Det har betydning hvem som eier mediene, også i
Norge.
Medieeierskapsloven er basert på at store deler av
den offentlige samtalen og meningsutvekslingen skjer i massemediene.
Kontroll med nyhetsformidlingen gir derfor store muligheter til
å påvirke opinionen. Påvirkning kan skje direkte, som man har sett
eksempler på fra andre land, men også indirekte. Eierdominans kan
f.eks. dempe viljen til å ta opp virksomheten til eierne i et kritisk
lys. Dersom én eier eller gruppering blir for dominerende, risikerer
man at en slik manglende tendens til kritikk kan omfatte store maktfaktorer
og betydelige samfunnsområder. Demokratihensyn tilsier at denne
påvirkningskraften ikke bør være konsentrert hos én eller noen få
aktører. Det er dette som danner grunnlaget for medieeierskapsloven.
Loven er imidlertid ikke basert på dokumenterte konsekvenser
av eierkonsentrasjon i dagens mediemarked. Loven er først og fremst
en forsikringspolise – en «føre var»-lov – for en medieframtid vi
vet lite om. Vi vet ikke hva slags eiere norske medier vil få i
framtiden. De kan være norske eller utenlandske. De kan ha publisistiske
formål og tradisjoner, eller de kan ha politiske eller økonomiske
ambisjoner som de ønsker å fremme gjennom «sine» mediekanaler. Det
vi vet er at jo større eierkonsentrasjon vi åpner for i Norge, jo
større kan konsekvensene bli ved et ev. oppkjøp.
Regjeringen mener derfor at det fortsatt er grunnlag
for en egen lov om eierskap i mediene.
Samtidig er det åpenbart behov for å tilpasse loven
til den teknologiske og markedsmessige utviklingen på mediesektoren.
De elektroniske massemediene, inkludert avisenes og TV-kanalenes
nett- og mobiltilbud, er i dag helt sentrale kanaler for formidling
av nyheter og samfunnsdebatt i Norge. For eksempel hadde mediehuset
VG i 2012 2,27 mill. lesere daglig. Av dette var det 690 000 som
leste VG på papir, mens hele 1,8 mill. leste VG på nett og 775 000 leste
VG på mobil. En lov som ikke omfatter de elektroniske kanalene,
vil derfor være basert på et mediebilde som er utdatert. Og en lov
som ikke likestiller elektronisk og tradisjonell mediebruk, vil
gi et misvisende bilde av eierposisjoner på sektoren.
Reguleringen av eierskap i media er ett av flere virkemidler
på området som virker sammen for å ivareta de overordnede målene
om ytringsfrihet og mediemangfold. Mediestøtten bidrar til å gi
økonomisk grunnlag for et mangfold av medievirksomheter i Norge.
Medieeierskapsloven, sammen med loven om redaksjonell fridom i media,
legger til rette for at dette mangfoldet av medievirksomheter også
kan fungere som reelt uavhengige informasjonskilder og stemmer i
offentligheten.
Kulturdepartementet foreslår i denne proposisjonen
endringer i lov 13. juni 1997 nr. 53 om eierskap i medier (medieeierskapsloven).
Departementet foreslår å utvide loven med regler
om eierskap i elektroniske medier. Etter modell av lov av 13. juni
2008 nr. 41 om redaksjonell fridom i media, avgrenses virkeområdet
i forhold til elektroniske medier til de redaksjonelle, journalistiske
massemediene.
Endringene innebærer ellers en omlegging til
en mer fleksibel reguleringsmodell ved at mer av den nærmere regelutformingen
overlates til forskrift.
Særregelen om krysseierskap oppheves og reglene
om multimedieeierskap forenkles. For øvrig opprettholdes dagens
eierskapsgrenser på nasjonalt nivå.
Departementet foreslår også å opprettholde egen regulering
av medieeierskap på regionalt nivå, men slik at mediemarkeder og
grenser fastsettes av Medietilsynet i forskrift.
Betydningen av eiermangfold er knyttet til at medienes
formidling av informasjon og debatt er helt sentral for fri og informert
meningsdannelse, og dermed for at de demokratiske prosessene skal
kunne fungere. Samtidig kan medienes rapportering aldri bli helt
objektiv. Om, og i så fall hvordan, et gitt faktum blir plukket
opp og forstått i offentligheten vil avhenge av medienes utvalg,
tolkning og vinkling av informasjon. Medienes utvalg og vinkling
vil i sin tur bl.a. avhenge av journalistiske bransjekonvensjoner, det
enkelte mediets rolle og profil samt de enkelte redaktørenes og
journalistenes bakgrunn, interessefelt og politiske overbevisning.
Medieeierskapsloven bygger på forutsetningen om
at eierskap og eierkonsentrasjon er ett av de forholdene som kan
påvirke medienes rapportering og redusere det reelle innholdsmangfoldet
i tilbudet til publikum.
Departementet legger til grunn at et visst eiermangfold
er en nødvendig forutsetning for å sikre befolkningen reelt innholdsmangfold.
Videre legger departementet til grunn at det vil være en presumpsjon
for at eierkonsentrasjon over et visst nivå vil kunne svekke mangfoldet, og
dermed den reelle ytrings- og informasjonsfriheten.
Selv om man skulle komme til at konsentrasjon i
seg selv ikke kan antas å ha en negativ effekt for mangfoldet, ville
dette etter departementets vurdering ikke være et avgjørende argument.
Loven skal ikke bare medvirke til mediemangfold, men også sikre
mot eierposisjoner som kan misbrukes og utnyttes for å fremme egen
politisk eller økonomisk agenda.
Loven har et langt perspektiv og skal fungere som
en forsikringspolise for en medieframtid vi vet lite om. Det er
dette som ligger i at medieeierskapsloven er en «føre var»-lov.
Det er et sentralt poeng at vi ikke vet hva
slags eiere norske medier vil få i framtiden.
Noen høringsinstanser viser til at i og med
framveksten av Internett og nye medier er meningsmarkedet blitt
så stort, at behovet for eierbegrensninger innenfor de redigerte
massemediene er blitt mindre eller har falt bort.
Departementet er enig i at det blant annet er
blitt langt flere arenaer å ytre seg på og å innhente informasjon
fra enn før.
Dette betyr imidlertid ikke at det har blitt
mange flere uavhengige kilder til profesjonell journalistikk om
norsk politikk og norske samfunnsspørsmål, som er den delen av pressens virksomhet
som er særlig demokratisk viktig og som begrunner tiltak som den
direkte pressestøtten.
Departementet legger også til grunn at det fortsatt
er de redigerte massemediene som har den viktigste funksjonen i
forhold til nyhetsformidling, kritisk journalistikk, dagsordensetting, samfunnsdebatt
osv.
Departementet er derfor ikke enig i at framveksten
av nye medieplattformer har redusert behovet for medieierskapsloven.
Flere høringsinstanser framhever at konkurranseloven
er tilstrekkelig til å ivareta medieeierskapslovens formål, og at
en særskilt medieeierskapslov er unødvendig.
Departementet kan ikke slutte seg til dette synspunktet,
og viser til at de to lovene har ulike formål og at vurderingen
av hvilken grad av konsentrasjon som skal tillates vil kunne være
ulik etter de to lover.
Formålet med medieeierskapsloven er ikke å sikre
effektiv konkurranse eller økonomisk effektivitet, men å «fremme
ytringsfriheten, de reelle ytringsmuligheter og et allsidig medietilbud».
Medieeierskapsloven verner derfor om demokratiske
verdier som vanskelig kan defineres ut fra rent økonomiske begreper,
eller dekkes av konkurranselovens formål om samfunnsøkonomisk effektivitet.
Medieeierskapslovens formål er ifølge § 1 å «fremme
ytringsfriheten, de reelle ytringsmuligheter og et allsidig medietilbud».
Loven skal ikke først og fremst verne den formelle/materielle
ytringsfriheten (dvs. friheten fra forhåndssensur eller rettslig
ansvar), men den reelle ytringsfriheten. En viktig forutsetning
for reell ytringsfrihet er et mangfold av frie og uavhengige massemedier.
Massemediene kan i denne sammenheng anses som en infrastruktur for
formidling av informasjon og ytringer til offentligheten. Kontrollen
over denne infrastrukturen gir mediene en kanalvokterfunksjon –
bl.a. ved at de setter dagsorden og påvirker hva som skal bringes
fram for offentligheten.
Departementet legger til grunn at lovens formål i
praksis inneholder to hovedelementer:
1. For det første skal
loven sikre et mangfold av ytringer og informasjon i offentligheten
(jf. «de reelle ytringsmuligheter» og «et allsidig medietilbud»).
Gjennom å sette begrensninger for konsentrasjon av eierskap sikrer
loven kvantitativt mangfold i mediemarkedet.
2. For det andre skal loven sikre mot eierposisjoner
som kan utnyttes for å fremme eiernes egen politiske eller økonomiske
agenda.
Når det gjelder spørsmålet om eierskap i elektroniske
medier i det hele tatt bør reguleres, mener departementet at det
er flere grunner som tilsier det.
Utviklingen i mediebruk de senere årene viser
at tradisjonelle opplag, seer- og lyttertall alene ikke lenger gir
et riktig bilde av styrkeforholdet eller nedslagsfeltet til de ulike
aktørene. Departementet opprettholder derfor forslaget om at medieeierskapsloven
bør regulere eierskap i elektroniske medier, herunder gi hjemmel
for inngrep i erverv i slike medier og trekke elektronisk mediebruk
inn ved beregning av markedsandeler etter loven.
Departementet opprettholder forslaget om at lovens
virkeområde i forhold til elektroniske medier avgrenses til «elektroniske
massemedier som har tilsvarende formål og funksjon som» de tradisjonelle
massemediene. Loven vil dermed omfatte medier som driver journalistisk
produksjon og formidling av et bredt spekter av nyheter, aktualitetsstoff
og samfunnsdebatt. Formidlingstjenester, f.eks. sosiale medier og
søkemotorer, eller rene distribusjonskanaler, f.eks. kabelselskaper
og nettleverandører, bør ikke omfattes.
Departementet legger avgjørende vekt på at det viktigste
sett ut fra lovens formål er å regulere de mediene som er sentrale
for den brede, allmenne samfunnsdebatten.
Etter departementets vurdering foreligger det ikke
tilstrekkelig tungtveiende grunner for å utvide lovens virkeområde
til å omfatte fagpressen.
Når det gjelder trykt skrift viser departementet
til Medietilsynets uttalelse om at to utgivelser per år kan være
for lavt til at slike publikasjoner bør regnes med i markedet. Departementet
er enig i at en publikasjon med en såpass lav utgivelsesfrekvens
normalt ikke vil kunne ha en reell funksjon som nyhetskilde mv.
