I proposisjonen fremmes det forslag om endringer
i
Proposisjonen er delt inn i to hovedtemaer hvor det
blir foreslått følgende:
Det foreslås her en regel i arbeidsmiljøloven
om at fagforeninger som har medlemmer i en virksomhet som har leid
inn arbeidstaker fra bemanningsforetak, jf. § 14-12, kan reise søksmål
i eget navn om lovligheten av slik innleie. Formålet med regler
om søksmålsrett for fagforeninger på innleieområdet er at dette
vil kunne bidra til at reglene om innleie blir etterlevd i større
utstrekning enn i dag.
Videre foreslås det at Arbeidstilsynet gis en
begrenset tilsynskompetanse med deler av innleieregelverket. Forslaget
innebærer at virksomheten på forespørsel fra Arbeidstilsynet skal
fremlegge dokumentasjon på at den er bundet av tariffavtale og at
det er inngått avtale med de tillitsvalgte, jf. § 14-12 andre ledd.
Det foreslås også at Arbeidstilsynet gis myndighet til å gi pålegg
ved brudd på denne nye bestemmelsen.
Det foreslås å innføre hjemmel til å ilegge
overtredelsesgebyr for brudd på arbeidsmiljøloven, allmenngjøringsloven,
tobakksskadeloven, utlendingsloven og lov om offentlige anskaffelser for
så vidt gjelder arbeidsmiljømyndighetenes tilsynsområde. Formålet
med forslaget er å gi tilsynsmyndighetene et hensiktsmessig og effektivt
sanksjonsmiddel som skal supplere og utfylle de sanksjonsmidler
som i dag er til rådighet.
Det foreslås endringer i arbeidsmiljøloven knyttet
til arbeidet mot ufrivillig deltid. Forslaget innebærer blant annet
at arbeidsgiver skal drøfte bruk av deltid med tillitsvalgte minst
en gang per år. Videre foreslås det en rett til stilling for deltidsansatte
tilsvarende deres faktiske arbeidstid i løpet av de siste 12 måneder.
Det fremmes forslag om at arbeidsgiver, før det fattes beslutning
om ansettelse i stilling som arbeidstaker krever fortrinnsrett til,
så langt det er praktisk mulig skal drøfte spørsmålet med arbeidstaker.
Forslagene som fremmes i proposisjonen ble sendt
på høring på ulike tidspunkt.
Det vises til proposisjonens:
Kapittel 3 Styrket
håndheving av brudd på arbeidsmiljølovgivningen,
Kapittel 4 Forslag til tiltak mot ufrivillig
deltid,
Plikt for arbeidsgiver
til å drøfte bruk av deltidsstillinger
Rett til stilling for deltidsansatte tilsvarende
faktisk arbeidstid
Økt kunnskap om fortrinnsrett for deltidsansatte der
det redegjøres nærmere for gjeldende rett, høringsforslagene og
de ulike høringsuttalelsene, samt departementets vurderinger og forslag.
Arbeidsgiver skal minst én gang per år drøfte bruken
av deltid med de tillitsvalgte.
Bestemmelsen innfører plikt for arbeidsgiver
til å drøfte bruken av deltid med de tillitsvalgte, etter mønster
av gjeldende drøftingsplikt for bruk av midlertidige ansettelser
etter § 14-9 første ledd og innleid arbeidskraft etter § 14-12 tredje ledd.
Bestemmelsen innebærer at arbeidsgiver minst én
gang per år må drøfte virksomhetens bruk av deltidsstillinger med
arbeidstakernes tillitsvalgte. Bestemmelsen er ikke til hinder for
at drøftinger foretas oftere dersom partene er enige om det, eller
dersom en slik plikt følger av avtale eller annet regelverk.
Bestemmelsen forutsetter at arbeidsgiver gir tilstrekkelig
informasjon og legger frem nødvendig dokumentasjon over virksomhetens
deltidsbruk, slik at partene settes i stand til å gjennomføre en
reell drøfting av virksomhetens bruk av deltid.
Når det gjelder begrepet «tillitsvalgte» legges samme
forståelse til grunn som for arbeidsmiljøloven for øvrig.
Før arbeidsgiver fatter beslutning om ansettelse i
stilling som arbeidstaker krever fortrinnsrett til, skal spørsmålet
så langt det er praktisk mulig drøftes med arbeidstaker, med mindre
arbeidstaker selv ikke ønsker det.
Bestemmelsen innfører en plikt for arbeidsgiver til
å drøfte spørsmålet om fortrinnsrett med den som fremmer krav om
fortrinnsrett etter § 14-3. Drøfting skal gjennomføres med den enkelte
arbeidstaker.
Det som skal drøftes er kravet om utøvelse av fortrinnsrett.
Dersom arbeidsgiver mener at arbeidstaker ikke er kvalifisert for
«utvidelsen» eller at fortrinnsrett ikke kan gjennomføres uten vesentlig
ulempe, skal dette drøftes med arbeidstakeren.
Bestemmelsen stiller ikke nærmere krav til hvordan
drøftingene skal gjennomføres.
Forbeholdet «så langt det er praktisk mulig»
må tolkes strengt. Det vil først og fremst gjelde situasjoner der
drøfting ikke gjennomføres på grunn av forhold på arbeidstakers
side.
Det legges til grunn at individuelle drøftinger som
hovedregel kan gjennomføres selv om det er mange deltidsansatte
som fremmer krav om fortrinnsrett til samme stilling. Det utelukkes
likevel ikke at det kan tenkes situasjoner hvor antallet som pretenderer
fortrinnsrett er så stort at gjennomføring av individuelle drøftinger
ikke er «praktisk mulig». Det forutsettes i tilfelle at hensynene
bak drøftingsregelen på best mulig vis blir ivaretatt på annen måte.
Drøftingen er ment som et verktøy for at partene skal
avklare spørsmål knyttet til fortrinnsretten. Arbeidstakers deltakelse
er derfor en forutsetning for at drøftingene skal fungere som forutsatt.
Dersom arbeidstaker unnlater å møte frem og ikke har gyldig forfall,
vil dette kunne tillegges betydning for vurdering av fortrinnsretten dersom
det fører til at arbeidsgiver ikke får avklart spørsmål knyttet
til for eksempel kvalifikasjoner eller plassering av arbeidstid.
Deltidsansatte som de siste 12 måneder jevnlig har
arbeidet utover avtalt arbeidstid, har rett til stilling tilsvarende
faktisk arbeidstid i denne perioden, med mindre arbeidsgiver kan
dokumentere at behovet for merarbeidet ikke lenger foreligger. Tolvmånedersperioden
skal beregnes med utgangspunkt i det tidspunkt arbeidstaker fremmet
sitt krav.
Bestemmelsen gir deltidsansatte som jevnlig
har jobbet utover avtalt arbeidstid de siste tolv månedene rett
til stilling tilsvarende deres faktiske arbeidstid i denne perioden.
Det presiseres i lovteksten at referanseperioden på tolv måneder
skal regnes bakover i tid regnet fra det tidspunkt arbeidstaker
fremmet krav etter bestemmelsen.
Ifølge lovteksten er det «arbeid utover avtalt
arbeidstid» som utløser retten til stilling tilsvarende faktisk
arbeidstid. Den typiske situasjonen vil være der arbeidstaker arbeider
«ekstravakter» utover avtalen, eller av andre grunner arbeider «overtid»
i sin deltidsstilling; såkalt merarbeid. Bestemmelsen skal gjelde
uavhengig av om det er økt arbeidsmengde, sykefravær eller andre forhold
som begrunner behovet. Bestemmelsen avgrenses mot situasjoner hvor
det er avtalt en utvidelse av stillingen i form av en midlertidig ansettelseskontrakt.
Retten til stilling tilsvarende avtalt arbeidstid skal
ikke kunne «omgås» av at typiske ekstravakter konstrueres som enkeltstående
midlertidige ansettelser. Det legges til grunn at det her vil måtte
foretas grenseoppganger i praksis, og at arbeidets varighet og dets
karakter av å dekke en «merarbeidssituasjon»/om det fremstår som
ekstraarbeid, vil være sentrale momenter i den forbindelse.
Kravet om «jevnlig» merarbeid innebærer at merarbeidet
må ha en viss hyppighet og at det samlet sett må ha et visst omfang.
Det vil kreves innslag av merarbeid i den løpende driften. Merarbeidet
må nødvendigvis ikke være tilnærmet likt fordelt over hele tolvmånedersperioden. Hovedpoenget
er at bruken av merarbeid skal fremstå som en etablert praksis i
den aktuelle referanseperioden. Det må foretas en konkret vurdering
i den enkelte sak, eventuelt av tvisteløsningsnemnda dersom tvisten
bringes dit.
Bestemmelsen skal ikke forstås slik at en deltidsansatt
selv har adgang til å velge hvor stor stillingsbrøk/andel hun eller
han ønsker å utvide sin ordinære stillingsprosent med ut fra egne
preferanser, selv om ønsket stillingsbrøk ligger innenfor rammen
av det faktiske merarbeidet. En deltidsansatt som gjør krav gjeldende
etter bestemmelsen, må i utgangspunktet akseptere å ta ut (hele)
den stillingsutvidelse som tilsvarer det reelle merarbeidet. «Full
stilling» vil likevel representere et tak for hva arbeidstaker kan kreve
og eventuelt må akseptere. Bestemmelsen er likevel ikke til hinder
for at partene kan avtale en mindre utvidelse av stillingen enn
hva arbeidstaker har rett til etter lovparagrafen.
Når det gjelder det nærmere innholdet i stillingen,
slik som plassering av arbeidstid og arbeidssted, skal dette tilsvare
innholdet i det merarbeid vedkommende faktisk har utført i den aktuelle
perioden. Dersom merarbeidet har vært utført på et eller flere andre
steder/avdelinger enn der arbeidstaker har sitt hovedarbeidssted, må
den deltidsansatte akseptere at arbeidsgiver fortsatt velger å bruke
vedkommende på forskjellige steder/avdelinger i virksomheten. Det betyr
også at arbeidstaker må akseptere samme omfang av ubekvemme vakter
som i merarbeidet, dersom arbeidsgiver ønsker dette.
Retten til stilling tilsvarende faktisk arbeidstid gjelder
ikke dersom arbeidsgiver kan dokumentere at virksomheten ikke har
behov for merarbeidet i tiden fremover. Dersom arbeidsgiver dokumenterer
at det bare vil være bruk for en del av merarbeidet, for eksempel
halvparten, vil den deltidsansatte i så fall ha krav på stilling
tilvarende det videre behovet.
Tvist om rett etter denne bestemmelsen avgjøres av
tvisteløsningsnemnda, jf. § 17-2.
Bestemmelsen fastsetter at tvist etter § 14-4
a første ledd om rett til stilling tilsvarende faktisk arbeidstid
skal avgjøres av tvisteløsningsnemnda. Det innebærer at tvist etter
§ 14-4 a ikke kan bringes inn for domstolene før den har vært prøvet
for tvisteløsningsnemnda, jf. § 17-2 andre ledd.
