Det har betydning hvem som eier mediene, også i
Norge.
Medieeierskapsloven er basert på at store deler av
den offentlige samtalen og meningsutvekslingen skjer i massemediene.
Kontroll med nyhetsformidlingen gir derfor store muligheter til
å påvirke opinionen. Påvirkning kan skje direkte, som man har sett
eksempler på fra andre land, men også indirekte. Eierdominans kan
f.eks. dempe viljen til å ta opp virksomheten til eierne i et kritisk
lys. Dersom én eier eller gruppering blir for dominerende, risikerer
man at en slik manglende tendens til kritikk kan omfatte store maktfaktorer
og betydelige samfunnsområder. Demokratihensyn tilsier at denne
påvirkningskraften ikke bør være konsentrert hos én eller noen få
aktører. Det er dette som danner grunnlaget for medieeierskapsloven.
Loven er imidlertid ikke basert på dokumenterte konsekvenser
av eierkonsentrasjon i dagens mediemarked. Loven er først og fremst
en forsikringspolise – en «føre var»-lov – for en medieframtid vi
vet lite om. Vi vet ikke hva slags eiere norske medier vil få i
framtiden. De kan være norske eller utenlandske. De kan ha publisistiske
formål og tradisjoner, eller de kan ha politiske eller økonomiske
ambisjoner som de ønsker å fremme gjennom «sine» mediekanaler. Det
vi vet er at jo større eierkonsentrasjon vi åpner for i Norge, jo
større kan konsekvensene bli ved et ev. oppkjøp.
Regjeringen mener derfor at det fortsatt er grunnlag
for en egen lov om eierskap i mediene.
Samtidig er det åpenbart behov for å tilpasse loven
til den teknologiske og markedsmessige utviklingen på mediesektoren.
De elektroniske massemediene, inkludert avisenes og TV-kanalenes
nett- og mobiltilbud, er i dag helt sentrale kanaler for formidling
av nyheter og samfunnsdebatt i Norge. For eksempel hadde mediehuset
VG i 2012 2,27 mill. lesere daglig. Av dette var det 690 000 som
leste VG på papir, mens hele 1,8 mill. leste VG på nett og 775 000 leste
VG på mobil. En lov som ikke omfatter de elektroniske kanalene,
vil derfor være basert på et mediebilde som er utdatert. Og en lov
som ikke likestiller elektronisk og tradisjonell mediebruk, vil
gi et misvisende bilde av eierposisjoner på sektoren.
Reguleringen av eierskap i media er ett av flere virkemidler
på området som virker sammen for å ivareta de overordnede målene
om ytringsfrihet og mediemangfold. Mediestøtten bidrar til å gi
økonomisk grunnlag for et mangfold av medievirksomheter i Norge.
Medieeierskapsloven, sammen med loven om redaksjonell fridom i media,
legger til rette for at dette mangfoldet av medievirksomheter også
kan fungere som reelt uavhengige informasjonskilder og stemmer i
offentligheten.
Kulturdepartementet foreslår i denne proposisjonen
endringer i lov 13. juni 1997 nr. 53 om eierskap i medier (medieeierskapsloven).
Departementet foreslår å utvide loven med regler
om eierskap i elektroniske medier. Etter modell av lov av 13. juni
2008 nr. 41 om redaksjonell fridom i media, avgrenses virkeområdet
i forhold til elektroniske medier til de redaksjonelle, journalistiske
massemediene.
Endringene innebærer ellers en omlegging til
en mer fleksibel reguleringsmodell ved at mer av den nærmere regelutformingen
overlates til forskrift.
Særregelen om krysseierskap oppheves og reglene
om multimedieeierskap forenkles. For øvrig opprettholdes dagens
eierskapsgrenser på nasjonalt nivå.
Departementet foreslår også å opprettholde egen regulering
av medieeierskap på regionalt nivå, men slik at mediemarkeder og
grenser fastsettes av Medietilsynet i forskrift.
Betydningen av eiermangfold er knyttet til at medienes
formidling av informasjon og debatt er helt sentral for fri og informert
meningsdannelse, og dermed for at de demokratiske prosessene skal
kunne fungere. Samtidig kan medienes rapportering aldri bli helt
objektiv. Om, og i så fall hvordan, et gitt faktum blir plukket
opp og forstått i offentligheten vil avhenge av medienes utvalg,
tolkning og vinkling av informasjon. Medienes utvalg og vinkling
vil i sin tur bl.a. avhenge av journalistiske bransjekonvensjoner, det
enkelte mediets rolle og profil samt de enkelte redaktørenes og
journalistenes bakgrunn, interessefelt og politiske overbevisning.