Departementet ser likevel ikke grunn til å nedfelle et krav om et visst
årlig antall utgivelser i selve loven. Departementet foreslår i
stedet å overlate den nærmere fastsettelsen av kravet til utgivelseshyppighet
til forvaltningspraksis, på bakgrunn av lovens formål.
I høringsnotatet gikk departementet ikke inn
for å skille mellom ulike typer av innhold ved fastsettelse av markedsandeler
for kringkasting.
De aller fleste medier vil inneholde en blanding av
nyhets- og aktualitetsstoff og mer underholdningspreget stoff.
Departementet mener at det ville være svært vanskelig
å praktisere et strengt skille mellom nyhets- og aktualitetsstoff.
Dette gjelder alle mediemarkedene.
Departementet viser også til at kringkastingskanaler
kan være viktige som nyhetskilder, selv om kanalens innhold totalt
sett har en overvekt av mer underholdningspreget stoff.
Departementet opprettholder forslaget om lovens
virkeområde for kringkasting.
De fleste høringsinstansene som uttaler seg
om spørsmålet støtter forslaget om å legge til grunn konkurranselovens
ervervsbegrep ved tilordning av oppslutning. Departementet anser
at dette vil bidra til at vurderingene under medieeierskapsloven
i størst mulig grad baseres på de reelle maktforholdene i medieforetakene.
I praksis vil forslaget sikre at beregningen av markedsandeler vil
baseres på de enkelte aktørenes faktiske innflytelse i selskap innenfor
det aktuelle mediemarkedet. Departementet foreslår at nærmere prinsipper
for tilordning av oppslutning fastsettes i forskrift av Medietilsynet.
Departementet anser også at hjemmelen til å gripe
inn mot samarbeidsavtaler bør opprettholdes. Ved at gjeldende § 9
er gitt tilsvarende anvendelse for samarbeidsavtaler, medfører dagens
bestemmelse at det foretas en reell vurdering av om avtalen er i
strid med lovens formål. Ekspertgruppen foreslo likevel at ordlyden
i bestemmelsen om samarbeidsavtaler endres, og at § 9 skulle gjelde
«tilsvarende for samarbeidsavtaler som har samme virkninger som
erverv i strid med lovens formål». Etter departementets vurdering
er dette en presisering av dagens regel. Hovedregelen vil fremdeles
være at avtaler om administrative forhold ikke vil omfattes. Endringen
vil imidlertid få tydeligere fram at det avgjørende ikke er om samarbeidsavtalen
gjelder redaksjonelt innhold eller administrative eller andre forhold,
men om avtalen kan virke i strid med lovens formål.
Et hovedformål med lovrevisjonen er å etablere en
lovgivning som både er tilpasset dagens mediemarkeder og som vil
kunne håndtere en videre utvikling innenfor markeder og teknologi. Prosesser
rundt oppkjøp og sammenslåinger er kompliserte og kostnadskrevende.
Aktørene i bransjen har derfor behov for å kunne forutsi om et oppkjøp
eller en sammenslåing vil stå seg i forhold til loven. Departementet
legger til grunn at en rimelig og effektiv balansering av disse hensynene
må være et viktig mål med den pågående lovgjennomgangen.
Modellen hvor Medietilsynet gis kompetanse til å
avgrense relevante produktmarkeder og geografiske markeder i forskrift,
er ment å kombinere forutsigbarhet med fleksibilitet. En stor del
av høringsinstansene er imidlertid kritiske til modellen fordi den
medfører uforutsigbarhet.
Departementet anser at forskriftsmodellen langt på
vei vil ivareta hensynet til forutsigbarhet når det gjelder de konkrete
forslag om avgrensning av markeder. Det ligger imidlertid en uforutsigbarhet
i at markedene skal avgrenses med jevne mellomrom. Uansett valg
av reguleringsmåte kan en utvikling innen markeder og teknologi gjøre
det ønskelig å vurdere markedsavgrensningene på nytt etter noe tid.
Departementet anser det derfor ikke som en avgjørende innvending mot
modellen at det skal foretas endringer av markedsavgrensningene
ved visse intervaller. Forutsetningen er at markedsavgrensningene ikke
skjer for ofte.
Når det gjelder de mer prinsipielle innvendinger mot
modellen, er det særlig framhevet at det er betenkelig at organet
som skal utarbeide og jevnlig oppdatere reglene, samtidig skal drive løpende
håndheving av de samme reglene.
Departementet har en viss forståelse for de
innvendingene som er framkommet i høringen knyttet til modellen
som helhet.
På bakgrunn av responsen i høringen foreslår
departementet derfor noe mindre omfattende endringer i reguleringsmodellen,
og dermed en mer begrenset overføring av myndighet til Medietilsynet
enn det som var foreslått av ekspertgruppen og i høringsnotatet.
Konkret foreslår departementet at definisjonen av
markedene dagspresse, radio og fjernsyn beholdes i loven, men at
Medietilsynet i loven gis myndighet til å definere et nytt fjerde
marked for elektroniske medier dersom utviklingen skulle tilsi det,
jf. lovens § 10 første og andre ledd.
Dette vil både gi aktørene større forutsigbarhet og
redusere omfanget av Medietilsynets kombinerte rolle som regelgiver
og tilsynsmyndighet. Samtidig vil forslaget være fleksibelt i forhold
til den teknologiske utviklingen ved at det åpnes for etablering
av et fjerde marked for elektroniske medier.
Som nevnt har loven et todelt formål; dels å
sikre befolkningen tilgang til et reelt mangfold av informasjon
og meninger, dels å sikre mot eierposisjoner som kan utnyttes for
å fremme eiernes egne politiske eller økonomiske interesser. Både medieeierskapslovens
formål og ytringsfrihetens prinsipielle medienøytralitet kunne derfor
tilsi at konsekvensene av et erverv ble vurdert med utgangspunkt
i et samlet marked for ytringer.
I likhet med ekspertgruppen mener imidlertid departementet
at det fortsatt er så store forskjeller mellom mediekanalene når
det gjelder innhold, bruk og nedslagsfelt at en sammenslåing til
ett mediemarked ikke vil fremme lovens formål.
Selv om det har skjedd og fortsatt skjer en
konvergens mellom de ulike mediekanalene, mener departementet derfor
at de fortsatt har så ulik funksjon at det er ønskelig å opprettholde
et mangfold av eiere også innenfor de forskjellige kanalene. Departementet
foreslår derfor at de tre markedene dagspresse, fjernsyn og radio
opprettholdes.
På bakgrunn av høringen går departementet videre
inn for at de tre markedene defineres i selve loven, samtidig som
det åpnes for at Medietilsynet på sikt kan definere et nytt fjerde
elektronisk marked i forskrift, jf. nedenfor.
Når elektroniske medier skal reguleres i loven har
man valget mellom å regne slike medier som et eget mediemarked (i
likhet med dagspresse, radio og fjernsyn i gjeldende lov), eller
å regne elektroniske medier som integrerte deler av de etablerte
mediehusenes virksomhet (m.a.o. slik at elektronisk mediebruk regnes
sammen med mediebruk i de øvrige markedene).
Departementet anser at det fortsatt er såpass
stor innholdsmessig og redaksjonell kobling mellom de tradisjonelle
mediene og deres tilknyttede elektroniske mediekanaler, at det mest
naturlige per i dag er å regne elektroniske kanaler sammen med de
tradisjonelle mediekanalene. Departementet er enig med ekspertgruppen
i at elektroniske medier per i dag primært fungerer som «en utvidelse
av hovedmediets stemme og plass i offentligheten». Per i dag mener
departementet at de elektroniske plattformene ennå ikke fremtrer som
et etablert og entydig avgrenset marked ved siden av de øvrige markedene.
Departementet opprettholder derfor forslaget
om at elektroniske medier inntil videre ikke reguleres som et separat
marked, men at elektronisk mediebruk regnes sammen med de enkelte
medienes «hovedmedier«/«mormedier» i de tradisjonelle markedene.
Markedet forandrer seg imidlertid raskt, og
man kan etter hvert få en situasjon der dette ikke lenger er naturlig.
Departementet foreslår derfor en lovhjemmel som åpner for at et
nytt elektronisk marked fastsettes av Medietilsynet i forskrift. Medietilsynet
bør i lys av utviklingen innenfor markeder og teknologi med jevne
mellomrom vurdere om utviklingen tilsier at det kan avgrenses et
mer entydig og selvstendig fjerde elektronisk marked.
Departementet opprettholder forslaget om å beholde
1/3-grensen som utgangspunkt på nasjonalt nivå. Dette er sentralt
for å oppnå målet om minimum tre uavhengige aktører av betydning
i de ulike mediemarkedene.
Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet
om at Medietilsynet ikke bør ha mulighet til å fravike de nasjonale
eierskapsgrensene i forskrift. Departementet mener at den nasjonale
eierskapsgrensen er et så sentralt politisk spørsmål at den ikke
bør kunne endres uten stortingsbehandling. Dersom utviklingen skulle tilsi
at definisjonen av de nasjonale mediemarkedene bør endres, vil det
være naturlig å samtidig vurdere behovet for endringer i eierskapsgrensene.
Departementet legger til grunn at det vil bidra
til forutberegnelighet for næringen at det fastsettes en absolutt
nedre grense for inngrep. Departementet mener 1/4 i denne sammenheng
kan være et naturlig nivå, og viser til at dette tilsvarer praksis
etter både norsk og europeisk konkurranserett.
Det kan ikke være noen tvil om at markeds- og opinionsmakten
til en medieaktør blir større jo flere medier aktøren er involvert
i. Departementet anser derfor, i likhet med ekspertgruppen, at det
fortsatt er behov for egne regler om multimedieeierskap. Samtidig
anser også departementet at erverv i andre markeder kan være mindre betenkelig
i forhold til medieeierskapslovens formål enn erverv og konsentrasjonsøkning
innenfor samme marked.
Departementet opprettholder derfor forslaget
fra høringsnotatet om at reguleringen av multimedieeierskap forenkles,
og at dagens fininndelte trinnsystem erstattes av to grenser som
tilsvarer den nasjonale grensen for monomediekonsentrasjon (1/3)
og den nedre grensen for inngrep (1/4).
Departementet opprettholder forslaget om å oppheve
den særskilte bestemmelsen om eierskapsbegrensning ved krysseierskap.
