I dokumentet fremmes følgende forslag og nye tiltak:
«1. Stortinget ber regjeringen
fremme forslag om at dagens partnerskap i Nav endres, slik at man oppnår
en sammenslåing av den statlige og kommunale delen, og at Nav omdannes
til én statlig enhet, innen utgangen av 2014. Dette innebærer blant
annet
at den kommunale sosialhjelpen gjøres til et statlig
ansvar under Nav, og at man innfører normerte satser likt over hele
landet
at ansvaret for kvalifiseringsprogrammet
tilbakeføres fra kommunene til Nav
2. Stortinget ber regjeringen
fremme de nødvendige forslag som sikrer tilbakeføring av kompetanse og
vedtaksmyndighet til Nav-lokalt når det gjelder de «brukernære»
ytelsene. Dette innebærer at man foretar en ny oppgavefordeling
som sikrer et klart grensesnitt, slik at de ulike nivåene vet hva de
skal gjøre innenfor de ulike ytelser.
3. Stortinget ber regjeringen fremme de
nødvendige forslag som legger til rette for sammenslåing av små
Nav-kontor, og at de nye enhetene bygger på de naturlige arbeidsmarkedsregionene,
og naturlige samarbeidsregioner mellom kommunene.
4. Stortinget ber regjeringen innen utgangen
av 2013 fremme forslag om oppretting av Nav-ombud etter modell fra
pasient- og brukerombudet.
5. Stortinget ber regjeringen fremme forslag
om hvordan brukerne sikres rett til å bytte veileder i arbeids-
og velferdsetaten, samt at det gis mulighet i helt spesielle tilfeller
for brukerne til å kunne skifte Nav-kontor.
6. Stortinget ber regjeringen fremme forslag
som sikrer en helhetlig kompetansestrategi for arbeids- og velferdsetaten,
og at Stortinget blir orientert gjennom de årlige budsjettproposisjonene.
7. Stortinget ber regjeringen nedsette
et offentlig utvalg (NOU) som får til mandat å gjennomgå dagens
ytelser og tiltakskjede i Nav. Utvalget gis videre mandat til å
fremlegge forslag om hvordan man kan forenkle dagens regelverk og
tiltakssystem slik at man sikrer redusert byråkrati, raskere saksbehandling
og bedre brukeroppfølging, samt sikre næringslivet økt tilgang på
kvalifisert arbeidskraft.
8. Stortinget ber regjeringen fremme forslag
som sikrer raskere og mer effektiv saksbehandling for funksjonshemmede
som trenger hjelpemidler, samt forslag om forenkling for vedlikehold
og reparasjon av allerede innvilgede hjelpemidler.
9. Stortinget ber regjeringen fremme forslag
om nye og forpliktende saksbehandlingsfrister innen Navs ytelsesforvaltning.»
Det vises til dokumentet for nærmere redegjørelse
for forslaget.
Komiteen ba i brev av 29. april 2013 om statsrådens
vurdering av forslaget. Statsrådens svarbrev av 13. mai 2013 følger
vedlagt.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Tove Linnea Brandvik, Thor Erik Forsberg, Steinar Gullvåg, Kari Henriksen
og Anette Trettebergstuen, fra Fremskrittspartiet, lederen Robert Eriksson,
Vigdis Giltun og Laila Marie Reiertsen, fra Høyre, Sylvi Graham
og Torbjørn Røe Isaksen, fra Sosialistisk Venstreparti, Frøydis
Elisabeth Sund, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, og fra Kristelig
Folkeparti, Laila Dåvøy, viser til Representantforslag 111
S (2012–2013) hvor Fremskrittspartiets fremmer ni forslag om et
mer helthetlig og effektivt Nav.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at Prop. 1 S (2012–2013) Statsbudsjettet for 2013 har
grundig omtale av blant annet partnerskap og organisering. Flertallet registrerer
at Stortinget tidligere har avvist forslag om statliggjøring av
sosialkontorene, som Fremskrittspartiet fremmet i forbindelse med Stortingets
behandling av Ot.prp. nr. 47 (2005–2006) Lov om arbeids- og velferdsforvaltningen
(arbeids- og velferdsforvaltningsloven), jf. Innst. O. nr. 55 (2005–2006),
og forslaget fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet
i forbindelse med Stortingets behandling av Prop. 1 S (2012–2013),
jf. Innst. 15 S (2012–2013), om innføring av Nav-ombud og fra Fremskrittspartiet
om å kunne skifte Nav kontor og statliggjøring av kvalifiseringsprogrammet i
Nav.
Forslagene om statliggjøring av sosialhjelp
og om Nav-ombud er nedstemt i forbindelse med Stortingets behandlingen
av Prop. 1 S Tillegg 3 (2009–2010), jf. Innst. 15 S (2009–2010),
og forslaget om statliggjøring av kvalifiseringsprogrammet ble nedstemt
i forbindelse med Stortingets behandlingen av Prop. 1 S (2012–2013),
jf. Innst. S 15 (2012–2013).
Flertallet mener det oppsiktsvekkende
å fremme så mange og omfattende forslag og krav om en stor omorganisering
innen utgangen av 2014, uten forutgående utredning eller ivaretakelse
av tre-partsrettighetene. Forvaltningsreformen er en av de største
reformer i norsk velferdsforvaltning. Ansatte har stått på for brukerne
og bidratt til å utvikle Nav til en mer effektiv og brukervennlig
organisasjon. Nå vil Fremskrittspartiet gjennomføre store endringer
i organiseringen uten forutgående prosesser med ansattes representanter,
høring i brukerorganisasjonene eller innhenting av faglige råd.
Det er urovekkende.
Komiteen er opptatt av at Navs
effektivitet skal knyttes til kvalitativt godt arbeid. Brukere skal få
riktige vedtak til riktig tid og arbeidslinjen skal være sentral.
Brukere skal motta tjenester med bakgrunn i kvalifisert faglig vurdering
og utøvelse av godt faglig skjønn. Nav er og skal være en helhetlig velferdsforvalter.
Flertallet viser til at en så
stor omstilling på så kort tid, uten forutgående utredning av konsekvenser, vil
etter flertallets syn svekke effektivitet og kvalitet
i Nav og vil kunne sette utviklingen tilbake. Stortingsflertallet
har sluttet opp om måten Nav er organisert på. Formålsparagrafene
i lov om arbeids- og velferdsforvaltningen og lov om sosiale tjenester i
Nav peker på det todelte ansvarsområde Nav har. Begge legger partnerskapet
til grunn. For brukere med omfattende og sammensatte behov er det
viktig at ansatte i de forskjellige andre velferdstjenestene i kommunen samarbeider
bredt. Flertallet viser til at nærhet til saksbehandlere
er viktig, spesielt for brukere med behov for koordinerte og samordnede tjenester.
Det er viktig at brukere med sammensatte behov møter ansatte som
kan bruke sin faglige kompetanse og utøve godt faglig skjønn på
en god måte. Flertallet vil også peke på at det er
tatt flere andre grep for å bedre kvaliteten og effektiviteten i
Nav, som redusert byråkrati i næringslivet, digitaliseringsprosjekter
i statlig forvaltning, Ny Giv og ny modell for velferdsutdanninger
for å nevne noe.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at intensjonen med Nav-reformen er å sikre at brukere med behov
for sammensatte tjenester får en bedre og mer effektiv bistand i
arbeidsrettede prosesser med sikte på mer varig deltakelse i arbeidslivet.
Disse medlemmer vil videre vise
til Nav-reformens tre vedtatte hovedmål:
Flere i arbeid –
færre på stønad.
Enklere for brukerne og tilpasset brukernes
behov.
En helhetlig og effektiv arbeids- og velferdsforvaltning.
Disse medlemmer vil understreke
at Arbeids- og velferdsetaten representerer kjernen i det norske
velferdssamfunnet, og at mange hundre tusen menneskers hverdag er
avhengig av at denne etaten fungerer og leverer tjenester i tråd
med vedtatte lover og rettigheter. Selv om det i en reformfase vil
måtte brukes mer midler enn under ordinær virksomhet, er det også
viktig å peke på at en gjennom Nav-reformen har vært opptatt av
en mer effektiv velferdsforvaltning.
