Det er ifølge forslagsstillerne flere vesentlige områder
i samfunnet hvor kvinner og menn ikke er likestilt. Etter forslagsstillernes
syn handler de største utfordringene for bedre kjønnslikestilling
om likelønn og arbeidsliv, likestilt foreldreskap og bekjempelse
av vold mot kvinner.
Forslagsstillerne vil understreke at det fortsatt
er behov for forskning på likestilling, men mener tiden nå er overmoden
for å omskape kunnskap til konkrete tiltak som fremmer reell likestilling.
Forslagsstillerne viser til at Norge er blant
de OECD-landene som har det mest kjønnsdelte arbeidsmarkedet. Forslagsstillerne
viser videre til at det har vært utfordrende å få kvinner inn i
arbeid der menn tradisjonelt har vært dominerende. Forslagsstillerne
mener dette er uheldig.
Forslagsstillerne mener en hovedutfordring er
at menn i høyere grad må velge mer utradisjonelt fordi det er menns
utdanningsvalg som i minst grad endrer seg. Forslagsstillerne mener
det vil føre til store utfordringer på sikt å rekruttere nok kvalifisert
arbeidskraft innen helse-, omsorgs- og utdanningssystemet og at
det haster med å utjevne kjønns- og sektorbaserte lønnsforskjeller.
Forslagsstillerne mener enkle tiltak som innføring av en kompetansepott
for høyt utdannede arbeidstakere i lavstatusyrker i offentlig sektor,
samt rekrutteringskampanjer ved skoler og styrket rådgivingstjeneste,
vil være effektive tiltak som fremmer reell likestilling ved å påvirke
menns og kvinners karrierevalg. For å utdanne gode rådgivere mener
forslagsstillerne det er nødvendig med en egen profesjonsutdanning
innen karriereveiledning.
Forslagsstillerne mener det er behov for et
bredt spekter av tiltak for å øke kjønnsbalansen i akademia – herunder
å vurdere økt bruk av insentivmidler til flere fagmiljøer, sektorvise
nasjonale tiltaksplaner, muligheten for nedskriving av studielån
ved påbegynt forskerkarriere og å pålegge institusjonene høyere,
konkrete måltall i handlingsplaner mv.
Forslagsstillerne mener et viktig tiltak for
å sikre at flere kvinner blir i privat sektor når de stifter familie,
vil være at arbeidsgivere i det private slipper å betale den arbeidsgiverfinansierte
delen av sykepenger i graviditetsperioden. Forslagsstillerne mener
et slikt tiltak vil være viktig fordi det medfører mindre økonomisk
risiko for en liten arbeidsgiver å ansette en ung kvinne.
Forslagsstillerne mener det er god likestillingspolitikk
å gi selvstendig næringsdrivende de samme sosiale rettigheter som
fast ansatte, dette gjelder spesielt med hensyn til omsorgspenger
og sykepenger. Forslagsstillerne mener styrkede sosiale rettigheter for
selvstendig næringsdrivende er avgjørende for at flere kvinner vil
skape sin egen arbeidsplass.
Forslagsstillerne viser til at 40 pst. av kvinnene fortsatt
arbeider deltid.
For mange kvinner er deltidsarbeid ufrivillig,
og forslagsstillerne vil peke på at mangel på et likestilt arbeidsmarked
og ujevn fordeling av det ubetalte omsorgsarbeidet i hjemmet begrenser
kvinners reelle valgfrihet. Omfanget av tvungen deltid i typiske kvinneyrker
reiser, etter forslagsstillernes syn, en alvorlig likestillingsutfordring.
Forslagsstillerne mener en del av løsningen er å legge til rette
for mer fleksibel arbeidstid. Etter forslagsstillernes syn vil en mer
fleksibel arbeidsmiljølov gjøre det lettere for småbarnsfamilier
å kombinere arbeid og familieliv. Særlig er det viktig for kvinner
selv å kunne velge hvordan de innretter arbeidstiden sin til det
beste for familien, og ved fleksible turnusordninger og åpning for
mer intensive arbeidsperioder mot lengre friperioder vil kvinner
lettere kunne kombinere fulltidsarbeid med omsorg for barn.
Forslagsstillerne mener det er behov for økt
fleksibilitet i foreldrepermisjonen.
Forslagsstillerne mener dagens foreldrepermisjon
må tredeles, der far og mor disponerer en tredjedel hver, og den
siste tredjedelen kan fordeles fritt mellom foreldrene. I tillegg
er det slik at fars rett til fedrekvote er knyttet til mors tilknytning
til arbeidslivet, noe forslagsstillerne mener er uheldig da dette er
med på å forsterke tendensen til at mor tar ut mesteparten av foreldrepermisjonen.
Forslagsstillerne mener derfor det er viktig at far gis en selvstendig
rett til foreldrepenger, inkludert fedrekvoten, for å øke andelen
fedre som tar ut foreldrepermisjon.
Forslagsstillerne mener det er viktig at lovverket for
barnefordeling er nøytralt med hensyn til hvor barnet skal bo ved
samlivsbrudd, og at det bærende prinsipp alltid er barnets beste.
Forslagsstillerne mener det er nødvendig å styrke familievernet
med tilhørende meklingsordninger og mener det vil føre til at færrest
mulig må ta i bruk domstolene i barnefordelingssaker. Forslagsstillerne
viser til dagens lovverk der domstolen må bestemme at barnet skal
bo fast hos en av foreldrene i de sakene hvor foreldre ikke blir
enige. Forslagsstillerne mener dette i de fleste tilfellene vil
være det mest hensiktsmessige for barnet, men at det ikke kan utelukkes
situasjoner der delt bosted vil være best for barnet. Derfor mener
forslagsstillerne at domstolene bør stå fritt til å velge den samværsløsningen
som dommeren mener er til barnets beste.
Forslagsstillerne mener også andre bestemmelser i
barneloven i praksis diskriminerer menn som fedre og vil derfor
endre lovverket slik at det ikke gjøres forskjell på mor og far,
blant annet når det gjelder offentlige ytelser. Forslagsstillerne
mener offentlige ytelser til foreldre med separat bosted bør tildeles uavhengig
av hvor barnet er folkeregistrert. Ytelsene bør deles etter samvær,
slik at den som ikke har barnet folkeregistrert hos seg, ikke blir
økonomisk lidende. Også når det gjelder barnetrygd mener forslagsstillerne
at lovverket bør endres slik at ytelsen ikke automatisk utbetales
til mor.
Forslagsstillerne er bekymret over at flere
krisesentre har lagt ned driften eller fått en forverret økonomi,
etter at krisesentrene ble innlemmet i kommunenes rammetilskudd
i 2011. Derfor ønsker forslagsstillerne å gjeninnføre ordningen
med at staten bidrar med 80 pst. av kostnadene og kommunene 20 pst.
Forslagsstillerne mener at økt innsats på forskning
på årsaker til vold i nære relasjoner vil sette Norge bedre i stand
til å iverksette målrettede og virkningsfulle tiltak.
Forslagsstillerne foreslår å opprette Politiets
sentrale enhet mot seksualisert vold (SEPOL). Forslagsstillerne
mener at etablering av SEPOL er svært viktig for å sikre høy kompetanse
i etterforskningen, noe som igjen vil føre til at flere saker oppklares.
Forslagsstillerne mener det forebyggende familiearbeidet
bør være et satsingsområde som staten bidrar med finansiering av.
Forslagsstillerne viser til at familierådgivningskontorene har begrensede
ressurser til å drive utadrettet forebyggende arbeid, selv om dette
er en pålagt oppgave. Forslagsstillerne mener at familievernkontorene
har en viktig oppgave i å redusere konfliktnivået i familien, som
derigjennom fører til at volden i nære relasjoner begrenses.
I dokumentet ble følgende forslag fremmet:
«1. Stortinget ber
regjeringen arbeide for at flere menn velger omsorgsyrker, ved blant
annet å innføre en ordning med nedskriving av studielån for menn
som tar utdanning innen omsorg og har arbeidet fem år innenfor omsorgssektoren.
2. Stortinget ber regjeringen snarlig legge
fram en sak som inneholder konkrete tiltak for å øke kjønnsbalansen
i akademia.
3. Stortinget ber regjeringen fremme forslag
om bevilgning av midler til utarbeidelse av studieplan for og opprettelse
av plasser til en treårig profesjonsutdanning innen karriereveiledning.
4. Stortinget ber regjeringen styrke rådgivingstjenesten
både på ungdomsskole og i videregående skole blant annet med sikte
på at flere velger kjønnsutradisjonelle utdanninger og karrierer.
5. Stortinget ber regjeringen foreta en
helhetlig gjennomgang av rettighetene til selvstendig næringsdrivende
og fremme forslag om forbedringer når det gjelder rettigheter knyttet
til sykdom, omsorg for egne barn, pleie- og opplæringspenger og
pensjon.
6. Stortinget ber regjeringen fremme forslag
om endring i arbeidsmiljøloven for å åpne for mer fleksible arbeidstidsordninger,
slik at arbeidstakerne kan få mer innflytelse over sin arbeidssituasjon,
både med hensyn til lengde og sted.
7. Stortinget ber regjeringen fremme forslag
om fritak fra arbeidsgivers ansvar for sykepenger (arbeidsgiverperioden)
for kvinner ved svangerskap.
8. Stortinget ber regjeringen fremme forslag
om å tredele foreldrepermisjonen og gjøre ordningen mer fleksibel
når det gjelder uttak av stønadsdager mellom foreldrene og utover
tre år.
9. Stortinget ber regjeringen fremme forslag
om å innføre reell likebehandling av mor og far i regelverket om
foreldrepenger ved å gi far selvstendig rett til foreldrepenger,
inkludert fedrekvoten.
10. Stortinget ber regjeringen fremme forslag
om å innføre en kompetansepott for høyt utdannede arbeidstakere
i lavstatusyrker i offentlig sektor.
11. Stortinget ber regjeringen etablere
Politiets sentrale enhet mot seksualisert vold (SEPOL).
12. Stortinget ber regjeringen etablere
egne grupper som arbeider med seksualisert vold og seksuelle overgrepssaker
i alle politidistrikt.
13. Stortinget ber regjeringen styrke den
forebyggende innsatsen for å redusere omfanget av vold og seksualisert
vold, bl.a. gjennom bedre utdanning av helsesøstre og en styrking
av skolehelsetjenesten.
14. Stortinget ber regjeringen sørge for
at familievoldskoordinatorene i politidistriktene ikke brukes til
andre oppgaver enn arbeidet mot vold i nære relasjoner.
15. Stortinget ber regjeringen styrke forskningsinnsatsen
rundt omfanget og konsekvensene av seksualisert vold.
16. Stortinget ber regjeringen fremme forslag
om å gjeninnføre ordningen med at staten bidrar med 80 pst. av kostnadene
for hvert enkelt krisesenter som opprettes i kommunene.
17. Stortinget ber regjeringen fremme sak
om å styrke familievernet.»
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Gunn Karin Gjul, Kåre Simensen, Arild Stokkan-Grande og
Lene Vågslid, fra Fremskrittspartiet, Solveig Horne, Øyvind Korsberg
og Ib Thomsen, fra Høyre, Linda C. Hofstad Helleland og Olemic Thommessen,
fra Sosialistisk Venstreparti, Rannveig Kvifte Andresen, fra Senterpartiet, Olov
Grøtting, og fra Kristelig Folkeparti, Øyvind Håbrekke,
viser til representantforslaget samt statsrådens vurdering av forslagene
gitt i brev til komiteen datert 14. mai 2013 (vedlegg). Komiteen er
enig med forslagsstillerne i at bekjempelse av vold mot kvinner,
likestilt foreldreskap og forhold i utdanning og arbeidsliv er viktige utfordringer
for bedre kjønnslikestilling.
Komiteen vil påpeke at kjønnslikestilling
er et viktig aspekt ved det universelle likestillingsarbeidet, og
vil vise til at regjeringen nå har lagt frem Prop. 88 L (2012–2013).
I proposisjonen er kjønnslikestillingsloven harmonisert med de øvrige
diskrimineringslovene, som følge av at Diskrimineringslovutvalget
i NOU 2009:14 la frem forslag til én lov mot diskriminering på grunn
av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel og adopsjon, etnisitet,
funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, religion, livssyn, politisk
syn, alder eller andre liknende vesentlige forhold ved en person.
Komiteen ser den fremlagte proposisjonen
fra regjeringen som et viktig steg på veien frem mot universell
likestilling for alle.
Komiteen er opptatt av at kvinner
og menn får like rettigheter, slik at samfunnet har muligheter for alle
til å treffe egne, frie valg. Et likestilt samfunn oppnås etter komiteen syn
først når muligheten til fritt å treffe egne valg er reell i livets
ulike faser, uavhengig av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel
og adopsjon, etnisitet, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering,
religion, livssyn, politisk syn, alder eller andre liknende vesentlige
forhold ved en person.
Dette medfører etter komiteens syn
at politiske virkemidler for bedre kjønnslikestilling må omfatte
hele spekteret av politikkområder fra familie- og barnehagepolitikk
til politikk for forskning og næringsutvikling og politikk for regulering
av arbeidslivet.
Komiteen vil imidlertid fremheve
arbeidet for å bekjempe vold og undertrykking av kvinner og likestillingsarbeidet
blant minoritetskvinner som særlig viktige innsatsområder.
Komiteen viser til at forslagsstillerne
fremmer flere forslag for å fremme utradisjonelle utdanningsvalg
og motvirke kjønnsdelingen i det norske arbeidsmarkedet.
Komiteen viser til at i forslag
3 tar forslagsstillerne til orde for at det bevilges midler til
utarbeidelse av studieplan for og opprettelse av plasser til en treårig
profesjonsutdanning innen karriereveiledning. Komiteen vil
her vise til Stortingets behandling av Dokument 8:111 S (2011–2012),
representantforslag fra stortingsrepresentantene Borghild Tenden
(Venstre) og Trine Skei Grande (Venstre), om etablering av en treårig
profesjonsutdanning i karriereveiledning, og tilhørende Innst. 39
S (2012–2013) fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen.
