Komiteen peker på at mer ekstremvær med hetebølger, stormer og hyppigere regnflom i fremtiden vil kunne sette samfunnet på store prøver, slik vi har sett eksempler på i flere landsdeler i Norge de siste årene.

Komiteen viser til at klimaendringer og samfunnsendringer skjer parallelt. Samfunnsendringene vil påvirke vår sårbarhet for klimaendringer. En økende andel av den norske befolkningen bor i byområder, og det er forventet at byene vil fortsette å vokse. De største byene i Norge ligger ved kysten eller inntil vassdrag. Større og mer intense nedbørsmengder stiller større krav til overvannshåndtering i byene. Byutvikling i havneområder gir også utfordringer på grunn av havnivåstigning. Videre har byene mye infrastruktur med sine mange bygninger, veier, havner og ledningsnett. Denne infrastrukturen vil være sårbar om klimaendringene innebærer mer intens nedbør og økt sannsynlighet for lokale regnflommer. Kraft- og ekomnettet er mer belastet i tett befolkede områder. Dermed er det også mer sårbart når uforutsette hendelser oppstår, og brudd i en by kan få konsekvenser for flere.

Komiteen peker på at et moderne samfunn er sårbart overfor naturødeleggelser. Svært mye av infrastrukturen, maskiner, apparater og andre hjelpemidler i vårt samfunn er avhengig av elektrisk kraft. Kraftforsyningssystemet må være dimensjonert for å tåle ekstremvær. Dette er en del av samfunnets kritiske infrastruktur ettersom vi er helt avhengig av en stabil og sikker kraftforsyning. Større brudd i kraftforsyningen vil ha store økonomiske konsekvenser og utgjøre en trussel mot liv og helse.

Moderne telekommunikasjoner spiller en viktig rolle i vårt samfunn, og disse er også sårbare for brudd i kraftforsyningen. Orkanen Dagmar viste hvor sårbare våre lokalsamfunn er når strømmen blir borte i lengre perioder. Både dette uværet og andre ekstremværsituasjoner har vist at beredskapen i Norge ikke er god nok for å håndtere denne typen krisesituasjoner, som vi kan oppleve flere av i årene fremover. Det er derfor etter komiteens mening behov for å styrke både det forebyggende arbeidet og kriseberedskapen.

Komiteen erkjenner at permanent høyere sikkerhetsnivå er ressurskrevende og kostbart, og mener at tiltakskostnader må sees i forhold til den reelle nyttegevinsten for samfunnet.

Komiteen peker også på at i vårt velstående samfunn blir de materielle konsekvensene av ekstremvær i form av økonomiske tap større enn tidligere.

Komiteen peker på at introduksjon av fremmede arter er en betydelig årsak til tap av naturmangfold i dag. Nye arter kommer til Norge ved naturlig vandring, mens andre blir introdusert gjennom menneskelig aktivitet. Disse kan fortrenge naturlig forekommende arter og føre til irreversible endringer i økosystemet. Lengre vekstsesong og kortere og mildere vintre kan føre til gunstigere forhold ved introduksjon av fremmede arter som ennå ikke har etablert seg i norsk natur, samtidig som fremmede arter som allerede er her kan få bedre muligheter til å etablere og spre seg.

Komiteen peker på at klimaendringer har stor innvirkning på økosystemer og artene som lever der. Samtidig virker klimaendringer sammen med mange andre påvirkningsfaktorer som nedbygging og fragmentering av leveområder, forurensning, høsting, fremmede arter, ferdsel og annen menneskelig aktivitet. Samlet kan dette skape et stort press på naturmiljøet. Flere store påvirkninger på samme sted og til samme tid innebærer større risiko for konsekvenser på økosystemet, som tap av naturmangfold. I dag er arealbruk og arealbruksendringer den største trusselen mot naturmangfoldet, men klimaendringene er ventet å bli en stadig viktigere påvirkningsfaktor. I det marine miljøet er havforsuringen forventet å utvikle seg særlig raskt i de kalde nordområdene og vil medføre endrede livsbetingelser for marine organismer.

Komiteen viser til at velfungerende økosystemer kan være et førstelinjeforsvar mot konsekvenser av klimaendringer. For eksempel kan våtmarksområder på elvesletter ta opp vann og dermed bidra til å dempe flommer. Slike økosystemtjenester er derfor livsnødvendige for livet på jorden og et avgjørende grunnlag for helse, velferd og verdiskaping i vårt samfunn. I tillegg har naturen en egenverdi som vi er forpliktet til å ivareta.

Komiteen peker på at klimaet skaper forutsetninger for naturmiljøet, og i utgangspunktet er naturen tilpasset klimatiske rammebetingelser som temperatur og nedbør. Naturen er i kontinuerlig tilpasning til naturlige variasjoner i disse variablene, og tilpasningen skjer langsomt.

Komiteen viser til at skogvernområder som dekker flere vegetasjonssoner, kan lette spredningen for noen arter, og kan på den måten bidra til klimatilpasning i skog.

