Endringene i finansieringsvirksomhetsloven, verdipapirhandelloven
og verdipapirfondloven foreslås for å gjennomføre nye regler om
nemndbehandling av tvister mellom finansforetak og deres kunder.
De foreslåtte reglene vil for det første innebære hjemmel for Kongen
til å bestemme i forskrift at finansforetak skal være tilsluttet
en klagenemnd som nevnt i finansavtaleloven § 4 eller forsikringsavtaleloven § 20-1.
Det foreslås også at et finansforetak skal, dersom det ikke følger
en uttalelse fra en klagenemnd i tvist med en forbrukerkunde, dekke
egne og motpartens nødvendige sakskostnader ved domstolsbehandling
i første instans av samme tvist mellom de samme partene. Dette vil
gjelde tilsvarende for behandling i høyere rettsinstanser dersom
finansforetaket er den ankende part. Forslagene er bygget på utkast
og initiativ fra Banklovkommisjonen og Finanskriseutvalget, jf.
henholdsvis NOU 2011:8 og NOU 2011:1.
Etter lovforslaget kan Kongen bestemme at finansinstitusjoner,
verdipapirforetak og forvaltningsselskap (finansforetak) skal være
tilsluttet en klagenemnd som nevnt i finansavtaleloven § 4 eller
forsikringsavtaleloven § 20-1. Dersom et foretak blir pålagt tilslutning
til en klagenemnd, kan det innebære kostnader for foretaket, f.eks.
ved at driftskostnadene til nemnden finansieres av de tilsluttede
foretakene. Slik tilslutning kan imidlertid ha en ikke ubetydelig
verdi både for foretakets kunder og for foretaket selv.
Finansforetak som ikke etterlever nemnduttalelser
i sin disfavør, risikerer etter lovforslaget å måtte dekke forbrukernes
rettskostnader. De senere årene har det vært få tilfeller der finansforetak
ikke har etterlevd nemnduttalelser i sin disfavør i nemnden for
banksaker under Finansklagenemnda, både i absolutte og relative
termer. De fleste av tilfellene de senere årene der finansforetak
ikke har etterlevd nemnduttalelser i sin disfavør, knytter seg til
uttalelser i de tre forsikringsnemndene under Finansklagenemnda,
der det som nevnt i kapittel 2 i proposisjonen er en bransjenorm
om dekning av sakskostnader. De direkte økonomiske virkningene av
en bestemmelse i tråd med lovforslaget kan på denne bakgrunn antas
å være begrensede. En slik bestemmelse vil også få direkte virkning
for et begrenset antall forbrukere, i den grad utviklingen fremover
ikke blir vesentlig annerledes enn utviklingen de senere årene.
Bestemmelsen om dekning av sakskostnader kan gjøre
det mer attraktivt for forbrukerkunder å henvende seg til en nemnd
og få sin sak behandlet der. Følgelig kan antall saker for nemndene øke.
Finansforetakenes plikt til å dekke eventuelle sakskostnader ved
en etterfølgende domstolsbehandling dersom forbrukeren har fått medhold
i nemnden, kan videre innebære at finansforetaket finner det hensiktsmessig
å benytte større ressurser i hver enkelt nemndsak. Nemndene kan
bli viktigere for rettspraksisen på de fagområdene nemndene opererer
på hvis finansforetakene i større grad etterlever nemnduttalelser
i sin disfavør.
Se proposisjonens kapittel 2 for omtale av forslag
med bestemmelser om nemndbehandling av tvister.
Komiteen slutter seg
til regjeringens forslag til endringer i finansieringsvirksomhetsloven,
verdipapirhandelloven og verdipapirfondloven for å gjennomføre nye
regler om nemndbehandling av tvister mellom finansforetak og deres
kunder.