Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jette F. Christensen, Are Helseth og lederen Martin Kolberg, fra Høyre,
Erik Skutle og Michael Tetzschner, fra Fremskrittspartiet, Kenneth Svendsen
og Helge Thorheim, fra Kristelig Folkeparti, Hans Fredrik Grøvan, fra
Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Venstre, Abid Q. Raja, fra
Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, og fra Miljøpartiet De
Grønne, Rasmus Hansson, viser til at det er Riksrevisjonens
undersøkelse av statens arbeid med CO2-håndtering
(Dokument 3:14 (2012–2013)) som er grunnlaget for kontroll- og konstitusjonskomiteens
behandling av denne saken. Komiteen viser videre
til at målet med Riksrevisjonens undersøkelse har vært å vurdere
hvordan Olje- og energidepartementet sikret at Stortingets mål om fangst
og lagring av CO2 blir realisert, og
å belyse årsaker til utviklingen i ressursbruk og framdrift i prosjektene
for CO2-fangst og -lagring. Undersøkelsesperioden
var fra 2006–2012, og rapporten ble lagt fram for Stortinget 17. september
2013. Komiteen gjør oppmerksom på at Riksrevisjonens
arbeid ble avsluttet før regjeringen Stoltenberg fattet beslutningen om
å stanse prosjektet med fullskala CO2-fangst på
Mongstad.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Venstre viser til at Riksrevisjonens rapport ble ferdig
20. juni 2013, dagen før Stortinget gikk fra hverandre. Likevel ble
ikke rapporten lagt frem og gjort kjent for offentligheten før 17.
september 2013, dvs. etter valget. Det faktum at rapporten ikke
ble offentlig da den var ferdigstilt i juni, har bidratt til å frata offentligheten
kunnskap om Mongstad-prosjektet før valget. Disse medlemmer mener
Riksrevisjonen skal iverksette undersøkelser uavhengig av politiske
prosesser for øvrig. Disse medlemmer vil uttrykke
at man i fremtiden ikke holder tilbake ferdige rapporter av hensyn til
forestående valg. Dermed blir Riksrevisjonen spart for eventuelle
spekulasjoner om offentliggjørelse. Hensynet til Riksrevisjonens
renommé som upåvirket av partipolitikk, vil også være tjent med
dette.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
kontroll- og konstitusjonskomiteen i tidligere perioder har sluttet opp
om at Riksrevisjonens rapporter ikke skal legges frem når Stortinget
ikke har møter. Disse medlemmer mener derfor at Riksrevisjonen handlet
i pakt med komiteens vilje da den ventet med å legge omtalte rapport
frem for Stortinget.
For øvrig mener disse medlemmer at
Riksrevisjonens mandat er å operere uavhengig av politiske prosesser
samt iverksette undersøkelser på eget initiativ og etter grundige
overveielser. Disse medlemmer mener at det ikke er
noen grunn til å tvile på at Riksrevisjonen legger frem sine resultater
på det tidspunktet de selv finner best tjenlig uten at det er partipolitisk
motivert. Disse medlemmer er overbevist om at Riksrevisjonens
kollegium har høy integritet og opererer uavhengig av partipolitisk
bakgrunn og påvirkning.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti legger til grunn at Riksrevisjonens rapporter
offentliggjøres uten hensyntagen til mulige politiske konsekvenser.
Komiteen viser til
at staten i perioden 2007–2012 samlet har brukt 7,4 mrd. kroner
til prosjektene for fangst og lagring av CO2 på Kårstø
og Mongstad. Av dette har 5 mrd. kroner gått til Teknologisenteret
på Mongstad (TCM), mens 1,9 mrd. kroner har gått til planlegging
av fullskala CO2-fangst på Mongstad og
Kårstø med løsninger for transport og lagring. Komiteen viser
til side 54 i dokumentet for en fullstendig oversikt over de samlede
utgiftene til CO2-fangst og -lagring
i perioden. Komiteen viser videre til at Stortinget
gjennom Prop. 1 S (2013–2014) har sluttet seg til å skrinlegge planene
for anlegget for fullskala CO2-fangst
og -lagring på Mongstad.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og
Miljøpartiet De Grønne, har merket
seg at Riksrevisjonen påpeker at de høye kostnadene ved prosjektene
for fangst og lagring av CO2 representerer
en risiko for at utbyttet av satsingen ikke vil stå i forhold til
den økonomiske innsatsen.
Komiteen har merket
seg at Riksrevisjonen i sin rapport presenterte følgende seks hovedkonklusjoner:
Kompleksiteten i
gjennomføring av CO2-håndtering på Mongstad ble undervurdert da
Gjennomføringsavtalen ble undertegnet i 2006.
Teknologisenteret (TCM) er realisert med
høyt ambisjonsnivå og høy standard, men høye kostnader kan redusere
interessen for økt industriell deltakelse.
Investeringsbudsjettet til partnerne i
TCM DA var betydelig høyere enn det som ble presentert ved Stortingets
behandling av investeringen i TCM.
Det er få virkemidler for god kostnadsstyring
og rask framdrift i fangstprosjektene på Mongstad.
Inngåtte avtaler
begrenser statens styringsmuligheter.
Insentivene for kostnadsstyring i TCM er
svake.
Det ble ikke gjennomført uavhengig kvalitetssikring
av TCM.
Statoil har få insentiver for en tids-
og kostnadseffektiv utvikling av fullskalaprosjektet.
Det er utfordrende for Gassnova å ivareta
statens interesser.
Juridisk og organisatorisk rammeverk for
transport og lagring av fanget CO2 er ikke avklart.
Det har vært svakheter i Olje- og energidepartementets
risikostyring og Gassnovas internkontroll.
Komiteen konstaterer at beslutningen
om å stanse prosjektet har som konsekvens at Stortingets mål om
fullskala CO2-fangst og -lagring på Mongstad
ikke blir realisert.
Komiteen er av den oppfatning
at en forutsetning for å lykkes i klimapolitikken er å sette djerve
mål og være villig til å ta risiko for å utvikle teknologi som kan
bidra til å løse problemet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og
Miljøpartiet De Grønne,viser
til at «månelandingen» på Mongstad var blant de tydeligste politiske
løftene den rød-grønne regjeringen ga til velgerne gjennom to påfølgende
stortingsperioder fra 2005 til 2013.
Flertallet viser til at tidligere
statsminister Jens Stoltenbergs løfte om månelanding på Mongstad
innebar at Norge skulle påta seg en pionerrolle innen fangst og
lagring av CO2.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
tidligere statsminister Jens Stoltenbergs visjon om månelanding
på Mongstad innebar at Norge skulle påta seg en pionerrolle innen
fangst og lagring av CO2.
Komiteen viser til at statsministeren
i sin nyttårstale til det norske folk i 2007, sa følgende:
«Norge påtar seg en pionerrolle når vi har bestemt
at gasskraftverket på Mongstad skal ha rensing av klimagassen CO2.
Vi skal gjøre dette mulig. Da president Kennedy sa at amerikanerne skulle
lande på månen innen 10 år, hadde ikke amerikanerne vært ute i verdensrommet.
De kom til månen innen 10 år. De satte seg mål. Og de nådde målene.
Vår visjon er at vi innen 7 år skal få på plass den teknologien
som gjør det mulig å rense utslipp av klimagasser. Det blir et viktig gjennombrudd
for å få ned utslippene i Norge, og når vi lykkes tror jeg verden
vil følge etter. Dette er et stort prosjekt for landet. Det er vår månelanding.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og
Miljøpartiet De Grønne, mener statsministerens løfte til
det norske folk i nyttårstalen var usedvanlig klar tale, og hadde
forventet at regjeringen ville gjøre hva den kunne for å innfri
det som ble lovet. Flertallet mener regjeringen tvert
imot gikk tilbake på løftet, endret strategi og forlot pionerrollen
underveis på ferden inntil det hele havarerte i september 2013.
Strategien og fokuset for Mongstad-prosjektet gikk fra «raskest
mulig» realisering av fangst og lagring, til «billigst mulig», til
«ingen rensing». Flertallet konstaterer at månelandingsprosjektet
ble stanset først etter at det var klart at de rød-grønne partiene
hadde tapt valget i 2013, men før regjeringsskiftet hadde funnet
sted. Flertallet viser til at regjeringen Stoltenberg
i 2011, da Stortinget sist drøftet Mongstad-saken i behandlingen
av Meld. St. 9 (2010–2011) Fullskala CO2-håndtering,
slo fast følgende om sitt eget ansvar:
«Staten og Statoil har et felles ansvar for å realisere
fullskala CO2-fangst, men partenes roller og bidrag til dette er
ulike. Statens bidrag er i hovedsak å finansiere CO2-fangstanlegget, mens
Statoil skal være prosjektgjennomfører.»
Komiteen mener det
er viktig å utvikle fremtidsrettede og effektive teknologier for
å fange og lagre CO2 fra forbrenning
av fossilt karbon. Dette kan etter komiteens mening
gjøre CO2-fangst og -lagring til et sentralt
virkemiddel i klimapolitikken, både nasjonalt og internasjonalt. Komiteen viser
til at arbeidet med CO2-fangst og -lagring
har vært den største teknologiske klimapolitiske satsingen i Norge
det siste tiåret.
Komiteen mener videre norsk engasjement
for CO2-fangst og -lagring er av stor
betydning, men at det er helt avgjørende å lære av det som er gjort
i det videre arbeidet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og
Miljøpartiet De Grønne, merker seg at det ifølge Riksrevisjonen
var få virkemidler for god kostnadsstyring og rask framdrift i fangstprosjektene
på Mongstad. Flertallet viser til at det mest sentrale virkemiddelet
staten hadde for å sikre fremdriften i arbeidet med fullskala fangst
og lagring av CO2 på Mongstad, var utslippstillatelsen
som ble gitt til kraftvarmeverket.
Flertallet merker seg at statens
egen fagmyndighet på området, Statens forurensningstilsyn, nå Miljødirektoratet,
i 2006 anbefalte å stille krav om fullskala fangst og lagring av
CO2 fra første dag. Begrunnelsen som
ble gitt var at det i motsatt fall ville være en reell mulighet
for at CO2-fangst ikke kom på plass som
forutsatt.
Flertallet sier seg enig i dette,
og mener at krav om fullskala rensing fra dag én ville gitt de riktige
insentiver til å realisere prosjektet. Flertallet konstaterer
at Miljøverndepartementet valgte å se bort fra denne anbefalingen.
Flertallet understreker at kritikken
i Riksrevisjonens rapport, og påpekningen av svakhetene ved gjennomføringen
av CO2-fangst og -lagringsprosjektet
på Mongstad, verken er ny eller overraskende. De fleste svakhetene
som Riksrevisjonen identifiserer, har vært påpekt og drøftet i Stortinget
gjentatte ganger de senere årene. Flertallet kjenner
seg ikke igjen i tidligere statsminister Jens Stoltenbergs påstander
i komiteens høring 20. januar 2014 om enstemmighet og bred tilslutning
i Stortingets til utvikling og fremdrift i Mongstad-prosjektet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
det har vært bred enighet ved viktige veivalg i Mongstad-prosjektet.
St.prp. nr. 59 (2006–2007) Samarbeid om håndtering av CO2 på Mongstad – som inkluderte Gjennomføringsavtalen,
utgangspunktet for investering, opprettelsen av TCM – ble enstemmig
vedtatt av Stortinget i mars 2007, jf. Innst. S. nr. 205 (2006–2007).
Fangst og lagring av CO2 er omtalt i
det første klimaforliket (februar 2008), og investeringsbeslutningen
i Teknologisenteret på Mongstad ble enstemmig vedtatt av Stortinget
(januar 2009). Selv om det var uenighet om andre deler av Mongstad-satsingen, ble
den nye prosjektmodellen som regjeringen Stoltenberg foreslo i 2011
i Meld. St. 9 (2010–2011), positivt omtalt av en samlet energi-
og miljøkomité på Stortinget, jf. Innst. 295 S (2010–2011).
Som energi- og miljøkomiteen selv skriver i
behandlingen av nevnte melding:
«Selv om det i Stortinget har vært og er uenighet om
når man skal pålegge gasskraftaktører å implementere teknologi for
fullskala CO2-rensing på gasskraftverk i Norge, så har det vært
full enighet om at arbeidet som gjøres på Mongstad er av stor viktighet.
Et enstemmig storting vedtok i mai 2009 prosjektet med bygging av Testsenteret
på Mongstad (TCM).»
og
«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig
Folkeparti, mener de endringer som regjeringen har foreslått, passer
inn i komiteens merknader fra tidligere behandlinger av dette prosjektet,
og at de vil gjøre prosjektet mer robust og med større sjanse for
teknologisk suksess. Det er viktig å justere kursen når tiden viser at
opprinnelige planer ikke var gjennomførbare.
Komiteen
mener Testsenteret på Mongstad (TCM) har en sentral rolle i Norges
bidrag for å utvikle kommersiell CO2-renseteknologi. Ved en slik
presisering fra regjeringen har testsenteret fått den reelle og
viktige rollen det fortjener. Denne reelle oppgraderingen av TCMs posisjon
kan også bidra til å gjøre det mer interessant for forskningsmiljøer
og industriaktører.»