Medieeierskapsloven bygger på forutsetningen om
at eierskap og eierkonsentrasjon er ett av de forholdene som kan
påvirke medienes rapportering og redusere det reelle innholdsmangfoldet
i tilbudet til publikum.
Departementet legger til grunn at et visst eiermangfold
er en nødvendig forutsetning for å sikre befolkningen reelt innholdsmangfold.
Videre legger departementet til grunn at det vil være en presumpsjon
for at eierkonsentrasjon over et visst nivå vil kunne svekke mangfoldet, og
dermed den reelle ytrings- og informasjonsfriheten.
Selv om man skulle komme til at konsentrasjon i
seg selv ikke kan antas å ha en negativ effekt for mangfoldet, ville
dette etter departementets vurdering ikke være et avgjørende argument.
Loven skal ikke bare medvirke til mediemangfold, men også sikre
mot eierposisjoner som kan misbrukes og utnyttes for å fremme egen
politisk eller økonomisk agenda.
Loven har et langt perspektiv og skal fungere som
en forsikringspolise for en medieframtid vi vet lite om. Det er
dette som ligger i at medieeierskapsloven er en «føre var»-lov.
Det er et sentralt poeng at vi ikke vet hva
slags eiere norske medier vil få i framtiden.
Noen høringsinstanser viser til at i og med
framveksten av Internett og nye medier er meningsmarkedet blitt
så stort, at behovet for eierbegrensninger innenfor de redigerte
massemediene er blitt mindre eller har falt bort.
Departementet er enig i at det blant annet er
blitt langt flere arenaer å ytre seg på og å innhente informasjon
fra enn før.
Dette betyr imidlertid ikke at det har blitt
mange flere uavhengige kilder til profesjonell journalistikk om
norsk politikk og norske samfunnsspørsmål, som er den delen av pressens virksomhet
som er særlig demokratisk viktig og som begrunner tiltak som den
direkte pressestøtten.
Departementet legger også til grunn at det fortsatt
er de redigerte massemediene som har den viktigste funksjonen i
forhold til nyhetsformidling, kritisk journalistikk, dagsordensetting, samfunnsdebatt
osv.
Departementet er derfor ikke enig i at framveksten
av nye medieplattformer har redusert behovet for medieierskapsloven.
Flere høringsinstanser framhever at konkurranseloven
er tilstrekkelig til å ivareta medieeierskapslovens formål, og at
en særskilt medieeierskapslov er unødvendig.
Departementet kan ikke slutte seg til dette synspunktet,
og viser til at de to lovene har ulike formål og at vurderingen
av hvilken grad av konsentrasjon som skal tillates vil kunne være
ulik etter de to lover.
Formålet med medieeierskapsloven er ikke å sikre
effektiv konkurranse eller økonomisk effektivitet, men å «fremme
ytringsfriheten, de reelle ytringsmuligheter og et allsidig medietilbud».
Medieeierskapsloven verner derfor om demokratiske
verdier som vanskelig kan defineres ut fra rent økonomiske begreper,
eller dekkes av konkurranselovens formål om samfunnsøkonomisk effektivitet.
Medieeierskapslovens formål er ifølge § 1 å «fremme
ytringsfriheten, de reelle ytringsmuligheter og et allsidig medietilbud».
Loven skal ikke først og fremst verne den formelle/materielle
ytringsfriheten (dvs. friheten fra forhåndssensur eller rettslig
ansvar), men den reelle ytringsfriheten. En viktig forutsetning
for reell ytringsfrihet er et mangfold av frie og uavhengige massemedier.
Massemediene kan i denne sammenheng anses som en infrastruktur for
formidling av informasjon og ytringer til offentligheten. Kontrollen
over denne infrastrukturen gir mediene en kanalvokterfunksjon –
bl.a. ved at de setter dagsorden og påvirker hva som skal bringes
fram for offentligheten.
Departementet legger til grunn at lovens formål i
praksis inneholder to hovedelementer:
1. For det første skal
loven sikre et mangfold av ytringer og informasjon i offentligheten
(jf. «de reelle ytringsmuligheter» og «et allsidig medietilbud»).