Etter departementets vurdering kan en nasjonal grense
for eierskap ikke alene sikre mot eierdominans på regionalt eller
landsdelsnivå. Uten regional regulering vil en aktør i teorien kunne eie
for eksempel alle lokalaviser i hele Nord-Norge, Trøndelag og Vestlandet
nord for Stavanger uten å passere 1/3-grensen i noe nasjonalt marked.
Da vil det være få alternative kilder til informasjon om regionale
eller lokale forhold og politikk i dette området, og én aktør kan
få potensielt meget stor påvirkningskraft regionalt. En slik konsentrasjon
vil kunne være et lokaldemokratisk problem. Departementet opprettholder
derfor forslaget om regulering av eierskap på regionalt nivå, og
forslaget om at reguleringen skjer ved forskrift fastsatt av Medietilsynet.
Departementet mener, i likhet med ekspertgruppen,
at de regionale produktmarkedene kan begrenses til dagspressen.
Men i likhet med på nasjonalt nivå bør her elektroniske medier som springer
ut av dagspressen (inkl. nett- og mobilutgaver) regnes inn i det
regionale dagspressemarkedet.
I likhet med ekspertgruppen mener departementet
at det fortsatt er grunn til å holde lokalkringkastingsmarkedene
utenfor reguleringen.
Departementet anser at det per i dag ikke er grunnlag
for å regulere andre markeder enn dagspresse på regionalt nivå,
men dette er forhold som kan endre seg over tid. Departementet foreslår
derfor at loven åpner for at det i forskrift kan defineres også
andre produktmarkeder på regionalt nivå (og alternativt at det i
forskrift kan fastsettes regionale markeder som omfatter flere medier).
Departementet holder fast ved at den geografiske
markedsavgrensningen regionalt, som i dag, bør foretas i forskrift.
Regioninndelingen bør reflektere de reelle markedene for frambringelse
og formidling av informasjon, og regionene bør deles inn slik at
mediene innenfor regionen til en viss grad kan fungere som reelle alternative
kilder til regionale nyheter og informasjon.
Forutsatt at regionale markeder fortsatt skal
reguleres, er det støtte i høringen for at det ikke er utgiversted,
men funksjon som regional nyhetskilde som bør avgjøre om et konkret
medium regnes inn i det regionale markedet. Departementet opprettholder
derfor forslaget om at det avgjørende bør være avisenes faktiske
nedslagsfelt og funksjon som informasjonskilde, samt en vurdering
av om avisen konkurrerer i det aktuelle markedet om å frambringe
informasjon.
Departementet mener at også lokalaviser bør inngå
ved fastsettelse av et regionalt marked.
Departementet mener at det er grunnlag for en viss
oppmykning av de regionale eierskapsgrensene i forhold til dagens
nivå. De konkrete grensene må tilpasses størrelsen og markedspotensialet
i de ulike regionene, men generelt bør grensene settes noe høyere
enn i dag. I tillegg understreker departementet at eierskapsgrensen først
og fremst vil være veiledende for den konkrete skjønnsmessige vurderingen
av et erverv opp mot lovens formål.
Departementet legger også til grunn at forslaget i
større grad enn i dag vil sikre at Medietilsynets vurderinger vil
være basert på hvordan de regionale mediemarkedene faktisk fungerer.
Samlet sett anser departementet at forslaget til regionale regulering
innebærer en rimelig avveining mellom hensynet til ytterligere eierskapskonsentrasjon
regionalt og lokalt, og hensynet til et tilstrekkelig spredt eierskap
og regionalt mangfold.
Departementet ser likevel at det er vanskelig
å forutsi hvordan markedssituasjonen for regionale mediehus vil
utvikle seg i tiden framover. Departementet ser derfor behov for
å følge endringene tett over tid, og vil foreta en særlig evaluering
av konkurransesituasjonen og forholdene for meningsmangfold regionalt
i løpet av tre år.
Prinsippene for måling av eierkonsentrasjon
må tilpasses avgrensningen av de ulike mediemarkedene. Som nevnt
går departementet inn for at dagspresse, fjernsyn og radio opprettholdes som
egne markeder definert i loven.
Dette kunne tilsi at dagsopplag, seertall og
lyttertall fortsatt benyttes som beregningsgrunnlag for fastsettelse
av markedsandeler innenfor disse markedene. Så lenge Medietilsynet
ikke definerer et nytt fjerde elektronisk marked, er det imidlertid
forutsatt at også elektronisk mediebruk skal regnes inn i de tradisjonelle
markedene.
Departementet holder fast på at metodene for måling
av eierkonsentrasjon ikke bør reguleres i selve loven, men at Medietilsynet
bør fastsette regler om dette i forskrift. Dette gjelder både for de
tradisjonelle markedene dagspresse, fjernsyn og radio, og for tilordningen
av elektronisk mediebruk til disse markedene. For mediebruken i de
tradisjonelle mediene, kan det inntil videre likevel være naturlig
å ta utgangspunkt i de tidligere kriteriene, «dagsopplag», «seertall»
og «lyttertall».
Dersom Medietilsynet fastsetter et fjerde elektronisk
marked, vil det bli nødvendig å fastsette nye prinsipper for måling
av eierkonsentrasjon, både i et nytt elektronisk marked og i markedene for
dagspresse, fjernsyn og radio.
Som nevnt er et hovedformål med loven å hindre for
stor konsentrasjon av potensiell påvirkningskraft over opinionen.
Dette tilsier at reglene om måling og vekting bør utformes slik
at de i størst mulig grad reflekterer de ulike medienes faktiske
gjennomslag hos publikum.
Departementet anser det ikke som hensiktsmessig
å binde opp Medietilsynet i valg av metodikk som bør benyttes. Departementet
legger til grunn at Medietilsynet i samarbeid med bransjen bør utrede
hvilke metoder for måling og vekting av elektroniske medier som
vil være mest egnede for å måle medienes faktiske gjennomslag hos publikum,
og den potensielle opinionsmakt dette gir. Deretter bør Medietilsynet
regulere spørsmålet i forskrift.
Som nevnt er det to vilkår for inngrep etter loven.
For det første må erververen ha eller få «en betydelig eierstilling
i mediemarkedet nasjonalt eller regionalt», for det andre må den
betydelige eierstillingen være «… i strid med formålet i lovens
§ 1». Vilkårene henger imidlertid sammen på den måten at eksistensen
av det ene (betydelig eierstilling) innebærer en presumpsjon for
eksistensen av det andre (motstrid).
Departementet holder derfor fast ved at de lovfestede
(og forskriftsfestede) eierskapsgrensene må forstås som «presumpsjonsterskler»,
med andre ord ikke som absolutte grenser. Dette innebærer at der
en grense er passert, vil det foreligge en presumpsjon for at erververen
har en betydelig eierstilling og at denne er i strid med lovformålet.
Departementet har gått inn for å videreføre
1/3-grensen for eierskap i ett enkelt marked på nasjonalt nivå,
med 1/4 som en absolutt nedre grense for inngrep. Det følger av
dette at dersom 1/3-grensen er passert, vil det foreligge en presumpsjon
for at ervervet er i strid med lovens formål. I intervallet mellom
1/4 og 1/3 vil tilsynet kunne komme til at det likevel foreligger
betydelig eierstilling og gripe inn etter en konkret vurdering,
m.a.o. foreligger det her ikke noen presumpsjon for inngrep.
Når det gjelder multimedieeierskap, innebærer forslaget
til eierskapsgrenser («presumpsjonsterskler») at det vil foreligge
en presumpsjon for motstrid mot lovformålet der en aktør som allerede
har en eierandel på 1/3 eller mer i ett marked, foretar et erverv
som gir vedkommende en eierandel på mer enn 1/4 i et annet marked.
I en situasjon der en aktør eier mellom 1/4 og 1/3 i flere markeder
vil presumpsjonsterskelen ikke være oversteget, men tilsynet vil
kunne gripe inn etter en konkret vurdering. På generelt grunnlag mener
departementet at det i slike tilfeller vil være større grunn til
å gripe inn jo flere markeder aktøren er involvert i, og jo nærmere
aktøren ligger 1/3-grensen.
Regionale eierskapsgrenser fastsatt av Medietilsynet
vil på samme måte fungere som «presumpsjonsterskler» for inngrep.
Dvs. at der den fastsatte grensen er passert foreligger det en presumpsjon
for at ervervet er i strid med lovformålet.
Uansett presumpsjon kan det ikke gripes inn uten
at det er foretatt en konkret vurdering av ervervet opp mot lovformålet.
Et viktig utgangspunkt her er at motstrid mot lovformålet
må anses som det sentrale inngrepsvilkåret. Der det foreligger en
presumpsjon vil vurderingen av motstridsvilkåret bli et spørsmål
om lovformålet kan tilsi avvik fra presumpsjonen. M.a.o må det i
slike tilfeller sannsynliggjøres at ervervet likevel ikke er i strid
med lovens formål, og bevisbyrden for dette vil ligge hos erververen.
Der det ikke foreligger noen presumpsjon må
ervervet vurderes opp mot lovformålet på friere grunnlag, og bevisbyrden
vil her ligge hos tilsynsmyndigheten. Heller ikke her vil det være
et vilkår at tilsynet kan påvise/dokumentere at resultatet vil bli
redusert innholdsmangfold til forbrukerne.
Det avgjørende vil i begge situasjoner være
en konkret vurdering opp mot de to hovedelementene i lovens formål,
dvs. at loven skal medvirke til mediemangfold (mangfold i innholdstilbudet og
ytringskanaler for publikum) og sikre mot eierposisjoner som kan
misbrukes og utnyttes for å fremme egen politisk eller økonomisk agenda.
Dersom vilkårene for inngrep er til stede (dvs.
at det foreligger en betydelig eierstilling i strid med lovens formål)
vil tilsynet likevel ha et diskresjonært skjønn, dvs. en mulighet
til å vurdere om det foreligger forhold som tilsier at kompetansen til
å gripe inn likevel ikke bør benyttes (jf. at inngrepshjemmelen
i lovens § 9 første ledd er en «kan»-regel). Departementet legger
til grunn at de hensynene som kan tale imot inngrep i normale tilfeller
vil inngå i en samlet vurdering av om eierstillingen er i strid
med lovens formål, slik denne vurderingen beskrives ovenfor. Dette tilsier
etter departementets vurdering at der vilkårene for inngrep er til
stede, bør det gripes inn, med mindre helt spesielle forhold tilsier
noe annet.
Departementet opprettholder vurderingen fra høringsnotatet
om at medieeierskapsloven ikke utvides til å omfatte vertikal integrasjon,
og viser til at innføring av regler om vertikal integrasjon i mediemarkedet
vil være en inngripende regulering, særlig hvis det skal innføres
en regulering i form av forhåndsdefinerte grenser for vertikale erverv.