Komiteen viser til at i forslag
4 ber forslagsstillerne regjeringen styrke rådgivingstjenesten både på
ungdomsskole og i videregående skole, blant annet med sikte på at
flere velger kjønnsutradisjonelle utdanninger og karrierer. Komiteen viser
til at regjeringen i sin vurdering av forslaget henviser til at Utdanningsdirektoratet
har nedsatt en arbeidsgruppe, og at regjeringen videre viser til
sin handlingsplan for kjønnslikestilling, hvor det skal vurderes
å sette i gang et prosjekt i handlingsplanperioden. Komiteen er
enig i at skolens rådgivningstjeneste spiller en viktig rolle for
å oppmuntre flere til å ta utradisjonelle yrkesvalg, og at styrket
rådgiving vil kunne føre til økt bevissthet om konsekvensene ulike
utdanningsvalg kan få når det gjelder lønnsinntekt og karrieremuligheter.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti fremmer på dette grunnlag følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen styrke rådgivningstjenesten
både på ungdomsskole og i videregående skole blant annet med sikte
på at flere velger kjønnsutradisjonelle utdanninger og karrierer.»
Komiteen viser til
at i forslag 10 tar forslagsstillerne opp innføringen av en kompetansepott
for høyt utdannede arbeidstakere i lavstatusyrker i offentlig sektor.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til at statsråden påpeker at forslaget er lite spesifisert med tanke
på hvilke lavstatusyrker forslagsstillerne mener skal omfattes av
ordningen, eller hva innholdet i en kompetansepott skal være.
Flertallet vil fremheve at all
profesjonell virksomhet har som mål å ha kompetente medarbeidere
og en høy faglig standard på de produktene og tjenestene som produseres. Flertallet mener
forslaget kan medføre at man velger å gå utenom ordinære lønnsforhandlinger
for at en kompetansepott skal kunne virke effektivt, noe som vil
kunne bidra til å svekke det etablerte trepartssamarbeidet i norsk
arbeidsliv.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Innst. S. nr. 364 (2008–2009), jf. Dokument 8:99 (2008–2009),
hvor Fremskrittspartiet fremmet konkrete forslag knyttet til å heve
statusen og lønnsnivået for kvinnedominerte lavtlønnsyrker. Disse
medlemmer viser til at et godt lønnsnivå og en positiv lønnsutvikling
vil bidra til å rekruttere og beholde kompetente arbeidstakere og
styrke tjenestenes kvalitet innen disse yrkene, men at et lønnsløft
for disse gruppene ikke kan gjennomføres med mindre kommunene fullt
ut kompenseres for økte utgifter knyttet til lønnsløftet.
Disse medlemmer ønsker videre
å styrke rådgivningstjenesten, men da for å gi skolerådgiverne kompetanse
til å gi kvalifiserte, gode råd om yrkesvalg. Disse medlemmer mener
for øvrig det ikke skal være noen politisk målsetting å definere hvorvidt
mennesker skal velge «tradisjonelt» eller «utradisjonelt». Disse
medlemmer fremholder at dette er spørsmål som krever individuelle
valg hos hvert enkelt menneske, og fremmer derfor følgende alternativ
til forslag 4:
«Stortinget ber regjeringen styrke rådgivningstjenesten
både på ungdomsskole og i videregående skole.»
Komiteen vil bemerke
at Norge har kommet langt når det gjelder likestilling, men arbeidsmarkedet
er fortsatt sterkt kjønnsdelt. Kvinner og menn befinner seg i stor
grad i hver sin sektor og i ulike bransjer.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke
at kjønnssegregering er koblet sammen med prosesser som skaper ulikhet
i lønn, status og utviklingsmuligheter i arbeidsmarkedet som sådant. Flertallet mener
arbeidslivets kjønnssegregerte strukturer ikke bare uttrykker, men
også bidrar, til å vedlikeholde seiglivede kulturelle forestillinger
om hva som er «kvinnelig» og «mannlig».
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen utarbeide konkrete tiltak
for å stimulere til at flere tar utradisjonelle yrkesvalg for å
redusere kjønnssegregeringen i arbeidslivet.»
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til at et svært kjønnsdelt arbeidsmarked er en viktig årsak til
at kvinner samlet sett og i snitt tjener mindre enn menn, samtidig
som kvinner ofte tar et stort ansvar for arbeidet som blir gjort
i hjemmet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener tradisjonelt kvinnedominerte
yrker trenger et lønnsløft.
Disse medlemmer viser til forslag
som Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti har fremmet om dette.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til at Kristelig Folkeparti vil innføre en likelønnspott, samt kreve
en tidsplan for partene i arbeidslivet for å rette opp lønnsdiskrimineringen
mellom kvinner og menn, slik at lønnsforskjeller mellom disse reduseres.
Komiteen viser til at forslagsstillerne
mener det er behov for et bredt spekter av tiltak for å øke kjønnsbalansen
i akademia.
Komiteen viser til at i forslag
1 tar forslagsstillerne til orde for å innføre en ordning med nedskriving
av studielån for menn som tar utdanning innen omsorg og har arbeidet
fem år innenfor omsorgssektoren. Komiteen vil vise
til statsrådens vurdering av forslaget, hvor det bl.a. påpekes at
mange utdannings- og yrkesgrupper vil kunne hevde å ha gode grunner
for at nettopp de skal omfattes av en ettergivelsesordning, at det
er et grunnleggende prinsipp at utdanningsstøtten i hovedsak er
lik for alle, slik at det er mulig for studentene å velge fritt
hvilken utdanning de skal ta, og at for mange særordninger for enkelte
grupper innenfor støtteordningen vil kunne uthule dette prinsippet
og bidra til at det frie utdanningsvalget svekkes.
Komiteen viser til at i forslag
2 ber forslagsstillerne regjeringen å snarlig legge fram en sak
som inneholder konkrete tiltak for å øke kjønnsbalansen i akademia. Komiteen vil
fremheve at regjeringen allerede har flere operative tiltak for
å bedre kjønnsbalansen i forskningssystemet. Komiteen er
enig i at arbeidet for å bedre kjønnsbalansen i forskningssystemet
må videreføres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen vurdere å legge
frem en egen sak med konkrete tiltak for å øke kjønnsbalansen i
akademia.»
Komiteen mener mangfold
blant vitenskapelig ansatte er viktig både fordi det betyr noe for
hvilke rollemodeller studenter har og fordi det påvirker hvem som
styrer kunnskapsutviklingen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at i rekruttering og
ansettelse av vitenskapelig ansatte må det være en bevissthet omkring
kjønnsbalanse, og det må kunne brukes tiltak som motarbeider store
skjevheter.
Komiteen mener en
både må se på hvilke tiltak som kan gjøres innenfor akademia og
hvilke velferdsordninger som skal til for å legge bedre til rette for
å kombinere karriere med omsorgsansvar.
Komiteen mener antallet midlertidige
stillinger i akademia må ned for å gjøre det mer attraktivt for
kvinner å velge dette som karrierevei. Komiteen viser
til at mange kvinner tradisjonelt velger trygge karriereveier.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener
det er påvist at en ved å øremerke en andel stillinger for kvinner
også vil få flere kvinnelige søkere. Derfor er det viktig med tydelige stillingsutlysninger.
Komiteen mener en
må ha klare planer for likestillingsarbeidet, hvor man setter opp
måltall og innrapporterer resultater. Det er en utfordring at institusjonene
ofte har gode likestillingsstrategier, men at det ofte mangler på
gjennomføringen og oppfølgingen av disse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at forslagsstillerne
mener det vil være et viktig kjønnslikestillingstiltak at arbeidsgivere
i det private slipper å betale den arbeidsgiverfinansierte delen
av sykepenger i graviditetsperioden, og videre å gi selvstendig
næringsdrivende de samme sosiale rettigheter som fast ansatte med
hensyn til omsorgspenger og sykepenger.
Komiteen viser til
at forslagsstillerne i forslag 5 ber regjeringen foreta en helhetlig
gjennomgang av rettighetene til selvstendig næringsdrivende og fremme
forslag om forbedringer når det gjelder rettigheter knyttet til
sykdom, omsorg for egne barn, pleie- og opplæringspenger og pensjon. Komiteen viser
til statsrådens vurdering, hvor det bl.a. påpekes at lavere kompensasjonsgrad
for pleiepenger og opplæringspenger, og senere utbetaling av sykepenger,
har sammenheng med at summen av trygdeavgift og arbeidsgiveravgift
på lønnsinntekt er klart høyere enn trygdeavgiften på personlig
næringsinntekt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil påpeke at kvinnelig entreprenørskap
er en berikelse for norsk næringsliv, og at det derfor er viktig
at det offentlige utformer velferdsordninger på en slik måte at
kvinner som ønsker å starte egen virksomhet som selvstendig næringsdrivende,
ikke rammes urimelig. Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen foreta en helhetlig gjennomgang
av rettighetene til selvstendig næringsdrivende, vurdere om rettigheter
for selvstendig næringsdrivende knyttet til sykdom, omsorg for egne barn,
pleie- og opplæringspenger og pensjon ivaretar ønsket om økt kvinnelig
entreprenørskap i privat næringsliv, og komme tilbake til Stortinget
på egnet måte.»
Komiteen viser til
forslag 7, hvor forslagsstillerne ber regjeringen fremme forslag
om å frita arbeidsgiver fra ansvaret for sykepenger i arbeidsgiverperioden
for kvinner ved svangerskap. Komiteen viser til at
statsråden i sin vurdering av forslaget påpeker at det allerede
er etablert en ordning med fritak fra arbeidsgivers ansvar for sykepenger
i arbeidsperioden ved svangerskapsrelatert sykefravær.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, vil videre vise
til Statistisk sentralbyrås (SSB) studie «Sick leave before, during
and after pregnancy», som dokumenterer at sykefraværet for sysselsatte
gravide som fikk sitt første barn økte med 50 pst. fra 16 til 24
pst. i perioden 1995–2007. Studien finner ikke holdepunkter for
at det er høyere gjennomsnittsalder for førstegangsfødende eller
økt sannsynlighet for tvillingfødsel som kan forklare fraværsøkningen,
men viser tvert imot at det først og fremst er blant de yngre førstegangsfødende
at sykefraværet øker mest. Flertallet mener at den
foreslåtte ordningen ytterligere kan bidra til å legitimere en slik
utvikling, og finner på denne bakgrunn ikke å kunne støtte forslaget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil peke på helse- og omsorgssektoren som et viktig
satsingsområde i et likestillingsperspektiv. SSBs arbeidskraftundersøkelse
fra 2009 viser at kvinneandelen innen helse- og sosialtjenester
er hele 83 pst. Den samme undersøkelsen viser at over en tredel
av sysselsatte kvinner jobber i denne sektoren.
Disse medlemmer vil samtidig
påpeke misforholdet mellom andelen mindre foretak innen helserelaterte
næringer og de ønsker og planer potensielle kvinnelige gründere
har. Ifølge en undersøkelse fra Perduco i 2012 har 18 pst. eller
33 000 av 190 000 kvinner som ønsker å starte for seg selv planer
om å etablere seg innenfor helse- og omsorgssektoren. Tall fra undersøkelsen
viser samtidig at de kvinnene som vil satse på helse og omsorgssektoren
tar hensyn til hva som vil bli etterspurt i markedet, hvilke behov som
er udekket eller latente. Samtidig viser tall fra SSB at Norge pr
1. januar 2013 hadde over 513 000 foretak, av disse var kun 48 023
registrert innenfor helse- og omsorgssektoren. Disse medlemmer vil
påpeke at når man ser på etablering av egne foretak i sin helhet,
blir foretak i all hovedsak etablert innenfor næringer etablereren
har sin erfaring og kompetanse fra.
Disse medlemmer ser det som en
viktig oppgave å tilrettelegge for kompetente kvinner som ønsker
å starte egne bedrifter innen helse- og omsorgssektoren. Disse
medlemmer mener dette vil bidra til et bedre og bredere
tilbud, det vil kunne bidra til å gi kvinnene i sektoren et mer
konkurransedyktig lønnsnivå, og det vil gi flere muligheter for
de ansatte i denne sektoren. Disse medlemmer vil i
denne sammenheng påpeke betydningen av at regjeringen åpner for
økt innkjøp av private tjenester, og slipper private omsorgskrefter
til, slik at det åpner seg et større tilgjengelig marked. Disse
medlemmer vil her også påpeke hvilken positiv betydning
et sterkere næringsfokus på forskningen innenfor helse- og omsorgssektoren
kan ha for kvinnelig innovasjon innen tjenesteutvikling. Disse
medlemmer mener kommersialisering av forskningsresultater
er et viktig virkemiddel for å sikre et innovativt og fremtidsrettet
næringsliv, og ønsker en langt mer målrettet satsing på kommersialisering
av forskningsresultater. Det innebærer å legge til rette for bedre
vilkår for næringslivet ved å for eksempel styrke Skattefunn-ordningen.
Samtidig er det viktig å etablere insentiver for at universitets-
og høyskolesektoren i større grad enn i dag skal jobber målrettet
med kommersialisering av forskningsresultater. Disse medlemmer mener
det også bør etableres et bedre virkemiddelapparat, slik at flere
kvinner som ønsker det får hjelp til å etablere egen bedrift innen
helse og omsorgssektoren. Disse medlemmer viser til
at for eksempel etablererprogrammer kan hjelpe gründere med å få sin
idé vurdert og til å komme i gang. Gjennom et etablererprogram kan
det ytes bistand til de grunnleggende skritt i etableringen av en
egen bedrift, slik som salg, markedsføring, økonomi, skatt og jus. Disse
medlemmer viser til at det å få slik bistand kan bøte på
manglende erfaring med å drive egen bedrift, noe som i praksis kan
stå i veien for nyetableringer.
Komiteens medlemmer fra Høyre fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen arbeide for å få
sterkere næringsfokus på forskningen innen helse og omsorg i kombinasjon
med et etablererprogram for kvinner i sektoren.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at forslagsstillerne
mener en mer fleksibel arbeidsmiljølov vil gjøre det lettere for
småbarnsfamilier å kombinere arbeid og familieliv.
Disse medlemmer viser til at
i forslag 6 ber forslagsstillerne regjeringen fremme forslag om
endring i arbeidsmiljøloven for å åpne for mer fleksible arbeidstidsordninger,
slik at arbeidstakerne kan få mer innflytelse over sin arbeidssituasjon,
både med hensyn til lengde og sted.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener det er et mål å redusere ufrivillig deltid, da dette er en
form for arbeidsledighet. Flertallet viser til Prop.