Gjennom å sette begrensninger for konsentrasjon av eierskap sikrer
loven kvantitativt mangfold i mediemarkedet.
2. For det andre skal loven sikre mot eierposisjoner
som kan utnyttes for å fremme eiernes egen politiske eller økonomiske
agenda.
Når det gjelder spørsmålet om eierskap i elektroniske
medier i det hele tatt bør reguleres, mener departementet at det
er flere grunner som tilsier det.
Utviklingen i mediebruk de senere årene viser
at tradisjonelle opplag, seer- og lyttertall alene ikke lenger gir
et riktig bilde av styrkeforholdet eller nedslagsfeltet til de ulike
aktørene. Departementet opprettholder derfor forslaget om at medieeierskapsloven
bør regulere eierskap i elektroniske medier, herunder gi hjemmel
for inngrep i erverv i slike medier og trekke elektronisk mediebruk
inn ved beregning av markedsandeler etter loven.
Departementet opprettholder forslaget om at lovens
virkeområde i forhold til elektroniske medier avgrenses til «elektroniske
massemedier som har tilsvarende formål og funksjon som» de tradisjonelle
massemediene. Loven vil dermed omfatte medier som driver journalistisk
produksjon og formidling av et bredt spekter av nyheter, aktualitetsstoff
og samfunnsdebatt. Formidlingstjenester, f.eks. sosiale medier og
søkemotorer, eller rene distribusjonskanaler, f.eks. kabelselskaper
og nettleverandører, bør ikke omfattes.
Departementet legger avgjørende vekt på at det viktigste
sett ut fra lovens formål er å regulere de mediene som er sentrale
for den brede, allmenne samfunnsdebatten.
Etter departementets vurdering foreligger det ikke
tilstrekkelig tungtveiende grunner for å utvide lovens virkeområde
til å omfatte fagpressen.
Når det gjelder trykt skrift viser departementet
til Medietilsynets uttalelse om at to utgivelser per år kan være
for lavt til at slike publikasjoner bør regnes med i markedet. Departementet
er enig i at en publikasjon med en såpass lav utgivelsesfrekvens
normalt ikke vil kunne ha en reell funksjon som nyhetskilde mv.
Departementet ser likevel ikke grunn til å nedfelle et krav om et visst
årlig antall utgivelser i selve loven. Departementet foreslår i
stedet å overlate den nærmere fastsettelsen av kravet til utgivelseshyppighet
til forvaltningspraksis, på bakgrunn av lovens formål.
I høringsnotatet gikk departementet ikke inn
for å skille mellom ulike typer av innhold ved fastsettelse av markedsandeler
for kringkasting.
De aller fleste medier vil inneholde en blanding av
nyhets- og aktualitetsstoff og mer underholdningspreget stoff.
Departementet mener at det ville være svært vanskelig
å praktisere et strengt skille mellom nyhets- og aktualitetsstoff.
Dette gjelder alle mediemarkedene.
Departementet viser også til at kringkastingskanaler
kan være viktige som nyhetskilder, selv om kanalens innhold totalt
sett har en overvekt av mer underholdningspreget stoff.
Departementet opprettholder forslaget om lovens
virkeområde for kringkasting.
De fleste høringsinstansene som uttaler seg
om spørsmålet støtter forslaget om å legge til grunn konkurranselovens
ervervsbegrep ved tilordning av oppslutning. Departementet anser
at dette vil bidra til at vurderingene under medieeierskapsloven
i størst mulig grad baseres på de reelle maktforholdene i medieforetakene.
I praksis vil forslaget sikre at beregningen av markedsandeler vil
baseres på de enkelte aktørenes faktiske innflytelse i selskap innenfor
det aktuelle mediemarkedet. Departementet foreslår at nærmere prinsipper
for tilordning av oppslutning fastsettes i forskrift av Medietilsynet.