Dersom retten kommer til at en deltidsansatt
har rett til stilling tilsvarende faktisk arbeidstid etter bestemmelsen
i § 14-4 a skal retten etter påstand fra den deltidsansatte avsi
dom for ansettelse i slik stilling.
Bestemmelsen fastsetter virkningen ved brudd på
bestemmelsen i § 14-4 a om rett til stilling tilsvarende faktisk
arbeidstid. Dersom domstolen kommer til at vilkårene for at en deltidsansatt har
rett til stilling tilsvarende faktisk arbeidstid er til stede, skal
retten etter påstand fra arbeidstaker avsi dom for slik utvidet
stillingsprosent.
Ved brudd på bestemmelsen om rett til stilling tilsvarende
faktisk arbeidstid etter § 14-4 a kan arbeidstaker kreve erstatning.
Bestemmelsen fastsetter at arbeidstaker kan kreve
erstatning ved brudd på regelen i § 14-4 a.
Virksomheten skal på forespørsel fra Arbeidstilsynet
fremlegge dokumentasjon på at den er bundet av tariffavtale og at
det er inngått avtale med de tillitsvalgte som nevnt i første punktum.
Bestemmelsen regulerer at virksomheten på forespørsel
fra Arbeidstilsynet skal fremlegge dokumentasjon på at den er bundet
av tariffavtale og at det er inngått avtale med de tillitsvalgte som
nevnt i første punktum. Dokumentasjonsplikten omfatter alle forholdene
i § 14-12 andre ledd, herunder at avtalen gjelder tidsbegrenset innleie
og at de tillitsvalgte avtalen er inngått med til sammen representerer
et flertall av den arbeidstakerkategori innleien gjelder.
Mekling i forliksråd finner ikke sted i saker
etter § 17-1 femte ledd.
Bestemmelsen innebærer at mekling i forliksråd ikke
skal finne sted i saker mellom en fagforening og en virksomhet om
lovstridig innleie fra bemanningsforetak, jf. § 17-1 femte ledd.
Dette vil tilsvare situasjonen ved individuelle saker om ulovlig
innleie, jf. § 17-1 tredje ledd første punktum.
Fagforening som har medlemmer i en virksomhet
som har leid inn arbeidstaker fra bemanningsforetak, jf. § 14-12,
kan reise søksmål i eget navn om lovligheten av slik innleie. I
tilknytning til slik sak vil begge parter ha rett til å kreve forhandlinger
i tråd med reglene i § 17-3.
Bestemmelsens første punktum innebærer at fagforeninger
som har medlemmer i en virksomhet som har leid inn arbeidstaker
fra bemanningsforetak, vil kunne reise søksmål mot denne virksomheten
om lovligheten av slik innleie uavhengig av kravet til partstilknytning
etter tvisteloven § 1-4, jf. § 1-3. Kravene i tvisteloven § 1-3
til søksmålsgjenstand («rettskrav») og søksmålssituasjon («kravets
aktualitet») må fortsatt være oppfylt.
Bestemmelsen omfatter kun fastsettelsessøksmål
om lovligheten av innleie; ikke søksmål om fast ansettelse/erstatning
for innleide. Når det gjelder begrepet «fagforening» legges i utgangspunktet
samme forståelse til grunn som i arbeidstvistloven § 1 c. Det er
en forutsetning at fagforeningen har partsevne etter tvisteloven
§ 2-1.
Søksmålsretten tilligger fagforening som har medlemmer
i en virksomhet som «har leid inn» fra bemanningsforetak. Uttrykket
knytter seg til hvemsom kan reise søksmål.
Hvorvidt fagforeningen kan reise søksmål om avsluttede innleieforhold,
vil bero på om de aktuelle søksmålsbetingelsene i tvisteloven er
oppfylt i den konkrete saken.
Bestemmelsens andre punktum innebærer at reglene
i arbeidsmiljøloven § 17-3 om rett til å kreve forhandlinger vil
gjelde mellom fagforeningen og virksomheten, på tilsvarende måte som
ved individuelle saker.
Tvist som nevnt i §§ 10-13, 12-14, 14-3 og 14-4 a
kan bringes inn for en tvisteløsningsnemnd for avgjørelse.
Tvisteløsningsnemndas kompetanse utvides til også
å gjelde tvister etter § 14-4 a. Dette følger også eksplisitt av
§ 14-4 a andre ledd. Tvisteløsningsnemndas vedtak kan ikke påklages,
men tvisten kan bringes inn for domstolene. Det er tvisten, ikke
vedtaket fra tvisteløsningsnemnda, som kan bringes inn for domstolene
til avgjørelse. Forliksmekling skal ikke finne sted for saker som
har vært behandlet i tvisteløsningsnemnda, jf. § 17-1 tredje ledd.
Det følger av § 17-2 at tvisten ikke kan bringes inn for domstolene
før den har vært prøvet for nemnda og avgjørelse foreligger, jf.
Ot.prp. nr. 49 (2004–2005).
Fristen for å bringe tvisten inn for tvisteløsningsnemnda
er fire uker fra det tidspunkt arbeidsgiver avslo kravet fra arbeidstaker
om fortrinnsrett, jf. forskrift 16. desember 2005 nr. 1569 om tvisteløsningsnemnd
etter arbeidsmiljøloven. Fristen for å bringe tvisten inn for domstolene
er åtte uker fra det tidspunkt nemndas avgjørelse foreligger.
Ved søksmål etter § 17-1 femte ledd avbrytes søksmålsfristen
for individuelle erstatningskrav for de navngitte enkeltpersoner
saken gjelder fra tidspunktet for søksmålet etter § 17-1 femte ledd og
frem til rettskraftig dom foreligger.
Bestemmelsen innebærer at søksmålsfristen for individuelle
erstatningskrav avbrytes fra tidspunktet for søksmålet etter § 17-1
femte ledd og frem til rettskraftig dom foreligger. Søksmålsfristen
avbrytes kun for de navngitte enkeltpersoner saken gjelder. Fristen
vil løpe både i forkant av søksmålstidspunktet og etter at rettskraftig
dom foreligger. Reglene om foreldelse i foreldelsesloven vil uansett
gjelde, og kan innebære at erstatningskrav vil måtte reises før søksmålsfristen
etter § 17-4 løper ut.
Arbeidstilsynet gir de pålegg og treffer de
enkeltvedtak ellers som er nødvendige for gjennomføringen av bestemmelsene
i og i medhold av kapittel 2 til kapittel 11 samt §§ 14-1 a, 14-5 til
14-8, 14-9 første ledd tredje punktum, 14-12 andre ledd andre punktum,
14-12 tredje ledd, 15-2 og 15-15.
Påleggskompetansen til Arbeidstilsynet skal omfatte
gjennomføring av bestemmelsene i § 14-1 a og § 14-12 andre ledd
andre punktum.
Når det gjelder kravet til drøfting om bruk
av deltid med tillitsvalgte i § 14-1 a, skal Arbeidstilsynet kontrollere
at det faktisk er gjennomført en drøfting mellom partene i henhold
til lovens krav. Arbeidstilsynet skal ikke kontrollere hva partene
har drøftet innholdsmessig eller resultatet av drøftingene. Det
må imidlertid sannsynliggjøres at virksomhetens bruk av deltidsstillinger
faktisk har vært et tema for drøfting mellom partene.
Det stilles ikke krav til at det skrives protokoll fra
drøftingsmøtet, og det vil være opp til partene å dokumentere det
innholdsmessige resultat av møtet.
Arbeidstilsynets påleggskompetanse utvides til også
å gjelde § 14-12 andre ledd andre punktum. Påleggskompetansen til
Arbeidstilsynet vil være begrenset til dokumentasjonsplikten i § 14-12 andre
ledd andre punktum, og omfatter altså ikke selve regelen om innleie
i første punktum. Arbeidsgiver kan ikke pålegges å rette forhold
som er i strid med sistnevnte bestemmelse (eksempelvis ved å inngå
avtale med tillitsvalgte). Påleggskompetansen innebærer imidlertid
at Arbeidstilsynet vil kunne pålegge en arbeidsgiver å oppfylle
dokumentasjonsplikten i § 14-12 andre ledd andre punktum.
(1) Arbeidstilsynet kan ilegge en virksomhet overtredelsesgebyr
dersom noen som har handlet på vegne av virksomheten har overtrådt
bestemmelser som nevnt i § 18-6 første ledd. Overtredelsesgebyr
kan ilegges selv om ingen enkeltperson har utvist skyld. Overtredelsesgebyret
tilfaller statskassen, og kan maksimalt utgjøre 15 ganger grunnbeløpet
i folketrygden.
(2) Ved vurdering av om overtredelsesgebyr skal ilegges,
og ved utmålingen, skal det særlig legges vekt på:
a) hvor alvorlig
overtredelsen er,
b) graden av skyld,
c) om det foreligger gjentagelse,
d) om virksomheten ved retningslinjer,
instruksjon, opplæring, kontroll eller andre tiltak kunne ha forebygget
overtredelsen,
e) om virksomheten har hatt eller kunne
ha oppnådd noen fordel ved overtredelsen,
f) om overtredelsen er begått for å fremme
virksomhetens interesser,
g) om andre reaksjoner som følge av overtredelsen
blir ilagt virksomheten eller noen som har handlet på vegne av denne,
h) virksomhetens økonomiske evne og
i) den preventive effekten.
(3) Når ikke annet er fastsatt i enkeltvedtak,
er oppfyllelsesfristen fire uker fra vedtak om overtredelsesgebyr
ble truffet. Endelig vedtak om overtredelsesgebyr er tvangsgrunnlag
for utlegg. Dersom virksomheten går til søksmål mot staten for å
prøve vedtaket, suspenderes tvangskraften. Retten kan prøve alle
sider av saken.
(4) Adgangen til å ilegge overtredelsesgebyr foreldes
to år etter at overtredelsen er opphørt. Foreldelsesfristen avbrytes
ved at Arbeidstilsynet har gitt forhåndsvarsel om vedtak om overtredelsesgebyr,
jf. forvaltningsloven § 16.
Første ledd innebærer at adgangen til å ilegge overtredelsesgebyr
samsvarer med Arbeidstilsynets påleggskompetanse. I tillegg til
lovbestemmelsene som er angitt i § 18-6 første ledd, kan overtredelsesgebyr
også ilegges for brudd på forskrifter som er gitt i medhold av nevnte bestemmelser.
Det er kun virksomheter som kan ilegges overtredelsesgebyr. Fysiske
personer som begår brudd på reglene kan ikke gebyrlegges. Begrepet
«virksomhet» skal forstås slik at alle former for næringsvirksomhet
og offentlig forvaltning vil omfattes. Det samme vil også ideelle
virksomheter. Hjemmelen til å ilegge overtredelsesgebyr er av fakultativ
karakter ved at Arbeidstilsynet «kan» ilegge overtredelsesgebyr
etter å ha foretatt en konkret helhetsvurdering av om det er hensiktsmessig
med en slik reaksjon.
