uønsket eller ufrivillig deltid blir
gjerne brukt om tilfeller hvor en deltidsansatt ønsker å jobbe mer
enn avtalt arbeid, uten at det stilles krav til aktivitet og aktiv jobbsøking.
Disse medlemmer er enig i at
andelen ufrivillig deltid må reduseres, og at det er positivt at flere
kan bli tilbudt heltidsstillinger. Disse medlemmer mener
samtidig at det må være rom for å arbeide deltid for arbeidstakere
som ikke er i stand til å arbeide i hele stillinger av ulike grunner. Disse
medlemmer er opptatt av at alle som har en arbeidsevne,
skal få muligheten til å delta i arbeidslivet.
Disse medlemmer viser også til
at Norge trenger mer arbeidskraft i tiden fremover. En realistisk,
men utfordrende, måte å skaffe mer arbeidskraft på er blant annet
å få flere til å jobbe heltid. Et viktig bidrag for å få dette til
er å endre måten man i dag praktiserer arbeidstidsordningene på,
slik disse medlemmer ser det.
Disse medlemmer mener det er
viktig å tillegge at det også er et betydelig antall arbeidstakere
som har et rettslig krav på redusert arbeidstid/-stilling. Ansatte
kan også ha et ønske om å arbeide deltid, selv om de ikke nødvendigvis
har et rettskrav på det.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet har støttet prosjektet om å få ned andelen ufrivillig
deltid i kommunene som regjeringen har foreslått, og som utgjør
75 mill. kroner over 3 år.
Disse medlemmer viser til at
fortrinnsretten i arbeidsmiljøloven § 14-3 gjelder for samme virksomhet
og utløses ved nyansettelser, og ikke ved interne omrokeringer av
dem som allerede er ansatt. Velger arbeidsgiver å lyse ut stillingen, utløses
fortrinnsretten til tross for at arbeidsgiveren under prosessen
velger å ansette en som allerede er i virksomheten. Disse
medlemmer mener at retten til heltid dermed er ivaretatt
i denne regelen.
Disse medlemmer viser til at
fortrinnsretten er betinget av at en deltidsansatt arbeidstaker
er kvalifisert for stillingen og at det ikke vil være uforholdsmessig
byrdefullt for arbeidsgiver.
Disse medlemmer viser til høringsuttalelser fra
Spekter som påpeker at den største utfordringen ved ufrivillig deltid
er at de aller fleste deltidsansatte som får tilbud om høyere stilling, takker
nei, og begrunner det med at arbeidet ikke er på samme avdeling,
eller fordi det er en arbeidstidsordning man ikke ønsker. Dersom
det er en situasjon hvor en arbeidstaker krever fortrinnsrett, løses
det i de fleste tilfeller innad i virksomhetene. I den grad saker
om fortrinnsrett havner i tvisteløsningsnemnda, skyldes det enten uenighet
om kompetansekrav eller det skyldes at fortrinnsretten fører til
driftsutfordringer som er krevende å løse.
Disse medlemmer viser også til
at KS i høringsuttalelsene anførte at den foreslåtte bestemmelsen
ikke er et egnet virkemiddel for å redusere ufrivillig deltid. Begrunnelsen
er at i deres sektor fylles de fleste ledige vakter opp med midlertidig
arbeidsavtaler som kan gi rett til fast ansettelse etter fireårsregelen
og den ulovfestede lære. Dersom merarbeid etter arbeidsmiljøloven
§ 10-6 første ledd blir pålagt i stor utstrekning utover arbeidstakers
faste stillingsstørrelse, vil dette være i strid med vilkårene for
midlertidig ansettelse eller den ulovfestede læren om fast ansettelse
ved varig arbeidskraftbehov. Det er derfor ikke behov for den foreslåtte
regelen i kommunesektoren.
Disse medlemmer mener at Spekter
har vist til et godt eksempel på hvordan forslaget kan slå uheldig
ut, altså til vesentlig ulempe for virksomheten. Eksemplet tar utgangspunkt
i at tre ansatte i 50 pst. stilling jobber en helg hver (hver tredje
helg). En av de ansatte velger å slutte og en av de andre krever
denne stillingen etter bestemmelsen om fortrinnsrett. Vedkommende vil
imidlertid ikke ha helgearbeidet som tilligger stillingen. Det betyr
at arbeidsgiver står med en udekket vakt hver tredje helg, mens
det er for mange på jobb i ukedagene. Løsningen er da å ansette
en ny i deltidsstilling for å dekke denne vakten, dersom den ikke
kan fordeles på annen måte. Eksemplet gir et bilde av sammenhengen mellom
fortrinnsrett og helgearbeid. Dette vil for mange virksomheter bety
at man må øke bemanningen med ny deltid, selv om man har nok personell
til å løse oppgavene. Omfanget av deltid er dermed konstant.
