Kulturdepartementet foreslår i proposisjonen
at bokloven i all hovedsak skal inneholde obligatoriske bestemmelser
som skal omfatte alle norske utgivere og forhandlere av bøker i
det norske bokmarkedet. Loven vil gjelde omsetning av skjønnlitteratur,
sakprosa, faglitteratur for profesjonsmarkedet og lærebøker for
høyere utdanning, uansett publiseringsformat.
Sentralt i bokloven er en lovfesting av en obligatorisk
plikt for leverandør av bøker til å fastsette bindende videresalgspriser
(fastpris) på nye bøker. Obligatorisk fastprisordning er en utvidelse
i forhold til gjeldende ordning. Fastprisen foreslås å gjelde i
utgivelsesåret og frem til og med 30. april året etter. I loven
foreslås det en forskriftshjemmel til å gi rom for forhandler til
å gi en generell rabatt på fastprisen til sluttkunde, og anledning
til å gi rabatt til bibliotek og ved kjøp av store volum. Maksimal
rabattsats og nærmere bestemmelser om forhandlers rett til å gi
rabatt til sluttkunde vil bli fastsatt i forskrift.
Departementet foreslår å lovfeste anledning
til samarbeid om normalkontrakter. Normalkontrakt mellom forlag
og forfattere/oversettere, blant annet om fastsettelse av royaltysatser
og oversetterhonorar, skal bidra til en forutsigbar inntekt for
forfattere og oversettere.
Som viktige elementer for å oppnå de kulturpolitiske
målsettingene om mangfold og bredde i sortimentet til bokhandlene,
foreslår departementet å lovfeste en obligatorisk skaffe- og leveringsplikt,
og gi anledning til samarbeid om litteraturabonnementer. Skaffe-
og leveringsplikt innebærer at en bokhandel har plikt til å skaffe
en bok fra forlaget på konkret bestilling fra en kunde, mens forlaget
har plikt til å levere bøker til bokhandelen, så sant bøkene finnes
på lager. Litteraturabonnementene innebærer at forlag forplikter
seg til å gi bokhandelen lav innkjøpspris på førsteeksemplar mot
at bokhandelen forplikter seg til å ta inn et visst antall titler.
Departementet foreslår at det i loven gis anledning til å samarbeide
om å utforme slike abonnementer, som bør være så attraktive at et betydelig
antall bokhandler ønsker å tegne abonnement.
Når det gjelder forhandlinger mellom forlag
og bokhandel foreslås det å etablere et ikke-diskrimineringsprinsipp
på grunnlag av eierskap og omsetningsvolum, og å etablere en øvre
sats på 50 pst. for avansen ved forhandling av salgskontrakter.
Det foreslås å gi hjemmel for forskriftsfesting
av felles frakt- og leveringsbetingelser ved omsetning av bøker.
Proposisjonen inneholder forslag om å opprette en
egen nemnd som skal avgi rådgivende uttalelse i tvister som måtte
oppstå i forhandlinger mellom bokhandel og forlag. Kulturdepartementet
vil oppnevne tre uavhengige medlemmer til nemnden. Nærmere bestemmelser
om nemndens saksbehandling og oppnevning vil bli fastsatt i forskrift.
Det er departementets vurdering at samarbeid om
omsetning av bøker samlet sett har slike positive samfunnsmessige
virkninger at det er grunn til å lovfeste særregulering for omsetning
av bøker. Forslaget til boklov bygger på en politisk avveining mellom
konkurransehensyn og kulturpolitiske hensyn. Dette innebærer at
eventuelle konkurransemessige skadevirkninger av den fastprisordningen
som foreslås vurderes som akseptable og nødvendige for å oppnå de
kulturpolitiske målene som loven skal bidra til å oppnå.
Regjeringens politikk er å legge til rette for
at et mangfold forfattere kan skrive god litteratur som dekker et
mangfold av temaer i et mangfold av sjangre, og at litteraturen
er godt tilgjengelig for lesere i hele landet.
De litteraturpolitiske virkemidlene må gi gode rammebetingelser
for hele den litterære verdikjeden, fra forfatter via forlag, bokhandel,
inklusiv e-bokhandel og bibliotek til leser. Det er viktig at et
bredt utvalg av litteraturen skal være tilgjengelig for folk der
de bor, og at prisene skal være rimelige og like over hele landet.
