Det blir i meldinga vist til at bustaden er
ein føresetnad for å kunne ta del i arbeidslivet, for å ta utdanning
og for å kunne ta vare på helsa. Bustaden er også viktig for å ha
eit sosialt liv og for å vere ein del av eit lokalmiljø. Saman med arbeid,
utdanning og helse er bustaden grunnleggjande for velferda til kvar
einskild. Dette blir òg slått fast i menneskerettserklæringa til
FN der det heiter at bustad er ein menneskerett på linje med mat,
klede, helseomsorg og naudsynte sosiale ytingar.
Det blir vist til i meldinga at i Noreg bur
dei aller fleste godt og trygt. Åtte av ti eig bustaden sin – ein
eigardel som har halde seg stabil i mange år. Tal tyder på at ein
bur romslegare enn for 10–15 år sidan og at bustandarden blir stadig
betre. Fire av fem har lett tilgang til turområde, og nesten sju
av ti har tilgang til eit trygt leike- og rekreasjonsområde.
Bustad er likevel eit gode som ikkje er likt fordelt.
Det blir i meldinga peikt på at å førebyggje og løyse bustadproblem
er å redusere skilnader i levekåra, styrkje folkehelsa og auke livskvaliteten
til den einskilde.
Velferd kan definerast som å få dekt dei grunnleggjande
behova ein har. Å bu godt og trygt er eit slikt behov.
For dei fleste set økonomien skrankar for kvar
og korleis ein bur. Visse bustader i visse område er meir attraktive
enn andre.
I Noreg er fordelinga av inntekt særs jamn samanlikna
med dei fleste andre land. Noreg skil seg ut som eit land der folk
flest bur romsleg, med fleirtalet i einebustad og med ein bustadmasse
av god kvalitet.
I internasjonal samanheng er det ein liten del
av den norske befolkninga som har låginntekt. Prosentdelen barn
og barnefamiliar med låginntekt har auka dei seinare åra, og dette
kan dels forklarast med auken i innvandrarbefolkninga.
Det er ein klar samanheng mellom inntekt og
om ein eig eller leiger bustad. Det er 96 pst. av hushalda med dei
høgaste inntektene som eig bustaden sin, medan det same er tilfellet
for 32 pst. av hushalda med dei lågaste inntektene.
I utgangspunktet fører ikkje det å eige eller
leige i seg sjølv til forskjellar i levekår. Samstundes har Noreg
ein forholdsvis liten leigesektor. Utleigebustadene er ofte små
og av låg kvalitet. Leigarar har i større grad ustabile og uføreseielege buforhold
enn dei som eig bustaden sin. Å eige bustaden betyr for mange å
byggje opp ein formue og ha skattefordelar. Bustadkjøpet er for
dei fleste den største investeringa dei gjer. Når bustadprisane
går ned eller renta går opp, eller ved inntektsnedgang, kan eige
av bustad innebere ein risiko. Risikoen kan vere vanskelegast å bere
for personar med låg inntekt og låg eigenkapital.
Storleiken på bustaden i høve til talet på personar i
hushaldet, fortel noko om bustandarden. At folk bur trongt, er likevel
ein indikasjon på at bustadmarknaden ikkje er tilpassa behovet hushalda
har, og det reflekterer eit prisnivå som hindrar nokre grupper i
å skaffe seg ein eigna bustad.
I Noreg bur folk meir romsleg enn i dei andre nordiske
landa. Unge med låginntekt er dei som oftast bur trongt. Barnefamiliar
med låginntekt bur oftare trongt enn barnefamiliar generelt.
Fukt og ròte i bustaden er ein annan indikator som
blir brukt for å seie noko om bustandard. Det er åtte pst. av alle
vaksne som rapporterer at dei bur i ein bustad med anten ròte eller
fuktskadar. Av sosialhjelpsmottakarar svarer 24 pst. at dei har
desse problema, medan 21 pst. av dei unge langtidssjuke melder om
det same.
For eitt av fem hushald er buutgiftsbøra høg,
det vil seie at hushaldet har utgifter til husleige og renter og
avdrag som utgjer 25 pst. eller meir av den totale inntekta etter
skatt. Men det er berre ein av ti som opplever buutgiftene som særs
tyngjande, og nokre fleire som opplever buutgiftene som noko tyngjande.
I meldinga går det fram at vanskelegstilte på bustadmarknaden
kan seiast å vere personar som slit med å finne seg ein tilfredsstillande
stad å bu og å bli buande. Det finst ikkje éin fast definisjon av
vanskelegstilte på bustadmarknaden, og omgrepet er blitt operasjonalisert
på fleire måtar i statistikk og analysar.
