Jeg viser til brev fra familie- og kulturkomiteen av
16. april 2013 der komiteen i forbindelse med behandlingen av Dokument
8:69 S (2012 – 2013) Representantforslag om tiltak som fremmer reell kjønnslikestilling
i Norge, ber om vurderinger knyttet til sytten forslag.
De konkrete forslagene som fremsettes av stortingsrepresentantene
Trine Skei Grande og Borghild Tenden omhandler politikk på følgende
departements ansvarsområder: Kunnskapsdepartementet (KD), Arbeidsdepartementet
(AD), Justis- og beredskapsdepartementet (JD), Helse- og omsorgsdepartementet
(HOD) og Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD).
BLD koordinerer arbeidet med representantforslaget.
Representantforslagene er delt opp i sytten
konkrete forslag og forslagene besvares etter en tilsvarende inndeling.
Kunnskapsministeren viser til at vi i dag har
noen ordninger med ettergivelse av utdanningslån gjennom Statens
lånekasse for utdanning. Det ettergis lån for:
Låntakere som er
bosatt i og utøver et yrke i Finnmark og utvalgte kommuner i andre
fylker,
yrkesaktive leger i utvalgte kommuner,
og
låntakere som har fullført visse lærerutdanninger med
realfag, fremmedspråk eller samisk.
Det er distriktspolitiske hensyn bak ordningen med
ettergivelse for yrkesaktive i Finnmark og andre utvalgte kommuner
i Nord-Troms og for leger i andre utvalgte kommuner. Ettergivelsesordningene
for visse lærerutdanninger er begrunnet med rekrutteringsformål
og kan derfor på noen områder være sammenliknbar med representantene
fra Venstre sitt forslag om ettergivelse for menn med utdanning
innen omsorg.
Ordningene for visse lærerutdanninger er imidlertid
såpass nye at vi ennå vet for lite om den effekten de kan ha hatt
på rekruttering. De ble innført i 2009, og har hittil vært brukt
i noe mindre grad enn opprinnelig forventet. Kunnskapsdepartementet
vil ikke avvise at ettergivelse av utdanningslån kan være et virkemiddel
for å rekruttere og beholde ansatte innenfor spesielle yrker, men
effekten av dette som virkemiddel er usikker.
Det er mange utdannings- og yrkesgrupper som vil
kunne hevde å ha gode grunner for at nettopp de skal omfattes av
en ettergivelsesordning. Det er et grunnleggende prinsipp at utdanningsstøtten
i hovedsak er lik for alle, slik at det er mulig for studentene å
velge fritt hvilken utdanning de skal ta. For mange særordninger
for enkelte grupper innenfor støtteordningen vil kunne uthule dette
prinsippet, og bidra til at det frie utdanningsvalget svekkes.
Videre er Lånekassen et masseforvaltningsorgan med
et standardisert regelverk og få skjønnsmessige vurderinger. Et
stort volum av saker behandles maskinelt. Forvaltning av kompliserte
ordninger som skal sikre spesielle formål må veies opp mot ønsket om
en effektiv forvaltning av rettighetene til alle studenter og tilbakebetalere.
Forslagsstillerne tar til orde for en ordning
der ettergivelse kun skal gis til menn innen omsorgsyrker. Det er
ingen ordninger innenfor dagens utdanningsstøtteregelverk som er
forbeholdt kun ett av kjønnene. I tillegg reiser et slikt tiltak,
som innebærer særbehandling av menn, problemstillinger knyttet til
likestillingsloven (Lov om likestilling mellom kjønnene).
Kunnskapsministeren viser til at regjeringen
har mål om en jevn fordeling mellom kvinner og menn i toppstillinger
i forskning. Regjeringen har i forskningsmeldingen uttalt at et
første skritt er et minimum på 40/60 prosent fordeling mellom kvinner
og menn. Innenfor noen fagfelt er balansen allerede ganske god,
mens den innenfor andre områder er svært skjev. Regjeringen har
i forskningsmeldingen bedt Komité for kjønnsbalanse i forskning
om å komme med konkrete forslag til hvordan vi raskere kan nærme
oss målet om kjønnsbalanse i toppstillinger ved universiteter og
høyskoler. Stortinget får anledning til å diskutere regjeringens
likestillingspolitikk og forslag til tiltak når forskningsmeldingen
behandles i Stortinget før sommeren.
Det er iverksatt en rekke tiltak for å fremme
likestilling. Likestilling tas også opp i etatstyring av institusjonene.
Regjeringen mener at de eksisterende tiltakene, sammen med det uttalte
målet i forskningsmeldingen vil bidra til bedre kjønnsbalanse i
akademia.
Vi har i dag følgende tiltak for å bedre kjønnsbalansen
i forskningssystemet:
1. Komité for kjønnsbalanse
i forskning (Kif)
Komiteen skal støtte opp om, og gi anbefalinger om
tiltak som kan bidra til integrering av likestillingsarbeidet ved
institusjonene i universitets- og høgskolesektoren og i forskningsinstituttsektoren.
2. Handlingsplaner og
rapportering på likestilling
Kunnskapsdepartementet har pålagt alle statlige universiteter
og høgskoler å ha handlingsplaner for likestilling.