Det overordnede målet for språkpolitikken er
å sikre det norske språkets status og bruk på alle samfunnsområder,
slik at norsk kan bestå som et fullverdig, samfunnsbærende språk.
Departementet finner at fastpris på nye bøker ikke
fører til høye gjennomsnittspriser, men fører til oppnåelse av kulturpolitiske
målsettinger. Samtidig kan ikke fastprisordningen sies å ha avgjørende
konkurransemessige skadevirkninger og man kan heller ikke på samme
ressurseffektive måte oppnå de samme resultatene med direkte virkemidler.
Samlet sett anser departementet at disse argumentene taler for at
vi oppnår positive samfunnsmessige virkninger, uten avgjørende konkurransemessige
skadevirkninger. På denne bakgrunn foreslår departementet en lov
som angir rammevilkår for omsetning av bøker, med utgangspunkt i
en fastprisordning.
På bakgrunn av innspill i høringsrunden foreslår departementet
at bokloven gis en formålsbestemmelse, men med en noe annen ordlyd
enn det som ble foreslått i høringsnotatet. Innholdet i departementets
forslag til formålsparagraf er i hovedsak det samme og skal reflektere
litteratur- og språkpolitiske målsettinger. Det er presisert at et
av målene med loven er å styrke norsk språk – i begge målformer.
Formålsparagrafen skal angi hvilke målsettinger bokloven
skal bidra til å oppfylle. De kulturpolitiske målsettingene om bredde,
mangfold og kvalitet i litteraturen, samt god tilgjengelighet, skal
bidra til å ivareta forfatter- og leserinteresser. Ved tolkningstvil
skal det alternativet som bidrar til disse målsettingene på en best
mulig måte legges til grunn.
Det er i noen høringssvar stilt spørsmålstegn
ved hvordan leserinteresser ivaretas gjennom bokloven. Departementet
legger til grunn at det er i lesernes interesse at de har en reell
valgmulighet mellom et mangfold av titler, at kvaliteten er høy,
at litteraturen er tilgjengelig både på nett og i en faghandel i
nærheten, i tillegg til at prisene er rimelige. Departementet antar
at et stort antall lesere vil ha slike interesser, og altså ikke
utelukkende billigst mulig nye bestselgere.
Departementet foreslår at lovens virkeområde avgrenses
slik at det kun er omsetning av bøker i Norge som omfattes. For
å sikre at loven er i samsvar med EØS-retten, legger departementet til
grunn at loven kun skal gjelde leverandører og forhandlere som er
etablert og befinner seg i Norge. Dette innebærer at utenlandske
aktører kan selge bøker direkte til norske sluttkunder uten å være
bundet av bokloven, slik situasjonen er i dag.
Departementet foreslår at det spesifiseres i
loven at den skal gjelde for skjønnlitteratur, sakprosa, fagbøker
for profesjonsmarkedet og lærebøker for høyere utdanning, men ikke
for omsetning av brukte bøker, skolebøker til grunnskolen og videregående
skole.
Det er departementets vurdering at de litteraturpolitiske
målsettingene gjelder litteratur uavhengig av format, og at bokloven
bør være formatnøytral slik at den også gjelder e-bøker. Som utgangspunkt
skal ikke loven påvirke valg av distribusjonskanal eller formatvalg
blant kundene.
Det er viktig å finne en balansegang i regelverket som
legger til rette for god utvikling av e-bokmarkedet og ivaretakelse
av de kulturpolitiske målsettingene. Det er ingen tvil om at e-bokmarkedet
over en viss tid kommer til å ta større markedsandeler i det norske
bokmarkedet, og en slik utvikling vil regjeringen med dette lovforslaget
legge til rette for. Dersom en boklov ikke skulle omfatte e-bøker,
ville en utvikling der e-bøker i stadig økende grad tar markedsandeler,
innebære at bokloven vil bli mindre effektiv.
