Justis- og beredskapsdepartementet legger i proposisjonen
frem forslag til endring i politiloven § 14 om politivedtekter.
Forslaget innebærer at kommunene får hjemmel til
å fastsette i politivedtektene at politiet gis adgang til å fastsette
vilkår for pengeinnsamling på offentlig sted. Politiet kan i forbindelse
med dette pålegge meldeplikt og føre register.
Siden 2006 har det vært tillatt å tigge på offentlig sted.
De senere år har det funnet sted en sterk økning i antall personer
som tigger, og tigging utøves på en mer pågående måte enn før. Politiet og
kommunene har iverksatt ulike tiltak for å hindre at tigging fører
til ordensforstyrrelser, blant annet ved å innføre bestemmelser
om meldeplikt for pengeinnsamling i kommunale politivedtekter.
Justis- og beredskapsdepartementet har innhentet
opplysninger fra Politidirektoratet om hvordan tigging utøves i
de forskjellige politidistrikter. Det vises til at særlig i Oslo
har tigging utført av EØS-borgere fått et stort omfang. Opplysninger
fra Oslo politidistrikt viser tydelige sammenhenger mellom tigging
og straffbare handlinger.
Opplysninger fra politidistriktene viser at
tiggingen som utøves av utenlandske statsborgere gjennomgående er
en organisert virksomhet. Tiggerne inngår i grupper av ulik størrelse
som reiser sammen til og fra Norge, og som overnatter i fellesskap.
Grupperingene driver med ulovlig gatesalg, spiller musikk og begår
straffbare handlinger i tillegg til tiggingen.
Det er noen få barn blant de som tigger, i all hovedsak
i alderen 15–17 år. Barnevernet kobles regelmessig inn når barn
som tigger påtreffes av politiet. Den nærmere organiseringen av
tiggingen, herunder familieforhold og rollefordelingen innen grupperingene,
er krevende å fastslå.
Et enstemmig storting opphevet i 2005 løsgjengerloven
(lov 31. mai 1900 om Løsgjengeri, Betleri og Drukkenskap). Lovens
straffebud i § 11 mot tigging ble ikke videreført i annen lovgivning,
slik at tigging derved ble avkriminalisert.
På dette tidspunkt hadde den høye levestandarden
i Norge gjort at tigging lenge hadde vært et lite problem. Mange
av de som tigget var hardt belastede norske rusmiddelmisbrukere.
Det burde derfor brukes sosialpolitiske virkemidler og ikke strafferettslige
for å unngå at personer tigger.
Dersom tigging utøves på en uakseptabel måte, vil
dette i utgangspunktet kunne håndteres ved hjelp av eksisterende
lovbestemmelser. Lov om politiet av 4. august 1995 nr. 53 (politiloven)
gir i § 7 politiet adgang til å gripe inn for å stanse forstyrrelser
av den offentlige ro og orden, for å ivareta enkeltpersoners eller
allmennhetens sikkerhet eller for å avverge eller stanse lovbrudd. Politiet
har i slike tilfeller en vid adgang til å treffe bestemmelser, herunder
regulere ferdsel, forby opphold i bestemte områder, avvise, bortvise, fjerne
eller anholde personer.
Straffeloven 1902 § 350 setter straff blant
annet for den som ved utilbørlig atferd forstyrrer den alminnelige
fred og orden. Dette er en bestemmelse som kan ramme den som tigger
på en pågående eller aggressiv måte. Straffeloven 1902 § 390a rammer
den som ved skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd
krenker en annens fred. Politiet er avhengig av anmeldelse fra fornærmede
for å kunne straffe en gjerningsperson etter bestemmelsen.
Politiloven gir i § 14 kommunene hjemmel til
å fastsette vedtekter som presiserer anvendelsen av bestemmelser
om orden på offentlig sted, sikring av ferdselen og tilsvarende
forhold.
Meldeplikt for pengeinnsamling er ikke nevnt
i normalpolitivedtekten, men er en bestemmelse som har vært tatt
inn i enkelte kommuners vedtekter gjennom lang tid og godkjent i
Politidirektoratet og tidligere Justisdepartementet.