3. Likestillingsprisen
Prisen, som er på 2 millioner kroner, og deles
ut årlig til det UH-institusjon eller forskningsinstitutt som har
de beste tiltakene for å bedre kjønnsbalansen ved institusjonen.
4. Insentivordningen for
kvinner i vitenskapelige toppstillinger i MNT- fag
Dette er en prøveordning som varer ut 2013 der tilsetting
av en kvinne i fast stilling som førsteamanuensis, førstelektor,
dosent eller professor utløser inntil 300 000 kroner til institusjonen.
5. Forskningsrådets BALANSE-
satsing
Dette er et program for å fremme kjønnsbalanse i
faglige toppstillinger og forskningsledelse i forskningsrådets store
satsinger.
Kunnskapsministeren viser til at karriereveiledning
av god kvalitet i ungdomsskolen og videregående opplæring er viktig
for at elevene skal gjøre riktige utdannings- og yrkesvalg. Det
er ønskelig at rådgivere/karriereveiledere har formell kompetanse (studiepoeng)
i rådgiving. Utdanningsdirektoratet har derfor utarbeidet anbefalte
kompetansekriterier for rådgivere. Fagområdet Rådgiving inngår i
Kunnskapsdepartementets strategi for etter- og videreutdanning "Kompetanse
for kvalitet".
Regjeringen vil fortsatt satse på kompetanseheving
av lærere/rådgivere innenfor de rammene som nå er lagt. De tiltakene
som er satt i gang knyttet til rådgivere i skolen har på ganske
kort tid gitt positiv effekt. Disse bør videreføres og videreutvikles.
Regjeringen vil derfor ikke fremme forslag om bevilgning
av midler/studieplasser til å igangsette en helt ny, treårig utdanning
nå. Ytterligere begrunnelse er gitt av Kunnskapsministeren i Dok.11
S (2011-2012).
Regjeringen vil bidra til kompetanseutvikling
for rådgivere med vekt på kjønnsutradisjonelle utdannings - og yrkesvalg.
For å styrke rådgivingen om kjønnsutradisjonelle utdanningsvalg
har Utdanningsdirektoratet nedsatt en arbeidsgruppe med representanter
fra fem høyskoler. Gruppa skal bidra til å:
videreutvikle innhold
og konsepter i eksisterende videreutdanninger for å fremme likestillings-
og flerkulturelle perspektiver,
(Videre-)utvikle ressurser, læremidler
og materiell til bruk i eksisterende og evt. nye utdanninger (både
etter- og videreutdanninger),
forankre og spre resultater fra arbeidet
til relevante personer/utdanninger/miljøer i UH, og
vurdere eksisterende konsepter for etter-
og videreutdanning i rådgiving for å kunne nå større deler av skolen
enn kun rådgiverne.
Kunnskapsministeren viser i denne sammenheng til Likestilling 2014 - regjeringens handlingsplan
for likestilling mellom kjønnene, med følgende tiltak:
Tiltak
26 Kompetanseheving blant lærere og rådgivere: I løpet av
handlingsplansperioden vil det bli vurdert å sette i gang et prosjekt
for å sikre at rådgivere og lærere ved ungdomsskoler og videregående
utdanning i større grad ivaretar et kjønns- og likestillingsperspektiv
i sitt arbeid. Målet er å utjevne kjønnsforskjellene for gutter og
jenter ved valg av utdanning og studieretning, og samtidig ivareta
behovene til elever med innvandrerbakgrunn. (KD)
Tiltak 27 Kjønnsperspektivet
i etterutdanning av rådgivere: Vurdere hvordan kjønnsperspektivet er
integrert i etterutdanningen av rådgivere. Dialog med de relevante
institusjonene. (KD)
Videre vil regjeringen utarbeide veileder for
faget utdanningsvalg. Denne veilederen vil også omfatte kjønnsutradisjonelle
utdannings- og yrkesvalg.
Arbeidsministeren viser til at selvstendig næringsdrivende
har samme rett til alderspensjon som arbeidstakere. Når det gjelder
de helserelaterte ytelsene, har selvstendig næringsdrivende samme
rett til arbeidsavklaringspenger og uførepensjon fra folketrygden
som arbeidstakere. Sykepenger, pleiepenger og opplæringspenger fra
trygden til selvstendig næringsdrivende gis imidlertid med en lavere
kompensasjonsgrad og sykepenger utbetales først fra 17. sykedag.
Dette må ses i sammenheng med at summen av trygdeavgift og arbeidsgiveravgift
på lønnsinntekt er klart høyere enn trygdeavgiften på personlig
næringsinntekt. Omsorgspenger ved barns sykdom er en ordning som
i stor grad betales av arbeidsgivere og ikke av folketrygden. Selvstendig
næringsdrivende har ikke rett til omsorgspenger ved barns sykdom,
jf. at de er sin egen arbeidsgiver. Nedenfor redegjøres det nærmere
for de helserelaterte ytelsene, med unntak av arbeidsavklaringspenger
og uførepensjon, relatert til selvstendig næringsdrivende.
De samme generelle bestemmelsene om rett til sykepenger
fra folketrygden gjelder for både arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende.
Kompensasjonsgraden er imidlertid ulik, og selvstendig næringsdrivende
har ikke rett til sykepenger fra folketrygden før fra 17. fraværsdag.
