Miljøverndepartementet presenterer i denne stortingsmeldingen
myndighetenes arbeid med klimatilpasning. Målet med meldingen er
å redegjøre for utfordringene klimaendringene representerer for
det norske samfunnet, og å legge bedre til rette for at de som blir
berørt av klimaendringene kan utvikle en strategi for klimatilpasning
og treffe effektive tilpasningstiltak. Meldingen presenterer utfordringer
og eksisterende politikk for klimatilpasning på de mest berørte
samfunnsområder, samt forslag til ny politikk for temaer som er
av en samfunnsovergripende karakter.
Departementet viser til at klimaendringene er
i gang og at det observeres endringer i naturen på alle kontinenter
og i alle de store havområdene. Klimaendringene de siste 150 år
kan ikke forklares uten at vi tar hensyn til menneskers utslipp
av klimagasser. Forbrenning av kull, olje og gass har frigjort store mengder
CO2. Sammen med utslipp av klimagasser fra
avskoging og andre utslippskilder har dette bidratt til økt konsentrasjon
av klimagasser i atmosfæren, som ifølge FNs klimapanel er hovedårsaken
til den globale oppvarmingen, og som fører til klimaendringer. Disse
endringene får konsekvenser for naturen og store deler av samfunnet
vårt.
De første rammene for myndighetenes arbeid med
klimaendringer ble lagt i 2008, jf. St.prp. nr. 1 (2008–2009), hvor
det ble vektlagt å arbeide med kartlegging, kunnskapsoppbygging,
samt informasjon og samordning. Det er videre gjennomført en nasjonal
utredning av klimaendringenes konsekvenser for Norge, jf. NOU 2010:10
Tilpasning til eit klima i endring. Forskningsinnsatsen er styrket
og det er gjennomført en rekke tiltak for å bygge kapasitet og kompetanse,
særlig i kommunene. Mange sektormyndigheter og kommuner er nå i
gang med tilpasningsarbeidet.
Departementet viser til at klimaendringene vil berøre
alle, endringene vil ramme ulikt i ulike deler av verden, og i Norge
vil det være stor geografisk variasjon. Ulike samfunnsområder utsettes
for klimaendringene i forskjellig grad, og store deler av vår infrastruktur
er utsatt for vær og vind.
Det har de siste årene vært forsket mye på effektene
og konsekvensene av global oppvarming. Vi har fått mer kunnskap
om hvilke konsekvenser endringene kan få på ulike deler av naturen
og samfunnet. De fleste analysene er basert på at den globale gjennomsnittstemperaturen
stiger 2–3 grader, og man har mindre kunnskap om hva som vil skje
om verden blir 4 eller 6 grader varmere i gjennomsnitt.
Etter hvert som temperaturen stiger vil klimaendringene
utover i dette århundret bli stadig mer framtredende, og man kan
forvente flere uforutsette og ekstreme hendelser – som mer intens
nedbør, flom og skred. Samtidig er klimaendringenes påvirkning på samfunnet
betinget av mange ulike forhold som er i kontinuerlig endring.
Norge ligger utsatt til for naturkreftene, med
lang kystlinje og store vidstrakte fjellområder. Klimaet har til
alle tider variert mye og hatt stor betydning for samfunnet.
Regjeringens mål er at Norge mot midten av dette
århundret skal bli et lavutslippssamfunn. Det vises til at de viktigste
sektorovergripende virkemidlene i klimapolitikken er avgifter, kvoter
og forurensningsloven. I tillegg finnes en rekke reguleringer og
ordninger i de enkelte sektorene som skal bidra til klimavennlig
omstilling og reduserte utslipp av klimagasser.
Departementet viser til Meld. St. 21 (2011–2012),
hvor det ble fokusert på hvordan Norge kan bidra til å redusere
utslippene av klimagasser i Norge og internasjonalt. Det ble varslet
sterkere virkemidler overfor petroleumssektoren og et nytt fond
for klima, fornybar energi og energiomlegging. En mer klimavennlig
transportsektor skal oppnås med satsing på kollektivtransport, sykkel
og gange, og på flere andre områder innebærer klimameldingen en
styrking av innsatsen for å redusere Norges utslipp av klimagasser.
Det foreligger tiltak som kan bidra til å øke karbonlageret i skog.
Departementet viser til «klimaforliket» på Stortinget
11. juni 2012, som skal sikre fortsatt langsiktighet og forutsigbarhet
i klimapolitikken.
Norsk klimapolitikk tar utgangspunkt i målet
om å begrense den gjennomsnittlige globale oppvarmingen til 2 grader
Celsius. Nær sagt alle verdens land har sluttet seg til denne målsettingen.
For at det globale togradersmålet skal overholdes kreves en mer offensiv
klimapolitikk fra verdenssamfunnet enn det vi ser i dag, med en
raskere omstilling mot et samfunn med langt lavere utslipp av klimagasser
mot midten av dette århundret. Selv om togradersmålet overholdes,
vil klimaendringene – ifølge FNs klimapanel – få store konsekvenser
for naturen og samfunnet.
FNs rammekonvensjon om klimaendringer (Klimakonvensjonen)
danner rammen for det internasjonale klimaarbeidet. Klimakonvensjonens
overordnede målsetting er å redusere utslipp av klimagasser slik
at farlige, menneskeskapte klimaendringer unngås. Klimameldingen
slår fast at regjeringen vil arbeide for en bred og ambisiøs klimaavtale
som nedfeller konkrete forpliktelser om utslippsreduksjoner for
både industriland og store utviklingsland, og som er i tråd med
2-gradersmålet.
Regjeringen vil:
for å være føre var
at det i arbeidet med klimatilpasning skal legges til grunn høye
alternativer fra de nasjonale klimaframskrivningene når konsekvensene
av klimaendringene vurderes. Vektlegging av hensynet til klimaendringene
skal i den enkelte sak balanseres opp mot andre viktige samfunnshensyn.
at kunnskapsstatus, konsekvenser og tilpasningsbehov
for Norge skal oppdateres i tilknytning til hovedrapportene fra
FNs klimapanel dersom vesentlig ny kunnskap foreligger.
i forbindelse med statsbudsjettet for 2014
redegjøre nærmere for hvordan arbeidet med klimatilpasning på direktoratnivå
skal koordineres.
Det vises til at NOU 2010:10 konkluderer med
at Norge har gode forutsetninger for å tilpasse seg klimaendringene,
men at dette forutsetter at relevante tiltak iverksettes for å tilpasse
natur og samfunn til endringene. Regjeringen ønsker å legge til
rette for at samfunnet effektivt kan tilpasse seg til klimaendringene.