83 L (2012–2013) og Innst. 348 L (2012–2013) om å lovfeste at deltidsansatte
arbeidstakere har krav på stillingsprosent som tilsvarer deres faktiske
arbeidstid. Målet med lovfesting er å sikre en enklere prosess for å
fremme et slikt krav. Deltidsansatte skal ha lovfestet rett til
stilling tilsvarende deres faktiske arbeidstid. Flertallet støtter
en rett til stillingsstørrelse tilsvarende gjennomsnittlig jevnlig
arbeidstid i en beregningsperiode på 12 måneder.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre deler forslagsstillernes syn om at det fremdeles
er slik at det særlig for kvinner er viktig å selv kunne velge hvordan
de innretter arbeidstiden sin til det beste for familien. Disse
medlemmer vil påpeke at mer fleksible turnusordninger og
åpning for mer intensive arbeidsperioder mot lengre friperioder,
ikke bare vil gjøre det lettere for kvinner å kunne kombinere fulltidsarbeid med
omsorg for barn, men at dette både vil gjøre det lettere for aleneforsørgere
og skilte foreldre av begge kjønn med delt omsorg å kunne innrette
arbeidsliv og privatliv til beste for barn og familieliv. Disse medlemmer vil
påpeke at forslaget dermed også vil bidra positivt til å styrke
menns mulighet til å bidra som omsorgspersoner, ved at det blir
enklere å kombinere arbeid og omsorg for barn uavhengig av yrke
og livssituasjon. Disse medlemmer vil videre vise
til at det en rekke steder gjennomføres alternative turnusordninger,
blant annet innenfor private barnevernsinstitusjoner, og i omsorgssektoren. Disse
medlemmer vil peke på at disse ordningene har blitt godt
mottatt både av brukere, pårørende og de ansatte selv, men at dagens
regelverk krever at sentrale fagforeningsinstanser regelmessig skal
godkjenne fornyelse av avtalene, selv om de er godkjent lokalt. Disse
medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om endring
i arbeidsmiljøloven for å åpne for mer fleksible arbeidstidsordninger,
slik at arbeidstakerne kan få mer innflytelse over sin arbeidssituasjon,
både med hensyn til lengde og sted, og legge bedre til rette for arbeidstidsordninger
som enklere lar seg forene med heltidsstillinger.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener bedre arbeidstidsordninger
også er et viktig virkemiddel for å bedre kjønnslikestillingen. Disse
medlemmer vil påpeke at det er først og fremst kvinner som
arbeider ufrivillig deltid, og viser til informasjon som fremkommer
i notatet «Forslag til endringer i arbeidsmiljøloven – Tiltak mot
ufrivillig deltid» som regjeringen sendte på høring 13. desember
2012. Av tall fra arbeidskraftundersøkelsen for fjerde kvartal 2011
fremgår det at 47 000 av 62 000 undersysselsatte er kvinner (70
pst.). Tallene fra 3. kvartal 2012 viser at det var 48 000 kvinner blant
de totalt 66 000 undersysselsatte, en andel på nesten 73 pst.
Disse medlemmer mener ufrivillig
deltid er en form for arbeidsledighet, og at dette er et problem det
må tas tak i også i likestillingssammenheng. I regjeringens høringsnotat
fremkommer det at om lag 17 pst. av de deltidsansatte ønsker lengre
ukentlig arbeidstid, andelen er høyest innenfor helse- og omsorgsyrker,
og særlig blant dem som jobber skift- og turnusarbeid.
Disse medlemmer mener at det
ikke er urimelig at ansatte som har jobbet deltid over lengre tid, på
et tidspunkt får en rett til heltidsstilling, og viser i denne sammenheng
til Fafo-rapporten «Undersysselsetting og ufrivillig deltid. Varighet
og veien videre», som viser at kvinner i større grad blir værende
i undersysselsetting/ufrivillig deltid enn menn. Det samme gjelder
en noe større andel innenfor helse- og sosialsektoren enn andre
næringer, og blant dem som arbeider skift/turnus sett i forhold
til andre arbeidstidsordninger. Disse medlemmer vil
imidlertid påpeke at forslag om rett til heltidsstilling, slik regjeringen
har utformet det i Prop. 83 L (2012–2013), kan innebære en betydelig
grad av ubekvem arbeidstid for den ansatte, fordi midlertidige stillinger
stort sett brukes nettopp for å tette hull i turnusen. En utilsiktet
virkning av forslaget kan derfor bli at mange ansatte bindes til
faste stillinger med ubekvem arbeidstid over flere år, i stedet
for at de etter hvert kan komme over i en vanlig, fast stilling
med tilsvarende arbeidstid, som flertallet. Disse medlemmer mener
en kombinasjon av lengre tid før kravet om fast stilling kan fremmes,
men samtidig en klarere rett til den samme arbeidstiden som flertallet
når den faste stillingen først er innfridd, vil gi bedre arbeidsbetingelser
for den enkelte arbeidstager.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
med et forslag om rett til å kreve fast stilling tilsvarende reell
arbeidstid.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
med et forslag om å gi Arbeidstilsynet generell adgang til å gi
dispensasjon fra arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser, bl.a.
for å redusere behovet for deltid.»
Disse medlemmer vil påpeke at
typiske kvinnedominerte yrker som i barnehage- og pleie- og omsorgssektoren
kjennetegnes av en stor andel ufaglærte. Disse medlemmer vil
i denne sammenheng fremheve betydningen en økt satsing på etter- og
videreutdanning har for å bidra til å styrke kvinners stilling på
arbeidsmarkedet. Det gjelder både bedre lønnsutvikling og deltagelse
i et fagmiljø.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge for et kompetanseløft
for de kvinnedominerte yrkene som i barnehage- og pleie- og omsorgssektoren.»
Komiteen viser til
at en stor andel av dem som ufrivillig er henvist til deltidsarbeid,
er kvinner.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, viser til at disse partier vil begrense
ufrivillig deltid, blant annet gjennom streng tolkning av unntaksregelen.
Unntaksregelen innebærer at økt stilling kan nektes dersom dette
vil medføre vesentlig ulempe for virksomheten.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener
det er behov for grundig gjennomgang av regelverket for dette.
Komiteen vil i denne
sammenheng peke på at det er en myte at det er småbarnsmødre som
i størst grad jobber deltid. Komiteen viser til at
tall fra Statistisk sentralbyrå viser at kvinner med små barn i dag
jobber betydelig mer enn andre kvinner. Noe over en tredjedel av
småbarnsmødre jobber deltid, og andelen synker. Komiteen mener
det er en viktig rettighet å kunne jobbe deltid en periode med store omsorgsoppgaver
dersom det gjør hverdagen enklere.
Komiteen er enig i at et mer
fleksibelt arbeidsliv kan bidra til å styrke likestilling.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at det er ikke nødvendigvis slik at det er endringer i
arbeidsmiljøloven som skal til for å sikre og skape denne fleksibiliteten. Flertallet viser
til at det tvert imot er mye av vernet og rettighetene i arbeidsmiljøloven
som er veldig viktige for småbarnsforeldre. Arbeidsmiljøloven gir
blant annet viktige rettigheter til permisjon, regulering av arbeidstid,
rett til lønnet ammefri, korttidsfravær og fleksibel arbeidstid. Flertallet viser til
at fleksibilitet har mye med holdninger og erfaringer hos arbeidsgiver
og i arbeidslivet generelt å gjøre, og det følger også som konsekvenser
av viktige rettigheter for arbeidstakerne.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til at vernet og rettighetene i arbeidsmiljøloven er svært viktige
for småbarnsforeldre. Arbeidsmiljøloven gir blant annet viktige
rettigheter til permisjon, regulering av arbeidstid, rett til lønnet
ammefri, korttidsfravær og fleksibel arbeidstid. Dette medlem viser
til at fleksibilitet har mye med holdninger og erfaringer hos arbeidsgiver og
i arbeidslivet generelt å gjøre, og det følger også som konsekvenser
av viktige rettigheter for arbeidstakerne.
Komiteen vil vise
til at det for småbarnsforeldre som ønsker å arbeide fulltid, er
avgjørende at arbeidsgiver legger til rette for fleksibilitet på
arbeidsplassen. Det er enklere for både kvinner og menn å velge
arbeid utenfor hjemmet, og det er enklere å få til å jobbe fulltid,
dersom man ønsker det, når arbeidsgiver er fleksibel og legger godt
til rette. Det er nettopp fleksibilitet og gode ordninger og rettigheter som
gjør det mulig for småbarnsforeldre å delta i arbeidslivet. Komiteen viser
til at et mer fleksibelt arbeidsliv kan bidra til å styrke familien.
Et fleksibelt arbeidsliv med god tilrettelegging og fleksibilitet
fra arbeidsgiver er helt avgjørende for at foreldre skal kunne kombinere
arbeidsliv og familieliv. For at småbarnsforeldre, både kvinner
og menn, skal kunne delta i arbeidslivet, må arbeidslivet være fleksibelt og
tilpasset familielivet. Komiteen viser til at det er
behov for holdningsendrende arbeid, og det er viktig at rettighetene
i folketrygdloven, arbeidsmiljøloven og likestillingsloven som på
ulike måter sikrer retten til å tilpasse arbeid og familieliv, faktisk
er kjent og brukes i alle bransjer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil videre påpeke at det er
viktig at myndighetene legger til rette for gode ordninger som er tilpasset
de utfordringene som dagens familier står overfor. Teknologi som
gir økt mulighet for fleksibilitet må anvendes. Det bør også vurderes
om moderate oppmykninger av arbeidsmiljølovens bestemmelser om gjennomsnittsberegning
av arbeidstid og uttak av overtid kan sikre større fleksibilitet
for familier. Disse medlemmer mener det bør gis større mulighet
til å avtale lokalt ordninger som passer den enkelte arbeidsplass
og arbeidstaker, og at arbeidstaker og arbeidsgiver kan ta i bruk
alternative turnusordninger med godkjenning fra Arbeidstilsynet. Disse
medlemmer mener videre grensen for hva arbeidsmiljøloven
definerer som nattarbeid bør forskyves noe, for å gi økt fleksibilitet
og rom for at arbeidstakere og arbeidsgivere kan avtale en mer hensiktsmessig
organisering av arbeidsdagen. En slik endring åpner for eksempel
for at småbarnsforeldre kan få mer tid med barna sine hjemme før
de skal legge seg, og i stedet jobbe en time hjemmefra på kveldstid.
Disse medlemmer vil understreke
at arbeidslivet skal tilpasse seg familielivet, og ikke omvendt.
Et godt samfunn bygger på familiens og barnas premisser.
Komiteen viser til at forslagsstillerne
mener det er behov for økt fleksibilitet i foreldrepermisjonen,
og at det er viktig at far gis en selvstendig rett til foreldrepenger.
Forslagsstillerne påpeker videre betydningen av at lovverket for
barnefordeling er nøytralt med hensyn til hvor barnet skal bo ved
samlivsbrudd, og mener at bestemmelser i barneloven i praksis diskriminerer
menn som fedre, blant annet når det gjelder offentlige ytelser.
Komiteen viser til at i forslag
8 ber forslagsstillerne regjeringen fremme forslag om å tredele
foreldrepermisjonen og gjøre ordningen mer fleksibel når det gjelder
uttak av stønadsdager mellom foreldrene og utover tre år. Komiteen viser
her til Innst. 258 L (2011–2012) i forbindelse med Stortingets behandling
av Prop. 64 L (2011–2012). Det er nå vedtatt en tredeling av foreldrepengeperioden
hvor mødre- og fedrekvoten er like lange. Komiteen viser også
til Innst. 279 L (2012–2013), jf. Stortingets behandling av Prop.
79 L (2012–2013) om en utvidelse av foreldrepengeperioden med tilhørende
utvidelse av henholdsvis fedre- og mødrekvoten.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil vise til Prop. 64 L (2011–2012) og Innst. 258 L (2011–2012)
hvor det ble vedtatt å tredele foreldrepermisjonen med egen fedrekvote
og egen mødrekvote, hvor begge var like lange. Ved en utvidelse
av fedrekvotene til 14 uker, kommer det som en naturlig konsekvens
av det tidligere lovvedtaket at også mødrekvoten utvides til 14 uker. Flertallet vil
samtidig understreke at ved innføring av en tredeling av foreldrepermisjonen
fra 1. juli 2013 vil det bli tydeligere at foreldrepengene tilhører
begge foreldrene, og at de aktivt må ta stilling til hvordan de
vil fordele fellesdelen av stønadsperioden mellom seg. Flertallet er
av den overbevisning at dette vil føre til en mer likestilt deling
av foreldrepengene og dermed et mer likestilt foreldreskap.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil vise til det prinsipielt uheldige i at Stortinget
nå har vedtatt at en omsorgsordning for barnets første leveår skal
brukes for å bedre kjønnslikestillingen, til tross for at regjeringen
i Prop. 88 L (2012–2013) fastslår at kjønnslikestillingslovens bestemmelser
om likestilling i familien ikke skal håndheves. Disse medlemmer vil
i denne sammenheng bemerke at foreldrepengeperioden først og fremst
skal gi familien mulighet til å yte god omsorg for barnet i den
første perioden etter fødselen.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti vil peke på at når Stortinget har
innført en tredeling med lik kvote til hver av foreldrene på 14
uker, blir perioden som er til valgfri fordeling mellom foreldrene,
på 18 uker ved 100 pst. dekning, og 28 uker ved 80 pst. dekning.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener
regjeringen er i ferd med å gjøre den valgfrie delen av foreldrepermisjonen
for liten og frykter for familienes fleksibilitet og videre oppslutning
om fedrekvoten. Dette medlem viser til at Kristelig
Folkeparti ønsker en foreldrepermisjon på 68 uker der 10 uker er
forbeholdt hver av foreldrene, og der permisjonstid kan tas ut inntil
barnet fyller 10 år.
Komiteen viser til
at i forslag 9 ber forslagsstillerne regjeringen fremme forslag
om å innføre reell likebehandling av mor og far i regelverket om
foreldrepenger ved å gi far selvstendig rett til foreldrepenger,
inkludert fedrekvoten.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil vise til at det å gi mor og far lik rett til å ta ut foreldrepenger,
vil i praksis si å oppheve kravet til mors aktivitet for at far
skal kunne ta ut foreldrepenger som ikke er fedrekvote. I de tilfellene
far er forhindret fra å ta ut foreldrepenger i dag, er mor allerede
hjemme og kan ta seg av barnet. Når det foreligger et omsorgsbehov
har far rett til å ta ut foreldrepenger på eget opptjeningsgrunnlag. Flertallet vil
understreke at å oppheve aktivitetskravet kan ha konsekvenser for
mors yrkesdeltakelse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti deler forslagsstillernes ønske
om å legge til rette for et mer likestilt foreldreskap, og mener
at forutsetningen for å få dette til er at mor og far har like rettigheter
og muligheter. Disse medlemmer vil fremheve at en
god og fleksibel foreldrepermisjonsordning er viktig for å sikre
at barna får en trygg og god start på livet, og påpeker at mor og
far reelt må anerkjennes som likeverdige omsorgspersoner ved at foreldre
gis mulighet til å dele hele permisjonstiden mellom seg. Disse
medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen vurdere om regelverket
for foreldrepenger kan endres med sikte på å bedre fars reelle mulighet
til å ta ut foreldrepermisjon, og komme tilbake til Stortinget på
egnet måte.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er enig med regjeringen i at foreldrene bør ha
tilgang til en barnehageplass når de trenger det. Disse medlemmer vil påpeke
at mange foreldre ikke får tilbud om barnehageplass på det tidspunkt
de har behov for det. I de fleste familier er det fortsatt slik
at det er kvinnen som velger å være hjemme med barnet, da det for mange
ikke finnes andre alternative omsorgsløsninger. Dette er etter disse
medlemmers oppfatning ikke god likestillingspolitikk. Kvinnene
tar da ut ulønnet permisjon, taper pensjonsopptjening og kan også
miste muligheten for faglig utvikling.