Selvstendig næringsdrivende som har organisert sin virksomhet som
aksjeselskap og får utbetalt lønn som ansatt i eget selskap, har
rett til samme ytelser som andre arbeidstakere. Det henger sammen
med at utbetalt lønn i slike tilfeller vil bli ilagt arbeidsgiveravgift.
Arbeidstakere har rett til sykepenger fra arbeidsgiveren
sin de 16 første kalenderdagene (arbeidsgiverperioden). Fra 17. dag
er folketrygden som utbetaler sykepengene. Sykepenger til arbeidstakere
beregnes med 100 prosent av inntektsgrunnlaget opp til 6 G (dvs.
ca 493 000). Selvstendig næringsdrivende får sykepenger fra trygden
fra 17. fraværsdag beregnet med 65 prosent av inntektsgrunnlaget
opp til 6 G. Selvstendige næringsdrivende kan mot særskilt premie
tegne tilleggsforsikring som gir samme rett til sykepenger som arbeidstakere.
Det kan tegnes tilleggsforsikring som gir rett til 1) 65 prosent
kompensasjon fra første dag, 2) 100 prosent kompensasjon fra 17. dag
eller 3) 100 prosent kompensasjon fra første dag. Premiesatsene
endres etter selvfinansieringsprinsippet, dvs. at de senkes eller
forhøyes i forhold til de årlige utgiftene i forbindelse med ordningen.
Mulige forbedringer i sykepengedekningen til selvstendig
næringsdrivende vil være å gi en høyere kompensasjonsgrad enn 65
prosent og/eller eventuelt gi sykepenger fra første sykedag. Merutgifter
ved å øke kompensasjonsgraden til 100 prosent fra dag 17 kan anslås
til en årlig merutgift på om lag 520 mill. kroner. Merutgifter ved
å øke kompensasjonsgraden til 100 prosent fra første dag kan på
usikker grunnlag anslås til en årlig merutgift på i størrelsesorden
3 - 3,2 mrd. kroner (anslag basert på tall fra 2010).
Selvstendig næringsdrivende er sin egen arbeidsgiver
og har større fleksibilitet til å styre sin arbeidstid og større
mulighet til å ta igjen tapt arbeidsinntekt på grunn av sykdom.
Det er etter regjeringens vurdering rimelig at de selv dekker tapt
arbeidsinntekt i arbeidsgiverperioden. Den lavere dekningsgraden
er begrunnet i at deres innbetaling til folketrygden er lavere enn
summen av arbeidstaker- og arbeidsgiveravgiften. Muligheten til
å tegne forsikring som gir samme rett til sykepenger som arbeidstaker
har, ivaretar etter arbeidsministerens vurdering de selvstendige
næringsdrivendes inntektstap under sykdom i tilstrekkelig grad.
Forsikringsordningen er også en fleksibel løsning som gir den selvstendig
næringsdrivende mulighet til å velge selv i hvilken grad de ønsker
å forsikre seg mot sykdom. Dersom dekningsgraden i sykepenger fra
folketrygden til selvstendig næringsdrivende skal økes, må det vurderes
å pålegge alle en høyere trygdeavgift. En høyning av kompensasjonsgraden
vil imidlertid uansett om trygdeavgiften økes medføre store merutgifter
for folketrygden.
På denne bakgrunn ønsker Regjeringen ikke å gjøre
endringer i dagens ordning med sykepengerettigheter for selvstendig
næringsdrivende.
Pleiepenger gis etter nærmere regler til yrkesaktive
foreldre som har omsorg for alvorlig sykt barn og når barnet er
innlagt i helseinstitusjon. Det kan også gis pleiepenger for pleie
av nærstående i livets sluttfase. Opplæringspenger gis til foreldre
med omsorg for funksjonshemmet/sykt barn dersom de deltar på kurs
for å kunne ta seg av og behandle barnet. Ytelsene beregnes etter
de samme bestemmelsene som sykepenger. Kompenasjonsgraden er dermed normalt
65 prosent, med mindre vedkommende har tegnet tilleggsforsikring
for sykepenger. Denne tilleggsforsikringen inkluderer også pleiepenger
og opplæringspenger. Folketrygden gir imidlertid pleiepenger og
opplæringspenger allerede fra første fraværsdag også til selvstendig
næringsdrivende.
Merutgiftene ved å gi pleiepenger og opplæringspenger
til selvstendig næringsdrivende med 100 prosent kompensasjonsgrad
fra 1. januar 2013 er anslått til 8,6 mill. kroner.
Trygden gir disse ytelsene fra første dag både
til selvstendig næringsdrivende og arbeidstakere. Etter regjeringens
vurdering er det ikke grunn til å gi en høyere dekningsgrad ved
tap av arbeidsinntekt på grunn av omsorg for sykt barn enn på grunn
av egen sykdom. Pleiepenger og opplæringspenger kan også utbetales
i et lengre tidsrom enn sykepenger som opphører etter ett år. Regjeringen
ønsker derfor ikke nå å fremme forslag om å høyne kompensasjonsgraden
for disse ytelsene for selvstendig næringsdrivende.