Disse medlemmer viser også til
at det ikke er avklart i forslaget hvordan retten til heltid gir
seg utslag ved turnusarbeid og nattarbeid, om det er slik at de
som arbeider deltid natt skal velge å få fulltid på dag, eller om
retten til fulltid gjelder kun ved nattarbeid.
Disse medlemmer påpeker at arbeidsgiver står
fritt til å bestemme hvor stor stillingen skal være (stillingsandel/-prosent),
hvilke kvalifikasjoner som kreves og hvem man skal ansette.
Disse medlemmer viser også til
at det er to parter som skal samarbeide om å finne gode løsninger
lokalt, og at mange fagforeninger har prinsipper om helgearbeid
som står i veien for å planlegge langsiktig.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at prinsippet om arbeid kun hver tredje helg for dem som allerede
har full stilling, kolliderer med målsettingen om å fjerne ufrivillig
deltid, derfor er det nødvendig med fleksible arbeidstidsordninger,
som for eksempel å arbeide noen helger mer i året og øke kronetillegget
for helgearbeid.
Disse medlemmer synes intensjonen
med å få flere i heltidsstillinger er god, men mener at det gjenstår
en del ubesvarte spørsmål rundt konsekvensene av å innføre en lovfestet
rett til heltid.
Disse medlemmer viser til at
det ikke er lagt frem dokumentasjon på hvordan arbeidsmiljøloven
§ 14-3 har fungert i praksis og om regelen har vært flittig brukt
eller om den har vært lite brukt. Disse medlemmer mener
derfor at forslaget om å innføre en ny regel om lovfesting av retten
til heltid blir vanskelig å forholde seg til. Disse medlemmer er
av den oppfatning at dette virker som et hastverksvedtak og at det
ikke er fremlagt konkrete eksempler på hvordan regelen slår ut i
praksis, og om det medfører fordeler eller ulemper for partene. Disse
medlemmer mener at det er for mange usikkerhetsmomenter
rundt forslaget som ikke kommer frem. Disse medlemmer mener
det må legges frem mer og bedre informasjon om evaluering av regelen
om fortrinnsrett, og hvilke konsekvenser en innføring av lovfestet
rett til heltid gir, for å sikre at forslaget får den tilsiktede
virkning som det er ment som.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
med en evaluering av virkningen av arbeidsmiljøloven § 14-3 om fortrinnsrett
for deltidsansatte og konsekvensene ved å innføre en regel om lovfestet
rett til heltid.»
Disse medlemmer er imot lovfesting
av retten til heltid, og mener at dette allerede er ivaretatt i
arbeidsmiljøloven § 14-3, gjennom fortrinnsretten til høyere stillingsbrøk. Disse medlemmer mener
at utfordringen med å få flere ut i arbeidslivet ikke handler om
den ufrivillige deltiden, men om den frivillige deltiden.
Disse medlemmer viser til at
mange virksomheter har drift som gjør at arbeidstiden kan komme
i konflikt med arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven. Spesielt
har dette vist seg innen helseforetakene og omsorgssektoren, både
privat og offentlig, der hensynet til pasienter, brukere og beboere
har måttet gå foran, og at man ved det har brutt loven. Disse medlemmer viser
til at det er i helse- og omsorgssektoren problemet om ufrivillig
deltid er størst, og gjør oppmerksom på at det ved flere helseforetak
er satt i verk tiltak som har klart å få ned andelen ufrivillig
deltid gjennom lokale avtaler, og bruk av arbeidsmiljøloven § 14-3
om fortrinnsrett til høyere stillingsbrøk.
Disse medlemmer viser til at
Arbeidsdepartementet 13. desember 2012 sendte på høring et høringsnotat
med forslag til ulike tiltak som skal bidra til å bekjempe ufrivillig
deltid og øke andelen heltid. Departementet viser til at det er
større problem i noen bransjer i typiske kvinneyrker, særlig innen
helse- og omsorgssektoren.