Regjeringens mål og rammer for tilpasningsarbeidet
ble presentert i St.prp. nr. 1 (2008–2009). Arbeidet skal bidra
til å redusere samfunnets sårbarhet for klimaendringer og bidra
til å styrke Norges tilpasningsevne, som skal oppnås ved å:
1. kartlegge Norges
klimasårbarhet og innarbeide hensynet til klimaendringene i samfunnsplanleggingen
2. få frem mer kunnskap om klimaendringene
og klimatilpasning
3. stimulere samordning, informasjon og
kompetanseutvikling
Regjeringen vil:
De globale klimaendringene medfører allerede store
endringer for mange lokalsamfunn i Norge. Utover i dette århundret
må vi forvente at klimaendringene gradvis vil få økende betydning
for natur og samfunn.
Regjeringen vil:
For å gi et helhetlig bilde av ansvar for håndtering
av klimaendringene er det tatt utgangspunkt i de fenomenene eller
hendelsene som det er ventet at klimaendringene vil få stor innvirkning
på, og det er i første rekke vannrelaterte utfordringer vi har i
vente. Dette gjelder særlig flom og skred, overvann og havnivåstigning.
Hyppigere og mer intense ekstremværhendelser, endringer i flom-
og skredmønster og økt skogbrannfare i enkelte deler av landet vil
stille nye og strengere krav til både forebygging og beredskap.
Ekstremvær utgjør en risiko for liv og helse
og kan føre til brudd i kritisk infrastruktur som kraftforsyning
og transport. Forventet økning i nedbør og mer intense nedbørshendelser
kan påvirke risikobildet. Andre typer flom- og skredhendelser enn
det vi er vant med i Norge, deriblant regnflommer, kan bli mer vanlig.
Endringer i nedbørs- og flommønstre kan innebære en risiko for flom
og skred i områder som tidligere ikke har opplevd slike hendelser.
I det nasjonale risikobildet for 2012 som publiseres
årlig av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, vurderes
risikoen for naturutløste hendelser som flom og oversvømmelser forbundet
med ekstremvær, som høy i Norge. Klimaendringene forventes å forsterke
dette risikobildet.
Klimaendringer innebærer at både omfang og hyppighet
av ulike naturskader kan øke. Dette aktualiserer spørsmål om hvordan
den norske naturskademodellen kan innrettes på en måte som bidrar
til større aktsomhet og fremmer skadeforebyggende tiltak. Økt skaderisiko
vil i seg selv tilsi at innsatsen for å forebygge skade bør styrkes
– blant annet ved å styrke kartlegging av flom og skredrisiko, og
styrke innsatsen for å sikre mot skader fra flom og skred, jf. Meld.
St. 15 (2011–2012) om flom og skred. Satsing på sikring, god arealplanlegging
og god byggeskikk er viktige elementer for å begrense skader fra
naturhendelser.
Regjeringen vil:
Departementet viser til at klimaendringenes
lokale karakter plasserer kommunene i en førstelinje i møte med
klimaendringene. For at kommunene skal kunne utføre oppgavene sine
på en måte som sikrer robuste og bærekraftige lokalsamfunn i framtida,
er det nødvendig at hensynet til et endret klima blir en integrert
del av de kommunale ansvarsområdene.
Kommunene har et helhetlig ansvar for samfunnsutviklingen
innenfor sitt geografiske område. Kommunene har plikter etter ulike
lovverk, de er myndighetsutøvere etter en rekke lover og de har
ansvaret for planleggingen etter plan- og bygningsloven.
Regjeringen vil at kommunene skal legge relevant
kunnskap om klima og framtidige klimaendringer til grunn for samfunnsplanleggingen
og myndighetsutøvelse. Dette gjelder blant annet for kommunenes
praktisering av lovverk som gjelder samfunnssikkerhet og naturforvaltning,
hvor kommunene har sentrale oppgaver. Hensynet til klimaendringene
er også vesentlig ved praktisering av regler som gjelder boligbygging,
vegbygging og annen infrastruktur. Også en rekke andre tjenester
innenfor kommunenes ansvarsområde som for eksempel drikkevann, avløpsløsninger
og renovasjon berøres av klimaendringene. Hensynet til klimaendringene
har særlig betydning for hvordan kommunale tjenester og tilhørende infrastruktur
bør utvikles i et langsiktig perspektiv.
Regjeringen vil at hensynet til et klima i endring og
sårbarheten dette medfører for natur og samfunn skal legges til
grunn i kommuner og fylkeskommuners planlegging i henhold til plan-
og bygningsloven og øvrig myndighetsutøvelse. Alle kommuner bør gjennomgå
hvordan de berøres av klimaendringene. Kommunene bør også identifisere
tiltak som kan bidra til å gjøre den mer klimarobust og dermed unngå framtidige
kostnader og økt risiko for tap av liv. Virkningene av klimaendringer
bør vektlegges når kommunene utarbeider planstrategi hver valgperiode,
og for eventuell utarbeidelse av planprogram ved revidering av kommuneplan.
Analyser og vurderinger av behov for tilpasning til klimaendringer
kan være sentrale for hvilke føringer som gis for arealbruken i mange
kommuner. arealplanlegging.
Fylkeskommunene har ansvar for regional planstrategi
for å ta stilling til hvilke regionale planspørsmål det er viktig
å arbeide med for nyvalgte fylkesting og kommunestyrer. Regjeringen
mener tilpasning til klimaendringer må være en sentral premiss i dette
arbeidet.
Kommunenes beredskapsplaner kan utvides til
å omfatte forstyrrelser i drikkevannsforsyningen som skyldes ekstremvær
eller andre virkninger av klimaendringer. Vannverkseier kan foreta
en vurdering av hvilke virkninger ekstremvær som kraftig nedbør
og flom vil ha, og identifisere muligheter for å redusere forurensning
av vannkildene eller bedre vannbehandlingen. Lokalisering av avfallsdeponier,
industrielle anlegg, forurenset grunn, dyrehold i matproduksjonen
og liknende forhold kan være av betydning for råvannskvaliteten.
Videre vil intakte våtmarksområder som myrer og kantsoner bidra
til vannrensing. Kommunene kan også identifisere ledningsstrekk
der det er økt fare for inntrenging av avløpsvann i drikkevannsnettet
eller som utsettes for fare i flomsituasjoner. Et annet mulig tiltak
er å forebygge tilførsel av kjemisk og biologisk forurensning til
vannkilden, ved å utvide områdene med restriksjoner eller andre
begrensninger rundt vannkildene.
Kommunene kan også sørge for bedret beredskap i
vannforsyningen for å forhindre eller begrense akutte endringer
i vannkvalitet. Flomsikring av de tekniske anleggene og styrking
av eksisterende barrierer, for eksempel ved å øke UV-kapasiteten
ved anlegg som har dette er en annen mulighet.
Etter den norske naturskademodellen er økonomisk
dekning ved naturskade tredelt. Ting som kan brannforsikres er dekket
av privat naturskadeforsikring. I de tilfeller hvor det ikke er
adgang til å forsikre seg mot skaden ved en alminnelig forsikring,
skal Statens naturskadefond yte erstatning for naturskade. Ting
som er unntatt fra begge disse ordningene er eierens risiko og ansvar,
og må eventuelt forsikres ved en spesialforsikring.