Disse medlemmer viser videre
til at i Klimaforliket 2012 påpekte en samlet komité (også Fremskrittspartiet
som sto utenfor klimaforliket), jf. Innst. 390 S (2011–2012):
«Komiteen viser til at blant annet Det internasjonale
energibyrået (IEA) og FNs klimapanel trekker frem CO2-håndtering
som den viktigste enkeltstående teknologien for å redusere klimagassutslipp.
Dersom CO2-håndtering skal lykkes som teknologi forutsettes det
at en rekke land satser aktivt på teknologi- og kompetanseutvikling
og utvikler prosjekter for CO2-håndtering. Komiteen understreker
derfor viktigheten av arbeidet ved Teknologisenteret på Mongstad.»
Disse medlemmer mener Stoltenberg
hadde fullt belegg for å hevde at Mongstad-prosjektet har fått bred
oppslutning i Stortinget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
for ordens skyld presisere at Fremskrittspartiet ble holdt utenfor
deltakelse i Klimaforliket 2012.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og
Miljøpartiet De Grønne, viser til at Mongstad-saken har
vært politisk kontroversiell fra oppstarten i 2006. Flertallet viser
til at tidsplanen for fullskala fangst og lagring av CO2 på Mongstad var en sentral del av det
politiske kompromisset i regjeringen som førte til at Statoil fikk
konsesjon til å bygge varmekraftverket i 2006 uten rensing fra dag
én. Gjennomføringsavtalen fra 2006 var i strid med Soria Moria-erklæringen,
som ble lagt til grunn for det rød-grønne regjeringssamarbeidet
høsten 2005, og gikk på tvers av Sosialistisk Venstrepartis krav
om at alle nye gasskraftverk skulle ha rensing fra dag én. Flertallet viser
til at utslippstillatelsen til Mongstad energiverk ble gitt av Miljøverndepartementet, ikke
av Statens forurensningstilsyn slik tilfellet hadde vært inntil
da, blant annet for gasskraftverket på Kårstø. Den svært detaljerte
utslippstillatelsen fra Miljøverndepartementet skulle være en garanti
for at rensing ville komme på plass i tråd med den fastsatte tidsplanen.
Utslippstillatelsens sentrale betydning for prosjektet ble understreket
da Gjennomføringsavtalen ble lagt fram for Stortinget i St.prp.
nr. 49 (2006–2007) Samarbeid om fangst og lagring av CO2 på Mongstad, hvor det stod følgende:
«Miljøverndepartementets utslippstillatelse av 12. oktober
2006 og gjennomføringsavtalen mellom staten og Statoil om CO2-håndtering
på Mongstad danner utgangspunktet for bygging av fangstanlegg for
CO2 på Mongstad.»
Flertallet viser til at regjeringens
beslutning om utsettelse av investeringsbeslutningen for fullskalaanlegget
i mai 2010 skapte voldsom debatt i offentligheten og på Stortinget,
med det resultat at det ble fremmet mistillitsforslag mot olje-
og energiministeren. En samlet opposisjon mente at daværende olje-
og energiminister Terje Riis-Johansen i tiden forut for regjeringens beslutning
om å utsette investeringsbeslutningen for fullskalaprosjektet, ikke
hadde overholdt opplysningsplikten overfor Stortinget. Opposisjonen
mente at Stortinget ikke i særlig grad var blitt informert om alvorlige
faglige motforestillinger til regjeringens tidsplan for – og gjennomføring
av – fullskalaprosjektet, som regjeringen var gjort kjent med gjennom
en rekke rapporter fra Gassnova fra 28. januar 2009 og frem til beslutningen
om utsettelse ble fattet over ett år senere. Også den gang var det
et stortingsvalg mellom det tidspunktet regjeringen ble kjent med
at prosjektet måtte utsettes, og det tidspunktet beslutningen om
utsettelse ble fattet i regjeringen. Flertallet viser
til at mistillitsforslaget ble fremmet av en samlet opposisjon i forbindelse
med behandlingen av revidert nasjonalbudsjett for 2010, jf. Innst.
350 S (2009–2010). Flertallet viser til følgende
merknader i innstillingen fra daværende opposisjonspartier Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti:
«Disse medlemmer viser til Gassnovas rapport «CO2-fangst
Mongstad – anbefaling» av 27. mai 2009, som komiteen fikk oversendt
fra departementet i sladdet versjon 1. juni 2010. Rapporten inneholder
svært relevant informasjon som kun i begrenset grad er videreformidlet
til Stortinget i statsbudsjettet for 2010 (Prop. 1 S (2009–2010)). Av
rapporten fremkommer at investeringene er høyere enn forventet,
at kraftvarmeverket muligens kan bli operert på redusert last (bare
en turbin) ved oppstart av CO2-fangst, at et fullskala anlegg i
praksis må planlegges og bygges uten erfaring fra testsenteret,
at helserisiko ved bruk av aminer kan være en kritisk faktor for
å ta i bruk aminanlegg for storskala fangst av CO2, at det anbefales
å utrede trinnvis utbygging av fangstanlegg for varmekraftverket
(bare én turbin, krakkeren skrinlegges), og at Gassnova tidligere
har anbefalt at det kun bør bygges ett førstegenerasjons fangstanlegg.
Det siste innebærer at rensing av Kårstø-anlegget skal skrinlegges.
Disse medlemmer viser til at regjeringen i statsbudsjettet
for 2010, Prop. 1 S (2009–2010), begrenser omtalen av disse opplysningene
til følgende:
'Basert på planleggings- og forberedelsesarbeidet
som til nå er gjennomført, vurderes forskjellige løsninger for raskest
mulig realisering av CO2-håndtering ved kraftvarmeverket. Blant annet
vurderes en stegvis løsning for CO2-fangst ved kraftvarmeverkets
to turbiner som også inkluderer røykgassirkulering.'
Disse
medlemmer mener det er kritikkverdig at regjeringen i statsbudsjettet
ikke videreformidlet informasjon om den store faglige usikkerheten som
var fremkommet om helt sentrale forhold i prosjektet. Disse medlemmer
mener regjeringens målsetning om fullskala rensing på Mongstad innen
2014 allerede på dette tidspunktet var brutt, i og med at Gassnovas
anbefaling kun innebar rensing av en turbin. Regjeringens knappe og
summariske redegjørelse i statsbudsjettet for 2010 gjenspeilet ikke
de fulle realiteter i prosjektets status.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til flertallets
(Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet) merknader
i Innst. 350 S (2009–2010) hvor det blant annet står:
«Flertallet peker på at når regjeringen legger fram
en sak for Stortinget, skal den gi alle opplysninger som må til
for at Stortinget kan behandle saken forsvarlig. Fra og med St.
prp. nr. 67 (2008–2009) har regjeringen lagt frem opplysninger om
arbeidet med planlegging og forberedelser av fullskala CO2-fangst
på Mongstad i forbindelse med budsjettproposisjonene. Regjeringen
har lagt fram forslag til årlige bevilgninger til planleggings-
og forberedelsesarbeidet. Det er i dette planleggingsarbeidet det skal
utarbeides et investeringsgrunnlag, herunder kostnader og tidsplan
for gjennomføring av prosjektet, som Stortinget på et seinere tidspunkt
skal ta stilling til. Flertallet mener at opplysningene regjeringen
har gitt Stortinget gir et forsvarlig grunnlag for budsjettvedtakene
i tråd med opplysningsplikten.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og
Miljøpartiet De Grønne, viser til at regjeringens håndtering
av utslippstillatelsen for kraftvarmeverket på Mongstad har vært
gjenstand for debatt i Stortinget gjentatte ganger. Flertallet viser
til Stortingets behandling av revidert nasjonalbudsjettet for 2010,
Innst. 350 S (2009–2010), hvor komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti skrev følgende:
«Disse medlemmer viser til følgende utdrag fra utslippstillatelsen
slik den er gjengitt på Miljøverndepartementets nettsider:
'Vilkår:
2.
Det skal etableres fullskala CO2-håndtering fra kraftvarmeverket
innen utløpet av 2014.
3. Arbeidet med tilretteleggelse
og iverksettelse av CO2-fangst fra kraftvarmeverket skal starte umiddelbart
etter at utslippstillatelsen er gitt. Realiseringen av fangstanlegget
skal foregå parallelt med byggingen av kraftvarmeverket. Første steg
CO2-fangst fra kraftvarmeverket skal settes i drift samtidig med
oppstart av kraftvarmeverket. Fra dette tidspunkt skal det fanges
minst 100 000 tonn CO2/år. Fanget CO2 skal ikke slippes ut i atmosfæren.
4.
Det skal innen første kvartal 2009 utarbeides en avtale for gjennomføring
av fullskala CO2-håndtering fra kraftvarmeverket. Basert på erfaringene
fra første steg skal det i løpet av 2012 fremlegges for forurensningsmyndigheten
en detaljert plan med en løsning for andre steg, etablering av fullskala
CO2-håndtering for kraftvarmeverket. Investeringsbeslutning skal
tas i løpet av 2012, hvoretter gjennomføring av prosjektet starter
umiddelbart'.»
Flertallet viser til at medlemmet
fra Kristelig Folkeparti noe senere i den samme innstillingen skrev
følgende:
«Dette medlem viser til miljøvernminister Erik Solheims
brev til komiteen av 12. mai 2010, hvor han uttaler følgende:
'Regjeringen
ønsker å gjennomføre fullskala CO2-håndtering på Mongstad, og det
er derfor ikke aktuelt å trekke tilbake utslippstillatelsen. Vilkår
og frister i en utslippstillatelse etter forurensningsloven kan
endres dersom dette anses nødvendig når rammebetingelser og forutsetninger
endrer seg. Endrede tidsfrister for når investeringsbeslutningen
skal fattes innebærer at det på vanlig måte må søkes om endringer
i utslippstillatelsen.'
Dette medlem mener svaret
fra miljøvernministeren undergraver troverdigheten til norske miljømyndigheter.
Vilkårene i utslippstillatelsen, som skulle sikre fremdriften i
arbeidet med fullskala rensing og være riset bak speilet dersom
partene i avtalen ikke overholdt sine forpliktelser, blir gjort
til en pragmatisk fortegnelse over ansvarsforhold som kan endres
dersom det skulle oppstå endringer i rammebetingelser eller forutsetninger.
Dette medlem kan ikke se at det foreligger vesentlige endringer
i rammebetingelser eller forutsetninger som man ikke var klar over
på det tidspunktet Gjennomføringsavtalen ble inngått og utslippstillatelsen
ble gitt i 2006.
Dette medlem mener konsekvent håndheving
av utslippstillatelsen i realiteten er det eneste troverdige virkemiddelet
regjeringen sitter igjen med for å sikre realisering av fullskala
rensing på Mongstad.
Dette medlem viser til forslag
fremsatt i Dokument 8:127 (2009–2010).»
Videre finner flertallet det
merkelig at selv om det står i utslippstillatelsen for kraftvarmeverket
at det skal tilrettelegges for fangst og lagring av CO2, så er det ikke gjort. Dermed ville
det påbeløpt ekstra kostnader å bygge fangstanlegg, fordi en måtte
bygge om kraftvarmeverket først. Flertallet mener
dette var en ytterligere svakhet ved Gjennomføringsavtalen. Flertallet viser
til at Gassnova under høringen sa at «i en teknisk, industriell,
ideell situasjon ville man planlagt kraftverk og fangstanlegg sammen.» Flertallet deler
dette synet og har merket seg at tidligere statsminister Jens Stoltenberg
under høringen 20. januar 2014 uttrykte en forståelse av at fullskala
rensing fra dag én ville «utsette kraftvarmeverket med mange, mange
år» og at Statoil «ikke kunne godta en slik avtale». Dette viser,
etter flertallets syn, at fangst- og lagring av CO2 ikke var det eneste formålet med avtalen,
men at det var like viktig å gi Statoil tillatelse til å bygge et
kraftvarmeanlegg på Mongstad.
Flertallet mener Riksrevisjonens
rapport og komiteens høringer har vist at regjeringen i liten grad
benyttet seg av vilkårene i utslippstillatelsen til å sørge for
fremdrift i arbeidet med fangst og lagring av CO2.
Flertallet mener problemene Riksrevisjonen peker
på når det gjelder kostnadsstyring og fremdrift i Mongstad-prosjektet,
i utstrakt grad kan føres tilbake til manglende håndheving av utslippstillatelsen
og dermed forurensingsloven.
Flertallet merker seg at manglende
bruk av forurensingsloven har vist seg å være et tilbakevendende
problem i Stortingets kontroll av norsk klimapolitikk. I Innst.
299 S (2009–2010) om Riksrevisjonens undersøkelse av måloppnåelse
i klimapolitikken har en enstemmig kontroll- og konstitusjonskomité:
«… merka seg at Riksrevisjonen stiller spørsmål ved
om 'styringseffektivitet i tilstrekkelig grad har vært vurdert i
forhold til (sic) langsiktige klimamål, og om virkemidler som kan
gi et effektivt påtrykk for at ny teknologi blir tatt i bruk (slik
som forurensingsloven) i større grad burde vært anvendt'.»
Flertallet viser til at formålet
med forurensningsloven, som gitt i § 1, er «å verne det ytre miljø
mot forurensing og å redusere eksisterende forurensing …». Flertallet mener
på denne bakgrunn at Stortinget bør vurdere hvorvidt dagens juridiske
rammeverk for å regulere klimagassutslipp er godt nok for å sikre
at Stortingets klimapolitiske vedtak gjennomføres.