For kommuner som har inntatt bestemmelsen i sin
vedtekt, vil meldeplikten omfatte alle som samler inn penger på
offentlig sted. Bestemmelsen har vært inntatt i politivedtekter
lenge før tigging ble avkriminalisert, og behovet for en slik bestemmelse
har således eksistert i en del kommuner knyttet til andre forhold
enn den type tiggevirksomhet vi ser i dag. Politiet har ikke hjemmel
til å prøve formålet med en persons ønske om å samle inn penger,
og hensynet til likebehandling tilsier at meldeplikten må gjelde
alle som samler inn penger, både organisasjoner og personer som
samler inn til angitte formål, og de som samler inn til eget forbruk.
Politidirektoratets syn, som støttes av Justis-
og beredskapsdepartementet, er at etter opphevelsen av løsgjengerloven
er det ikke hjemmel for å forby eller regulere «tigging» særskilt
i politivedtekt. En meldeplikt i en politivedtekt må etter dagens
praksis derved omfatte alle former for pengeinnsamling.
Departementet opprettholder sitt syn på at det ikke
er grunnlag for et nasjonalt forbud mot tigging. Tigging foregår
i flere kommuner på måter som ikke medfører store ordensmessige
utfordringer eller bidrar til økt kriminalitet, slik at et forbud
mot tigging ikke er påkrevet. Situasjonen i Oslo skiller seg ut
fra resten av landet, men er ikke av en slik art at departementets
prinsipielle utgangspunkt om at tigging bør være tillatt i Norge
kan fravikes. Det er heller ikke ønskelig å gi de enkelte kommuner
rett til å forby all tigging i kommunen.
På den annen side viser erfaringene, særlig
fra Oslo, at større antall tiggere etablerer seg på mindre, geografiske
områder. Ansamlinger av tiggere på denne måten representerer en
ordensmessig utfordring for politiet og oppleves som sjenerende
for publikum og næringsdrivende. Selv om departementet ikke vil
foreslå et tiggerforbud, er det et klart behov for å kunne gripe
inn med regulerende tiltak. Slike regulerende tiltak må kunne utøves
på en fleksibel måte.
Håndheving av den offentlige ro og orden mv.
er regulert i politiloven § 7. Politiet kan i slike tilfeller blant
annet regulere ferdselen, forby opphold i områder, visitere person
eller kjøretøy, uskadeliggjøre eller ta farlige gjenstander i forvaring,
avvise, bortvise, fjerne eller anholde personer, påby virksomhet
stanset eller endret, ta seg inn på privat eiendom eller område
eller påby områder evakuert.
Fullmakten politiet har etter politiloven gir
ikke hjemmel for tiltak av varig karakter. Bestemmelsen knytter
seg først og fremst til påkommende situasjoner som krever rask inngripen. Permanent
eller langvarig regulering av aktiviteter i et nærmere definert,
geografisk område vil således falle utenfor.
Erfaringene, særlig fra Oslo, viser en lite
ønsket utvikling ved at tiggere etablerer seg på begrensede geografiske
områder hvor de utøver sin tiggervirksomhet. Slike ansamlinger av
tiggere vil kunne fortrenge annen lovlig virksomhet og representere
hindringer for den alminnelige ferdsel.
Selv om departementet mener det ikke vil være riktig
å innføre et tiggerforbud, ser man klart at det foreligger et berettiget
behov for å kunne gripe regulerende inn overfor denne type virksomhet
med tiltak som ikke er situasjonsbetinget slik det er etter politiloven
§ 7. Departementet mener derfor at det bør etableres en hjemmel som
åpner for dette i kommunenes politivedtekter.
Etter departementets syn bør denne type tiltak vurderes
og forankres lokalt i kommunene ved at det i politivedtektene åpnes
for regulering av pengeinnsamling på offentlig sted. Reguleringen skal
kunne skje ved at det fastsettes nærmere vilkår, herunder om tid
og sted for den som vil samle inn penger på offentlig sted til egne
eller andres formål. Dette innebærer også at det for nærmere definerte
områder kan fastsettes at pengeinnsamling ikke er tillatt, eller
at dette bare kan utøves i et nærmere definert tidsrom.