Videre vil komiteen peke på at velfungerende økosystemer kan være et førstelinjeforsvar mot konsekvenser av klimaendringer. Derfor er et rikt og robust naturmangfold viktig for klimatilpasning. I skogen legges det blant annet vekt på skogvernområder som dekker flere vegetasjonssoner, og kan lette spredningen for noen arter, skoger kan binde vann, motvirke løsmasseskred mv. En artsrik skog er mer robust mot sykdommer enn en artsfattig skog.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at problemet med klimaendringene er at de skjer så raskt at mange arter ikke rekker å tilpasse seg endringene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil ta avstand fra å koble enhver flom, hete- eller kuldebølge eller storm til menneskeskapte klimaendringer.

Disse medlemmer viser til en artikkel i Teknisk Ukeblad 4. januar 2013 hvor det står at:

«Vindekspertene gjentar også budskapet om at det ikke finnes grunnlag for å si at menneskeskapte klimaendringer bidrar til flere stormer av typen Dagmar og Berit».

Disse medlemmer viser også til Klima- og miljødirektoratets nettsted miljøstatus.no, hvor det står at:

«Det er fortsatt usikkerhet om i hvilken grad ulike typer ekstremvær kan tilskrives menneskeskapte klimaendringer.»

Disse medlemmer vil påpeke at det er essensielt at man som samfunn søker å danne et realistisk bilde av årsaker, risiko, konsekvenser og kostnader. Kun på den måten kan man allokere samfunnets ressurser, slik at de bidrar til mest mulig nytte for flest mulig mennesker.

Disse medlemmerviser til artikkel i Teknisk Ukeblad 16. mai 2013, hvor det ifølge professor Helge Drange ved Bjerkenessenteret for klimaforskning er grunn til å nedjustere tidligere fremskrivinger av havnivå langs norskekysten kraftig. For deler av kysten kan det ikke utelukkes at havnivået om 100 år blir lavere enn det er i dag:

«Større fokus på lokale effekter betyr mer nyanserte beregninger og en kraftig nedjustering av vår lille del av verden. Gravitasjonseffekten og landhevingen er to av effektene som ikke ble regnet godt nok med tidligere.»

«Konsekvensen er at det i Oslo, Trondheim og Tromsø har dukket opp en viss sjanse for at folk om 100 år kan gå tørrskodde der vi blir våte på leggen i dag.»

Disse medlemmer stiller seg undrende til at Miljøverndepartementet mot bedre vitende har valgt å basere stortingsmeldingen her om klimatilpasning på foreldede fremskrivninger fra 2009 for havnivåstigning, som ikke tar hensyn til gravitasjonseffekten. Stortingsmeldingen fremstår dermed på dette området som misvisende og langt mer dramatisk enn vår beste kunnskap tilsier, noe som også er bekreftet av professor Helge Drange ved Bjerkenessenteret for klimaforskning (ref: http://www.forskning.no/artikler/2012/november/339177).

Disse medlemmer viser i denne forbindelse til Kartverkets rapport: «Estimates of Future Sea-Level Changes for Norway» fra 26. mars 2012.

Disse medlemmer vil understreke viktigheten av å være varsom med å tegne opp dramatiske fremtidsscenarioer basert på forskning, uten at en tar tilstrekkelig hensyn til usikkerheten som alltid vil være til stede i fremskrivninger av denne karakter. Vitenskapen er det beste hjelpemidlet menneskeheten har når vi planlegger for fremtiden, det er imidlertid vitenskapens natur at det alltid vil hefte noen grad av usikkerhet ved den.

Infrastruktur, bygninger

Komiteen peker på at velfungerende vann- og avløpsanlegg er avgjørende for helse, miljø og samfunnet for øvrig. Allerede i dag opplever mange kommuner flom- og vannskader og tilbakeslag av avløpsvann i bygninger som følge av intense nedbørssituasjoner. Dette kan skyldes underdimensjonering og økt fortetting, som igjen fører til overbelastning av avløpssystemet. Utredninger indikerer dessuten at det er et vedlikeholdsetterslep i sektoren.

Komiteen peker på at ansvarsforhold, ressurser og prioritering også påvirker sårbarhet, noe som for eksempel gjør vann- og avløpssektoren særlig sårbar overfor klimaendringer.

Komiteen peker på at samfunn og enkeltmennesker er avhengige av tilgang på elektrisitet, transport og kommunikasjon, vann, renovasjonstjenester og ly. Store deler av infrastrukturen omtales som kritisk infrastruktur, og samfunnet stiller store ressurser til rådighet for å sikre at infrastrukturen kan opprettholdes under ulike typer belastninger.

Komiteen viser til at nær sagt all infrastruktur er utsatt for klima og vil utsettes for klimaendringer. Sårbarhet i infrastruktur og bygninger har stor betydning for hvordan samfunnet berøres av klimaendringer.

Komiteen har merket seg at meldingen peker på at en felles utfordring for store deler av infrastrukturen og bygningsmassen er etterslep av vedlikehold. Klimaendringene vil forsterke behovet for vedlikehold og øke utfordringene knyttet til etterslep. Denne gjensidige avhengigheten mellom infrastruktur og det store vedlikeholdsetterslepet forsterker sårbarheten for klimaendringer.