Komiteen viser til
Miljødirektoratets rapport av 7. mars 2014, hvor det fremgår at
det er et gap mellom justerte framskrivninger for de norske klimagassutslippene
og målet fra klimaforliket om at de innenlandske utslippene av klimagasser skal
ned til 47 millioner tonn CO2-ekvivalenter innen
2020.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, mener Miljødirektoratets
rapport illustrerer klart og tydelig at Stortingets vedtak om kutt
i norske klimagassutslipp ikke blir fulgt opp i tilstrekkelig grad,
og viser i den forbindelse til at det heller ikke har blitt besluttet
en erstatning for de planlagte utslippskuttene på Mongstad som nå
ikke blir gjennomført.
På denne bakgrunn forutsetter komiteen at regjeringen
tar erfaringene fra Mongstad inn i arbeidet med utredningen av hensiktsmessigheten av
en egen klimalov, jf. Innst. 390 S (2011–2012) Innstilling fra energi-
og miljøkomiteen om norsk klimapolitikk.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til viktigheten
av å realisere to ulike mål på Mongstad. Viktigheten av å legge
til rette for CO2-fangst og -lagring
ved kraftvarmeverket og Statoils oppgradering og utvikling av raffineriet
på Mongstad var et stort industriprosjekt med ringvirkninger i regionen. Prosjektet
ga en substansiell energieffektiviseringsgevinst ved raffineriet.
Utslippstillatelsen reflekterer behovet for å realisere begge disse målene
og ønsket om ikke å forårsake utsettelser ved det industrielle prosjektet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og
Miljøpartiet De Grønne, viser til at det helt fra starten
har vært motstridende oppfatninger mellom staten og Statoil om hvordan
fullskalaprosjektet på Mongstad skulle gjennomføres. Visjonen fra
regjeringens side var å innta pionerrollen og påta seg ansvaret for
å realisere et av verdens første fullskala anlegg for CO2-fangst og -lagring innen 2014, noe
som forutsatte bruk av allerede eksisterende teknologi, og begrensede
muligheter til teknologiutvikling og teknologikvalifisering. Dette
ble tydelig nedfelt i Gjennomføringsavtalen gjennom klare tidsfrister
for investeringsbeslutning og ferdigstillelse av fullskalaanlegget,
samt følgende vilkår i utslippstillatelsen:
«Arbeidet med tilretteleggelse og iverksettelse av
CO2-fangst fra kraftvarmeverket skal starte umiddelbart etter at
utslippstillatelsen er gitt. Realiseringen av fangstanlegget skal
foregå parallelt med byggingen av kraftvarmeverket.»
Flertallet viser til at Statoil
ønsket at fullskalaprosjektet skulle gjennomføres på samme måte som
andre store industriprosjekter, noe som innebærer bruk av velprøvd
og moden teknologi etter en grundig teknologikvalifisering. Dette hensynet
var også nedfelt i Gjennomføringsavtalen i en formulering om at
prosjektet skulle følge «normal industripraksis». Flertallet konstaterer
at Statoils prefererte metode for gjennomføring var den som til
slutt vant fram på Mongstad, først ved utsettelsen i 2010, og dernest
ved at regjeringen valgte å restarte hele prosjektet i 2011, da
det ble besluttet å sette i gang et treårig løp for teknologikvalifisering
av fire ulike fangstteknologier. Flertallet mener den
grunnleggende uenigheten om fremdrift og gjennomføring av fullskalaprosjektet,
som er innebygget i Gjennomføringsavtalen, er en viktig årsak til
at det hele havarerte. Følgende uttalelser fra Statoils konsernsjef
Helge Lund på komiteens høring mandag 20. januar 2014 illustrerer dette:
«CCM var et mega industri- og teknologiutviklingsprosjekt
og ga således oss som prosjektgjennomfører et meget stort ansvar.
Storskala etterrensing av CO2 fra røykgass var i 2006 en lite utprøvd
teknologi. Både TCM og CCM hadde en ambisiøs tidsplan, noe vi har
understreket ved flere anledninger, deriblant ved avtaleinngåelse,
i Masterplanen av 2009, og også ved ulike prosjektmilepæler. Som
selskap har vi lang erfaring med teknologiutvikling og gjennomføring
av krevende, store og komplekse prosjekter. Vi har et omfattende
styringssystem og prosesser med klare krav for hvordan prosjektet skal
gjennomføres, basert på mange års erfaring som prosjektutvikler,
samt generell industrierfaring. Fangstprosjektet på Mongstad har
fulgt våre veletablerte prosesser og styrende dokumentasjon for
gjennomføring, altså gjennomført på samme måte som vi gjennomfører
andre store prosjekter.»
Flertallet viser videre til tidligere
administrerende direktør i Gassnova, Bjørn-Erik Haugans uttalelser
i den samme høringen, som ytterligere underbygger denne problemstillingen:
«Jeg tror det er veldig viktig å understreke både det
som Statoil sa, og det som er blitt sagt tidligere her, at dette
prosjektet gjennomføres i henhold til avtalen etter en industriell
modell. Det er en veldig systematisk og velprøvd arbeidsmetodikk
hvor man lister opp en del problemstillinger og utreder dem med
økende klarhet og tilsvarende økende klarhet på kostnader. Den metodikken
er ryggmargen på de selskapene, for eksempel Statoil.
Vi
måtte bare ta til etterretning at det er den metodikken Statoil
benytter, som de bruker på alle sine prosjekter. Den fører med stor
sikkerhet fram til et resultat. Vi har i og for seg ikke hatt noen
innvendinger mot den metodikken, men som Johan Nic. Vold var inne
på tidligere, er det en ganske arbeidskrevende modell. Det er den måten
oljeselskapene arbeider på. Hvis man hadde tenkt seg at her skulle
man motivert Statoil til å jobbe etter en annen metodikk enn det selskapet
normalt benytter, hadde man beveget seg ut i et terreng med en helt
annen type risiko. Da måtte man kanskje hatt et prosjekt sammen med
en annen operatør på et annet sted, så det er en hypotetisk problemstilling.
Så lenge man jobber med et slikt selskap, får man deres profesjonalitet
på prosjektgjennomføringen.»
Flertallet viser til at svakhetene
i Gjennomføringsavtalen mellom Statoil og staten har vært drøftet
gjentatte ganger i Stortinget siden 2006. Allerede ved Stortingets
behandling av Gjennomføringsavtalen i 2007 (Innst. S. nr. 205 (2006–2007))
satte Kristelig Folkeparti og Venstre spørsmålstegn ved den innebygde
usikkerheten i avtalen om tidsplanen for fremdrift og partenes forpliktelse
til å fatte investeringsbeslutning i 2012.
Flertallet viser til Stortingets
behandling av revidert nasjonalbudsjett for 2010, Innst. 350 S (2009–2010),
hvor den første utsettelsen av fullskalaprosjektet ble behandlet,
og hvor det ble fremsatt mistillitsforslag mot olje- og energiministeren.
Flertallet viser til følgende merknader fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti i innstillingen om Gjennomføringsavtalen:
«Disse medlemmer setter spørsmålstegn ved om gjennomføringsavtalen
mellom staten og Statoil om fullskala rensing av CO2-utslippene
på Mongstad, bidrar til å levere et prosjekt på budsjett og til
avtalt tid. Disse medlemmer peker på at slik gjennomføringsavtalen
er utformet, så har Statoil ikke noe incentiv til å gjennomføre prosjektet
billig og raskt. Disse medlemmer peker på at incentivene i avtalen
legger opp til at Statoil tar svært god høyde for alle eventuelle kostnader
i prosjektet siden selskapet, med noen unntak, vil være økonomisk
ansvarlig for eventuelle kostnadsoverskridelser.»
Flertallet viser videre til Stortingets
behandling av Meld. St. 9 (2010–2011) Om fullskala CO2-håndtering, jf. Innst. 295 S (2010–2011), hvor
Kristelig Folkeparti bl.a. skrev følgende merknader om Gjennomføringsavtalen:
«Dette medlem viser til gjennomføringsavtalen mellom
staten og Statoil fra 2006 (Samarbeid om håndtering av CO2 på Mongstad).
I denne avtalen står det at staten og Statoil skal utarbeide en
avtale om gjennomføring av STEG 2 (fullskala CO2-fangst) innen 1.
kvartal 2009. Dette medlem konstaterer at denne avtalen fortsatt ikke
er utarbeidet, to år etter at den skulle vært ferdigforhandlet.
Dette medlem mener Gjennomføringsavtalen slik den er utformet, gir
Statoil økonomiske insentiver til å skyve på investeringsbeslutningen
for STEG 2 (fullskala rensing).»
I Gjennomføringsavtalen står det at:
«Statoil skal dekke 100 % av eventuelle overskridelser
for investeringskostnadene i STEG 2 av CO2-håndteringsanlegget utover
budsjettanslag på tidspunktet for investeringsbeslutningen. Statens
kostnadsdekning skal være basert på budsjetterte anslag (slik at
avvik fra anslåtte driftskostnader dekkes fullt ut av Statoil).»
Flertallet viser til at Kristelig
Folkeparti også fremmet følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen reforhandle gjennomføringsavtalen
fra 2006 (Samarbeid om håndtering av CO2 på Mongstad) med en ny
frist for når fullskala rensing skal være på plass, og med en insentivstruktur
som bidrar til at prosjektet gjennomføres på tid og kostnad.
Stortinget
ber regjeringen sørge for at en reforhandlet gjennomføringsavtale
innebærer at utslippene fra raffineriet på Mongstad skal renses.»
Komiteen viser til
at forslagene om reforhandling av Gjennomføringsavtalen bare fikk
Kristelig Folkepartis og Venstres stemmer i Stortinget.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at det i de
senere avtalene mellom staten og Statoil er bestemmelser om at beslutninger
krever enighet mellom Statoil og Gassnova under utbygging og drift
av TCM og for planlegging av fullskalaprosjektet. Selv om statens
eierandel i TCM er på 75,12 pst., kan Gassnova derfor ikke overstyre
Statoil, for eksempel i spørsmål om kostnadsreduksjoner i driftsfasen. Disse
medlemmer merker seg at Riksrevisjonen mener det er lite
gunstig at Statoil leder styringskomiteen i planleggingen av fullskalafangst
på Mongstad og samtidig er prosjektleder, når staten dekker alle
kostnadene. Disse medlemmer slutter seg til dette.
Komiteens flertall,medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og
Sosialistisk Venstreparti, har forståelse for at Gjennomføringsavtalen
var et kompromiss mellom staten og Statoil og at forhandlingene
om avtalen var krevende.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Miljøpartiet
De Grønne, viser videre til at Stoltenberg under høringen
sa at:
«Kraftvarmeverket – bare for å si det – ble den gangen
vurdert som viktig av mange – forretningsmessig, av Statoil – men
også av mange andre som var opptatt av kraftforsyningen på Vestlandet.»
Dette flertallet mener dette
viser at kraftvarmeverket ikke ble bygget som en del av CO2-fangst og -lagringsprosjektet, men for
å sikre andre behov. Dette flertallet vil påpeke
at dette var en lite hensiktsmessig framgangsmåte for et komplekst
prosjekt. Dette flertallet mener dette ikke var i
tråd med miljømyndighetenes formål og viser til at direktøren i
Miljødirektoratet, Ellen Hambro, under høringen uttalte at:
«Da vi anbefalte fullskala rensing fra dag én, var det
ut fra behovet for å begrense, altså ikke tillate et nytt punktutslipp
i Norge, og behovet for å utvikle teknologi til nytte for hele verden.»
Dette flertallet merker seg at
Riksrevisjonen skriver:
«Etter Riksrevisjonens vurdering har Statoil få insentiver
til å gjennomføre prosjektet raskt og til å bidra til et lavest
mulig investeringsestimat.»
Dette flertallet er helt enig
i dette.
Dette flertallet viser til at
Riksrevisjonen mener Gassnovas styringsmuligheter i TCM og fullskalaprosjektet
på Mongstad i hovedsak er begrenset til rådgivning ved avtaleinngåelser, verifikasjon
av Statoils arbeid og deltakelse i styrende organer.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser videre til at det
var et skjevt styrkeforhold mellom Gassnova og Statoil, og selv
om Gassnovas organisasjon er styrket over tid, er foretaket fortsatt
svært avhengig av innleid kompetanse. Dette har, etter disse
medlemmersmening, gjort det
vanskelig for Gassnova å få til rask gjennomføring med lave kostnader. Disse
medlemmer mener dette er uheldig. Disse medlemmer viser
til at Gassnova under høringen understreket at de ønsket flere fast
ansatte for å holde på opparbeidet kompetanse, dvs. være mindre
avhengig av innleid kompetanse.
Komiteenviser tilProp.
49 S (2006–2007) hvor det står at Gassnova «bør være begrenset i størrelse
og i størst mulig grad støtte seg til kompetente fagmiljøer for
prosjektledelse, prosjektering, utbygging og drift av prosjektene.»
I Innst. 205 S (2006–2007) stod et enstemmig storting bak opprettelsen
av Gassnova, og det kom ingen merknader til organiseringen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
gjennomføringsavtalen mellom Statoil og staten ble inngått i 2006,
og var et resultat av en forhandling mellom to parter. Tidligere
statsråd Ola Borten Moe skriver i sitt svar til Riksrevisjonen:
«… Gjennomføringsavtalens utforming adresserer usikkerheten
og kompleksiteten ved gjennomføring av CO2-håndtering på Mongstad.»