Disse medlemmer konstaterer på
bakgrunn av både merknader fra Riksrevisjonen gjennom de årlige
budsjettkontroller og gjennom henvendelser fra brukere, at det fortsatt
er slik at alt for mange av brukerne ikke kommer i kontakt med sitt
lokale Nav-kontor, og sin saksbehandler.
Riktignok varierer dette fra kontor til kontor. Men disse
medlemmer vil også understreke at det jevnlig meddeles i
media om ulike brukeres opplevelser med Nav som gir grunnlag til
å tro at situasjonen fortsatt er svært krevende, innen mange ytelsesområder,
både for de ansatte og ikke minst for brukerne.
Disse medlemmer viser også til
Riksrevisjonens rapport, jf. Dokument 1 (2012–2013) om den årlige
revisjon og kontroll for budsjettåret 2011, hvor det nok en gang
ble avdekket store feilutbetalinger i velferdsytelser. For arbeidsavklaringspenger
var 13 pst. av de kontrollerte sakene feil, slik at brukerne fikk
enten for mye eller for lite utbetalt, og for sykepenger var 11
pst. av de kontrollerte sakene feil. I tillegg til disse feilene
viser Riksrevisjonens kontroll at Nav har store utfordringer med
å beregne riktig pensjon.
Disse medlemmer vil peke på at
mange av feilutbetalingene fører til at et betydelig antall brukere
ikke får utbetalt korrekt ytelse, noe som også påvirker størrelsen
på ytelsen til livsopphold for en sårbar gruppe. Disse medlemmer mener
mye av skylden for de utfordringer og problemer Nav har stått overfor
er feilorganisering, manglende politiske styringssignaler fra ulike
arbeidsministre, manglende kompetansebygging internt i Nav, samt
mangelfull kontroll og oppfølging fra regjeringens side.
Disse medlemmer vil påpeke at
Nav-reformen har gitt så skjematiske måter å arbeide på at de ansatte
har mindre tid til dem som trenger det mest: rusavhengige, personer
med psykiske lidelser og andre med sammensatte problemer. Dette
bekreftes i en doktorgradsavhandling, som ble offentlig kjent høsten
2012, ved Høgskolen i Oslo og Akershus.
Ut fra de mange henvendelser disse medlemmer har
mottatt fra både ansatte og brukere, kan det tyde på at resultatet
av Nav-reformen har ført til enda mer byråkrati, papirarbeid og
tungrodde systemer. Tilbakemeldingene gir et klart bilde av at det fortsatt
er mange teoretiske størrelser som preger rapporteringen, man rapporterer
på måter som ikke egentlig sier noe om kvalitet eller resultater
av arbeidet. Altså, man måler bare inngangen i systemene, og ikke
utgangen.
Disse medlemmer mener at det
kan tyde på at Nav i altfor stor grad har rettet oppmerksomheten mot
inntektssikring som virkemiddel fremfor å hjelpe det enkelte menneske
tilbake til arbeid.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti vil peke på at Nav-reformens overordnede
målsetting var flere i arbeid og færre på trygd. Det skulle bli
enklere for brukerne, og organiseringen skulle tilpasses brukernes
behov, samt at man skulle forme en helhetlig og effektiv arbeids-
og velferdsforvaltning. Dette er målsettinger som fortsatt ligger
fast.
Disse medlemmer mener de siste
årene har vist at Nav har stått overfor en rekke utfordringer, og at
målsettingene langt fra er innfridd. Det er imidlertid gledelig
å spore forbedringer når det gjelder bedre kontroll og kortere saksbehandlingstider,
men disse medlemmer vil samtidig understreke at det fortsatt
er betydelige utfordringer som gjenstår, både når det gjelder utbetalinger
av ytelser og når det gjelder formidling til arbeid.
Disse medlemmer viser til at
det er godt dokumentert at Nav på flere områder fortsatt fungerer unødig
byråkratisk. Dette har i stor grad sammenheng med det detaljerte
målstyringsregimet man bruker til å styre etaten. Disse medlemmer mener man
bør vurdere innføringen av langt enklere målstyringsverktøy som
i større grad måler resultater og i mindre grad måler prosess enn
det som er tilfelle i dag.
Disse medlemmer vil minne om
at Bondevik II-regjeringens opprinnelige forslag til organisering
av arbeids- og velferdsapparatet innebar en reform som ville ha
gitt mindre støy i organisasjonen enn den som Stortingets flertall
til slutt vedtok. Disse medlemmer vil likevel understreke
at en videreutvikling av Nav må ta hensyn til Nav-reformen slik
den ble vedtatt og slik den ble gjennomført. Disse medlemmer vil
også understreke behovet for en kontinuerlig evaluering av enkeltelementene
i Nav-reformen og for en kontinuerlig forbedring av etaten til det
beste for brukeren.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at forslaget om statliggjøring av kvalifiseringsprogrammet
i Nav ble nedstemt i forbindelse med Stortingets behandling av Prop.
1 S (2012–2013), jf. Innst. 15 S (2012–2013). Flertallet er
av den oppfatning at dette ikke er tidspunktet for å sette i verk
nye organisatoriske endringer. Flertallet vil avvente
igangsatte evalueringer og foreta en grundig vurdering av hvordan
Nav skal utvikles videre. Trepartssamarbeidet må ivaretas i dette
arbeidet.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener en statliggjøring
ikke er svaret på de utfordringer mottakere av sosialhjelp og deltakere
i kvalifiseringsprogrammet har.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at forslaget omhandler endringer i partnerskapet i Nav, og at
et slikt forslag ikke er behandlet av Stortinget, hverken i forbindelse med
behandlingen av Prop. 1 S (2012–2013), eller i andre saker etter
at Nav-reformen trådte i kraft.
Disse medlemmer viser til at
man har mottatt en rekke henvendelser både fra Nav-ansatte, saksbehandlere,
lokale ledere og fylkesdirektører som har påpekt at dagens fragmenterte
organisering og partnerskap med kommunen fremstår utfordrende, og
hvor det er kommet tilbakemelding på at man kunne tenkt seg endringer
i dagens partnerskap.
Disse medlemmer vil videre vise
til innspill mottatt fra NTL-Nav og Parat som også har gitt tilbakemeldinger
om at man ønsker endringer i dagens partnerskap.
Disse medlemmer har valgt å lytte
til de innspill man har mottatt fra både brukere, ansatte og de
ansattes organisasjoner.
Disse medlemmer fremmer på den
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
at dagens partnerskap i Nav endres, slik at man oppnår en sammenslåing
av den statlige og kommunale delen, og at Nav omdannes til én statlig
enhet, innen utgangen av 2014. Dette innebærer blant annet:
at den kommunale
sosialhjelpen gjøres til et statlig ansvar under Nav, og at man
innfører normerte satser likt over hele landet
at ansvaret for kvalifiseringsprogrammet
tilbakeføres fra kommunene til Nav.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til flertallsmerknader vedrørende organisering internt i Nav
i forbindelse med behandlingen av Prop. 1 S (2012–2013), jf. Innst.
15 S (2012–2013), under kap. 605 og kap. 3605.
Flertallet mener at forbedringer
i organiseringen må ta utgangspunkt i tidligere fattede vedtak,
vist til i dette dokumentet og at ansatte og brukere må være deltakende
i slike prosesser.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Nav-reformens overordnede målsetting var flere mennesker
i arbeid – færre på trygd. Det skulle bli enklere for brukerne,
og organiseringen skulle tilpasses brukernes behov, samt at man
skulle forme en helhetlig og effektiv arbeids- og velferdsforvaltning.
Dette er målsettinger som fortsatt ligger fast.
Disse medlemmer viser til at
Arbeids- og velferdsdirektoratet besluttet i april 2007 lokalisering av
nye spesialenheter for forvaltning (heretter kalt forvaltningsenheter)
etter at et forslag om lokalisering hadde vært på høring både blant
arbeidstakerorganisasjonene og kommunene. Våren 2008 ble forvaltningsenhetene
opprettet.