Bustadutvalet (NOU 2011:15) fekk gjennomført ein
analyse av kor mange som er vanskelegstilte på bustadmarknaden,
og kven dei er. Analysen inkluderte to grupper: (1) Personar med låginntekt,
som anten budde i ein ueigna bustad eller hadde høg buutgiftsbelasting,
og (2) bustadlause. På grunnlag av analysen meinte utvalet at rundt
150 000 personar kan reknast som vanskelegstilte. Analysen viser
at dei fleste vanskelegstilte leiger bustaden sin, dei som bur aleine
er overrepresenterte, og mange av dei vanskelegstilte bur i Oslo.
Tre av fire av dei vanskelegstilte har vedvarande låginntekt.
Overslaget som utvalet gjorde er usikkert.
Ein annan måte å identifisere kven som slit
på bustadmarknaden, er å sjå på kva evne hushald har til å betene
buutgifter. I ei slik tilnærming er forholdet mellom ressursane
til hushalda og buutgifter viktige.
Det blir nytta ulike indikatorar for å seie
noko om situasjonen for etablerte hushald og om føresetnader for
å etablere seg på bustadmarknaden.
Data om bustøttemottakarar er ei kjelde til
å få kunnskap om situasjonen for personar med særs låge inntekter
og høge buutgifter. Om lag 128 000 husstandar får statleg bustøtte
kvart år. Utrekningar viser at av dei som fekk bustøtte for desember
2011, hadde 72 pst. hovudinntekt frå pensjon eller trygd. Mange
av dei andre får økonomisk sosialhjelp. Det er 75 pst. som bur aleine,
medan det er barn i 23 pst. av husstandane. Det er 79 pst. som er
leigarar, og nær halvparten av dei leiger ein kommunal bustad. Utrekninga
viser òg at to av fem mottakarar framleis har høge buutgifter i
forhold til inntekta etter at dei har fått bustøtte. Buutgiftsbøra
er størst for dei som bur i Oslo og Akershus. Børa er størst for
dei som leiger privat, og minst for dei som leiger ein kommunal
bustad. Einslege forsørgjarar har den høgaste buutgiftsbøra, medan
eldre over 65 år har lågast bør. Det siste gjeld særleg eldre som
eig bustaden. Barnefamiliar har høge buutgifter og er den gruppa
som får lagt minst av dei faktiske buutgiftene sine til grunn når
det blir utmålt bustøtte. Barnefamiliar er også blant dei mottakarane
der flest bur trongt.
Den siste kartlegginga av bustadlause frå 2008 viser
at om lag 6 100 personar ikkje har ein fast stad å bu. Dei fleste
treng hjelp både til å skaffe bustad og til å bli buande. Det er
60 pst. som har eit rusproblem, 40 pst. som har ei psykisk liding, og
nesten ein av fire som har både rusproblem og psykisk liding. Av
dei bustadlause er to pst. definerte som personar utan ordna overnatting
for den komande natta. Nesten 40 pst. oppheld seg mellombels hjå
familie og vener, medan ein tredjedel oppheld seg på ulike døgnovernattingsstader.
Kvar fjerde bustadlaus sonar i fengsel eller oppheld seg på institusjon
og skal frigjevast eller skrivast ut innan to månader utan ein stad
å bu.
Det blir i meldinga peikt på at rettferdig fordeling
og utjamning er grunnleggjande verdiar for regjeringa, og gjev innbyggjarane
likare høve til å få utdanning, jobb, god helse og ein trygg bustad.
Barn har behov for å bu godt og trygt, og derfor må barnefamiliar
sikrast tilfredsstillande buforhold. Bustaden og bumiljøet har innverknad
på velferda til barnet her og no, og som vaksen.
Sjølv om det er klare samanhengar mellom bustad,
arbeid, utdanning og helse, er det ikkje alltid mogleg å slå fast
kva som påverkar kva.
Det blir i meldinga peikt på at eit allment
tilgjengeleg utdanningssystem med god kvalitet gjev jamnare fordeling.
Utdanning har mykje å seie for den framtidige inntekta og dermed
også for den økonomiske evna som trengst om ein skal skaffe seg
tilfredsstillande buforhold.
Det er ein klar samanheng mellom manglande arbeidstilknyting,
låginntekt og ulike bustadproblem. Regjeringa har eit overordna
mål om å sikre høg sysselsetjing og låg arbeidsløyse også i framtida.