Erfaringer viser at pengeinnsamling skjer på ulike
måter, og det er ikke uvanlig at det har karakter av fremføring
av sang, musikk eller andre former for oppvisning. Adgangen til
å sette vilkår bør derfor også kunne omfatte den som vil fremføre
sang og musikk, eller stelle til oppvisning eller fremvisning.
Vilkårene som settes må være lett forståelige, også
for utlendinger og personer med begrensede lese- og skriveferdigheter.
Det ligger visse utfordringer i å skulle formidle informasjon om
vilkårene på en måte som fullt ut forstås av mottakeren.
For øvrig skal vilkårene være hensiktsmessige
ut fra den konkrete ordensmessige situasjon i kommunen. Politiet
må eksempelvis kunne sette som vilkår at pengeinnsamling ikke skal
finne sted på nærmere definerte, sterkt beferdede steder. Det vil
også kunne innføres tidsbegrensninger slik at pengeinnsamling eksempelvis
ikke tillates om nettene, der dette har bidratt til uorden på offentlig
sted.
For at denne type regulering skal bli et godt virkemiddel
for opprettholdelse av den offentlige orden, mener departementet
at der en slik hjemmel inntas i politivedtektene, bør det være politiet
som treffer nærmere bestemmelse om reguleringens innhold. Dette
vil bidra til at reguleringen vil kunne bli et praktisk virkemiddel som
på fleksibel måte kan tilpasses lokale forhold slik de til enhver
tid er. Departementet understreker at politiet ikke bør treffe slike reguleringer
uten først å ha drøftet spørsmålet og innholdet med kommunen, for
eksempel innenfor rammen av politiråd.
Adgangen til å treffe regulerende tiltak bør
kombineres med adgang til å innføre en meldepliktordning slik som
foreslått av departementet. Det er politiet som avgjør om det skal
være meldeplikt.
Personer som foretar pengeinnsamling på vegne av
organisasjoner registrert både i Frivillighetsregisteret og Innsamlingsregisteret,
vil falle utenfor meldeplikten og behøver derved ikke forholde seg
til de vilkår som er satt av politiet for meldepliktig pengeinnsamling.
Departementet mener videre at det bør være adgang
til å forenkle registreringsprosessen for organiserte pengeinnsamlinger
som involverer et stort antall bøssebærere over et kort tidsrom,
selv om organisatoren ikke er innmeldt i Innsamlingsregisteret.
Det bør eksempelvis være adgang til å dispensere fra kravet om at
alle pengeinnsamlere må registreres etter en konkret vurdering av innsamlingens
formål eller karakter, for eksempel pengeinnsamlinger knyttet til
skoleturer og reiser i regi av idrettslag, musikkorps mv.
Samlet sett finner departementet at gode grunner tilsier
at en meldeplikt ikke bør gjelde personer under 18 år. Dette innebærer
en ytterligere reduksjon i ressursbruken som kreves både for politiets
del og for publikum.
Departementet er av den oppfatning at de unntak fra
meldeplikten som det er redegjort for innebærer en betydelig reduksjon
i politiets ressursbruk.
Departementet viser ellers til at det allerede
er flere kommuner som har vedtatt en meldeplikt. I den sammenheng
er det hensiktsmessig både å klargjøre hjemmelen, og ikke minst
å gi en forskrift som sikrer lik praksis i politidistriktene.
For å sikre en effektiv kontroll og oversikt
over hvem som til enhver tid oppfyller meldeplikten, er det etter
departementets oppfatning nødvendig å registrere personer eller
organisasjoner som har gitt melding til politiet. En nærmere regulering
av hvilke opplysninger som kan registreres, hvem som skal ha tilgang
til opplysningene, samt spørsmål om innsyn, retting, sletting mv..
vil bli nærmere fastsatt i forskrift.
Innføringen av en meldeplikt innebærer et administrativt
merarbeid for kommunene som velger denne løsning, samt for Politidirektoratet som
skal stadfeste endringer i politivedtektene. Det er krevende å anslå
hvor mange kommuner som vil se grunnlag for å innføre en meldeplikt.