Internasjonale aktører uten etablert forretningssted
i Norge vil ikke være omfattet av en boklov. Etter departementets
syn vil et av målene med boklov være å stimulere nasjonale aktører,
fordi det ikke kan legges til grunn at store internasjonale aktører
som Apple og Amazon vil bidra til den litteraturpolitiske målsettingen
om bredde, mangfold og kvalitet i norsk litteratur.
Departementet mener at lovforslaget vil gi fleksibilitet
i valg av prismodell. Loven vil ikke være til hinder for at en leverandør
kan velge å sette én pris på papirutgaven og en annen på e-boken som
blir lansert parallelt med den innbundne.
Departementet foreslår at det legges til rette
for en viss rabattering i forhandlerleddet. Departementet foreslår
at det ved siden av en maksimal rabatt til sluttkunde gis egne bestemmelser
for rabatter på digitale strømmetjenester, pakkeløsninger og andre
distribusjonsløsninger for digitale formater. Dette vil legge til
rette for prisvariasjoner alt etter om en e-bok lastes ned, strømmes
eller inngår i en pakkeløsning.
En teknologinøytral lov reiser en avgrensningsproblematikk
for e-bøker, proposisjonen viser særlig til forholdene vedrørende
berikede bøker.
E-bokmarkedet er under utvikling. Innovasjon og
digitalisering vil kunne påvirke aktører, verdikjeder og andre faktorer
i bransjen. Derfor bør ordningen der e-bøker omfattes av fastprisordningen
evalueres etter tre år.
Bokgruppen omfatter lærebøker for høyere utdanning
og fagbøker for profesjonsmarkedet, og omtales i det følgende som
fagbøker.
Kulturdepartementet foreslår å videreføre en fastprisordning
som også gjelder fagbøker. På bakgrunn av de to utredningene og
de to høringsrundene legger departementet til grunn at fastpris
på nye fagbøker bidrar til et mangfold i produksjon og salg av lærebøker,
i tråd med de språk- og litteraturpolitiske målsettingene.
Et viktig virkemiddel for å sikre at norsk beholder
og utvikler sin faglige uttrykkskraft, er et godt tilbud av norske
fag- og lærebøker, i begge målformer. Dette vil bidra til å sikre
læringseffekt, innlæring av grunnleggende fagterminologi og at norsk
fagspråk brukes og utvikles. Ett av tiltakene i språkmeldingen (St.meld.
nr. 35 (2007–2008)) er fastpris for fagbøker. I meldingen legger
man til grunn at dette vil bidra til å sikre produksjon av norskspråklige
fag- og lærebøker for høyere utdanning.
Lærebokmarkedet består av ulike titler som selger
i svært varierende opplag. I et bokmarked der forlagene konkurrerer
med andre forlag om pris på lærebøker, vil fortjenesten per solgte
eksemplar bli presset ned. Da vil inntjeningen gå til å dekke produksjonskostnadene
for samme tittel. I et marked med fastpris vil forlagene få god inntjening
fra lærebøker til fag med stor studenttilstrømning, og bruke overskuddet
til å dekke produksjonskostnadene til titler som selger i mindre
opplag.
Dersom forlagene tvinges til å konkurrere på pris,
svekkes muligheten for kryssubsidiering. Da vil lærebøker i små
fag bli altfor dyre å produsere og å kjøpe, noe som vil føre til
at lærebøker i små fag ikke vil produseres.
Departementet mener etter en nærmere vurdering
at det ikke er behov for å definere hva som menes med bibliotek
og bokklubb i loven, så lenge de konkrete bestemmelsene vedrørende
rabatter til bibliotek og vervekampanjer i bokklubb fastsettes i
forskrift. Da vil det være mer naturlig å definere begrepene i forskriften.
Departementet foreslår å definere begrepene
«leverandør» og «forhandler», slik det er formulert i høringsnotatet.
I tillegg foreslår departementet å ta inn en definisjon av begrepet
«sluttkunde».
Departementet foreslår å lovfeste en bestemmelse
som gir leverandører, forfattere og oversettere anledning til å
samarbeide om normalkontrakter, som blant annet kan inneholde bestemmelser
om royaltysatser og provisjon for forfatteragenter, samt oversetterhonorar.
