Jeg viser til brev datert 30. april hvor Kommunal-
og forvaltningskomiteen oversender Representantforslag 109 S (2012-2013)
fra stortingsrepresentantene Per Sandberg, Gjermund Hagesæter, Åge Starheim
og Morten Ørsal Johansen om tiltak for å bedre infrastrukturen innen
drikkevannsforsyning og avløp.
Jeg er kjent med de utfordringene representantene
peker på. Det er et stort vedlikeholdsetterslep på ledningsnettet
i mange norske kommuner, og økte nedbørsmengder i forbindelse med
klimaendringer vil bare gjøre presset på avløpsnettet større. Dette
er en problematikk som regjeringen har stort fokus på.
En rekke lover og forskrifter regulerer vann-
og avløpstjenestene i Norge, og flere av dem er basert på EU-regelverk.
Forurensningsloven er sentral for regulering av slike tjenester,
og de mer detaljerte kravene til tjenestene er fastsatt i forurensningsforskriften.
Kravene her er en gjennomføring av EUs avløpsdirektiv. Drikkevannforskriften
stiller krav om kvalitet på drikkevann i Norge. Annet norsk regelverk
stiller også krav til vann- og avløpssektoren, herunder plan- og
bygningsloven og vannressursloven med forskrifter. Vannforskriften
gjennomfører – EUs vanndirektiv i norsk rett.
7. mai la også regjeringen fram sin Stortingsmelding
om klimatilpasning. I denne meldingen foreslår vi blant annet at
det opprettes et offentlig utredningsutvalg (lovutvalg) som skal
vurdere dagens gjeldende regelverk og komme med eventuelle forslag
til forbedring av rammebetingelsene for kommunenes håndtering av
økende mengder overvann ved et klima i endring.
Det er fastslått i forurensningsforskriften
at vann- og avløpstjenester er et kommunalt ansvar som finansieres
over vann- og avløpsgebyret. Samtidig er dette noe jeg og resten
av regjeringen er opptatt av, og vi har gjort flere tiltak den siste
tiden for å bidra til at kommunene kan sikre denne viktige infrastrukturen
på en god måte, slik at samfunnshensyn ivaretas. Miljømyndighetene
har kartlagt årsakene til at det mange steder er et vedlikeholdsetterslep,
og funnet ut at mangelfull oppfølging av planer og vedlikehold i
kommuner, ofte knyttet til manglende kapasitet og kunnskap, var
en gjennomgående utfordring. Forrige uke lanserte jeg nettsiden
miljøkommune.no, som er en portal som skal hjelpe kommunene blant annet
med denne typen utfordringer. Nettsiden er et nytt og viktig verktøy
for kommunene i deres behandling og avgjørelser blant annet på avløpsområdet.
Som part til den internasjonale Protokollen
om vann og helse har Norge forpliktet seg til å fastsette mål for
å sikre god kvalitet på drikkevann. Forslag til slike nasjonale
mål for vann og helse på drikkevanns- og sanitærområdet har nylig
vært på høring fra Mattilsynet på vegne av Helse- og omsorgsdepartementet.
Forslagene til mål tar utgangspunkt i de utfordringene som er nevnt
tidligere, og et hovedsiktemål er at målene skal bidra til faktisk
å oppnå den standarden som allerede er fastsatt i regelverk som
drikkevannsforskriften og vannforskriften. Det er viktig å gjøre
de ansvarlige oppmerksom på sine plikter, særlig for å oppnå en
hurtigere oppgraderingstakt for vann- og avløpsledningsnettet. Det
er blant annet foreslått mål for kvalitet og leveringssikkerhet
av drikkevann til forbruker, forsvarlig rensing og håndtering av
avløpsvann, økt vedlikehold/utskifting av ledningsnett for drikkevann
og avløp og reduksjon av antall tilfeller/utbrudd av vannbårne sykdommer.
Det er også på sin plass å nevne at Kommunal-
og regionaldepartementet nylig har hatt på høring et forslag om
å endre retningslinjene for kommunal selvkost. Dette innebærer også
mulige endringer i vann- og avløpsgebyret.
Et av forslagene representantene kommer med dreier
seg om å sikre private aktører mulighet til å bygge og drifte vann-,
avløps- og renovasjonsanlegg. Det finnes i dag enkelte mindre privateide
vannforsyningsanlegg til for eksempel hytteområder og områder med
fritidsboliger. Jeg mener at i større skala er dette ikke en god
måte å håndtere sentrale samfunnstjenester på. Offentlig eierskap
gir større sikkerhet med tanke på både kort- og langsiktig kapasitet
og investeringskraft enn privat eierskap. Det er også forventet
at det ville vært et behov for betydelig og dermed ressurskrevende
kontroll dersom private aktører skulle stå for dette. En ny lov
om vass- og avløpsanlegg som fastslår at alle nye vann- og avløpsanlegg skal
være eid av kommuner trådte derfor i kraft 1. juli 2012 (Lov om
kommunale vass- og avløpsanlegg). Dette sikrer kvalitet, sikkerhet
og langsiktighet i vann- og avløpssektoren. Vann- og avløpstjenestene er
naturlige monopolvirksomheter, og som sentral infrastruktur bør
eierskapet da være offentlig.
Det er ingen tvil om at det er store utfordringer for
vann- og avløpssektoren i tiden framover, men jeg mener at systemet
slik det er innrettet i dag er et godt utgangspunkt for å finne
gode løsninger. Regjeringen har satt fokus på de problemstillingene
sektoren står overfor, og gjør mye for å tilrettelegge og tilpasse
regelverket slik at vi på best mulig måte kan løse utfordringene.
Et viktig tiltak her er lovutvalget som nå skal opprettes. Dette
vil se på flere av problemstillingene som tas opp i representantforslaget. Slik
jeg ser det er det derfor per i dag ikke behov for de endringene
representantene foreslår.