Ein aktiv arbeidsmarknadspolitikk og eit inkluderande arbeidsliv
er derfor verkemiddel for å betre buforholda til den einskilde.
For dei som ikkje kan arbeide, skal offentlege overføringar og skattesystemet
gje økonomisk tryggleik og medverke til jamnare fordeling.
Helsa blir skapt der folk lever og bur. Det
betyr at omsynet til bustaden, bumiljøet, nærmiljøet og lokalsamfunnet
må inkluderast i arbeidet for god folkehelse. Å ha ein god og trygg
bustad er i seg sjølv bra for helsa. Bustadene må også vere utforma
slik at dei kan førebyggje sjukdom og skadar, og slik at dei utgjer
ei ramme for helsefremjande og førebyggjande arbeid.
Høg sysselsetjing, stabil økonomisk vekst og
berekraftige velferdsordningar skal førebyggje og motverke fattigdomen.
Tiltak for å skape gode og trygge buforhold er ein del av dette
arbeidet. Regjeringa la i 2007 la fram ein handlingsplan mot fattigdom.
Alle styresmakter har eit sjølvstendig ansvar
for å utvikle ein politikk for heile befolkninga og for å tilpasse
tenestetilbodet til brukarane sine behov. Politikken skal syte for
at alle får brukt ressursane sine og kan ta del i fellesskapet.
Det blir i meldinga vist til at hovudprinsippet
for den statlege styringa av kommunesektoren er økonomisk og juridisk
rammestyring. Rammestyringa inneber at kommunane har handlingsrom
til å gjere lokale og individuelle tilpassingar av tenestene og
ta eigne vegval.
Staten bruker juridiske, økonomiske og pedagogiske
verkemiddel for at kommunane skal kunne løyse dei bustadpolitiske
oppgåvene. Det finst ikkje nokon særlov om bustadpolitikk, men både den
generelle lovgjevinga og særlover har innverknad på politikkområdet.
Det blir i meldinga vist til at kommuneplanen
er den viktigaste reiskapen kommunane har for å planleggje og å
finne tilstrekkeleg areal til bustadbygging. Samfunnsdelen i kommuneplanen
skal synleggjere kva problem og utfordringar kommunen står overfor,
mellom anna kva behov kommunen har for tomter til bustadutbygging.
Kommunen kan setje mål for bustadbygging og prioritere mellom område
og tomter for utbygging. Arealdelen til kommuneplanen skal vise
bruken av areala og kvar bustader kan byggjast i framtida.
Gjennom Husbanken tilbyr staten fleire økonomiske
verkemiddel som skal hjelpe kommunen i den lokale bustadpolitikken.
Det blir i meldinga vist til at det er store skilnader mellom kommunane
når det gjeld premissane for den lokale bustadpolitikken, omfanget
og samansetjinga av utfordringar og korleis dei bustadpolitiske
oppgåvene er organiserte. Nokre kommunar har oppgåver som krev omfattande
utviklingsarbeid, og ein del av dei gjer dette arbeidet saman med Husbanken.
Her har dei økonomiske verkemidla ei viktig rolle. Kommunane skal
administrere den statlege bustøtta. Utover det er dei ikkje pålagde
å bruke dei statlege økonomiske verkemidla.
Rettleiing og dialog står sterkt i den statlege
styringa av kommunane. Husbanken har dei siste åra fått ei klarare
rolle som støttespelar for kommunane, både fagleg og økonomisk.
Husbanken har bustadpolitisk kompetanse og legg til rette for erfaringsutveksling
mellom kommunane. Departementet vil arbeide for at denne rolla til
Husbanken blir vidareutvikla og forsterka.
Konsultasjonsordninga mellom staten og KS er den
mest formaliserte dialogarenaen mellom regjeringa og kommunesektoren.
Samarbeidsavtalen om bustadsosialt arbeid, der fem departement er
ansvarlege frå staten si side, er eit døme. Sidan 2007 har KS og
Kommunal- og regionaldepartementet arrangert årlege bustadsosiale
leiarkonferansar for å fremje dialog mellom kommunane og statlege
instansar.
Kommunen har både ei rolle som samfunnsutviklar
og som tenesteytar i bustadpolitikken.
Gjennom arealplanlegginga kan kommunen leggje
til rette for naudsynte og føremålstenlege areal til bustadformål.