Normalkontrakter mellom Forleggerforeningen og
forfatter- og oversetterforeninger i Norge sikrer likhet og trygghet
for landets forfattere og oversettere. Fastprisen gir et stabilt
grunnlag for beregning av royaltyer i normalkontraktene. Når royaltyen
kan beregnes ut fra en gitt fastpris over en gitt periode, gir dette
forfatterne en forutsigbarhet med hensyn til inntjening. Fastprisen
gjør at forlagene kan gå inn på kontrakter som knytter royaltyberegningen
til bruttoprisen på bøker.
Bindende videresalgspriser (fastpris) på nye bøker
til sluttkunde, innebærer at det er leverandør som bestemmer hvilken
pris forhandleren skal selge en ny bok for. Dette er det sentrale
element i gjeldende unntak fra konkurranseloven som vi har i Norge
og i europeiske boklover.
Kulturdepartementet legger til grunn at bindende videresalgspriser
på nye bøker har slike positive samfunnsmessige virkninger at det
kan forsvare en særregulering som går foran konkurranselovens forbud
mot samarbeid som hindrer konkurransen (konkurranseloven § 10).
De positive samfunnsmessige virkningene er sammenfallende med den
kulturpolitiske måloppnåelsen om bredde, mangfold og kvalitet i
norsk litteratur, samt god tilgjengelighet for alle i Norge. Det er
Kulturdepartementets mening at disse målene ivaretar både leserinteresser
og forfatterinteresser.
I små språkområder anses boklover å være viktige
i språk- og utdanningspolitiske henseender og bidrar til å sikre
rammebetingelser for lokalt produsert litteratur.
Noen av høringsinstansene legger til grunn at fastpris
på nye bøker generelt sett medfører høye bokpriser og at dette medfører
lavere salg av bøker og svekker tilgjengeligheten av ny litteratur
for lavere inntektsgrupper. Departementet er ikke enig i en slik
forståelse og viser til både teori og empiri som viser at fripris
fører til økt bestselgersalg og lavere priser på disse utvalgte titlene.
Imidlertid viser både utredningen til Slaatta og Rønning og internasjonale
utredninger at land med boklover ikke har priser som gjennomsnittlig
er høyere enn i land med frie priser.
Den kulturpolitiske begrunnelsen for fastpris
på nye bøker er todelt. For det første at det øker bransjens evne
og incitament til å utgi et bredt spekter av bøker, også titler
som selger i små opplag. Forlagene gis handlerom til å kryssubsidiere
slik at et økonomisk overskudd fra bestselgere kan finansiere bøker
uten samme inntjeningsevne. Den andre begrunnelsen er at fastpris
bidrar til å opprettholde et landsdekkende bokhandlernett, som anses
som viktig for å få spredt og solgt et bredt utvalg bøker.
Et konkurransepolitisk argument er at en boklov med
fastprisordning vil gi uheldige konkurransemessige virkninger og
at fastprisordningen bør avvikles. Konkurransetilsynet mener at
høringsforslaget til boklov vil være til skade for leserne og er
særlig bekymret for den horisontale virkningen, som kan ha tilsvarende
virkninger som kartell. Videre hevder tilsynet at fastprisordningen
ikke i seg selv sikrer at de økonomiske gevinstene faktisk brukes
til å kryssubsidiere smalere utgivelser, uten bestemmelser om at
økte inntekter skal brukes til å utgi flere boktitler.
I Norge viser statistikk over antall nye norske
titler, fordelt på sjangere at det skjer en kryssubsidiering og
at det gis ut en mangfoldig litteratur i Norge.
Fastpris har også et distriktspolitisk perspektiv, da
det medfører at nye bøker koster det samme over hele landet. Lik
pris på samme utgivelse, i alle salgskanaler gjør at bokhandler
i utkantstrøk kan være konkurransedyktige mot nettbokhandler når
det gjelder nye bøker (som selger samme papirbok på postordre, altså
ikke e-bokutgave som ikke vil koste det samme).
Kulturdepartementet foreslår at det etableres
en obligatorisk fastprisordning i bokloven, i likhet med alle de
europeiske boklovene. Det innebærer at alle leverandører er pålagt
å sette en bindende videresalgspris på sine nye utgivelser, som alle
forhandlere må respektere.