Til arbeidstakere som har omsorg for barn gis omsorgspenger
i inntil 10 dager for hvert kalenderår dersom han eller hun må være
hjemme fra arbeidet på grunn av omsorg for sykt barn (såkalt sykt
barn-dager). Retten til omsorgspenger gjelder til med det kalenderåret
barnet fyller 12 år. Dersom barnet er kronisk sykt eller funksjonshemmet,
gjelder rett til og med året barnet fyller 18 år. Har vedkommende omsorg
for flere barn, ytes det omsorgspenger i opptil 15 stønadsdager.
Dersom arbeidstaker har kronisk syke eller funksjonshemmede barn
og dette fører til en markert høyere risiko for fravær fra arbeidet,
gis det omsorgspenger med tillegg av ti stønadsdager for hvert kronisk
sykt eller funksjonshemmet barn. Når arbeidstakeren er alene om
omsorgen, dobles antall stønadsdager.
Omsorgspenger beregnes som sykepenger og utgjør
100 prosent av sykepengegrunnlaget. Arbeidsgiver har ansvaret for
omsorgspenger i inntil ti dager og kan kreve refusjon fra trygden
ut over disse 10 dagene. Barnets sykdom må dokumenteres med egenmelding
eller legeerklæring. Arbeidstaker kan gi skriftlig eller muntlig
egenmelding for de første tre kalenderdagene. Fra fjerde dagen kan
arbeidsiveren kreve at barnets sykdom blir dokumentert ved legeerklæring.
For at arbeidstakeren skal få rett til omsorgspenger fra trygden,
må barnet sykdom dokumenteres med legeerklæring.
Ordningen med omsorgspenger betales i stor grad
av arbeidsgivere, og i begrenset grad av folketrygden. Selvstendig
næringsdrivende har ikke rett til denne ytelsen.
Anslåtte merutgifter ved å etablere en ordning
fra 1. januar 2013 med omsorgspenger fra folketrygden til selvstendig
næringsdrivende i samme utstrekning som arbeidstakere får dekket
omsorgspenger fra folketrygden, er anslått til 1,3 mill. kroner.
Det foreligger ikke opplysninger om hvor mange egenmeldinger arbeidstakere
tar ut i forbindelse med omsorg for barn, altså dager som dekkes
av arbeidsgiver. Det er dermed ikke tilstrekkelig grunnlag for å
beregne merutgiftene ved innføring av en ordning med 100 prosent
dekning fra dag 1 for selvstendig næringsdrivende.
Dekning av omsorgspenger inngår i likhet med sykepenger
i arbeidsgiverperioden som arbeidsgiver har ansvaret for. Selvstendig
næringsdrivende har som sin egen arbeidsgiver ingen tilsvarende
rett. Det er grunn til å fastholde dette prinsippet.
Dersom en innfører en slik rett fra dag 11,
reiser dette særlige problemstillinger når det gjelder krav til dokumentasjon
og kontroll for barnets sykdom. Retten til omsorgspenger ut over
10 dager forutsetter at det fortløpende kan dokumenteres 10 fraværsdager på
grunn av barns sykdom før det er aktuelt at trygden gir stønad fra
11. dag. En løsning hvor man krever legeerklæring for alle tidligere
sykedager, ville være svært administrativt komplisert for både foreldre
og etaten. For en arbeidstaker er det arbeidsgiver som skal utbetale
omsorgspenger, sørge for dokumentasjon, holde orden på dager osv.
Det er imidlertid ikke sterke prinsipielle grunner til
at selvstendige næringsdrivende ikke skal ha rett til omsorgspenger
fra trygden ut over de første 10 dagene med kompensasjonsgrad på
65 eller 100 prosent. En slik ordning vil da gjelde for foreldre
med mer enn to barn, enslig forsørgere og foreldre med kronisk sykt
barn.
Dette er derfor et spørsmål som regjeringen
har til vurdering, og som må vurderes både i en budsjettmessig sammenheng
og opp mot de administrative kostnadene ved en slik ordning både
for den enkelte og for Arbeids- og velferdsetaten.
Arbeidsministeren viser til at reglene om arbeidstid
i arbeidsmiljøloven skal tjene og balansere flere ulike hensyn.
Hovedformålet er å sikre arbeidstakerne en arbeidstid som ikke påfører
dem eller deres familie unødvendige helsemessige eller sosiale belastninger,
samt at arbeidstakerne skal kunne stå i arbeidslivet helt frem til
pensjonsalderen. Videre skal arbeidstidsreglene sikre nødvendig
fleksibilitet for arbeidsgivere og arbeidstakere, og kunne tilpasses lokale
forhold og behov.
Gjeldende regler balanserer disse hensynene.
Regelverket gir gode muligheter for unntak fra de generelle arbeidstidsreglene.
Noen unntak kan gjøres etter avtale med den enkelte arbeidstaker,
flere gjennom lokale avtaler, mens det gjennom avtaler med de sentrale
fagorganisasjonene kan avtales meget omfattende avvik. I tillegg
kan Arbeidstilsynet gi dispensasjoner på en rekke områder. Rammene
for arbeidstid gjelder heller ikke for ledere og arbeidstakere i
særlig uavhengige stillinger.
Gjennom å gi adgang til unntak fra de generelle arbeidstidsrammene,
og i tillegg stille krav til hvordan slike unntak kan gjennomføres,
gir dagens system mulighet for tilpasning til forholdene på arbeidsplassene.
