Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Per Rune Henriksen, Martin Kolberg og Khalid Mahmood, fra Fremskrittspartiet, lederen Anders Anundsen, Terje Halleland og Ulf Erik Knudsen, fra Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H. Langeland, fra Senterpartiet, Eli Hovd Prestegården, fra Kristelig Folkeparti, Geir Jørgen Bekkevold, og fra Venstre, Trine Skei Grande, viser til representantforslag fra stortingsrepresentantene Anders Anundsen, Ulf Erik Knudsen og Øyvind Vaksdal om å styrke Sivilombudsmannens rolle overfor forvaltningen (Dokument 8:122 S (2012–2013)). Det foreslås å styrke Sivilombudsmannens rolle overfor forvaltningen, ved 1) å tillate at Sivilombudsmannen opptrer som hjelpeintervenient ved søksmål, og 2) å lovfeste at personer ikke idømmes saksomkostninger i saker hvor Sivilombudsmannen har anbefalt søksmål. En hjelpeintervenient er en tredjeperson som gjør rettssaken bedre opplyst og informert. Hjelpeintervenienten, eller partshjelperen, er ikke en egen advokat for saksøker, men en tredjeperson som opptrer som støtte for den ene parten.

Komiteen er positiv til at Sivilombudsmannens rolle overfor forvaltningen styrkes i tråd med forslagsstillernes intensjon om hjelpeintervenient eller partshjelper og støtter forslaget om å be regjeringen fremme nødvendige lovforslag. Det vil i praksis dreie seg om svært få saker i året. Komiteen forutsetter derfor at Sivilombudsmannens samlede budsjetter ikke endres av dette.

Komiteen viser til forslaget om å lovfeste at personer ikke idømmes saksomkostninger i saker hvor Sivilombudsmannen har anbefalt søksmål. Komiteen støtter intensjonen i dette forslaget, men mener en lovfesting ikke er nødvendig. Komiteen viser i den forbindelse til Innst. 264 S (2009–2010) fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om Sivilombudsmannens årsmelding for 2009, hvor det heter at:

«Komiteen viser til at ombudsmannen i noen enkeltsaker, på grunnlag av hans oppfatning av saken, anbefaler klagere å gå til rettssak. Komiteen vil påpeke at selv om ombudsmannen i slike saker har klare oppfatninger av hvordan utfallet av en slik sak burde bli, vil det alltid eksistere en økonomisk risiko for saksøker, blant annet i form av at saksøker må betale saksomkostninger for motparten. Komiteen mener at i de enkelttilfeller hvor ombudsmannen skriftlig anbefaler klagere å gå til sak, og saksøker likevel blir idømt å dekke motpartens saksomkostninger, skal det offentlige ettergi dette. Komiteen ber regjeringen sette i verk en slik praksis.»

I brev til Stortinget 27. april 2011 beskriver Justis- og politidepartementet hvordan dette følges opp:

«I medhold av Stortingets vedtak 10. februar 1988 og kongelig resolusjon 3. september 2010 er departementene og Statens innkrevingssentral (SI) gitt fullmakt til å ettergi sakskostnader tilkjent staten i sivile saker og straffesaker når særlige forhold taler for det. Justisdepartementet har gitt retningslinjer for behandlingen av slike saker i rundskriv G-09/2010. Sakskostnader fra søksmål som er anbefalt av Sivilombudsmannen er ikke særskilt omtalt i retningslinjene. Justisdepartementet vil utarbeide et tillegg til eller endring av rundskrivet slik at dette blir gjort.»

Komiteenmener intensjonen i forslaget vil være ivaretatt når departementet endrer retningslinjene slik at saksomkostninger i saker hvor Sivilombudsmannen anbefaler søksmål skal ettergis, og forutsetter at retningslinjene endres som forutsatt så raskt som mulig.

Komiteen viser til at en enstemmig komité i 2009 har bedt regjeringen sette i verk en praksis hvor det skal ettergis idømte saksomkostninger i saker hvor Sivilombudsmannen anbefaler søksmål, men at det fortsatt ikke er gjennomført. Komiteenmener det er kritikkverdig.