Disse medlemmer er kjent med
at formålet med etableringen av forvaltningsenheter var å frigjøre
tid i Nav-kontorene til mer individuell veiledning og oppfølging,
samt å sikre økt kvalitet og effektivitet i saksbehandlingen. En
premiss for opprettelsen var at det for brukeren ikke skulle oppstå
nye koordineringsbehov mellom Nav-kontor og forvaltningsenheter,
og at Nav-kontoret skulle være brukerens kontaktpunkt med arbeids-
og velferdsforvaltningen.
Disse medlemmer konstaterer at
resultatet i mange tilfeller har vist seg snarere å bli det stikk
motsatte, og viser til Arbeidsforskningsinstituttets (AFI) rapport
5/2011 hvor det påpekes følgende, sitat:
«Nav-ansatte mener at resultatene av opprettelse av
forvaltningsenheter har vært negative eller at de ikke har ført
til bedringer for brukere eller Nav-systemet. Et flertall av medarbeiderne
mener at forvaltningsenhetene har ført til tap av kompetanse i Nav-kontorene,
at servicen til brukerne har blitt dårligere, at det har blitt mer
dobbeltarbeid i saksbehandlingen og at saksbehandlingen ikke går
raskere nå enn tidligere.»
Og videre slås det fast, sitat:
«Ikke i noen av enhetene mener et flertall at Nav-kontorene
har fått frigjort tid til å veilede og følge opp brukerne.»
Disse medlemmer vil påpeke at
det å innføre forvaltningsenheter var noe som ble fremmet av etaten
selv, og som ikke lå i noe oppdrag/mandat gitt av Stortinget i sin
opprinnelige beslutning. Etter etableringen av forvaltningsenheter
har denne organiseringen vært oppe til debatt ved flere anledninger.
Disse medlemmer er videre kjent
med at det fra 1. januar 2013 ble gjennomført en ny omorganisering
av Arbeids- og velferdsdirektoratet. Omorganiseringen innebar blant
annet at man samlet forvaltningsenhetene under én ledelse lagt til
spesialenheten. Bakgrunnen for forslaget var ønsket om å legge bedre til
rette for at det skal være mulig å ta ut effektiviseringsgevinster
gjennom IKT-moderniseringen samtidig som kvaliteten i ytelsesforvaltningen
øker.
Disse medlemmer viser til Stortingets
behandling av St.prp. nr. 46 (2004–2005) Ny arbeids- og velferdsforvaltning,
og vil understreke at stortingsflertallet påpekte viktigheten av
at de lokale Nav-kontorene skulle fremstå som «myndige» lokalkontor
med stor veiledningskompetanse slik at brukerne skulle kunne få
en raskere, mer effektiv, og koordinert oppfølging og hjelp, jf.
Innst. S. nr. 198 (2004–2005). I forbindelse med Stortingets behandling
av St.prp. nr. 51 (2008–2009) Redegjørelse om situasjonen i arbeids-
og velferdsforvaltningen, jf. Innst. S. nr. 190 (2008–2009). Endringer
og forbedringer av måten Nav skal organiseres på, må etter disse
medlemmers mening ta utgangspunkt i dette.
Disse medlemmer mener det derfor
er viktig at man blant annet sørger for:
Tilbakeføring av
kompetanse til førstelinjen/Nav-kontorene, slik at man sikrer god
nok bistand og oppfølging av brukerne, samt flytte mer vedtaksmyndighet
fra forvaltningsenhetene og ned til Nav-kontorene. Grensesnittet
må hindre dobbeltarbeid.
Tettere kontakt med arbeidslivet og økt
samarbeid med næringslivet slik at det blir mulig for flere å delta
i arbeidslivet.
Kompetanseløft som sikrer en bedre helhetlig opplæring.
Tydeligere oppgavedeling og grensesnitt.
Det er helt avgjørende at man har et klart grensesnitt slik at de
ulike nivå vet hva de skal gjøre innenfor de ulike ytelsene.
Innføre én styringslinje fremfor to. Dagens
partnerskap med kommunene har vist seg å være krevende og utfordrende.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige
forslag som sikrer tilbakeføring av kompetanse og vedtaksmyndighet
til Nav-lokalt når det gjelder de 'brukernære' ytelsene. Dette innebærer
at man foretar en ny oppgavefordeling som sikrer et klart grensesnitt,
slik at de ulike nivåene vet hva de skal gjøre innenfor de ulike
ytelser.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har merket seg at det er flere måter å organisere samarbeidet på
mellom kommunene. Disse er vokst frem nedenfra, med utgangspunkt
i behov hos ansatte og ledere, ut fra en vurdering av hva som er
det beste for brukerne og den faglige kvaliteten på arbeidet. Dette
viser at det ligger store muligheter i rammeverket som styrer Nav.
Statlige direktiv om strammere organisering vil kunne bremse de
lokalt voksende samarbeidsmåter.
Flertallet viser til at lokalkontorene
skal sikre nærhet til brukerne av Nav. Det ble allerede i Ot.prp. nr.
47 (2005–2006) Lov om arbeids- og velferdsforvaltningen (arbeids-
og velferdsforvaltningsloven), jf. Innst. O. nr. 55 (2005–2006)
lagt til grunn at alle kommuner skulle være dekket av Nav-kontor.
Dette er fulgt opp, og flere kommuner har funnet samarbeidsløsninger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at utgangspunktet for dagens organisering innebærer at det skal
være ett Nav-kontor i hver kommune, og at minimumsbemanningen på
det statlige Nav-kontoret skal være tre årsverk.
Disse medlemmer er kjent med
at mange brukere med sammensatte lidelser ikke får den hjelp og
veiledning som man burde ha krav på. Dette skyldes i stor grad at
det er en utfordring ved små lokalkontor å få rekruttert ansatte
med tilstrekkelig kompetanse for denne gruppen.
Disse medlemmer vil videre understreke
at i små lokalkontor med få ansatte i små kommuner hvor «alle kjenner
alle», er det lett for at det kan oppstå situasjoner som går utover
brukersikkerheten.
Disse medlemmer mener det er
viktig å legge til rette for robuste og sterke Nav-kontor som kan gi
den enkelte riktig hjelp og veiledning, samt riktig ytelse til riktig
tid.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige
forslag som legger til rette for sammenslåing av små Nav-kontor,
og at de nye enhetene bygger på de naturlige arbeidsmarkedsregionene,
og naturlige samarbeidsregioner mellom kommunene.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at forslaget er avvist i forbindelse med Stortingets behandlingen
av Prop. 1 S (2012–2013), jf. Innst. 15 S (2012–2013). I flertallsmerknadene
i denne innstillingen vises det til at det er viktig å utvikle kvaliteten
i Nav og at det i 2013 settes i gang toårige prøveprosjekter i fire
fylker med utvidet informasjon og veiledning til søkere og mottakere
av sosiale tjenester. Det er viktig at Nav lærer av sine feil, og
at kvalitet og utviklingsarbeid går hånd i hånd med praksis og teori-
og metodeutvikling. Flertallet konstaterer at Fremskrittspartiet
ikke er interessert i å avvente resultatene av disse prosjektene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti har merket seg at regjeringen
ved flere anledninger siden 2009 uttalt at man vil vurdere innføringen
av Nav-ombud, og at man vil fremlegge en egen sak for Stortinget
om dette. Fire år er snart gått uten at regjeringen har fremlagt
egen sak om Nav-ombud.
Disse medlemmer mener det er
behov for et Nav-ombud etter modell fra pasient- og brukerombudet,
og for å legge til rette for dialog mellom Nav og brukerne, og sikre
at ikke mangelfull oppfølging og bistand skal føre til et for dårlig
tilbud til brukerne.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen innen utgangen av 2013
fremme forslag om oppretting av Nav-ombud etter modell fra pasient-
og brukerombudet.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
derfor at et Nav-ombud bør opprettes fra januar 2014.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at gjeldende
lovverk forbyr i dag ikke bytte av saksbehandler. Flertallet mener
det er viktig at ansatte utøver godt faglig skjønn i sin kontakt
med brukere. Bytte av saksbehandler er mulig, og skal skje ved inhabilitet
etter gjeldede regelverk. Det er muligheter til å søke om bytte
av Nav-kontor. Flertallet er enig i at dette er et
viktig forhold og forventer at ansatte praktiserer mulighetene på
en smidig måte og at brukere opplyses om hvilke muligheter som gjelder.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet erkjenner
videre at i enkelte situasjoner kan forholdet mellom bruker og saksbehandler/veileder
bli så anstrengt at det blir vanskelig å få til et konstruktivt
samarbeid. Det er derfor nødvendig å sikre at brukerne i slike tilfeller
kan få rett til å skifte saksbehandler/veileder. Det er viktig at
muligheten til å bytte saksbehandler/veileder ikke overlates til
skjønnsmessig behandling hos den enkelte saksbehandler/veileder
eller det lokale Nav-kontor. I tillegg vil det være behov for å
legge til rette for at brukerne i helt spesielle tilfeller kan få
rett til å bytte Nav-kontor.