Disse medlemmer er overrasket
over at regjeringen ikke er mer opptatt av vanskelighetene dette
skaper for kvinner, og fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen gjøre barnehageopptaket
mer fleksibelt og sikre en bedre overgang mellom foreldrepengeperioden
og retten til barnehageplass slik at mange kvinner unngår å måtte
ta ut ulønnet permisjon.»
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til at likestilt foreldreskap handler om både rettigheter og ansvar. Dette
medlem vil understreke at det er viktig å sikre at ansvar
også fordeles likt mellom kjønnene, i særdeleshet når det gjelder
ansvar for barn. Dette medlem mener at barneloven
bør likestille menn og kvinner med hensyn til ansvaret for barn
de setter til verden, og viser i denne sammenheng til Dokument 8:41
S (2011–2012), Innst. 259 S (2011–2012) Representantforslag om en
pappastrategi for etablering av likeverdig foreldreskap. Dette
medlem vil understreke at likestilt foreldreskap er riktig
og viktig for likestillingen i seg selv, men det er først og fremst
viktig for å styrke samfunnets byggverk rundt hvert enkelt barn.
Et likestilt ansvar for barn er viktig for å sikre flest mulig barn
en trygg oppvekst. Dette medlem mener det er viktig
at myndighetene gir et tydelig signal til norske menn om at vi har
de samme forventninger til menn som til kvinner med hensyn til ansvaret
for barn.
Komiteen viser til forslagsstillernes
bekymring over økonomien ved flere krisesentre, og forslagene om
å øke kunnskap om og tiltak mot seksualisert vold og vold i nære
relasjoner.
Komiteen vil i denne sammenhengen
påpeke viktigheten av at kommunene oppfyller kravene i krisesenterlova.
Komiteen viser til at i forslag
11 bes regjeringen etablere Politiets sentrale enhet mot seksualisert vold
(SEPOL), og i forslag 12 bes regjeringen etablere egne grupper som
arbeider med seksualisert vold og seksuelle overgrepssaker i alle
politidistrikt.
Komiteen viser til at Kripos
i dag jobber for å bekjempe seksuelle overgrep mot barn på Internett, og
at det allerede er etablert en egen etterforskningsgruppe for voldtekt
ved Kripos.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at regjeringen ikke har ønsket å opprette et SEPOL, fordi
vi har Kripos som ivaretar disse oppgavene. De har derfor fått tilført
ressurser for å intensivere arbeidet. Dette fordi det er fornuftig
å samle mest mulig kompetanse på ett sted. Dette vil gi mer robuste
etterforskningsmiljøer og gi de ulike fagmiljøene bedre muligheter
for utstrakt erfaringsutveksling. Flertallet viser
til at det allerede er etablert egne grupper som arbeider med seksualisert
vold og seksuelle overgrepssaker i det enkelte politidistrikt, og
vil bl.a. vise til erfaringene med spesialisering av kompetansen
i bekjempelsen av hatvold i Sverige.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil påpeke at det vil være
fornuftig å samle mest mulig kompetanse på ett sted. Dette vil gi
mer robuste etterforskningsmiljøer og gi de ulike fagmiljøene bedre
muligheter for utstrakt erfaringsutveksling. Disse medlemmer støtter
forslaget om at det etableres egne grupper som arbeider med seksualisert
vold og seksuelle overgrepssaker i det enkelte politidistrikt, og
vil bl.a. vise til erfaringene med spesialisering av kompetansen
i bekjempelsen av hatvold i Sverige.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen vurdere hvordan
arbeidet mot seksualisert vold og seksuelle overgrep best kan organiseres,
herunder opprettelsen av egne grupper som arbeider med seksualisert
vold og seksuelle overgrepssaker i det enkelte politidistrikt.»
Komiteen viser til
at i forslag 14 bes regjeringen sørge for at familievoldskoordinatorene
i politidistriktene ikke brukes til andre oppgaver enn arbeidet
mot vold i nære relasjoner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil påpeke at vurderingen av hvilke arbeidsoppgaver
som er hensiktsmessig og effektiv for den enkelte familievoldskoordinator,
avhenger av arbeidsmengden for vold i nære relasjoner i det enkelte
politidistrikt. Disse medlemmer vil påpeke betydningen
av at familievoldskoordinatorene i politidistriktene først ivaretar
oppgavene opp i mot vold i nære relasjoner, men at de må kunne utføre
andre tilleggsoppgaver dersom dette ikke går ut over primæroppgaven
i stillingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener etableringen av familievoldskoordinatorer
i alle politidistrikt er svært viktige tiltak. Disse medlemmer mener
koordinatorene bør ha kun familievoldssaker som arbeidsfelt og eneste
arbeidsoppgave.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge for at familievoldskoordinatorene
i politidistriktene ikke brukes til andre oppgaver enn arbeidet
mot vold i nære relasjoner.»
Komiteen viser til
at i forslag 13 bes regjeringen styrke den forebyggende innsatsen
for å redusere omfanget av vold og seksualisert vold, bl.a. gjennom bedre
utdanning av helsesøstre og en styrking av skolehelsetjenesten.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at regjeringen vil styrke helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Innenfor
veksten i kommunerammen for 2014 legges det til grunn at 180 mill.
kroner går til styrking av tjenestene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil påpeke betydningen av
at skolehelsetjenesten styrkes, slik at den er tilgjengelig for
elever som har behov for hjelp, og at helsestasjoner og skolehelsetjeneste
bør styrkes slik at de har nødvendig kompetanse for å fange opp
familier i krise.
Komiteen vil her vise
til det gode arbeidet i Akershus fylkeskommune, som har finansiert
en satsing på helsesøstertjeneste ved alle videregående skoler i
fylket, i samarbeid med kommunene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen styrke den forebyggende
innsatsen for å redusere omfanget av vold og seksualisert vold,
ved å styrke skolehelsetjenesten og helsesøstertjenesten slik at
de har nødvendig kompetanse for å fange opp familier i krise.»
Komiteen viser til
at i forslag 15 bes regjeringen styrke forskningsinnsatsen rundt
omfanget og konsekvensene av seksualisert vold. Komiteen vil i
denne sammenheng vise til rapporten «Forebygging av fysiske og seksuelle
overgrep mot barn» utgitt av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og
traumatisk stress i 2010. Rapporten viser til at evalueringen av forebyggende
tiltak på samfunnsnivå er mangelfull, at det er behov for mer forskning
på effekten av programmer som kan bidra til å redusere forekomsten
av fysiske overgrep, at det er behov for å utvide fokus for forebygging
av seksuelle overgrep mot barn til også å prøve ut tiltak rettet
mot foreldrene, profesjonelle (lærere, helsearbeidere og forskere/klinikere) og
befolkningen generelt, og at det er stort behov for å koordinere
det forebyggende arbeidet som blir iverksatt og for systematisk
å evaluere utfallet og langtidseffekten av disse tiltakene. Komiteen er på
denne bakgrunn glad for at regjeringen i 2013 skal komme i gang
med å kartlegge omfanget av vold i nære relasjoner, og vil påpeke
at kunnskapen om behovet for bedre forebyggende tiltak ble lagt
frem allerede i 2010.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at Stortinget nylig
har behandlet en stortingsmelding om vold i nære relasjoner. Disse medlemmer viser
til at vold i nære relasjoner er et av Norges største helse- og
samfunnsproblemer. Disse medlemmer vil understreke
at alle har rett til et liv uten vold. Kvinner har rett til et samliv fritt
for vold og trusler. Barn skal sikres en oppvekst uten overgrep
og frykt. Frihet fra vold er en grunnleggende forutsetning for vekst
og livsutfoldelse, for å kunne leve et godt liv. Disse medlemmer mener
myndighetene må bidra til at det utvikles kompetanse, kurs og studier
med fokus på vold mot kvinner og vold i nære relasjoner.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at regjeringen vil opprette et eget forskningsprogram
om vold i nære relasjoner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen styrke forskningsinnsatsen
rundt omfanget og konsekvensene av seksualisert vold.»
Komiteen viser til
at i forslag 16 bes regjeringen fremme forslag om å gjeninnføre
ordningen med at staten bidrar med 80 pst. av kostnadene for hvert enkelt
krisesenter som opprettes i kommunene. Komiteen vil
uttrykke bekymring over omfanget av saker om vold i nære relasjoner
og omsorgssvikt, og vil påpeke at krisesentrene er sentrale i arbeidet
for å forebygge vold i nære relasjoner. Komiteen vil vise
til at krisesenterloven tydeliggjorde det offentliges ansvar for
å sørge for at personer som er utsatt for vold i nære relasjoner,
får vern, hjelp og oppfølging, og mener det var nødvendig at det
kommunale krisesentertilbudet ble lovfestet for å sikre utsatte
bedre hjelp. Komiteen har merket seg at flere krisesentre har
meldt om problemer etter at innlemmingen av krisesentertilskuddet
i rammen til kommunene skjedde så vidt raskt etter at de nye oppgavene
ble pålagt krisesentrene i Ot.prp. nr. 96 (2008–2009). Komiteen viser
til at kommunenes implementering av krisesenterloven er under evaluering,
og vil nå avvente denne evalueringen.
Komiteen viser til at i forslag
17 bes regjeringen fremme sak om å styrke familievernet. Komiteen vil
her vise til sin behandling av representantforslag om å styrke familievernet,
Dokument 8:137 S (2011–2012), hvor statsråden bekrefter at hun er kjent
med Riksrevisjonens funn som dokumenterer at familievernstjenestens
kapasitet er redusert fra 2004–2011.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge til rette
for at familievernet styrkes i årene fremover.»
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til at Kristelig Folkepartis representanter nylig har fremmet forslag
om en opptrappingsplan for familievernet, jf. Innst. 179 S (2012–2013),
jf. Dokument 8:137 S (2011–2012) Representantforslag om styrking
av familievernet. Kristelig Folkeparti fremmet i den sammenheng
følgende forslag: «Stortinget ber regjeringen fremme forslag om en
opptrappingsplan for familievernet». Forslaget fikk under voteringen
kun støtte fra Kristelig Folkepartis representanter. Dette
medlem viser for øvrig til at Kristelig Folkeparti i alternative
statsbudsjetter foreslår kraftige økninger i bevilgningene til familievernet.
Komiteen vil påpeke
at manglende kjønnslikestilling er en viktig årsak til mye av den
volden som utøves mot kvinner. Vold, misbruk og utnyttelse av kvinner
er brudd på kvinners grunnleggende menneskerettigheter. Komiteen vil
her vise til voldsstatistikk fra Statistisk sentralbyrå. Mens kvinner
utgjør 40 pst. av ofrene for anmeldte lovbrudd i 2011, er andelen
kvinner blant ofrene for mishandling i familieforhold høy, med 73
pst. Blant ofrene for seksualforbrytelser er andelen kvinner enda
høyere, med 87 pst. Komiteen vil her påpeke at omfanget
av vold i nære relasjoner har store mørketall. Det svenske Brottsförebyggande
rådet (BRÅ) regner med at kun 25 pst. av vold som kvinner utsettes
for av nærstående, anmeldes (BRÅ 2009), norske levekårsundersøkelser
tyder på tilsvarende anmeldelseshyppighet i Norge. Komiteen vil
her fremheve betydningen av at større åpenhet rundt vold i nære
relasjoner kan bidra positivt til å redusere mørketallene, og viser
til Meld. St. 15 (2012–2013) hvor det fremkommer at antallet registrerte
familievoldssaker på landsbasis nesten er fordoblet mellom 2005
og 2011.
Komiteen vil fremheve arbeidet
mot vold i nære relasjoner, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse
som vesentlig for å hjelpe kvinner utsatt for vold. Komiteen vil
også påpeke viktigheten av bekjempelse av kjønnslemlestelse. Kjønnslemlestelse
er et grovt tillitsbrudd som særlig unge jenter og kvinner blir
utsatt for, dette bør etter komiteens oppfatning
være et viktig fokusområde for bekjempelse av vold i nære relasjoner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil etterlyse en bedre koordinering
av det samlede arbeidet med regjeringens ulike handlingsplaner mot
tvangsekteskap, vold i nære relasjoner, kjønnslemlestelse og menneskehandel.
Samtidig mener disse medlemmer at arbeidet med en
nasjonal offeromsorg for å hjelpe voldsofre til et bedre liv er
et avgjørende tiltak. Disse medlemmer mener samfunnet
må sørge for bedre støtte og hjelp til voldsofre. I tillegg til
at voldsutøvelsen gir uforskyldte psykiske og fysiske belastninger
det er vanskelig for den enkelte å takle, viser studier at brukere av
krisesentrene ofte mangler tilknytning til arbeidslivet og har et
manglende eller lite støttende sosialt nettverk. En nasjonal offeromsorg
med en helhetlig offentlig tankegang for oppfølging hjelp og støtte
til ofre for voldskriminalitet, vil følgelig spille en særlig viktig
rolle for familievoldsofre, både for å tilby hjelp og for å bistå
med å gi offeret oversikt over sine rettigheter.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen (umiddelbart) sørge for
at det etableres en egen nasjonal offeromsorg.»
«Stortinget ber regjeringen sikre bedre kompetanse
og evne i det samlede offentlige hjelpeapparat til å avdekke menneskehandel,
seksualisert vold og vold i nære relasjoner langt bedre enn i dag.»
«Stortinget ber regjeringen sørge for en langt bedre
koordinering av det samlede tverrdepartementale arbeidet mot tvangsekteskap,
vold i nære relasjoner og æresrelatert vold.»
«Stortinget ber regjeringen sørge for at varslede endringer
i politidistriktsstrukturen bidrar til økt fokus på bekjempelse
av seksualisert vold mot kvinner og økt bekjempelse av menneskehandel.»