Det blir derfor feil å antyde at dagens regelverk ikke er fleksibelt
eller sikrer arbeidstakerne innflytelse over egen arbeidssituasjon.
Regelverket tar nettopp sikte på å sikre arbeidstakerne tilstrekkelig innflytelse.
Etter regjeringens syn er det imidlertid viktig for maktbalansen
at større unntak må gjøres med større organisasjoner. Lokalt tillitsvalgte
skal ikke kunne presses til avtaler som er meget omfattende. Reglene
bidrar i dag til balanse i styrkeforholdet mellom partene, de gir
arbeidstakerinnflytelse på et viktig område og de sikrer legitimitet
for de ordningene som etableres.
På bakgrunn av dette mener regjeringen at nåværende
regler er godt tilpasset et moderne arbeidsliv.
Arbeidsministeren viser til at det i dag er
etablert en ordning med fritak fra arbeidsgivers ansvar for sykepenger
i arbeidsperioden ved svangerskapsrelatert sykefravær. Dersom en
arbeidstaker er sykemeldt på grunn av svangerskapsrelatert sykdom,
kan arbeidstakeren selv eller arbeidsgiveren søke om at trygden dekker
utgiften til sykepenger i arbeidsgiverperioden. Dette er regulert
i folketrygdloven § 8-20 andre ledd. Det er et vilkår at tilrettelegging
eller omplassering til annet arbeid i bedriften ikke er mulig. Arbeidsgiveren
utbetaler sykepengene i arbeidsgiverperioden og får refusjon fra
trygden.
Forslaget kan forstås dit hen at dette fritaket
skal omfattes all sykdom for kvinner ved svangerskap, uavhengig
av om sykmeldingen er svangerskapsrelatert eller ikke.
Regjeringen kan ikke se at det er noen gode
grunner til å utvide fritaket for arbeidsgiver til også å omfatte
fravær på grunn av sykdom som ikke er svangerskapsrelatert.
Stortinget har vedtatt en tydeligere tredeling
av foreldrepengeperioden som trer i kraft 1.7.2013. Stønadsperioden
vil bestå av en like lang kvote til hver av foreldrene og en noe
lengre fellesdel som foreldrene aktivt må ta stilling til hvordan
de vil fordele seg i mellom. Regjeringen mener at en tredeling av
foreldrepengeperioden i betydningen tre like store deler, vil gi
familiene for lite fleksibilitet.
Foreldrepenger kan tas ut fram til barnet fyller
tre år. Foreldrepengeperioden løper etter dagens regelverk sammenhengende;
uttak kan utsettes bare på grunn av heltidsarbeid, ferie eller sykdom.
Foreldrepenger kan også tas ut gradert i kombinasjon med deltidsarbeid.
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har foreslått
i et høringsnotat å fjerne bestemmelsen om at foreldrepengeperioden
må tas ut sammenhengende. Forslaget innebærer at foreldrepengeuttak
kan utsettes uavhengig av årsaken til at foreldrene ønsker å utsette
og vil gi foreldrene større fleksibilitet. Departementet arbeider
for tiden med å følge opp høringen.
Regelen om at foreldrepengeuttaket må være avsluttet
innen barnet fyller tre år er ikke foreslått endret. Formålet med
foreldrepengeordningen er å sikre en god omsorg for helt små barn.
Samtidig skal ordningen legge til rette for en jevnere fordeling
av omsorg og yrkesaktivitet mellom foreldrene. Siktemålet med fedrekvoten
er å få flere fedre til å ta aktivt del i omsorgen tidlig i barnets
liv. Tre år er en tidsramme som gir de aller fleste foreldre muligheten
til å nyttiggjøre seg foreldrepengeperioden til det beste for barnet.
Å åpne for foreldrepengeuttak ut over dette vil undergrave formålet
med fedrekvoten siden det erfaringsmessig er fedre som i størst
grad utsetter sitt uttak.
Å gi mor og far lik rett til å ta ut foreldrepenger vil
i praksis si å oppheve kravet til mors aktivitet for at far skal
kunne ta ut foreldrepenger som ikke er fedrekvote. I de tilfellene
far er forhindret fra å ta ut foreldrepenger i dag er mor allerede
hjemme og kan ta seg av barnet. Når det foreligger et omsorgsbehov, dvs.
når mor etter fødselen går ut i arbeid eller utdanning eller er
for syk til å ta seg av barnet, har far rett til å ta ut foreldrepenger
på eget opptjeningsgrunnlag. Å oppheve aktivitetskravet, kan ha
konsekvenser for mødres yrkesdeltakelse.
Kostnadene ved en eventuell fjerning av aktivitetskravet
ville avhenge av i hvor stor grad fedrene ville ta ut foreldrepenger.
I NOU 2012:15 er kostnadene beregnet til 800- 1050 mill. kroner
hvis fedrene i snitt tar ut fedrekvoten (12 uker), og 3 400-3 800 mill.
kroner hvis fedrene benytter rettighetene de får fullt ut (disse
kostnadene vil øke til opp til hhv. 1250 mill. kroner og 4 000 mill.
kroner når fjorten ukers fedrekvote innføres). En fjerning av aktivitetskravet ville
altså medføre betydelige utgifter.