Kulturdepartementet mener at en fastprisordning på
en effektiv måte bidrar til oppfyllelse av de litteratur- og språkpolitiske
målene om bredde, mangfold, kvalitet, samt god tilgjengelighet.
Det vil si at fastprisordningen etableres i lov for å ivareta litteratur-
og språkpolitiske målsettinger. En obligatorisk boklov vil hindre
at gratispassasjerer kan nyte godt av litteraturpolitiske tiltak som
faste bokpriser og leveringsplikt, uten å være forpliktet av begrensninger
og konkurransereguleringer. En obligatorisk boklov legger med andre
ord best til rette for et helhetlig lovverk, der det angis klare
rammer for omsetning av bøker. Når bokloven har en kulturpolitisk
begrunnelse er det også viktig at det er lovgiver som har styringen
med virkemidlene, og ikke bransjen selv.
Det å gjøre fastprisordningen obligatorisk for alle
aktørene i bransjen vil innebære en utvidelse av virkeområdet i
forhold til gjeldende ordning.
De leverandørene som i dag står utenfor Bokavtalen
står for rundt 16 pst. av totalomsetningen av bøker. Departementet
mener at det ikke vil utgjøre en betydelig endring at også disse
leverandørene blir omfattet av bokloven.
Departementet mener at det må være en sammenheng
mellom de obligatoriske bestemmelsene i bokloven, der plikter og
rettigheter til sammen vil gi det beste resultatet. Med andre ord bør
alle bidra med faste priser på nye bøker, med de vilkår loven fastsetter,
for å kunne ta del i skaffe- og leveringsplikt og felles frakt-
og leveringsbetingelser. Normalkontrakter og litteraturabonnementer
vil fremdeles være frivillige idet loven kun vil hjemle adgang til
samarbeid om slike.
Departementet mener at det er en forutsetning også
innenfor fastprisordningen at forlagene seg imellom konkurrerer
på pris.
Departementet mener at selv om en obligatorisk fastprisordning
medfører mer gjennomsiktighet med hensyn til prissettingen, vil
dette være en liten betydning for prissettingen.
Departementet mener at det er riktig å videreføre gjeldende
ordning, der fastprisperioden løper ut utgivelsesåret og frem til
1. mai året etter. Ordningen har fungert i åtte år og er et system
bransjen er kjent med. Departementet anser det som et vektig argument
for en videreføring av gjeldende ordning at en ordning der hver
bok skal ha sin egen fastprisperiode vil være svært administrativt
belastende for forhandlerne. På denne bakgrunn er det også sannsynlig
at den reelle fastprisperioden blir lengre enn den angitte perioden,
fordi det blir for krevende å følge med når hver enkelt tittel er
i fripris.
Departementet mener det er en forutsetning for at
fastpris skal fungere etter hensikten at en utgivelse får forskjellig
fastpris for hvert nye format den utgis i. Departementet er enig
i at det kun er nye bøker som skal utløse en ny fastprisperiode.
Nærmere bestemmelser om hva som regnes som en ny utgivelse vil fastsettes
i forskrift. Bestemmelsene må sette klare grenser, som sikrer at
kun reelle nytutgivelser kan få ny fastprisperiode. Som utgangspunkt
for disse bestemmelsene vil små endringer, som nytt omslag, ikke
være grunnlag for ny fastprisperiode, mens en revisjon vil være
en ny utgivelse.
Departementet finner gode grunner for å videreføre
anledning til å gi sluttkunde rabatter. Rabatter bør kunne gis både
ved salg til bibliotek og i forbindelse med kjøp av store kvanta
av samme tittel, for eksempel til bedrifter, skoler og lignende.
I tillegg bør det legges til rette for arrangement der en vesentlig
del av bransjen samarbeider om fellesnedsettelser.
Bestemmelser om rabatter til sluttkunde er imidlertid
av en slik teknisk art at departementet anser det mest hensiktsmessig
å fastsette bestemmelser om dette i forskrift. Det naturlige utgangspunktet
er gjeldende ordning, der forhandler kan gi rabatt til sluttkunde
på inntil 12,5 pst. En økning i rabatten vil kunne reguleres i forskrift.