Komiteen mener bekjempelsen
av menneskehandel også er viktig i et kjønnslikestillingsperspektiv. Komiteen vil
vise til rapporten «Global Report on Trafficking in Persons 2012»
fra FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODC). Rapporten avdekker
at kvinner og jenter til sammen utgjør rundt 75 pst. av ofrene for
menneskehandel, mens voksne kvinner utgjør 55–60 pst. av ofrene. Komiteen vil fremheve
at disse ofreneofte er kvinner i en sårbar
situasjon som blir utsatt for vold og umenneskelig behandling. Effektiv
bekjempelse av menneskehandel må bekjempe årsakene til kriminaliteten, komiteen mener
derfor det bør vurderes om Norge kan gjennomføre tiltak i de landene
hvor de utenlandske prostituerte kommer fra for å bekjempe menneskehandel. Komiteen har
merket seg at norske myndigheter forsøker å tilpasse tiltakene som
er igangsatt for å bekjempe menneskehandel og assistere dens ofre,
og viser i denne sammenheng til handlingsplanen for menneskehandel
og Koordineringsenheten for ofre for menneskehandel (KOM).
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti mener imidlertid at det bør etableres
en egen selvstendig og uavhengig nasjonal rapportør for menneskehandel.
Mandatet må være klart definert, for eksempel basert på erfaringer fra
Nederland og Finland. Disse medlemmer viser til at
en slik uavhengig rapportør i langt større grad vil kunne ha en
reell pådriverrolle ved at dennes rapporter og anbefalinger til
tiltak behandles i de enkelte lands parlament. Rapportene bør være
basert på grundige gjennomganger av for eksempel rettspraksis, erfaringer
knyttet til hjelpeapparatet, kursing av nøkkelpersonell mv. Slik
sikres politisk forankring av målsettninger, tiltak og økonomiske
prioriteringer. Etter disse medlemmers oppfatning
vil etablering av en nasjonal rapportør for menneskehandel bidra
til målbare og forpliktende tiltak for bedre å kunne hjelpe ofrene
for og redusere omfanget av menneskehandel. Samtidig vil muligheten
til å korrigere politiet og påtalemyndighetens arbeid mot menneskehandel,
og muligheten til å ha et mer kritisk blikk på departementenes arbeid
på feltet, bli styrket.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil her
vise til Høyres forslag i revidert nasjonalbudsjett for 2013, hvor
det foreslås å bevilge 5 mill. kroner til etablering av nasjonal
rapportør for menneskehandel.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen igangsette arbeid med
å etablere en egen nasjonal rapportør mot menneskehandel.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti har som mål at innvandrere
og flyktninger raskest mulig skal bli i stand til å forsørge seg
selv, og mener det er behov for forbedringer i integreringspolitikken,
særlig knyttet til språkopplæring og arbeid. Disse medlemmer vil
understreke betydningen av at dette arbeidet tilrettelegges slik
at kvinner og menn får like muligheter til fullverdig deltagelse
i det norske samfunnet.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at innvandrere beriker
både samfunnet og arbeidslivet gjennom den erfaring, kunnskap og
arbeidsvilje de har, og gjennom de ideer de kan bidra med som følge
av at de har en annen kulturell bakgrunn. Samtidig byr det flerkulturelle
samfunnet på utfordringer som må løses for å kunne realisere hvert
enkelt menneskes muligheter. Disse medlemmer vil
her fremheve betydningen av at integreringsarbeidet innrettes slik
at kvinner som innvandrer fra mindre likestilte samfunn får de samme
mulighetene som menn.
Disse medlemmer mener derfor
det er viktig å bruke den første fasen etter ankomst til Norge til økt
språk- og samfunnsopplæring og inkludering i arbeidslivet, og mener
det er viktig å legge til rette for at introduksjonsordningen for
nyankomne innvandrere og flyktninger omfatter hele familien. Disse medlemmer vil
fremheve at tiltakene for økt integrering også retter seg mot kvinner
og barn.
Komiteens medlemmer fra Høyre ønsker
å forsterke introduksjonsarbeidet, og viser til at Høyre i statsbudsjettet
for 2013 blant annet foreslo å gi deltakere på introduksjonskurs
med barn i barnehagealder, tilbud om gratis barnehageplass, utvidelse av
tilbudet om språkkartlegging av alle 4-åringer og en styrking av
integreringsarbeidet i frivillige organisasjoner.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti mener at et viktig virkemiddel for
å sørge for at introduksjonsordningen for nyankomne innvandrere
og flyktninger omfatter hele familien er å tilby gratis barnehagetilbud
til denne gruppen. Dette under forutsetning av at både mor og far
deltar i ordningen – eller er i arbeid eller utdanning.
Disse medlemmer vil også vise
til betydningen av arbeidet på MiRA-senteret, et ressurssenter for
innvandrer- og flyktningkvinner fra hele landet og en møteplass
for engasjerte og samfunnsaktive kvinner og jenter med minoritetsbakgrunn,
som bidrar både i integrerings- og likestillingsarbeidet. Arbeidet
ved dette senteret bør utvides. Disse medlemmer mener
tiltak av denne typen vil legge bedre til rette for integrering
av kvinner og barn i det norske samfunnet. Flere frivillige organisasjoner
driver viktig integreringsarbeid gjennom allerede etablerte institusjoner
og tiltak. Røde Kors har tidligere måttet avvise flere deltagere
på sine arrangementer. Disse medlemmer mener slike
frivillige tilbud må styrkes, og viser til at Høyre styrket denne
posten i partiets alternative budsjett.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen styrke språkopplæring
og andre målrettede tiltak slik at flere kvinner med minoritetsbakgrunn
kan delta i arbeidslivet.»
«Stortinget ber regjeringen styrke frivillige
organisasjoner som særlig bidrar til integrering av innvandrer-
og flyktningkvinner i det norske samfunnet.»
«Stortinget ber regjeringen styrke samfunnsinformasjon
om Norge, særlig for personer som får opphold etter familiegjenforening.»
Komiteen er opptatt av å sikre
reell kjønnslikestilling i Norge, men vil allikevel påpeke at kvinner
og menn i Norge i stor grad er likestilte i forhold til kvinner
og menn i mange andre land. Komiteen mener Norge
som følge av dette har et særlig ansvar for å bidra positivt til
å fremme likestilling i andre samfunn med vesentlig større likestillingsutfordringer
enn det norske.
Komiteen vil her fremheve lik
tilgang til skole, som er en forutsetning for å lære, som et svært viktig
kjønnslikestillingstiltak. Komiteen vil påpeke at
tilgang til utdanning på verdensbasis kanskje har enda større ringvirkninger
for jenter enn det har for noen annen gruppe. Det er fortsatt slik
at flere jenter enn gutter holdes borte fra skolegang. For de jentene
som får tilgang til skolegang og utdanning, ser man at det i mange
land bidrar til at det utsetter alderen for når de giftes bort.
I snitt utsettes alderen fra 14 år til 17 år, de får i gjennomsnitt
færre barn, og det å utsette tidspunktet for første fødsel bidrar
til å redusere både mødre- og barnedødelighet. Komiteen viser
videre til kunnskapen om at barn av utdannede mødre får mer næringsrik
mat, og ikke minst at utdannede mødre og kvinner bidrar til utdanning
for sine barn igjen. Komiteen mener det å sikre jenter
og gutter lik tilgang til skole er en grunnleggende menneskerettighet
som alle jenter må gis tilgang til. I tillegg oppnår man med dette
mange andre bedringer i disse jentenes livssituasjon.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti vil her vise til at Bondevik II-regjeringen
i perioden fra 2001 til 2005 doblet utdanningsbistanden, og har
merket seg Norads tall fra april 2013, som viser at bevilgningen
til grunnutdanning i fattige land fra 2005 til 2012 har stått stille på
1 mrd. kroner. Andelen av norsk bistand som går til utdanning, har
gått ned de siste årene, og er nå på kun 6 pst. I samme periode
har den norske bistanden økt med i overkant av 9 mrd. kroner, og
bevilgningene til klima- og miljøtiltak er femdoblet. Disse medlemmer mener
utdanning må prioriteres høyere i utviklings- og bistandsarbeidet,
og fremhever betydningen dette har for likestillingen av kvinner
på verdensbasis.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen prioritere utdanning, særlig
for jenter, sterkere i utviklingspolitikken.»
Komiteen vil i denne
sammenheng også peke på FNs sikkerhetsråds resolusjon 1325 om kvinner, fred
og sikkerhet, som ble vedtatt 31. oktober 2000. Resolusjonen uttrykker
bekymring for at kvinner er disproporsjonalt berørt av krig og konflikt. Komiteen finner
det viktig å understreke den sentrale rollen kvinner har i å forhindre
og løse konflikter og i å bygge fredsprosesser, som bekreftes i
resolusjonen. Kvinner bør få en likeverdig rolle i prosessene for fredsbygging
og fredsbevaring, og kvinners menneskerettigheter må beskyttes bedre
under konflikter og som flyktninger i konfliktsituasjoner.
Komiteen er glad for at det i
dag i større grad enn for ti år siden er fokus på kvinners rolle
som ofre for krig og konflikt, og mye større fokus på seksualisert
vold. Samtidig vil komiteen påpeke at kvinner fortsatt
utsettes for grove overgrep og seksualisert vold i krigssoner, som
f.eks. i Kongo og i Darfur, at borgerkrig og etniske konflikter
i f.eks. Afghanistan og Irak i stor grad har gått ut over kvinner,
og at kvinner er de første til å lide på steder der lov og orden bryter
sammen.
Komiteen anerkjenner den viktige
jobben flere norske regjeringer har gjort på dette feltet, men er samtidig
opptatt av at det viktige arbeidet mot seksualisert vold i krigs-
og konfliktsituasjoner, herunder oppfølging av sikkerhetsrådsresolusjon
1325, følges opp fremover.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen styrke arbeidet
mot seksualisert vold i krigs- og konfliktsituasjoner, og særlig
følge opp Sikkerhetsrådsresolusjon 1325.»
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og
Kristelig Folkeparti:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen vurdere å legge frem en
egen sak med konkrete tiltak for å øke kjønnsbalansen i akademia.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen foreta en helhetlig gjennomgang
av rettighetene til selvstendig næringsdrivende, vurdere om rettigheter
for selvstendig næringsdrivende knyttet til sykdom, omsorg for egne barn,
pleie- og opplæringspenger og pensjon ivaretar ønsket om økt kvinnelig
entreprenørskap i privat næringsliv, og komme tilbake til Stortinget
på egnet måte.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen komme tilbake til
Stortinget med et forslag om rett til å kreve fast stilling tilsvarende
reell arbeidstid.
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen vurdere om regelverket
for foreldrepenger kan endres med sikte på å bedre fars reelle mulighet
til å ta ut foreldrepermisjon, og komme tilbake til Stortinget på
egnet måte.
Forslag 5
Stortinget ber regjeringen vurdere hvordan arbeidet
mot seksualisert vold og seksuelle overgrep best kan organiseres,
herunder opprettelsen av egne grupper som arbeider med seksualisert
vold og seksuelle overgrepssaker i det enkelte politidistrikt.
Forslag 6
Stortinget ber regjeringen styrke den forebyggende
innsatsen for å redusere omfanget av vold og seksualisert vold,
ved å styrke skolehelsetjenesten og helsesøstertjenesten slik at
de har nødvendig kompetanse for å fange opp familier i krise.
Forslag 7
Stortinget ber regjeringen styrke forskningsinnsatsen
rundt omfanget og konsekvensene av seksualisert vold.
Forslag 8
Stortinget ber regjeringen legge til rette for
at familievernet styrkes i årene fremover.
Forslag 9
Stortinget ber regjeringen (umiddelbart) sørge for
at det etableres en egen nasjonal offeromsorg.
Forslag 10
Stortinget ber regjeringen sikre bedre kompetanse
og evne i det samlede offentlige hjelpeapparat til å avdekke menneskehandel,
seksualisert vold og vold i nære relasjoner langt bedre enn i dag.
Forslag 11
Stortinget ber regjeringen sørge for en langt
bedre koordinering av det samlede tverrdepartementale arbeidet mot
tvangsekteskap, vold i nære relasjoner og æresrelatert vold.
Forslag 12
Stortinget ber regjeringen sørge for at varslede endringer
i politidistriktsstrukturen bidrar til økt fokus på bekjempelse
av seksualisert vold mot kvinner og økt bekjempelse av menneskehandel.
Forslag 13
Stortinget ber regjeringen prioritere utdanning, særlig
for jenter, sterkere i utviklingspolitikken.
Forslag 14
Stortinget ber regjeringen styrke arbeidet mot seksualisert
vold i krigs- og konfliktsituasjoner, og særlig følge opp Sikkerhetsrådsresolusjon
1325.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 15
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om endring
i arbeidsmiljøloven for å åpne for mer fleksible arbeidstidsordninger,
slik at arbeidstakerne kan få mer innflytelse over sin arbeidssituasjon,
både med hensyn til lengde og sted, og legge bedre til rette for arbeidstidsordninger
som enklere lar seg forene med heltidsstillinger.
Forslag 16
Stortinget ber regjeringen komme tilbake til
Stortinget med et forslag om å gi Arbeidstilsynet generell adgang
til å gi dispensasjon fra arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser,
bl.a. for å redusere behovet for deltid.
Forslag 17
Stortinget ber regjeringen sørge for et kompetanseløft
for de kvinnedominerte yrkene som i barnehage- og pleie- og omsorgssektoren.
Forslag 18
Stortinget ber regjeringen gjøre barnehageopptaket
mer fleksibelt og sikre en bedre overgang mellom foreldrepengeperioden
og retten til barnehageplass slik at mange kvinner unngår å måtte
ta ut ulønnet permisjon.
Forslag fra Fremskrittspartiet og
Kristelig Folkeparti:
Forslag 19
Stortinget ber regjeringen sørge for at familievoldskoordinatorene
i politidistriktene ikke brukes til andre oppgaver enn arbeidet
mot vold i nære relasjoner.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 20
Stortinget ber regjeringen styrke rådgivningstjenesten
både på ungdomsskole og i videregående skole.
Forslag fra Høyre og Kristelig Folkeparti:
Forslag 21
Stortinget ber regjeringen styrke rådgivningstjenesten
både på ungdomsskole og i videregående skole blant annet med sikte
på at flere velger kjønnsutradisjonelle utdanninger og karrierer.