Disse medlemmer viser videre
til at Helse- og omsorgsdepartementet la ut en nyhetsmelding 20. desember
2012 som viser at andel deltidsansatte har gått ned i 2011. Resultatet
pr. oktober 2012 viser at deltid er redusert som følger, Helse Sør-Øst:
‑15 pst. (fra okt. 2011 til okt. 2012), Helse Vest: ‑13,5 pst. (fra
jan. 2011 til okt. 2012), Helse Midt-Norge: ‑4,6 pst. (fra jan. 2011
til okt. 2012) og Helse Nord: ‑7 pst. (fra jan. 2011 til okt. 2012).
Disse medlemmer henviser til
at følgende tiltak er gjort for å få ned ufrivillig deltid, og som i
tillegg har resultert i redusert sykefravær:
Utlysning av faste,
hele stillinger som hovedregel.
Bruk av fortrinnsrett ved nyansettelse
(jf. arbeidsmiljøloven) bruk av post-/avdelings-/klinikkovergripende
stillinger, bruk av intern vikartjeneste/bemanningssenter (som forvalter og
fordeler kompetansen i helseforetakene).
Forbedrede arbeidstidsplanleggingssystemer (for
eksempel å utnytte mulighetene mellom sengepost, poliklinikk og
tilsvarende).
Endrede arbeidstidsordninger (for eksempel fleksibel
turnus, lengre vakter, mer helgearbeid, for eksempel ved at ansatte
som ikke arbeider helger (f.eks. ved poliklinikker) kan få arbeidsplaner
med helgearbeid).
Disse medlemmer viser blant annet
til Haukeland sykehus som har innført en ny trainee-ordning for
nyutdannede sykepleiere. Gjennom ordningen tilbyr sykehuset 100
pst. fast stilling fra første dag. De nyutdannede sykepleierne som
blir en del av trainee-ordningen vil gå gjennom et introduksjonsprogram
og få systematisk kompetanseoppfølging, i tillegg til variert praksis
i to år ved ulike avdelinger på sykehuset. Når trainee-perioden
er over, vil de få tilbud om fortsatt fast stilling ved en av avdelingene
ved sykehuset. Disse medlemmer mener at dette er
gode eksempler på lokalt forankrede løsninger som reduserer andelen ufrivillig
deltid. Disse medlemmer er av den oppfatning at «den
som har skoen på, også vet hvor den trykker», og mener at det er
de lokale partene som best kan finne de beste løsningene. Disse
medlemmer mener at denne ordningen burde vært utprøvd flere
steder, deriblant i kommunesektoren hvor også ufrivillig deltid
er et utbredt problem. Disse medlemmer er av den formening
at i tilfeller der utfordringer kan løses gjennom gode og praktiske
ordninger som fungerer lokalt, er det unødvendig å innføre regelverk
som gjør det vanskeligere, tungvint og mer byråkratisk for de partene
som til sist skal forvalte reglene.
Disse medlemmer påpeker at gjennom
lokal forankring mellom partene og retten til økt stillingsbrøk,
jf. arbeidsmiljøloven § 14-3, så har også sykefraværet gått ned
i helseforetakene. Disse medlemmer viser også til
at Fremskrittspartiet har fremmet forslag om å nedsette en arbeidstidskommisjon
som skal se på arbeidstidsordningene i arbeidsmiljøloven. Disse medlemmer mener
at fleksible turnusløsninger vil være gunstig for å få ned andelen
ufrivillig deltid, samtidig som det kan gi en gevinst gjennom mindre
sykefravær.
Disse medlemmer er opptatt av
at alle som har en arbeidsevne skal få muligheter til å delta i arbeidslivet,
og mener at ved å lovfeste retten til heltid vil mange som ikke
har arbeidskapasitet til å arbeide heltid, utelukkes fra arbeidsmarkedet. Disse
medlemmer mener også at forslaget vil gi små virksomheter
store økonomiske problemer dersom de blir tvunget til å ansette
i hele stillinger når det ikke er økonomi eller er behov for det.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at arbeidsgiver og arbeidstaker må være i god dialog for å få til
best mulige arbeidstidsordninger til det beste for alle parter,
noe resultatet fra helseforetakene er et godt eksempel på.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener ufrivillig deltid er
en form for arbeidsledighet, og at det derfor er et problem som
må adresseres. Det bør likevel understrekes at det er stor gjennomstrømning
i gruppen av undersysselsatte som aktivt forsøker å øke sin arbeidstid. Som
regjeringen skriver i arbeidslivsmeldingen, Meld. St. 29 (2010–2011),
er «den forventa tidslengda som undersysselsett […] om lag to kvartal»
– altså et halvt år. Den problemstillingen som må adresseres politisk
er de som jobber ufrivillig deltid over tid. Dette har særlig vært
en utfordring i helse- og omsorgssektoren. Disse medlemmer konstaterer
at en viktig årsak til utfordringene knyttet til deltid i denne
sektoren, er den såkalte helgeproblematikken som oppstår når ansatte
ikke ønsker å arbeide mer enn hver tredje helg. Utvalgsleder i Skift/turnusutvalget Steinar
Holden påpeker: «Tiltak som ikke griper tak i helgeproblematikken,
kan bare i begrenset grad bidra til redusert uønsket deltid.»