Bustadene skal ikkje berre vere eit gode i seg sjølv, men skal også
fremje tilgjengeleigheit og godt utemiljø. Det skal vere grøntstruktur
i byggjesona, tilgjenge til skule og andre offentlege tenester.
Kommunen kan òg setje krav til bustadstorleik og
nærområde for å motverke at det blir store skilnader i levekåra.
Kommunane kan òg bruke arealplanlegginga til å utvikle den kommunale bustadmassen.
Dersom kommunane vil leggje til rette for at kommunale leigarar
kan kjøpe bustaden sin, kan det gjerast gjennom arealplanlegging
og bustadkjøp i nye utbyggingsområde. Gjennom utbyggingsavtalar
kan kommunane sikre seg forkjøpsrett til bustader.
Utvikling av gode bu- og nærmiljø er først og fremst
eit kommunalt ansvar. I område med store levekårsutfordringar kan
det vere krevjande for kommunane å styrkje bu- og nærmiljøkvalitetane.
Staten har derfor gjeve tilskot til bustad-, by- og områdeutvikling
sidan 2007. Tilskotet er forvalta av Husbanken.
Det pågår tverrsektorielle satsingar i område med
levekårsutfordringar i Oslo, Bergen og Trondheim. Den største satsinga
er i Groruddalen i Oslo, der arbeidet med bustad-, by- og stadutvikling
inneber tiltak som skal betre dei fysiske og sosiale forholda i
nærmiljøet, som til dømes opprusting av parkar, vegundergangar, nye
møteplassar og leikeareal. Satsinga i Groruddalen er vurdert etter
dei første åra, og totalvurderinga er at ho er på rett veg.
Områdeløftet har utløyst engasjement og skapt resultat
som innbyggjarane verdset. Som pådrivar og samarbeidspartnar for
bydelane blir Husbanken opplevd som verdifull, men det er også klart
at områdeløft inneber kompliserte og tidkrevjande prosessar. Satsingane
i Bergen og Trondheim starta opp i høvesvis 2011 og 2012.
Å setje i verk helsefremjande tiltak er ein
del av ansvaret til fylkeskommunane og kommunane.
Lova om folkehelsearbeid frå 2012 skal medverke
til ei samfunnsutvikling som styrkjer folkehelsa, og som jamnar
ut sosiale skilnader i helse og levekår. Kunnskap om demografien
og helsetilstanden og om forhold som påverkar helsa til folk, bør
liggje til grunn for planlegginga i kommunane. Det blir no årleg
publisert folkehelseprofilar for alle kommunar og fylke. Regjeringa
vil vurdere å inkludere indikatorar for ulike bustadforhold i folkehelseprofilane, slik
som bustadtypar, hushaldssamansetjing og fordelinga av leigde og
eigde bustader.
Det blir i meldinga peikt på at fylkeskommunane og
kommunane bør planleggje slik at dei sikrar areal til fysisk aktivitet.
Bustadmiljø skal også ha møteplassar og gje høve til avkopling og
ro. Det skal òg planleggjast slik at negativ verknad på helsa blir
minst mogleg.
Regjeringa vil våren 2013 leggje fram ei stortingsmelding
om ein nasjonal folkehelsestrategi.
Prinsippet om universell utforming er nedfelt
i føremålsparagrafen i plan- og bygningslova, noko som inneber ein
langsiktig nasjonal strategi for å gjere samfunnet tilgjengeleg
for alle og hindre diskriminering. Universell utforming bør med
i den overordna planlegginga, i detaljplanlegginga, i byggjesakshandsaminga
og i arbeidet med kontroll og tilsyn. Føremålet er at samfunnet
skal vere slik at alle menneske skal ha høve til å ta del i lokalsamfunnet
og oppleve trygge og inkluderande miljø.
Plan- og bygningslova krev universell utforming av
publikums- og arbeidsbygningar og uteareal opne for allmenta. Nye
bustader skal vere brukande og tilgjengelege. Krava i byggteknisk
forskrift vil variere for ulike typar bustader. I kommunale planar
kan kommunane fremje tilgjengelegheit i bustader ved å gje føresegner om
planløysing og fordeling av bustadtypar.
Det blir i meldinga peikt på at det framleis
er eit stort potensial for fortetting. Fortetting gjer at ein kan
ta vare på produktive landbruksområde, verne om artsmangfaldet og
om verdifulle natur- og kulturmiljø, og redusere transportbehovet. Det
blir i meldinga peikt på at byar og tettstadskommunar bør leggje
vekt på fortetting og transformasjon i sentrum og rundt knutepunkt for
å motverke byspreiing.