Overtredelsen må være begått av noen som har opptrådt
«på vegne av» virksomheten. Vedkommende må ha positiv hjemmel for
å handle på vegne av virksomheten. Det kreves imidlertid ikke at
vedkommende som handler på vegne av virksomheten har positiv hjemmel
for å foreta den bestemte handlingen som medfører en overtredelse
av regelverket. Overtredelsesgebyr kan derfor som utgangspunkt ilegges
selv om handlingen er et instruksbrudd. At det foreligger et instruksbrudd
kan imidlertid ha betydning for vurderingen av om overtredelsesgebyr
skal ilegges og for selve utmålingen. Dersom det er tale om et instruksbrudd
som ikke kunne forutses på forhånd, og dersom handlingen er klart
illojal mot virksomheten, kan det ikke sies at vedkommende har handlet
på vegne av virksomheten.
Første ledd andre punktum slår fast at virksomheten
kan ilegges overtredelsesgebyr selv om ingen enkeltperson har utvist
skyld. Det er ikke et krav at personer som har handlet på vegne
av virksomheten har utvist skyld. Dette betyr at virksomheten kan
ilegges overtredelsesgebyr på tilnærmet objektivt grunnlag. Følgelig
kan det fattes vedtak om overtredelsesgebyr både for anonyme og
kumulative feil. Det er ikke et krav om at vedkommende som har overtrådt
en bestemmelse kan identifiseres. Hendelige uhell og force majeure-tilfeller
vil ikke omfattes av ansvaret. Ansvaret for virksomhetene er utformet
etter mønster av den tilsvarende bestemmelsen om foretaksstraff
i den nye straffeloven (2005) § 27, og skal derfor forstås på samme måte
så langt det passer.
Første ledd tredje punktum angir maksimalgrensen
for hva et overtredelsesgebyr kan utgjøre til 15 ganger folketrygdens
grunnbeløp.
Arbeidstilsynets avgjørelse av om overtredelsesgebyr
skal ilegges og i tilfelle hvor stort det skal være vil bero på
en konkret helhetsvurdering. I andre ledd angis det momenter i bokstavene
a til j som det særlig skal legges vekt på i vurderingen. Disse
er ikke uttømmende. Momentene henger sammen, og griper til dels
over i hverandre.
Tredje ledd første punktum fastsetter at oppfyllelsesfristen
for ilagt overtredelsesgebyr er fire uker fra vedtaket ble truffet.
Oppfyllelsesfristen er den samme som betalingsfristen. Hovedregelen
kan fravikes ved at det kan fastsettes en annen frist i enkeltvedtak.
En annen oppfyllelsesfrist kan dermed fastsettes i vedtaket som
ilegger overtredelsesgebyret, eller i et senere vedtak som bestemmer
en ny oppfyllelsesfrist. Arbeidstilsynet kan bestemme at overtredelsesgebyret
skal betales i avdrag. I vedtaket som ilegger overtredelsesgebyret
bør betalingsfristen komme til uttrykk uavhengig av om det skal
gjøres unntak fra hovedregelen eller ikke.
Tredje ledd andre punktum fastsetter at endelig vedtak
om overtredelsesgebyr er tvangsgrunnlag for utlegg. Ilagt overtredelsesgebyr
kan derfor inndrives etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven. «Endelig
vedtak» betyr at det ikke kan begjæres utlegg dersom vedtaket er
påklaget, og mens klagesaksbehandlingen pågår. Overtredelsesgebyret
kan først tvangsinndrives når klagefristen er utløpt. Hvis vedtaket
er påklaget, kan tvangsinndrivelse først skje når det foreligger
et vedtak fra klageinstansen som bestemmer at overtredelsesgebyr
skal ilegges. I tredje ledd tredje punktum bestemmes det at tvangskraften suspenderes
dersom virksomheten som er ilagt overtredelsesgebyr går til søksmål
mot staten for å prøve vedtaket. Hvis staten får medhold av retten
om at overtredelsesgebyr skal ilegges, vil tvangskraften gjeninntre
når det foreligger en rettskraftig dom. Dersom saken for domstolen bortfaller,
gjenopprettes også vedtakets tvangskraft.
I tredje ledd fjerde punktum reguleres domstolens
kompetanse. Etter bestemmelsen kan retten prøve alle sider av saken.
Det vil si at domstolen har samme kompetanse som et klageorgan i
forvaltningssaker. Domstolen kan således avsi realitetsdom. Domstolen
har imidlertid ingen plikt til å avsi dom for realiteten, men en
rett til dette. Dom for realiteten bør kun avsies der domstolen mener
dette er hensiktsmessig og forsvarlig.
Fjerde ledd regulerer foreldelse, og fastsetter
at det ikke kan ilegges overtredelsesgebyr for overtredelser som
ligger lenger enn to år tilbake i tid. Fristen tar til å løpe fra
da overtredelsen opphører. Etter fjerde ledd andre punktum avbrytes foreldelsesfristen
når Arbeidstilsynet gir forhåndsvarsel etter forvaltningsloven § 16
om vedtak om overtredelsesgebyr.
Arbeidstilsynet gir de pålegg og treffer de
enkeltvedtak ellers som er nødvendige for gjennomføringen av vedtak
om allmenngjøring og plikter i medhold av § 12. Arbeidsmiljøloven § 18-6
første, andre, sjette, syvende og åttende ledd samt §§ 18-7, 18-8
og 18-10 får tilsvarende anvendelse ved tilsyn etter loven her.
Eventuell oppdragsgiver skal også gjøres kjent med pålegg og andre
enkeltvedtak.
Lovendringen innebærer at arbeidsmiljøloven § 18-10
får tilsvarende anvendelse for arbeidsmiljømyndighetenes tilsynsansvar
etter allmenngjøringsloven. Arbeidsmiljømyndighetene kan dermed
ilegge virksomheter overtredelsesgebyr for brudd på regler innenfor
sitt tilsynsansvar etter loven.
Arbeidstilsynet gir de påleggene og treffer
de vedtakene ellers som er nødvendige for gjennomføringen av tilsyn
etter første ledd. Arbeidsmiljøloven § 18-6 første, annet, sjette, sjuende
og åttende ledd samt §§ 18-7, 18-8 og 18-10 får tilsvarende anvendelse
ved tilsyn etter loven her. En eventuell oppdragsgiver skal også gjøres
kjent med pålegg og andre enkeltvedtak.
Lovendringen innebærer at arbeidsmiljøloven § 18-10
får tilsvarende anvendelse for arbeidsmiljømyndighetenes tilsynsansvar
etter utlendingsloven. Arbeidsmiljømyndighetene kan dermed ilegge
virksomheter overtredelsesgebyr for brudd på regler innenfor sitt
tilsynsansvar etter loven.
Arbeidstilsynet fører tilsyn med at forskrifter
gitt med hjemmel i første og andre ledd blir overholdt. Tilsynet
gir de pålegg og treffer de enkeltvedtak som er nødvendige for gjennomføring
av forskriftene. Arbeidsmiljøloven § 18-5, § 18-6 første, andre,
sjette, sjuende og åttende ledd samt §§ 18-7, 18-8 og 18-10 får
tilsvarende anvendelse.
Lovendringen innebærer at arbeidsmiljøloven § 18-10
får tilsvarende anvendelse for arbeidsmiljømyndighetenes tilsynsansvar
etter lov om offentlig anskaffelser. Arbeidsmiljømyndighetene kan
dermed ilegge offentlige virksomheter overtredelsesgebyr for brudd
på regler innenfor sitt tilsynsansvar etter loven.
Reglene vedrørende kommunestyrets og Arbeidstilsynets
virksomhet som tilsynsorgan etter henholdsvis folkehelseloven kapittel
3 og arbeidsmiljøloven §§ 18-4 til 18-8 og 18-10 får tilsvarende
anvendelse ved tilsyn etter paragrafen her.
Lovendringen innebærer at arbeidsmiljøloven § 18-10
får tilsvarende anvendelse for arbeidsmiljømyndighetenes tilsynsansvar
etter tobakksskadeloven. Arbeidsmiljømyndighetene kan dermed ilegge
virksomheter overtredelsesgebyr for brudd på regler innenfor sitt
tilsynsansvar etter loven.
Når det gjelder ulovlig innleie, risikerer innleievirksomheter
noe flere krav og søksmål rettet mot seg, noe som kan medføre ekstra
kostnader i forbindelse med saksanlegg. For domstolene kan det komme
noe flere saker, men neppe i et slikt omfang at det påvirker deres
ressurssituasjon vesentlig. På sikt må det antas at forslaget vil bidra
til mer ryddighet i bransjen.
Tilsyn med at det eksisterer tariffavtale og
avtale med tillitsvalgte, der adgang til innleie er basert på dette,
vil bety noe økt ressursinnsats for Arbeidstilsynet. Dette forutsettes
gjennomført innenfor ordinære budsjetter. Det antas at tilsynet
med § 14-12 andre ledd andre punktum langt på vei vil kunne inngå
som et (ekstra) ledd i de tilsyn som uansett skal gjennomføres.
Overtredelsesgebyr vil trolig kunne bli brukt
i noe større grad enn strafferettslig bøtestraff etter dagens praksis.
Dette kan derfor innebære noe større inntekter for staten, og motsvarende
kostnader for de virksomhetene som blir pålagt et slikt gebyr. Hovedvirkemiddelet
i tilsynsarbeidet vil fremdeles vil være «fremoverrettede» vedtak
som pålegg og tvangsmulkt. De økonomiske konsekvensene blir derfor
trolig moderate.
Innføring av hjemmel for tilsynsmyndighetene til
å ilegge overtredelsesgebyr vil fordre at tilsynene må utarbeide
retningslinjer for den nærmere anvendelsen av overtredelsesgebyr, samt
opplæring av tilsynspersonell og tilpasning av IT-verktøy. Det kan
påløpe noe ressursbruk i forbindelse med klagesaksbehandling. Det
antas likevel at de administrative konsekvensene for tilsynene blir
av moderat betydning, og at det derfor ikke er behov for å tilføre
tilsynene ekstra midler.
En plikt for arbeidsgiver til å drøfte bruken
av deltidsansettelser med de tillitsvalgte vil innebære at det må
settes av tid og ressurser, som vil kunne bety en ekstra arbeidsbyrde.
For virksomheter med få ansatte med normalt få deltidsansatte og
oversiktlige forhold, vil det ikke medføre store ekstra ressurser
å gjennomføre drøftingsplikten. Større virksomheter med større personalressurser
må ha løpende oversikt og vurderinger rundt bruken av deltidsansettelser. Det
er ikke stilt krav om hvordan drøftingen skal gjennomføres, dette
kan derfor avgjøres av partene lokalt. Virksomhetene vil i hovedsak selv
kunne legge til rette for minst mulig ekstraarbeid og -kostnader
som følge av kravet.