Han fremhevet videre at det ikke er grunnlag
for å hevde at staten har gitt fra seg vesentlig styringsrett i
prosjektene. Disse medlemmer viser til at avtalen
reflekterer det resultat det var mulig å oppnå i forhandlingene. Disse
medlemmer har merket seg at det verken i Riksrevisjonens
rapport eller i komiteens høringer ble presentert en modell for
hvordan avtalen skulle sett ut, gitt statens to målsettinger i å
ruste opp raffineriet og å utvikle teknologi for fangst og lagring
av CO2.
Disse medlemmer vil understreke
at staten i slike prosjekter er helt avhengig av den industrielle
kompetansen selskapene bringer inn. Det ville ikke vært hensiktsmessig
eller mulig å bygge opp et Gassnova med parallell kompetanse med
Statoil på industriell gjennomføring i slik skala. Kravet om enstemmighet
fører til at verken Statoil eller staten kunne overkjøre den andre
part i arbeidet. For arbeidet med Teknologisenteret var hver part
ansvarlig for sin andel av investerings- og driftskostnadene.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, har gjennom høringene
forstått at CO2-fangst- og -lagringsprosjektet
ble ytterligere komplekst gjennom usikkerhet rundt helse- og miljøeffekter
ved bruk av aminteknologi og beslutning om bredere teknologikvalifisering. Flertallet viser
til at det er stor uenighet om hvor stor kreftfaren ved bruk av
aminer egentlig var.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og
Miljøpartiet De Grønne, viser til at direktøren i Miljødirektoratet,
Ellen Hambro, mente de
«… hadde en annen vurdering enn Statoil av farligheten
ved dette, hvor vi sa at ny kunnskap som var kommet fram, ga grunn
til å ha mindre bekymring enn tidligere.»
Dette flertallet viser til at
også Sintef under høringen mente at aminsaken var en «håndterbar sak,
og at den kan kjøres parallelt».
Dette flertallet viser til at
tematikken knyttet til aminutstlipp og kreftfare har vært gjenstand for
debatt i Stortinget ved flere anledninger, og særskilt i forbindelse
med behandlingen av Meld. St. 9 (2010–2011) Fullskala CO2-håndtering. Dette flertallet viser
til Innst. 295 S (2010–2011) hvor Kristelig Folkepartis medlem i
komiteen bl.a. viste til brev fra regjeringens egen fagmyndighet
Klif av 1. mars 2011. I brevet uttaler Klif at de ikke kan se at:
«kunnskapen om risikoen for helsefarlige utslipp ved
aminteknologi har gitt noen økt grunn til bekymring, snarere tvert
imot trekker ny kunnskap i positiv retning i og med at risikoen for
dannelse og spredning av nitrosaminer er mindre enn tidligere antatt.»
Samtidig pekte Klif på at det fremdeles manglet kunnskap
om nitraminer.
Dette flertallet viser til at
Kristelig Folkepartis medlem uttalte videre:
«Dette medlem mener Klifs uttalelser peker i retning
av at kreftfaren knyttet til aminteknologien er betydelig redusert
i tiden som er gått siden regjeringen sist valgte å utsette fullskala
CO2-fangst på Mongstad (Revidert nasjonalbudsjett for 2010).
Dette
medlem deler regjeringens bekymring for eventuell kreftfare knyttet
til aminutslipp fra et framtidig fullskala CO2-fangstanlegg på Mongstad,
og er ikke beredt til å gamble med folks liv eller helse for å realisere
regjeringens fremste prestisjeprosjekt. Dette medlem stiller seg
imidlertid tvilende til at potensiell kreftfare er den eneste grunnen
til at fullskala rensing nok en gang utsettes. Dette medlem mener
Meld. St. 9 (2010–2011) peker på andre bakenforliggende årsaker,
herunder et omforent ønske fra partene om å endre strategi og fokus
i prosjektet fra raskest mulig fremdrift og i retning av kostnadskontroll
og risikostyring. Dette medlem konstaterer at regjeringens «månelanding»
er avlyst.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til merknadene
fra en samlet komité i Innst. 295 S (2010–2011) om fullskala CO2-håndtering, hvor komiteen skriver:
«Komiteen vil understreke at helse, miljø og sikkerhet
skal ligge til grunn i arbeidet med TCM. Komiteen imøteser regjeringens
arbeid med å kartlegge mulig kreftfare ved bruk av aminer. Komiteen
minner om at dette også ble tatt opp av komiteen i Innst. S. nr.
206 (2008–2009) hvor det står:
'Komiteen har merket
seg en del usikkerhet rundt helsemessige sider ved bruk av aminrenseteknologien.
Komiteen viser blant annet til advarsler om at aminer som slipper
ut i luften vil kunne være helseskadelige i større doser. Komiteen
forutsetter at de helsemessige sider ved teknologivalgene blir gjenstand
for grundig forskning, og at resultatene tas med i evalueringsrapportene'.»
Disse medlemmer viser til at
bruk av aminteknologi har vist seg mer komplisert enn først antatt,
og at det i utviklingen av prosjektet ble avdekket blant annet utfordringer
med helseeffekten. Disse medlemmer mener det er riktig at
myndighetene og selskapene har tatt konsekvensen av økt teknologisk
utsikkerhet, og endret prosjektløpet.
Disse medlemmer viser videre
til at den endrede organiseringen av prosjektet med rensing av utslippene
fra kraftvarmeverket på Mongstad i 2011 ga bedre håndtering av teknologisk
risiko i prosjektet.
Disse medlemmer mener fare for
spredning av kreftfremkallende stoffer er alvorlig, og noe som må
tas på det største alvor av selskaper og offentlige myndigheter.
Signalene om fare for spredning av slike stoffer ved oppskalering
til renseanlegget for kraftvarmeverket var alvorlig, og disse
medlemmer mener derfor endret prosjektmodell og økt tidsbruk
for å avklare risikoen var en god vurdering.
Disse medlemmer viser til at
usikkerheten rundt risikoen for aminutslipp var stor, særlig knyttet
til oppskalering. Det ble vurdert å være utillatelig å ta en slik
risiko, både teknisk og politisk, før de ansvarlige for de tekniske
løsningene kunne bekrefte at dette var sikkert og ikke innebar risiko
for farlige utslipp.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre, Senterpartiet
og Miljøpartiet De Grønne, viser til at Riksrevisjonen i
sin rapport peker på at Teknologisenteret (TCM) er realisert med
høyt ambisjonsnivå og høy standard, men at høye kostnader kan redusere
interessen for økt industriell deltakelse. Riksrevisjonen anbefaler
at Olje- og energidepartementet sikrer langsiktig bruk av TCM gjennom
blant annet å vurdere ytterligere tiltak for å redusere driftsutgiftene
og motivere til bredere industriell deltakelse. Flertallet slutter
seg til dette og ser frem til oppdatert informasjon om arbeidet
med å redusere driftsutgiftene på TCM i fremtidige budsjettproposisjoner.
Komiteen viser til
at Teknologisenteret skal bidra til teknologiutvikling for økt global
utbredelse av anlegg for CO2-fangst.
Formålet er å kvalifisere og teste teknologier, høste erfaringer og
bidra til spredning av løsninger for fangst og lagring av CO2. Komiteen viser til at
to industrielle selskaper, A/S Norske Shell og Sasol New Energy
Holdings Pty Ltd., deltar i TCM DA sammen med Gassnova og Statoil.
Statens eierandel er 75,12 pst. Komiteen merker seg
at to utenlandske kraftselskaper valgte å ikke videreføre samarbeidet
etter planleggingsfasen, og at Olje- og energidepartementet og Gassnova ikke
har fått med flere partnere som kunne ha styrket gjennomføringen
og redusert statens risiko etter at Sasol kom inn på eiersiden i
2010. Etter komiteens vurdering er dette svært uheldig,
siden kraftprodusenter burde ha en stor egeninteresse av å delta
i prosjekter som TCM og derfor ha insentiver for å lykkes med etablering av
teknologi for CO2-fangst og lagring.
Dessverre er dette ikke tilfellet i dag.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre, Senterpartiet
og Miljøpartiet De Grønne, merker seg at etter Riksrevisjonen
oppfatning «er det en risiko for at TCM DAs betydelige gjeld og
høye driftskostnader kan redusere industrielle aktørers interesse for
å bidra med finansiering». Flertallet slutter seg
til dette.
Komiteen viser til
at TCM var beregnet til 4,2 mrd. kroner i St.prp. 38 (2008–2009).
På investeringstidspunktet ble TCM vurdert til 4,64 mrd. kroner.
I Prop. 125 S (2009–2010) ble TCM oppjustert til 5,162 mrd. kroner.
I Meld. St. 9 (2010–2011) som ble lagt frem 4. mars 2011, ble TCM
oppgitt til å koste 5,2 mrd. kroner. Dette viser etter komiteens vurdering
at prosjektreserven ikke reelt sett har inngått som en del av prosjektet
og at departementet har overholdt informasjonsplikten til Stortinget
etter hvert som prosjektet har blitt dyrere enn først antatt.
Komiteen understreker at Teknologisenteret på
Mongstad i dag er verdens største senter for testing og utprøving
av CO2-fangstteknologier. Senteret gir
et bidrag til utviklingen av en teknologi som vil være avgjørende
for å nå våre målsettinger i klimapolitikken.
Komiteen viser til nåværende
statsråds kommentar til Riksrevisjonens påstand om redusert interesse
ved TCM som følge av høyt kostnadsnivå. Tidligere statsråd Ola Borten
Moe fremhever i sine kommentarer følgende:
«… prosjektet [er] bygget innenfor budsjettet partnerne
var enige om ved investeringsbeslutning, inkludert prosjektreserven.
For det andre gir ikke Gassnovas markedsvurderinger grunn til å
anta at den økningen man har sett i driftsbudsjettet, skulle virke
avskrekkende.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstrepartivil
også vise til at statsråd Tord Lien i sitt svar på komiteens spørsmål
nr. 10, jf. brev av 19. november 2013, heller ikke fullt ut deler
Riksrevisjonens kritikk. Disse medlemmer understreker
behovet for å fortsette å utvikle TCM videre, med tanke på testing
av flere teknologier. Disse medlemmer deler statsråd Tord
Liens vurdering om at
«Teknologisenteret er et teknologiutviklingsanlegg
og utfordringene man har støtt på er en viktig del av læringen av
å teste ny og lite utprøvd teknologi i så stor skala.»
Disse medlemmer vil understreke
behovet for å jobbe med kostnadsreduserende tiltak ved TCM.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og
Miljøpartiet De Grønne, viser til at Stortinget, helt fra
konsesjonen til kraftvarmeverket på Mongstad ble gitt og Gjennomføringsavtalen
ble inngått i 2006, har bedt regjeringen om å få frem alternative prosjekter
for fullskala CO2-fangst og -lagring. Flertallet viser
til at Stortinget i forbindelse med behandlingen av Gjennomføringsavtalen
i 2007 ga regjeringen følgende instruks (Innst. S. nr. 205 (2006–2007)):
«Komiteen anmoder Regjeringen om å legge til rette
for å få frem ytterligere prosjekter for CO2-håndtering, hvor teknologiutvikling,
demonstrasjon og kvalifisering av norsk teknologi kan starte raskt.»
Flertallet viser videre til Meld.
St. 9 (2010–2011) Fullskala CO2-håndtering,
hvor det ble redegjort for at Gassnova skulle gjennomføre et utredningsarbeid
hvor hensikten var å bidra til en bred og oppdatert kartlegging
av mulighetsområdet for realisering av fullskala fangst og lagring
av CO2 utover prosjektet på Mongstad, den
såkalte CCS-mulighetsstudien. Resultater fra dette arbeidet skulle
inngå i regjeringens arbeid med klimameldingen, og regjeringens
arbeid med CO2-fangst og -lagring. Flertallet viser
også til følgende merknader ved Stortingets behandling av meldingen
(Innst. 295 S (2010–2011)):
«Komiteen imøteser det kartleggingsarbeidet som Gassnova
nå skal gjøre, vedrørende mulige CO2-renseprosjekter utover Mongstad.
Komiteen mener dette kan gi muligheter for et større mangfold av
aktiviteter innenfor dette viktige området. Komiteen forutsetter
at dette innebærer mulighetene for å utvikle nye gasskraftverk med CO2-rensing,
så vel som rensing av eksisterende gasskraftverk og industriutslipp
[…]
Den norske satsingen på teknologiutvikling på Mongstad,
planlegging av transport og lagring av CO2, forskning gjennom programmet
CLIMIT og et aktivt internasjonalt arbeid og Gassnovas utredning
av fullskala rensing utover Mongstad, vil stimulere til større bredde
og flere aktører, og hvor summen av dette gjør at man potensielt
kan realisere flere fullskala CO2-renseprosjekter raskere.»