Ved all bustadutvikling skal dei nasjonale måla og
prinsippa for ei berekraftig by- og stadutvikling liggje til grunn.
Vidare har regjeringa, som varsla i klimameldinga, som mål at veksten i
persontransporten i storbyane skal møtast med kollektivtransport,
sykkelvegar og gangvegar. Det er ikkje mogleg å nå dette målet utan
å planleggje for fortetting, effektive kollektivknutepunkt og gang-
og sykkelvegnett.
Nye bygg, bustader, næringslokale og arbeidsplassar
i byane skal lokaliserast i eksisterande bygningsmiljø og nær kollektivknutepunkt. Fortetting
og omforming skal skje på ein måte som tek vare på og vidareutviklar
eksisterande kvalitetar, grøntstruktur, offentlege uterom og kulturmiljø.
Det bør vere kort avstand frå bustadområda til grøntområde
for rekreasjon.
Det treng ikkje vere ein motsetnad mellom fortetting
og kvalitet med omsyn til lys, luft og uteområde.
Fortetting er i første rekkje eit prinsipp som
gjeld bustadutviklinga i byar og på tettstader. I distrikta har
folk betre høve til å bu for seg sjølve. Det blir i meldinga peikt
på at det er god ressursutnytting i å ta landet i bruk og ta vare
på bustadene og kulturlandskapet i distrikta. Det skal vere rom for
å busetje seg mindre sentralt.
Regjeringa ynskjer fleire bygg der omsynet til energi-
og materialbruk, byggjeavfall, inneklima, forureining og klimatilpassing
blir sett i ein heilskapleg samanheng. Det er viktig å sikre at energikrav
ikkje går ut over andre forhold, som til dømes inneklima. I tillegg
skal bygga ha god funksjonell og visuell utforming.
Bustadsosialt arbeid kan seiast å omfatte alt
ifrå å skaffe bustader til vanskelegstilte på bustadmarknaden, til
å auke føresetnaden den einskilde har for å meistre buforholdet.
Bustadutvalet (NOU 2011:15) skilde mellom operative og strategiske
oppgåver i det bustadsosiale arbeidet. Dei operative oppgåvene handlar
om å skaffe bustader, gje økonomisk støtte til buutgifter og gje
oppfølging i bustad. Dei strategiske oppgåvene kan vere å fastsetje
mål for ulike verkemiddel, setje av økonomiske og faglege ressursar
til arbeidet, og å avgjere kvar og av kven dei ulike operative oppgåvene
skal løysast. I tillegg inneber dei strategiske oppgåvene å sikre
rapportering og evaluere effekten av arbeidet.
Bustadutvalet (NOU 2011:15) lyfta fram fem suksesskriterium
for det bustadsosiale arbeidet: samordning, forankring og eigarskap,
overordna strategi for det bustadsosiale arbeidet, bustadsosial
kompetanse og økonomiske ressursar. I sitt høyringssvar til NOU
2011:15 meinte Samarbeidsforum mot fattigdom at utvalet også burde trekkje
med brukarmedverknad som eit suksesskriterium.
Med institusjonsomsorg er det ei direkte kopling mellom
bustad og tenester, medan ein ved å byggje ned institusjonsomsorga
koplar bustaden fri frå tenestene. Mange har behov for hjelp til
å få ein eigna stad å bu og for tenester i heimen. Det blir i meldinga
vist til at det derfor er viktig å sjå folk sitt totale behov i
samanheng for å kunne gje best mogleg hjelp og oppnå best mogleg
resultat.
Mangfaldet av bustadbehov forklarer kompleksiteten
i arbeidet. Det blir i meldinga vist til at det er viktig med samordning
på tvers av sektorar og forvaltningsnivå.
Både kommunane og staten må ha gode styringsdata
for å kunne førebyggje og avhjelpe bustadproblem på ein målretta
og effektiv måte. Rapportering i KOSTRA (Kommune-Stat-Rapportering)
og på verkemidla til Husbanken gjev styringsinformasjon. Fleire
kommunar ser likevel behov for å vidareutvikle datatilfanget. I
dag må kommunen hente data frå ulike kjelder som Nav-kontoret, pleie-
og omsorgstenesta, flyktningkontoret, bustadkontoret og eigedomsforvaltninga.
Oslo kommune har, mellom anna i samarbeid med
Husbanken, utvikla eit sakshandsamingssystem for bustadsosialt arbeid.