Politiets håndheving av en meldepliktordning
vil innebære et merarbeid for de aktuelle politidistriktene. Utgiftene
vil kunne dekkes innen de ordinære budsjettrammer.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jan Bøhler, Tore Hagebakken, Sigvald Oppebøen Hansen, Anna Ljunggren
og Tove-Lise Torve, fra Fremskrittspartiet, Hans Frode Kielland
Asmyhr, Ulf Leirstein, Åse Michaelsen og lederen Per Sandberg, fra Høyre,
André Oktay Dahl og Anders B. Werp, fra Sosialistisk Venstreparti, Akhtar
Chaudhry, og fra Senterpartiet, Jenny Klinge, viser til
den framlagte proposisjonen om endringer i lov om politiet (politiloven).
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at antall tiggere, spesielt utenlandske borgere, har økt
i mange norske kommuner de senere årene. Flertallet mener
at årsakene til at mennesker tigger i all hovedsak kan knyttes til
arbeidsledighet, fattigdom og sosial nød. På generelt grunnlag mener flertallet at
fattigdom og sosial nød må møtes med velferdspolitiske og arbeidsmarkedspolitiske
virkemidler, både i hjemlandet og i Norge med rettigheter som andre
EØS-borgere, og ikke med kriminalpolitiske virkemidler. Flertallet støtter
de endringene som er foreslått i proposisjonen og konstaterer at
det fortsatt vil være tillatt å tigge i Norge.
Flertallet viser for øvrig til
at det kun er Danmark og Storbritannia, av sammenlignbare land, som
har et nasjonalt forbud mot tigging, men at mange vest-europeiske
land har ulike varianter av lokal/kommunal regulering og begrensning av
tigging.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre legger til grunn at det de siste årene har vært
en sterk økning i antall personer som tigger, og at tigging utøves
på en mer pågående måte enn før. Videre merker disse medlemmer seg
opplysningene fra Oslo politidistrikt om tydelige sammenhenger mellom
tigging og straffbare handlinger. Disse medlemmer konstaterer
at flere politidistrikt melder om tilsvarende sammenhenger. Disse medlemmer viser
også til at tigging utført av EØS-borgere har fått et stort omfang.
Truende tigging er ulovlig i henhold til generelle bestemmelser
i straffeloven.
Disse medlemmer merker seg at
det er vanskelig å fastslå et mønster i organiseringen av tiggingen. Disse
medlemmer har særlig merket seg Bergen tingretts dom av
5. juli 2012, hvor 6 rumenske statsborgere ble dømt for blant annet
menneskehandel, ved utnyttelse av barn i forbindelse med salg av
uekte gullvarer, til tigging, tyverier og annet. Barna som ble utnyttet var
i slekt med de tiltalte, både som biologiske barn, svigerbarn, egen
ektefelle og svigerinne mv. Dommen fra Bergen viser med tydelighet faren
for misbruk og utnyttelse innen miljøene som tigger i Norge, men
gir ikke grunnlag for å trekke klare slutninger om omfanget av menneskehandel
innen tiggergrupperingene.
Disse medlemmer vil imidlertid
sterkt understreke at det er viktig å følge utviklingen svært nøye
når det gjelder mulig kobling mellom menneskehandel og tigging. Disse
medlemmer viser spesielt til en rapport datert 13. november 2012
fra Länsstyrelsen i Stockholm. Her står det:
«Totalt 166 barn i Sverige registrerades som misstänkta
offer för människohandel under åren 2009–2011, visar den nationella
kartläggning som Länsstyrelsen i Stockholms län presenterar i dag.
– Situationen är betydligt allvarligare än vad som tidigare har
varit känt, säger utredare Ingrid Åkerman. Det är ingen hemlighet
att det finns barn i Sverige som är utsatta för människohandel.
Barn som lever i social misär, som utnyttjas i kriminell verksamhet,
tiggeri och arbete. Barn som exploateras sexuellt.»
Disse medlemmer er overrasket
over at denne problematikken ikke er viet større plass i proposisjonen.
Komiteen understreker
viktigheten av at barnevernet raskt kobles inn dersom det avdekkes tigging
utført av barn.