Flertallet vil peke på at arbeidet
med CCS-mulighetsstudien ble forsinket, og derfor ikke inngikk som
en del av regjeringens arbeid med klimameldingen, slik regjeringen
varslet i Meld. St. 9 (2010–2011). Flertallet viser
til at Stortinget ved behandlingen av klimameldingen i 2012 ga regjeringen
i oppdrag å utvide og sluttføre CSS-mulighetsstudien slik at det
skulle bli mulig å ta stilling til aktuelle prosjekter for fullskala
CO2-fangst og -lagring utover Mongstad. Flertallet viser
til følgende merknader fra klimaforliket i 2012, jf. Innst. 390
S (2011–2012):
«Komiteen mener Norge bør ha ambisjon om å bidra
til utvikling av løsninger for fangst og lagring av CO2 fra industriutslipp.
Komiteen viser i denne sammenheng til at CLIMIT-programmet har innvilget
støtte til prosjekter innenfor industriutslipp. Komiteen viser videre
til Gassnovas arbeid med å bidra til en bred og oppdatert kartlegging
av mulighetsområdet for realisering av fullskala CO2-håndtering.
Komiteen mener Gassnovas utredning også bør analysere muligheten
for et demonstrasjonsprosjekt for løsninger for fangst og lagring
av CO2 fra industrien.
Komiteen ser også med interesse
på det betydelige arbeid som er foretatt på Svalbard for å se på hvordan
et eventuelt nytt kullkraftverk i Longyearbyen også kan brukes som
et demoprosjekt for fangst og lagring av CO2, og imøteser Gassnovas
vurdering av dette prosjektet.
Komiteen imøteser
Gassnovas utredning om mulighetsrommet for realisering av fullskala CO2-håndtering
før det tas stilling til enkeltprosjekter.
Komiteen
mener Norge skal ha en ambisjon om å realisere minst ett fullskala
anlegg for fangst og lagring av CO2 innen 2020.»
Flertallet konstaterer at regjeringen
Stoltenberg II ikke på noe tidspunkt kom tilbake til Stortinget
med en utredning av alternative prosjekter for fullskala CO2-fangst og -lagring utover Mongstad.
Dette til tross for gjentatte anmodninger fra Stortinget om å gjennomføre
en slik utredning i årene fra 2007–2013. Flertallet viser
til at Stortingets ambisjon om å realisere minst ett fullskala anlegg
for fangst og lagring av CO2 innen 2020,
var basert på forutsetningen om at en slik utredning skulle gjennomføres
og forelegges Stortinget så raskt som mulig.
Flertallet viser til at daværende
olje- og energiminister Ola Borten Moe, parallelt med beslutningen
om å stanse Mongstad-prosjektet i oktober 2013, også valgte å stanse
arbeidet med CCS-mulighetsstudien. Ifølge en artikkel i Teknisk
Ukeblad 12. oktober 2013 hadde Gassnova da fremforhandlet avtaler
med tre aktører for gjennomføring av mulighetsstudier for fullskala
fangst og lagring av CO2. Ett av disse prosjektene
innebar rensing av CO2-utslipp fra Norcems
allerede eksisterende sementfabrikk i Brevik. Ifølge Teknisk Ukeblad
ba daværende olje- og energiminister Ola Borten Moe Gassnova om
å vente med signeringen av kontraktene. På en pressekonferanse torsdag
10. oktober 2013 begrunnet Borten Moe utsettelsen slik:
«Vi har bedt Gassnova gå en runde til på alle punktutslipp
i Norge for å få en så bred og vid prosjektportefølje som overhodet
mulig […] Min personlige anbefaling er å ta ett skritt tilbake,
starter på nytt og sørger for å få et så bredt tilfang av prosjekter
som mulig.» (Teknisk Ukeblad 12. oktober 2013)
Flertallet viser til at nåværende
olje- og energiminister Tord Lien fulgte opp sin forgjengers klare
anbefaling og avlyste anbudskonkurransen om mulighetsstudier 7. november
2013.
Flertallet hadde forventet at
den avgåtte regjeringen fulgte opp arbeidet med alternative prosjekter
for fullskala CO2-fangst og -lagring
i tråd med Stortingets anmodninger senest i klimaforliket i 2012,
slik at Stortingets mål om å realisere minst ett fullskala anlegg
for fangst og lagring av CO2 innen 2020
kunne være mulig å nå. Flertallet konstaterer at
nåværende regjerings muligheter og forutsetninger for å realisere dette
målet nå vil bli svært vanskelig.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
den tidligere regjeringen i Meld. St. 9 (2010-2011) startet kartleggingen
av alternative lokaliseringer av CCS-prosjekter utover Mongstad. Disse
medlemmer viser videre til at regjeringen Stoltenberg II i
Prop. 1 S (2013–2014) foreslo et program for fangst og -lagring
av CO2 med mål om ett fullskala anlegg
for fangst og lagring av CO2 innen 2020.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og
Miljøpartiet De Grønne, viser til komiteens høring med tidligere
statsminister Jens Stoltenberg 20. januar 2014, hvor han begrunnet
avslutningen av fullskalaprosjektet på Mongstad på følgende måte:
«Det er flere grunner til at vi valgte å ikke gå
videre med rensing av utslippene fra kraftvarmeverket på Mongstad.
For det første ville kostnadene bli vesentlig større enn tidligere anslått.
Da prosjektet første gang ble lansert, tilsa foreløpige usikre grove
anslag at det ville koste rundt 5. mrd. kr. Nå er anslagene nærmere 25
mrd. kr.
For det andre er utslippene fra anlegget
vesentlig lavere enn tidligere anslått. Opprinnelig var utslippene
om lag én million tonn CO2 per år. Nå er utslippene om lag en halv
million tonn CO2 per år. Det vil si at mens kostnadene er femdoblet,
er utslippene halvert. Det betyr at miljøgevinsten sett i forhold
til kostnadene er blitt kraftig redusert.»
Flertallet konstaterer at informasjon
som fremkom blant annet fra Gassnova i løpet av komiteens videre
høringer, avslørte store svakheter i Stoltenbergs forklaring, spesielt
når det gjelder kostnader. Tidligere styreleder Johan Nic. Vold
uttalte i den samme høringen 20. januar 2014 følgende:
«Jeg tror det er riktig å minne om at det i den såkalte
masterplanen kom fram – som vi har hørt før – en totalvurdering
av det bredeste prosjektet som kunne gjøres. Det fikk dette anslaget
på 20-25 mrd. kr. Det var ekstremt høyt i forhold til andre typer
prosjekter som vi hadde kunnskap om på den tiden. Det førte til
en arbeidsprosess, en samordning og en strømlinjeforming av prosjektet,
hvor man gikk tilbake til forpliktelsene som Statoil hadde fått
i utslippstillatelsen. Dermed forsvant i realiteten de 25 mrd. kr,
etter mitt syn. Nå er jo noe av dette etter min tid, men de forsvant.
Vi vet egentlig ennå ikke hva den endelige kostnaden skulle være,
for nå var det et arbeid frem mot 2014, den såkalte DG2, hvor man skulle
få det første nye budsjettanslag, og mot 2016, da man skulle treffe
en beslutning. Men disse tallene har vi jo ikke – bare for å oppklare når
det gjelder de 25 mrd. kr.»
Flertallet viser også til nåværende
styreleder i Gassnova Tore Amundsens videre oppfølging av Johan
Nic. Vold i høringen, hvor han uttalte:
«Man vet ikke i dag hva CO2-håndtering på kraftvarmeverket
ville komme til å koste. […] Kostnadene ved det anlegget man til
slutt prosjekterte, måtte vi gå ut fra ville bli lavere enn de 20-25
mrd. kr. Til sammenlikning kan det være interessant å vise til Gassnovas
prosjektering av Kårstø. Kårstø er et gasskraftverk med et utslipp
på 1 million tonn CO2 per år, når det går – kraftverket har jo stått
stille noen år. Gassnovas anslag for Kårstø var på ca. 10 mrd. kr.»
Flertallet konstaterer at tidligere
statsminister Jens Stoltenberg i komiteens høring, som begrunnelse
for regjeringens beslutning om å stanse fullskala-anlegget på Mongstad,
opererte med kostnadsanslag som ifølge statens eget selskap Gassnova
ikke lenger eksisterer. Beløpet på 25 mrd. kroner, som Stoltenberg
viste til, kom først på banen som et grovt anslag for en prosjektdesign
fra Statoils masterplan i 2009. Da inkluderte beløpet CO2-fangst fra kraftvarmeverkets to turbiner
og fra krakkeren på raffineriet, til sammen mer enn 2 millioner
tonn CO2. I Meld. St. 9 (2010–2011) var
prislappen fremdeles den samme, men innholdet endret til nedskalert
CO2-fangstanlegg samt kostnader til lagring.
Flertallet konstaterer at regjeringen
valgte å stanse fullskalaprosjektet kun få måneder før DG2, hvor
man ville fått et nytt og oppdatert kostnadsanslag basert på den
prosjektdesignen man da jobbet med, et kostnadsanslag det er grunn
til å tro ville vært langt lavere enn det Jens Stoltenberg opererte
med i høringen. Flertallet har merket seg at regjeringen
valgte å ikke involvere Gassnova i beslutningen om å stanse fullskalaprosjektet. Flertallet viser
til at nåværende styreleder i Gassnova, Einar Steensnæs, i komiteens
høring 20. januar 2014, på spørsmål fra Per Olaf Lundteigen (SP),
bekreftet at Gassnova aldri ble spurt av departementet om hvorvidt
de nå skulle terminere fullskala Mongstad eller om det burde fortsette.
Flertallet har merket seg den
felles pressemeldingen fra daværende olje- og energiminister Ola
Borten Moe og daværende miljøvernminister Bård Vegar Solhjell 20. september
2013, hvor nyheten om skrinleggingen av fullskala på Mongstad ble
offentliggjort. Pressemeldingen innledes med følgende avsnitt:
«Fangst og lagring av CO2 er en sentral del av regjeringens
klimasatsing. For å styrke satsingen legges nå arbeidet med CO2-håndtering
om. Fullskala CO2-fangst på Mongstad avvikles og erstattes av et
program for fangst og lagring av CO2.»
Videre står det:
«Fangst og lagring av CO2 er avgjørende for å nå
togradersmålet. Vi har gjort betydelige framskritt for å utvikle
nødvendig teknologi. Regjeringen forsterker nå denne satsingen.
Målet om et fullskala-anlegg for CO2-fangst i Norge står fast. Samtidig
har Regjeringen etter nøye vurdering konkludert med at risikoen
knyttet til Mongstad-anlegget blir for stor. Arbeidet med fullskala-anlegget
der blir derfor avviklet, sier olje- og energiminister Ola Borten
Moe.
- Vi står nå ved et veiskille der vi må vurdere
om fullskalaprosjektet bør videreføres på Mongstad. Regjeringen
har kommet til at det er bedre å åpne for andre mulige prosjekter
som kan realiseres innen 2020, slik klimaforliket legger opp til. Staten
skal fortsatt sikre økonomiske rammevilkår for gjennomføring av
minst ett fullskala CO2-håndteringsprosjekt i Norge. Erfaringene
fra Mongstad har gitt oss verdifull kunnskap som kan benyttes andre
steder, sier miljøvernminister Bård Vegar Solhjell.»
Flertallet viser til komiteens
høring 4. februar 2014, hvor tidligere miljøvernminister Bård Vegar
Solhjell ble utfordret på hvorvidt pressemeldingen ga et sant og
riktig bilde av situasjonen. Solhjell svarte følgende:
«Eg vil seie at på det tidspunktet – og no – var
mi vurdering, som eg har sagt, at sjansen for å lukkast med eit
fullskalaprosjekt innan 2020 og kome vidare med den norske CCS-satsinga
ville auke viss vi la om strategien, etablerte ein strategi der
vi forsøkte på eit anna anlegg eller metodar, finne eit anlegg i
Noreg som vi kan ha fullskala på og styrkje nokre andre sider ved
den satsinga […]
Og så styrkar vi satsinga på CCS
på ulike måtar ved å styrkje testsenteret – økonomisk og på andre
måtar – og ved å styrkje det forskningsprogrammet som heiter CLIMIT.»
Flertallet viser videre til Solhjells
svar da han i høringen ble spurt hvilke alternative prosjekter han
og regjeringen hadde i tankene da beslutningen ble tatt om å stanse
fullskala på Mongstad. Solhjell svarte:
«Det vil eg ikkje gå inn i no. Det var heilt bevisst at
vi ikkje la fram nokon prosjekt. Eg regnar med at alle her kjenner
den Gassnova-studien som jobba med ulike prosjekt. No har eg skjønt
at regjeringa heldigvis er i gang med å jobbe med ein ny strategi,
og at vi vil få meir informasjon om det i samband med revidert nasjonalbudsjett –
hvis eg skjønte det riktig frå noverande olje- og energiminister.
Noe er det regjeringa som skal få legge fram det.»
Flertallet mener innholdet i
pressemeldingen er sterkt misvisende, og egnet til å villede leserne om
de faktiske realiteter i saken. Flertallet konstaterer
at regjeringen Stoltenberg IIs arbeid med fullskala CO2-fangst og -lagring endte med fullstendig
havari både på Mongstad, Kårstø og andre mulige lokaliteter, og
at det ikke forelå et eneste konkret alternativt prosjekt for fullskala anlegg
da regjeringen forlot kontorene. Flertallet mener
de to nå avgåtte statsrådenes forsøk på å fremstille den endelige
skrinleggingen av fullskalaanlegget på Mongstad som en styrking
av satsingen på fangst og -lagring av CO2,
er kritikkverdig.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at det siste kostnadsestimatet
fra prosjektet var på 20–25 mrd. kroner, og at en vesentlig del
av disse kostnadene skyldtes ombygging av raffineri og kraftvarmeverk,
og kostnader knyttet til lagring av CO2 (herunder boring
på sokkelen).