For virksomhetene vil lovforslaget i hovedsak ikke
innebære vesentlige kostnadsøkninger til administrasjon eller lønn,
ettersom det i utgangspunktet medfører at arbeidsavtalene endres
i tråd med praksis. En rett til utvidet stilling i vedkommendes
vanlige turnus ville skapt problemer for arbeidsgiver. For arbeidstaker
innebærer således retten til utvidet stilling at vedkommende må
akseptere samme omfang av ubekvemme vakter tilsvarende som i forbindelse med
merarbeidet. Arbeidsgiver kan i samme omfang som tidligere benytte
de deltidsansatte til kveldsvakter, helg/nattarbeid osv. etter behovet
i virksomheten, benytte arbeidstakeren på tilsvarende arbeidssteder
som arbeidstakeren er benyttet i merarbeidet, samt gjøre endringer
som ligger innenfor den alminnelige styringsretten. Forslaget kan
samtidig gi reduserte kostnader knyttet til utlysning og ansettelse
i små stillinger, samt mindre innleie av arbeidstakere. I tillegg kan
færre ansatte i større stillinger føre til økt kvalitet på tjenester.
Forslaget vil kunne innebære en viss utvidelse
av arbeidsoppgavene til tvisteløsningsnemnda.
Når det gjelder forslaget om en plikt for arbeidsgiver
til å gjennomføre drøftinger med arbeidstakere som gjør fortrinnsretten
etter arbeidsmiljøloven gjeldende antas det at heller ikke dette
vil føre til merkostnader av betydning. Virksomhetene vil uansett
måtte vurdere om de deltidsansatte har fortrinnsrett etter bestemmelsen
i arbeidsmiljøloven § 14-3, og en drøfting vil gi et bedre vurderingsgrunnlag.
Som ledd i komiteens arbeid med proposisjonen ble
det 16. april 2013 avholdt høring i saken. Følgende deltok på høringen:
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Tove Linnea Brandvik, Thor Erik Forsberg, Steinar Gullvåg, Kari Henriksen
og Anette Trettebergstuen, fra Fremskrittspartiet, lederen Robert Eriksson,
Vigdis Giltun og Laila Marie Reiertsen, fra Høyre, Sylvi Graham
og Torbjørn Røe Isaksen, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen,
fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, og fra Kristelig Folkeparti,
Laila Dåvøy, viser til Prop. 83 L (2012–2013) om endringer
i arbeidsmiljøloven mv. (søksmålsrett for fagforeninger mv., overtredelsesgebyr
og ufrivillig deltid).
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at formålet
med arbeidsmiljøloven skal være å sikre høy standard i norsk arbeidsliv.
Allmenngjøringsloven har blant annet til formål å sikre utenlandske
arbeidstakere lønns- og arbeidsvilkår som er likeverdige med de
vilkår norske arbeidstakere har. Norske lønns- og arbeidsvilkår
skal altså gjelde for alle som arbeider innenfor Norges grenser.
Offentlige virksomheter skal i kontrakter stille vilkår om at oppdragstakers
ansatte skal ha arbeidsvilkår i henhold til allmenngjøringsforskrifter
eller landsomfattende tariffavtale. Også utlendingsloven stiller
krav om at arbeidsgivere og oppdragsgivere skal følge reglene om
at lønns- og arbeidsvilkår ikke er dårligere enn gjeldende tariffavtale eller
regulativ for bransjen når formålet med oppholdet er arbeid. Arbeidstilsynet,
Petroleumstilsynet og Luftfartstilsynet har veiledningsansvar og
fører tilsyn med at vilkårene for ansatte etterleves i lovgivningen. Arbeidsmiljøloven
er en vernelov, og det skal være førende for tilsynsarbeidet.
Komiteen viser til
viktigheten og verdien av at det norske arbeidslivet er godt organisert
med sterke faglige rettigheter og et godt trepartssamarbeid.
Komiteens flertall,alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet
og Høyre, viser til at arbeidslivet skal baseres på faste, trygge
ansettelser til det beste for den enkelte arbeidstaker og samfunnet
i sin helhet. Omfanget av innleie og midlertidige ansettelser skal
derfor begrenses.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at kampen for et anstendig arbeidsliv og mot sosial dumping
er en prioritert oppgave for regjeringen, og at det er blitt fremmet
og gjennomført to handlingsplaner med en rekke tiltak mot sosial
dumping. Flertallet ønsker tiltakene i denne proposisjonen
velkommen og peker på at de er nye, kraftfulle virkemidler for å
oppnå bedre etterlevelse av arbeidslivsregelverket og i arbeidet
for et mer anstendig arbeidsliv. Videre viser flertallet til at
regjeringen arbeider med en tredje handlingsplan med nye tiltak
mot sosial dumping.
Flertallet understreker at søksmålsrett
for fagforeninger, tilsyn med deler av innleieregelverket og innføring
av overtredelsesgebyr er viktige virkemidler for å bidra til økt
seriøsitet og bedre etterlevelse av regelverket i bemanningsbransjen. Flertallet vil
følge utviklingen i bransjen med disse virkemidlene før for eksempel
ytterligere virkemidler, som endringer i registreringsordningen
for bemanningsforetak, vurderes.
Flertallet vil fremheve at den
sterke veksten i bemanningsforetak og i antallet personer som har
sitt ansettelsesforhold gjennom slike foretak, er uønsket, og at
dette medfører problemer med å sikre ryddige og jevnbyrdige forhold
i arbeidslivet.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener det
bør være høy standard i norsk arbeidsliv, og at sosial dumping av
utenlandske arbeidstakere bør forhindres. Disse medlemmer er
opptatt av at bedrifter i Norge skal konkurrere på like vilkår,
og at bedrifter ikke skal ha et konkurransefortrinn fordi de tilbyr
uakseptable lønns- og arbeidsvilkår sammenliknet med det som er
normen i norsk arbeidsliv. Det er særlig alvorlig dersom konkurranse
fra denne typen arbeidskraft setter betingelsene til norske arbeidstakere
i samme bransje under press. Disse medlemmer viser
til at Høyre har stemt for 19 av de 24 tiltakene mot sosial dumping
som er fremmet i regjeringens to foregående handlingsplaner.
Disse medlemmer vil likevel understreke
at tiltak mot sosial dumping først og fremst må settes i verk i
bransjer der sosial dumping påviselig er et problem. Virkemidlene
som er tatt i bruk, særlig i allmenngjorte bransjer, er til dels
både praktisk og prinsipielt betenkelige, og bør derfor kun tas
i bruk i begrenset omfang for å svare på konkrete problemstillinger. Disse
medlemmer bemerker videre at man vil få et mer stabilt og
forutsigbart regelverk dersom løsningene er forankret på både arbeidsgiver-
og arbeidstakersiden.
Disse medlemmer vil i tillegg
minne om at det store flertallet av norske bedrifter er svært små,
med fem eller færre ansatte. Dersom den samlede mengden av pålegg
og krav kommer over et visst nivå, vil mindre bedrifter komme i en
svært vanskelig konkurransesituasjon sammenliknet med større bedrifter,
som ofte har større ressurser til å etterkomme administrative krav.
Disse medlemmer vil ha et arbeidsliv
preget av faste, trygge ansettelser. Faste behov skal fylles av
faste ansatte, ikke midlertidig ansatte eller innleid personell.
Det er likevel viktig å understreke at innleie, både bedrifter imellom
og fra bemanningsselskaper, har en viktig og legitim funksjon i
arbeidslivet. Disse medlemmer vil påpeke at det heller
ikke er noen nødvendig motsetning mellom faste ansettelser og innleie,
da utleide arbeidstakere gjerne kan ha fast ansettelse i et bemanningsselskap
eller i en annen bedrift.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at det er en forutsetning for et godt og
inkluderende arbeidsliv at det foreligger gode tiltak mot sosial
dumping og ufrivillig deltid. Dette medlem vil derfor
støtte regjeringens forslag om utvidet tilsyn for Arbeidstilsynet, Luftfartstilsynet
og Petroleumstilsynet, samt forslaget om drøftingsplikt for arbeidsgivere med
tillitsvalgte ved bruk av midlertidig ansettelse. Dette medlem vil
påpeke at regjeringens forslag om utvidet rett til stilling ikke ivaretar
hensyn til arbeidstakere på en god måte, ved at retten til utvidet
stilling kan medføre svært ubekvem arbeidstid. Dette medlem mener derfor
at det bør vurderes nærmere om det bør gå noe lengre tid før arbeidstaker
får rett til utvidet stilling, for å sikre at den ikke bare får
rett til tilsvarende ubekvemme arbeidstider som den tidligere har
hatt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,ønsker å forebygge og hindre dårlig praksis
i bedrifter ved innleie. Målet er å sikre etterlevelse av vilkårene
for innleie i Arbeidsmiljøloven § 14-12. Ansatte i innleievirksomhet
er nærmest til å oppdage lovstridig virksomhet. Derfor er det viktig
med en klargjøring og hensiktsmessig utvidelse av fagforeningers
adgang til fastsettelsessøksmål om lovligheten av innleie. Å få
fastslått at det foreligger lovstridig innleie, vil kunne bidra
til at ulovlig innleide arbeidstakere får fast ansettelse og/eller
erstatning uten at belastningen for den enkelte innleide blir for
krevende. Flertallet støtter at både lokale og overordnede
fagforeninger skal ha slik rett, dersom de har medlemmer i en virksomhet
som har leid inn arbeidstaker fra bemanningsforetak. Søksmålsretten
er for fagforeninger med tilknytning til innleievirksomheten. Flertallet legger til
grunn at tvistelovens helhetsvurdering av aktualitetskrav videreføres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
at regjeringen ønsker å gi fagforeningene større makt ved å åpne
opp for søksmålsrett for fagforeninger, og mener at dette strider
imot viktige rettsprinsipper, samt at forslaget bryter med organisasjonsfriheten.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at regjeringen opptrer som et rekrutteringsbyrå for LO for å rekruttere
flere medlemmer. Disse medlemmer mener at det kan
oppfattes som et press for arbeidstakere å måtte organisere seg.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet er for organisasjonsfrihet og at det er opp til det
enkelte individ å bestemme om det skal være medlem i en organisasjon
eller ikke.
Disse medlemmer mener videre
at det ikke er dokumentert et faktisk behov for reglene, og at balansen
mellom partene i arbeidslivet forrykkes ved at den ene side gis
et særlig middel som kan benyttes i interessekonflikter. Disse
medlemmer viser også til at Fremskrittspartiet er imot en
allmenngjøring av tariffavtaler, og mener at en nasjonal minstelønn
er en bedre løsning for å få ryddige lønnsvilkår. Disse medlemmer viser
også til at det ikke vil være den enkelte virksomhet som fastsetter
normen for minstelønn, men at det bestemmes etter vedtak i Stortinget. Disse
medlemmer støtter NHO som mener at forslaget innebærer at
fagforeninger kan ta eierskap over innleides tvister uten dennes
samtykke og mot den innleides egne ønsker.