Forslag 22
Stortinget ber regjeringen utarbeide konkrete
tiltak for å stimulere til at flere tar utradisjonelle yrkesvalg
for å redusere kjønnssegregeringen i arbeidslivet.
Forslag 23
Stortinget ber regjeringen styrke språkopplæring og
andre målrettede tiltak slik at flere kvinner med minoritetsbakgrunn
kan delta i arbeidslivet.
Forslag 24
Stortinget ber regjeringen styrke frivillige
organisasjoner som særlig bidrar til integrering av innvandrer-
og flyktningkvinner i det norske samfunnet.
Forslag 25
Stortinget ber regjeringen styrke samfunnsinformasjon
om Norge, særlig for personer som får opphold etter familiegjenforening.
Forslag fra Høyre:
Forslag 26
Stortinget ber regjeringen arbeide for å få
sterkere næringsfokus på forskningen innen helse og omsorg i kombinasjon
med et etablererprogram for kvinner i sektoren.
Forslag 27
Stortinget ber regjeringen igangsette arbeid
med å etablere en egen nasjonal rapportør mot menneskehandel.
Utkast til innstilling har blitt forelagt arbeids-
og sosialkomiteen, justiskomiteen og kirke-, utdannings- og forskningskomiteen
som i brev av 11. juni 2013 opplyser at de ikke har merknader til
innstillingen, med unntak av Venstres medlem av kirke-, utdannings-
og forskningskomiteen som i vedlegg til svarbrev har følgende merknader:
«Komiteens medlem fra Venstre viser til dokumentet,
samt den foreliggende innstillingen. Dette medlem er tilfreds med
at dokumentet har fått så vidt omfattende behandling i Stortingets
familie- og kulturkomité, men vil likevel understreke at det er
behov for ytterligere tiltak for å fremme reell likestilling. På denne
bakgrunn vil dette medlem i tilknytning til debatten fremme følgende
forslag, slik de fremkommer i dokumentet: 1, 3, 5, 7-10 og 16. Dette
medlem varsler samtidig støtte til forslagene 1-19 og 21-27 i innstillingen.»
Tilrådingen er fremmet av komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet.
Komiteen viser til
representantforslaget og til sine merknader og rår Stortinget til
å gjøre slikt
vedtak:
Dokument 8:69 S (2012–2013) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Trine Skei Grande og Borghild Tenden
om tiltak som fremmer reell kjønnslikestilling i Norge – vedlegges
protokollen.
Jeg viser til brev fra familie- og kulturkomiteen av
16. april 2013 der komiteen i forbindelse med behandlingen av Dokument
8:69 S (2012 – 2013) Representantforslag om tiltak som fremmer reell kjønnslikestilling
i Norge, ber om vurderinger knyttet til sytten forslag.
De konkrete forslagene som fremsettes av stortingsrepresentantene
Trine Skei Grande og Borghild Tenden omhandler politikk på følgende
departements ansvarsområder: Kunnskapsdepartementet (KD), Arbeidsdepartementet
(AD), Justis- og beredskapsdepartementet (JD), Helse- og omsorgsdepartementet
(HOD) og Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD).
BLD koordinerer arbeidet med representantforslaget.
Representantforslagene er delt opp i sytten
konkrete forslag og forslagene besvares etter en tilsvarende inndeling.
Kunnskapsministeren viser til at vi i dag har
noen ordninger med ettergivelse av utdanningslån gjennom Statens
lånekasse for utdanning. Det ettergis lån for:
Låntakere som er
bosatt i og utøver et yrke i Finnmark og utvalgte kommuner i andre
fylker,
yrkesaktive leger i utvalgte kommuner,
og
låntakere som har fullført visse lærerutdanninger med
realfag, fremmedspråk eller samisk.
Det er distriktspolitiske hensyn bak ordningen med
ettergivelse for yrkesaktive i Finnmark og andre utvalgte kommuner
i Nord-Troms og for leger i andre utvalgte kommuner. Ettergivelsesordningene
for visse lærerutdanninger er begrunnet med rekrutteringsformål
og kan derfor på noen områder være sammenliknbar med representantene
fra Venstre sitt forslag om ettergivelse for menn med utdanning
innen omsorg.
Ordningene for visse lærerutdanninger er imidlertid
såpass nye at vi ennå vet for lite om den effekten de kan ha hatt
på rekruttering. De ble innført i 2009, og har hittil vært brukt
i noe mindre grad enn opprinnelig forventet. Kunnskapsdepartementet
vil ikke avvise at ettergivelse av utdanningslån kan være et virkemiddel
for å rekruttere og beholde ansatte innenfor spesielle yrker, men
effekten av dette som virkemiddel er usikker.
Det er mange utdannings- og yrkesgrupper som vil
kunne hevde å ha gode grunner for at nettopp de skal omfattes av
en ettergivelsesordning. Det er et grunnleggende prinsipp at utdanningsstøtten
i hovedsak er lik for alle, slik at det er mulig for studentene å
velge fritt hvilken utdanning de skal ta. For mange særordninger
for enkelte grupper innenfor støtteordningen vil kunne uthule dette
prinsippet, og bidra til at det frie utdanningsvalget svekkes.
Videre er Lånekassen et masseforvaltningsorgan med
et standardisert regelverk og få skjønnsmessige vurderinger. Et
stort volum av saker behandles maskinelt. Forvaltning av kompliserte
ordninger som skal sikre spesielle formål må veies opp mot ønsket om
en effektiv forvaltning av rettighetene til alle studenter og tilbakebetalere.
Forslagsstillerne tar til orde for en ordning
der ettergivelse kun skal gis til menn innen omsorgsyrker. Det er
ingen ordninger innenfor dagens utdanningsstøtteregelverk som er
forbeholdt kun ett av kjønnene. I tillegg reiser et slikt tiltak,
som innebærer særbehandling av menn, problemstillinger knyttet til
likestillingsloven (Lov om likestilling mellom kjønnene).
Kunnskapsministeren viser til at regjeringen
har mål om en jevn fordeling mellom kvinner og menn i toppstillinger
i forskning. Regjeringen har i forskningsmeldingen uttalt at et
første skritt er et minimum på 40/60 prosent fordeling mellom kvinner
og menn. Innenfor noen fagfelt er balansen allerede ganske god,
mens den innenfor andre områder er svært skjev. Regjeringen har
i forskningsmeldingen bedt Komité for kjønnsbalanse i forskning
om å komme med konkrete forslag til hvordan vi raskere kan nærme
oss målet om kjønnsbalanse i toppstillinger ved universiteter og
høyskoler. Stortinget får anledning til å diskutere regjeringens
likestillingspolitikk og forslag til tiltak når forskningsmeldingen
behandles i Stortinget før sommeren.
Det er iverksatt en rekke tiltak for å fremme
likestilling. Likestilling tas også opp i etatstyring av institusjonene.
Regjeringen mener at de eksisterende tiltakene, sammen med det uttalte
målet i forskningsmeldingen vil bidra til bedre kjønnsbalanse i
akademia.
Vi har i dag følgende tiltak for å bedre kjønnsbalansen
i forskningssystemet:
1. Komité for kjønnsbalanse
i forskning (Kif)
Komiteen skal støtte opp om, og gi anbefalinger om
tiltak som kan bidra til integrering av likestillingsarbeidet ved
institusjonene i universitets- og høgskolesektoren og i forskningsinstituttsektoren.
2. Handlingsplaner og
rapportering på likestilling
Kunnskapsdepartementet har pålagt alle statlige universiteter
og høgskoler å ha handlingsplaner for likestilling.
3. Likestillingsprisen
Prisen, som er på 2 millioner kroner, og deles
ut årlig til det UH-institusjon eller forskningsinstitutt som har
de beste tiltakene for å bedre kjønnsbalansen ved institusjonen.
4. Insentivordningen for
kvinner i vitenskapelige toppstillinger i MNT- fag
Dette er en prøveordning som varer ut 2013 der tilsetting
av en kvinne i fast stilling som førsteamanuensis, førstelektor,
dosent eller professor utløser inntil 300 000 kroner til institusjonen.
5. Forskningsrådets BALANSE-
satsing
Dette er et program for å fremme kjønnsbalanse i
faglige toppstillinger og forskningsledelse i forskningsrådets store
satsinger.
Kunnskapsministeren viser til at karriereveiledning
av god kvalitet i ungdomsskolen og videregående opplæring er viktig
for at elevene skal gjøre riktige utdannings- og yrkesvalg. Det
er ønskelig at rådgivere/karriereveiledere har formell kompetanse (studiepoeng)
i rådgiving. Utdanningsdirektoratet har derfor utarbeidet anbefalte
kompetansekriterier for rådgivere. Fagområdet Rådgiving inngår i
Kunnskapsdepartementets strategi for etter- og videreutdanning "Kompetanse
for kvalitet".
Regjeringen vil fortsatt satse på kompetanseheving
av lærere/rådgivere innenfor de rammene som nå er lagt. De tiltakene
som er satt i gang knyttet til rådgivere i skolen har på ganske
kort tid gitt positiv effekt. Disse bør videreføres og videreutvikles.
Regjeringen vil derfor ikke fremme forslag om bevilgning
av midler/studieplasser til å igangsette en helt ny, treårig utdanning
nå. Ytterligere begrunnelse er gitt av Kunnskapsministeren i Dok.11
S (2011-2012).
Regjeringen vil bidra til kompetanseutvikling
for rådgivere med vekt på kjønnsutradisjonelle utdannings - og yrkesvalg.
For å styrke rådgivingen om kjønnsutradisjonelle utdanningsvalg
har Utdanningsdirektoratet nedsatt en arbeidsgruppe med representanter
fra fem høyskoler. Gruppa skal bidra til å:
videreutvikle innhold
og konsepter i eksisterende videreutdanninger for å fremme likestillings-
og flerkulturelle perspektiver,
(Videre-)utvikle ressurser, læremidler
og materiell til bruk i eksisterende og evt. nye utdanninger (både
etter- og videreutdanninger),
forankre og spre resultater fra arbeidet
til relevante personer/utdanninger/miljøer i UH, og
vurdere eksisterende konsepter for etter-
og videreutdanning i rådgiving for å kunne nå større deler av skolen
enn kun rådgiverne.
Kunnskapsministeren viser i denne sammenheng til Likestilling 2014 - regjeringens handlingsplan
for likestilling mellom kjønnene, med følgende tiltak:
Tiltak
26 Kompetanseheving blant lærere og rådgivere: I løpet av
handlingsplansperioden vil det bli vurdert å sette i gang et prosjekt
for å sikre at rådgivere og lærere ved ungdomsskoler og videregående
utdanning i større grad ivaretar et kjønns- og likestillingsperspektiv
i sitt arbeid. Målet er å utjevne kjønnsforskjellene for gutter og
jenter ved valg av utdanning og studieretning, og samtidig ivareta
behovene til elever med innvandrerbakgrunn. (KD)
Tiltak 27 Kjønnsperspektivet
i etterutdanning av rådgivere: Vurdere hvordan kjønnsperspektivet er
integrert i etterutdanningen av rådgivere. Dialog med de relevante
institusjonene. (KD)
Videre vil regjeringen utarbeide veileder for
faget utdanningsvalg. Denne veilederen vil også omfatte kjønnsutradisjonelle
utdannings- og yrkesvalg.
Arbeidsministeren viser til at selvstendig næringsdrivende
har samme rett til alderspensjon som arbeidstakere. Når det gjelder
de helserelaterte ytelsene, har selvstendig næringsdrivende samme
rett til arbeidsavklaringspenger og uførepensjon fra folketrygden
som arbeidstakere. Sykepenger, pleiepenger og opplæringspenger fra
trygden til selvstendig næringsdrivende gis imidlertid med en lavere
kompensasjonsgrad og sykepenger utbetales først fra 17. sykedag.
Dette må ses i sammenheng med at summen av trygdeavgift og arbeidsgiveravgift
på lønnsinntekt er klart høyere enn trygdeavgiften på personlig
næringsinntekt. Omsorgspenger ved barns sykdom er en ordning som
i stor grad betales av arbeidsgivere og ikke av folketrygden. Selvstendig
næringsdrivende har ikke rett til omsorgspenger ved barns sykdom,
jf. at de er sin egen arbeidsgiver. Nedenfor redegjøres det nærmere
for de helserelaterte ytelsene, med unntak av arbeidsavklaringspenger
og uførepensjon, relatert til selvstendig næringsdrivende.
De samme generelle bestemmelsene om rett til sykepenger
fra folketrygden gjelder for både arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende.
Kompensasjonsgraden er imidlertid ulik, og selvstendig næringsdrivende
har ikke rett til sykepenger fra folketrygden før fra 17. fraværsdag.
Selvstendig næringsdrivende som har organisert sin virksomhet som
aksjeselskap og får utbetalt lønn som ansatt i eget selskap, har
rett til samme ytelser som andre arbeidstakere. Det henger sammen
med at utbetalt lønn i slike tilfeller vil bli ilagt arbeidsgiveravgift.
Arbeidstakere har rett til sykepenger fra arbeidsgiveren
sin de 16 første kalenderdagene (arbeidsgiverperioden). Fra 17. dag
er folketrygden som utbetaler sykepengene. Sykepenger til arbeidstakere
beregnes med 100 prosent av inntektsgrunnlaget opp til 6 G (dvs.
ca 493 000). Selvstendig næringsdrivende får sykepenger fra trygden
fra 17. fraværsdag beregnet med 65 prosent av inntektsgrunnlaget
opp til 6 G. Selvstendige næringsdrivende kan mot særskilt premie
tegne tilleggsforsikring som gir samme rett til sykepenger som arbeidstakere.
Det kan tegnes tilleggsforsikring som gir rett til 1) 65 prosent
kompensasjon fra første dag, 2) 100 prosent kompensasjon fra 17. dag
eller 3) 100 prosent kompensasjon fra første dag. Premiesatsene
endres etter selvfinansieringsprinsippet, dvs. at de senkes eller
forhøyes i forhold til de årlige utgiftene i forbindelse med ordningen.
Mulige forbedringer i sykepengedekningen til selvstendig
næringsdrivende vil være å gi en høyere kompensasjonsgrad enn 65
prosent og/eller eventuelt gi sykepenger fra første sykedag. Merutgifter
ved å øke kompensasjonsgraden til 100 prosent fra dag 17 kan anslås
til en årlig merutgift på om lag 520 mill. kroner. Merutgifter ved
å øke kompensasjonsgraden til 100 prosent fra første dag kan på
usikker grunnlag anslås til en årlig merutgift på i størrelsesorden
3 - 3,2 mrd. kroner (anslag basert på tall fra 2010).