Etter komiteens mening er forutsetningene
for opphevelsen av løsgjengerloven i 2006 nå endret. Den gangen
la myndighetene til grunn at mange av de som tigget var hardt belastede
norske rusmiddelmisbrukere.
Komiteen slutter seg til regjeringens
konklusjon om at det nå foreligger et berettiget behov for å kunne
gripe regulerende inn overfor tigging, med tiltak som ikke er situasjonsbetinget
slik det er etter politiloven § 7.
Komiteen vil peke på at de fleste
som tigger er i en vanskelig livssituasjon. En aktiv justispolitikk
er derfor ikke alene tilstrekkelig for å fjerne tigging. Rus, psykiske
problemer, nød og fattigdom fører til at tigging kan oppleves som
den eneste muligheten til å skaffe seg og sine en inntekt.
Komiteen understreker at tigging
først og fremst er et sosialt problem, hvor det er tiggerne som
trenger hjelp – uansett om de er norske eller utenlandske. Komiteen er
imidlertid også oppmerksom på at tigging kan settes i sammenheng med
alvorlig kriminalitet. Komiteen legger vekt på at
kampen mot menneskehandel må fortsette med uforminsket styrke.
Komiteen viser til at det er
mange og ulike årsaker til tigging. Komiteen viser
derfor til det enkelte partis satsing for å bekjempe fattigdom, tilby
rusbehandling, gjøre en tidlig innsats, hindre frafall i skolen,
arbeidsmarkedstiltak osv.
Komiteen mener at fattigdomsproblemene
i Europa må løses gjennom en kombinasjon av nasjonale tiltak og
internasjonalt samarbeid. Mange land, humanitære og religiøse organisasjoner
bidrar i land med utpreget fattigdom. Det er komiteens oppfatning
at Norge må bidra til å finansiere målrettede tiltak som kan avhjelpe underliggende
årsaker til tigging, som nød og fattigdom i hjemlandet til tiggerne.
Den avtalen Romania og Norge har inngått om bruk av EØS-midler,
er et eksempel på dette. Tiltak mot organisert kriminalitet og menneskehandel
er særlig viktige.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at selv om det ikke blir foreslått å innføre et generelt tiggeforbud
i norsk lov, foreligger det et klart behov for å kunne gripe regulerende
inn overfor denne typen virksomhet med tiltak som ikke er situasjonsbetinget
slik kravet er etter gjeldende politilov. Flertallet mener
at utviklingen i omfanget av tigging og antallet tiggere de siste årene,
og de ordensmessige og sanitære utfordringene dette har medført,
gir behov for å kunne iverksette regulerende tiltak overfor tigging
i norske kommuner, og at det derfor bør etableres en hjemmel som
åpner for dette i kommunenes politivedtekter.
Flertallet mener at meldeplikt
for pengeinnsamling er et godt egnet virkemiddel for at politiet
og lokale myndigheter skal kunne skaffe seg oversikt og kontroll
over hvem som driver med pengeinnsamling i kommunene. Flertallet viser
i denne sammenhengen til erfaringene med meldeplikt i Bergen hvor
politiet i samarbeid med kommunen gjennomførte et prosjekt i 2010
der én av komponentene var opprettelsen av en «mangfoldspatrulje»
der spesielle fotpatruljer tok aktivt kontakt med tiggerne og andre
grupper av utlendinger.
Flertallet vil videre vise til
proposisjonen hvor det heter:
«Personer som foretar pengeinnsamling på vegne av
organisasjoner registrert både i Frivillighetsregisteret og Innsamlingsregisteret
vil falle utenfor meldeplikten og behøver derved ikke forholde seg
til de vilkår som er satt av politiet for meldepliktig pengeinnsamling.»
Bestemmelsen vil således ikke ramme organisasjoner
som samler inn penger til f.eks. veldedige eller bistandsformål.
Flertallet viser til at forslaget
i proposisjonen går ut på at kommunene gjennom politivedtektene
kan fastsette vilkår for innsamling av penger, eller at kommunene
gir politiet adgang til å fastsette slike vilkår. Regulering av pengeinnsamling
skal kunne skje ved at det fastsettes lokale bestemmelser om eksempelvis
tid og sted for en som skal samle inn penger på offentlig sted. Flertallet understreker
at det er viktig med en god og tett dialog mellom kommunen og politiet
om hvilke begrensninger politivedtektene skal omfatte, og om hvordan
slike begrensninger hensiktsmessig kan fastsettes, både geografisk
og tidsmessig, slik at vedtektene får klare avgrensninger som vil
være hensiktsmessig for politiets håndheving.