Systemet skal takast i bruk i 2013. Det kjem til å gje betre kontinuitet
i sakshandsaminga og betre oversikt over behova og effekten av tiltaka.
Systemet er tilgjengeleg for også andre kommunar, og Husbanken vil
medverke til å gjere det mogleg å ta det i bruk.
Bustadutvalet (NOU 2011:15) føreslo å tydeleggjere
og utvide ansvaret som kommunane har for å hjelpe vanskelegstilte
på bustadmarknaden. Utvalet meinte at kommunane allereie har eit ansvar
for å skaffe bustader til dei som ikkje sjølve er i stand til det.
Lovverket er likevel komplisert og vanskeleg å få oversikt over,
og det er uklart kva kommunane faktisk er pålagde å gjere. Utvalet
meinte at ei sterkare lovforankring i større grad vil likestille
det bustadpolitiske feltet med andre velferdsområde som helse, utdanning
og inntektssikring. Utvalet hadde tre konkrete framlegg om lovendringar.
Nærare omtale av lovframlegga finn ein i NOU 2011:15 s. 133–136.
I høyringa av NOU 2011:15 var det mange instansar
som hadde synspunkt på lovframlegga. Det var ei lita overvekt av
instansar som støtta framlegga. Blant kommunane var det fleire som gjekk
imot framlegga, enn som var for. KS støtta det mindretalet i utvalet
som gjekk imot lovframlegget om rett til naudsynt bistand til å
få eit forsvarleg butilbod.
Kommunal- og regionaldepartementet har fått gjennomført
ei utgreiing om moglege konsekvensar av framlegga til utvalet. Utgreiinga konkluderer
med at lovframlegga i varierande grad vil ha rettsleg verknad for
kommunane.
Departementet er samd i fleire av dei momenta som
utvalet grunngav i framlegget om å lovfeste det kommunale ansvaret
for å skaffe bustader til vanskelegstilte. Bustaden er grunnleggjande
for den einskilde si helse, verd og moglegheit for eit aktivt liv.
Viss ei lovendring skal innebere ei reell auke i dei rettslege forpliktingane
kommunane har for å skaffe bustader til vanskelegstilte, let dette
seg vanskeleg gjere utan å gje individuelle rettar. Det var ikkje
intensjonen til utvalet å gje individuelle rettar.
Utvalet meinte at gjeldande lovverk er komplisert
og vanskeleg å få oversikt over. Etter at NOU 2011:15 blei lagt
fram, er det utarbeidd eit nytt rundskriv til Lov om sosiale tjenester
i arbeids- og velferdsforvaltningen. Rundskrivet tydeleggjer kva
forståing som skal leggjast i lovføresegnene og kva for omsyn det
skal leggjast vekt på i skjønnsmessige vurderingar.
Rundskrivet tek til ei viss grad høgde for dei
momenta som utvalet grunngav lovframlegga med. Det blir i meldinga
gitt kommentarer til omtale av § 15 og § 27 i lov om sosiale tjenester
i arbeids- og velferdsforvaltninga.
Dersom Arbeidsdepartementet etter at det nye rundskrivet
har blitt godt kjend i kommunane, mottek meldingar om at § 15 Boliger
til vanskeligstilte framleis blir opplevd som uklar, vil departementet
vurdere å endre ordlyden i denne paragrafen.
Utvalet føreslo òg å tydeleggjere ansvaret for
ein forsvarleg busituasjon som del av det ansvaret kommunane har
for helse- og omsorgstenester. Dei omsyna som dei føreslåtte lovføresegnene skal
ta vare på, er allereie langt på veg dekte av § 3-7 c i helse- og
omsorgstenestelova der det i dag kjem fram at kommunen har eit medverknadsansvar.
Utvalet viste òg til at individuell plan er
ein viktig reiskap i planlegging og gjennomføring av bustadtiltak
og oppfølging i bustad. I Meld. St. 12 (2011–2012) Stat og kommune
– styring og samspel varsla regjeringa ei samla evaluering av dei
ulike lovføresegnene om individuell plan. Fram til Stortinget har
fått lagt fram for seg resultata frå evalueringa, vil regjeringa
ikkje gjere framlegg om nye lovføresegner om individuell plan.
Husbanken er den viktigaste reiskapen til regjeringa
når ho skal gjennomføre den statlege bustadpolitikken.