Departementet anser også at hjemmelen til å gripe
inn mot samarbeidsavtaler bør opprettholdes. Ved at gjeldende § 9
er gitt tilsvarende anvendelse for samarbeidsavtaler, medfører dagens
bestemmelse at det foretas en reell vurdering av om avtalen er i
strid med lovens formål. Ekspertgruppen foreslo likevel at ordlyden
i bestemmelsen om samarbeidsavtaler endres, og at § 9 skulle gjelde
«tilsvarende for samarbeidsavtaler som har samme virkninger som
erverv i strid med lovens formål». Etter departementets vurdering
er dette en presisering av dagens regel. Hovedregelen vil fremdeles
være at avtaler om administrative forhold ikke vil omfattes. Endringen
vil imidlertid få tydeligere fram at det avgjørende ikke er om samarbeidsavtalen
gjelder redaksjonelt innhold eller administrative eller andre forhold,
men om avtalen kan virke i strid med lovens formål.
Et hovedformål med lovrevisjonen er å etablere en
lovgivning som både er tilpasset dagens mediemarkeder og som vil
kunne håndtere en videre utvikling innenfor markeder og teknologi. Prosesser
rundt oppkjøp og sammenslåinger er kompliserte og kostnadskrevende.
Aktørene i bransjen har derfor behov for å kunne forutsi om et oppkjøp
eller en sammenslåing vil stå seg i forhold til loven. Departementet
legger til grunn at en rimelig og effektiv balansering av disse hensynene
må være et viktig mål med den pågående lovgjennomgangen.
Modellen hvor Medietilsynet gis kompetanse til å
avgrense relevante produktmarkeder og geografiske markeder i forskrift,
er ment å kombinere forutsigbarhet med fleksibilitet. En stor del
av høringsinstansene er imidlertid kritiske til modellen fordi den
medfører uforutsigbarhet.
Departementet anser at forskriftsmodellen langt på
vei vil ivareta hensynet til forutsigbarhet når det gjelder de konkrete
forslag om avgrensning av markeder. Det ligger imidlertid en uforutsigbarhet
i at markedene skal avgrenses med jevne mellomrom. Uansett valg
av reguleringsmåte kan en utvikling innen markeder og teknologi gjøre
det ønskelig å vurdere markedsavgrensningene på nytt etter noe tid.
Departementet anser det derfor ikke som en avgjørende innvending mot
modellen at det skal foretas endringer av markedsavgrensningene
ved visse intervaller. Forutsetningen er at markedsavgrensningene ikke
skjer for ofte.
Når det gjelder de mer prinsipielle innvendinger mot
modellen, er det særlig framhevet at det er betenkelig at organet
som skal utarbeide og jevnlig oppdatere reglene, samtidig skal drive løpende
håndheving av de samme reglene.
Departementet har en viss forståelse for de
innvendingene som er framkommet i høringen knyttet til modellen
som helhet.
På bakgrunn av responsen i høringen foreslår
departementet derfor noe mindre omfattende endringer i reguleringsmodellen,
og dermed en mer begrenset overføring av myndighet til Medietilsynet
enn det som var foreslått av ekspertgruppen og i høringsnotatet.
Konkret foreslår departementet at definisjonen av
markedene dagspresse, radio og fjernsyn beholdes i loven, men at
Medietilsynet i loven gis myndighet til å definere et nytt fjerde
marked for elektroniske medier dersom utviklingen skulle tilsi det,
jf. lovens § 10 første og andre ledd.
Dette vil både gi aktørene større forutsigbarhet og
redusere omfanget av Medietilsynets kombinerte rolle som regelgiver
og tilsynsmyndighet. Samtidig vil forslaget være fleksibelt i forhold
til den teknologiske utviklingen ved at det åpnes for etablering
av et fjerde marked for elektroniske medier.
Som nevnt har loven et todelt formål; dels å
sikre befolkningen tilgang til et reelt mangfold av informasjon
og meninger, dels å sikre mot eierposisjoner som kan utnyttes for
å fremme eiernes egne politiske eller økonomiske interesser. Både medieeierskapslovens
formål og ytringsfrihetens prinsipielle medienøytralitet kunne derfor
tilsi at konsekvensene av et erverv ble vurdert med utgangspunkt
i et samlet marked for ytringer.
I likhet med ekspertgruppen mener imidlertid departementet
at det fortsatt er så store forskjeller mellom mediekanalene når
det gjelder innhold, bruk og nedslagsfelt at en sammenslåing til
ett mediemarked ikke vil fremme lovens formål.
Selv om det har skjedd og fortsatt skjer en
konvergens mellom de ulike mediekanalene, mener departementet derfor
at de fortsatt har så ulik funksjon at det er ønskelig å opprettholde
et mangfold av eiere også innenfor de forskjellige kanalene. Departementet
foreslår derfor at de tre markedene dagspresse, fjernsyn og radio
opprettholdes.