Disse medlemmer viser til regjeringen
Stoltenbergs forslag om å stanse arbeidet med fangst og lagring
av kraftvarmeverkets CO2 utslipp, og forslaget
om alternativ organisering og satsing på fangst og lagring av CO2 i Norge. I Prop. 1 S (2013–2014) skriver
regjeringen Stoltenberg:
«Arbeidet med fullskalaprosjektet står no ved eit vegskil.
Planlegginga av Mongstad fullskala har fram til no i stor grad vært
av generell karakter og har bidrege til å utrede og kvalifisere
kva teknologi som er mogleg å bruke. Prosjektet går frå 2014 over
i ein ny fase og blir meir spesifikt retta mot detaljprosjektering.
Det inneber at arbeidet vil ha mindre overføringsverdi til andre prosjekt.
Planleggingsarbeidet
har vist at det er spesielt krevjande å bygge eit CO2-handteringsanlegg
på Mongstad. Det medfører auka teknisk risiko og særskilt høge kostnader
for deler som ikkje er knytte til sjølve fangstanlegget. Kraftvarmeverket
går berre for halv kapasitet samanlikna med kva som opphavleg vart
lagt til grunn. Kombinert med høge kostnader for anlegget gir dette svært
høge kostnader per tonn reinsa CO2. I tillegg er det usikkert kor
mange år det er økonomisk grunnlag for å drive raffineriet på Mongstad
og dermed kor lang brukstid eit fangstanlegg vil kunne få.
Regjeringa
har beslutta avslutte arbeidet med planlegging av fullskala CO2-håndtering
på Mongstad. Regjeringa vil framleis prioritere CO2-handtering som
eit nødvendig klimatiltak for å nå togradersmålet og vil intensivere
satsinga på andre tiltak for å utvikle teknologiar for CO2-fangst
og -lagring.
Teknologisenteret for CO2-fangst på
Mongstad (TCM) står sentralt i satsinger på fangst og lagring av
CO2. Målet med teknologisenteret er å skape ein arena for målretta
utvikling, testing og kvalifisering av teknologi for CO2-fangst.
I tillegg
er det eit mål å bidra til spreiing av
kunnskap og erfaringar internasjonalt slik at kostnader og risiko
for fullskala CO2-fangst kan reduserast, og å medverke til å auke
aksepten for CO2-handtering som eit viktig klimatiltak. TCM vart
offisielt opna i mai 2012. Gassnova arbeider med planar for korleis
ein kan nytte og vidareutvikle TCM på ein best mogleg måte.
Utover
satsinga på Mongstad speler også CLIMIT-programmet for forsking,
utvikling og demonstrasjon ei viktig rolle i statens arbeid med CO2-handtering,
jf. kap. 8.3.4. Regjeringa vil styrke CLIMIT-programmet.
I
Meld. St. 9 (2010–2011) vart det varsla at Gassnova skulle utføre
ei brei og oppdatert kartlegging av CO2-handteringsprosjekt utover Mongstad.
I
desember 2012 la Gassnova fram ein statusrapport for dette arbeidet.
Ein tek sikte på at endeleg rapport vil bli lagt frem i løpet av
2014.
Regjeringa foreslår å etablere eit CO2-handteringsprogram
for utvikling av fullskala CO2-handteringsprosjekt i Noreg. Regjeringa
vil komme attende om korleis eit slikt program skal innrettast.
Oljedirektoratet
ferdigstilte i 2011 eit CO2-lagringsatlas for Nordsjøen og i starten
av 2013 vart det presentert eit CO2-lagringsatlas for Norskehavet.
Det går føre eit arbeid med å kartleggje lagringspotensialet i aktuelle
område i Barentshavet.
I tillegg vart det sett i
gang eit arbeid for å vurdere potensialet ved bruk av CO2 for å
auke oljeutvinninga.
Olje- og energidepartementet
har sidan 2008 leia arbeidet med oppfølginga av handlingsplanen for
å fremje utvikling og bruk av CO2-handtering internasjonalt. Dette
arbeidet har òg i 2012 vore høgt prioritert frå departementet si
side. Målsetjinga for arbeidet er å få aksept for fangst og lagring
av CO2 som eit viktig klimatiltak og etablere ei brei forståing
for reduksjonspotensialet som følgjer
av teknologien,
og å medverke til at teknologien blir teken i bruk utanfor Noreg.
Noreg har med Sleipner- og Snøhvit-prosjekta viktig erfaring med
lagring av CO2.
Det er oppretta ei rekkje regionale
og internasjonale samarbeid der Noreg ved Olje- og energidepartementet
deltek. Mellom anna deltek departementet i North Sea Basin Task
Force, Carbon Sequestration Leadership Forum, The 4-Kingdom Initiative,
og Det globale CCS-instituttet (GCCSI). Vidare samarbeider Noreg
tett med EU og deltek i ei rekkje av EUs organ og fora, retta mot
mellom anna utvikling av rammer og regelverk for sikker fangst og
lagring av CO2 i tillegg til generelt å fremje CO2-handtering som
eit nødvendig klimatiltak.»
Disse medlemmer viser til at
det tidlig i prosessen ble avklart at det ikke er betalingsvilje
på norsk sokkel til å bruke fanget CO2 som trykkstøtte
i IOR-prosjekter. Dette er en vesentlig forskjell på Mongstad-prosjektet
og andre internasjonale prosjekter som ble nevnt i høringen. Tilstedeværelsen
av et marked for den fangede CO2-en endrer
kostnadsbildet for prosjektene betydelig.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og
Miljøpartiet De Grønne, har merket
seg at det har vært vanskelig å få innsyn og oversikt over sakskomplekset. Flertallet er
klar over at en del av prosjektet inneholder kommersiell, konfidensiell
informasjon som det ikke er ønskelig tilflyter offentligheten. I
saker med så stor offentlig interesse og som koster så mye, vil flertallet likevel
understreke at offentlighet og åpenhet er ekstra viktig og at staten
må bestrebe seg på mest mulig offentlighet.
Flertallet viser til at informasjonen
om statens kostnader har vært tilgjengelige, men at tallene ikke
har vært gjennomsiktige og etterprøvbare. Flertallet konstaterer
i den forbindelse at det helt frem til komiteens siste høring verserte
usikkerhet rundt kostnadsestimatet på 20–25 mrd. kroner. Denne summen
kom først opp i Statoils masterplan i 2009, og har helt frem til
prosjektets avslutning i 2013 vært det gjeldende kostnadsestimatet. Flertallet merker
seg imidlertid at de faktiske tiltakene som det er beregnet for
i estimatet har endret seg over tid, slik at krakker, én eller to
gassturbiner og lagring, på ulike tidspunkt har vært ute eller inne
av kostnadsestimatet.
Flertallet mener større åpenhet
og klarhet rundt slike elementære deler av så omfattende og teknisk
kompliserte prosjektet er avgjørende for at Stortinget skal kunne
føre kontroll med fremdriften. Dette gjelder særlig for et prosjekt
med så stor offentlig interesse, lansert som et tiltak for å rense
Norges største næring for klimagasser. Flertallet mener
det må kunne forventes at velgerne i større grad skal kunne følge
med på den grunnleggende fremdriften, enn det som har vært tilfellet
for arbeidet med fangst og lagring av CO2 på
Mongstad.
Flertallet mener derfor regjeringen
burde gitt en mer realistisk omtale av prosjektets fremtid, etter
at kostnadsestimatene på 25 mrd. kroner kom frem i Statoils masterplan
i 2009. Prosjektet, og målsettingen om kutt i norske klimagassutslipp,
ville vært tjent med at man fikk en reell debatt om hvordan kostnadene
kunne bringes vesentlig ned, og at beslutninger om prosjektets fremtid
ble fattet tidligere.
Flertallet viser også til at
det ikke har vært noen uavhengig kvalitetssikring av estimater og planer. Flertallet mener
det burde vært en langt større åpenhet fra Olje- og energidepartementet
og Gassnova for å sørge for en kvalitetssikring.
Flertallet stiller spørsmål ved
om den reelle beslutningen om skrinleggingen av Mongstad-prosjektet
var tatt før revidert budsjett 2013. I revidert budsjett 2013 varslet
den nå avgåtte regjeringen Stortinget at de ville avsette mer penger
til fullskalaprosjektet. Det vises til Prop. 149 S (2012–2013) kap.
1833 CO2-håndtering, Post 21 Spesielle
driftsutgifter, hvor det står:
«På denne bakgrunn foreslås midlene til fullskalaprosjektet
økt med netto 35 mill. kroner, fra 806 mill. kroner til 841 mill.
kroner i 2013.»
Flertallet viser videre til Innst.
S. nr. 210 (2002–2003) hvor en enstemmig kontroll- og konstitusjonskomité
fastslo følgende om opplysningsplikten:
«Komiteen vil hevde at regjeringen må ha plikt til
å la alvorlige faglige motforestillinger fremgå av saken selv om
disse er i strid med regjeringens forslag. Videre må regjeringen
ha ansvar for å opplyse om usikkerhet opplysninger er beheftet med.»
og
«Komiteen vil også understreke regjeringens plikt
til å legge fram viktige opplysninger som kommer den i hende etter
at saken er fremmet for Stortinget.»
Flertalletvil
bemerke at verken tidligere statsminister Jens Stoltenberg eller
de tidligere statsrådene som møtte i komiteens høringer, har frembrakt
opplysninger som kunne avkrefte at regjeringen reelt hadde bestemt
seg for å avslutte fullskalaprosjektet på Mongstad på et tidligere tidspunkt
enn i september 2013. Dette, sammenholdt med at det ikke har kommet
nye fakta om selve prosjektet etter revidert budsjett 2013, stiller
spørsmål ved tidspunktet for den reelle beslutningen til den avgåtte
regjeringen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser også til
Innst. S. nr. 210 (2002–2003), et mer fullstendig sitat:
«Etter komiteens oppfatning kan det være riktig å
skille mellom ulike typer informasjon. Relevante faktaopplysninger
bør klart omfattes av opplysningsplikten, mens interne politiske
overveielser som for eksempel indre overveielser eller eventuell
uenighet i regjeringen, ikke bør det. Komiteen vil hevde at regjeringen
må ha plikt til å la alvorlige faglige motforestillinger fremgå
av saken selv om disse er i strid med regjeringens forslag. Videre
må regjeringen ha ansvar for å opplyse om usikkerhet opplysninger er
beheftet med.
Komiteen har forståelse for at det
fra tid til annen kan være vanskelig å fastslå om Stortinget i den enkelte
sak har fått tilstrekkelig informasjon fra regjeringen.»
Disse medlemmermener
daværende kontroll- og konstitusjonskomité gjorde et fornuftig skille
med hensyn til opplysningsplikt. I Innst. S. nr. 210 (2002–2003)
presiseres det at interne politiske overveielser ikke bør omfattes
av opplysningsplikten. Disse medlemmer vil i den sammenheng
vise til at flere av komiteens medlemmer under høringen hadde andre
oppfatninger om hvilke opplysninger som bør tilflyte Stortinget.
I høringen 20. januar 2013 ble tidligere statsminister Jens Stoltenberg
spurt om når beslutningen om å stanse fullskalaprosjektet ble fattet.
Stoltenberg sa følgende:
«Jeg kommer ikke til å redegjøre for hva de enkelte
statsråder og statsministeren har ment i ulike diskusjoner i regjeringen,
men det har vært vurderinger gjennom flere år – helt åpenbart –
av om det var riktig å gå videre med prosjektet, endre prosjektet,
og hvilke deler av prosjektet det var viktig å gå videre med,…»
Stoltenberg sa også:
«…det jeg mener er at Stortinget og kontrollkomiteen
har krav på å få vite hva som var regjeringens beslutning, og alle
statsrådene stilte seg bak den. Jeg tror det er veldig viktig at
kontrollkomiteen er opptatt av ryddighet når det gjelder konstitusjonelle
forhold, og det er ikke slik at de ulike statsråder, eller statsministeren, er
privatpraktiserende; de stiller seg bak de beslutninger som regjeringen
har fattet, og regjeringen har fattet både de beslutninger vi gjorde
i revidert, og de beslutninger vi gjorde i 2014-budsjettet. Og det
er først i 2014-budsjettet at vi begynner å få store utgifter knyttet
til selve renseanlegget.»
Disse medlemmer viser videre
til at også Ola Borten Moe under høringen 23. januar 2014 ble spurt
om tidspunktet for beslutningen om å avslutte fullskalaprosjektet.
Han svarte:
«Jeg har ikke noe annet syn på dette enn det som er
og har vært regjeringens politikk. Ambisjonen var å få til dette,
det var min jobb fram til regjeringen bestemte seg for å terminere
arbeidet i forbindelse med statsbudsjettet for 2014.»
Borten Moe sa også:
«…Hvem som mente hva når, er uinteressant. Regjeringen
bestemte seg for å avslutte dette i forbindelse med statsbudsjettet
for 2014. Da beslutningen ble fattet, ble norsk offentlighet og Stortinget
informert om den beslutningen.»