Disse medlemmer er av den klare
mening at forslaget svekker trepartssamarbeidet, da det forrykker
maktbalansen blant partene i arbeidslivet. Disse medlemmer viser
også til at det ikke er gjort tilsvarende forslag i tjenestemannsloven,
som gjelder for statens ansatte. Staten er en av de store synderne
når det gjelder bruk av midlertidig ansatte. Disse medlemmer viser
for øvrig til sine merknader i forbindelse med Stortingets behandling
av Meld. St. 29 (2010–2011), jf. Innst. 333 S (2011–2012), om at
Fremskrittspartiet vil harmonisere arbeidsmiljøloven og tjenestemannsloven,
blant annet for å få like vilkår ved bruk av midlertidig ansettelse,
i både privat og statlig sektor.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at det er grundig
dokumentert at norsk arbeidsliv i hovedsak er godt, og vil minne
om at innleie av vikarer fra bemanningsbransjen er lovlig og regulert.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til støtten til EUs vikarbyrådirektiv,
jf. Prop. 69 S (2011–2012) og Innst. 325 S (2011–2012), samt den
samtidig fremlagte tiltakspakken, jf. Prop. 74 L (2011–2012) og
Innst. 326 L (2011–2012), hvor disse medlemmer også
støttet flere av tiltakene.
Disse medlemmer mener det er
viktig å bekjempe useriøse aktører i arbeidslivet og understreker
at alle arbeidstakere i Norge skal følge norske regler, samt ha
anstendige lønns- og arbeidsvilkår i tråd med norsk praksis. På
noen områder har det vært nødvendig med tydelige tiltak og reguleringer
selv om disse griper inn i den frie lønnsdannelsen og avtalefriheten.
Allmenngjøringsreglene er et klart og tydelig tiltak rettet inn
mot spesielt problematiske bransjer der regelbrudd er klart dokumentert.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener også at tiltak mot useriøsitet
i arbeidslivet må avveies mot andre viktige verdier. Forslaget om
såkalt kollektiv søksmålsrett er et radikalt brudd med vanlig norsk
praksis som bryter med to avgjørende prinsipper: For det første
kommer tiltaket bare knappe tre måneder etter at vikarbyrådirektivet
og tiltakspakken ble iverksatt. Ett av tiltakene, solidaransvar,
har ennå ikke blitt iverksatt i det hele tatt. Påstanden i saken
om at «Formålet med regler om søksmålsrett for fagforeninger på
innleieområdet er at dette vil kunne bidra til at reglene om innleie
blir etterlevd i større utstrekning enn i dag» fremstår derfor som
lite overbevisende. Det foreligger, etter hva disse medlemmer kjenner
til, ingen uavhengig dokumentasjon på om et regelverk som bare har
virket i tre måneder blir eller ikke blir etterlevd i praksis. Disse
medlemmer mener derfor forslaget om kollektiv søksmålsrett bryter
med prinsippet om at nye radikale tiltak kun bør innføres for å
adressere konkrete og dokumenterte problemer.
For det andre vil kollektiv søksmålsrett innebære et
alvorlig brudd med flere av de grunnleggende prinsippene som i dag
ligger til grunn for sivilrettslige søksmål, ikke minst at den enkelte
selv skal samtykke til at egen sak reises.
Disse medlemmer viser til at
samtlige juridiske høringsinstanser, inkludert Justis- og beredskapsdepartementet,
Advokatfirmaet Hjort som var leid inn av Arbeidsdepartementet og Advokatforeningen,
går imot forslaget.
Disse medlemmer viser til Advokatforeningen,
som i sin høringsuttalelse skriver, sitat:
«Lovforslaget strider etter Advokatforeningens oppfatning
mot grunnleggende sivilprosessuelle prinsipper om kontradiksjon,
disposisjons- og forhandlingsprinsippet og alminnelige regler om søksmålsinteresse
og rettskraft. Lovfesting av en slik søksmålsadgang for fagforeninger
utfordrer etter Advokatforeningens syn kravene til rettferdig rettergang
som følger av EMK art. 6 og tvisteloven § 1-1, herunder retten til
å bli hørt og føre bevis og motbevis i egen sak.»
Disse medlemmer mener det er
oppsiktsvekkende at det fremmes en sak som kan stride mot Den europeiske
menneskerettighetskommisjonens artikkel 6, og andre norske lover,
uten at dette drøftes grundigere.
Komiteens flertall,alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet,
ser behovet for utvidet tilsyn ved tidsbegrenset innleie uten hinder
av begrensningene om midlertidig ansettelse. Arbeidsgiver og tillitsvalgte,
som representerer et flertall av den arbeidstakerkategori innleien
gjelder, kan inngå skriftlig avtale om dette. Slike avtaler innebærer
unntak fra hovedregelen for når innleie kan skje. Innføring av dokumentasjonsplikt
overfor Arbeidstilsynet, Petroleumstilsynet og Luftfartstilsynet
vil kunne bevisstgjøre virksomheter om hvilket grunnlag de har for
sin innleie. Flertallet støtter at påleggskompetansen
er begrenset til dokumentasjonsplikten.
Komiteens flertall,alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet
og Høyre, viser til at tilsynsmyndighetene gir veiledning om alle
arbeidsmiljølovens bestemmelser, men bare fører tilsyn med lovens
offentligrettslige bestemmelser og allmenngjøringsloven og tobakkskadelovens
§ 12 jf. dens § 13. Etter tilsyn kan effektiv håndhevelse sikres
ved pålegg, tvangsmulkt og stansing. Arbeidsmiljøloven er straffesanksjonert.
Det er fortsatt påtalemyndighet og politi som skal ha ansvaret for
å etterforske alvorlig arbeidsmiljøkriminalitet.
Flertallet støtter innføring
av overtredelsesgebyr for å få en mer effektiv håndhevelse og respekt
for regelverket. Flertallet mener det er viktig der
pålegg og tvangsmulkt ikke er tilstrekkelig, mens overtredelsene
ikke anses alvorlige nok til å bli politianmeldt. Raskere reaksjon
og mulighet til økonomisk reaksjon, også etter ulovlig virksomhet,
har betydning for god etterlevelse av regelverk og vil kunne virke forebyggende. Flertallet understreker
viktigheten av rettferdig konkurranse og økonomisk risiko ved lovstridig
drift. Flertallet peker på at det ikke skal lønne
seg for virksomheter med brudd på arbeidsmiljøloven og dens forskrifter.
Flertallet legger til grunn at
slik sanksjon ikke skal anses som straff i Grunnlovens forstand. Tilsynsmyndighetene
har god kompetanse til å vurdere overtredelse av regelverket. Rettssikkerheten
for virksomhetene vil sikres blant annet ved saksbehandlingsreglene
i forvaltningsloven, at det stilles opp kriterier i loven for om
overtredelsesgebyr skal ilegges og for utmålingen, samt muligheten
for domstolsprøvelse. Flertallet legger vekt på at
domstolene i slike saker kan prøve fullt ut alle sider av saken
og har adgang til å avsi realitetsdom. Flertallet er
enig i at det ikke skal være adgang til å ilegge overtredelsesgebyr
mot fysiske personer.
Flertallet viser til at arbeidsmiljølovgivningen skal
ivareta viktige hensyn som vern av liv og helse- og dette tilsier
strengt ansvar for virksomheter på tilnærmet objektivt grunnlag.
Ansvar kan pålegges når noen har handlet på vegne av virksomheten,
men skal ikke være betinget av uaktsom handling. Flertallet støtter
at overtredelsesgebyr kan pålegges både for anonyme og kumulative
feil.
Flertallet støtter at kompetansen
til å ilegge overtredelsesgebyr følger arbeidsmiljølovens ramme
for pålegg. Myndighetene får da et mer effektivt reaksjonsmiddel
for gjentatte og systematiske overtredelser av en viss alvorlighetsgrad.
Flertallet mener det er hensiktsmessig
med en øvre grense for overtredelsesgebyr og støtter at den settes
til 15 ganger grunnbeløpet i folketrygden. Flertallet har
imidlertid merket seg at Petroleumstilsynet ikke kan se at det er
et stort behov for å kunne ilegge overtredelsesgebyr innen sitt
myndighetsområde, og ønsker å komme tilbake til maksimumsgrensen
dersom det viser seg at denne ikke har noen preventiv effekt for enkelte
bransjer.
Flertallet mener det er viktig
med en mellomløsning i reaksjonssystemet som utmåles individuelt
ut fra blant annet alvorlighetsgrad og virksomhetens økonomiske
evne. Flertallet legger til grunn at tilsynsmyndighetene
utnytter rammen for overtredelsesgebyr fullt ut først og fremst
ved relativt alvorlige brudd begått av ressurssterke virksomheter. Flertallet viser
til at det er ønskelig å sikre at overtredelsesgebyr kan ha lik
effekt overfor små og store virksomheter.
Flertallet viser til de relevante
momenter som særlig skal legges vekt på ved vurdering av om overtredelsesgebyr
skal ilegges i lovforslaget, og understreker at denne opplistingen
ikke er uttømmende, selv om de gir klare føringer for tilsynsmyndighetenes
skjønn. Flertallet viser til at det også bør vurderes
om det samlede sanksjonsnivået blir forholdsmessig. Flertallet mener
det er viktig for forutberegnelighet og likebehandling at tilsynsmyndighetene
utarbeider gode interne retningslinjer for førsteinstansbehandlingen.
Det er, etter flertallets syn,
viktig å sikre at betalingsplikten blir etterlevd. Flertallet tiltrer
at oppfyllelsesfristen for overtredelsesgebyr settes til 4 uker
og at forvaltningslovens regler om at klage bare kan gis oppsettende
virkning etter en særskilt vurdering, følges. Flertallet viser
til at overtredelsesgebyr ikke kan tvangsinndrives før saken er
endelig avgjort. Endelig vedtak om overtredelsesgebyr vil være tvangsgrunnlag
for utlegg.
Foreldelse av ansvaret for regelbrudd skal ivareta
behovet for forutsigbarhet, rettssikkerhet og ressursbruk. Flertallet mener
det er hensiktsmessig med lovfestet frist på 2 år fra den dagen overtredelsen
har opphørt.
Overtredelsesgebyr er et supplement til øvrige sanksjonsmidler
i arbeidsmiljøloven. Flertallet ser behovet for overtredelsesgebyr også
i allmenngjøringsloven, utlendingsloven og lov om offentlige anskaffelser.
Målet er at dette skal bidra til å hindre grov økonomisk utnyttelse av
arbeidstakere og omfattende økonomisk vinning for overtreder. Flertallet mener
det er hensiktsmessig at også brudd på påse-ansvar for oppdragsgiver
kan føre til overtredelsesgebyr. Flertallet mener
det er viktig at tilsynsmyndighetene også utarbeider gode interne
retningslinjer for hvor store overtredelsesgebyr som kan ilegges
for ulike brudd etter disse lovene.