Husbanken skal tildele og forvalte bustøtte,
tilskot og lån i tråd med nasjonale mål og føringar som er gjevne
av Stortinget og departementet. Rapporteringa frå bruken av verkemidla
skal gje grunnlag for evaluering og vidareutvikling. Husbanken forvaltar
òg ordningar som rentekompensasjonsordningar for kyrkjer og skular,
tilskot til studentbustader, lån til barnehagar og investeringstilskot
til omsorgsbustader og sjukeheimsplassar.
Husbanken har dei siste åra fått eit større
ansvar for å leggje til rette for ein heilskapleg og lokalt tilpassa
bustadpolitikk. I tilrettelegginga involverer Husbanken andre statlege
aktørar som har tilgrensande ansvar og oppgåver, i tillegg til KS, byggjenæringa,
den frivillige sektoren og brukarorganisasjonar.
Husbanken forvaltar ein budsjettpost til forskings-
og utviklingsprosjekt. Resultata av kunnskapsutviklinga gjev eit
grunnlag for politikkutforminga, og er tilgjengelege for kommunar,
næringsliv og andre samarbeidspartnarar.
Regjeringa vil vidareutvikle og forsterke verksemda
til Husbanken på fleire område. Rolla til Husbanken innanfor bustadbygging
skal først og fremst vere å bidra til at det blir bygd fleire bustader
med gode kvalitetar, at det blir skaffa fleire kommunalt disponerte
utleigebustader for vanskelegstilte på bustadmarknaden, omsorgsbustader
og sjukeheimsplassar, og studentbustader.
Husbanken skal supplere, ikkje konkurrere med, private
kredittinstitusjonar. Gjennom startlånet skal Husbanken medverke
til å senke terskelen til eigaretablering blant vanskelegstilte
slik at fleire kan skaffe seg ein eigd bustad. Gjennom å gje grunnlån
skal Husbanken stimulere til kvalitetar som miljø, energi og universell
utforming i bustader og andre bygningar. Dette føreset ein tett
dialog med både kommunane og næringa.
Husbanken må ha lokal kunnskap om situasjonen
på bustadmarknaden og dei utfordringane kommunane står overfor.
Det blir i meldinga peikt på at regional organisering av Husbanken er
viktig for å få nærleik til kommunane og god dialog om dei lokale
bustadpolitiske utfordringane. I 2012 blei det etablert regionale
råd i Husbanken. Dei regionale råda skal bidra til nærleik og dialog
mellom Husbanken og kommunane.
Det blir i meldinga vist til at Husbanken må
setje inn ein særleg innsats mot kommunar i alle regionar med store
bustadsosiale utfordringar. Gjennom langsiktig og forpliktande samarbeid skal
kommunane få betre grunnlag for å styre og organisere arbeidet.
Kommunane må sjølve ha eigarskap og forankre arbeidet med å identifisere utfordringane
og finne løysingar. Dette skal medverke til ein meir heilskapleg
bustadpolitikk i kommunane og til at det blir teke meir bustadsosiale
omsyn i kommuneplanlegginga. Husbanken må leggje til rette for regionalt
samarbeid på område der det er gagnleg, og for at alle kommunar
kan dra nytte av erfaringane frå utviklingsarbeidet.
Det blir i meldinga vist til at Husbanken skal
utvikle og formidle kunnskap som kan medverke til auka måloppnåing
i både den lokale, den regionale og den nasjonale bustadpolitikken.
Husbanken skal leggje til rette for arenaer for erfaringsutveksling,
kunnskapsutvikling og formidling av kunnskap om arbeidsmetodar.
Det er særleg viktig å styrkje kommunane innanfor dei nasjonalt
og lokalt prioriterte satsingsområda.
Det blir i meldinga vist til at Husbanken skal
vidareutvikle rolla som forvaltar av dei økonomiske verkemidla.
Husbanken har gjennom sitt IKT-moderniseringsprogram, SIKT, sett
i gang arbeid med å modernisere og forenkle den elektroniske sakshandsaminga.
Husbanken skal samarbeide med andre statlege instansar
slik at kommunane opplever ein samordna, heilskapleg og konsistent
statleg bustadpolitikk. Ny nasjonal strategi for bustadsosialt arbeid
skal bidra til å samle den statlege innsatsen overfor kommunane,
og Husbanken vil få eit ansvar for å koordinere arbeidet med strategien
på direktoratsnivå.
Husbanken skal samarbeide med Direktoratet for
byggkvalitet om å fremje kvalitet i bustader og bygg. Klima, miljø,
tilgjengelegheit og universell utforming er sentrale område for
samarbeidet. Meld. St. 28 (2011–2012) Gode bygg for eit betre samfunn
varslar at Husbanken skal vidareutvikle rolla si som nasjonalt senter
for byggjeskikk og godt bumiljø.