Forslaget er for lite spesifisert med tanke
på hvilke lavstatusyrker representantene har i tankene, eller hva
innholdet i en kompetansepott skal være. Det er vanskelig for regjeringen
å gi et godt svar på forslaget uten å kjenne innholdet nærmere.
Regjeringen har ikke noen spesiell kompetansepott
for lavstatusyrker i offentlig sektor.
Alle yrker er like verdifulle i offentlig sektor
og regjeringen vil ikke trekke ut noen yrkesgrupper som lavstatusyrker.
All profesjonell virksomhet i offentlig sektor
har som mål ha kompetente medarbeidere og en høy faglig standard
på de tjenestene som virksomheten leverer. Dette innebærer i de
fleste tilfeller at midler til kompetanseutvikling inngår som en
del av de ordinære driftsbudsjettene.
Det finnes noen eksempler på at det er satt
av ekstra midler til en kompetansepott for yrker i offentlig sektor.
Et slikt eksempel er regjeringens strategien Kompetanse for kvalitet, hvor det for
2013 er satt av 327 millioner kroner i kompetansemidler for lærere
og skoleledere.
Strategien gjelder for perioden 2012-2015 og skal
bidra til bedre muligheter for etter- og videreutdanning for det
pedagogiske personalet som et viktig ledd i å bedre kvaliteten i
opplæringen. I tillegg kan høyere faglig kompetanse gi lærere og
skoleledere bedre omdømme og høyere status i samfunnet, noe som
både kan øke rekrutteringen til yrket og få flere til å stå lenger
i yrket.
Gjennom strategien Kompetanse
for kvalitet har skoleeiere, lærere og nasjonale utdanningsmyndigheter
siden 2009 brukt betydelige ressurser pa videreutdanning i prioriterte
fag og områder.
Kompetanse for kvalitet har
vært et nasjonalt samarbeid mellom KS, arbeidstakerorganisasjonene, lærerutdanningene
og statlige utdanningsmyndigheter om videreutdanning. Partene har
blitt enige om a utvide strategien til a gjelde all satsing på etter-
og videreutdanning, inkludert rektorutdanningen, der staten bidrar
med midler. Partene har videre blitt enige om prioriteringer av
fag og områder for videreutdanningen i en ny periode 2012–2015 og
om ny modell for finansiering.
Justis- og beredskapsministeren viser til at
forslaget om å etablere en sentral enhet mot seksualisert vold (SEPOL)
ble fremmet i voldtektsutvalgets utredning i 2008 (NOU 2008:4 «Fra
ord til handling»). Regjeringen har fulgt opp forslaget og etablerte
i 2010 en egen etterforskningsgruppe for voldtekt ved Kripos. Gruppen
er blitt et viktig nasjonalt fagmiljø for informasjons- og kompetansedeling
når det gjelder voldtekt. Den bidrar til økt kvalitet på etterforskningen
og raskere oppklaring av voldtektssaker ute i politidistriktene.
Bakgrunnen for å opprette en egen gruppe ved Kripos
fremfor å etablere et særorgan, slik utvalget foreslo, var behovet
for å kunne trekke veksler på den omfattende analyse- og etterforskningskompetansen som
Kripos besitter, samt få enheten raskt opp og stå.
Justis- og beredskapsministeren viser til at
politidistriktene i 2008 (gjennom instruks) ble pålagt å ha familievoldskoordinatorer
i heltidsstilling. Samtidig ble koordinatorenes ansvarsområde utvidet
til også å omfatte seksuelle overgrep. I dag er det egne koordinatorer
for seksuelle overgrep i enkelte politidistrikt, men de fleste familievoldskoordinatorene
har også seksuelle overgrep innenfor sitt ansvarsområde.
Instruksen fra 2008 inneholder også et pålegg
om at de største politidistriktene skal opprette egne team mot vold
i nære relasjoner og seksuelle overgrep. I de øvrige distriktene
skulle behovet for slike team vurderes. Det er i dag flere politidistrikter
som har etablert eller er i ferd med å etablere egne avdelinger, avsnitt,
seksjoner eller team for etterforsking av vold og seksuelle overgrep.
Mange politidistrikt har i tillegg egne familievoldskontakter. Kontaktene
representerer en viss spesialisering av politirollen og utgjør,
i tillegg til familievoldskoordinatorene, en vesentlig ressurs.
Kontaktene har flere lignende oppgaver som koordinatorene - som
for eksempel å være en ressurs- og kompetanseperson i dette fagfeltet
som andre kan søke råd og veiledning hos.
Helse- og omsorgtjenesten spiller en viktig
rolle når det gjelder både forebygging, avdekking, behandling og
oppfølging av skader forårsaket av vold og seksuelle overgrep. Mange
helsearbeidere er i kontakt med personer som er utsatt for vold
uten at dette avdekkes. Regjeringen ønsker at helse- og omsorgstjenesten
skal innta en mer aktiv rolle i avdekking av vold og overgrep, og
har fremmet forslag om en rekke tiltak som skal styrke arbeidet
på voldsfeltet gjennom Meld. St. 15 (2012-2013) Forebygging og bekjempelse
av vold i nære relasjoner, som nylig er lagt frem for Stortinget.
Helsestasjons- og skolehelsetjenesten står sentralt
i arbeidet med å fremme psykisk og fysisk helse, fremme gode sosiale
og miljømessige forhold og forebygge sykdommer og skade. Regjeringen
vil styrke helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Innenfor veksten
i kommunerammen for 2014 legges det til grunn at 180 mill. kroner
går til styrking av tjenesten.