Disse medlemmer er kjent med
at gjeldende lovverk ikke forbyr det å bytte saksbehandler, slik flertallet
påpeker, men vil understreke at det er en vesentlig forskjell mellom
det at det ikke er noe forbud mot skifte av saksbehandler, og det
å sikre retten til den enkelte bruker å kunne få skifte saksbehandler, slik disse
medlemmer ønsker.
Disse medlemmer fremmer på den
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om hvordan
brukerne sikres rett til å bytte veileder i arbeids- og velferdsetaten,
samt at det gis mulighet i helt spesielle tilfeller for brukerne
til å kunne skifte Nav-kontor.»
Komiteen viser til
at det er betydelig kompetanse hos ansatte i Nav. Både omstillingskompetanse og
erfaring, og teoretisk kompetanse innen Navs ulike velferdsområder. Komiteen mener
kompetansestrategien skal ivareta og bygge på eksisterende kompetanse,
samt å utvikle ny. Summen må være tilpasset dagens og fremtidens
oppgaver. Komiteen legger til grunn at statsråden
følger opp dette på en hensiktsmessig måte i de årlige budsjettprosessene, slik
hun skriver i sitt svar av 13. mai 2013 til komiteen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, viser
også til at det er tatt grep fra regjeringen for å få en mer helhetlig
utdanning innen velferdsfagene, jf. Meld. St. 13 (2011–2012) Utdanning
for velferd, Innst. 320 S (2011–2012). Dette er et viktig bidrag
for å ta tak i de fremtidens utfordringer innen endringer i sykdomsbilde,
samhandling, samarbeid og en felles forståelse av velferdsstatens
overordnede oppgaver og behov for kompetanse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at det er betydelig kompetanse hos ansatte i Nav. Men vil påpeke
at etableringen forvaltningsenheter og spesialenheter førte til
at mye kompetanse ble flyttet fra førstelinjen og over til disse
enhetene. Det er fortsatt et kompetansegap i førstelinjen som etter disse
medlemmers mening må tettes og som gjør det nødvendig med
en kompetansestrategi.
Disse medlemmer viser også til
undersøkelser utført av blant annet sivilombudsmannen og opplysninger
fra Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO) om at det fortsatt
er manglende kompetanse når det gjelder personer med sammensatte
lidelser, utfordringer og behov.
Disse medlemmer fremmer på den
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag som sikrer
en helhetlig kompetansestrategi for arbeids- og velferdsetaten,
og at Stortinget blir orientert gjennom de årlige budsjettproposisjonene.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til statsrådens svarbrev om av hva som er gjort på disse områdene. Flertallet vil
peke på at det er en grense også for hvor mange endringer etaten
kan leve med, uten at praksis og brukere blir skadelidende. Flertallet slutter
seg til de vurderinger statsråden gir i sitt svar, alle viktige
forhold for å få ned byråkrati, sikre brukermedvirkning og gjøre
saksbehandlingen mer effektiv. Allerede i St.prp. nr. 51 (2008–2009)
Redegjørelse om situasjonen i arbeids- og velferdsforvaltningen
og forslag om tilførsel av ressurser til Arbeids- og velferdsetaten,
Innst. S. nr. 220 (2008–2009), jf. Innst. S. nr. 190 (2008–2009),
ble det fokusert på tiltak for å øke saksbehandlingskapasiteten med
sikte på å bygge ned restanser og redusere saksbehandlingstiden.
Driftsbevilgningen ble styrket flere ganger og i tillegg er det
gjort en rekke interne grep i etaten for å få opp effektiviteten. Flertallet viser
til at det er Arbeids- og velferdsdirektoratet som skal fastsette
hvor i etaten vedtak om ytelser fattes. Brukerne og brukerorganisasjonene
må være aktive medspillere i disse prosessene. Flertallet viser
til at de store grepene som Fremskrittspartiet foreslår, vil, etter flertallets mening,
kunne redusere den kreativiteten og de mulighetene som nå ligger
i organisasjonen. Flertallet er sterkt i tvil om
en ytterligere statliggjøring av oppgaver og ytelser, vil føre til mindre
byråkrati og bedre tjenester.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til oppslag i Aftenposten 28. mai 2013, hvor foreløpig resultater
fra evalueringen av Nav-reformen, utført av forskere ved Frischsenteret,
viser ingen tegn til at målsetningene om flere i arbeid, og færre
på trygd er nådd.
Disse medlemmer viser videre
til at forskerne ved Frischsenteret har gjennomgått data for 1,7
millioner mennesker fra 1993 til 2010, og at ett av funnene viser
at alt for mange mennesker havner i den lange vandring mellom ulike
tiltak og ytelser.
Disse medlemmer fremmer på den
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen nedsette et offentlig utvalg
(NOU) som får til mandat å gjennomgå dagens ytelser og tiltakskjede
i Nav. Utvalget gis videre mandat til å fremlegge forslag om hvordan
man kan forenkle dagens regelverk og tiltakssystem slik at man sikrer
redusert byråkrati, raskere saksbehandling og bedre brukeroppfølging,
samt sikre næringslivet økt tilgang på kvalifisert arbeidskraft.»
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti mener det ikke er behov for en ytterligere
utredning på dette feltet nå.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at rask og effektiv saksbehandling av hjelpemidler er
viktig for den enkelte. Det handler om trygghet og tillit til etaten.
Effektiv saksbehandling og god service signaliserer forståelse for
at hjelpemidler er viktig for den enkelte. Noen hjelpemidler er
viktigere enn andre. Unødig venting og ineffektivitet kan oppleves
vanskelig for mange som er svært avhengig av hjelpemidler.
Flertallet er tilfreds med at
registrering av ventetider og saksbehandlingstid går i riktig retning og
har merket seg at statsråden vil følge utviklingen nøye. Det er
positivt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti har også mottatt en rekke
henvendelser fra funksjonshemmede personer med behov for hjelpemidler
som opplever et rigid, tungrodd og byråkratisk system, både når
det gjelder å få innvilget hjelpemidler man har krav på, og når
det gjelder å få reparert og tilpasset innvilget hjelpemiddel.
Disse medlemmer viser videre
til sine innledende merknader og de tilbakemeldinger man har mottatt
fra en rekke brukere.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag som sikrer
raskere og mer effektiv saksbehandling for funksjonshemmede som
trenger hjelpemidler, samt forslag om forenkling for vedlikehold
og reparasjon av allerede innvilgede hjelpemidler.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
merker seg at Fremskrittspartiet ikke har konkrete endringsforslag
til de normer for saksbehandlingstid som Nav følger. Flertallet er
enig i at det er viktig med effektiv saksbehandling og at det er
viktig for mange å få hurtige avgjørelser. Imidlertid må dette veies
opp mot kvaliteten på selve vedtaket. Det er ikke heldig dersom
feilprosenten stiger selv om saksbehandlingstiden går ned. Sakene
er forskjellige og noen saker er mer kompliserte enn andre. Det
avgjørende må være å finne den gode balansen mellom riktig vedtak
og effektiv saksbehandling. Flertallet viser til
de tiltak som er iverksatt og at disse gir positive resultater. Det
er viktig å overvåke utviklingen kontinuerlig. Det er viktig at
Nav bruker disse registreringene til å lære, slik at man ser en
utvikling der kvaliteten på vedtakene blir bedre slik at feilutbetalinger
reduseres og grunnlag for klager som følge av feil saksbehandling
reduseres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet konstaterer
at det fortsatt er slik at svært mange brukere blir rammet av lang
saksbehandlingstid, feilutbetalinger, ett tungrodd byråkrati, som
igjen fører til at alt for mange ikke får riktig ytelse til riktig
tid.