Selvstendig næringsdrivende er sin egen arbeidsgiver
og har større fleksibilitet til å styre sin arbeidstid og større
mulighet til å ta igjen tapt arbeidsinntekt på grunn av sykdom.
Det er etter regjeringens vurdering rimelig at de selv dekker tapt
arbeidsinntekt i arbeidsgiverperioden. Den lavere dekningsgraden
er begrunnet i at deres innbetaling til folketrygden er lavere enn
summen av arbeidstaker- og arbeidsgiveravgiften. Muligheten til
å tegne forsikring som gir samme rett til sykepenger som arbeidstaker
har, ivaretar etter arbeidsministerens vurdering de selvstendige
næringsdrivendes inntektstap under sykdom i tilstrekkelig grad.
Forsikringsordningen er også en fleksibel løsning som gir den selvstendig
næringsdrivende mulighet til å velge selv i hvilken grad de ønsker
å forsikre seg mot sykdom. Dersom dekningsgraden i sykepenger fra
folketrygden til selvstendig næringsdrivende skal økes, må det vurderes
å pålegge alle en høyere trygdeavgift. En høyning av kompensasjonsgraden
vil imidlertid uansett om trygdeavgiften økes medføre store merutgifter
for folketrygden.
På denne bakgrunn ønsker Regjeringen ikke å gjøre
endringer i dagens ordning med sykepengerettigheter for selvstendig
næringsdrivende.
Pleiepenger gis etter nærmere regler til yrkesaktive
foreldre som har omsorg for alvorlig sykt barn og når barnet er
innlagt i helseinstitusjon. Det kan også gis pleiepenger for pleie
av nærstående i livets sluttfase. Opplæringspenger gis til foreldre
med omsorg for funksjonshemmet/sykt barn dersom de deltar på kurs
for å kunne ta seg av og behandle barnet. Ytelsene beregnes etter
de samme bestemmelsene som sykepenger. Kompenasjonsgraden er dermed normalt
65 prosent, med mindre vedkommende har tegnet tilleggsforsikring
for sykepenger. Denne tilleggsforsikringen inkluderer også pleiepenger
og opplæringspenger. Folketrygden gir imidlertid pleiepenger og
opplæringspenger allerede fra første fraværsdag også til selvstendig
næringsdrivende.
Merutgiftene ved å gi pleiepenger og opplæringspenger
til selvstendig næringsdrivende med 100 prosent kompensasjonsgrad
fra 1. januar 2013 er anslått til 8,6 mill. kroner.
Trygden gir disse ytelsene fra første dag både
til selvstendig næringsdrivende og arbeidstakere. Etter regjeringens
vurdering er det ikke grunn til å gi en høyere dekningsgrad ved
tap av arbeidsinntekt på grunn av omsorg for sykt barn enn på grunn
av egen sykdom. Pleiepenger og opplæringspenger kan også utbetales
i et lengre tidsrom enn sykepenger som opphører etter ett år. Regjeringen
ønsker derfor ikke nå å fremme forslag om å høyne kompensasjonsgraden
for disse ytelsene for selvstendig næringsdrivende.
Til arbeidstakere som har omsorg for barn gis omsorgspenger
i inntil 10 dager for hvert kalenderår dersom han eller hun må være
hjemme fra arbeidet på grunn av omsorg for sykt barn (såkalt sykt
barn-dager). Retten til omsorgspenger gjelder til med det kalenderåret
barnet fyller 12 år. Dersom barnet er kronisk sykt eller funksjonshemmet,
gjelder rett til og med året barnet fyller 18 år. Har vedkommende omsorg
for flere barn, ytes det omsorgspenger i opptil 15 stønadsdager.
Dersom arbeidstaker har kronisk syke eller funksjonshemmede barn
og dette fører til en markert høyere risiko for fravær fra arbeidet,
gis det omsorgspenger med tillegg av ti stønadsdager for hvert kronisk
sykt eller funksjonshemmet barn. Når arbeidstakeren er alene om
omsorgen, dobles antall stønadsdager.
Omsorgspenger beregnes som sykepenger og utgjør
100 prosent av sykepengegrunnlaget. Arbeidsgiver har ansvaret for
omsorgspenger i inntil ti dager og kan kreve refusjon fra trygden
ut over disse 10 dagene. Barnets sykdom må dokumenteres med egenmelding
eller legeerklæring. Arbeidstaker kan gi skriftlig eller muntlig
egenmelding for de første tre kalenderdagene. Fra fjerde dagen kan
arbeidsiveren kreve at barnets sykdom blir dokumentert ved legeerklæring.
For at arbeidstakeren skal få rett til omsorgspenger fra trygden,
må barnet sykdom dokumenteres med legeerklæring.
Ordningen med omsorgspenger betales i stor grad
av arbeidsgivere, og i begrenset grad av folketrygden. Selvstendig
næringsdrivende har ikke rett til denne ytelsen.
Anslåtte merutgifter ved å etablere en ordning
fra 1. januar 2013 med omsorgspenger fra folketrygden til selvstendig
næringsdrivende i samme utstrekning som arbeidstakere får dekket
omsorgspenger fra folketrygden, er anslått til 1,3 mill. kroner.
Det foreligger ikke opplysninger om hvor mange egenmeldinger arbeidstakere
tar ut i forbindelse med omsorg for barn, altså dager som dekkes
av arbeidsgiver. Det er dermed ikke tilstrekkelig grunnlag for å
beregne merutgiftene ved innføring av en ordning med 100 prosent
dekning fra dag 1 for selvstendig næringsdrivende.
Dekning av omsorgspenger inngår i likhet med sykepenger
i arbeidsgiverperioden som arbeidsgiver har ansvaret for. Selvstendig
næringsdrivende har som sin egen arbeidsgiver ingen tilsvarende
rett. Det er grunn til å fastholde dette prinsippet.
Dersom en innfører en slik rett fra dag 11,
reiser dette særlige problemstillinger når det gjelder krav til dokumentasjon
og kontroll for barnets sykdom. Retten til omsorgspenger ut over
10 dager forutsetter at det fortløpende kan dokumenteres 10 fraværsdager på
grunn av barns sykdom før det er aktuelt at trygden gir stønad fra
11. dag. En løsning hvor man krever legeerklæring for alle tidligere
sykedager, ville være svært administrativt komplisert for både foreldre
og etaten. For en arbeidstaker er det arbeidsgiver som skal utbetale
omsorgspenger, sørge for dokumentasjon, holde orden på dager osv.
Det er imidlertid ikke sterke prinsipielle grunner til
at selvstendige næringsdrivende ikke skal ha rett til omsorgspenger
fra trygden ut over de første 10 dagene med kompensasjonsgrad på
65 eller 100 prosent. En slik ordning vil da gjelde for foreldre
med mer enn to barn, enslig forsørgere og foreldre med kronisk sykt
barn.
Dette er derfor et spørsmål som regjeringen
har til vurdering, og som må vurderes både i en budsjettmessig sammenheng
og opp mot de administrative kostnadene ved en slik ordning både
for den enkelte og for Arbeids- og velferdsetaten.
Arbeidsministeren viser til at reglene om arbeidstid
i arbeidsmiljøloven skal tjene og balansere flere ulike hensyn.
Hovedformålet er å sikre arbeidstakerne en arbeidstid som ikke påfører
dem eller deres familie unødvendige helsemessige eller sosiale belastninger,
samt at arbeidstakerne skal kunne stå i arbeidslivet helt frem til
pensjonsalderen. Videre skal arbeidstidsreglene sikre nødvendig
fleksibilitet for arbeidsgivere og arbeidstakere, og kunne tilpasses lokale
forhold og behov.
Gjeldende regler balanserer disse hensynene.
Regelverket gir gode muligheter for unntak fra de generelle arbeidstidsreglene.
Noen unntak kan gjøres etter avtale med den enkelte arbeidstaker,
flere gjennom lokale avtaler, mens det gjennom avtaler med de sentrale
fagorganisasjonene kan avtales meget omfattende avvik. I tillegg
kan Arbeidstilsynet gi dispensasjoner på en rekke områder. Rammene
for arbeidstid gjelder heller ikke for ledere og arbeidstakere i
særlig uavhengige stillinger.
Gjennom å gi adgang til unntak fra de generelle arbeidstidsrammene,
og i tillegg stille krav til hvordan slike unntak kan gjennomføres,
gir dagens system mulighet for tilpasning til forholdene på arbeidsplassene.
Det blir derfor feil å antyde at dagens regelverk ikke er fleksibelt
eller sikrer arbeidstakerne innflytelse over egen arbeidssituasjon.
Regelverket tar nettopp sikte på å sikre arbeidstakerne tilstrekkelig innflytelse.
Etter regjeringens syn er det imidlertid viktig for maktbalansen
at større unntak må gjøres med større organisasjoner. Lokalt tillitsvalgte
skal ikke kunne presses til avtaler som er meget omfattende. Reglene
bidrar i dag til balanse i styrkeforholdet mellom partene, de gir
arbeidstakerinnflytelse på et viktig område og de sikrer legitimitet
for de ordningene som etableres.
På bakgrunn av dette mener regjeringen at nåværende
regler er godt tilpasset et moderne arbeidsliv.
Arbeidsministeren viser til at det i dag er
etablert en ordning med fritak fra arbeidsgivers ansvar for sykepenger
i arbeidsperioden ved svangerskapsrelatert sykefravær. Dersom en
arbeidstaker er sykemeldt på grunn av svangerskapsrelatert sykdom,
kan arbeidstakeren selv eller arbeidsgiveren søke om at trygden dekker
utgiften til sykepenger i arbeidsgiverperioden. Dette er regulert
i folketrygdloven § 8-20 andre ledd. Det er et vilkår at tilrettelegging
eller omplassering til annet arbeid i bedriften ikke er mulig. Arbeidsgiveren
utbetaler sykepengene i arbeidsgiverperioden og får refusjon fra
trygden.
Forslaget kan forstås dit hen at dette fritaket
skal omfattes all sykdom for kvinner ved svangerskap, uavhengig
av om sykmeldingen er svangerskapsrelatert eller ikke.
Regjeringen kan ikke se at det er noen gode
grunner til å utvide fritaket for arbeidsgiver til også å omfatte
fravær på grunn av sykdom som ikke er svangerskapsrelatert.
Stortinget har vedtatt en tydeligere tredeling
av foreldrepengeperioden som trer i kraft 1.7.2013. Stønadsperioden
vil bestå av en like lang kvote til hver av foreldrene og en noe
lengre fellesdel som foreldrene aktivt må ta stilling til hvordan
de vil fordele seg i mellom. Regjeringen mener at en tredeling av
foreldrepengeperioden i betydningen tre like store deler, vil gi
familiene for lite fleksibilitet.
Foreldrepenger kan tas ut fram til barnet fyller
tre år. Foreldrepengeperioden løper etter dagens regelverk sammenhengende;
uttak kan utsettes bare på grunn av heltidsarbeid, ferie eller sykdom.
Foreldrepenger kan også tas ut gradert i kombinasjon med deltidsarbeid.
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har foreslått
i et høringsnotat å fjerne bestemmelsen om at foreldrepengeperioden
må tas ut sammenhengende. Forslaget innebærer at foreldrepengeuttak
kan utsettes uavhengig av årsaken til at foreldrene ønsker å utsette
og vil gi foreldrene større fleksibilitet. Departementet arbeider
for tiden med å følge opp høringen.
Regelen om at foreldrepengeuttaket må være avsluttet
innen barnet fyller tre år er ikke foreslått endret. Formålet med
foreldrepengeordningen er å sikre en god omsorg for helt små barn.
Samtidig skal ordningen legge til rette for en jevnere fordeling
av omsorg og yrkesaktivitet mellom foreldrene. Siktemålet med fedrekvoten
er å få flere fedre til å ta aktivt del i omsorgen tidlig i barnets
liv. Tre år er en tidsramme som gir de aller fleste foreldre muligheten
til å nyttiggjøre seg foreldrepengeperioden til det beste for barnet.
Å åpne for foreldrepengeuttak ut over dette vil undergrave formålet
med fedrekvoten siden det erfaringsmessig er fedre som i størst
grad utsetter sitt uttak.
Å gi mor og far lik rett til å ta ut foreldrepenger vil
i praksis si å oppheve kravet til mors aktivitet for at far skal
kunne ta ut foreldrepenger som ikke er fedrekvote. I de tilfellene
far er forhindret fra å ta ut foreldrepenger i dag er mor allerede
hjemme og kan ta seg av barnet. Når det foreligger et omsorgsbehov, dvs.
når mor etter fødselen går ut i arbeid eller utdanning eller er
for syk til å ta seg av barnet, har far rett til å ta ut foreldrepenger
på eget opptjeningsgrunnlag. Å oppheve aktivitetskravet, kan ha
konsekvenser for mødres yrkesdeltakelse.
Kostnadene ved en eventuell fjerning av aktivitetskravet
ville avhenge av i hvor stor grad fedrene ville ta ut foreldrepenger.
I NOU 2012:15 er kostnadene beregnet til 800- 1050 mill. kroner
hvis fedrene i snitt tar ut fedrekvoten (12 uker), og 3 400-3 800 mill.
kroner hvis fedrene benytter rettighetene de får fullt ut (disse
kostnadene vil øke til opp til hhv. 1250 mill. kroner og 4 000 mill.
kroner når fjorten ukers fedrekvote innføres). En fjerning av aktivitetskravet ville
altså medføre betydelige utgifter.
Forslaget er for lite spesifisert med tanke
på hvilke lavstatusyrker representantene har i tankene, eller hva
innholdet i en kompetansepott skal være. Det er vanskelig for regjeringen
å gi et godt svar på forslaget uten å kjenne innholdet nærmere.
Regjeringen har ikke noen spesiell kompetansepott
for lavstatusyrker i offentlig sektor.
Alle yrker er like verdifulle i offentlig sektor
og regjeringen vil ikke trekke ut noen yrkesgrupper som lavstatusyrker.
All profesjonell virksomhet i offentlig sektor
har som mål ha kompetente medarbeidere og en høy faglig standard
på de tjenestene som virksomheten leverer. Dette innebærer i de
fleste tilfeller at midler til kompetanseutvikling inngår som en
del av de ordinære driftsbudsjettene.
Det finnes noen eksempler på at det er satt
av ekstra midler til en kompetansepott for yrker i offentlig sektor.
Et slikt eksempel er regjeringens strategien Kompetanse for kvalitet, hvor det for
2013 er satt av 327 millioner kroner i kompetansemidler for lærere
og skoleledere.