Departementet viser her til ekspertgruppens vurdering av at det
i markedet for innholdstjenester over Internett er forventet at
det vil skje store og raske endringer i årene som kommer, og at
ulike aktører vil konkurrere ved blant annet å anskaffe og tilby
unikt innhold. Departementet slutter seg også til ekspertgruppens
vurdering av at det bør vises varsomhet mot å gripe inn i slike
dynamiske og innovative markeder ved særlige regler om vertikal
integrasjon.
Selv om departementet ikke går inn for å utvide medieeierskapsloven
til å omfatte vertikal integrasjon nå, tilsier den raske utviklingen
og endringene av teknologi og marked at utviklingen fortsatt bør
følges nøye.
Departementet anser det ikke for nødvendig å
innføre generelle regler om meldeplikt eller automatisk gjennomføringsforbud.
Medietilsynet har hjemmel til å fatte vedtak om gjennomføringsforbud
i konkrete saker, og saker som antas å være relevante med hensyn
til lovens formål vil normalt bli allment kjent. Medietilsynet har
også hjemmel til å gi stående pålegg om melding av erverv, og til
å innhente informasjon fra aktørene, som nå foreslås presisert.
Dette anses tilstrekkelig til at aktuelle erverv vil bli fanget
opp.
Departementet anser at aktørene kan ha behov for
forhåndsklarering av samarbeidsavtaler på tilsvarende måte som for
erverv. Departementet opprettholder forslaget om at adgangen til
å be om forhåndsklarering utvides til også å omfatte samarbeidsavtaler.
Departementet opprettholder forslaget om å presisere
plikten til å gi opplysninger for å undersøke om det foreligger
et erverv eller en samarbeidsavtaler som er omfattet av lovens virkeområde,
og for å fastsette markedsandeler eller definere markeder. På bakgrunn
av at det likevel ikke foreslås endring av selve lovens ervervsbegrep,
og at Medietilsynets ansvar for å definere markeder blir betydelig
mindre omfattende enn høringsnotatet la opp til, vil virkeområdet
for opplysingsplikten i praksis bli mindre enn forutsatt. Departementet
anser det likevel hensiktsmessig at hjemmelen til å innhente opplysninger
presiseres og tydeliggjøres på disse områdene.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Gunn Karin Gjul, Kåre Simensen, Arild Stokkan-Grande og Lene
Vågslid, fra Fremskrittspartiet, Solveig Horne, Øyvind Korsberg
og Ib Thomsen, fra Høyre, Linda C. Hofstad Helleland og Olemic Thommessen,
fra Sosialistisk Venstreparti, Rannveig Kvifte Andresen, fra Senterpartiet, Olov
Grøtting, og fra Kristelig Folkeparti, Øyvind Håbrekke,
viser til atdet har betydning hvem som eier mediene,
også i Norge. Komiteen er enig i dette.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at medieeierskapsloven har sin forankring i at store deler av den
offentlige samtalen og meningsutvekslingen skjer i massemediene. Kontroll
med nyhetsformidlingen gir derfor store muligheter til å påvirke
opinionen.
Demokratihensyn tilsier at denne påvirkningskraften
ikke bør være konsentrert hos én eller noen få aktører. Det er dette
som danner grunnlaget for medieeierskapsloven. Flertallet stiller
seg bak denne argumentasjonen om hvorfor det er behov for en slik
lov.
Flertallet registrerer at loven
imidlertid ikke er basert på dokumenterte konsekvenser av eierkonsentrasjon
i dagens mediemarked. Loven er først og fremst en forsikringspolise
– en «føre var»-lov – for en medieframtid vi vet lite om. Flertallet er
enig at dette perspektivet er viktig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til den omfattende teknologiske utviklingen
som har vært på medieområdet, og de derav følgende omstillingsprosesser
mediebedriftene står oppe i. Innføring av digital formidling av
redaksjonelt stoff har gitt medieområdet en sterk innovasjon som
blant annet kjennetegnes av innholdsmessig og teknisk konvergens.
Dette er i stor grad drevet av endrede brukervaner og har gitt nye konkurranseflater
både mellom formidlingsplattformer og bedrifter. Bransjen er fortsatt
inne i en sterk utvikling som må forventes å fortsette i stort tempo. Disse
medlemmer er opptatt av å føre en mediepolitikk som viderefører
norske utgivertradisjoner og opprettholder den sentrale demokratiske
rollen mediene spiller. Disse medlemmer mener vårt
demokratiske system fordrer frie uavhengige medier med et mangfold av
arenaer for ytring og offentlig debatt. En utvikling der mediene
bringes inn i et stadig sterkere økonomisk avhengighetsforhold til
staten er derfor uheldig. Disse medlemmer vil derfor understreke
betydningen av robuste mediebedrifter med selvstendig økonomisk
bærekraft. I et fungerende marked i så sterk omstilling som det her
er snakk om, vil også endringer i eierskapene være en naturlig del
av den dynamikken som kreves for å finne frem til optimale industrielle løsninger. Disse
medlemmer mener medieeierskapslovens tilnærming ikke ivaretar
dette på en tilstrekkelig fleksibel og treffsikker måte. Disse
medlemmer mener også at hensynet til mediemangfoldet tilsier
reguleringsmekanismer som forhindrer monopolisering på området. Disse
medlemmer mener imidlertid at medieeierskapslovens tilnærming
ikke er hensiktsmessig, hverken i forhold til lovens formål eller i
forhold til de administrative omkostninger et så detaljert, komplisert
og omfattende regelverk krever. Dette forsterkes ytterligere i den
digitale fremtiden vi nå ser komme. Disse medlemmer vil
derfor stemme imot endringene i loven, og fremme forslag om at medieeierskapsloven avvikles
og erstattes av konkurranselovens regelverk, eventuelt med noen
tillegg der Konkurransetilsynet pålegges å legge større vekt på
spørsmål knyttet til redaksjonelt mangfold. Disse medlemmer viser
til Konkurransetilsynets høringsuttalelse der det fremgår at flere store
fusjonssaker på medieområdet viser at konkurranseloven og medieeierskapsloven
i stor grad har overlappende funksjoner. Videre fremgår at også
Konkurransetilsynet i sin håndhevelse av konkurranseloven er opptatt
av både menings- og innholdsmessig mangfold. Disse medlemmer mener
blant annet i lys av dette at de formål som ønskes ivaretatt gjennom
medieeierskapsloven best kan håndteres ved at Konkurransetilsynets
håndheving på medieområdet styrkes, om nødvendig med noen endringer i
konkurranseloven og tilpasninger i det øvrige virkemiddelapparatet
på medieområdet.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om avvikling
av medieeierskapsloven, og i sak om dette fremme forslag om eventuelle
tilpasninger med sikte på å ivareta hensynet til mediemangfold innenfor
konkurranselovens forvaltning og virkeområde.»
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, registrerer
at ulike høringsinstanser har uttalt at det er behov for en revisjon
av lovgivningen på området og slutter seg til lovens formål. Men flertallet merker
seg at det er ulike syn på lovforslaget og også nødvendigheten av
en medieeierskapslov.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
stiller seg bak regjeringens overordnede målsetting på medieområdet,
slik den er nedfelt i Soria Moria 1-erklæringen. Det er å sikre
ytringsfrihet, rettssikkerhet og et levende demokrati. Erklæringen
slår videre fast at regjeringen vil «… føre en politikk for å motvirke
en for sterk eier- og maktkonsentrasjon i mediene».
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at med utgangspunkt i infrastrukturkravet i Grl. § 100 er hovedmålet
for mediepolitikken å
«… opprettholde et mediemangfold som kan sikre befolkningen
tilgang til en mangfoldig og åpen samfunnsdebatt, nyheter og informasjon
av høy redaksjonell standard og kulturuttrykk av høy kvalitet og
stor bredde»,
jf. Prop. 1 S (2012–2013). Dette hovedmålet
blir videre konkretisert i bl.a. følgende delmål:
De politiske målsettingene på området følger dermed
opp de rettslige og politiske forpliktelsene i Grl. § 100 og EMK
artikkel 10. Dette flertallet stiller seg bak disse
politiske målsettingene.
Dette flertallet er enig i at
det å ha et mangfold i medieeierskapet er et sentralt politisk mål, men
det betyr ikke automatisk at det er grunnlag eller behov for egen
lovgivning på området. Dette flertallet er derfor
enig i at det bare vil være et naturlig tiltak dersom mangfoldet
faktisk er truet, eller senere kan bli truet som følge av forhold
som da vanskelig kan reverseres, samt at målene ikke kan nås gjennom
mindre inngripende virkemidler.
Dette flertallet slutter seg
til at medieeierskapsloven må bygge på forutsetningen om at eierskap
og eierkonsentrasjon er ett av de forholdene som kan påvirke medienes
rapportering og redusere det reelle innholdsmangfoldet i tilbudet
til publikum.
Dette flertallet er enig med
regjeringen at selv om man skulle komme til at konsentrasjon i seg
selv ikke kan antas å ha en negativ effekt for mangfoldet, ville
det ikke være et avgjørende argument. Loven skal ikke bare medvirke
til mediemangfold, men også sikre mot eierposisjoner som kan misbrukes
og utnyttes for å fremme egen politisk eller økonomisk agenda. Dette flertallet er
enig i dette.
Dette flertallet registrerer
debatten om hvorvidt fremveksten av nye medieplattformer reduserer
behovet for medieeierskapsloven, men stiller seg bak regjeringens
standpunkt om at det er et fortsatt behov for en slik lov.
Videre registrerer dette flertallet debatten hvor
noen hevder at det er tilstrekkelig med konkurranselovens regler
og at disse kan erstatte medieeierskapsloven.
Dette flertallet er enig med
regjeringen i at man ikke kan slutte seg til dette synspunktet. Dette
flertallet viser også til at de to lovene har ulike formål
og at vurderingen av hvilken grad av konsentrasjon som skal tillates
vil kunne være ulik etter de to lover.
Dette flertallet vil understreke
at formålet med medieeierskapsloven ikke er å sikre effektiv konkurranse
eller økonomisk effektivitet, men å «fremme ytringsfriheten, de
reelle ytringsmuligheter og et allsidig medietilbud». Loven regulerer
dermed konsentrasjon av kontroll over opinionen/samfunnsdebatten,
ikke konsentrasjon av markedsmakt i økonomisk forstand.
Dette flertallet viser til at
medieeierskapsloven derfor verner om demokratiske verdier som vanskelig
kan defineres ut fra rent økonomiske begreper, eller dekkes av konkurranselovens
formål om samfunnsøkonomisk effektivitet.
