Det blir i dokumentet fremja følgjande forslag:
«1. Stortinget ber regjeringa
sørgje for at vesentlege endringar i sjukehusstruktur og sjukehusoppgåver–
spesielt endringar i eksisterande føde- og akuttberedskap – blir
avgjort av Stortinget i nasjonal helse- og sjukehusplan.
2. Stortinget ber regjeringa sørgje for
at store sjukehusinvesteringar blir avgjort av Stortinget i nasjonal
helse- og sjukehusplan.»
Forslagsstillarane understrekar at det er eit
offentleg ansvar å gje alle eit likeverdig tilbod av helsetenester
uavhengig av diagnose, bustad eller personleg økonomi. Dei meiner
at forankring av sjukehuspolitikken i Stortinget, tydeleggjering
av regjeringa sitt ansvar og styrking av den lokale, politiske innflytelsen
er vesentleg for å skape openheit, debatt, aksept og demokratisk forankring
av dei avgjersler som blir gjort, og dei helsetenestene som blir
tilbydd. Det blir uttala at det er viktig at sjukehusutbygging og
funksjonsfordeling mellom sjukehus skjer etter ein overordna plan,
der nasjonale myndigheiter gjev klare retningsliner for kva oppgåver
dei ulike sjukehusa skal ha.
Forslagsstillarane ser fram til framlegging
av nasjonal helse- og sjukehusplan og meiner at denne planen må
rullerast kvart fjerde år. Dei meiner sjukehusplanen må avklare
sjukehusstruktur, geografisk plassering, gjere greie for nasjonale,
regionale og lokale funksjonar ved dei einskilde sjukehusa og tydeleggjere
oppgåvefordelinga mellom dei ulike nivåa i helsetenesta. Dei meiner
vidare at planen må gje ei oversikt over økonomiske verkemiddel,
organisering og investeringsbehov i sjukehussektoren og i tillegg omhandle
krav til beredskap, kva basisfunksjonar alle sjukehus skal ha, og
ein overordna fagleg-politisk analyse av stordriftsfordeler/ulemper
ved investering i nye sjukehus og ved sjukehusfusjonar.
Forslagsstillarane meiner at viktige saker som
til dømes endringar i fødetilbod og akuttberedskap ikkje skal kunne
vedtakast av helseføretaka, men av Stortinget i den komande nasjonale
helse- og sjukehusplanen.
Forslagsstillarane viser til at mange føretak
har på høyring strategiplanar med sikte på endeleg vedtak innan
relativt kort tid, og dei meiner det er svært uheldig om store struktur-
og oppgåveendringar skjer samstundes som Helse- og omsorgsdepartementet
utarbeider ein styrande nasjonal helse- og sjukehusplan. Forslagsstillarane
meiner at pågåande og planlagde omstillingar av vesentleg karakter
skal bli behandla av Stortinget i den varsla helse- og sjukehusplanen.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Ruth Mari Grung, Tove Karoline Knutsen, Torgeir Micaelsen, Audun Otterstad
og Freddy de Ruiter, fra Høyre, Kristin Ørmen Johnsen, Elisabeth
Røbekk Nørve, Sveinung Stensland og Tone Wilhelmsen Trøen, fra Fremskrittspartiet,
lederen Kari Kjønaas Kjos, Harald T. Nesvik og Morten Wold, fra
Kristelig Folkeparti, Olaug V. Bollestad, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe,
fra Venstre, Ketil Kjenseth, og fra Sosialistisk Venstreparti, Audun Lysbakken,
viser til regjeringens planlagte nasjonale helse- og sykehusplan
og ønsker dette initiativet velkommen. Det norske helsekartet og helheten
i spesialisthelsetjenesten er et politisk ansvar og må gis klar
politisk styring.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, understreker at norske sykehus skal
være trygge og tilgjengelige for befolkningen. Det krever en desentralisert
sykehusstruktur, og det krever en politikk der hvert enkelt sykehus
gis ansvar og funksjoner som sikrer helhet i tilbudet.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
ønsker velkommen en nasjonal helse- og sykehusplan som skal skissere nasjonale
prinsipper og rammer for ulike typer sykehus og sykehusstruktur. Dette
flertallet mener det er nødvendig å beskrive utfordringsbildet
og trender innen spesialisthelsetjenesten og hvordan den best kan
samhandle med primærhelsetjenesten.
Dette flertallet støtter at det
i en slik plan skal foreslås definisjoner på ulike typer sykehus og
prinsipper for sykehusstruktur i landet. Dette flertallet merker
seg og støtter helse- og omsorgsministerens intensjon om at Nasjonal helse-
og sykehusplan skal skissere en framtidig spesialisthelsetjeneste
på pasientenes premisser.