Den norske naturskademodellen har både en statlig
og privat organisering som skal gi en effektiv beskyttelse mot den
økonomiske risikoen som følger med ekstremvær.
Departementet viser til at klimaendringene vil skape
utfordringer som berører erstatningsordningene. Mer ekstremvær med
mer intense nedbørsepisoder kan gi økte skader som følge av at vann
trenger inn i bygninger. Mer nedbør vil innebære økte utfordringer
med råteskader i bygninger. Det vil også være økt risiko for flom
som kan påføre skader på broer, veier, skog og landbruksarealer,
bygninger og annen infrastruktur. I enkelte spesielt utsatte områder som
allerede er bebygd, kan klimaendringene innebære store økninger
i skaderisiko – og dermed også mulighet for økte forsikringskostnader
og erstatningsutbetalinger.
Forsikringsselskapene har en viktig rolle i
å avlaste bedrifter og husholdninger fra økonomisk risiko, og lovgivningen
innebærer en plikt for forsikringsselskapene til å fastsette forsikringspremien
ut fra risiko. Det vises til at forsikringsselskapene for eksempel
kan bidra til lavere premier til de som gjennomfører tiltak for
å forebygge klimarelaterte skader. Gjennom sine ordninger kan forsikringsselskapene spille
en viktig rolle for å forebygge skader som følge av klimaendringene.
Ettersom eiendeler og bygninger som i Norge
er forsikret mot brannskade også er dekket for naturskader, trengs
det i mange tilfeller bare én forsikring for å sikre begge deler.
Det vises til at den forsikrede selv plikter
å prøve å avverge eller begrense omfanget av skaden. Blir ikke dette
gjort, kan forsikringsselskapets ansvar reduseres eller falle helt
bort. Tilsvarende avkortingsregler gjelder også under den statlige
naturskadeordningen når skadelidte har forsømt å foreta det som
etter forholdene var rimelig for å avverge eller begrense skaden.
Naturskadeloven regulerer den statlige naturskadeordningen
og virkeområdet for Statens naturskadefond. Fondet skal yte erstatning
for naturskader i de tilfeller hvor det ikke er adgang til å forsikre
seg mot skaden ved en alminnelig forsikring. Typiske skadeobjekter
som dekkes av ordningen er private veier og bruer, skog (flom- og
skredskader), jordbruksarealer, kaier og moloer, idrettsanlegg,
turisme og industri.
Naturskadelovens erstatningsordning er en rettighetsordning,
som gir skadelidte en lovbestemt rett til erstatning under visse
vilkår.
Naturskadeloven inneholder bestemmelser som kan
bidra til å redusere framtidig skaderisiko på eiendommer som allerede
har vært utsatt for naturskade. Erstatningen skal i utgangspunktet
brukes til gjenoppretting av skaden, men fondsstyret kan sette som vilkår
for utbetaling av erstatning at skaden utbedres på en slik måte
at faren for framtidig naturskade reduseres.
Regjeringen vil utarbeide en Statlig planretningslinje
med føringer for hvordan klimatilpasning skal håndteres på ulike
samfunnsområder i planlegging og vedtak. Planretningslinjen skal
bidra til samordning på tvers av ulike sektorer og forvaltningsnivåer. Den
vil gjøre det enklere for kommuner og fylkeskommuner å ta hensyn
til tilpasning til klimaendringer i sin planlegging etter plan-
og bygningsloven og i sin øvrige myndighetsutøvelse og gjennomføring av
plikter.
Klimatilpasning, som et tverrgående og langsiktig
hensyn, må integreres i eksisterende oppgaver i kommunene. Hensikten
med retningslinjen vil være å legge til rette for at kommunene i
sin langsiktige planlegging og arealplanlegging styrer utviklingen
i kommunen slik at den blir mindre sårbar for klimaendringene. Retningslinjen
vil også sørge for at det gis veiledning og informasjon om hvor
og hvordan kommunene kan skaffe tilstrekkelig kunnskap om ulike
konsekvenser av klimaendringene, og hva som vil være særlig viktig
for egen region.
Den statlige planretningslinjen skal trekke
opp nasjonale mål og forventninger for kommunenes planlegging for
klimatilpasning, med tydelige signaler og føringer for planleggingen
i kommunen. Retningslinjen vil gjelde både for arbeidet med overordnede
planstrategier i kommuner og fylkeskommuner og ved kommuneplanleggingen,
dvs. både for samfunnsdel, arealdel og handlingsdel.
Sentralt i retningslinjen skal være å angi hvilke hensyn
og vurderinger som må ivaretas for å sikre at virkningene av klimaendringene
blir tillagt tilstrekkelig vekt i planleggingen og i kommunenes
øvrige virksomhet og myndighetsutøvelse. Det må tas hensyn til at
ulike konsekvenser av klimaendringene vil virke forskjellig i ulike
deler av landet.
Den statlige planretningslinjen skal gi samlede føringer,
samtidig som retningslinjen på enkelte områder vil være mer konkret,
detaljert og utdypende. Retningslinjen vil bli innarbeidet i den
eksisterende statlige planretningslinjen som gjelder for klima-
og energiplanlegging i kommuner og fylkeskommuner. Den statlige
planretningslinjen vil også legges til grunn ved enkeltvedtak som
statlige, regionale og kommunale organer treffer etter plan- og
bygningsloven eller annen lovgivning.
Departementet viser til at et sentralt formål
med klimatilpasning er å hindre framtidige kostnader, for eksempel
knyttet til ulykker, driftsavbrudd og andre skader som følge av
klimaendringene. Tiltak som flom- og skredsikring, oppgradering
av vann- og avløpsrør og dreneringsløsninger medfører store kostnader.
Forebygging av uønskete virkninger av klimaendringene i form av
klimatilpasningstiltak, vil kunne bidra til reduserte framtidige
kostnader. De konkrete vurderingene av lønnsomhet av klimatilpasning må
vurderes i hvert enkelt tilfelle.
Kommunene, fylkeskommuner og statlige myndigheter
har ansvar for å ta hensyn til klimatiske rammebetingelser i relevante
deler av sin virksomhet, herunder klimaendringer. Departementet
viser til at tiltakene som er varslet i denne stortingsmeldingen vil
legge til rette for klimatilpasning i det kommunale planarbeidet,
blant annet med utviklingen av et nasjonalt senter for klimatjenester.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Bendiks H. Arnesen, Irene Johansen, Torstein Rudihagen, Tor-Arne
Strøm og Eirin Sund, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen, Oskar
J. Grimstad og Henning Skumsvoll, fra Høyre, Nikolai Astrup, Bjørn Lødemel
og Siri A. Meling, fra Sosialistisk Venstreparti, Lars Egeland,
fra Senterpartiet, lederen Erling Sande, og fra Kristelig Folkeparti,
Kjell Ingolf Ropstad, viser til at jordens klima er i endring.