Disse medlemmer mener at det
ikke er urimelig at ansatte som har jobbet deltid over lengre tid,
på et tidspunkt får en rett til heltidsstilling. Disse medlemmer mener
regjeringens fremlagte forslag til hvordan dette kan skje, har noen
klare svakheter. Perioden på 12 måneder er etter disse medlemmers mening
for kort til å kunne avgjøre hvorvidt merarbeidet representerer
et varig arbeidskraftsbehov. I arbeidsmiljøloven settes det for
midlertidige ansettelser en grense på 4 år før retten til fast stilling
utløses. Det er naturlig å se denne grensen som en vurdering av
når behovet for arbeidskraft kan sies å være varig. Disse
medlemmer mener dette tilsier en noe lengre grense enn 12 måneder
før den ansatte kan fremme krav om fast stilling.
Disse medlemmer vil også påpeke
at regjeringens forslag innebærer at den ansatte får rett til en
fast stilling tilsvarende deres faktiske arbeidstid. Det må kunne
antas å innebære en betydelig grad av ubekvem arbeidstid for den ansatte
fordi midlertidige stillinger stort sett brukes nettopp for å tette
hull i turnusen. En utilsiktet virkning av forslaget kan derfor
bli at mange ansatte bindes til faste stillinger med ubekvem arbeidstid
over flere år, i stedet for at de etter hvert kan komme over i en
vanlig, fast stilling med tilsvarende arbeidstid, som flertallet. Disse
medlemmer mener dette tilsier en annen innfallsvinkel enn
den regjeringen har valgt, for eksempel en kombinasjon av lengre
tid før kravet om fast stilling kan fremmes, men samtidig en klarere
rett til den samme arbeidstiden som flertallet når den faste stillingen
først er innfridd.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
med et forslag om rett til å kreve fast stilling tilsvarende reell
arbeidstid, med en beregningsperiode på over 12 måneder.»
Komiteen er opptatt
av at fortrinnsretten skal være reell, slik at gjeldende bestemmelse
i § 14-3 sikrer at de som ønsker det, og som er kvalifiserte, kan
få utvidet stilling fremfor at det blir foretatt nyansettelser. Komiteen vil
minne om at unntaket om «vesentlig ulempe» fra lovgivers side kun
er ment som en sikkerhetsventil som skal avverge helt urimelige
utslag av fortrinnsretten i konkrete tilfeller, og at det skal praktiseres
deretter. Kriteriet må ikke forstås slik at arbeidsgiver kan nekte
kvalifiserte deltidsansatte muligheten til utvidet stilling ved
generelt å henvise til at det er til vesentlig ulempe. Komiteen viser
til at det må gjøres konkrete vurderinger av det arbeidsgiver anfører
er ulempen i den enkelte sak. Kravet til «vesentlig ulempe» skal
tolkes strengt, og komiteen ber regjeringen i samråd
med partene sikre at bruken skjer i tråd med intensjonen.
Komiteen ønsker ikke skjønnsmessige unntaksbestemmelser
i retten etter ny § 14-4a, men ser at det er behov for en sikkerhetsventil for
de tilfeller der virksomheten ikke lenger vil ha behov for merarbeid
i tiden fremover. Komiteen mener det er riktig å
pålegge arbeidsgiver å sannsynliggjøre manglende behov.
Komiteen legger for øvrig til
grunn at vilkårene må vurderes skjønnsmessig og støtter at tvister
etter bestemmelsen skal bringes inn for tvistelønnsnemnda. Komiteen viser
til at brudd på deltidsansattes rett til stilling kan medføre dom
for ansettelse og/eller erstatning.