På spørsmål om
sitt ansvar overfor kontroll- og konstitusjonskomiteen, svarte Borten
Moe som følger:
«.. mitt ansvar overfor kontrollkomiteen
og Stortinget er å fronte det som er regjeringens politikk og regjeringens
beslutninger. Dette var regjeringens politikk og dette var regjeringens beslutninger,
og det er også mitt ansvar overfor Stortinget og denne komiteen.
Det andre ville vært et eklatant brudd med det som har vært vanlig
praksis, og det som jeg vil formode vil fortsette å være vanlig
praksis i framtiden. Jeg vil anta at ingen mener at intern saksbehandling
i regjeringen heretter skal foregå i all offentlighet.»
På spørsmål om hva som utløser informasjonsplikten
til Stortinget, sa Borten Moe:
«Stortinget har rett på løpende oppdatering knyttet
til det som er faktagrunnlaget i de ulike sakene. Jeg vil hevde
at det ikke er noen andre saker som jeg har jobbet med, som det
er brukt like mye energi på å informere Stortinget om, som det vi
har gjort løpende med Mongstad-saken. Det er gjort i alle statsbudsjetter,
det er gjort i alle reviderte nasjonalbudsjetter, og det er sågar lagt
fram en egen stortingsmelding om saken så sent som våren 2011, altså
for tre år siden.»
Disse medlemmer legger til grunn
at interne drøftinger i regjeringen heller ikke i fremtiden skal
legges frem for Stortinget.
Disse medlemmer viser til at
skrinleggingen av arbeidet med fangst og lagring av CO2 fra kraftvarmeverket på Mongstad var
et budsjettvedtak med virkning fra statsbudsjettet for 2014. Disse
medlemmer mener derfor det riktige tidspunktet for informasjon
til Stortinget var i proposisjonen om statsbudsjettet 2014. Disse medlemmer understreker
at praksisen med å informere Stortinget om budsjettvedtak i proposisjonen
for budsjettet er en godt etablert praksis i norsk politikk.
Disse medlemmer finner at regjeringen
Stoltenberg II i sitt arbeid med fullskala CO2-fangst og
-lagring ved Mongstad-anlegget har overholdt sin opplysningsplikt
overfor Stortinget, og at regjeringens arbeid var i tråd med Stortingets vedtak.
Komiteen mener at
selv om prosjektet var komplekst, var de opprinnelige målene for
gjennomføring av fullskala karbonfangst og -lagring på Mongstad
realistiske.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og
Miljøpartiet De Grønne, konstaterer at Stortingets opprinnelige målsetting
om fullskala fangst og lagring av CO2 på
Mongstad, kjent som «månelandingen», ikke er blitt gjennomført.
Et prosjekt som var forespeilet å fange og lagre opp mot to millioner
tonn CO2 per år, har ikke lyktes med
å fange og lagre noe CO2 overhodet.
Flertallet vil understreke at
andre prosjekter for fangst og lagring av CO2 som
er blitt bygd eller er under bygging, har vist at det er fullt mulig
å gjennomføre bygging av fullskala anlegg. Teknologien er tilgjengelig,
og etter flertallets mening ville det også vært mulig
å bygge et slikt anlegg på Mongstad i de åtte årene fra avtalen
ble inngått i 2006 og fram til 2014. Flertallet mener
også det er mulig å gjennomføre et slikt prosjekt på en raffineritomt.
Flertallet viser blant annet
til Boundary Dam i Canada som er et anlegg for fullskala fangst
og lagring av CO2 på et kullkraftverk,
som vil fange og lagre rundt en million tonn CO2 per
år. Flertallet viser til at anleggsstart var i april
2011 og at anlegget er i testfase for oppstart nå. Dette prosjektet
er planlagt og bygget ferdig på ca. fem år, inkludert tre års byggetid.
Kostnadene for dette prosjektet er ca. 3,4 mrd. norske kroner for fangstanlegget. Flertallet merker
seg at dette bygges på et kullkraftverk i drift.
Flertallet viser videre til Port
Arthur-raffineriet i Texas, USA, der det er bygget et fangstanlegg
på én million tonn CO2 per år fra en utslippskilde
på raffineriet. Anlegget ble satt i drift i januar 2013, etter en
byggeperiode på ca. ett og et halvt år. Total kostnad for anlegget
er USD 384 millioner.
Flertallet viser også til prosjektet
Quest på raffineriet Scotford Upgrader. Her fanges 1,2 millioner
tonn CO2 fra en stor utslippskilde på raffineriet.
Byggestart var september 2012, og prosjektet er forventet å være
ferdig i 2015. Totalkostnaden for prosjektet er 7,25 mrd. norske kroner.
Flertallet er klar over at ingen
av disse prosjektene er identiske med Mongstad. Eksemplene viser
likevel at både bygging av fullskala fangstanlegg fra røykgass fra
kraftverk og på raffineritomt er fullt mulig. Flertallet kan dermed
ikke se at det er noe som kan sies å være så spesielt for Mongstad
at det ikke skulle være mulig å gjennomføre fullskala anlegg for
fangst og lagring av CO2 der i løpet
av åtte år. Flertallet kan heller ikke se at det
er kommet fram informasjon under høringen som underbygger et slikt
standpunkt.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og
Sosialistisk Venstreparti, har imidlertid merket seg at
det fortsatt er et fåtall prosjekter som er bygget og at ingen av
disse er i Europa. Utviklingen internasjonalt har gått senere enn
man forutså før finanskrisen inntraff. Dette flertallet vil
påpeke at på et såpass tidlig stadium i utvikling og bruk av CCS
må hvert prosjekt vurderes som unikt.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til Sundvolden-erklæringen hvor
regjeringen vil «satse bredt på å utvikle en kostnadseffektiv teknologi
for fangst og lagring av CO2 og ha en
ambisjon om å realisere minst ett fullskala demonstrasjonsanlegg for
CO2 fangst innen 2020». Denne målsettingen ligger
fast.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Venstre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De
Grønne minner om at de samlede investeringene i norsk petroleumsvirksomhet
i perioden 2006–2013 beløp seg til 1 119 mrd. kroner, og at kostnadene
med statens satsing på fangst og lagring av CO2 bør
ses i lys av dette.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og
Miljøpartiet De Grønne, merker seg også at Statoils vurdering om
fremtiden til Mongstad-raffineriet, som dannet grunnlaget for hele
«månelandingsprosjektet», har vist seg å ta feil på flere punkter. Gasskraftverket
har stort sett gått for halv maskin, og det er usikkert hvor lenge
raffineriet vil kunne drives videre.
Komiteen merker seg
at Riksrevisjonen mener en avklaring av juridisk og organisatorisk
rammeverk for transport og lagring av CO2 er
en forutsetning for å få på plass et fullskala fangst- og lagringsprosjekt.
Riksrevisjonen anbefaler at Olje- og energidepartementet styrker
arbeidet med å få på plass juridiske og kommersielle rammebetingelser
for transport og lagring av CO2. Komiteen er
enig i dette og forventer at departementet følger opp denne anbefalingen.
Komiteen mener at selv om Stortinget
har sluttet seg til regjeringens forslag om å skrinlegge Mongstad-prosjektet,
er en styrking av statlig arbeid med kostnadskontroll og effektiv
fremdrift for eventuelle nye prosjekter, avgjørende.
Komiteen mener det er en viktig
oppgave for Norge å bidra til å redusere kostnader knyttet til fangst
og lagring av CO2 fra industri og fossil kraftproduksjon.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og
Miljøpartiet De Grønne, slutter seg til Riksrevisjonens
anbefalinger til Olje- og energidepartementet.
Flertallet vil påpeke at det
er viktig med realistisk tilnærming i store prosjekter og at en
må være åpen for alternativer.
Flertallet mener man burde hatt
en annen prosess for utvelgelse av fullskala renseanlegg i Norge.
Flertallet viser til sine merknader
i innstillingen og vil på bakgrunn av disse fremme følgende forslag
til kritikkvedtak:
«Stortinget finner den tidligere regjeringens arbeid
med fullskala CO2-fangst og -lagring
ved Mongstad-anlegget kritikkverdig.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til Riksrevisjonens
undersøkelse og til tidligere statsråds kommentarer til rapporten,
og til nåværende statsråds svar på komiteens spørsmål i saken.
Teknologi for fangst og lagring av
CO2 fra store punktutslippskilder er
av avgjørende betydning for å nå målene i klimapolitikken. Slik
teknologi blir trukket fram av blant annet Det internasjonale energibyrået
(IEA) som den viktigste enkeltteknologien for å løse klimaproblemet. Disse
medlemmer mener derfor Norges innsats for å utvikle slik
teknologi med rette har vært en sentral del av Norges klimapolitikk. Disse
medlemmer er av den oppfatning at det vil være nærmest umulig
å nå togradersmålet dersom teknologi for å fange og lagre CO2 fra punktutslipp ikke utvikles og tilgjengeliggjøres på
en slik måte at den kan spres i mange land.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at etter at Riksrevisjonen sluttførte sin rapport, har to regjeringer
og et samlet storting stoppet bygging av CCS-anlegget. Dette faktum viser
at Mongstad-prosjektet ikke har vært vellykket. Riksrevisjonens
gjennomgang og komiteens høringer har bekreftet at Mongstad-prosjektet
var satt opp slik at det var vanskelig å lykkes. Dette medlem mener
at verken avtalestruktur, insentiver eller nøkkelaktører fungerte etter
hensikten.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti påpeker at det sentrale likevel
er at Mongstad-prosjektet ikke må skape varige negative holdninger
til karbonfangst og -lagring, CCS. Disse medlemmer mener
CCS er den viktigste muliggjørende teknologi for å redusere utslipp
av CO2 når en forbrenner fossilt karbon.
Disse medlemmer viser til at
høringene har illustrert at USA, Canada og Storbritannia leder an,
og mener det ikke er noen grunn til at ikke også Norge skal ta sin
plass i gruppen av ledende land for CCS.
Disse medlemmer viser også til
at det er bygget opp kompetanse av internasjonal standard i Norge
som et resultat av satsingen på CCS og ambisjonen om et fullskalaanlegg
i Norge. Disse medlemmer understreker at det er viktig
at skrinleggingen av CCS-prosjektet på Mongstad ikke fører til at
denne viktige kompetansebasen forvitrer. Den strategi som regjeringen
legger frem for utviklingen av CCS fremover, må sikre at dette formål
ivaretas.
Disse medlemmer påpeker at det
også er et politisk ansvar å sørge for at teknologisenteret på Mongstad,
TCM, også fremover har et robust grunnlag for å være en attraktiv
FoU-arena og at anleggets drift og resultater sikres for fremtiden.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
et samlet storting har uttrykt støtte til at Norge skal gjennomføre prosjekter
for å utvikle teknologi for fangst og lagring av CO2,
til tross for at det er knyttet stor teknologisk og økonomisk risiko
til slike industrielle teknologiutviklingsprosjekter, jf. blant
annet klimaforliket i Stortinget i 2012, jf. Innst. 390 S (2011–2012).
Dersom de globale utslippene fortsetter å utvikle seg
slik som i dag, kan den globale oppvarmingen bli på over fire grader
i løpet av dette århundret. Det vil gi dramatiske og uoversiktlige konsekvenser. Disse
medlemmer understreker at utslippsveksten i dag for det
meste skjer i de framvoksende økonomiene, og at spredning av teknologi
og kompetanse til disse landene derfor bør være en vesentlig del
av teknologiutviklingen. I Meld. St. 9 (2010–2011) skrev regjeringen Stoltenberg
følgende om hvor viktig det er at teknologi og kompetanse vi opparbeider
oss kan spres til andre land og regioner:
«Fullskala CO2-håndtering på Mongstad vil begrense
de norske klimagassutslippene. Et like viktig mål for den norske
teknologi- og kompetanseutviklingen er at den kommer til anvendelse
også utenfor Norge. Først da vil man oppnå store reduksjoner av
klimagassutslipp som følge av den norske satsingen.»
Disse medlemmer understreker
at staten hadde to mål for arbeidet med fangst og lagring av CO2 på Mongstad. For det første skulle staten bidra
til utvikling av teknologi for fangst og lagring, og for det andre
skulle utslippene fra kraftvarmeverket renses.
Disse medlemmer vil innledningsvis
peke på, slik også komiteens høringer viste, at det aller meste
av finansieringen har gått til utvikling av Teknologisenter Mongstad
(TCM), som nå er ferdig. Teknologisenteret er verdens største senter
for testing og forbedring av teknologier for CO2-fangst.
Disse medlemmer viser til at
tidligere statsminister Jens Stoltenberg i den åpne høringen oppsummerte
på denne måten:
«Det aller meste av pengene på Mongstad er brukt
på teknologiutvikling, både i selve teknologisenteret og når det
gjelder teknologikvalifisering med tanke på renseanlegget. Det gjør
at Norge gjennom Mongstad gir betydelige bidrag til å løse verdens
klimaproblemer. Som FNs klimapanel og også Stortinget understreker,
er kanskje karbonfangst- og lagring den enkeltteknologien som er
viktigst i kampen mot globale klimaendringer, og jeg er glad for
at Norge på Mongstad er helt i front når det gjelder dette.