Det observeres endringer i naturen som følge av klimaendringer på
alle kontinenter og i alle de store havområdene. Klimaet på jorden
har alltid gjennom hele klodens historie vært i endring, og naturen
har tilpasset seg i forhold til dette.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, peker på at selv
om ikke-menneskeskapte faktorer også påvirker klimaet, så kan ikke
klimaendringene de siste 150 årene forklares uten at vi tar hensyn
til menneskelige utslipp av klimagasser. Forbrenning av kull, olje
og gass har frigjort store mengder CO2.
Sammen med utslipp av klimagasser fra avskoging og andre utslippskilder har
dette bidratt til økt konsentrasjon av klimagasser i atmosfæren.
Den økte mengden klimagasser i atmosfæren er ifølge FNs klimapanel
hovedårsaken til den globale oppvarmingen, og fører til klimaendringer. Disse
endringene får konsekvenser for naturen og store deler av samfunnet
vårt.
Komiteen viser til
at selv om det er stor enighet om at klimaet er i endring, så er
det fortsatt stor usikkerhet knyttet til hvor store endringer vi
vil oppleve de kommende tiårene, og hvordan klimaet vil endre seg
i ulike geografiske områder.
Komiteen viser til at hvor store
konsekvenser klimaendringene vil få for natur og samfunn, vil være et
resultat av hvor mye klimaet endrer seg. Det er også avhengig av
samfunnets evne, muligheter og vilje til å ta hensyn til at klimaet
vil endre seg fremover, og aktivt tilpasse seg disse endringene.
Komiteen peker samtidig på at
en ambisiøs politikk nasjonalt må være fornuftig i global sammenheng,
der det overordnete målet er å redusere de samlede globale utslipp
av klimagasser. Dette innebærer at det tas hensyn til konsekvensene
av kvotesystemet, faren for karbonlekkasje og til industriens konkurranseevne
når politikken utformes.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at Norge må
føre en ambisiøs nasjonal klimapolitikk. Flertallets mål
er en langsiktig omstilling til et lavutslippssamfunn innen 2050.
Flertallet har merket seg at
de fleste studier av de mulige konsekvenser av klimaendringene tar utgangspunkt
i at vi tilpasser oss en verden hvor gjennomsnittstemperaturen på
jorden øker med 2–3 grader celsius mot slutten av dette århundret.
Kapasiteten og muligheten til å tilpasse seg høyere temperaturstigninger,
som 4–6 grader celsius, har vi begrenset kunnskap om.
Flertallet understreker at selv
om man skulle få en internasjonal enighet om en ambisiøs politikk for
å redusere utslipp av klimagasser, så vil temperaturen fortsette
å stige frem mot 2100. Det er derfor nødvendig å forberede samfunnet
på forventede klimaeffekter som uansett vil komme.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet peker
på at klimaendringer er en naturlig del av jordens utvikling og
et uttrykk for dens kontinuerlige endring. Naturlige variasjoner
i klimatiske forhold er et produkt av prosesser og svingninger som
til enhver tid skjer omkring oss, som for eksempel varierende solaktivitet
og sykliske havstrømmer. Menneskelig aktivitet påvirker også klimaet
på flere områder, men det hersker fremdeles stor usikkerhet om hvor
mye dette utgjør i forhold til de naturlige variasjonene.
Disse medlemmer merker seg i
den forbindelse FNs klimapanels rapport fra mars 2012, som konkluderte
med at ekstremeffekter de neste 20–30 år ville bli dominert av naturlige
variasjoner. Da menneskeheten uansett må tilpasse seg endringer
i livsvilkår, er det etter disse medlemmers syn av underordnet
betydning å identifisere de viktigste driverne til klimaendringer
når man skal utarbeide politiske løsninger for å møte potensielle
klimautfordringer.
Komiteen peker på at Norge ligger
utsatt til med en langstrakt kyst og store høyfjellsområder som
strekker seg inn i Arktis. Vær og klima påvirker nærmest alle deler
av samfunnet og er en viktig del av hverdagen for de fleste. Det
norske folk er derfor vant til å ta hensyn til været, og har gjennom
århundrene tilpasset seg et skiftende klima.
Komiteen har merket seg at over
det siste århundret har det blitt varmere i Norge og nedbørsmengdene
har økt med om lag 20 pst. Det er ventet at temperatur og nedbør
i Norge vil fortsette å øke fremover. Årsmiddeltemperaturen i Norge
anslås å øke med 2,3 til 4,6 grader celsius mot slutten av dette
århundret sammenliknet med normalperioden 1961–1990. Temperaturen
vil stige mest i innlandet, i Nord-Norge og på Svalbard. Landsgjennomsnittet for
middelfremskrivningen viser en ventet nedbørsøkning på om lag 20
pst. høst, vinter og vår, og om lag 10 pst. økning i sommersesongen.
Fremskrivningene viser at antall dager med mye nedbør vil øke utover
i århundret. Også nedbørsmengdene disse dagene vil kunne bli større.
Dette gjelder for alle årstider over hele landet.
Klimaendringene kan ha både positive og negative
konsekvenser. Blant de positive er færre dødsfall på grunn av kulde,
lengre vekstsesong i landbruket, som kan gi grunnlag for økt produksjon
og nye vekster og økt vannkraftproduksjon og dermed større inntekter.
Blant de negative konsekvensene er naturødeleggelser som følge av
mer ekstremvær, økende havnivå som følge av bresmelting og oppvarming av
havene, fare for utryddelse av truede dyre- og plantearter i arktiske
eller høyfjellsområder som er avhengig av et kaldt og tøft klima,
risiko for nye plante- og dyresykdommer som kan redusere produktiviteten
i landbruket og behov for et mer robust kraftnett.
Klimaendringene vil dessuten kunne bety økt
risiko for sykdommer som overføres av en bærer som for eksempel
mygg, flått eller snegler, såkalt vektorbårne sykdommer. Sykdommene
sprer seg fordi utbredelse, bestandsstørrelse og aktivitetsperiode
for slike organismer øker med stigende temperatur. Internasjonalt
fryktes spredning av sykdommer som malaria, schistosomiasis, denguefeber
og ulike mygg- og flåttoverførte hjernebetennelser til nye områder.
For malaria og dengefeber er en forhøyet risiko først og fremst
knyttet til reise til utlandet. Komiteen har merket
seg at det i meldingen slås fast at det er mindre trolig at malaria
og denguefeber vil etablere seg i Norge.
Konsekvensene er usikre for livet i havet, og
dermed fiskeri- og havbruksnæringen, som følge av varmere hav og
økt forsuring av havene.
Komiteen mener at klimatilpasning
handler om å erkjenne at klimaet er i endring, forstå konsekvensene
og iverksette tiltak for enten å hindre skade eller utnytte muligheten
klimaendringen kan innebære.
Komiteen viser til at klimaendringene
med dertil følgende økt nedbør påvirker matproduksjon både nasjonalt
og internasjonalt. I Norge kan høyere temperatur føre til lengre
vekstsesong, noe som i utgangspunktet er positivt med tanke på økt
selvforsyning. På den andre siden kan økt nedbør, ras og flom bety
tap av avlinger og dyrkbar jord og således være en trussel mot matproduksjon
og selvforsyningsgrad.