Dette flertallet vil presisere
denne forskjellen mellom de to lovene og på denne måten støtte regjeringens
argumentasjon for behov for en fortsatt medieeierskapslov.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at komiteen har mottatt en utredning fra Schibsted ASA
som konkluderer med at regjeringens forslag er i strid med Grunnloven
§ 100. Konkret blir det bl.a. hevdet at forslaget om å legge forskriftsmyndighet
til Medietilsynet er i strid med lovkravet i Grunnloven § 100 andre
ledd, og at forslaget dessuten er mangelfullt utredet og begrunnet. Flertallet viser
videre til at komiteen 22. mai 2013 sendte brev til Kulturdepartementet
ved statsråd Hadia Tajik og ba om departementets vurdering av utredningen.
Brev fra statsråden av 4. juni 2013 med vedlegg følger vedlagt.
I svaret viser statsråden til at forholdet til Grunnloven er blitt
vurdert ved flere anledninger og at departementet i tillegg har
innhentet en særskilt vurdering av spørsmålene som reises i Schibsteds utredning
fra Justis- og beredskapsdepartementets lovavdeling. Flertallet registrerer
at lovavdelingen konkluderer klart med at lovforslaget ikke er i
strid med Grunnloven § 100. Flertallet merker seg
også at lovforslaget etter lovavdelingens vurdering ikke kan kritiseres som
for dårlig utredet eller begrunnet. Flertallet ser
etter dette ingen grunn til å drøfte spørsmålet ytterligere og legger
til grunn at det ikke er noe til hinder for å vedta regjeringens lovforslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til høringsuttalelse fra Schibsted ASA der
et notat, datert Oslo 16. mai 2013, fra advokat, dr. juris Kyrre
Eggen og professor, dr. juris Eivind Smith, vedrørende spørsmålet
om hvorvidt regjeringens forslag til ny medieeierskapslov er i overensstemmelse med
Grunnloven § 100, ble fremlagt. Videre viser disse medlemmer til
brev fra Kulturdepartementet v/statsråden til komiteen av 4. juni 2013
der statsråden konkluderer med at Grunnloven ikke står i veien for
at de foreslåtte regler i medieeierskapsloven kan vedtas. Disse
medlemmer mener spørsmålet som er reist er av meget viktig
prinsipiell karakter og at det burde vært bedre belyst før Stortinget
behandler det fremlagte forslag til medieeierskapslov.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget sender Prop. 142 L (2012–2013) tilbake
til regjeringen, og ber om at spørsmålet om den foreslåtte delegering
av reguleringskompetanse til Medietilsynet er i overensstemmelse med
Grunnloven § 100, utredes nærmere før saken eventuelt fremmes på
nytt.»
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at medieeierskapslovens formål ifølge § 1 er å «fremme ytringsfriheten,
de reelle ytringsmuligheter og et allsidig medietilbud».
Som det fremkommer i proposisjonen, skal loven
ikke først og fremst verne den formelle/materielle ytringsfriheten
(dvs. friheten fra forhåndssensur eller rettslig ansvar), men den reelle
ytringsfriheten. En viktig forutsetning for reell ytringsfrihet
er et mangfold av frie og uavhengige massemedier. Flertallet er
enig i dette.
Flertallet registrerer videre
at under drøftelsen av grunnlaget for loven, jf. kap. 3, la departementet
til grunn at lovens formål i praksis inneholder to hovedelementer:
For det første skal
loven sikre et mangfold av ytringer og informasjon i offentligheten
(jf. «de reelle ytringsmuligheter» og «et allsidig medietilbud»).
For det andre skal loven sikre mot eierposisjoner som
kan utnyttes for å fremme eiernes egen politiske eller økonomiske
agenda.
Flertallet er enig med regjeringen
i at selv om denne todelingen av formålet ikke gjenspeiles direkte
i dagens målformulering, er lovens § 1 i praksis dekkende for de
politiske målene på området. Regjeringen går derfor ikke inn for
noen endringer på dette punktet. Flertallet støtter dette.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at virkeområdet for dagens lovgivning er dagspresse, fjernsyn, radio
og elektroniske medier.
Flertallet viser videre til at
elektroniske medier ble omfattet av lovens virkeområde etter en lovendring
i 2004. Selv om elektroniske medier etter dette er formelt omfattet
av lovens virkeområde, er det ikke fastsatt grenser for eierskap
i slike medier. Eksisterende lov gir ikke Medietilsynet hjemmel
til å gripe inn mot erverv i elektroniske medier.
Flertallet viser til at ekspertgruppen
som ble nedsatt i forarbeidet til denne lovendringen, foreslo å
utvide lovens virkeområde noe i forhold til dagens lov. Konkret
foreslo ekspertgruppen å samordne virkeområdet med virkeområdet for
lov 13. juni 2008 nr. 41 om redaksjonell fridom i media. Ekspertgruppen
viste til at lov om redaksjonell fridom «har fokus på medier som anses
sentrale for produksjon og formidling av nyhetsstoff og samfunnsdebatt»
og at «Tilsvarende hensyn er viktige også for de formål medieeierskapsloven
skal ivareta». Flertallet registrerer at departementet
i høringsnotatet sluttet seg til ekspertgruppens forslag om utvidelser,
og viste til at medieeierskapsloven og loven om redaksjonell fridom
i media utgjør gjensidig utfyllende virkemidler som skal fremme
det samme settet av mediepolitiske mål.
Samtidig registrerer flertallet at
mange av høringsinstansene er skeptiske både til at eierskap i elektroniske
medier skal reguleres i loven og til departementets forslag om avgrensning
av virkeområdet til elektroniske medier.
Flertallet er enig med regjeringen
når den argumenterer for at eierskap i elektroniske medier bør reguleres.
Det at svært mange i dag henter nyheter fra aviser og andre medier
på nett er argument som flertallet stiller seg bak. Flertallet vil
i den anledning vise til ekspertgruppens gjennomgang av mediebruk som
viser at nettmedier nå er av de mediene som brukes oftest og mest,
og en av de aller viktigste nyhetskildene.
Flertallet er enig med regjeringen
i at lovens virkeområde i forhold til elektroniske medier avgrenses
til «elektroniske massemedier som har tilsvarende formål og funksjon
som» de tradisjonelle massemediene. Flertallet vil
videre presisere at loven dermed vil omfatte medier som driver journalistisk
produksjon og formidling av et bredt spekter av nyheter, aktualitetsstoff
og samfunnsdebatt.
Flertallet er videre enig med
regjeringen i at formidlingstjenester, f.eks. sosiale medier og søkemotorer,
eller rene distribusjonskanaler, f.eks. kabelselskaper og nettleverandører,
ikke skal omfattes av det nye lovforslaget.
Flertallet er videre kjent med
at fagpressepublikasjoner har vært diskutert i forbindelse med lovforslaget.
Men flertallet stiller seg bak regjeringen forslag
om at det ikke ligger tungtveiende grunner til grunn for at lovens
virkeområde også skal omfatte fagpressen.
Flertallet viser til at i høringsnotatet
gikk departementet ikke inn for å skille mellom ulike typer av innhold
ved fastsettelse av markedsandeler for kringkasting. I høringen
har enkelte argumentert for at dette i praksis vil innebære en forskjellsbehandling
i og med at rene underholdningstjenester vil være omfattet av kringkastingsmarkedene,
men ikke av et marked for «dagsaviser og andre periodiske publikasjoner».
Flertallet viser til at de aller
fleste medier vil inneholde en blanding av nyhets- og aktualitetsstoff
og mer underholdningspreget stoff. Den nærmere innholdsmiksen vil
variere både mellom mediemarkedene og innenfor det enkelte mediemarked.
Flertallet er derfor enig med
regjeringen i at det ville være svært vanskelig å praktisere et strengt
skille mellom nyhets- og aktualitetsstoff. Dette gjelder alle mediemarkedene.
Flertallet viser også til at
kringkastingskanaler kan være viktige som nyhetskilder, selv om kanalens
innhold totalt sett har en overvekt av mer underholdningspreget
stoff. Uansett innholdsmiks kan man normalt også anta at den generelle
oppslutningen om en TV-kanal vil være retningsgivende for kanalens
posisjon som nyhetskilde sett i forhold til andre mediekanaler.
Flertallet viser til at ut fra
den tankegangen som ligger bak avgrensningen mot ukepressen i markedet
for «dagsaviser og andre periodiske publikasjoner», kunne det likevel
argumenteres for at (mer eller mindre) rene underholdningskanaler
bør utelates fra kringkastingsmarkedet. Departementet støtter imidlertid
her ekspertgruppens vurdering om at et slikt skille vil kunne virke
som et insentiv for kringkastere til å redusere nyhets- og aktualitetsstoffet.
Dette ville være uheldig ut fra de overordnede politiske målene
på medieområdet. Flertallet er enig i regjeringens
vurderinger og støtter forslaget om lovens virkeområde for kringkasting.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at forslaget til erverv og samarbeidsavtaler i begrenset omfang
ble kommentert av høringsinstansene.
Flertallet viser videre til at
de fleste høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet, støtter forslaget
om å legge til grunn konkurranselovens ervervsbegrep ved tilordning
av oppslutning. Regjeringen foreslår at nærmere prinsipper for tilordning
av oppslutning fastsettes i forskrift av Medietilsynet. Flertallet er
enig i dette.
Regjeringen er imidlertid enig med Medietilsynet
i at lovens virkeområde ikke bør begrenses til å gjelde erverv som
gir kontroll i konkurranserettslig forstand. Flertallet deler
denne oppfatningen. Videre er flertallet enig med regjeringen
i at hjemmelen til å gripe inn mot samarbeidsavtaler bør opprettholdes.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er enig
i at et hovedformål med lovrevisjonen er å etablere en lovgivning
som både er tilpasset dagens mediemarkeder og som vil kunne håndtere en
videre utvikling innenfor markeder og teknologi.
Flertallet viser til at samtidig
gir loven hjemmel til regulering og inngrep som kan ha stor økonomisk
betydning for berørte aktører. Prosesser rundt oppkjøp og sammenslåinger
er kompliserte og kostnadskrevende. Aktørene i bransjen har derfor
behov for å kunne forutsi om et oppkjøp eller en sammenslåing vil
stå seg i forhold til loven. Regjeringen legger derfor til grunn
at en rimelig og effektiv balansering av hensynet til fleksibilitet
og forutberegnelighet må være et viktig mål med den pågående lovgjennomgangen. Flertallet støtter
dette synet.
Flertallet viser til at regjeringens
forslag innebærer at dagens detaljregulering i lov erstattes med
et mer fleksibelt system som i større grad er basert på forskrifter.