På bakgrunn av høringen går departementet videre
inn for at de tre markedene defineres i selve loven, samtidig som
det åpnes for at Medietilsynet på sikt kan definere et nytt fjerde
elektronisk marked i forskrift, jf. nedenfor.
Når elektroniske medier skal reguleres i loven har
man valget mellom å regne slike medier som et eget mediemarked (i
likhet med dagspresse, radio og fjernsyn i gjeldende lov), eller
å regne elektroniske medier som integrerte deler av de etablerte
mediehusenes virksomhet (m.a.o. slik at elektronisk mediebruk regnes
sammen med mediebruk i de øvrige markedene).
Departementet anser at det fortsatt er såpass
stor innholdsmessig og redaksjonell kobling mellom de tradisjonelle
mediene og deres tilknyttede elektroniske mediekanaler, at det mest
naturlige per i dag er å regne elektroniske kanaler sammen med de
tradisjonelle mediekanalene. Departementet er enig med ekspertgruppen
i at elektroniske medier per i dag primært fungerer som «en utvidelse
av hovedmediets stemme og plass i offentligheten». Per i dag mener
departementet at de elektroniske plattformene ennå ikke fremtrer som
et etablert og entydig avgrenset marked ved siden av de øvrige markedene.
Departementet opprettholder derfor forslaget
om at elektroniske medier inntil videre ikke reguleres som et separat
marked, men at elektronisk mediebruk regnes sammen med de enkelte
medienes «hovedmedier«/«mormedier» i de tradisjonelle markedene.
Markedet forandrer seg imidlertid raskt, og
man kan etter hvert få en situasjon der dette ikke lenger er naturlig.
Departementet foreslår derfor en lovhjemmel som åpner for at et
nytt elektronisk marked fastsettes av Medietilsynet i forskrift. Medietilsynet
bør i lys av utviklingen innenfor markeder og teknologi med jevne
mellomrom vurdere om utviklingen tilsier at det kan avgrenses et
mer entydig og selvstendig fjerde elektronisk marked.
Departementet opprettholder forslaget om å beholde
1/3-grensen som utgangspunkt på nasjonalt nivå. Dette er sentralt
for å oppnå målet om minimum tre uavhengige aktører av betydning
i de ulike mediemarkedene.
Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet
om at Medietilsynet ikke bør ha mulighet til å fravike de nasjonale
eierskapsgrensene i forskrift. Departementet mener at den nasjonale
eierskapsgrensen er et så sentralt politisk spørsmål at den ikke
bør kunne endres uten stortingsbehandling. Dersom utviklingen skulle tilsi
at definisjonen av de nasjonale mediemarkedene bør endres, vil det
være naturlig å samtidig vurdere behovet for endringer i eierskapsgrensene.
Departementet legger til grunn at det vil bidra
til forutberegnelighet for næringen at det fastsettes en absolutt
nedre grense for inngrep. Departementet mener 1/4 i denne sammenheng
kan være et naturlig nivå, og viser til at dette tilsvarer praksis
etter både norsk og europeisk konkurranserett.
Det kan ikke være noen tvil om at markeds- og opinionsmakten
til en medieaktør blir større jo flere medier aktøren er involvert
i. Departementet anser derfor, i likhet med ekspertgruppen, at det
fortsatt er behov for egne regler om multimedieeierskap. Samtidig
anser også departementet at erverv i andre markeder kan være mindre betenkelig
i forhold til medieeierskapslovens formål enn erverv og konsentrasjonsøkning
innenfor samme marked.
Departementet opprettholder derfor forslaget
fra høringsnotatet om at reguleringen av multimedieeierskap forenkles,
og at dagens fininndelte trinnsystem erstattes av to grenser som
tilsvarer den nasjonale grensen for monomediekonsentrasjon (1/3)
og den nedre grensen for inngrep (1/4).
Departementet opprettholder forslaget om å oppheve
den særskilte bestemmelsen om eierskapsbegrensning ved krysseierskap.
Etter departementets vurdering kan en nasjonal grense
for eierskap ikke alene sikre mot eierdominans på regionalt eller
landsdelsnivå. Uten regional regulering vil en aktør i teorien kunne eie
for eksempel alle lokalaviser i hele Nord-Norge, Trøndelag og Vestlandet
nord for Stavanger uten å passere 1/3-grensen i noe nasjonalt marked.