Komiteen vil derfor påpeke at
man må ha økt beredskapsfokus på følgene klimaendringene kan ha for
den nasjonale matforsyningen. Komiteen viser til
at arbeidet for å sikre matjord må fortsette, og peker på det økte
fokuset, både nasjonalt og internasjonalt, på nødvendige beredskapslagre
for korn.
Komiteen peker på at mer ekstremvær
med hetebølger, stormer og hyppigere regnflom i fremtiden vil kunne
sette samfunnet på store prøver, slik vi har sett eksempler på i
flere landsdeler i Norge de siste årene.
Komiteen viser til at klimaendringer
og samfunnsendringer skjer parallelt. Samfunnsendringene vil påvirke
vår sårbarhet for klimaendringer. En økende andel av den norske
befolkningen bor i byområder, og det er forventet at byene vil fortsette
å vokse. De største byene i Norge ligger ved kysten eller inntil
vassdrag. Større og mer intense nedbørsmengder stiller større krav
til overvannshåndtering i byene. Byutvikling i havneområder gir
også utfordringer på grunn av havnivåstigning. Videre har byene mye
infrastruktur med sine mange bygninger, veier, havner og ledningsnett.
Denne infrastrukturen vil være sårbar om klimaendringene innebærer
mer intens nedbør og økt sannsynlighet for lokale regnflommer. Kraft-
og ekomnettet er mer belastet i tett befolkede områder. Dermed er
det også mer sårbart når uforutsette hendelser oppstår, og brudd
i en by kan få konsekvenser for flere.
Komiteen peker på at et moderne
samfunn er sårbart overfor naturødeleggelser. Svært mye av infrastrukturen,
maskiner, apparater og andre hjelpemidler i vårt samfunn er avhengig
av elektrisk kraft. Kraftforsyningssystemet må være dimensjonert
for å tåle ekstremvær. Dette er en del av samfunnets kritiske infrastruktur
ettersom vi er helt avhengig av en stabil og sikker kraftforsyning.
Større brudd i kraftforsyningen vil ha store økonomiske konsekvenser og
utgjøre en trussel mot liv og helse.
Moderne telekommunikasjoner spiller en viktig rolle
i vårt samfunn, og disse er også sårbare for brudd i kraftforsyningen.
Orkanen Dagmar viste hvor sårbare våre lokalsamfunn er når strømmen
blir borte i lengre perioder. Både dette uværet og andre ekstremværsituasjoner
har vist at beredskapen i Norge ikke er god nok for å håndtere denne
typen krisesituasjoner, som vi kan oppleve flere av i årene fremover.
Det er derfor etter komiteens mening behov for å
styrke både det forebyggende arbeidet og kriseberedskapen.
Komiteen erkjenner at permanent
høyere sikkerhetsnivå er ressurskrevende og kostbart, og mener at
tiltakskostnader må sees i forhold til den reelle nyttegevinsten
for samfunnet.
Komiteen peker også på at i vårt
velstående samfunn blir de materielle konsekvensene av ekstremvær
i form av økonomiske tap større enn tidligere.
Komiteen peker på at introduksjon
av fremmede arter er en betydelig årsak til tap av naturmangfold
i dag. Nye arter kommer til Norge ved naturlig vandring, mens andre
blir introdusert gjennom menneskelig aktivitet. Disse kan fortrenge
naturlig forekommende arter og føre til irreversible endringer i økosystemet.
Lengre vekstsesong og kortere og mildere vintre kan føre til gunstigere
forhold ved introduksjon av fremmede arter som ennå ikke har etablert
seg i norsk natur, samtidig som fremmede arter som allerede er her
kan få bedre muligheter til å etablere og spre seg.
Komiteen peker på at klimaendringer
har stor innvirkning på økosystemer og artene som lever der. Samtidig
virker klimaendringer sammen med mange andre påvirkningsfaktorer
som nedbygging og fragmentering av leveområder, forurensning, høsting, fremmede
arter, ferdsel og annen menneskelig aktivitet. Samlet kan dette
skape et stort press på naturmiljøet. Flere store påvirkninger på
samme sted og til samme tid innebærer større risiko for konsekvenser på
økosystemet, som tap av naturmangfold. I dag er arealbruk og arealbruksendringer
den største trusselen mot naturmangfoldet, men klimaendringene er ventet
å bli en stadig viktigere påvirkningsfaktor. I det marine miljøet
er havforsuringen forventet å utvikle seg særlig raskt i de kalde
nordområdene og vil medføre endrede livsbetingelser for marine organismer.
Komiteen viser til at velfungerende
økosystemer kan være et førstelinjeforsvar mot konsekvenser av klimaendringer.
For eksempel kan våtmarksområder på elvesletter ta opp vann og dermed
bidra til å dempe flommer. Slike økosystemtjenester er derfor livsnødvendige
for livet på jorden og et avgjørende grunnlag for helse, velferd
og verdiskaping i vårt samfunn. I tillegg har naturen en egenverdi
som vi er forpliktet til å ivareta.
Komiteen peker på at klimaet
skaper forutsetninger for naturmiljøet, og i utgangspunktet er naturen
tilpasset klimatiske rammebetingelser som temperatur og nedbør.
Naturen er i kontinuerlig tilpasning til naturlige variasjoner i
disse variablene, og tilpasningen skjer langsomt.
Komiteen viser til at skogvernområder
som dekker flere vegetasjonssoner, kan lette spredningen for noen
arter, og kan på den måten bidra til klimatilpasning i skog.
Videre vil komiteen peke på at
velfungerende økosystemer kan være et førstelinjeforsvar mot konsekvenser
av klimaendringer. Derfor er et rikt og robust naturmangfold viktig
for klimatilpasning. I skogen legges det blant annet vekt på skogvernområder som
dekker flere vegetasjonssoner, og kan lette spredningen for noen
arter, skoger kan binde vann, motvirke løsmasseskred mv. En artsrik
skog er mer robust mot sykdommer enn en artsfattig skog.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at problemet med
klimaendringene er at de skjer så raskt at mange arter ikke rekker
å tilpasse seg endringene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
ta avstand fra å koble enhver flom, hete- eller kuldebølge eller
storm til menneskeskapte klimaendringer.
Disse medlemmer viser til en
artikkel i Teknisk Ukeblad 4. januar 2013 hvor det står at:
«Vindekspertene gjentar også budskapet om at det
ikke finnes grunnlag for å si at menneskeskapte klimaendringer bidrar
til flere stormer av typen Dagmar og Berit».
Disse medlemmer viser også til
Klima- og miljødirektoratets nettsted miljøstatus.no, hvor det står
at:
«Det er fortsatt usikkerhet om i hvilken grad ulike
typer ekstremvær kan tilskrives menneskeskapte klimaendringer.»