Også når det gjelder overtredelse av røykeforbudet
i tobakksskadeloven legger flertallet til grunn at
overtredelsesgebyr bør kunne komme til anvendelse ved gjentatte
brudd og at tilsynsmyndighetene utarbeider nærmere retningslinjer.
At tobakksskadeloven § 13 tredje ledd første punktum endres slik
at Petroleumstilsynets ansvar fra 1. januar 2004 fremgår av loven,
tiltres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil understreke at det er flere utfordringer knyttet
til å gi Arbeidstilsynet hjemmel til å utstede overtredelsesgebyr
ved brudd på blant annet arbeidsmiljøloven. Disse medlemmer vil
peke på næringslivets behov for forutsigbarhet og rettssikkerhet,
og at administrative gebyrer i en slik størrelsesorden vil kunne
representere et stort risikomoment for små og mellomstore bedrifter.
Disse medlemmer merker seg at
Justis- og beredskapsdepartementet etter snart ti års saksbehandlingstid
ikke har klart å fremme en sak for Stortinget der de følger opp
NOU 2003:15 Fra bot til bedring med en helhetlig gjennomgang av området
administrative sanksjoner. Stortinget avviste i 2001 et ønske om
innføring av administrative sanksjoner med begrunnelse i at forholdet til
Grunnloven § 96 ikke var avklart.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at når Justis- og beredskapsdepartementet ikke har klart å konkludere
saken i løpet av nær ti års saksbehandling, er dette et uryddig
og uklart farvann å bevege seg inn i. Disse medlemmer mener
derfor at en beslutning om å gi Arbeidstilsynet kompetanse til å
ilegge overtredelsesgebyr, bør utsettes til Justis- og beredskapsdepartementet
har konkludert og de prinsipielle sidene ved saken er debattert
og vedtatt av Stortinget.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til behandlingen av Meld. St. 29 (2010–2011),
Innst. 333 S (2011–2012) Felles ansvar for eit godt og anstendig
arbeidsliv. Arbeidsforhold, arbeidsmiljø og sikkerheit da spørsmål
om Arbeidstilsynet skulle få myndighet til å utstede overtredelsesgebyr,
ble behandlet. Bakgrunnen for behandlingen da var ikke at bøteleggingen
skulle være målet i seg selv, men at det kunne ha en sterk forebyggende effekt
når det gjelder arbeidslivskriminalitet, samt være et effektivt
virkemiddel for å sikre at man kan ta gjengangere som tas i brudd
på regelverket. Det er svært viktig at det ved fastsettelsen av
om slikt gebyr skal ilegges, blir vurdert grad av skyld, fare for
gjentakelse og om overtrederen har oppnådd fordeler ved lovbruddet.
Komiteen mener det
er et mål å redusere ufrivillig deltid, da dette er en form for
arbeidsledighet. Komiteen ser årlig drøftingsplikt mellom
arbeidsgiver og representant for arbeidstakerne som en viktig minimumsregel.
Å lovfeste plikt om drøfting av bruken av deltidsstillinger er særlig
viktig i virksomheter som ikke er omfattet av tariffmessig drøftingsplikt. Drøfting
vil gi et godt utgangspunkt for samarbeid mellom arbeidsgiver- og
arbeidstakersiden for avvikling av ufrivillig deltid. Komiteen mener
partene lokalt bør kunne finne gode løsninger tilpasset den enkelte
virksomhet.
Komiteen ønsker harmoni i regelverket
for drøftingsplikt ved bruk av deltidsstillinger, midlertidige stillinger
og innleid arbeidskraft. Hovedregelen i norsk arbeidsliv bør være
faste heltidsstillinger.
Komiteen finner det ikke nødvendig
å fastsette regler for hvordan drøfting skal organiseres eller innholdet
i disse. Det bør være opp til den enkelte virksomhet å legge til
rette for reell drøfting ved å gi informasjon og dokumentasjon om bruken
av deltid.
Drøftinger skal gjennomføres så langt det er praktisk
mulig. Komiteen understreker at forbeholdet her må
tolkes strengt.
Tilsynsmyndighetens påleggskompetanse skal sikre
at bestemmelsen er effektiv og fungerer etter sin hensikt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti legger vekt på den gode og
lange tradisjonen for dialog mellom partene i arbeidslivet, og mener en
slik dialog gjør det enklere å finne frem til fleksible løsninger
lokalt på den enkelte arbeidsplass. Dette gjelder også med tanke
på den unødig store bruken av deltidsstillinger. Disse medlemmer ser
det som naturlig at partene lokalt drøfter hvordan man i størst
mulig grad kan ansette folk i hele stillinger. Da lovverket i dag
pålegger en drøftingsplikt ved innleie av vikarer, ser disse
medlemmer det som logisk at også bruken av deltidsstillinger
blir inkludert i drøftingsplikten.
Komiteen ønsker å
lovfeste at deltidsansatte arbeidstakere har krav på stillingsprosent
som tilsvarer deres faktiske arbeidstid. Målet med lovfesting er
å sikre en enklere prosess for å fremme et slikt krav. Arbeidsgivere
vil måtte skaffe seg bedre oversikt og bli mer bevisst bruken av
merarbeid.
Deltidsansatte skal ha lovfestet rett til stilling tilsvarende
deres faktiske arbeidstid.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
støtter en rett til stillingsstørrelse tilsvarende gjennomsnittlig
jevnlig arbeidstid i en beregningsperiode på 12 måneder. Selv en
liten prosentøkning vil kunne utgjøre en stor forskjell for den
enkelte, men flertallet understreker at det må være
en noenlunde stabil bruk av merarbeid. Flertallet viser
til at bestemmelsen innebærer en rett til stilling i samme omfang,
arbeidssted og vakter som merarbeidet.
Bestemmelsen hindrer ikke avtale om mindre utvidelse
av stillingen enn hva arbeidstaker har rett til.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at personer som arbeider deltid, men ønsker lengre arbeidstid,
ofte blir omtalt som arbeidstakere med uønsket eller ufrivillig deltid,
eller som undersysselsatte. Uønsket eller ufrivillig deltid blir
gjerne brukt om tilfeller hvor en deltidsansatt ønsker å jobbe mer
enn avtalt arbeid, uten at det stilles krav til aktivitet og aktiv jobbsøking.
Disse medlemmer er enig i at
andelen ufrivillig deltid må reduseres, og at det er positivt at flere
kan bli tilbudt heltidsstillinger. Disse medlemmer mener
samtidig at det må være rom for å arbeide deltid for arbeidstakere
som ikke er i stand til å arbeide i hele stillinger av ulike grunner. Disse
medlemmer er opptatt av at alle som har en arbeidsevne,
skal få muligheten til å delta i arbeidslivet.
Disse medlemmer viser også til
at Norge trenger mer arbeidskraft i tiden fremover. En realistisk,
men utfordrende, måte å skaffe mer arbeidskraft på er blant annet
å få flere til å jobbe heltid. Et viktig bidrag for å få dette til
er å endre måten man i dag praktiserer arbeidstidsordningene på,
slik disse medlemmer ser det.
Disse medlemmer mener det er
viktig å tillegge at det også er et betydelig antall arbeidstakere
som har et rettslig krav på redusert arbeidstid/-stilling. Ansatte
kan også ha et ønske om å arbeide deltid, selv om de ikke nødvendigvis
har et rettskrav på det.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet har støttet prosjektet om å få ned andelen ufrivillig
deltid i kommunene som regjeringen har foreslått, og som utgjør
75 mill. kroner over 3 år.
Disse medlemmer viser til at
fortrinnsretten i arbeidsmiljøloven § 14-3 gjelder for samme virksomhet
og utløses ved nyansettelser, og ikke ved interne omrokeringer av
dem som allerede er ansatt. Velger arbeidsgiver å lyse ut stillingen, utløses
fortrinnsretten til tross for at arbeidsgiveren under prosessen
velger å ansette en som allerede er i virksomheten. Disse
medlemmer mener at retten til heltid dermed er ivaretatt
i denne regelen.
Disse medlemmer viser til at
fortrinnsretten er betinget av at en deltidsansatt arbeidstaker
er kvalifisert for stillingen og at det ikke vil være uforholdsmessig
byrdefullt for arbeidsgiver.
Disse medlemmer viser til høringsuttalelser fra
Spekter som påpeker at den største utfordringen ved ufrivillig deltid
er at de aller fleste deltidsansatte som får tilbud om høyere stilling, takker
nei, og begrunner det med at arbeidet ikke er på samme avdeling,
eller fordi det er en arbeidstidsordning man ikke ønsker. Dersom
det er en situasjon hvor en arbeidstaker krever fortrinnsrett, løses
det i de fleste tilfeller innad i virksomhetene. I den grad saker
om fortrinnsrett havner i tvisteløsningsnemnda, skyldes det enten uenighet
om kompetansekrav eller det skyldes at fortrinnsretten fører til
driftsutfordringer som er krevende å løse.
Disse medlemmer viser også til
at KS i høringsuttalelsene anførte at den foreslåtte bestemmelsen
ikke er et egnet virkemiddel for å redusere ufrivillig deltid. Begrunnelsen
er at i deres sektor fylles de fleste ledige vakter opp med midlertidig
arbeidsavtaler som kan gi rett til fast ansettelse etter fireårsregelen
og den ulovfestede lære. Dersom merarbeid etter arbeidsmiljøloven
§ 10-6 første ledd blir pålagt i stor utstrekning utover arbeidstakers
faste stillingsstørrelse, vil dette være i strid med vilkårene for
midlertidig ansettelse eller den ulovfestede læren om fast ansettelse
ved varig arbeidskraftbehov. Det er derfor ikke behov for den foreslåtte
regelen i kommunesektoren.
Disse medlemmer mener at Spekter
har vist til et godt eksempel på hvordan forslaget kan slå uheldig
ut, altså til vesentlig ulempe for virksomheten. Eksemplet tar utgangspunkt
i at tre ansatte i 50 pst. stilling jobber en helg hver (hver tredje
helg). En av de ansatte velger å slutte og en av de andre krever
denne stillingen etter bestemmelsen om fortrinnsrett. Vedkommende vil
imidlertid ikke ha helgearbeidet som tilligger stillingen. Det betyr
at arbeidsgiver står med en udekket vakt hver tredje helg, mens
det er for mange på jobb i ukedagene. Løsningen er da å ansette
en ny i deltidsstilling for å dekke denne vakten, dersom den ikke
kan fordeles på annen måte. Eksemplet gir et bilde av sammenhengen mellom
fortrinnsrett og helgearbeid. Dette vil for mange virksomheter bety
at man må øke bemanningen med ny deltid, selv om man har nok personell
til å løse oppgavene. Omfanget av deltid er dermed konstant.
Disse medlemmer viser også til
at det ikke er avklart i forslaget hvordan retten til heltid gir
seg utslag ved turnusarbeid og nattarbeid, om det er slik at de
som arbeider deltid natt skal velge å få fulltid på dag, eller om
retten til fulltid gjelder kun ved nattarbeid.