Da vil det være få alternative kilder til informasjon om regionale
eller lokale forhold og politikk i dette området, og én aktør kan
få potensielt meget stor påvirkningskraft regionalt. En slik konsentrasjon
vil kunne være et lokaldemokratisk problem. Departementet opprettholder
derfor forslaget om regulering av eierskap på regionalt nivå, og
forslaget om at reguleringen skjer ved forskrift fastsatt av Medietilsynet.
Departementet mener, i likhet med ekspertgruppen,
at de regionale produktmarkedene kan begrenses til dagspressen.
Men i likhet med på nasjonalt nivå bør her elektroniske medier som springer
ut av dagspressen (inkl. nett- og mobilutgaver) regnes inn i det
regionale dagspressemarkedet.
I likhet med ekspertgruppen mener departementet
at det fortsatt er grunn til å holde lokalkringkastingsmarkedene
utenfor reguleringen.
Departementet anser at det per i dag ikke er grunnlag
for å regulere andre markeder enn dagspresse på regionalt nivå,
men dette er forhold som kan endre seg over tid. Departementet foreslår
derfor at loven åpner for at det i forskrift kan defineres også
andre produktmarkeder på regionalt nivå (og alternativt at det i
forskrift kan fastsettes regionale markeder som omfatter flere medier).
Departementet holder fast ved at den geografiske
markedsavgrensningen regionalt, som i dag, bør foretas i forskrift.
Regioninndelingen bør reflektere de reelle markedene for frambringelse
og formidling av informasjon, og regionene bør deles inn slik at
mediene innenfor regionen til en viss grad kan fungere som reelle alternative
kilder til regionale nyheter og informasjon.
Forutsatt at regionale markeder fortsatt skal
reguleres, er det støtte i høringen for at det ikke er utgiversted,
men funksjon som regional nyhetskilde som bør avgjøre om et konkret
medium regnes inn i det regionale markedet. Departementet opprettholder
derfor forslaget om at det avgjørende bør være avisenes faktiske
nedslagsfelt og funksjon som informasjonskilde, samt en vurdering
av om avisen konkurrerer i det aktuelle markedet om å frambringe
informasjon.
Departementet mener at også lokalaviser bør inngå
ved fastsettelse av et regionalt marked.
Departementet mener at det er grunnlag for en viss
oppmykning av de regionale eierskapsgrensene i forhold til dagens
nivå. De konkrete grensene må tilpasses størrelsen og markedspotensialet
i de ulike regionene, men generelt bør grensene settes noe høyere
enn i dag. I tillegg understreker departementet at eierskapsgrensen først
og fremst vil være veiledende for den konkrete skjønnsmessige vurderingen
av et erverv opp mot lovens formål.
Departementet legger også til grunn at forslaget i
større grad enn i dag vil sikre at Medietilsynets vurderinger vil
være basert på hvordan de regionale mediemarkedene faktisk fungerer.
Samlet sett anser departementet at forslaget til regionale regulering
innebærer en rimelig avveining mellom hensynet til ytterligere eierskapskonsentrasjon
regionalt og lokalt, og hensynet til et tilstrekkelig spredt eierskap
og regionalt mangfold.
Departementet ser likevel at det er vanskelig
å forutsi hvordan markedssituasjonen for regionale mediehus vil
utvikle seg i tiden framover. Departementet ser derfor behov for
å følge endringene tett over tid, og vil foreta en særlig evaluering
av konkurransesituasjonen og forholdene for meningsmangfold regionalt
i løpet av tre år.
Prinsippene for måling av eierkonsentrasjon
må tilpasses avgrensningen av de ulike mediemarkedene. Som nevnt
går departementet inn for at dagspresse, fjernsyn og radio opprettholdes som
egne markeder definert i loven.
Dette kunne tilsi at dagsopplag, seertall og
lyttertall fortsatt benyttes som beregningsgrunnlag for fastsettelse
av markedsandeler innenfor disse markedene. Så lenge Medietilsynet
ikke definerer et nytt fjerde elektronisk marked, er det imidlertid
forutsatt at også elektronisk mediebruk skal regnes inn i de tradisjonelle
markedene.