Disse medlemmer vil påpeke at
det er essensielt at man som samfunn søker å danne et realistisk
bilde av årsaker, risiko, konsekvenser og kostnader. Kun på den
måten kan man allokere samfunnets ressurser, slik at de bidrar til
mest mulig nytte for flest mulig mennesker.
Disse medlemmerviser
til artikkel i Teknisk Ukeblad 16. mai 2013, hvor det ifølge professor Helge
Drange ved Bjerkenessenteret for klimaforskning er grunn til å nedjustere
tidligere fremskrivinger av havnivå langs norskekysten kraftig.
For deler av kysten kan det ikke utelukkes at havnivået om 100 år
blir lavere enn det er i dag:
«Større fokus på lokale effekter betyr mer nyanserte
beregninger og en kraftig nedjustering av vår lille del av verden.
Gravitasjonseffekten og landhevingen er to av effektene som ikke
ble regnet godt nok med tidligere.»
«Konsekvensen
er at det i Oslo, Trondheim og Tromsø har dukket opp en viss sjanse
for at folk om 100 år kan gå tørrskodde der vi blir våte på leggen
i dag.»
Disse medlemmer stiller seg undrende
til at Miljøverndepartementet mot bedre vitende har valgt å basere
stortingsmeldingen her om klimatilpasning på foreldede fremskrivninger
fra 2009 for havnivåstigning, som ikke tar hensyn til gravitasjonseffekten.
Stortingsmeldingen fremstår dermed på dette området som misvisende
og langt mer dramatisk enn vår beste kunnskap tilsier, noe som også
er bekreftet av professor Helge Drange ved Bjerkenessenteret for klimaforskning
(ref: http://www.forskning.no/artikler/2012/november/339177).
Disse medlemmer viser i denne
forbindelse til Kartverkets rapport: «Estimates of Future Sea-Level
Changes for Norway» fra 26. mars 2012.
Disse medlemmer vil understreke
viktigheten av å være varsom med å tegne opp dramatiske fremtidsscenarioer
basert på forskning, uten at en tar tilstrekkelig hensyn til usikkerheten
som alltid vil være til stede i fremskrivninger av denne karakter. Vitenskapen
er det beste hjelpemidlet menneskeheten har når vi planlegger for
fremtiden, det er imidlertid vitenskapens natur at det alltid vil
hefte noen grad av usikkerhet ved den.
Komiteen peker på at velfungerende
vann- og avløpsanlegg er avgjørende for helse, miljø og samfunnet
for øvrig. Allerede i dag opplever mange kommuner flom- og vannskader
og tilbakeslag av avløpsvann i bygninger som følge av intense nedbørssituasjoner.
Dette kan skyldes underdimensjonering og økt fortetting, som igjen
fører til overbelastning av avløpssystemet. Utredninger indikerer
dessuten at det er et vedlikeholdsetterslep i sektoren.
Komiteen peker på at ansvarsforhold,
ressurser og prioritering også påvirker sårbarhet, noe som for eksempel
gjør vann- og avløpssektoren særlig sårbar overfor klimaendringer.
Komiteen peker på at samfunn
og enkeltmennesker er avhengige av tilgang på elektrisitet, transport
og kommunikasjon, vann, renovasjonstjenester og ly. Store deler
av infrastrukturen omtales som kritisk infrastruktur, og samfunnet
stiller store ressurser til rådighet for å sikre at infrastrukturen
kan opprettholdes under ulike typer belastninger.
Komiteen viser til at nær sagt
all infrastruktur er utsatt for klima og vil utsettes for klimaendringer. Sårbarhet
i infrastruktur og bygninger har stor betydning for hvordan samfunnet
berøres av klimaendringer.
Komiteen har merket seg at meldingen
peker på at en felles utfordring for store deler av infrastrukturen
og bygningsmassen er etterslep av vedlikehold. Klimaendringene vil
forsterke behovet for vedlikehold og øke utfordringene knyttet til
etterslep. Denne gjensidige avhengigheten mellom infrastruktur og det
store vedlikeholdsetterslepet forsterker sårbarheten for klimaendringer.
Komiteen har merket seg at regjeringen
i meldingen ikke avklarer statlige ansvarsforhold på klimatilpasningsområdet,
herunder hvem som skal være myndighet på sentrale områder som overvann og
havnivåstigning.
Komiteen viser til at meldingen
opprinnelig slo fast at Klima- og forurensningsdirektoratet skulle ha
ansvar for å koordinere det nasjonale arbeidet med klimatilpasning
i Norge på direktoratnivå, herunder også koordinering knyttet til
havnivåstigning og overvannshåndtering. I brev fra miljøvernministeren samme
dag som meldingen ble lagt frem, ble dette endret til at regjeringen
i forbindelse med statsbudsjettet for 2014 vil redegjøre nærmere
for hvordan arbeidet med klimatilpasning på direktoratnivå koordineres.
Komiteen mener det er en svakhet
ved meldingen at den ikke inneholder noen avklaring av disse ansvarsforholdene. Komiteen mener
derfor det er svært viktig at statsbudsjettet for 2014 endelig avklarer
det statlige myndighetsansvaret for overvann, havnivåstigning og
koordineringsfunksjonen på klimatilpasningsområdet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
registrerer at det statlige myndighetsansvaret for overvann, havnivåstigning
og koordineringsfunksjonen på klimatilpasningsområdet vil omhandles
i statsbudsjettet for 2014.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti peker på at i dag har minst
8 departementer ansvar for ulike deler av arbeidet med naturfare
og klimatilpasning. Mens NVE har et klart definert ansvar for forebygging
og sikring mot elveflommer og skred, er det ikke definert noe slikt
ansvar for havnivåstigning og overvann. Manglende avklaring av det statlige
koordineringsansvaret og manglende avklaring av fagansvar på statlig
nivå knyttet til havnivåstigning og overvann, bidrar til å vanskeliggjøre kommunenes
tilpasningsarbeid. Det haster derfor med en avklaring av det statlige
ansvaret for havnivåstigning og overvann.
Komiteen peker på at kunnskap
er en forutsetning for effektiv klimatilpasning. Det gjelder kunnskapen
om klimaendringene og effektene, men også om hvordan vi som samfunn
tilpasser oss endringene. Det er viktig at vi til enhver tid bygger
tilpasningsarbeidet på best mulig tilgjengelig kunnskap om klimaendringene
og hvordan disse håndteres. Komiteen mener derfor
det er viktig at kunnskapsgrunnlaget for tilpasning til klimaendringene styrkes
gjennom en mer aktiv overvåking av klimaendringene, en opptrapping
av klimaforskningen og utvikling av det nasjonale senteret for klimatjenester.
Komiteen peker på betydningen
av å utdanne personer med kompetanse innen forebygging og sikring
mot flom. Komiteen peker her blant annet på rekrutteringen
til vann- og avløpsfaget.
