Jeg viser til brev fra helse- og omsorgskomiteen av
18. mars 2014, vedlagt Dokument 8:25 S (2013–2014).
Stortingsrepresentantene Kjersti Toppe, Per
Olaf Lundteigen, Ivar Odnes og Geir Pollestad fremmer i representantforslaget
følgende forslag:
1. Stortinget ber regjeringa
sørgje for at vesentlege endringar i sjukehusstruktur og sjukehusoppgåver
– spesielt endringar i eksisterenda føde- og akuttberedskap – blir
avgjort av Stortinget i en nasjonal helse- og sjukehusplan.
2. Stortinget ber regjeringa sørgje for
at store sjukehusinvesteringar blir avgjort av Stortinget i nasjonal
helse- og sjukehusplan.
I regjeringens politisk plattform blir det slått
fast at Regjeringen vil fremme en nasjonal helse- og sykehusplan
for Stortinget for å skape åpenhet og forutsigbarhet i sektoren.
Regjeringens helse- og sykehusplan skal informere
Stortinget om status og utfordringer i spesialisthelsetjenesten
og gjøre det mulig for Stortinget å ta de viktigste beslutningene
om hvordan spesialisthelsetjenesten skal utvikles. Planen skal skissere
prinsipper for utvikling og organisering av sykehus og øvrige spesialisthelsetjenester.
Den skal utarbeides med utgangspunkt i pasientenes behov, bygge
på oppdatert kunnskap og på de strategier og planer som er utviklet
i helseforetaksstrukturen.
Helse- og sykehusplanen skal beskrive dagens ulike
typer sykehus med vekt på pasient-opplevd kvalitet og behandlingskvalitet,
kapasitet, effektivitet, ansvars- og oppgavedeling, samhandling med
kommunenes helse- og omsorgstjeneste og lokalsamfunnets behov for
trygghet og beredskap. Planen skal drøfte dagens situasjon utfra målet
om sammenhengende tjenester og gode pasientforløp.
Jeg viser til at jeg på spørsmål i ordinær spørretime
26. mars 2014 svarte på tilsvarende spørsmål fra både representanten
Toppe og representanten Lundteigen. Regjeringen ønsker med Nasjonal
helse- og sykehusplan å skissere nasjonale prinsipper og rammer
for ulike typer sykehus og sykehusstruktur. Deretter er det helsemyndighetene
som skal nedfelle disse prinsippene i faglige kriterier og kvalitetskrav
som kan stilles til virksomhetene for framtiden. Helseforetakene
vil også framover ha ansvar for å planlegge og gjennomføre det utviklings-
og omstillingsarbeidet som er nødvendig for å imøtekomme de nasjonale
prinsippene og faglige kriteriene som blir satt.
Jeg ønsker ikke med Nasjonal helse- og sykehusplan
å legge opp til at Stortinget skal ta beslutninger knyttet til det
konkrete føde- og akuttilbudet eller øvrige endringer ved de ulike sykehusene.
Stortinget må ikke ta over det ansvaret som ligger hos styret og
ledelsen for helseforetakene for å levere gode og trygge helsetjenester
til befolkningen i sitt område. Det er styrene og administrasjonenes
sitt ansvar å gjøre nødvendige endringer, utvikling og tilpasninger
i driften for å sikre at sykehusene tilbyr de helsetjenestene befolkningen
til enhver tid trenger, at de holder god kvalitet og tilbys i rett tid.
Jeg ønsker at Stortinget skal involveres sterkere i å ta overordnede
beslutninger, men tjenesten må ha mulighet for å gjennomføre slikt utviklingsarbeid
som er riktig og nødvendig utfra lokale behov og forutsetninger,
innenfor disse overordnede rammene. Det er Regjeringens ansvar å
sikre at helseforetakenes beslutninger er innenfor Stortingets rammer. Helseforetakslovens
§ 30 slår fast at en rekke saker skal behandles i foretaksmøte.
I tillegg kan jeg velge å benytte bestemmelsen i saker dersom helseforetakene
fatter beslutninger som er klart i mot Regjeringens politikk og
Stortingets flertall. Loven har imidlertid som grunnleggende føring at
sakene bør være av vesentlig betydning, ha prinsipielle sider eller
ha vesentlige samfunnsmessige virkninger. Jeg opplever at mange
saker ønskes behandlet sentralt som ikke er av en slik vesentlig
art, men hvor enkelte aktører noe ensidig fremmer sine syn og ikke
ser hen til sykehusets samlede ansvar for tilbudet til hele befolkningen.
Det er jeg som helseminister som er tillagt ansvaret for å definere
hva som er vesentlig eller prinsipielt, ut over de avklaringene som
følger av loven selv.
Jeg ønsker at Nasjonal helse- og sykehusplan virkelig
skal skissere en framtidig spesialisthelsetjeneste på pasientenes
premisser. Planen vil inneholde drøftinger av hva vi mener med pasientenes
helsetjeneste, hvordan vi sikrer mer lik kvalitet i alle deler av
landet, hvordan sykehusene i framtiden må fungere mer i nettverk
og med bedre kompetansedeling, hvordan vi skal planlegge for framtidens
behov, og derigjennom gi Stortinget mulighet til å trekke opp de
overordnede prinsippene for framtidens spesialisthelsetjeneste i
Norge. Jeg vil imidlertid ikke binde meg til noen spesielle forslag
eller løsninger nå. Arbeidet med planen har nylig startet opp, og
vi skal ha en åpen planprosess med dialog med alle landets helseforetak,
brukere og pasienter, ledere og ansatte i sektoren. Jeg er trygg
på at mange gode innspill til hva planen bør inneholde vil komme
underveis.
Representantene ønsker klare retningslinjer
for hva slags oppgaver ulike sykehus skal ha. Jeg vil i den forbindelse
vise til mitt innlegg i Dagens Næringsliv 18. mars (vedlagt). En
stor del av sykehusstrukturen vår ble til for nærmere 100 år siden.
Både de medisinske behovene, befolkningssammensetningen, veier og
transport, prehospitale tjenester, medisinske mulighetene, arbeidsformer
og samfunnet generelt har endret seg mer enn noen kunne forutse.
Dette må få betydning for hvordan tilbudet bør utformes for framtiden.
Regjeringen ønsker å sette pasienten i sentrum. Da kan vi ikke si
nei til endring. Det betyr ikke at vi skal endre alt. Men vi greier
ikke å gripe nye muligheter hvis vi tviholder på gamle løsninger.
En del av utviklingsplanarbeidet som pågår vil ende
opp i beslutninger om nye store byggeprosjekter. Disse prosjektene
vil bli forelagt Stortinget gjennom Regjeringens årlige forslag
til statsbudsjett. Jeg har til hensikt å gi Stortinget en oversikt
over planprosesser og regionenes planlagte investeringer gjennom
Nasjonal helse- og sykehusplan. Jeg har imidlertid ikke til hensikt
å flytte beslutningskompetansen fra helseforetakene til Stortinget.
Investeringer og vedlikehold er en del av helseforetakenes driftsansvar
og hvis denne delen av ansvaret overføres til Stortinget for beslutning
så påtar Stortinget seg også en del av driftsansvaret og overtar
med det ansvaret for både kvalitet og økonomi i helseforetakene.