Forslagsstillerne viser til at Sivilombudsmannen har som formål å sikre at offentlige myndigheter (kommuner, fylkeskommuner og staten) ikke begår urett mot den enkelte borger. Sivilombudsmannen kan undersøke de aller fleste typer saker og forhold som offentlige myndigheter har behandlet og avgjort. Klager kan rettes både mot forvaltningsorganene og mot tjenestemenn som behandler sakene.

Private tvister faller utenfor arbeidsområdet, også når det offentlige er part i rent privatrettslige forhold.

Normalt skal Sivilombudsmannens kontroll være etterfølgende. Det betyr at forvaltningen selv skal ha mulighet til å ordne opp og ta endelig standpunkt til saken før det klages til Sivilombudsmannen.

Forslagsstillerne viser til at Sivilombudsmannen ikke selv kan treffe bindende avgjørelser eller omgjøre avgjørelser truffet av forvaltningen. Sivilombudsmannen kan heller ikke gi rettslig bindende instrukser til myndighetene. Dersom ombudsmannen er uenig med forvaltningen, kan ombudsmannen kun si sin mening som kan munne ut i kritikk av, henstillinger til og anbefalinger overfor myndighetene. Ombudsmannen kan peke på at det er begått feil eller forsømmelse fra et forvaltningsorgan eller en tjenestemann og henstille til at dette rettes opp.

I praksis retter myndighetene seg som oftest etter Sivilombudsmannens henstillinger og anbefalinger. Dersom forvaltningen er uenig, har Sivilombudsmannen en siste mulighet til å anbefale søksmål.

Etter dagens ordning må vedkommende saksøker selv finne frem til aktuelle advokater som kan ta saken. Dersom Sivilombudsmannen kunne opptre som hjelpeintervenient, ville saken bli raskere og bedre opplyst og behandlet. Sivilombudsmannen kjenner saken fra før og slipper det forarbeidet en ny advokat må gjøre for å få tilstrekkelig innsikt i saken.

Hjelpeintervenient er en tredjeperson som har rettslig interesse av at den ene parten vinner og opptrer som en støtte for denne. Hjelpeintervenienten er ikke part i saken, men opptrer i saken og utøver visse rettigheter mer eller mindre på linje med en part.

Dersom Sivilombudsmannen hadde hatt anledning til å opptre som hjelpeintervenient, ville dette etter forslagsstillerne syn ha en oppdragende effekt på forvaltningen som da vet at Sivilombudsmannen kan bli part i saken. Det ville også føre til at en får flere riktige avgjørelser.

Forslagsstillerne peker på at etter dagens regler kan Sivilombudsmannen være med på å dekke saksomkostningene til saksøker når han anbefaler søksmål. Prosessrisikoen knyttet til motpartens saksomkostninger kan etter dagens regler ikke dekkes. Dette gjør at saker ikke fremmes selv om Sivilombudsmannen anbefaler dette. Dessuten er det en svært kort søksmålsfrist på kun én måned for klager til å ta stilling til et eventuelt søksmål.

Når Sivilombudsmannen anbefaler søksmål, bør saksøker etter forslagsstillernes syn slippe å betale motpartens, dvs. statens, saksomkostninger. Dette kan ordnes ved at tvistemålslovens regler endres slik at saksøker ikke kan ilegges saksomkostninger når Sivilombudsmannen opptrer som hjelpeintervenient eller har anbefalt søksmål.

Forslagsstillerne fremmer følgende forslag:

• «1. Stortinget ber regjeringen fremme nødvendige lovforslag for å styrke Sivilombudsmannens rolle overfor forvaltningen ved å tillate at Sivilombudsmannen opptrer som hjelpeintervenient ved søksmål.

• 2. Stortinget ber regjeringen fremme lovforslag om nødvendige endringer som hindrer idømmelse av saksomkostninger i saker hvor Sivilombudsmannen har anbefalt søksmål.»