Vold må avdekkes tidlig, og regjeringen vil
derfor ha særskilt fokus på dette allerede hos den gravide kvinnen.
Det pågår et arbeid med å endre forskrift for det forebyggende arbeidet
ved helsestasjons- og skolehelsetjenesten. I denne vil forebygging
generelt og tema om vold bli aktualisert. I tillegg har Helsedirektoratet
initiert et arbeid med nasjonal, faglig retningslinje for helsestasjons-
og skolehelsetjenesten.
Helse- og omsorgsministeren viser til at kompetanse
på voldsfeltet er viktig for helsesøstre og annet personell i denne
tjenesten. En ny veileder for helse- og omsorgstjenestens arbeid
med vold i nære relasjoner som skal utarbeides, er et viktig bidrag
for å øke denne kompetansen. I stortingsmeldingen er det også varslet
en styrking av de regionale ressurssentre om vold, traumatisk stress
og selvmordsforebygging (RVTS) for økt kompetanse og veiledning
overfor helse- og omsorgstjenestene. Dette vil bidra til å styrke
bl.a. helsestasjons- og skolehelsetjenestens arbeid med dette feltet.
Regjeringen holder også på å utarbeide et strategidokument
for arbeidet mot vold og overgrep mot barn og ungdom.
Helse- og omsorgsministeren viser for øvrig
til regjeringens arbeid med forebygging av vold, jf, kap.5. Kunnskap og forebygging – med sikte på
å nå alle i Meld. St. 15 (2012-2013), Forebygging og bekjempelse
av vold i nære relasjoner.
I en evaluering av politiets arbeid med vold
i nære relasjoner fra desember 2012, oppgir 21 av politidistriktene
å ha familievoldskoordinator i full stilling. Definisjonen av hva
en full stilling på dette området innebærer varierer mellom distriktene.
Flere av koordinatorene oppgir å ha andre oppgaver som klart ligger
utenfor feltet vold i nære relasjoner. For å imøtekomme de føringene
som ligger i Politidirektoratets instruks skal det legges opp til
en tettere oppfølging av det enkelte distrikts arbeid med vold i
nære relasjoner. Målsettingen er at alle distrikt skal ha en familievoldskoordinator
i full stilling.
Justis- og beredskapsministeren viser til evalueringen
av politiets arbeid med vold i nære relasjoner, som er gitt en bred
omtale i Meld. St. 15(2012-2013) Forebygging og bekjempelse av vold
i nære relasjoner. Evalueringen vil bli fulgt opp i regjeringens kommende
handlingsplan om vold i nære relasjoner som legges frem i løpet
av sommeren 2013.
Justis- og beredskapsministeren viser til at
Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS),
på oppdrag fra departementet, skal gjennomføre en landsomfattende
omfangsundersøkelse av vold i nære relasjoner der seksuelle overgrep
inngår. Datainnsamlingen skal igangsettes i løpet av kort tid og
vil gi verdifullkunnskap om utbredelsen av slike overgrep.
I tillegg er det, på oppdrag fra Helsedirektoratet, igangsatt
forskningsprosjekter for å kartlegge kjennetegn ved overgripere,
samt gjennomført en evaluering av tilbudet til utsatte (evaluering
av overgrepsmottakene).
Kunnskap om voldtekt og kompetanse i å avdekke
og bistå mennesker som har vært utsatt for voldtekt, er sentralt
for å kunne yte hjelp. Flere profesjonsutdanninger innenfor fagområdene
helse og sosial gir studentene grunnleggende innføring i temaer som
berører dette. Denne grunnkompetansen bygges det videre på gjennom
læring på de aktuelle arbeidsplassene. I Meld. St. 13 (2011-2012)«Utdanning
for velferd. Samspill i praksis» legger regjeringen vekt på at vold
og overgrep utgjør et betydelig samfunnsproblem, og at helse- og
velferdstjenestene har behov for økt kunnskap om temaet. Ikke minst
er det behov for at ulike utdanningsgrupper og tjenesteområder samspill
er for å kunne gi et godt og helhetlig hjelpetilbud til den som
blir rammet. Ulike utdanningsgrupper vil ha ulike roller, og kunne
bidra med ulik kompetanse avhengig av hvilken utdanning de har.
I oppfølgingen av stortingsmeldingen skal det blant annet utvikles
felles innhold for alle de helse- og sosialfaglige utdanningene.
Forslagsstillerne peker i sin redegjørelse på
at en av de største utfordringene for å fremme kjønnslikestilling
er bekjempelse av vold mot kvinner, og at det er viktig å innføre
tiltak på dette området. De viser også til at de er bekymret over
at flere krisesentre har lagt ned driften eller fått en dårligere
økonomi etter at det statlige tilskuddet til krisesentrene ble innlemmet
i kommunenes rammetilskudd i 2011. I denne sammenheng blir det understreket
at staten nå kun bidrar med ca. 20 prosent av kostnadene for hvert
enkelt krisesenter, mot 80 prosent av kostnadene før finansieringsreformen.
