Normrenten er den laveste renten en arbeidsgiver kan tilby på lån til arbeidstaker uten at det må betales skatt. En for lav normrente fører til mangelfull beskatning av rentefordelen ved rimelige lån i arbeidsforhold.

Normrenten er basert på renten på statskasseveksler med kort løpetid tillagt et påslag på 0,5 prosentenhet. Normrenten bør i prinsippet tilsvare den beste boliglånsrenten i det ordinære boliglånsmarkedet. En viss margin opp til markedsrenten vil være hensiktsmessig for å unngå at normrenten i perioder med betydelige rentesvingninger kommer vesentlig over markedsrenten.

Renten har imidlertid i lange perioder ligget betydelig under de beste boliglånsrentene i det åpne markedet. Avviket har vært særlig stort etter 2009.

Regjeringen Stoltenberg II ville øke påslaget i normrenten fra 0,5 til 1 prosentenhet. Selv med regjeringen Stoltenberg IIs økning vil normrenten ligge langt under gode boliglånsrenter i det åpne markedet. Regjeringen vil derfor øke påslaget ytterligere med 0,25 prosentenhet, slik at påslaget i normrenten blir 1,25 prosentenheter. Med dette påslaget ville dagens normrente vært 2,75 prosent, dvs. fortsatt lavere enn de beste lånerentene, som er om lag 3,5 til 3,8 prosent.

Arbeidstakere med lån i arbeidsforhold som er knyttet til normrenten, vil få økt rentebelastning. Det gjelder blant annet boliglånsrenten i Statens pensjonskasse (SPK).

Økningen i påslaget i normrenten gjennomføres ved å endre skattelovforskriften. Departementet vil endre forskriften med virkning fra 1. januar 2014. Dette innebærer at normrenten vil bli påvirket fra mars 2014.