Disse medlemmer mener derfor
det er behov for at man på nytt foretar en gjennomgang av dagens
saksbehandlingsfrister innen Navs ytelsesforvaltning, og at man
får mer ansvarliggjørende og forpliktende saksbehandlingsfrister.
Disse medlemmer fremmer på den
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om nye
og forpliktende saksbehandlingsfrister innen Navs ytelsesforvaltning.»
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen innen utgangen av 2013
fremme forslag om oppretting av Nav-ombud etter modell fra pasient-
og brukerombudet.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen fremme forslag som sikrer
raskere og mer effektiv saksbehandling for funksjonshemmede som
trenger hjelpemidler, samt forslag om forenkling for vedlikehold
og reparasjon av allerede innvilgede hjelpemidler.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
at dagens partnerskap i Nav endres, slik at man oppnår en sammenslåing
av den statlige og kommunale delen, og at Nav omdannes til én statlig
enhet, innen utgangen av 2014. Dette innebærer blant annet:
at den kommunale
sosialhjelpen gjøres til et statlig ansvar under Nav, og at man
innfører normerte satser likt over hele landet
at ansvaret for kvalifiseringsprogrammet
tilbakeføres fra kommunene til Nav.
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige forslag
som sikrer tilbakeføring av kompetanse og vedtaksmyndighet til Nav-lokalt
når det gjelder de «brukernære» ytelsene. Dette innebærer at man
foretar en ny oppgavefordeling som sikrer et klart grensesnitt,
slik at de ulike nivåene vet hva de skal gjøre innenfor de ulike
ytelser.
Forslag 5
Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige forslag
som legger til rette for sammenslåing av små Nav-kontor, og at de
nye enhetene bygger på de naturlige arbeidsmarkedsregionene, og
naturlige samarbeidsregioner mellom kommunene.
Forslag 6
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om hvordan
brukerne sikres rett til å bytte veileder i arbeids- og velferdsetaten,
samt at det gis mulighet i helt spesielle tilfeller for brukerne
til å kunne skifte Nav-kontor.
Forslag 7
Stortinget ber regjeringen fremme forslag som sikrer
en helhetlig kompetansestrategi for arbeids- og velferdsetaten,
og at Stortinget blir orientert gjennom de årlige budsjettproposisjonene.
Forslag 8
Stortinget ber regjeringen nedsette et offentlig
utvalg (NOU) som får til mandat å gjennomgå dagens ytelser og tiltakskjede
i Nav. Utvalget gis videre mandat til å fremlegge forslag om hvordan
man kan forenkle dagens regelverk og tiltakssystem slik at man sikrer
redusert byråkrati, raskere saksbehandling og bedre brukeroppfølging,
samt sikre næringslivet økt tilgang på kvalifisert arbeidskraft.
Forslag 9
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om nye
og forpliktende saksbehandlingsfrister innen Navs ytelsesforvaltning.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak:
Dokument 8:111 S (2012–2013) – om representantforslag
fra stortingsrepresentantene Robert Eriksson, Laila-Marie Reiertsen
og Vigdis Giltun om et mer helhetlig, effektivt og brukervennlig
Nav – bifalles ikke.
Jeg viser til brev fra arbeids- og sosialkomiteen av
29. april 2013 med anmodning om min vurdering av representantforslag
111 S (2012-2013) fra stortingsrepresentantene Robert Eriksson,
Laila Marie Reiertsen og Vigdis Giltun om et mer helhetlig, effektivt
og brukervennlig Nav. Representantforslaget er oppsummert i 9 punkter.
Før jeg kommenterer de ulike forslagene, vil
jeg kort redegjøre for hvordan jeg ser på situasjonen i arbeids-
og velferdsforvaltningen og vesentlige sider ved NAV-reformen per
i dag. Jeg er enig med forslagsstillerne i at NAV-reformen i perioder
har vært mer krevende å gjennomføre enn det man i utgangspunktet
så for seg. I dag mener jeg allikevel at situasjonen er langt lysere
enn det bildet forslagsstillerne legger til grunn som bakgrunn for
sine forslag.
NAV-reformen var en betydelig organisatorisk reform
som skulle gjennomføres relativt raskt, samtidig med en rekke velferdspolitiske
reformer. Etaten klarte frem mot høsten 2007 å gjennomføre flere
viktige reformaktiviteter parallelt med å opprettholde stabil drift
av etatens tjenester.
Reformarbeidet ga etter hvert større utfordringer enn
forventet. Saksbehandlingstidene for en rekke ytelser økte særlig
sterkt fra våren 2008. Økningen må ses i sammenheng med etableringen
av forvaltningsenheter. Med bl.a. økende ledighet som følge av finanskrisen
var også restansenivået høyt våren 2009.
St.prp. nr. 51 (2008-2009) ble lagt frem i mars 2009.
I proposisjonen drøftet departementet situasjonen som hadde oppstått
med mangelfull oppfølging av brukere, svakere service og forsinket
behandling og utbetaling av ytelser. Etaten fikk styrket sitt driftsbudsjett,
og det ble iverksatt en rekke tiltak som har gitt resultater.
Det har vært et betydelig fokus på restansenedbygging
siden 2009, og situasjonen i ytelsesforvaltningen er nå vesentlig
bedret selv om saksbehandlingstidene fortsatt er for lange for enkelte
ytelser.
Det er videre lagt ned et omfattende arbeid
med å bedre etatens kvalitet i saksbehandlingen. I lys av at Riksrevisjonen
hadde vesentlige merknader til regnskapene for 2008 og 2009, har
det skjedd en betydelig forbedring når det gjelder resultatene fra
revisjonen for både 2010 og 2011.
Utviklingen av etatens kvalitetssystem og den igangsatte
IKT-moderniseringen forventes også etter hvert å bidra til ytterligere
forbedringer i form av reduserte saksbehandlingstider og bedre kvalitet
på de tjenester som etaten produserer.
NAV-reformen har muliggjort helhetlig bistand og
oppfølging uavhengig av om behovet er arbeid, trygd, sosialfaglig
oppfølging eller pensjon. Parallelt med gjennomføringen av NAV-reformen
er det også innført store endringer i mange av forvaltningens tjenester
og virkemidler.
Ved inngangen til 2013 er resultatforbedringen merkbar
innen områder som har vært under stort press. I 2012 så vi også
en klar forbedring på resultatene fra etatens brukerundersøkelser.
Det store bildet nå er at etaten er i god utvikling. Det
er positivt at resultatene, bl.a. slik de uttrykkes gjennom løpende
statistikk i virksomhetens årsrapport for 2012, er i god utvikling.
Omfanget av oppfølgingsaktivitetene øker for flere grupper. Antallet som
har gjennomgått en arbeidsevnevurdering har økt, samtidig som direktoratet
har satt fokus på å forbedre kvaliteten i den brukerrettede oppfølgingen.
Det er imidlertid grunn til å være bekymret
for resultatene knyttet til overgang til arbeid, både for ordinære
arbeidssøkere og for personer med nedsatt arbeidsevne. Det er derfor
en klar ambisjon i det videre arbeidet å forsterke den planmessige
forbedringen av brukeroppfølgingen. Arbeids- og velferdsetaten arbeider
målrettet for at så mange som mulig skal kunne delta i arbeidslivet,
både gjennom den generelle arbeidsrettede brukeroppfølgingen, og
gjennom egne ordninger for enkelte grupper som er særlig utsatte. Jobbstrategien
for personer med nedsatt funksjonsevne, forsøk med arbeidsavklaringspenger
som lønnstilskudd og garantiordninger for ungdom er noen eksempler
på tiltak som er satt i verk.