Forslagsstillerne er bekymret for at dette vil medføre et tilbakeslag
for krisesentrene som kan få alvorlige følger for tilbudet i kommuner
med presset økonomi. Derfor ønsker forslagsstillerne å gjeninnføre
ordningen med at staten bidrar med 80 prosent til dekning av kostnadene
mens kommunene dekker resten.
Jeg mener at bekjempelse av vold mot kvinner
er helt nødvendig for å fremme likestilling. Regjeringen har i årevis
jobbet målrettet og effektivt både med å forhindre vold i nære relasjoner
og med å tilby tilpasset hjelp og oppfølgning til ofre for slik
vold. At regjeringen i 2009 med krisesenterloven gjorde det til en
kommunal plikt å sørge for et krisesentertilbud, viser med all tydelighet
hvor alvorlig regjeringen tar dette problemet.
Som en naturlig konsekvens av at kommunene ved
lov ble pålagt å sørge for krisesentertilbudet, ble statstilskuddet
til drift av krisesentertilbud fra 2011 innlemmet i kommunerammen.
Man har med rammefinansieringen ønsket å oppnå en mer effektiv ressursbruk,
gi rom for lokalt tilpassede løsninger og fremme det kommunale selvstyret.
Men i tillegg har man ønsket å bidra til at
kvaliteten på og tilgangen til krisesentertilbud blir tilgjengelig
på landsbasis. Som kjent har krisesentrene gjennom tidene vokst
frem som private tilbud drevet av frivillige. Det har gjennom tidene
vært til dels store variasjoner når det gjelder befolkningens tilgang til
krisesentre i de ulike delene av landet, og dette har i stor grad
skyldtes tilfeldigheter som hvor det frivillige initiativet gjennom
historien hadde fått sterkest fotfeste. Rammefinansieringen har
derfor lagt til rette for en utjevning som kan slå positivt ut for
de kommunene som fra tidligere av ikke har hatt et tilfredsstillende
krisesentertilbud.
Departementet har gitt forskningsinstituttet NOVA
i oppdrag å gjennomføre en evaluering av kommunenes implementering
av krisesenterloven. Målet med evalueringen er å kartlegge i hvilken
grad målene med loven er innfridd, i tillegg til at det skal gjennomføres
en kartlegging av hvilke endringer loven har medført for kommunene,
krisesentertilbudene og brukerne, og om disse endringene er i samsvar med
lovens intensjoner. Fristen for gjennomføringen av evalueringsrapporten
er satt til høsten 2014, for å sikre en bred tilnærming og for at
utviklingstrekkene skal bli synlige.
Jeg vil understreke at jeg holder meg løpende oppdatert
fra tilsynsmyndigheten og følger utviklingen av situasjonen for
landets krisesentertilbud nøye.
Det er en samlivspolitisk målsetting å legge
til rette for at flere skal kunne opprettholde et stabilt familieliv.
Det er viktig at det finnes et godt utviklet og lett tilgjengelig
apparat for styrking av kvaliteten i samliv og for forebygging av
samlivskonflikter og samlivsbrudd.
Familien er den viktigste arenaen for tilhørighet, nærhet
og fellesskap, og skal være den trygge rammen rundt barns oppvekst.
Det er derfor viktig å løfte fram samlivspolitiske virkemidler som
familieverntjenesten, koordinert og styrt av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet
(Bufdir). Familieverntjenestene er i en unik posisjon som den eneste
delen av hjelpeapparatet som har familien som hovedarbeidsområde og
parbehandling som spesialfelt. Tjenesten er et gratis allment lavterskeltilbud
på spesialistnivå, og det er ikke nødvendig med henvisning fra lege
eller andre. Familievernet har kompetanse om samlivskonflikter,
lovpålagt mekling og konfliktforebyggende arbeid i familier.
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
har de siste årene prioritert familieverntjenestenes arbeid rettet
mot familier med høyt konfliktnivå. Det arbeides særlig mot at foreldre
med høyt konfliktnivå får hjelp til å samarbeide om barna, både
før og etter samlivsbrudd, og at flere foreldre med høyt konfliktnivå
kommer fram til gode og holdbare avtaler om barna gjennom mekling,
der sakene er egnet for dette. Departementet vil videreføre og styrke
det igangsatte arbeidet. Videre er det også en prioritering av tiltak
rettet mot voldsutsatte barn. I statsbudsjettet for 2013 er det
gjort tilleggsbevilgninger rettet mot tilbud om samtalegrupper for
barn og familieverntjenestenes arbeid med voldsutsatte barn. Departementet
har instruert direktoratet til å styrke familieverntjenestenes arbeid
med voldsutsatte barn og deres familier.
Familieverntjenestene arbeider med forebyggende
tiltak, gjennom utadrettet informasjons- og veiledningsvirksomhet
rettet mot publikum og mot hjelpeapparat. Dette arbeidet kommer
i tillegg til det andre lovpålagte arbeidet som familieverntjenestene
gjør. Departementet er opptatt av at familievernet skal ha kapasitet
både til å forebygge og avhjelpe. En eventuell ytterligere styrking
av familieverntjenestene, må vurderes som ledd i arbeidet med i
de årlige budsjetter.
Jeg viser for øvrig til Innst. 179 S (2012-2013) Innstilling
til Stortinget fra familie- og kulturkomiteen, Dokument 8:137 S
(2011-2012).