Disse medlemmer påpeker at arbeidsgiver står
fritt til å bestemme hvor stor stillingen skal være (stillingsandel/-prosent),
hvilke kvalifikasjoner som kreves og hvem man skal ansette.
Disse medlemmer viser også til
at det er to parter som skal samarbeide om å finne gode løsninger
lokalt, og at mange fagforeninger har prinsipper om helgearbeid
som står i veien for å planlegge langsiktig.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at prinsippet om arbeid kun hver tredje helg for dem som allerede
har full stilling, kolliderer med målsettingen om å fjerne ufrivillig
deltid, derfor er det nødvendig med fleksible arbeidstidsordninger,
som for eksempel å arbeide noen helger mer i året og øke kronetillegget
for helgearbeid.
Disse medlemmer synes intensjonen
med å få flere i heltidsstillinger er god, men mener at det gjenstår
en del ubesvarte spørsmål rundt konsekvensene av å innføre en lovfestet
rett til heltid.
Disse medlemmer viser til at
det ikke er lagt frem dokumentasjon på hvordan arbeidsmiljøloven
§ 14-3 har fungert i praksis og om regelen har vært flittig brukt
eller om den har vært lite brukt. Disse medlemmer mener
derfor at forslaget om å innføre en ny regel om lovfesting av retten
til heltid blir vanskelig å forholde seg til. Disse medlemmer er
av den oppfatning at dette virker som et hastverksvedtak og at det
ikke er fremlagt konkrete eksempler på hvordan regelen slår ut i
praksis, og om det medfører fordeler eller ulemper for partene. Disse
medlemmer mener at det er for mange usikkerhetsmomenter
rundt forslaget som ikke kommer frem. Disse medlemmer mener
det må legges frem mer og bedre informasjon om evaluering av regelen
om fortrinnsrett, og hvilke konsekvenser en innføring av lovfestet
rett til heltid gir, for å sikre at forslaget får den tilsiktede
virkning som det er ment som.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
med en evaluering av virkningen av arbeidsmiljøloven § 14-3 om fortrinnsrett
for deltidsansatte og konsekvensene ved å innføre en regel om lovfestet
rett til heltid.»
Disse medlemmer er imot lovfesting
av retten til heltid, og mener at dette allerede er ivaretatt i
arbeidsmiljøloven § 14-3, gjennom fortrinnsretten til høyere stillingsbrøk. Disse medlemmer mener
at utfordringen med å få flere ut i arbeidslivet ikke handler om
den ufrivillige deltiden, men om den frivillige deltiden.
Disse medlemmer viser til at
mange virksomheter har drift som gjør at arbeidstiden kan komme
i konflikt med arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven. Spesielt
har dette vist seg innen helseforetakene og omsorgssektoren, både
privat og offentlig, der hensynet til pasienter, brukere og beboere
har måttet gå foran, og at man ved det har brutt loven. Disse medlemmer viser
til at det er i helse- og omsorgssektoren problemet om ufrivillig
deltid er størst, og gjør oppmerksom på at det ved flere helseforetak
er satt i verk tiltak som har klart å få ned andelen ufrivillig
deltid gjennom lokale avtaler, og bruk av arbeidsmiljøloven § 14-3
om fortrinnsrett til høyere stillingsbrøk.
Disse medlemmer viser til at
Arbeidsdepartementet 13. desember 2012 sendte på høring et høringsnotat
med forslag til ulike tiltak som skal bidra til å bekjempe ufrivillig
deltid og øke andelen heltid. Departementet viser til at det er
større problem i noen bransjer i typiske kvinneyrker, særlig innen
helse- og omsorgssektoren.
Disse medlemmer viser videre
til at Helse- og omsorgsdepartementet la ut en nyhetsmelding 20. desember
2012 som viser at andel deltidsansatte har gått ned i 2011. Resultatet
pr. oktober 2012 viser at deltid er redusert som følger, Helse Sør-Øst:
‑15 pst. (fra okt. 2011 til okt. 2012), Helse Vest: ‑13,5 pst. (fra
jan. 2011 til okt. 2012), Helse Midt-Norge: ‑4,6 pst. (fra jan. 2011
til okt. 2012) og Helse Nord: ‑7 pst. (fra jan. 2011 til okt. 2012).
Disse medlemmer henviser til
at følgende tiltak er gjort for å få ned ufrivillig deltid, og som i
tillegg har resultert i redusert sykefravær:
Utlysning av faste,
hele stillinger som hovedregel.
Bruk av fortrinnsrett ved nyansettelse
(jf. arbeidsmiljøloven) bruk av post-/avdelings-/klinikkovergripende
stillinger, bruk av intern vikartjeneste/bemanningssenter (som forvalter og
fordeler kompetansen i helseforetakene).
Forbedrede arbeidstidsplanleggingssystemer (for
eksempel å utnytte mulighetene mellom sengepost, poliklinikk og
tilsvarende).
Endrede arbeidstidsordninger (for eksempel fleksibel
turnus, lengre vakter, mer helgearbeid, for eksempel ved at ansatte
som ikke arbeider helger (f.eks. ved poliklinikker) kan få arbeidsplaner
med helgearbeid).
Disse medlemmer viser blant annet
til Haukeland sykehus som har innført en ny trainee-ordning for
nyutdannede sykepleiere. Gjennom ordningen tilbyr sykehuset 100
pst. fast stilling fra første dag. De nyutdannede sykepleierne som
blir en del av trainee-ordningen vil gå gjennom et introduksjonsprogram
og få systematisk kompetanseoppfølging, i tillegg til variert praksis
i to år ved ulike avdelinger på sykehuset. Når trainee-perioden
er over, vil de få tilbud om fortsatt fast stilling ved en av avdelingene
ved sykehuset. Disse medlemmer mener at dette er
gode eksempler på lokalt forankrede løsninger som reduserer andelen ufrivillig
deltid. Disse medlemmer er av den oppfatning at «den
som har skoen på, også vet hvor den trykker», og mener at det er
de lokale partene som best kan finne de beste løsningene. Disse
medlemmer mener at denne ordningen burde vært utprøvd flere
steder, deriblant i kommunesektoren hvor også ufrivillig deltid
er et utbredt problem. Disse medlemmer er av den formening
at i tilfeller der utfordringer kan løses gjennom gode og praktiske
ordninger som fungerer lokalt, er det unødvendig å innføre regelverk
som gjør det vanskeligere, tungvint og mer byråkratisk for de partene
som til sist skal forvalte reglene.
Disse medlemmer påpeker at gjennom
lokal forankring mellom partene og retten til økt stillingsbrøk,
jf. arbeidsmiljøloven § 14-3, så har også sykefraværet gått ned
i helseforetakene. Disse medlemmer viser også til
at Fremskrittspartiet har fremmet forslag om å nedsette en arbeidstidskommisjon
som skal se på arbeidstidsordningene i arbeidsmiljøloven. Disse medlemmer mener
at fleksible turnusløsninger vil være gunstig for å få ned andelen
ufrivillig deltid, samtidig som det kan gi en gevinst gjennom mindre
sykefravær.
Disse medlemmer er opptatt av
at alle som har en arbeidsevne skal få muligheter til å delta i arbeidslivet,
og mener at ved å lovfeste retten til heltid vil mange som ikke
har arbeidskapasitet til å arbeide heltid, utelukkes fra arbeidsmarkedet. Disse
medlemmer mener også at forslaget vil gi små virksomheter
store økonomiske problemer dersom de blir tvunget til å ansette
i hele stillinger når det ikke er økonomi eller er behov for det.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at arbeidsgiver og arbeidstaker må være i god dialog for å få til
best mulige arbeidstidsordninger til det beste for alle parter,
noe resultatet fra helseforetakene er et godt eksempel på.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener ufrivillig deltid er
en form for arbeidsledighet, og at det derfor er et problem som
må adresseres. Det bør likevel understrekes at det er stor gjennomstrømning
i gruppen av undersysselsatte som aktivt forsøker å øke sin arbeidstid. Som
regjeringen skriver i arbeidslivsmeldingen, Meld. St. 29 (2010–2011),
er «den forventa tidslengda som undersysselsett […] om lag to kvartal»
– altså et halvt år. Den problemstillingen som må adresseres politisk
er de som jobber ufrivillig deltid over tid. Dette har særlig vært
en utfordring i helse- og omsorgssektoren. Disse medlemmer konstaterer
at en viktig årsak til utfordringene knyttet til deltid i denne
sektoren, er den såkalte helgeproblematikken som oppstår når ansatte
ikke ønsker å arbeide mer enn hver tredje helg. Utvalgsleder i Skift/turnusutvalget Steinar
Holden påpeker: «Tiltak som ikke griper tak i helgeproblematikken,
kan bare i begrenset grad bidra til redusert uønsket deltid.»
Disse medlemmer mener at det
ikke er urimelig at ansatte som har jobbet deltid over lengre tid,
på et tidspunkt får en rett til heltidsstilling. Disse medlemmer mener
regjeringens fremlagte forslag til hvordan dette kan skje, har noen
klare svakheter. Perioden på 12 måneder er etter disse medlemmers mening
for kort til å kunne avgjøre hvorvidt merarbeidet representerer
et varig arbeidskraftsbehov. I arbeidsmiljøloven settes det for
midlertidige ansettelser en grense på 4 år før retten til fast stilling
utløses. Det er naturlig å se denne grensen som en vurdering av
når behovet for arbeidskraft kan sies å være varig. Disse
medlemmer mener dette tilsier en noe lengre grense enn 12 måneder
før den ansatte kan fremme krav om fast stilling.
Disse medlemmer vil også påpeke
at regjeringens forslag innebærer at den ansatte får rett til en
fast stilling tilsvarende deres faktiske arbeidstid. Det må kunne
antas å innebære en betydelig grad av ubekvem arbeidstid for den ansatte
fordi midlertidige stillinger stort sett brukes nettopp for å tette
hull i turnusen. En utilsiktet virkning av forslaget kan derfor
bli at mange ansatte bindes til faste stillinger med ubekvem arbeidstid
over flere år, i stedet for at de etter hvert kan komme over i en
vanlig, fast stilling med tilsvarende arbeidstid, som flertallet. Disse
medlemmer mener dette tilsier en annen innfallsvinkel enn
den regjeringen har valgt, for eksempel en kombinasjon av lengre
tid før kravet om fast stilling kan fremmes, men samtidig en klarere
rett til den samme arbeidstiden som flertallet når den faste stillingen
først er innfridd.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
med et forslag om rett til å kreve fast stilling tilsvarende reell
arbeidstid, med en beregningsperiode på over 12 måneder.»