Høringsforslaget innebar bl.a. at Medietilsynet gis
kompetanse til å avgrense relevante produktmarkeder og geografiske
markeder i forskrift. Flertallet viser til at en
stor del av høringsinstansene er kritisk til at Medietilsynet skal forhåndsdefinere
markeder i forskrift, både fordi det medfører uforutsigbarhet og
fordi det anses prinsipielt betenkelig at Medietilsynet dermed får
en kombinert rolle som forskriftsgiver og tilsynsmyndighet innenfor
samme lov, samtidig som loven bare trekker opp overordnede rammer for
innholdet av kompetansen.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at når det gjelder forutsigbarhet, er departementet enig
i at modellen gjør det vanskelig for aktørene i dag å forutsi det
endelige utfallet av revisjonen og dermed kommentere høringsutkastet.
At Medietilsynet skal utforme markedene i forskrift på et senere tidspunkt,
innebærer imidlertid at konkrete forslag til markedsavgrensning
vil bli utredet og sendt på høring i tråd med reglene i forvaltningsloven.
Aktørene vil derfor bli orientert om mulige avgrensninger, og får
mulighet til å påvirke prosessen ved å uttale seg i en høring. Departementet
anser at forskriftsmodellen langt på vei vil ivareta hensynet til
forutsigbarhet når det gjelder de konkrete forslag om avgrensning
av markeder. Dette flertallet stiller seg bak regjeringens
vurderinger.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er også
enig i regjeringens vurderinger av de prinsipielle innvendingene
som er fremkommet mot modellen der et organ – Medietilsynet – både skal
utarbeide og oppdatere reglene, samtidig som de skal drive løpende
håndheving av de samme reglene.
Flertallet viser til at det er
flere eksempler på at tilsyn eller direktorater fastsetter nærmere regelverk
på de områdene hvor de også fører tilsyn. Dette gjelder både for
Post- og teletilsynet, Konkurransetilsynet, Medietilsynet og Luftfartstilsynet.
Regjeringen anser derfor at en kombinasjon av forskrifts- og tilsynsmyndighet
hos samme forvaltningsorgan i seg selv ikke er uvanlig eller prinsipielt
betenkelig. Flertallet er enig i denne vurderingen.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har likevel en viss forståelse for de innvendingene som framkom
i høringen knyttet til modellen som helhet fordi forslaget samlet
sett innebærer betydelig overføring av myndighet til Medietilsynet.
På bakgrunn av responsen i høringen foreslår departementet derfor
noe mindre omfattende endringer i reguleringsmodellen, og dermed
en mer begrenset overføring av myndighet til Medietilsynet enn det
som var foreslått av ekspertgruppen og i høringsnotatet.
Dette flertallet viser til at
konkret foreslår departementet at definisjonen av markedene dagspresse,
radio og fjernsyn beholdes i loven. For øvrig foreslås at Medietilsynet
i loven gis myndighet til å definere et nytt fjerde nasjonalt marked
for elektroniske medier dersom utviklingen skulle tilsi det, samt
å definere regionale mediemarkeder og grenser. I tillegg skal tilsynet fastsette
regler om beregning av markedsandeler og prinsipper for tilordning
og vekting av oppslutning.
Dette flertallet stiller seg
bak regjeringens forslag til reguleringsmodell der dagens detaljregulering
i lov erstattes med et mer fleksibelt system basert på forskrifter.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at loven har et todelt formål; dels å sikre befolkningen tilgang
til et reelt mangfold av informasjon og meninger, dels å sikre mot
eierposisjoner som kan utnyttes for å fremme eiernes egne politiske
eller økonomiske interesser.
I likhet med ekspertgruppen mener regjeringen at
det fortsatt er så store forskjeller mellom mediekanalene når det
gjelder innhold, bruk og nedslagsfelt at en sammenslåing til ett
mediemarked ikke vil fremme lovens formål. Flertallet er enig
i denne vurderingen.
Selv om det har skjedd og fortsatt skjer en
konvergens mellom de ulike mediekanalene, mener regjeringen derfor
at de fortsatt har så ulik funksjon at det er ønskelig å opprettholde
et mangfold av eiere også innenfor de forskjellige kanalene. Regjeringen
foreslår derfor at de tre markedene dagspresse, fjernsyn og radio
opprettholdes. Flertallet er enig i dette.
På bakgrunn av høringen går regjeringen videre inn
for at de tre markedene defineres i selve loven, samtidig som det
åpnes for at Medietilsynet på sikt kan definere et nytt fjerde elektronisk marked
i forskrift. Flertallet gir sin tilslutning også
til dette.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, stiller
seg bak regjeringens forslag om å beholde 33 prosent-grensen som
utgangspunkt på nasjonalt nivå i hvert av de nasjonale markedene.
Dette er sentralt for å oppnå målet om minimum tre uavhengige aktører
av betydning i de ulike mediemarkedene. Regjeringen legger – i likhet
med ekspertgruppen – også vekt på at 33 prosent-grensen synes å
være et fellestrekk i europeisk regulering av eierskap i media. Flertallet er enig
i dette.
Flertallet støtter også regjeringen
i at Medietilsynet ikke bør ha mulighet til å fravike de nasjonale
eierskapsgrensene i forskrift. Regjeringen mener at den nasjonale
eierskapsgrensen når det gjelder monomedieerskap, er et så sentralt
politisk spørsmål at den ikke bør kunne endres uten stortingsbehandling.
Dersom utviklingen skulle tilsi at definisjonen av de nasjonale
mediemarkedene bør endres, vil det være naturlig å samtidig vurdere
behovet for endringer i eierskapsgrensene. Den nedre grensen for absolutt
inngrep settes til 25 prosent. Flertallet stiller
seg bak denne vurderingen.
Når det gjelder multimedieeierskap stiller flertallet seg
bak regjeringens forslag om at reguleringen av multimedieeierskap
forenkles og at grensene settes til hhv. 33 prosent og 25 prosent,
dvs. tilsvarende grensene for monoeierskap og den nedre grensen
for inngrep.
Flertallet vil peke på at grensen
på 33 pst. skal sikre at det er minimum tre aktører i markedet. Flertallet vil
understreke at dette betinger at reguleringene forvaltes på en måte
som sikrer reell uavhengighet mellom de ulike aktørene.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti vil videre understreke at mediepolitikken som
helhet skal bidra til å understøtte målet om mediemangfold. Mediebransjen
er inne i en krevende omstillingsperiode og situasjonen tilsier
at man bør utvise varsomhet med endringer i mediestøtteordningen
som vil svekke mangfoldet ytterligere.
Dette medlem vil peke på at fortsatt
mediemangfold krever at bransjen får rammevilkår som legger til
rette for å utvikle sin produksjon og formidling i digitale markeder. Dette
medlem vil særlig peke på det akutte behovet for å innføre
en plattformnøytral lav merverdiavgift.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, stiller
seg bak regjeringens forslag om å oppheve den særskilte bestemmelsen
om eierskapsbegrensning ved krysseierskap.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at i dagens lovverk er det bare dagspressen som er regulert på
regionalt nivå, hvor betydelig eierstilling er definert som kontroll
med en andel på 60 prosent eller mer av det samlede dagsopplaget
av region- og lokalaviser i en medieregion.
Flertallet registrerer at flere
høringsinstanser mener regional regulering er i strid med eller ikke
fremmer lovens formål. Det blir blant annet pekt på at loven innebærer
en særregulering av papiraviser, at reguleringen truer lokale avisers overlevelsesevne,
og at det er en rekke problemer knyttet til måling og regulering
på regionalt nivå.
Etter departementets vurdering kan en nasjonal grense
for eierskap ikke alene sikre mot eierdominans på regionalt eller
landsdelsnivå. Flertallet er enig i dette og vil
videre påpeke at uten regional regulering vil en aktør i teorien kunne
eie for eksempel alle lokalaviser i hele Nord-Norge, Trøndelag og
Vestlandet nord for Stavanger uten å passere 1/3-grensen i noe nasjonalt
marked.
Flertallet er enig i at det da
vil det være få alternative kilder til informasjon om regionale eller
lokale forhold og politikk i dette området, og én aktør kan få potensielt
meget stor påvirkningskraft regionalt. En slik konsentrasjon vil
etter flertallets mening kunne bli et lokaldemokratisk
problem. Regjeringen opprettholder derfor forslaget om regulering
av eierskap på regionalt nivå, og forslaget om at regionale mediemarkeder
og eierskapsgrenser defineres i forskrift fastsatt av Medietilsynet. Flertallet er
enig i dette.
Flertallet er enig med regjeringen
i at det per i dag ikke er grunnlag for å regulere andre markeder
enn dagspresse på regionalt nivå, men dette er forhold som kan endre
seg over tid. Regjeringen foreslår derfor at loven åpner for at det
i forskrift kan defineres også andre produktmarkeder på regionalt
nivå. Det er flertallet enig i.
Flertallet er enig med regjeringen
i at den geografiske markedsavgrensningen regionalt, som i dag,
bør foretas i forskrift. Regioninndelingen bør reflektere de reelle
markedene for frambringelse og formidling av informasjon, og regionene
bør deles inn slik at mediene innenfor regionen til en viss grad
kan fungere som reelle alternative kilder til regionale nyheter
og informasjon. Dette synet deles av flertallet.
Regjeringen opprettholder forslaget om at det avgjørende
for om et regionalt marked skal reguleres, bør være avisenes faktiske
nedslagsfelt og funksjon som informasjonskilde, samt en vurdering
av om avisen konkurrerer i det aktuelle markedet om å frambringe
informasjon. Flertallet er enig i dette standpunktet.
I en diskusjon om lokalaviser også skal inkluderes
i et regionalt marked, støtter flertallet regjeringen
i dens argumentasjon om hvorfor lokalaviser bør inngå ved fastsettelse
av et regionalt marked.
Flertallet er enig med regjeringen
som legger til grunn at eierskapsgrensene på regionalt nivå bør
tilpasses avgrensningen av de regionale markedene. Det selv om konsekvensen
blir at ulike regioner vil kunne ha ulike grenser.
Flertallet er enig med regjeringen
i at fastsettelsen av regioner og eierskapsgrenser bør gjenspeile
faktisk konkurransesituasjon og mediebruk, og reflektere størrelsen
på markedet og dermed muligheten for å etablere alternative eiermiljøer. Flertallet er
videre enig at ved fastsettelsen av de regionale eierskapsgrenser bør
det også tas hensyn til det øvrige nyhetstilbudet i regionen, inkludert
NRKs regionsendinger.