IKT-moderniseringen i Arbeids- og velferdsetaten
er helt nødvendig for at de overordnede målene med NAV-reformen
skal nås, ikke minst for at brukerne skal få bedre tjenester. I
Revidert nasjonalbudsjett for 2012 ga Stortinget sin tilslutning
til å starte opp Prosjekt 1 med en varighet på 2,5 år. Utviklingsaktivitetene
startet opp i september 2012. Dette første prosjektet skal blant
annet omfatte nye løsninger for uføretrygd, innsyn i egen sak, bedre
sikkerhetsløsninger og bedre integrasjon med viktige fellesløsninger
på tvers av offentlig sektor. Det siste betyr ikke minst at IKT-
moderniseringen i NAV også er et viktig element i oppfølgingen av
regjeringens digitaliseringsprogram som ble lagt frem i 2012, bl.a.
når det gjelder å ta i bruk nasjonale felleskomponenter som elektronisk
ID på høyt sikkerhetsnivå og digital postkasse.
1. Stortinget ber regjeringen
fremme forslag om at dagens partnerskap i Nav endres, slik at man oppnår
en sammenslåing av den statlige og kommunale delen, og at Nav omdannes
til én statlig enhet, innen utgangen av 2014. Dette innebærer blant
annet
at den kommunale sosialhjelpen gjøres til et statlig
ansvar under Nav, og at man innfører normerte satser likt over hele
landet
at ansvaret for kvalifiseringsprogrammet
tilbakeføres fra kommunene til Nav
Felles statlig-kommunale NAV-kontor er en modell
som ble valgt etter en grundig politisk prosess. Det siste kontoret
ble etablert så sent som i 2011, og NAV-reformen har i en forvaltningssammenheng
hatt kort virketid.
Målet med felles statlige-kommunale kontorer
er å gi brukerne bedre og mer helhetlig oppfølging og bistand. Hensynet
til de brukerne som står lengst unna arbeidsmarkedet og har størst
behov for sammensatte tjenester har stått sentralt.
Statliggjøring av NAV-kontorene vil, som representantene
påpeker, medføre at økonomisk sosialhjelp og kvalifiseringsprogrammet
også må statliggjøres. Brukere som har behov for disse ordningene, har
ofte også behov for andre kommunale tjenester. En viktig begrunnelse
for at det ikke ble foreslått en statliggjøring av de kommunale
tjenestene som ble lagt til NAV-kontoret, var nettopp at mange av
brukerne også ville ha behov for andre kommunale tjenester (habilitering,
rehabilitering, helse, bolig mv). En statliggjøring av alle tjenestene
i NAV-kontoret vil dermed kunne redusere samarbeidet med andre kommunale
tjenester.
I tillegg er det et selvstendig argument at
kommunene bør ha et økonomisk sikkerhetsnett for sine innbyggere.
Ved at økonomisk sosialhjelp dekkes gjennom kommunenes frie midler
har kommunene også et økonomisk insentiv til å styrke det forebyggende
arbeidet slik at kommunens innbyggere ikke kommer i en situasjon
der de har behov for ordningene.
Når det gjelder forslaget om å innføre normerte satser
likt over hele landet, vil jeg vise til at økonomisk sosialhjelp
i dag utmåles på grunnlag av en individuell og konkret behovsvurdering.
Et behovsprøvd sikkerhetsnett som tar sikte på problemløsninger
på individnivå, ble ved utforming av sosiallovgivningen ansett som
et viktig tillegg til de øvrige mer generelle ordningene for sikring
av livsopphold i velferdssystemet. For bl.a. å motvirke ubegrunnede stønadsforskjeller
mellom kommunene, har staten gitt veiledende retningslinjer for
stønadsutmåling, og i 2011 ble det også lovfestet et krav om at
stønaden skal dekke et forsvarlig livsopphold.
Økonomisk sosialhjelp er ment å være en korttidsytelse.
Likevel er det personer som av ulike årsaker mottar sosialhjelp
over lengre tid og da gjerne som et supplement til andre inntekter.
Arbeidsdepartementets evaluering av ordningen med veiledende retningslinjer
(2007), viste at langtidsmottakere av sosialhjelp i gjennomsnitt
har betydelig høyere inntekter enn summen av veiledende sats og
nøkterne boutgifter skulle tilsi. Det må forstås slik at det i praksis
utøves skjønn i det sosiale arbeidet i NAV-kontorene (slik loven
forutsetter), og at skjønnet har en positiv innvirkning på stønadsnivået.
Etter min vurdering er det per i dag ikke noe grunnlag
for å endre partnerskapet som utgjør fundamentet i NAV-kontoret.
Det er imidlertid behov for å videreutvikle NAV-kontorene, slik
at den samlede statlige og kommunale innsatsen fører til at flere
brukere kommer i arbeid og aktivitet. En ny organisering av NAV-kontorene
vil lett kunne flytte fokuset bort fra dette viktige arbeidet.
2. Stortinget ber regjeringen
fremme de nødvendige forslag som sikrer tilbakeføring av kompetanse og
vedtaksmyndighet til Nav-lokalt når det gjelder de "brukernære"
ytelsene. Dette innebærer at man foretar en ny oppgavedeling som
sikrer et klart grensesnitt, slik at de ulike nivåene vet hva de
skal gjøre innenfor de ulike ytelser.
Som kjent ble det våren 2008 etablert egne forvaltningsenheter
for saksbehandling av ytelsene som Arbeids- og velferdsetaten forvalter.
Formålet med etableringen av forvaltningsenheter var å frigjøre
tid i NAV-kontorene til mer individuell veiledning og oppfølging,
samt å sikre økt kvalitet og effektivitet i saksbehandlingen gjennom
mer robuste kompetansemiljøer. Tilbakemeldinger bl.a. om uklare
grensesnitt mellom NAV-kontorer og forvaltningsenheter, førte til
at min forgjenger nedsatte en ekspertgruppe som avla sin rapport
i 2010. Departementet har bl.a. på bakgrunn av anbefalingen i denne
rapporten lagt til grunn at opprettelsen av forvaltningsenheter
var et riktig grep for å nå de overordnede målene med NAV-reformen.
Den interne organiseringen av virksomheten er delegert
til Arbeids- og velferdsdirektøren gjennom arbeids- og velferdsforvaltningsloven.
Direktøren har nylig besluttet å endre organiseringen av ytelsesforvaltningen,
bl.a. ved å spesialisere saksbehandlingen ytterligere gjennom oppgavedeling
mellom forvaltningsenhetene. Denne endringen skal forberede organisasjonen
på å ta imot nye IKT-løsninger, kunne hente ut effektiviseringsgevinster,
og bygge sterke fagmiljøer som skal sikre effektivitet, kvalitet
og likebehandling.
Organisering, oppgavedeling, grensesnitt/samhandling
er noe Arbeids- og velferdsdirektoratet arbeider med kontinuerlig
for å sikre effektiv drift, og god kvalitet på tjenester og ytelser
til brukerne. Eksempelvis har direktoratet nylig gjennomgått arbeidsprosesser
i NAV-kontoret og forvaltningsenhetene på uføreområdet, og endret
organiseringen, nettopp for å ivareta dette. Hensikten med en god
oppgavefordeling i etaten er å sikre at brukere med behov for bistand
for å løse sammensatte problemer får den oppfølging de har krav
på fra det lokale NAV-kontoret.
Selv om ansvaret for den interne organiseringen av
etaten ligger hos Arbeids- og velferdsdirektøren, holder jeg meg
løpende orientert om vesentlige endringsprosesser og vedtak som
fattes. Dette bl.a. for å forsikre meg om at organiseringen av etaten
følger de overordnede rammer som er gitt av Stortinget. Etter min
vurdering er det ikke noe som tilsier at det nå er saklig grunnlag
for at departementet skal gripe inn i direktoratets beslutninger
knyttet til organiseringen av etaten, herunder organisering av og
grensesnitt mellom forvaltningsenheter og NAV-kontor.
3. Stortinget ber regjeringen
fremme de nødvendige forslag som legger til rette for sammenslåing
av små Nav-kontor, og at de nye enhetene bygger på de naturlige
arbeidsmarkedsregionene, og naturlige samarbeidsregioner mellom
kommunene.