Departementet vil prioritere forsking som ser bustadpolitikken
som ein del av velferdspolitikken og som viser viktige samanhengar
med andre velferdsområde, som arbeid, utdanning, helse og miljø,
oppvekst og integrering. Det er viktig å få fram fleire prosjekt
som dokumenterer effektar av bustadpolitikken. Vidare skal forskinga
gje kunnskap om sentrale sider ved bustadmarknaden. Det bustadsosiale
arbeidet kjem til å stå sentralt i forskinga.
Departementet skal sikre god og kritisk forsking med
relevans for utviklinga innanfor arbeidsområdet til departementet.
Finansiering av forsking som kan nyttast i politikkutforming og
forvaltning, vil bli prioritert. Forsking er også viktig for å evaluere
dei statlege verkemidla, som lån og tilskot, for å sjå kva effektar
dei gjev.
Sektoransvaret inneber òg å arbeide for at det finst
fagmiljø med god kompetanse på området, og at det finst oppdatert
og god kunnskap i bustad- og byggjesektoren, og inneber ei arbeidsdeling
mellom departementet og dei underliggjande etatane. Den langsiktige kunnskapsinnhentinga
til departementet er det sytt for mellom anna gjennom medfinansiering av
forskingsprogrammet «Velferd, arbeidsliv og migrasjon» (VAM) i regi
av Noregs forskingsråd.
Husbanken står for ein stor del av den prosjektorienterte
kunnskapsinnhentinga.
Det blir i meldinga peikt på at departementet
og Husbanken har ei viktig rolle med å gjere forskinga kjent og
formidle forskingsresultata.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at regjeringens visjon for boligpolitikken er at alle
skal bo trygt og godt. Boligpolitikken skal bidra til å møte boligbehovene
for den enkelte, i samfunnet og for framtidige generasjoner. Flertallet viser videre
til at regjeringen har følgende mål for bolig- og bygningspolitikken:
Boliger for alle
i gode bomiljø
Trygg etablering i eid og leid bolig
Boforhold som fremmer velferd og deltakelse
Godt utformede, sikre, energieffektive
og sunne bygg
Bedre og mer effektive byggeprosesser
Flertallet støtter regjeringens
visjon og mål for bolig- og bygningspolitikken.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er enig i at hvordan vi bor, i stor grad legger
grunnlaget for hvordan vi som enkeltmennesker opplever vår sosiale
situasjon. Disse medlemmer har merket seg at meldingen
ikke inneholder noen programerklæring eller overordnet visjon for
boligpolitikken i Norge. Disse medlemmer viser til
at man tidligere opererte med samfunnsmessige mål for hvor stor
del av disponibel gjennomsnittsinntekt som skulle gå med til å dekke
boligutgiftene. Hvis disse medlemmer skulle formulere
en målsetting for boligpolitikken, ville den blitt slik:
«Boligpolitikkens mål er å legge til rette for at alle
kan skaffe seg en tjenlig og trygg bolig som kan finansieres gjennom
vanlig inntekt, at boligmarkedet kan levere en variasjon av boligtyper som
passer den enkelte husstand og livssituasjon, og at offentlige boligløsninger
og boligsubsidier bør brukes mer målrettet for å hjelpe svakstilte
grupper bedre.»
Disse medlemmer vil fremheve
betydningen av at ordinære banker gis mulighet til å betjene sine
boliglånskunder, mens Husbankens låneordninger i stor grad forbeholdes
dem som ikke får finansiert sin bolig helt eller delvis gjennom
ordinær bank.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at Husbanken er et vesentlig virkemiddel
til å virkeliggjøre den offentlige boligpolitikken. Dette
medlem mener det er et førende hensyn at befolkningen har
en trygg og god boligsituasjon uansett inntektsforhold. De boligpolitiske
tiltakene må ses i sammenheng med andre offentlige ytelser, kommunalt
ansvar og med den økonomiske politikken for øvrig. Dette
medlem viser til at Husbanken supplerer lånetilgangen som
ellers ytes fra ordinære banker ved å gi lån som er fordelingspolitisk
ønskelig og samfunnsmessig forsvarlig. Startlånet for yngre og vanskeligstilte
er et eksempel på den vellykkede dreiningen av boligsubsidiene fra
å være en støtte for hustyper og organisasjonsformer, til å bli
rettet inn mot grupper med særlige behov.