Noen av høringsinstansene mener at rabatten bør være betydelig høyere
enn i dag for at den skal gi en ønsket fleksibilitet og effekt for konkurransen
i forhandlerleddet. Adgangen til rabatter bør være lik i alle salgskanaler
og uansett publiseringsformat. Departementet foreslår imidlertid
at det i forskrift kan settes egne rabattbestemmelser for digitale
distribusjonsløsninger som eksempelvis strømme- og abonnementstjenester.
Videre bør forhandler kunne gi rabatt til bibliotek, i forbindelse
med kvantumssalg og årlig fellesnedsettelse. De nærmere vurderingene
vil bli fulgt opp i forskriftsarbeidet.
Skaffe- og leveringsplikten innebærer at bokhandler
ikke kan nekte å frembringe bøker som bestilles av en kunde i bokhandelen,
mens forlagene ikke kan nekte å levere lagerførte bøker på bestilling
fra en bokhandel.
Skaffeplikten institusjonaliserer en likebehandling
av forlagene på forhandlersiden og bidrar til å gjøre litteraturen
tilgjengelig over hele landet. For å sikre likere konkurransevilkår
i bokbransjen foreslår departementet at skaffe- og leveringsplikten
gjøres obligatorisk.
Det kan oppstå et konkurransemessig problem hvis
forlagene kan utnytte markedsmakt til å gi egen bokhandel et konkurransefortrinn
i forhold til konkurrerende bokhandlere. Dette kan blant annet gjøres
ved å nekte å levere produkter slik at kvaliteten til konkurrentene
reduseres. Den gjensidige skaffe- og leveringsplikten kan bidra til
å avhjelpe en slik utvikling.
Departementet foreslår å videreføre skaffe-
og leveringsplikten for leverandører og forhandlere som har omsetning
av bøker som kjernevirksomhet. Men departementet vil vurdere om forhandlere
som ikke har bøker som kjerneområde skal omfattes av bestemmelsene
om skaffe- og leveringsplikt.
Nærmere bestemmelser om gjennomføring av bestillings-
og leveringsplikten vil bli fastsatt i forskrift.
Departementet foreslår at det lovfestes en anledning
for leverandører til å samarbeide om å tilby forhandlere litteraturabonnementer.
I litteraturabonnementene skal leverandørene tilby identiske innkjøpsrabatter
på de bøker som omfattes og for øvrig identiske vilkår til alle
bokhandlere som tegner samme type abonnement. Slikt samarbeid er
kun tillatt innenfor rammene av litteraturabonnementene.
Litteraturabonnementer bidrar til et garantert salg
for forfatterne, samtidig som salgspotensialet utover disse første
eksemplarene øker ved at bøkene er tilgjengelig i bokhandelen. Dessuten sikres
lesere over hele landet tilgang til et mangfold av bøker og reelle
valgmuligheter. Abonnementsordninger sikrer forlagene automatisk spredning
av nye utgivelser til et formidlingsledd med bokhandlerfaglig kompetanse.
Bokhandlere med abonnement blir belønnet med høy
rabatt på førsteeksemplaret av de bøkene som inngår i abonnementet,
samt en høy rabatt på førsteeksemplar som ikke inngår i abonnementet.
I tillegg gjelder i dag en ordning der abonnentene får en sortimentsrabatt,
som beregnes av bokhandelens samlede bruttoinnkjøp av bøker til
ordinær pris og ordinære betingelser innenfor bokgruppe sakprosa,
skjønnlitteratur, billigbøker og verk. Rabatten for bøkene i abonnementsordningen
fungerer som en økt rabatt på grunnlag av kvaliteten, altså mangfoldet
i bokhandelen. På denne måten lønner det seg økonomisk å tilgjengeliggjøre
litterær bredde.
Departementet mener at abonnementene bør være
kollektive. Kollektive avtaler om abonnementer vil sikre kostnadseffektivitet
med hensyn til gjennomføringen, både for leverandørene og forhandlerne.
Dette bidrar til å gjøre abonnementene mer attraktive også for små
og mellomstore aktører.