I arbeids- og velferdsforvaltningsloven legges det
til rette for at NAV-kontor kan etableres i tråd med ulike former
for interkommunalt samarbeid. Jeg mener det fortsatt skal legges
til grunn at partnerskapet mellom kommune og stat skal bygge på
at konkrete organisatoriske og praktiske løsninger for slikt samarbeid
bestemmes lokalt. Utvikling av lokalt samarbeid kan neppe oppnås
gjennom detaljerte sentrale beslutninger om organisering og aktiviteter.
Et velfungerende partnerskap og samarbeid på lokalt
plan mellom stat og kommune er avgjørende for at NAV-kontoret skal
kunne tilby gode, helhetlige tjenester til brukerne. Arbeidsdepartementet
og KS-Kommunesektorens organisasjon inngikk i august 2012 en utviklingsavtale
om partnerskapet hvor formålet er å understøtte samarbeidet mellom
stat og kommune og bidra til videreutvikling av NAV-kontorene. Partene
er enige om at det er behov for å styrke kunnskapen om partnerskapet
generelt og hvordan det praktiseres lokalt. Avtalen angir også temaer
som er sentrale for videreutvikling av NAV-kontoret.
Jeg registrerer at nylige kartlegginger viser
stor variasjon i kommunal tjenesteportefølje, og at det løpende
vurderes hensiktsmessig lokal organisering av NAV-kontorene. Kartlegginger
viser også at det flere steder utvikles ulike interkommunale samarbeidsformer
og felles tjenesteområder basert på naturlige samarbeidsregioner.
Etter min vurdering gir dette grunn til å mene at det er lagt til
rette for at man kan utnytte handlingsrommet til å finne løsninger
basert på lokale forhold og initiativ.
Regjeringen har etter en grundig gjennomgang av
rettssikkerhetsordningene i forvaltningen, konkludert med at det
nå ikke er grunnlag for å opprette et velferdsombud eller NAV-ombud.
I 2013 er det igangsatt et to-årig forsøk ved tre fylkesmannsembeter
(Oslo og Akershus, Rogaland og Østfold) med utvidet informasjon
og veiledning til søkere og mottakere av sosiale tjenester. Formålet
med forsøket er å styrke rettssikkerheten for denne gruppen.
For å bedre kvaliteten i behandlingen av serviceklager
har Arbeids- og velferdsetaten endret rutinene for behandling av
slike klager. Det overordnede ansvaret for behandlingen av serviceklager
er lagt til NAV Klageinstans. Dette gir grunnlag for raskere, bedre
og mer enhetlig kvalitet i saksbehandlingen.
Gjeldende regelverk gir ikke brukeren betingelsesløs
rett til å bytte saksbehandler. I visse situasjoner, som for eksempel
ved spørsmål om habilitet, vil saksbehandler ha plikt til å overlate
saken til en annen saksbehandler. Arbeidsdepartementet oppfordrer for
øvrig etaten til å finne smidige ordninger der det kan være ønskelig
å bytte saksbehandler av hensyn til tilliten mellom saksbehandler
og bruker. Bruker har i dag bl.a. mulighet til å søke NAV fylke
om å bytte NAV-kontor.
Høy og riktig kompetanse er en forutsetning
for å løse arbeids- og velferdsforvaltningens oppgaver på en kvalitativt
god og effektiv måte. Med et stort antall enheter over hele landet
er det en utfordring å rekruttere, utvikle og beholde både nødvendig
bredde og dybde i kompetanse ved alle enheter.
I forbindelse med behandlingen av NAV-reformen
ble behovet for kompetanseheving i arbeids- og velferdsforvaltningen
understreket (jf. St.prp.nr.46 (2004-2005) og Innst. S. nr 198 (2004-2005)),
bl.a. for å ivareta målene med reformen, imøtekomme nye krav til
oppgaveløsning, nye arbeidsmåter og ny forvaltningsorganisering.
Som bl.a. NAV-evalueringen også har påpekt, er det en hovedutfordring
for NAV å utvikle yrkesrollen med nye kompetansekrav knyttet til
individuell oppfølging av brukere der etaten skal veilede, koordinere
og motivere den enkelte med sikte på arbeid og aktivitet der forutsetningene ligger
til rette for det.
Arbeids- og velferdsetaten har derfor siden
etableringen brukt betydelige ressurser til kompetanseheving. Departementet
har i budsjettproposisjonene og de årlige tildelingsbrevene lagt
vekt på at etaten utvikler en samlet kompetansestrategi som gir
en helhetlig tilnærming til de løpende tiltakene som iverksettes
på ulike nivåer i organisasjonen.
I Prop. 1 S (2012-2013) ble det orientert om
at etaten i 2012 vedtok sin kompetansestrategi basert på etatens
virksomhetsstrategi. Kompetansestrategien skal gi en tydeligere
retning på det samlede kompetansearbeidet og danne grunnlag for
klare prioriteringer i tråd med de utfordringer etaten står overfor.
For å sikre bred forankring av strategien ble den forelagt KS, fylkesmenn,
brukerorganisasjoner og arbeidsgiverorganisasjoner. Med opprettelsen
av forvaltningsenhetene og et tydeligere fokus på at NAV-kontoret skal
rendyrke de arbeidsrettede oppgavene, vil kompetansestrategien bl.a.
legge til rette for en utvikling av yrkesrollen i NAV-kontorene
med vekt på arbeidsmarkedskompetanse, veiledning og individuell
oppfølging. Dette bidrar til at det lokale NAV-kontoret kan ha fokus
på helhetlige, brukerrettede og arbeidsrettede tjenester.
Jeg legger stor vekt på at det i tiden fremover
arbeides systematisk med kompetanseutvikling i Arbeids- og velferdsforvaltningen
i tråd med det grunnlaget som er lagt i kompetansestrategien, og
vil orientere Stortinget om dette på en hensiktsmessig måte i de
årlige budsjettproposisjonene.
7. Stortinget ber regjeringen
nedsette et offentlig utvalg (NOU) som får til mandat å gjennomgå dagens
ytelser og tiltakskjede i Nav. Utvalget gis videre mandat til å
fremlegge forslag om hvordan man kan forenkle dagens regelverk og
tiltakssystem slik at man sikrer redusert byråkrati, raskere saksbehandling
og bedre brukeroppfølging, samt sikre næringslivet økt tilgang på
kvalifisert arbeidskraft.
De overordnede målene med NAV-reformen er at flere
skal komme i arbeid, at brukerne skal oppleve en enklere forvaltning
tilpasset deres behov og at forvaltningen skal være helhetlig og
effektiv. Den organisatoriske reformen er i stor grad også fulgt
opp ved flere store reformer av ytelsene med sikte på å forsterke
arbeidslinjen og forenkle mulighetene til å kombinere arbeid og
trygd. Dette har vært en planmessig oppfølging av St.meld. nr. 9
(2006-2007) Arbeid, velferd og inkludering som presenterte hovedlinjene
i strategien for å få flere i arbeid og færre på stønad.
Regjeringen la her opp til at en måtte legge
større vekt på tidlig innsats og på forebygging. Videre at en måtte
legge mer vekt på den enkelte brukers gjenværende arbeidsevne enn
på helsemessige og sosiale hindringer, og at det derfor legges økt
vekt på tett og individuelt tilpasset oppfølging. Dette er bl.a.
fulgt opp ved aktivt IA-arbeid, innføring av kvalifiseringsprogrammet,
arbeidsavklaringspenger, lovbestemt rett til behovsvurdering og
arbeidsevnevurdering, pensjonsreformen, ny uføretrygd, jobbstrategi
for personer med nedsatt funksjonsevne, koordinert innsats overfor
ungdom og ulike forsøk for å øke effekten av brukeroppfølging og
tiltak.
Reformene er vedtatt etter grundig utredning
og forankret i en helhetlig strategi for arbeidsretting av ytelser
og bedre oppfølging av brukere med sammensatte behov. I 2010 ble
utvalget for arbeidsrettede tiltak oppnevnt (Brofoss-utvalget).
De leverte sin utreding i februar 2012 (NOU 2012: 6 Arbeidsrettede
tiltak). Brofoss-utvalget tar opp en rekke ulike spørsmål knyttet
til dagens tiltakssystem. På mange områder var utvalget samstemt
i sine anbefalinger, blant annet økt innsats på forskning og evaluering
av tiltak for personer med nedsatt arbeidsevne og økt oppfølging
i det ordinære arbeidsliv. Utvalget ba om at departementet utredet
videre forholdet til regelverket for offentlig anskaffelse og statsstøtte.