Flertallet vil vise til proposisjonen
hvor det heter:
«Begrensninger for hva reguleringen kan gå ut på
vil bero på hva som saklig sett, etter de lokale forholdene, kan
anses nødvendig for å ivareta ordensmessige forhold.»
Flertallet finner det ikke riktig
å gå nærmere inn på de konkrete ordensmessige vurderinger som må
gjøres i hver enkelt kommune da det tilligger Politidirektoratet
å godkjenne endringer i kommunale politivedtekter.
Flertallet viser til at i kommuner
som benytter seg av lovhjemmelen, skal det være tilrettelagt for
grunnleggende sosialpolitiske tiltak. Dersom slike tiltak ikke er
tilrettelagt, kan godkjenning trekkes tilbake.
Flertallet vil for øvrig vise
til at regjeringen i forbindelse med RNB 2013 la fram en tiltaksplan
mot tigging, hvor det blant annet ble foreslått å bevilge 10 mill.
kroner til en tilskuddsordning som skal støtte opp om akutte lokale
humanitære tiltak i regi av frivillige organisasjoner og kommuner.
Flertallet foreslår følgende:
«§ 14 første ledd nytt nr. 8 skal lyde:
8. om eller overlates
til politiet nærmere å utforme bestemmelser om vilkår, for å opprettholde
den offentlige ro og orden, herunder med hensyn til tid og sted,
for den som vil samle inn penger på offentlig sted til egne eller
andres formål. Adgangen til å sette vilkår kan også omfatte den
som vil framføre sang og musikk eller stelle til oppvisning eller
fremvisning. Politiet kan gis adgang til å pålegge meldeplikt og
føre et register over de som har meldt at de vil samle inn penger
på offentlig sted. Kongen gir forskrift om registeret i henhold
til politiregisterloven § 14.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre legger stor vekt på at problemene med tigging må
løses med sosiale, juridiske og internasjonale virkemidler. Disse medlemmer mener
det foreliggende forslaget ikke lagt godt nok til rette for å løse
de ordensmessige og strafferettslige følgene av tigging, slik disse
problemene framstår i dag. Disse medlemmer vil sterkt
understreke at tiltak for å forebygge tigging også må følges opp
på andre områder, men at denne proposisjonen er begrenset til å
omhandle de justispolitiske virkemidlene.
Disse medlemmer mener det kan
reises berettiget tvil ved om forslaget vil begrense tigging som
fenomen og problem. Disse medlemmer viser til uttalelser
i høringsrunden fra flere politidistrikt, Politidirektoratet og
Riksadvokaten.
Disse medlemmer slutter seg til
Riksadvokaten, som i høringen skriver at fenomenet med omfattende,
aktiv og pågående tigging nå er mer et nasjonalt anliggende enn
et lokalt. Disse medlemmer mener derfor nasjonale
tiltak må iverksettes, framfor lokale.
Disse medlemmer vil likeledes
påpeke at de foreslåtte tiltak skaper flere uavklarte spørsmål, som
overlates til kommuner og lokalt politi. Disse medlemmer peker
eksempelvis på praktiske spørsmål knyttet til geografisk avgrensning
og tidsrom for vilkår for tigging.
Disse medlemmer peker på diskusjonen
som allerede er reist i flere kommuner, for eksempel i Oslo, hvor
det foreslås å forby tigging i byens sentrumsområder og forsteder
– hele sommeren. For disse medlemmer framstår det
derfor vanskelig å skille den prinsipielle motstanden mot et generelt
tiggeforbud, fra at man åpner for kommunale vedtak som vil gi den
samme praktiske konsekvens.
Disse medlemmer viser til brev
av 4. juni 2013 fra Oslo kommune v/finanskomiteen, hvor avsender
skriver at Oslo kommune:
«… håper hjemmelsgrunnlaget vil gå fram av justiskomiteens
innstilling og Stortingets behandling.»