Komiteen er opptatt
av at fortrinnsretten skal være reell, slik at gjeldende bestemmelse
i § 14-3 sikrer at de som ønsker det, og som er kvalifiserte, kan
få utvidet stilling fremfor at det blir foretatt nyansettelser. Komiteen vil
minne om at unntaket om «vesentlig ulempe» fra lovgivers side kun
er ment som en sikkerhetsventil som skal avverge helt urimelige
utslag av fortrinnsretten i konkrete tilfeller, og at det skal praktiseres
deretter. Kriteriet må ikke forstås slik at arbeidsgiver kan nekte
kvalifiserte deltidsansatte muligheten til utvidet stilling ved
generelt å henvise til at det er til vesentlig ulempe. Komiteen viser
til at det må gjøres konkrete vurderinger av det arbeidsgiver anfører
er ulempen i den enkelte sak. Kravet til «vesentlig ulempe» skal
tolkes strengt, og komiteen ber regjeringen i samråd
med partene sikre at bruken skjer i tråd med intensjonen.
Komiteen ønsker ikke skjønnsmessige unntaksbestemmelser
i retten etter ny § 14-4a, men ser at det er behov for en sikkerhetsventil for
de tilfeller der virksomheten ikke lenger vil ha behov for merarbeid
i tiden fremover. Komiteen mener det er riktig å
pålegge arbeidsgiver å sannsynliggjøre manglende behov.
Komiteen legger for øvrig til
grunn at vilkårene må vurderes skjønnsmessig og støtter at tvister
etter bestemmelsen skal bringes inn for tvistelønnsnemnda. Komiteen viser
til at brudd på deltidsansattes rett til stilling kan medføre dom
for ansettelse og/eller erstatning.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig
Folkeparti:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
med et forslag om rett til å kreve fast stilling tilsvarende reell
arbeidstid, med en beregningsperiode på over 12 måneder.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
med en evaluering av virkningen av arbeidsmiljøloven § 14-3 om fortrinnsrett
for deltidsansatte og konsekvensene ved å innføre en regel om lovfestet
rett til heltid.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre slikt
vedtak til lov
om endringer i arbeidsmiljøloven mv. (søksmålsrett
for fagforeninger mv., overtredelsesgebyr og
ufrivillig deltid)
I
I lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid
og stillingsvern mv. gjøres følgende endringer:
Ny § 14-1 a skal lyde:
§ 14-1 a Drøfting om bruk av
deltid
Arbeidsgiver skal minst en gang per år drøfte bruken
av deltid med de tillitsvalgte.
§ 14-3 tredje ledd skal lyde:
(3) Før arbeidsgiver fatter beslutning om ansettelse
i stilling som arbeidstaker krever fortrinnsrett til, skal spørsmålet
så langt det er praktisk mulig drøftes med arbeidstaker, med mindre
arbeidstaker selv ikke ønsker det.
Nåværende § 14-3 tredje og fjerde ledd blir nytt
fjerde og femte ledd.
Ny § 14-4 a skal lyde:
§ 14-4 a Rett til stilling for
deltidsansatte tilsvarende faktisk arbeidstid
(1) Deltidsansatte som de siste 12 måneder jevnlig
har arbeidet utover avtalt arbeidstid, har rett til stilling tilsvarende
faktisk arbeidstid i denne perioden, med mindre arbeidsgiver kan
dokumentere at behovet for merarbeidet ikke lenger foreligger. Tolvmånedersperioden
skal beregnes med utgangspunkt i det tidspunkt arbeidstaker fremmet
sitt krav.
(2) Tvist om rett etter denne bestemmelsen avgjøres
av tvisteløsningsnemnda, jf. § 17-2.
Ny § 14-4 b skal lyde:
§ 14-4 b Virkninger av brudd
på deltidsansattes rett til stilling tilsvarende faktisk arbeidstid
(1) Dersom retten kommer til at en deltidsansatt har
rett til stilling tilsvarende faktisk arbeidstid etter bestemmelsen
i §14-4 a, skal retten etter påstand fra den deltidsansatte avsi
dom for ansettelse i slik stilling.
(2) Ved brudd på bestemmelsen om rett til stilling tilsvarende
faktisk arbeidstid etter § 14-4 a kan arbeidstaker kreve erstatning.
§ 14-12 andre ledd nytt andre punktum skal lyde:
Virksomheten skal på forespørsel fra Arbeidstilsynet
fremlegge dokumentasjon på at den er bundet av tariffavtale og at
det er inngått avtale med de tillitsvalgte som nevnt i første punktum.
§ 17-1 tredje ledd nytt andre punktum skal lyde:
Mekling i forliksråd finner ikke sted i saker
etter § 17-1 femte ledd.
§ 17-1 nytt femte ledd skal lyde:
(5) Fagforening som har medlemmer i en virksomhet
som har leid inn arbeidstaker fra bemanningsforetak, jf. § 14-12,
kan reise søksmål i eget navn om lovligheten av slik innleie. I
tilknytning til slik sak vil begge parter ha rett til å kreve forhandlinger
i tråd med reglene i § 17-3.
§ 17-2 første ledd skal lyde:
(1) Tvist som nevnt i §§ 10-13, 12-14, 14-3 og 14-4
a kan bringes inn for en tvisteløsningsnemnd for avgjørelse.
§ 17-4 nytt tredje ledd skal lyde:
(3) Ved søksmål etter § 17-1 femte ledd avbrytes søksmålsfristen
for individuelle erstatningskrav for de navngitte enkeltpersoner
saken gjelder, fra tidspunktet for søksmålet etter § 17-1 femte
ledd og frem til rettskraftig dom foreligger.
§ 17-4 nåværende tredje til femte ledd blir fjerde
til sjette ledd.
§ 18-6 første ledd første punktum skal lyde:
Arbeidstilsynet gir de pålegg og treffer de enkeltvedtak
ellers som er nødvendige for gjennomføringen av bestemmelsene i
og i medhold av kapittel 2 til kapittel 11 samt §§ 14-1
a, 14-5 til 14-8, 14-9 første ledd tredje punktum, 14-12
andre ledd andre punktum, 14-12 tredje ledd, 15-2 og 15-15.
Ny § 18-10 skal lyde:
§ 18-10 Overtredelsesgebyr
(1) Arbeidstilsynet kan ilegge en virksomhet overtredelsesgebyr
dersom noen som har handlet på vegne av virksomheten har overtrådt
bestemmelser som nevnt i § 18-6 første ledd. Overtredelsesgebyr kan
ilegges selv om ingen enkeltperson har utvist skyld. Overtredelsesgebyret
tilfaller statskassen, og kan maksimalt utgjøre 15 ganger grunnbeløpet
i folketrygden.
(2) Ved vurdering av om overtredelsesgebyr skal ilegges,
og ved utmålingen, skal det særlig legges vekt på:
a) hvor alvorlig overtredelsen er,
b) graden av skyld,
c) om det foreligger gjentagelse,
d) om virksomheten ved retningslinjer, instruksjon, opplæring,
kontroll eller andre tiltak kunne ha forebygget overtredelsen,
e) om virksomheten har hatt eller kunne ha oppnådd
noen fordel ved overtredelsen,
f) om overtredelsen er begått for å fremme virksomhetens
interesser,
g) om andre reaksjoner som følge av overtredelsen blir
ilagt virksomheten eller noen som har handlet på vegne av denne,
h) virksomhetens økonomiske evne, og
i) den preventive effekten.
(3) Når ikke annet er fastsatt i enkeltvedtak,
er oppfyllelsesfristen fire uker fra vedtak om overtredelsesgebyr
ble truffet. Endelig vedtak om overtredelsesgebyr er tvangsgrunnlag
for utlegg. Dersom virksomheten går til søksmål mot staten for å
prøve vedtaket, suspenderes tvangskraften. Retten kan prøve alle
sider av saken.
(4) Adgangen til å ilegge overtredelsesgebyr foreldes
to år etter at overtredelsen er opphørt. Foreldelsesfristen avbrytes
ved at Arbeidstilsynet har gitt forhåndsvarsel om vedtak om overtredelsesgebyr,
jf. forvaltningsloven § 16.
II
I lov 4. juni 1993 nr. 58 om allmenngjøring av tariffavtaler
mv. skal § 11 andre ledd lyde:
Arbeidstilsynet gir de pålegg
og treffer de enkeltvedtak ellers som er nødvendige for gjennomføringen
av vedtak om allmenngjøring og plikter i medhold av § 12. Arbeidsmiljøloven
§ 18-6 første, andre, sjette, syvende og åttende ledd samt §§ 18-7,
18-8 og 18-10 får tilsvarende anvendelse ved
tilsyn etter loven her. Eventuell oppdragsgiver skal også gjøres kjent
med pålegg og andre enkeltvedtak.
III
I lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang til
riket og deres opphold her skal § 27 andre ledd lyde:
Arbeidstilsynet gir de påleggene
og treffer de vedtakene ellers som er nødvendige for gjennomføringen
av tilsyn etter første ledd. Arbeidsmiljøloven § 18-6 første, annet,
sjette, sjuende og åttende ledd samt §§ 18-7, 18-8 og 18-10 får
tilsvarende anvendelse ved tilsyn etter loven her. En eventuell
oppdragsgiver skal også gjøres kjent med pålegg og andre enkeltvedtak.
IV
I lov 16. juli 1999 nr. 69 om offentlige anskaffelser
skal § 7 tredje ledd lyde:
Arbeidstilsynet fører tilsyn
med at forskrifter gitt med hjemmel i første og andre ledd blir
overholdt. Tilsynet gir de pålegg og treffer de enkeltvedtak som er
nødvendige for gjennomføring av forskriftene. Arbeidsmiljøloven
§ 18-5, § 18-6 første, andre, sjette, sjuende og åttende ledd samt
§§ 18-7, 18-8 og 18-10 får tilsvarende anvendelse.
V
I lov 9. mars 1973 nr. 14 om vern mot tobakksskader
gjøres følgende endringer:
§ 13 andre ledd skal lyde:
Reglene vedrørende kommunestyrets og Arbeidstilsynets virksomhet
som tilsynsorgan etter henholdsvis folkehelseloven kapittel 3 og
arbeidsmiljøloven §§ 18-4 til 18-8 og 18-10 får
tilsvarende anvendelse ved tilsyn etter paragrafen her.
§ 13 tredje ledd første punktum skal lyde:
Petroleumstilsynet fører tilsyn med
at reglene i og i medhold av § 12 overholdes innen det ansvarsområde Petroleumstilsynet har
i petroleumsvirksomheten i henhold til arbeidsmiljøloven.
VI
1. Loven trer i kraft fra
den tid Kongen bestemmer.
2. Overtredelsesgebyr etter denne loven kommer bare til
anvendelse på overtredelser som er begått etter lovens ikrafttredelse.
3. Bare merarbeid utført etter denne lovens ikrafttredelse
gir rett til stilling tilsvarende faktisk arbeidstid etter arbeidsmiljøloven
§14-4 a første ledd.
Oslo, i arbeids- og sosialkomiteen, den 23. mai 2013
Robert Eriksson |
Anette Trettebergstuen |
leder |
ordfører |