Departementet holder fast på at metodene for måling
av eierkonsentrasjon ikke bør reguleres i selve loven, men at Medietilsynet
bør fastsette regler om dette i forskrift. Dette gjelder både for de
tradisjonelle markedene dagspresse, fjernsyn og radio, og for tilordningen
av elektronisk mediebruk til disse markedene. For mediebruken i de
tradisjonelle mediene, kan det inntil videre likevel være naturlig
å ta utgangspunkt i de tidligere kriteriene, «dagsopplag», «seertall»
og «lyttertall».
Dersom Medietilsynet fastsetter et fjerde elektronisk
marked, vil det bli nødvendig å fastsette nye prinsipper for måling
av eierkonsentrasjon, både i et nytt elektronisk marked og i markedene for
dagspresse, fjernsyn og radio.
Som nevnt er et hovedformål med loven å hindre for
stor konsentrasjon av potensiell påvirkningskraft over opinionen.
Dette tilsier at reglene om måling og vekting bør utformes slik
at de i størst mulig grad reflekterer de ulike medienes faktiske
gjennomslag hos publikum.
Departementet anser det ikke som hensiktsmessig
å binde opp Medietilsynet i valg av metodikk som bør benyttes. Departementet
legger til grunn at Medietilsynet i samarbeid med bransjen bør utrede
hvilke metoder for måling og vekting av elektroniske medier som
vil være mest egnede for å måle medienes faktiske gjennomslag hos publikum,
og den potensielle opinionsmakt dette gir. Deretter bør Medietilsynet
regulere spørsmålet i forskrift.
Som nevnt er det to vilkår for inngrep etter loven.
For det første må erververen ha eller få «en betydelig eierstilling
i mediemarkedet nasjonalt eller regionalt», for det andre må den
betydelige eierstillingen være «… i strid med formålet i lovens
§ 1». Vilkårene henger imidlertid sammen på den måten at eksistensen
av det ene (betydelig eierstilling) innebærer en presumpsjon for
eksistensen av det andre (motstrid).
Departementet holder derfor fast ved at de lovfestede
(og forskriftsfestede) eierskapsgrensene må forstås som «presumpsjonsterskler»,
med andre ord ikke som absolutte grenser. Dette innebærer at der
en grense er passert, vil det foreligge en presumpsjon for at erververen
har en betydelig eierstilling og at denne er i strid med lovformålet.
Departementet har gått inn for å videreføre
1/3-grensen for eierskap i ett enkelt marked på nasjonalt nivå,
med 1/4 som en absolutt nedre grense for inngrep. Det følger av
dette at dersom 1/3-grensen er passert, vil det foreligge en presumpsjon
for at ervervet er i strid med lovens formål. I intervallet mellom
1/4 og 1/3 vil tilsynet kunne komme til at det likevel foreligger
betydelig eierstilling og gripe inn etter en konkret vurdering,
m.a.o. foreligger det her ikke noen presumpsjon for inngrep.
Når det gjelder multimedieeierskap, innebærer forslaget
til eierskapsgrenser («presumpsjonsterskler») at det vil foreligge
en presumpsjon for motstrid mot lovformålet der en aktør som allerede
har en eierandel på 1/3 eller mer i ett marked, foretar et erverv
som gir vedkommende en eierandel på mer enn 1/4 i et annet marked.
I en situasjon der en aktør eier mellom 1/4 og 1/3 i flere markeder
vil presumpsjonsterskelen ikke være oversteget, men tilsynet vil
kunne gripe inn etter en konkret vurdering. På generelt grunnlag mener
departementet at det i slike tilfeller vil være større grunn til
å gripe inn jo flere markeder aktøren er involvert i, og jo nærmere
aktøren ligger 1/3-grensen.
Regionale eierskapsgrenser fastsatt av Medietilsynet
vil på samme måte fungere som «presumpsjonsterskler» for inngrep.
Dvs. at der den fastsatte grensen er passert foreligger det en presumpsjon
for at ervervet er i strid med lovformålet.
Uansett presumpsjon kan det ikke gripes inn uten
at det er foretatt en konkret vurdering av ervervet opp mot lovformålet.
Et viktig utgangspunkt her er at motstrid mot lovformålet
må anses som det sentrale inngrepsvilkåret. Der det foreligger en
presumpsjon vil vurderingen av motstridsvilkåret bli et spørsmål
om lovformålet kan tilsi avvik fra presumpsjonen. M.a.o må det i
slike tilfeller sannsynliggjøres at ervervet likevel ikke er i strid
med lovens formål, og bevisbyrden for dette vil ligge hos erververen.