Komiteen peker på at planleggere
og politikere trenger kunnskap om arealenes kvaliteter og verdi for
samfunnet for å kunne vurdere risiko og sikre god planlegging. Et
godt kartgrunnlag som gir presis geografisk informasjon er derfor
et viktig utgangspunkt for å kunne vurdere hvilken risiko klimaendringene innebærer
på viktige samfunnsområder.
Komiteen peker på at de globale
klimaendringene allerede medfører store endringer for mange lokalsamfunn
i Norge. Utover i dette århundret må vi forvente at klimaendringene
gradvis vil få økende betydning for natur og samfunn.
Komiteen peker videre på at mer
ekstremvær vil øke skaderisikoen i samfunnet og er forbundet med
store økonomiske kostnader. Effektiv skadeforebyggende innsats forutsetter
kunnskap om hvordan de ulike sektorene i samfunnet og lokalsamfunn
er mest utsatt for økt klimarisiko. Det er behov for mer kunnskap
om fremtidige kostnader om klimaendringer, og hvordan dagens politikk
og samfunnsplanlegging kan fange opp og ta hensyn til behovet for
klimatilpasning.
Komiteen understreker at forskningen
må peke mot virkemidler og politikk for hvordan vi best kan fremme
lavutslippssamfunnet og samtidig møte konsekvensene av klimaendringene.
Sammenhengen mellom tilpasning til klimaendringer og tiltak for
å bekjempe dem blir stadig viktigere.
Komiteen har merket seg at Norsk
senter for klimatjenester i 2011 ble etablert under Meteorologisk
Institutt ved Universitetet i Oslo, i samarbeid med Norges vassdrags-
og energidirektorat og Bjerknessenteret. Et viktig formål med etableringen
av et senter for klimatjenester er å støtte opp under kommunenes
og sektormyndighetenes tilpasningsarbeid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er viktig at dette
nye senteret gis nødvendige rammebetingelser så det kan fungere som
en praktisk støtte og gjøre det lettere for kommunene å gjennomføre
nødvendige analyser av konsekvenser og mulige tilpasningstiltak.
Disse medlemmer mener at det
norske senteret for klimatjenester må utvikles i nært samarbeid med
berørte etater. Det må også vurderes nærmere om enkelte etater og
forskningsinstitutter bør knyttes til senteret i tillegg til de
som er tilknyttet i dag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Norges Forskningsråd har gjennomført en internasjonal evaluering
av norsk klimaforskning, og at denne evalueringen ble ledet av professor
emeritus Thomas Rosswall, tidligere administrerende direktør i Det
internasjonale vitenskapsråd. Disse medlemmer viser
til at mens norsk klimaforskning i hovedsak får gode skussmål, fremsettes
det også noen ankepunkter. Et slikt ankepunkt fremkommer i rapportens
kapittel 2.1.1.6, hvor det heter:
«En god forståelse av klimasystemet kan ikke oppnås
uten en dedikert innsats for å forstå hva som bidrar til klimaendringer
fra naturlige klimaprosesser. Den geologiske historien dokumenterer
tydelig sterk klimaforandring forbundet med variabel solenergi,
selv om den eksakte mekanismen ikke er identifisert. Dette bør føre
til en helhetlig internasjonal innsats, men det overraskende er
at den verdensomspennende vitenskapelige innsatsen for å øke vår
forståelse av de naturlige variasjonene er svært begrenset. Dette
er mest sannsynlig relatert til de begrensede midlene som er tilgjengelig
for grunnleggende forskning.»
Disse medlemmer er enig i at
innsatsen for grunnleggende forskning på klima, også for å øke forståelsen
av naturlige klimavariasjoner, bør styrkes.
Komiteen mener at klimaendringene
gjør at det er behov for en styrket satsing på flom- og skredforebygging. Komiteen peker
på at vi aldri kan sikre oss hundre prosent mot framtidige flom-
og skredulykker, men styrket satsing på forebyggende tiltak kan
redusere skadene og minske omfanget av nye flommer og skred.
Komiteen har merket seg svarbrev
fra Olje- og energidepartementet, datert 22. november 2012, på spørsmål
fra komiteen, der departementet viser til at kommunene har et generelt
ansvar for å ta vare på innbyggerne og ansvar for den lokale flom-
og skredberedskapen, som også inkluderer å gjennomføre risiko- og
sårbarhetsanalyser. Departementet peker videre på at ansvarsfordelingen
mellom utbygger, kommune, fylkeskommune og stat knyttet til utbygging
av ny bebyggelse og infrastruktur, er klart definert i lovverket
gjennom reglene for arealplanlegging og byggesaksbehandling. Etter
ordlyden i naturskadeloven § 20 første ledd har kommunen et ansvar for
å treffe forholdsregler mot naturskader også for eksisterende bebyggelse.
Departementet skriver imidlertid at det er uklart hvor langt dette
ansvaret går, og at departementet har startet arbeidet med å avklare
det ansvaret kommunene har for flom- og skredforebygging ved eksisterende
bebyggelse. Departementet varsler at det skal foretas en helhetlig gjennomgang
av naturskadelovens bestemmelser om sikring, og at Norges vassdrags-
og energidirektorat (NVE) i denne forbindelse har fått i oppdrag
å gjennomgå og vurdere en rekke forhold som har betydning på dette
området. Komiteen imøteser denne gjennomgangen, og
vil understreke betydningen av at dette arbeidet ferdigstilles så
snart som mulig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener derfor at lovutvalget
bør nedsettes umiddelbart, og at det blir et ekspertutvalg som kan utrede
en helhetlig lovendring som klargjør kommunenes ansvar og boligeiernes
rettigheter når det gjelder flom- og skredforebygging. Disse
medlemmer peker på at det i dag er uklare rettstilstander, noe
som har ført til en rekke rettssaker.
Disse medlemmer peker her særlig
på at enkelte boligeiere vil måtte flytte fordi tomten blir uegnet
og farlig som boligtomt på grunn av økt flom- og skredfare. Det
er særlig viktig å klarlegge ansvar og rettigheter i slike saker. Disse
medlemmer mener at kommunen må ha det økonomiske ansvaret
for de økte utgifter, utover forsikringsselskapenes ansvar som boligeiere
påføres, som følge av at de må flytte fra boligen sin eller gjenoppbygge
boligen på et annet sted på grunn av økt flom- og skredfare.
Disse medlemmer peker på at vi
trenger ny kunnskap om hvordan klimaendringer vil påvirke den enkelte
kommune, for eksempel oversikter over lokale fryse-tine-perioder
og flomsonekartlegging, særlig av bekker og mindre vassdrag. Mye
av dette vil kreve fagekspertise for å utarbeide. Disse medlemmer mener
derfor at det er helt avgjørende at det nye nasjonale senteret for
klimatjenester blir i stand til å levere grunnlagsdata av så lokal
karakter at de kan brukes av den enkelte kommune. I tillegg må det
stilles fagressurser til rådighet for undersøkelser og vurderinger
ute i kommunene.