Samlet sett anser regjeringen at forslaget til
regional regulering innebærer en rimelig avveining mellom hensynet
til ytterligere eierskapskonsentrasjon regionalt og lokalt, og hensynet
til et tilstrekkelig spredt eierskap og regionalt mangfold. Denne
vurderingen deles av flertallet.
Regjeringen ser likevel at det er vanskelig
å forutsi hvordan markedssituasjonen for regionale mediehus vil
utvikle seg i tiden framover. Departementet ser derfor behov for
å følge endringene tett over tid, og vil foreta en særlig evaluering
av konkurransesituasjonen og forholdene for meningsmangfold regionalt
i løpet av tre år. Flertallet er enig i at det er
viktig å følge med på hvordan markedssituasjon utvikler seg regionalt.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at proposisjonen illustrerer at regulering
av de moderne mediemarkedene fortsatt er viktig, men at utviklingen
samtidig har gjort det mer krevende å regulere med rimelige og treffsikre
bestemmelser. Regionale markeder innebærer i så måte ytterligere
kompliserende faktorer. Dette medlem mener bestemmelsene om
regulering av regionale markeder bør avvikles.
Dette medlem fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«I lov 13. juni 1997 nr. 53 om eierskap i medier (medieeierskapsloven)
gjøres følgende endringer:
§ 9 første ledd skal lyde:
Medietilsynet kan gripe inn mot erverv av eierandel
i foretak som driver eller har eiermessig innflytelse over medier
som nevnt i § 3 første ledd, dersom erververen alene eller i samarbeid med
andre har eller får en betydelig eierstilling i mediemarkedet nasjonalt,
og dette er i strid med formålet i lovens § 1.
§ 11 Regionale mediemarkeder oppheves.»
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at i dag følger hovedprinsippene for beregning av eierposisjoner
i de ulike markedene av selve loven. Det følger av §§ 10 og 11 at markedsandel
beregnes ut fra «det samlede dagsopplaget for dagspressen», «de
samlede seertall for fjernsyn» og «de samlede lyttertall for radio».
Prinsippene for måling av eierkonsentrasjon
i den nye loven må tilpasses avgrensningen av de ulike mediemarkedene. Flertallet viser
til at regjeringen mener at dagspresse, fjernsyn og radio opprettholdes
som egne markeder definert i loven. Flertallet er
enig i dette.
Regjeringen får flertallets støtte
i at metodene for måling av eierkonsentrasjon ikke bør reguleres
i selve loven, men at Medietilsynet bør fastsette regler om dette
i forskrift.
Videre gir flertallet sin tilslutning
til at dersom Medietilsynet fastsetter et fjerde elektronisk marked,
vil det bli nødvendig å fastsette nye prinsipper for måling av eierkonsentrasjon,
både i et nytt elektronisk marked og i markedene for dagspresse,
fjernsyn og radio.
Komiteen stiller seg
bak regjeringens forslag om å ikke innføre regler om vertikal integrasjon nå.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om avvikling
av medieeierskapsloven, og i sak om dette fremme forslag om eventuelle
tilpasninger med sikte på å ivareta hensynet til mediemangfold innenfor
konkurranselovens forvaltning og virkeområde.
Forslag 2
Stortinget sender Prop. 142 L (2012–2013) tilbake
til regjeringen, og ber om at spørsmålet om den foreslåtte delegering
av reguleringskompetanse til Medietilsynet er i overensstemmelse med
Grunnloven § 100, utredes nærmere før saken eventuelt fremmes på
nytt.
Forslag fra Kristelig Folkeparti:
Forslag 3
I lov 13. juni 1997 nr. 53 om eierskap i medier (medieeierskapsloven)
gjøres følgende endringer:
§ 9 første ledd skal lyde:
Medietilsynet kan gripe inn mot erverv av eierandel
i foretak som driver eller har eiermessig innflytelse over medier
som nevnt i § 3 første ledd, dersom erververen alene eller i samarbeid med
andre har eller får en betydelig eierstilling i mediemarkedet nasjonalt,
og dette er i strid med formålet i lovens § 1.
§ 11 Regionale mediemarkeder oppheves.
Tilrådingen fremmes av komiteens medlemmer fra
Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Sosialistisk Venstreparti.
Komiteen viser til
proposisjonen og til sine merknader, og rår Stortinget til å gjøre
følgende
vedtak til lov
om endringer i medieeierskapsloven
I
I lov 13. juni 1997 nr. 53 om eierskap i medier gjøres
følgende endringer:
§ 3 skal lyde:
§ 3 Lovens saklige virkeområde
Loven gjelder:
a) dagsaviser og andre periodiske publikasjoner som
hovedsakelig driver journalistisk produksjon og formidling av nyheter,
aktualitetsstoff og samfunnsdebatt,
b) kringkasting, jf. kringkastingsloven § 1-1
første ledd bokstav a, og
c) elektroniske massemedier som har tilsvarende formål
og funksjon som medier nevnt under bokstav a og b.
Loven gjelder ikke medier som har som hovedformål
å drive med reklame eller markedsføring, eller som hovedsakelig
er rettet mot medlemmer eller tilsatte i bestemte organisasjoner,
foreninger eller selskap.
§ 9 første ledd skal lyde:
Medietilsynet kan gripe inn mot erverv av eierandel i foretak
som driver eller har eiermessig innflytelse over medier
som nevnt i § 3 første ledd, dersom erververen alene eller
i samarbeid med andre har eller får en betydelig eierstilling i
mediemarkedet nasjonalt eller regionalt, og dette er i strid med
formålet i lovens § 1.
§ 9 sjette ledd skal lyde:
Bestemmelsene i denne paragrafen gjelder tilsvarende for
samarbeidsavtaler som har tilsvarende virkninger som erverv.
§ 10 skal lyde:
§ 10 Nasjonale mediemarkeder
Som nasjonale mediemarkeder defineres:
a) dagspresse og periodiske publikasjoner,
b) fjernsyn, og
c) radio.
I tillegg kan Medietilsynet forskrift ved behov
definere et eget marked for elektroniske medier.
Betydelig eierstilling i mediemarkedet nasjonalt anses
normalt å foreligge ved
a) kontroll av en andel på 1/3 eller
mer av ett nasjonalt marked, eller
b) kontroll av en andel på 1/4 eller mer i ett
nasjonalt mediemarked dersom vedkommende allerede kontrollerer 1/3
eller mer i et annet nasjonalt mediemarked.
Medietilsynet kan etter en konkret vurdering komme
til at en betydelig eierstilling også foreligger ved kontroll av
en andel mellom 1/4 og 1/3 i et nasjonalt mediemarked.
Medietilsynet har ikke anledning til å gripe inn dersom
markedsandelen ikke overstiger 1/4 av det aktuelle mediemarkedet.
Medietilsynet skal ved forskrift fastsette nærmere regler
om beregning av markedsandeler og prinsipper for tilordning og vekting
av oppslutning.
§ 11 skal lyde:
§ 11 Regionale mediemarkeder
Medietilsynet skal i forskrift definere regionale mediemarkeder
(produktmarkeder og geografiske markeder) med utgangspunkt i lovens
formål. Medietilsynet skal også fastsette når betydelig eierstilling regionalt
normalt anses å foreligge. Medietilsynet skal jevnlig, og som utgangspunkt
hvert tredje år, vurdere behovet for å definere markedene og betydelig
eierstilling regionalt på nytt.
Medietilsynet skal ved forskrift fastsette nærmere regler
om beregning av markedsandeler og prinsipper for tilordning og vekting
av oppslutning.
§ 12 andre og nytt tredje ledd skal lyde:
Bestemmelsene i denne paragrafen gjelder tilsvarende
for samarbeidsavtaler som nevnt i § 9 sjette ledd.
Medietilsynet kan ved forskrift gi nærmere bestemmelser
om melding etter denne paragraf.
§ 13 første ledd skal lyde:
Enhver plikter å gi Medietilsynet og Klagenemnda
for mediesaker de opplysninger tilsynet eller Klagenemnda
krever for å kunne utføre sine gjøremål etter loven, blant annet
for å
a) undersøke om det foreligger et erverv
eller en samarbeidsavtale som er omfattet av lovens virkeområde,
b) fastsette markedsandeler eller definere markeder
c) undersøke om lovens inngrepskriterium er oppfylt
d) undersøke om vedtak i medhold av loven er overtrådt,
eller
e) bidra til å skape større åpenhet, oppmerksomhet eller
kunnskap om eierforhold i norske medier.
§ 16 bokstav c skal lyde:
c) gir uriktige eller ufullstendige opplysninger
til Medietilsynet eller Klagenemnda for mediesaker, eller
II
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Kongen
kan sette i kraft de enkelte bestemmelsene til forskjellig tid.
Vi viser til brev 23. mai 2013 der Kulturdepartementet
ber om Lovavdelingens vurdering av forslaget om å legge forskriftsmyndighet
til Medietilsynet i Prop. 142 L (2012-2013) om endringer i medieeierskapsloven.
Bakgrunnen for anmodningen er en vurdering avgitt 16. mai 2013 av
Kyrre Eggen og Eivind Smith på oppdrag for Schibsted ASA. Vurderingen
ble oversendt Stortingets familie- og kulturkomité i anledning komiteens
behandling av proposisjonen. Familie- og kulturkomiteen har bedt
om KUDs merknader.
I Prop. 142 L (2012-2013) foreslås det ved endringer
i medieeierskapsloven §§ 10, 11 og 12 å legge forskriftsmyndighet
til Medietilsynet. Medietilsynet skal gis myndighet til å «definere
et eget marked for elektroniske medier i forskrift» (§ 10 nytt annet
ledd) og til «ved forskrift [å] fastsette nærmere regler om beregning
av markedsandeler og prinsipper for tilordning og vekting av oppslutning».
Forslaget til utforming av medieeierskapsloven § 11
lyder i sin helhet:
Ǥ 11 Regionale mediemarkeder
Medietilsynet
skal i forskrift definere regionale mediemarkeder (produktmarkeder
og geografiske markeder) med utgangspunkt i lovens formål. Medietilsynet
skal også fastsette når betydelig eiersti11ing regionalt normalt
anses å foreligge. Medietilsynet skal jevnlig, og som utgangspunkt
hvert tredje år, vurdere behovet for å definere markedene og betydelig
eierstilling regionalt på nytt.
Medietilsynet skal
ved forskrift fastsette nærmere regler om beregning av markedsandeler
og prinsipper for tilordning og vekting av oppslutning.»
Etter forslaget til nytt tredje ledd i medieeierskapsloven
§ 12 kan Medietilsynet «ved forskrift gi nærmere bestemmelser om
melding etter denne paragraf».