Etter disse medlemmers mening
bekrefter dette brevet at regjeringens lovforslag allerede før behandling
og vedtak i Stortinget skaper uklarhet og nye spørsmål. Disse
medlemmer peker på at det er bred enighet om at det nå foreligger
et berettiget behov for å kunne gripe regulerende inn overfor tigging.
Derfor understreker brevet fra Oslo kommune etter disse medlemmers mening
at regjeringens forslag ikke er tilstrekkelig for å gripe regulerende
inn overfor tigging.
Disse medlemmer konstaterer at
flere humanitære organisasjoner, deriblant Frelsesarmeen og Kirkens
Bymisjon, samt Riksadvokaten, uttaler at den foreslåtte meldeplikten
ikke vil redusere tiggingen i nevneverdig grad. Disse medlemmer legger
også stor vekt på at flere politidistrikt uttaler at en meldeplikt vil
være ressurskrevende, og at den vil gå ut over andre politioppgaver. Disse
medlemmer ser det som et paradoks at politiet med dette
forslaget kan pålegges å registrere lovlig virksomhet, samtidig
som det er mer enn nok av politioppgaver for å forhindre ulovlige
handlinger. Etter disse medlemmers mening er dette
svært tungtveiende grunner for å gå imot forslaget, og disse
medlemmer vil derfor stemme imot forslaget til politiloven
§ 14 første ledd nytt nr. 8.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«I
I lov 22. mai 1902 nr. 10 (straffeloven) skal
ny § 350 a lyde:
Med bot eller fengsel inntil to måneder straffes den
som ber tilfeldige personer om penger på offentlig sted eller for
samme formål oppsøker dem i deres bolig.
Forbudet gjelder ikke organisert innsamling
til veldedige eller allmennyttige formål når innsamlingen er registrert
i Innsamlingsregisteret, og pengeinnsamleren dokumenterer tilknytning
til innsamlingen. Forbudet gjelder heller ikke for virksomhet som
er særskilt tillatt i eller i medhold av annen lovgivning.
Medvirkning straffes på samme måte.
II
Loven trer i kraft straks.»
Disse medlemmer legger videre
til grunn at det fremlagte lovforslag, ved eventuell vedtakelse,
etter rimelig tid evalueres med tanke på å justere for eventuelle
utilsiktede konsekvenser.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
i denne sammenheng å vise til Dokument 8:96 (2012–2013), og slutter
seg til begrunnelsen i dette forslaget.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 1
I
I lov 22. mai 1902 nr. 10 (straffeloven) skal
ny § 350 a lyde:
Med bot eller fengsel inntil to måneder straffes den
som ber tilfeldige personer om penger på offentlig sted eller for
samme formål oppsøker dem i deres bolig.
Forbudet gjelder ikke organisert innsamling
til veldedige eller allmennyttige formål når innsamlingen er registrert
i Innsamlingsregisteret, og pengeinnsamleren dokumenterer tilknytning
til innsamlingen. Forbudet gjelder heller ikke for virksomhet som
er særskilt tillatt i eller i medhold av annen lovgivning.
Medvirkning straffes på samme måte.
II
Loven trer i kraft straks.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre følgende
vedtak til lov
om endring i politiloven
I
I lov 4. august 1995 nr. 53 om politiet skal § 14 første
ledd nytt nr. 8 lyde:
8. om eller overlates
til politiet nærmere å utforme bestemmelser om vilkår for å opprettholde
den offentlige ro og orden, herunder med hensyn til tid og sted,
for den som vil samle inn penger på offentlig sted til egne eller
andres formål. Adgangen til å sette vilkår kan også omfatte den
som vil framføre sang og musikk eller stelle til oppvisning eller
fremvisning. Politiet kan gis adgang til å pålegge meldeplikt og
føre et register over dem som har meldt at de vil samle inn penger
på offentlig sted. Kongen gir forskrift om registeret i henhold
til politiregisterloven § 14.
II
Loven trer i kraft straks.
Oslo, i justiskomiteen, den 6. juni 2013
Per Sandberg |
Anders B. Werp |
leder |
ordfører |