Utvalget mente også at det burde utvikles bedre systemer for å vurdere
kvaliteten på tiltaksarbeidet. Flere av anbefalingene er allerede
fulgt opp fra regjeringens side, andre arbeides det videre med.
Disse spørsmålene vil bli omtalt nærmere i en melding til Stortinget
om bl.a. arbeidsrettede tiltak.
I St.prp. nr. 46 (2004-2005) Ny arbeids- og
velferdsforvaltning lå det også til grunn vesentlige forutsetninger
for at forvaltningen gradvis skal kunne opptre helhetlig, brukerrettet
og effektivt. En del av den kritikken som har fulgt NAV-reformen
om manglende tilgjengelighet, uoversiktlig byråkrati, sen saksbehandling
og sviktende kvalitet skyldes at det har tatt tid å etablere gode
systemer tilpasset en ny organisasjon og nye teknologiske muligheter.
I tråd med det som ble skissert i proposisjonen, har NAV gjennomført
IKT Basis og utviklet et helt nytt pensjonssystem. I 2012 startet
utviklingsarbeidet i Prosjekt 1 av IKT-moderniseringsprogrammet
som etter hvert gir NAV en fullverdig og integrert IKT-løsning.
Dette arbeidet er helt nødvendig og viktig for
å redusere byråkrati, gi raskere saksbehandling og forsterke brukeroppfølgingen.
Etter hvert som moderniserte løsninger settes i verk vil brukerne
kunne benytte elektroniske løsninger og dialoger som gir innsyn i
egen sak og en rekke selvbetjeningsløsninger. I tillegg vil innføringen
av EDAG (elektronisk dialog med arbeidsgiver) gi løpende og oppdaterte
inntektsopplysninger som vil redusere byråkrati og forenkle brukernes
dokumentasjonskrav. I forbindelse med dette arbeidet pågår det også
løpende arbeid for å forenkle regelverk og tilpasse brukermøtene
til den enkeltes behov for rask og sikker saksbehandling, samtidig
som NAV kan frigjøre tid og styrke kvaliteten i oppfølgingen av
brukere som trenger bistand for å løse sammensatte behov.
Jeg mener det er viktig nå å arbeide systematisk videre
etter de strategier og tiltak som ligger til grunn for reformarbeidet
og som over tid gir resultater i tråd med NAV-reformens overordnede
mål. En egen offentlig utredning (NOU) nå med det mandatet forslagsstillerne
skisserer, vil etter min vurdering ikke bidra til fart og trygghet
i den krevende implementeringen av reformer og vedtatte tiltak for
å styrke arbeidslinja og forvaltningen.
Rask og effektiv saksbehandling for funksjonshemmede
som trenger hjelpemidler er en viktig sak for meg, og utviklingen
på dette området er noe departementet følger tett i dialog med etaten.
Saksbehandlingstiden på søknader om hjelpemidler per i dag vurderer
jeg som tilfredsstillende. Ifølge Arbeids- og velferdsetatens interne
retningslinjer skal 75 prosent av søknadene være avgjort innen 3
uker. I 2012 ble nærmere 90 prosent av sakene i dagliglivet og nærmere
80 prosent av sakene om tilrettelegging på arbeidsplassen behandlet
innen normtiden.
Gjennomsnittlig behandlingstid for saker om hjelpemidler
i dagliglivet, som utgjør den klart største andelen av sakene, var
i 2012 på 9 dager. Dette er en liten nedgang fra 2011. Jeg vurderer
saksbehandlingstiden på dette området som meget tilfredsstillende.
For saker som gjelder tilrettelegging av arbeidsplassen er saksbehandlingstiden
noe lenger. Dette skyldes blant annet behovet for uttalelser fra
andre samarbeidspartnere. Gjennomsnittlig behandlingstid har på
dette området gått ned fra 28 dager i 2011 til 22,5 dager i 2012.
Selv om utfordringene er større på dette området, vurderer jeg også
her saksbehandlingstiden som akseptabel.
Det arbeides kontinuerlig med å utvikle hjelpemiddelområdet,
deriblant tiltak for å effektivisere saksbehandlingen. For å få
ned saksbehandlingstiden er det innført flere forenklinger der hjelpemiddelbehovene
ikke gjennomgår en formell søknadsbehandling. Disse administrative
forenklingene har bidratt til en nedgang i saksbehandlingstiden.
Når det gjelder reparasjon og vedlikehold av hjelpemidler,
så er brukerne i utgangspunktet selv ansvarlig for vanlig vedlikehold.
Kommunen ivaretar enkel montering/demontering, samt enkle reparasjoner
og vedlikehold som krever teknisk kompetanse. Staten ved hjelpemiddelsentralen
har ansvar for montering/demontering, reparasjon og service som krever
kompetanse som kommunen ikke har.
Hjelpemiddelsentralene har god måloppnåelse for
reparasjon av hjelpemidler. I 2012 ble nær 90 prosent av alle akuttreparasjonene
utført innen fristen på 24 timer. For reparasjoner av prioritet
2 ble 80 prosent av oppdragene utført innen fristen på 7 dager.
Min vurdering er at dagens ansvarsfordeling mellom
stat og kommune fungerer tilfredsstillende på dette området, noe
jeg mener at saksbehandlingstidene også viser.
Situasjonen i ytelsesforvaltningen i Arbeids-
og velferdsetaten er vesentlig bedret sammenlignet med de første
krevende reformårene. I perioden 2007 til våren 2009 økte saksbehandlingstiden
og antall saker til behandling i et slikt omfang at regjeringen
så det nødvendig å fremme forslag om å styrke etatens driftsbevilgning.
Etaten har utnyttet ressursstyrkingen gjennom målrettet arbeid med
å bedre kapasiteten og kvaliteten i ytelsesforvaltningen, og blant
annet er det iverksatt en rekke tiltak for å redusere saksbehandlingstidene.
Som et resultat av dette blir en større andel av sakene nå behandlet
innen etatens krav til normert tidNormert tid viser hvor
stor andel av sakene det er fattet vedtak i innen en gitt frist
satt for hver enkelt ytelse. Etatens eget mål er at minst 75 prosent
av sakene skal behandles innen den angitte fristen.. I
samme periode har etaten også arbeidet målrettet for å øke kvaliteten
i ytelsesforvaltningen. Det har vært viktig å finne en god balanse
mellom kravene til kvalitet og kontroll i saksbehandlingen og kravene
til effektiv produksjon. På enkeltområder er saksbehandlingstiden
fortsatt for lang eller varierende, noe som følges tett opp av departementet
i den løpende styringsdialogen med Arbeids- og velferdsdirektoratet.
I tildelingsbrevet ber jeg direktoratet om tertialvis
rapportering av saksbehandlingstiden for de mest sentrale ytelsene,
antall saker til behandling og antall saker over ytre grenseYtre
grenser” er saker til behandling (restanser) som har ligget lenger
enn direktoratets fastsatte grense. Grensen varierer mellom ytelsene..
Videre er det formulert et generelt krav i tildelingsbrevet om at
etaten skal arbeide målrettet for å overholde etatens interne krav
til saksbehandlingstider. Departementet har fulgt utviklingen på
ytelsesområdet tett de siste årene, og har på bakgrunn av den positive
resultatviklingen ikke sett det nødvendig å utforme egne krav til
saksbehandlingstid for de enkelte ytelsene som Arbeids- og velferdsetaten
forvalter.
I forbindelse med innføring av nytt saksbehandlingssystem
i ytelsesforvaltningen, samt spesialisering av forvaltningsenhetene,
er det forventet at saksbehandlingstidene vil kunne reduseres ytterligere
etter hvert som tiltakene settes i verk.
Jeg har på denne bakgrunn ikke planer om å fremme
forslag om nye og forpliktende saksbehandlingsfrister innen NAVs
ytelsesforvaltning.
Oslo, i arbeids- og sosialkomiteen, den 4. juni 2013
Robert Eriksson |
Kari Henriksen |
leder |
ordfører |