Komiteen peker på
at bevilgningen i de siste års statsbudsjett til flom- og skredforebygging
bare dekker en brøkdel av behovet for kartlegging av faresoner for
flom og skred i kommunene. Kartleggingen av faresoner for flom og
skred skal bidra til å framskaffe kunnskap både om hvor det er viktig
å sette inn tiltak i områder som allerede er tatt i bruk, og om hvor
det er viktig at utsatte områder ikke tas i bruk.
Komiteen viser til at etter en
gjennomgang i 2010 blant 330 kommuner med kartleggingsbehov for
ulike skredtyper, konkluderte NVE med at 120 kommuner er prioritert
for faresonekartlegging for skredtypene snøskred, sørpeskred, steinsprang,
jordskred og flomskred. Med dagens bevilgninger er NVE i stand til
å gjennomføre faresonekartlegging i to til fem kommuner i året.
Komiteen vil peke på viktigheten
av kartleggings- og overvåkingsarbeidet med hensyn til biomangfold
for å sikre naturen best mulig i møte med et endret klima.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er behov for å trappe
opp bevilgningene til flom- og skredforebygging de kommende årene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til revidert nasjonalbudsjett for 2013, kap. 1320 (Ny) post 32 Utbedring
etter flomkatastrofen på Østlandet mai 2013, hvor Fremskrittspartiet
foreslår en egen øremerket pengepott knyttet til ødeleggelser på
landbasert infrastruktur på 250 mill. kroner.
Komiteen peker på at klimaendringenes
lokale karakter plasserer kommunen i en førstelinje i møte med klimaendringene.
Større og mer intense nedbørsmengder setter store krav til overvannshåndtering
i byene, på grunn av mange tette flater på veier og plasser. For
at kommunene skal kunne utføre oppgavene sine på en måte som sikrer
robuste og bærekraftige lokalsamfunn i fremtiden, er det nødvendig at
hensynet til et endret klima blir en integrert del av de kommunale
ansvarsområdene.
Komiteen har merket seg at regjeringen
vil opprette et lovutvalg som skal vurdere dagens gjeldende regelverk
og komme med eventuelle forslag til forbedring av rammebetingelsene
for kommunenes håndtering av økende mengder overvann ved et klima
i endring, og støtter dette. Dette er etter komiteens mening
viktig for å tilrettelegge for kommunenes klimatilpasningsarbeid
på vann- og avløpsområdet. Komiteen viser til at
Stortinget to ganger tidligere har påpekt behovet for et slikt lovutvalg. Komiteen mener
at lovutvalget bør nedsettes så raskt som mulig, og med et mandat
som sikrer utredning av bredden av problemstillinger som Stortinget har
vært opptatt av.
Komiteen viser til at forholdene
kommunene imellom vil variere mye når det gjelder bosettingsstruktur,
hydrologi, geologi, topografi osv. Komiteen viser
til kommunenes betydelige ansvar i klimatilpasningsarbeidet og behovet
for kompetanse og gode kunnskapsmiljøer på dette området.
Etter komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkepartis mening
tilsier dette både en robust kommunestruktur der kommunene har et
sterkt fagmiljø, og en styrking av kommunenes ressurser for å kunne ivareta
dette ansvaret.
Komiteen vil peke
på behovet for kompetanse og bemanning generelt når det gjelder
miljøvern i kommunene. Det gjelder også klimatilpasning og kompetanse
innen områdene natur og biomangfold. En styrket kompetanse sammen
med økt kartlegging kan blant annet bidra til å dempe konflikter
knyttet til utbygging.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti peker på at det er behov for
å styrke kompetansen på klimatilpasning i kommunene. Både små og
store kommuner har behov for økt kompetanse og til dels ny kompetanse.
Disse medlemmer mener at viktige
kartdata som kan styrke kommunenes arbeid med forebygging av flomskader
må være tilgjengelig for kommunene.
Disse medlemmer har videre merket
seg at regjeringen i meldingen ser det som et viktig mål at «klimaendringer
ikke fører til økende forskjeller mellom norske kommuner». Disse
medlemmer slutter seg til dette, og peker på at for at dette
skal realiseres må det stilles konkrete faglige, økonomiske og operative
ressurser til rådighet for de mest utsatte kommunene.
Disse medlemmer peker på at dagens
kompetansenivå i kommunene ofte ikke er godt nok til å møte fremtidens
klimautfordringer. Disse medlemmer mener at det nye
nasjonale senteret for klimatjenester må bistå kommunene med kompetanse og
opplæring. Disse medlemmer understreker at det nye
senteret må tilføres tilstrekkelige ressurser slik at dets tjenester
er tilgjengelig for alle kommuner som har behov, uavhengig av den
enkelte kommunes økonomi.
Disse medlemmer har videre merket
seg at regjeringen vil innføre en planretningslinje med «konkrete,
detaljerte og utdypende» krav, inkludert hvilke tiltak som bør vurderes. Disse
medlemmer peker på at når vi vet hvor forskjellige norske kommuner
er, så frykter disse medlemmer at en så detaljert
styring av innholdet i kommunal planlegging vil være mer byråkratiserende
enn kvalitetshevende. Disse medlemmer mener at et
behov for å understreke ansvaret for å ta hensyn til klimatilpasning
i kommunal og regional planlegging, kan møtes på en mer overordnet
måte ved eksplisitt å henvise til dette i plan- og bygningslovens
angivelse i § 3-1 av oppgaver og tilsyn.
Komiteen viser til at våtmarksområdene
kan ha stor betydning for å dempe virkninger av flom. En nasjonal
plan for restaurering av prioriterte våtmarker er utarbeidet. Hensikten
er å bedre livsvilkårene for truete arter, sikre truete naturtyper
og gi økte økosystemtjenester. Arbeidet med å restaurere og bevare våtmarker
for å bidra til at våtmarker kan levere økosystemtjenester vil videreføres.
Det bør etableres en mer systematisk tilnærming til hvordan grunnstrukturer
kan bedres og vannveier åpnes.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til NOU 2010:10 «Tilpasning
til et klima i endring», der utvalget peker på at det store vedlikeholdsetterslepet
på kommunal og fylkeskommunal infrastruktur bidrar til å gjøre Norge
mer sårbart for klimaendringer. Utvalget beregnet at det bare for
bygg og vei vil koste 6 mrd. kroner årlig i en 20-årsperiode å dekke
inn underskuddet. Disse medlemmer har merket seg
at dette ikke er drøftet i meldingen.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at FNs klimapanel mener
at klimaendringene vil bli størst i polare områder. Temperaturen
i Arktis øker om lag dobbelt så raskt som den globale middeltemperaturen.
Om utviklingen vi har sett de siste årene i Arktis fortsetter, vil
det få stor betydning for befolkningen og lokalsamfunnene i nordområdene.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak:
Meld. St. 33 (2012–2013) – om klimatilpasning
i Norge – vedlegges protokollen.
Oslo, i energi- og miljøkomiteen, den 13. juni 2013
Erling Sande |
Nikolai Astrup |
leder |
ordfører |