Departementet foreslår å lovfeste et ikke-diskrimineringsprinsipp,
basert på eierskap, i bokloven.
Konkurransemessige problemer kan oppstå hvis vertikalt
integrerte aktører på ett ledd i en verdikjede, utnytter markedsmakt
til å stenge ute konkurrerende virksomheter på et annet ledd i verdikjeden.
I konkurranseloven § 11 er det forbud mot misbruk av dominerende
stilling, som kan ramme utestengning eller tilgang på dårligere
vilkår for forlag som ikke selv eier bokhandler.
Ikke minst av hensyn til mindre eller nye aktører bør
det lovfestes et ikke-diskrimineringsprinsipp i bokloven. Det er
gode kulturpolitiske og samfunnsøkonomiske argumenter for en slik
regulering. Kvaliteten i bokmarkedet som helhet vil reduseres ved
at tilgjengeligheten og utvalget blir påvirket. Et prinsipp for
likebehandling, gir store og små aktører både på bokhandler- og
forleggersiden likere konkurransevilkår enn de ellers ville hatt.
Departementet foreslår å endre lovbestemmelsen
i høringsnotatet slik at ikke-diskrimineringskravet gjelder begge
veier, altså både med hensyn til forlags diskriminering av bokhandler,
men også bokhandlers diskriminering av forlag.
Departementet foreslår å lovfeste en øvre rabattsats
for forhandlinger mellom leverandør og forhandler. Det vil si at
med utgangspunkt i bokens faste utsalgspris vil det angis et tak
for hvor stor rabatt forhandleren kan gis. Målet med rabattregulering
er å sikre at en forholdsmessig andel av inntektene fra boksalg
på denne måten holdes i produksjonsleddet, det vil si til forfatter og
forleggeri.
Utviklingen mot stadig mer vertikal integrasjon i
bokbransjen gjør at det stadig er et økende press på rabattnivået
mellom forlag og bokhandel. Særlig små og mellomstore aktører er
utsatt. I høringsrunden påpeker flere små og mellomstore, samt uorganiserte
leverandører at rabattregulering er en forutsetning dersom fastpris skal
legges til grunn, og da med et fast tak. Flere av disse aktørene
er imidlertid bekymret for at det øvre nivået skal settes for høyt.
Departementet ser et behov for rabattregulering for å sikre at formålet
med fastprisordningen ivaretas.
Det er departementets mening at et maksimalt tak
for rabatten vil være mer entydig og objektivt enn et prinsipp om
at høye innkjøpsrabatter skal gjenspeile en gjenytelse fra bokhandleren
som fremmer breddetilbud og litteraturformidling til sluttkunde.
En konkretisering av en gitt grense vil være enklere å etterfølge
i praksis.
Departementet foreslår å sette øvre sats til
50 pst. Dette skal tilsvare dagens gjennomsnittsnivå. Det forutsettes
imidlertid at det føres reelle forhandlinger mellom leverandør og
forlag innenfor satsen på 50 pst. Oppnåelse av maksimal rabatt vil
forutsette særlige ytelser med hensyn til god spredning av boken.
Slike ytelser kan være stor bredde i innkjøpene samlet sett, god eksponering,
begrenset returrett, bestillingsrutiner som tilrettelegger for optimalisert
logistikk eller andre salgs- og effektiviseringstiltak. Det vil
altså være mange utgivelser som aldri når rabattaket. Ulike innkjøpsrabatter
vil avtales og variere for de ulike utgivelsesområdene og formater
tilpasset utgivelsens forutsetninger. Departementet legger til grunn
at kostnadsbildet for e-bøker er såpass forskjellig fra papirbøker
at rabattnivået normalt vil være betydelig lavere. Det innebærer
at rabatter nær det generelle taket, vil for e-bøker måtte begrunnes
særskilt. Uavhengig av den maksimale satsen på 50 pst. kommer rabatten
knyttet til abonnementsordningene og en sortimentsrabatt på 2 pst.
i tilknytning til disse.