Strategien gjelder for perioden 2012-2015 og skal
bidra til bedre muligheter for etter- og videreutdanning for det
pedagogiske personalet som et viktig ledd i å bedre kvaliteten i
opplæringen. I tillegg kan høyere faglig kompetanse gi lærere og
skoleledere bedre omdømme og høyere status i samfunnet, noe som
både kan øke rekrutteringen til yrket og få flere til å stå lenger
i yrket.
Gjennom strategien Kompetanse
for kvalitet har skoleeiere, lærere og nasjonale utdanningsmyndigheter
siden 2009 brukt betydelige ressurser pa videreutdanning i prioriterte
fag og områder.
Kompetanse for kvalitet har
vært et nasjonalt samarbeid mellom KS, arbeidstakerorganisasjonene, lærerutdanningene
og statlige utdanningsmyndigheter om videreutdanning. Partene har
blitt enige om a utvide strategien til a gjelde all satsing på etter-
og videreutdanning, inkludert rektorutdanningen, der staten bidrar
med midler. Partene har videre blitt enige om prioriteringer av
fag og områder for videreutdanningen i en ny periode 2012–2015 og
om ny modell for finansiering.
Justis- og beredskapsministeren viser til at
forslaget om å etablere en sentral enhet mot seksualisert vold (SEPOL)
ble fremmet i voldtektsutvalgets utredning i 2008 (NOU 2008:4 «Fra
ord til handling»). Regjeringen har fulgt opp forslaget og etablerte
i 2010 en egen etterforskningsgruppe for voldtekt ved Kripos. Gruppen
er blitt et viktig nasjonalt fagmiljø for informasjons- og kompetansedeling
når det gjelder voldtekt. Den bidrar til økt kvalitet på etterforskningen
og raskere oppklaring av voldtektssaker ute i politidistriktene.
Bakgrunnen for å opprette en egen gruppe ved Kripos
fremfor å etablere et særorgan, slik utvalget foreslo, var behovet
for å kunne trekke veksler på den omfattende analyse- og etterforskningskompetansen som
Kripos besitter, samt få enheten raskt opp og stå.
Justis- og beredskapsministeren viser til at
politidistriktene i 2008 (gjennom instruks) ble pålagt å ha familievoldskoordinatorer
i heltidsstilling. Samtidig ble koordinatorenes ansvarsområde utvidet
til også å omfatte seksuelle overgrep. I dag er det egne koordinatorer
for seksuelle overgrep i enkelte politidistrikt, men de fleste familievoldskoordinatorene
har også seksuelle overgrep innenfor sitt ansvarsområde.
Instruksen fra 2008 inneholder også et pålegg
om at de største politidistriktene skal opprette egne team mot vold
i nære relasjoner og seksuelle overgrep. I de øvrige distriktene
skulle behovet for slike team vurderes. Det er i dag flere politidistrikter
som har etablert eller er i ferd med å etablere egne avdelinger, avsnitt,
seksjoner eller team for etterforsking av vold og seksuelle overgrep.
Mange politidistrikt har i tillegg egne familievoldskontakter. Kontaktene
representerer en viss spesialisering av politirollen og utgjør,
i tillegg til familievoldskoordinatorene, en vesentlig ressurs.
Kontaktene har flere lignende oppgaver som koordinatorene - som
for eksempel å være en ressurs- og kompetanseperson i dette fagfeltet
som andre kan søke råd og veiledning hos.
Helse- og omsorgtjenesten spiller en viktig
rolle når det gjelder både forebygging, avdekking, behandling og
oppfølging av skader forårsaket av vold og seksuelle overgrep. Mange
helsearbeidere er i kontakt med personer som er utsatt for vold
uten at dette avdekkes. Regjeringen ønsker at helse- og omsorgstjenesten
skal innta en mer aktiv rolle i avdekking av vold og overgrep, og
har fremmet forslag om en rekke tiltak som skal styrke arbeidet
på voldsfeltet gjennom Meld. St. 15 (2012-2013) Forebygging og bekjempelse
av vold i nære relasjoner, som nylig er lagt frem for Stortinget.
Helsestasjons- og skolehelsetjenesten står sentralt
i arbeidet med å fremme psykisk og fysisk helse, fremme gode sosiale
og miljømessige forhold og forebygge sykdommer og skade. Regjeringen
vil styrke helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Innenfor veksten
i kommunerammen for 2014 legges det til grunn at 180 mill. kroner
går til styrking av tjenesten.
Vold må avdekkes tidlig, og regjeringen vil
derfor ha særskilt fokus på dette allerede hos den gravide kvinnen.
Det pågår et arbeid med å endre forskrift for det forebyggende arbeidet
ved helsestasjons- og skolehelsetjenesten. I denne vil forebygging
generelt og tema om vold bli aktualisert. I tillegg har Helsedirektoratet
initiert et arbeid med nasjonal, faglig retningslinje for helsestasjons-
og skolehelsetjenesten.
Helse- og omsorgsministeren viser til at kompetanse
på voldsfeltet er viktig for helsesøstre og annet personell i denne
tjenesten. En ny veileder for helse- og omsorgstjenestens arbeid
med vold i nære relasjoner som skal utarbeides, er et viktig bidrag
for å øke denne kompetansen. I stortingsmeldingen er det også varslet
en styrking av de regionale ressurssentre om vold, traumatisk stress
og selvmordsforebygging (RVTS) for økt kompetanse og veiledning
overfor helse- og omsorgstjenestene. Dette vil bidra til å styrke
bl.a. helsestasjons- og skolehelsetjenestens arbeid med dette feltet.
Regjeringen holder også på å utarbeide et strategidokument
for arbeidet mot vold og overgrep mot barn og ungdom.
Helse- og omsorgsministeren viser for øvrig
til regjeringens arbeid med forebygging av vold, jf, kap.5. Kunnskap og forebygging – med sikte på
å nå alle i Meld. St. 15 (2012-2013), Forebygging og bekjempelse
av vold i nære relasjoner.
I en evaluering av politiets arbeid med vold
i nære relasjoner fra desember 2012, oppgir 21 av politidistriktene
å ha familievoldskoordinator i full stilling. Definisjonen av hva
en full stilling på dette området innebærer varierer mellom distriktene.
Flere av koordinatorene oppgir å ha andre oppgaver som klart ligger
utenfor feltet vold i nære relasjoner. For å imøtekomme de føringene
som ligger i Politidirektoratets instruks skal det legges opp til
en tettere oppfølging av det enkelte distrikts arbeid med vold i
nære relasjoner. Målsettingen er at alle distrikt skal ha en familievoldskoordinator
i full stilling.
Justis- og beredskapsministeren viser til evalueringen
av politiets arbeid med vold i nære relasjoner, som er gitt en bred
omtale i Meld. St. 15(2012-2013) Forebygging og bekjempelse av vold
i nære relasjoner. Evalueringen vil bli fulgt opp i regjeringens kommende
handlingsplan om vold i nære relasjoner som legges frem i løpet
av sommeren 2013.
Justis- og beredskapsministeren viser til at
Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS),
på oppdrag fra departementet, skal gjennomføre en landsomfattende
omfangsundersøkelse av vold i nære relasjoner der seksuelle overgrep
inngår. Datainnsamlingen skal igangsettes i løpet av kort tid og
vil gi verdifullkunnskap om utbredelsen av slike overgrep.
I tillegg er det, på oppdrag fra Helsedirektoratet, igangsatt
forskningsprosjekter for å kartlegge kjennetegn ved overgripere,
samt gjennomført en evaluering av tilbudet til utsatte (evaluering
av overgrepsmottakene).
Kunnskap om voldtekt og kompetanse i å avdekke
og bistå mennesker som har vært utsatt for voldtekt, er sentralt
for å kunne yte hjelp. Flere profesjonsutdanninger innenfor fagområdene
helse og sosial gir studentene grunnleggende innføring i temaer som
berører dette. Denne grunnkompetansen bygges det videre på gjennom
læring på de aktuelle arbeidsplassene. I Meld. St. 13 (2011-2012)«Utdanning
for velferd. Samspill i praksis» legger regjeringen vekt på at vold
og overgrep utgjør et betydelig samfunnsproblem, og at helse- og
velferdstjenestene har behov for økt kunnskap om temaet. Ikke minst
er det behov for at ulike utdanningsgrupper og tjenesteområder samspill
er for å kunne gi et godt og helhetlig hjelpetilbud til den som
blir rammet. Ulike utdanningsgrupper vil ha ulike roller, og kunne
bidra med ulik kompetanse avhengig av hvilken utdanning de har.
I oppfølgingen av stortingsmeldingen skal det blant annet utvikles
felles innhold for alle de helse- og sosialfaglige utdanningene.
Forslagsstillerne peker i sin redegjørelse på
at en av de største utfordringene for å fremme kjønnslikestilling
er bekjempelse av vold mot kvinner, og at det er viktig å innføre
tiltak på dette området. De viser også til at de er bekymret over
at flere krisesentre har lagt ned driften eller fått en dårligere
økonomi etter at det statlige tilskuddet til krisesentrene ble innlemmet
i kommunenes rammetilskudd i 2011. I denne sammenheng blir det understreket
at staten nå kun bidrar med ca. 20 prosent av kostnadene for hvert
enkelt krisesenter, mot 80 prosent av kostnadene før finansieringsreformen.
Forslagsstillerne er bekymret for at dette vil medføre et tilbakeslag
for krisesentrene som kan få alvorlige følger for tilbudet i kommuner
med presset økonomi. Derfor ønsker forslagsstillerne å gjeninnføre
ordningen med at staten bidrar med 80 prosent til dekning av kostnadene
mens kommunene dekker resten.
Jeg mener at bekjempelse av vold mot kvinner
er helt nødvendig for å fremme likestilling. Regjeringen har i årevis
jobbet målrettet og effektivt både med å forhindre vold i nære relasjoner
og med å tilby tilpasset hjelp og oppfølgning til ofre for slik
vold. At regjeringen i 2009 med krisesenterloven gjorde det til en
kommunal plikt å sørge for et krisesentertilbud, viser med all tydelighet
hvor alvorlig regjeringen tar dette problemet.
Som en naturlig konsekvens av at kommunene ved
lov ble pålagt å sørge for krisesentertilbudet, ble statstilskuddet
til drift av krisesentertilbud fra 2011 innlemmet i kommunerammen.
Man har med rammefinansieringen ønsket å oppnå en mer effektiv ressursbruk,
gi rom for lokalt tilpassede løsninger og fremme det kommunale selvstyret.
Men i tillegg har man ønsket å bidra til at
kvaliteten på og tilgangen til krisesentertilbud blir tilgjengelig
på landsbasis. Som kjent har krisesentrene gjennom tidene vokst
frem som private tilbud drevet av frivillige. Det har gjennom tidene
vært til dels store variasjoner når det gjelder befolkningens tilgang til
krisesentre i de ulike delene av landet, og dette har i stor grad
skyldtes tilfeldigheter som hvor det frivillige initiativet gjennom
historien hadde fått sterkest fotfeste. Rammefinansieringen har
derfor lagt til rette for en utjevning som kan slå positivt ut for
de kommunene som fra tidligere av ikke har hatt et tilfredsstillende
krisesentertilbud.
Departementet har gitt forskningsinstituttet NOVA
i oppdrag å gjennomføre en evaluering av kommunenes implementering
av krisesenterloven. Målet med evalueringen er å kartlegge i hvilken
grad målene med loven er innfridd, i tillegg til at det skal gjennomføres
en kartlegging av hvilke endringer loven har medført for kommunene,
krisesentertilbudene og brukerne, og om disse endringene er i samsvar med
lovens intensjoner. Fristen for gjennomføringen av evalueringsrapporten
er satt til høsten 2014, for å sikre en bred tilnærming og for at
utviklingstrekkene skal bli synlige.
Jeg vil understreke at jeg holder meg løpende oppdatert
fra tilsynsmyndigheten og følger utviklingen av situasjonen for
landets krisesentertilbud nøye.
Det er en samlivspolitisk målsetting å legge
til rette for at flere skal kunne opprettholde et stabilt familieliv.
Det er viktig at det finnes et godt utviklet og lett tilgjengelig
apparat for styrking av kvaliteten i samliv og for forebygging av
samlivskonflikter og samlivsbrudd.
Familien er den viktigste arenaen for tilhørighet, nærhet
og fellesskap, og skal være den trygge rammen rundt barns oppvekst.
Det er derfor viktig å løfte fram samlivspolitiske virkemidler som
familieverntjenesten, koordinert og styrt av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet
(Bufdir). Familieverntjenestene er i en unik posisjon som den eneste
delen av hjelpeapparatet som har familien som hovedarbeidsområde og
parbehandling som spesialfelt. Tjenesten er et gratis allment lavterskeltilbud
på spesialistnivå, og det er ikke nødvendig med henvisning fra lege
eller andre. Familievernet har kompetanse om samlivskonflikter,
lovpålagt mekling og konfliktforebyggende arbeid i familier.
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
har de siste årene prioritert familieverntjenestenes arbeid rettet
mot familier med høyt konfliktnivå. Det arbeides særlig mot at foreldre
med høyt konfliktnivå får hjelp til å samarbeide om barna, både
før og etter samlivsbrudd, og at flere foreldre med høyt konfliktnivå
kommer fram til gode og holdbare avtaler om barna gjennom mekling,
der sakene er egnet for dette. Departementet vil videreføre og styrke
det igangsatte arbeidet. Videre er det også en prioritering av tiltak
rettet mot voldsutsatte barn. I statsbudsjettet for 2013 er det
gjort tilleggsbevilgninger rettet mot tilbud om samtalegrupper for
barn og familieverntjenestenes arbeid med voldsutsatte barn. Departementet
har instruert direktoratet til å styrke familieverntjenestenes arbeid
med voldsutsatte barn og deres familier.
Familieverntjenestene arbeider med forebyggende
tiltak, gjennom utadrettet informasjons- og veiledningsvirksomhet
rettet mot publikum og mot hjelpeapparat. Dette arbeidet kommer
i tillegg til det andre lovpålagte arbeidet som familieverntjenestene
gjør. Departementet er opptatt av at familievernet skal ha kapasitet
både til å forebygge og avhjelpe. En eventuell ytterligere styrking
av familieverntjenestene, må vurderes som ledd i arbeidet med i
de årlige budsjetter.
Jeg viser for øvrig til Innst. 179 S (2012-2013) Innstilling
til Stortinget fra familie- og kulturkomiteen, Dokument 8:137 S
(2011-2012).
Oslo, i familie- og kulturkomiteen, den 13. juni 2013
Gunn Karin Gjul |
Linda C. Hofstad Helleland |
leder |
ordfører |