Der det ikke foreligger noen presumpsjon må
ervervet vurderes opp mot lovformålet på friere grunnlag, og bevisbyrden
vil her ligge hos tilsynsmyndigheten. Heller ikke her vil det være
et vilkår at tilsynet kan påvise/dokumentere at resultatet vil bli
redusert innholdsmangfold til forbrukerne.
Det avgjørende vil i begge situasjoner være
en konkret vurdering opp mot de to hovedelementene i lovens formål,
dvs. at loven skal medvirke til mediemangfold (mangfold i innholdstilbudet og
ytringskanaler for publikum) og sikre mot eierposisjoner som kan
misbrukes og utnyttes for å fremme egen politisk eller økonomisk agenda.
Dersom vilkårene for inngrep er til stede (dvs.
at det foreligger en betydelig eierstilling i strid med lovens formål)
vil tilsynet likevel ha et diskresjonært skjønn, dvs. en mulighet
til å vurdere om det foreligger forhold som tilsier at kompetansen til
å gripe inn likevel ikke bør benyttes (jf. at inngrepshjemmelen
i lovens § 9 første ledd er en «kan»-regel). Departementet legger
til grunn at de hensynene som kan tale imot inngrep i normale tilfeller
vil inngå i en samlet vurdering av om eierstillingen er i strid
med lovens formål, slik denne vurderingen beskrives ovenfor. Dette tilsier
etter departementets vurdering at der vilkårene for inngrep er til
stede, bør det gripes inn, med mindre helt spesielle forhold tilsier
noe annet.
Departementet opprettholder vurderingen fra høringsnotatet
om at medieeierskapsloven ikke utvides til å omfatte vertikal integrasjon,
og viser til at innføring av regler om vertikal integrasjon i mediemarkedet
vil være en inngripende regulering, særlig hvis det skal innføres
en regulering i form av forhåndsdefinerte grenser for vertikale erverv.
Departementet viser her til ekspertgruppens vurdering av at det
i markedet for innholdstjenester over Internett er forventet at
det vil skje store og raske endringer i årene som kommer, og at
ulike aktører vil konkurrere ved blant annet å anskaffe og tilby
unikt innhold. Departementet slutter seg også til ekspertgruppens
vurdering av at det bør vises varsomhet mot å gripe inn i slike
dynamiske og innovative markeder ved særlige regler om vertikal
integrasjon.
Selv om departementet ikke går inn for å utvide medieeierskapsloven
til å omfatte vertikal integrasjon nå, tilsier den raske utviklingen
og endringene av teknologi og marked at utviklingen fortsatt bør
følges nøye.
Departementet anser det ikke for nødvendig å
innføre generelle regler om meldeplikt eller automatisk gjennomføringsforbud.
Medietilsynet har hjemmel til å fatte vedtak om gjennomføringsforbud
i konkrete saker, og saker som antas å være relevante med hensyn
til lovens formål vil normalt bli allment kjent. Medietilsynet har
også hjemmel til å gi stående pålegg om melding av erverv, og til
å innhente informasjon fra aktørene, som nå foreslås presisert.
Dette anses tilstrekkelig til at aktuelle erverv vil bli fanget
opp.
Departementet anser at aktørene kan ha behov for
forhåndsklarering av samarbeidsavtaler på tilsvarende måte som for
erverv. Departementet opprettholder forslaget om at adgangen til
å be om forhåndsklarering utvides til også å omfatte samarbeidsavtaler.
Departementet opprettholder forslaget om å presisere
plikten til å gi opplysninger for å undersøke om det foreligger
et erverv eller en samarbeidsavtaler som er omfattet av lovens virkeområde,
og for å fastsette markedsandeler eller definere markeder. På bakgrunn
av at det likevel ikke foreslås endring av selve lovens ervervsbegrep,
og at Medietilsynets ansvar for å definere markeder blir betydelig
mindre omfattende enn høringsnotatet la opp til, vil virkeområdet
for opplysingsplikten i praksis bli mindre enn forutsatt. Departementet
anser det likevel hensiktsmessig at hjemmelen til å innhente opplysninger
presiseres og tydeliggjøres på disse områdene.