Vurderingen fra Eggen/Smith tar utgangspunkt
i at ytringsfrihetsbestemmelsen i Grunnloven § 100 setter grenser
for Stortingets adgang til å legge forskriftsmyndighet til forvaltningen. Dette
begrunnes med at Grunnloven § 100 andre ledd slår fast at det «retslige
Ansvar bør være foreskrevet i Lov» og at Grunnloven § 100 tredje ledd
oppstiller et klarhetskrav for inngrep i ytringsfriheten. Det argumenteres
for at lovskravet i Grunnloven § 100 andre ledd må forstås som «noe
mer enn kun et krav om formell forankring i formell lov», bl.a.
fordi det er ønskelig med «den mer direkte demokratiske kontroll
og legitimitet som følger av stortingsbehandling» og den offentlighet
som følger med forberedelse av formelle lover. I lys av disse utgangspunkter
konkluderer Eggen/Smith med at forslaget i Prop 142 L (2012-2013) om
å legge forskriftsmyndighet til Medietilsynet er for vidtrekkende.
Eggen/Smith peker også på at forsvarlighetsvurderingen etter Grunnloven § 100
andre og tredje ledd ikke i tilstrekkelig grad er ivaretatt i proposisjonen.
Etter endringen i 2004 lyder Grunnloven § 100 nå:
«Ytringsfrihed bør finde Sted.
Ingen
kan holdes retslig ansvarlig for at have meddelt eller modtaget
Oplysninger, Ideer eller Budskab, medmindre det lader sig forsvare
holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundeise i Sandhedssøgen, Demokrati
og Individets frie Meningsdannelse. Det retslige Ansvar bør være foreskrevet
i Lov.
Frimodige Ytringer om Statsstyreisen og hvilkensomhelst
anden Gjenstand ere Enhver tilladte. Der kan kun sættes slige klarlig
definere de Grænser for denne Ret, hvor særlig tungtveiende Hensyn
gjøre det forsvarligt holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelser,
Forhaandscensur og andre forebyggende Forholdsregler kunne ikke
benyttes, medmindre det er nødvendigt for at beskytte Børn og Unge
imod skadelig Paavirkning fra levende Billeder. Brevcensur kan ei sættes
i Værk uden i Anstalter.
Enhver har Ret til Indsyn
i Statens og Kommunernes Akter og til at følge Forhandlingeme i Retsmøder
og folkevalgte Organer. Det kan i Lov fastsættes Begrænsninger i
denne Ret ud fra Hensyn til Personvern og at andre tungtveiende Grunde.
Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene
til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale.»
Grunnloven § 100 første ledd slår fast hovedprinsippet
om at det skal være ytringsfrihet. Hva som nærmere ligger i dette,
er utdypet i det følgende. Andre og tredje ledd regulerer materiell ytringsfrihet,
dvs. frihet til å fremsette ytringer uten å bli stilt rettslig ansvarlig
for dem. Fjerde ledd regulerer formell ytringsfrihet, dvs. frihet fra
forhåndssensur og annen forhåndskontroll. Femte ledd regulerer retten
til innsyn. Av sjette ledd følger en generell plikt for staten til
å legge til rette for en åpen og opplyst offentlig debatt (infrastrukturkravet»)
.
Ved vurderingen av forholdet mellom Grunnloven
§ 100 og medieeierskapsloven må det innledningsvis tas stilling
til om den foreslåtte reguleringen utgjør et inngrep i ytringsfriheten. Det
er for så vidt klart at enkelte former for regulering av eierskap
til medieforetak kan utgjøre inngrep i ytringsfriheten. Medieeierskapsloven retter
seg imidlertid bare mot erverv av eierandeler i medieforetak der
erververen alene eller i samarbeid med andre har eller vil få en
betydelig eierstilling i det aktuelle mediemarkedet, samt mot samarbeidsavtaler
med tilsvarende virkning, jf. § 9 og de foreslåtte endringene i
§ 9. Vi er i utgangspunktet i tvil om en slik regulering kan sees
som et inngrep i erververens eller avtalepartenes ytringsfrihet
etter Grunnloven.
Forutsetter en at den reguleringen som er foreslått
i Prop 142 L (2012-2013) utgjør et inngrep i de aktuelle markedsaktørenes
ytringsfrihet, oppstår for det første spørsmålet om denne reguleringen
«lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse»,
og for det annet spørsmålet om reguleringen oppfyller kravet om
lovs form og klart definerte grenser.
Medieeierskapslovens formål er «å fremme ytringsfriheten,
de reelle ytringsmuligheter og et allsidig medietilbud», jf. § 1.
Medietilsynet kan bare gripe inn mot erverv eller samarbeidsavtaler
som vil være i strid med dette siktemålet, jf. § 9 første ledd in
fine. Denne reguleringen må anses som en del av statens oppfyllelse
av «infrastrukturkravet» i Grunnloven § 100 sjette ledd. Etter vår
mening «lader [den] sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens
Begrundelse». Et vesentlig moment i denne sammenheng er at det ikke
er tale å om å holde erververen eller avtalepartene ansvarlig for
å ha meddelt eller mottatt opplysninger mv., jf. Grunnloven § 100 annet
ledd, og heller ikke om å begrense deres rett til å fremsette ytringer
gjennom de kanaler de allerede rår over eller å forhåndssensuere slike
ytringer, jf. tredje og fjerde ledd. En befinner seg i periferien
av § 100's virkeområde.
Proposisjonen inneholder bl.a. detaljerte begrunnelser
for behovet for eierskapsreguleringer og for de enkelte lovendringsforslagene.
I tillegg ble forholdet til Grunnloven vurdert av den gruppen som
la grunnlaget for Kulturdepartementets høringsforslag 22. juni 2012.
Vi kan vanskelig se at lovforslaget kan kritiseres som for dårlig utredet
eller for dårlig begrunnet. Dessuten vil Familie- og kulturkomiteens
vurderinger komme i tillegg til de vurderinger og den begrunnelse som
allerede foreligger.
Vi kan ikke se at det er rettslig grunnlag for
å forstå kravet om «Lov» i Grunnloven § 100 andre ledd som et strengere
krav om lovs form enn kravet om «Lov» i Grunnloven § 96 (lngen kan dømmes
uden efter Lov, ... »). Dette var forutsatt i St. meld. nr. 26 (2003-2004)
Om endring av Grunnloven § 100 punkt 4.2.5 der det bl.a. heter:
«Departementet ser det som nyttig å ta inn i grunnlovsteksten
et krav om forankring i lov for alle inngrep som prinsipielt krever
hjemmel i offentligrettslig kompetanse. Et slikt krav ville innebære
en uttrykkelig grunnlovsmessig forankring for legalitetsprinsippet
på ytringsfrihetens område. Et slikt krav vil imidlertid ikke i seg
selv innebære noen rettslig styrking av ytringsfriheten, men en
synliggjøring av det som allerede gjelder. …
…
For
å ilegge straff følger det allerede av praksis omkring Grunnloven
§ 96 at lovskravet må praktiseres forholdsvis strengt.
Departementet
er ikke enig med kommisjonen i at det bør stilles krav om klar lovhjemmel
i grunnlovsteksten. Det vil innebære en strengere ordlyd enn Grunnloven
§ 96 for alle inngrep i form av straff, og en strengere formulering
av lovskravet enn det som gjelder etter konvensjonsteksten i EMK
artikkel 10 nr. 2. Her som ellers bør kravet til lovhjemmel nyanseres,
blant annet ut fra hvor omfattende inngrep i ytringsfriheten det
er tale om.»
Denne forståelsen av kravet om lovs form synes ikke
å være fraveket under Stortingets behandling av den nye utformingen
av ytringsfrihetsbestemmelsen i Grunnloven.
Legger en denne forståelsen av kravet om lovs form
til grunn, strider forslaget i Prop 142 L (2012-2013) om å legge
forskriftsmyndighet til Medietilsynet etter vår mening ikke mot
Grunnloven § 100 annet ledd. Lovforslaget stiller på klassisk vis
opp en overordnet ramme og overlater den nærmeste materielle reguleringen
innenfor denne rammen til forvaltningen. Lovforslaget setter dessuten
«klarlig definerende Grænser» for Medietilsynets forskriftsmyndighet.
En kan derfor vanskelig hevde at lovforslaget strider mot Grunnloven
§ 100 tredje ledd. Medietilsynet må imidlertid påse at forskriftene
får en klar utforming.
Etter Lovavdelingens oppfatning er lovforslaget i
Prop 142 L (2012-2013) ikke i strid med Grunnloven § 100.
Jeg viser til to brev fra Stortingets familie-
og kulturkomité av 22. mai 2013.
Kulturdepartementet bes her kommentere en vedlagt
utredning fra Schibsted ASA om ”Regjeringens
forslag til ny medieeierskapslov og forholdet til lovskravet ved
inngrep i ytringsfriheten etter Grunnloven § 100”. Komiteen
ber konkret om å få opplyst om lovforslaget er forelagt Justisdepartementets
lovavdeling og spør: ”Mener statsråden at endringen
i medieeierskapsloven Prop. 142 L, er i samsvar med Grunnlovens
§ 100?”
Jeg bekrefter at de foreslåtte endringene i
medieeierskapsloven etter min vurdering er i samsvar med Grl. § 100.
Forholdet til Grl. § 100 er blitt vurdert på
generelt grunnlag ved flere anledninger, bl.a. av den ekspertgruppen
som har utredet grunnlaget for regjeringens forslag i Prop. 142
L (2012-2013). Med utgangspunkt i Schibsteds utredning har jeg likevel
bedt Justisdepartementets lovavdeling foreta en konkret vurdering
av de innvendingene som fremmes i innspillet fra Schibsted.
I vedlagte brev konkluderer Justisdepartementet med
at:
”Etter Lovavdelingens vurdering
er lovforslaget i Prop 142 L (2012-2013) ikke i strid med Grunnloven
§ 100.” Lovavdelingen viser bl.a. til at:
”Lovforslaget stiller på klassisk vis opp en
overordnet ramme og overlater den nærmere materielle reguleringen
innenfor denne rammen til forvaltningen. Lovforslaget setter dessuten ”klarlig
definerede Grænser” for Medietilsynets forskriftsmyndighet. En kan
derfor vanskelig hevde at lovforslaget strider mot Grunnloven § 100
tredje ledd.”
For øvrig viser jeg til vedlagte brev av 3. juni 2013.
Oslo, i familie- og kulturkomiteen, den 11. juni 2013
Gunn Karin Gjul |
Kåre Simensen |
leder |
ordfører |