Så
håper jeg satsingen fortsetter. Vi la opp til betydelig økt opptrapping
i denne satsingen i statsbudsjettet for 2014. Noe av det er nå kuttet
ut. Det beklager jeg, men jeg håper likevel det kommer ny og kraftfull
satsing på karbonfangst og -lagring.
Så vil jeg avslutte
med å si følgende: Jeg var på Mongstad da vi åpnet Teknologisenteret
sommeren 2012. Det var en veldig sterk opplevelse, som gjorde inntrykk
på meg. Det var mange mennesker der. Jeg så det store anlegget.
Det framstår ikke som et lite laboratorium, men som en svær fabrikk,
der man kan teste ulike typer teknologier og ulike typer gasser
samtidig. Miljøorganisasjoner var der, bedrifter var der, internasjonale
kunnskapsmiljøer var der og internasjonale selskaper var der. Jeg
tror alle som var der den dagen, opplevde at det ble tatt et stort skritt
i arbeidet mot de globale klimaendringene.
Jeg har
også lyst til å si takk til alle menneskene i Statoil, alle menneskene
i Gassnova, alle på Mongstad, alle på Teknologisenteret, alle som jobber
i CLIMIT, alle dem som jobber i mange forskningsmiljøer rundt omkring
i Norge, som finansieres av disse pengene, og som er noen av verdens
absolutt beste forskere, fagfolk, på utvikling av karbonfangstteknologi.
Det har vært mye kritikk, mye støy, men opp i alt dette har de jobbet
hver dag med å utvikle en teknologi som verden virkelig trenger,
og der vi har bidratt vesentlig til å gjøre den teknologien mer
tilgjengelig.
De skal vite at vi alle egentlig bør
være ganske takknemlige for den jobben de gjør. Det er viktig at
vi fortsetter å satse på dem, fordi kunnskap er avgjørende i så
mange sammenhenger. Kunnskap og teknologi er avgjørende i kampen mot
de globale klimaendringene. Der har Mongstad gjort oss til en ledende
nasjon, og jeg er glad for at et samlet storting gang på gang har
understreket dette, og jeg ønsker at vi fortsatt kan satse på Mongstad
og utvikle en teknologi som er viktig i det internasjonale klimaarbeidet.»
Disse medlemmer slutter seg til
Stoltenbergs betraktninger.
Disse medlemmer vil trekke fram
at Stortinget er blitt jevnlig informert om utviklingen i statens
prosjekter for fangst og lagring av CO2.
Disse medlemmer peker på at Riksrevisjonens
bemerkninger på flere punkter er kommentert og imøtegått av to olje-
og energiministre. Både tidligere olje- og energiminister Ola Borten
Moe i regjeringen Stoltenberg II og nåværende statsråd, Tord Lien
i regjeringen Solberg, har kommentert Riksrevisjonens bemerkninger.
Disse medlemmer viser til at
kompleksiteten i gjennomføring av prosjektene for fangst og lagring
av CO2 er stor, og at dette ble presentert for
Stortinget ved flere anledninger. Disse medlemmer viser
til at det var Stortingets vurdering at selv om usikkerheten var
høy, gjorde klimautfordringens størrelse og den potensielle verdien
ved teknologien det riktig å satse. Disse medlemmer er
av den oppfatning at en forutsetning for å lykkes i klimapolitikken
er å sette djerve mål og være villig til å ta risiko for å utvikle
teknologi som kan bidra til å løse problemet.
Disse medlemmer viser til nåværende statsråds
kommentar til Riksrevisjonens påstand om redusert interesse ved
TCM som følge av høyt kostnadsnivå. Tidligere statsråd Ola Borten Moe
fremhever i sine kommentarer følgende:
«… prosjektet [er] bygget innenfor budsjettet partnerne
var enige om ved investeringsbeslutning, inkludert prosjektreserven.
For det andre gir ikke Gassnovas markedsvurderinger grunn til å
anta at den økningen man har sett i driftsbudsjettet, skulle virke
avskrekkende.»
Disse medlemmer vil også vise
til at statsråd Tord Lien i sitt svar på komiteens spørsmål nr. 10,
jf. brev av 19. november 2013, heller ikke fullt ut deler Riksrevisjonens
kritikk. Disse medlemmer understreker behovet for
å fortsette å utvikle TCM videre, med tanke på testing av flere
teknologier. Disse medlemmer deler statsråd Tord
Liens vurdering:
«Teknologisenteret er et teknologiutviklingsanlegg
og utfordringene man har støtt på er en viktig del av læringen av
å teste ny og lite utprøvd teknologi i så stor skala.»
Disse medlemmer vil understreke
behovet for å jobbe med kostnadsreduserende tiltak ved TCM.
Disse medlemmer mener det er
en positiv verdi, og en demokratisk forutsetning, at Stortinget
vedtar budsjettet på et så detaljert nivå som mulig, og at regjeringen
må komme tilbake til Stortinget dersom kostnaden ved en investering overstiger
det regjeringen først antok. Derfor anvendte ikke Olje- og energidepartementet prosjektreserven
i budsjettet for TCM. Stortinget er blitt løpende orientert om kostnadsutviklingen i
prosjektet.
Gjennomføringsavtalen mellom Statoil og staten ble
inngått i 2006, og var et resultat av en forhandling mellom to parter.
Tidligere statsråd Ola Borten Moe skriver i sitt svar til Riksrevisjonen: «…
Gjennomføringsavtalens utforming adresserer usikkerheten og kompleksiteten
ved gjennomføring av CO2-håndtering på
Mongstad». Han fremhevet videre at det ikke er grunnlag for å hevde
at staten har gitt fra seg vesentlig styringsrett i prosjektene. Disse
medlemmer viser til at avtalen reflekterer det resultat
det var mulig å oppnå i forhandlingene. Disse medlemmer har
merket seg at det verken i Riksrevisjonens rapport eller i komiteens
høringer ble presentert en modell for hvordan avtalen skulle sett
ut, gitt statens to målsettinger om å ruste opp raffineriet og utvikle
teknologi for fangst og lagring av CO2.
Disse medlemmer vil understreke
at staten i slike prosjekter er helt avhengig av den industrielle
kompetansen selskapene bringer inn. Det ville ikke vært hensiktsmessig
eller mulig å bygge opp et Gassnova med parallell kompetanse med
Statoil på industriell gjennomføring i slik skala. Kravet om enstemmighet
fører til at verken Statoil eller staten kunne overkjøre den andre
part i arbeidet. For arbeidet med Teknologisenteret var hver part
ansvarlig for sin andel av investerings- og driftskostnadene.
Fangst og lagring av CO2 bør
fortsatt være en sentral del av klimapolitikken. Disse medlemmer mener
det er viktig nå å lære av prosessen på Mongstad. Arbeidet med å
systematisere og tilgjengeliggjøre all den kunnskapen som er opparbeidet,
er svært viktig. Regjeringen Solberg har sagt de skal komme med
en strategi om fangst og lagring av CO2 i
Norge. Disse medlemmer forutsetter at dette arbeidet
prioriteres av regjeringen.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti fastslår
at hvis klimamålene skal nås, må bruken av fossile energikilder
innebære fangst og lagring av klimagasser. Virksomheten på norsk
sokkel må gjøres renere gjennom utfasing av fossil energi til drift
av olje- og gassproduksjonen. Dette medlem viser
til at det ikke må tillates bygging av gasskraftverk uten fangst
og lagring av CO2, og eksisterende gasskraftverk
må renses. Dette medlem viser til at det er nødvendig
å etablere minst ett demonstrasjonsprosjekt for fangst og lagring
av et stort CO2-utslipp i industrien
i løpet av denne stortingsperioden.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at Riksrevisjonens
rapport og høringene feller en hard dom over det siste tiårets klimapolitiske
flaggskip i Norge. Komiteens behandling har avdekket mangel på vilje og
evne til å gjennomføre reelle kutt i norske utslipp av klimagasser. Disse
medlemmer viser til at mange har uttrykt bekymring for at
Mongstad-prosjektet skulle fungere som en utsettelse av mer grunnleggende
krav om klimaansvar i norsk olje- og gassindustri. Disse
medlemmer konstaterer at de som hevdet dette, ettertrykkelig
har fått rett.
Disse medlemmer mener sviktende
oppfølging av Stortingets intensjoner i arbeidet med fangst og lagring
av CO2 er svært alvorlig av flere grunner.
Manglende fangst og lagring av klimagassutslipp på Mongstad gjør
det vesentlig mer krevende å nå selv det beskjedne mål Stortingets
klimaforlik satte om fem prosent kutt i norske klimagassutslipp
i 2020 sammenliknet med 1990, jf. Innst. 390 S (2011–2012). I tillegg mener disse
medlemmerdet er grunn til å frykte
at den mangelfulle gjennomføringen kan påvirke viljen til å gjennomføre
de store og visjonære grepene som er helt avgjørende for å lykkes
i klimapolitikken. Konsekvensen er at norsk klimapolitikk er satt
mange år tilbake.
Disse medlemmerviser
til at det haster med å redusere klimagassutslippene. FNs klimapanel har
anbefalt at rike land innen 2020 må redusere sine utslipp med 40
prosent i forhold til 1990-nivå dersom en skal unngå en temperaturøkning på
mer enn to grader. Det tilsier at det norske ambisjonsnivået om
fem prosent kutt innen 2020 bør forsterkes vesentlig.
Disse medlemmer viser til at
pålegg etter forurensningsloven i andre sammenhenger håndheves uten
vesentlige åpninger for avvik og omkamp. Disse medlemmer ser
ingen grunn til at utslippstillatelser for klimagassutslipp skal håndheves
svakere enn andre industrielle utslipp. Det store gapet mellom norske
utslippsmål for 2020 og dagens utslippsnivå tilsier det motsatte,
jf. Miljødirektoratets rapport av 7. mars 2014.
Disse medlemmer konstaterer videre
at de industrielle aktørene som deltok i høringen, bekreftet at
de nå er klare til å bygge fullskalaanlegg for fangst og lagring
av CO2.
Erik Staurset fra Alstom Norge opplyste til komiteen:
«I dag er vi i stand til å bygge et fullskalaanlegg, med
de erfaringene vi har.»
På spørsmål om de hadde kommersiell teknologi for
å ta ut karbon av gassfyrte kraftverk, svarte Henrik Fleischer fra
Sargas:
«Ja, vi begynte med den kullfyrte teknologien og er
nå over på gassfyrt. Dette er Sargas’ og General Electrics fellesbrosjyre
(Fleischer viser fram en brosjyre) for et gasskraftverk med 90 pst. CO2-
fangst som General Electric nå selger rundt i verden. Så vi har
begge – gass og kull – og kull blandet med biomasse.»
Valborg Lundegard fra Aker opplyste følgende til
komiteen:
«Vi er nå klare til å levere en teknologilisenspakke
til et fullskalaanlegg. Vi har demonstrert at vår teknologi fungerer
i testsenteret på Mongstad. Vi har demonstrert med ulik føde, både
for raffineriet og for gasskraftverk. Vår del av innspill til et
fullskalaanlegg er på plass. Vi leverte et tilbud i sommer.»
Disse medlemmer mener den klare
tilbakemeldingen fra leverandørene av teknologi for fangst og lagring
av CO2, sammen med opplysningene som
har tilfalt komiteen om fullskala prosjekter som er realisert andre
steder i verden, står i sterk kontrast til regjeringens begrunnelse
for utsettelser og terminering av fullskala CO2-fangst
og -lagring.
På denne bakgrunn slutter disse medlemmerseg ikke til en strategi for fangst og
lagring av CO2 der kjernen er en fortsatt
uforpliktende satsing på teknologiutvikling. Derimot mener disse
medlemmer at Mongstad-prosjektets havari tilsier at store
og raske utslippskutt må være det overordnede målet for Norges videre strategi
for fangst og lagring av CO2.
Disse medlemmer minner om at
myndighetene etter forurensningsloven skal utstede utslippstillatelser
og stille teknologikrav for å regulere klimagassutslipp. Disse
medlemmer mener Riksrevisjonens rapport og høringene viser
at fangst og lagring av CO2 allerede
er beste tilgjengelige teknologi, og at det nå er på høy tid at
myndighetene stiller krav om fangst og lagring av CO2 fra
store industrielle punktutslipp.
Disse medlemmer konstaterer at
dagens praksis, som dokumentert i tilfellet Mongstad, innebærer
at store utslipp av forurensende klimagasser i realiteten er unntatt
fra lovregulering. Disse medlemmer mener en slik
praksis er sterkt kritikkverdig og forventer at den nye regjeringen
endrer praksis på dette området.
Disse medlemmer understreker
at alvoret i situasjonen gjør at staten bør være forberedt på å dekke
betydelige kostnader for å installere fangst og lagring av CO2 på store norske punktutslipp innen 2020,
og til å utvikle systemer for lagring, under den klare forutsetning
at målet er å kutte klimagassutslipp.
For øvrig mener disse medlemmer at
det faktum at manglende utslippskutt på Mongstad ikke har blitt
kompensert gjennom kutt andre steder, tilsier at dagens samlede
virkemidler for å regulere utslipp er for svake. Disse medlemmer mener
det er svært alvorlig i møte med vår tids største utfordring. Disse
medlemmer forutsetter derfor at regjeringen snarest gjennomfører en
grundig utredning av hensiktsmessigheten med en klimalov som forutsatt
i klimaforliket i 2012, jf. Innst. 390 S (2011–2012).