Fellesbestemmelser for frakt, betaling og levering
av bøker ligger til grunn for et smidig samarbeid mellom leverandører
og forhandlere ved omsetning av bøker. I dette avtaleverket inngår bestemmelser
om returrett og bestillingsrutiner som tilrettelegger for optimalisert
logistikk. Slike standardbetingelser kan omfatte bestillingsrutiner,
frakt- og levering, betaling og retur. Hensikten er å holde forlagenes
og bokhandlenes omkostninger til slik logistikk nede, noe som også
vil komme bokkjøpere til gode. Felles standardbetingelser vil sikre
likere konkurransevilkår, også for bokhandler i distriktene.
Departementet foreslår å lovfeste en forskriftshjemmel,
slik at det kan fastsettes felles frakt- og leveringsbetingelser
for alle aktørene i bransjen og at disse ikke kan forbeholdes medlemmene
i Forleggerforeningen og Bokhandlerforeningen.
Lovbestemmelsen gir alle leverandører og forhandlere
rett til å følge standardbetingelser for betaling, frakt og levering
ved bokomsetning. Departementet vil fastsette de nærmere bestemmelsene
i forskrift.
Kulturdepartementet foreslår å oppnevne en egen
nemnd for tvisteløsing, bestående av tre uavhengige medlemmer, med
en jurist som leder. Nærmere bestemmelser om nemndens saksbehandling
og sammensetning fastsettes i forskrift.
Bokloven vil regulere forholdet mellom private avtaleparter.
Det er departementets mening at eventuelle lovbrudd vil egne seg
best for håndheving ved domstolene. Fastprisordningen så langt har
vært et privatrettslig anliggende og departementet ser ikke behov
for å innføre et apparat for tilsyn, med sanksjoner og håndhevingsbestemmelser
på det nåværende tidspunkt. Kulturdepartementet vil administrere loven
og følge med på praktiseringen av den. Dersom det skulle vise seg
et behov for å etablere et tilsynsapparat, vil departementet kunne
komme tilbake med endringer av loven.
Prinsippene i loven skal i mange tilfeller beskytte
de små aktørene i bransjen. For å bidra til overholdelse av loven,
og da særlig bestemmelsene om ikke-diskriminering og avanseregulering
vil det være tjenlig å etablere et organ der det er lav terskel
for å få råd i en tvist om loven er fulgt. Departementet foreslår
å etablere en nemnd som gir rådgivende uttalelse i en sak. Det vil
være nemndens mål å få i stand en minnelig ordning mellom partene.
Etableringen av en slik nemnd skal bidra til å sikre at loven følges.
Det argumenteres for at kultur- og språkpolitiske mål
gjør det formålstjenlig å videreføre særbestemmelser som i noen
grad tillater begrensning av konkurransen i bokmarkedet. Forslag
til boklov innebærer på denne bakgrunn at bokbransjen kan samarbeide
på angitte områder til tross for konkurranseloven § 10. Etter det
såkalte lex specialis-prinsippet går boklovens bestemmelser, så
langt de rekker, foran de generelle bestemmelsene i konkurranseloven. Rekkevidden
av bestemmelsene vil måtte avgjøres konkret i det enkelte tilfellet. Konkurranseloven
§ 10 vil følgelig gjelde for alt konkurransebegrensede samarbeid
som ikke er regulert i denne bokloven. Dette innebærer at det fortsatt
vil gjelde et forbud mot prissamarbeid, samordnet opptreden og visse
former for informasjonsutveksling, mellom konkurrerende foretak
i bokbransjen.
Regulering av eierskap er inngripende og bør derfor
bare innføres dersom klare og tungtveiende samfunnsinteresser tilsier
det. Det er departementets oppfatning at det per i dag ikke er påvist
noe behov for særskilt regulering av eierkonsentrasjon i bokbransjen.
Departementet legger her vekt på at de demokratiske hensynene som
begrunner eierskapsregler overfor dagspressen og andre daglige nyhetsmedier,
ikke kommer inn i samme grad overfor bokbransjen. Hensynet til effektiv
konkurranse på markedet er tilfredsstillende ivaretatt gjennom konkurranseloven.
Det er likevel grunn til å følge utviklingen i konsentrasjonen,
for eventuelt på et senere tidspunkt vurdere å innføre slike begrensninger.
Departementet går derfor ikke inn for egne eierskapsbegrensninger
for bokbransjen.