Dette flertallet mener at med
en slik plan vil Stortinget ha mulighet til å trekke opp de overordnede
prinsippene for framtidens spesialisthelsetjeneste i Norge.
Dette flertallet ønsker at Stortinget
skal involveres sterkere i å ta de viktigste beslutningene om hvordan
spesialisthelsetjenesten skal utvikles. Dette flertallet presiserer
at spesialisthelsetjenesten må ha mulighet for å gjennomføre utviklingsarbeid
som er nødvendig ut fra lokale behov og forutsetninger innenfor
de overordnede rammene som en nasjonal helse- og sykehusplan skisserer.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet mener derfor det ikke er riktig at
Stortinget skal ta beslutninger knyttet til det konkrete føde- og
akuttilbudet eller øvrige endringer ved de ulike sykehusene. Disse medlemmer vil
påpeke at det er helsemyndighetene som skal nedfelle disse prinsippene
i faglige kriterier og kvalitetskrav. Det vil ikke være riktig at
Stortinget tar over det ansvar styre, administrasjon og ledelse
har i å sikre kvalitet på tjenestene i sin region. Disse
medlemmer mener at helseforetakene også framover må ha ansvar
for å planlegge og gjennomføre det utviklings- og omstillingsarbeidet
som er nødvendig for å imøtekomme de nasjonale prinsippene og faglige
kriteriene som blir satt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
legger til grunn at helseforetaksloven § 30 slår fast at en rekke
saker skal behandles i foretaksmøte, og at lovens § 30 har en grunnleggende
føring at sakene bør være av vesentlig betydning, ha prinsipielle
sider eller ha vesentlige samfunnsmessige virkninger. Flertallet legger
videre til grunn at det er ministeren som er tillagt ansvar å definere
hva som er vesentlig eller prinsipielt ut over de avklaringene som
følger av loven selv.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet refererer til brev av 5. mai 2014
der helse- og omsorgsministeren informerer om at en del av utviklingsplanarbeidet som
pågår, vil ende opp i beslutninger om nye store byggeprosjekter,
og at prosjektene vil bli forelagt Stortinget gjennom regjeringens
årlige forslag til statsbudsjett. Videre informerer ministeren om
at Stortinget vil få en oversikt over planprosesser og regionenes
planlagte investeringer gjennom Nasjonal helse- og sykehusplan. Disse
medlemmer støtter denne tilnærmingen og mener at Stortinget
hverken kan påta seg driftsansvar eller ha ansvaret for kvalitet
og økonomi i det enkelte foretak.
Sykehusstrukturen ble til for over
hundre år siden. Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, mener
vi har behov for en dynamisk utvikling av helsetjenestetilbudet
siden den medisinske utviklingen pågår kontinuerlig og behandlingsformer
endrer seg. Flertallet påpeker at prehospitale tjenester
får en stadig større betydning, og det er viktig å sikre kvaliteten
på disse. De hører naturlig hjemme i en nasjonal helse- og sykehusplan.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet vil påpeke at regjeringsplattformen
legger opp til at en ny styringsmodell for spesialisthelsetjenesten
vil kunne etableres etter at en nasjonal helse- og sykehusplan er
vedtatt og virker. Disse medlemmer slutter seg til
departementets fremgangsmåte. I påvente av Nasjonal helse- og sykehusplan
skal de regionale helseforetakene fortsatt ha ansvar for å gjennomføre
regjeringens politikk og ansvar for å følge opp at bevilgningene
blir benyttet slik de skal. Når Nasjonal helse- og sykehusplan er
vedtatt og virker, vil organiseringen med regionale helseforetak
bli foreslått endret.
Disse medlemmer fastholder at
det utviklingsarbeidet som er i gang i spesialisthelsetjenesten, skal
fortsette som før.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet merker
seg at flere partier igjen ønsker en stor omorganisering av sykehusene. Forslagene
går i ulik retning, argumentene er forskjellige, og det er foreløpig
ingen bred enighet om veien videre.
Disse medlemmer viser til at
det står følgende i regjeringserklæringen:
«Regjeringen vil fremme en nasjonal helse- og sykehusplan
for Stortinget for å skape åpenhet og forutsigbarhet i sektoren.
Helse- og sykehusplanen skal blant annet inneholde en definisjon av
innholdet i ulike typer sykehus, struktur i spesialisthelsetjenesten,
behovskartlegging, utstyrsbehov og investeringsplaner. Sykehusplanen
må også omhandle lokalsykehus og den viktige rollen de har for å
sikre beredskap for liv og helse i hele landet.»
Videre
står det:
«Regjeringen vil stoppe nedleggelser av
akutt- og fødetilbud som ikke er begrunnet med pasientsikkerhet
og kvalitet, før nasjonal helse- og sykehusplan er behandlet.»
Disse medlemmer har merket seg
at helse- og omsorgsministeren har i tillegg tidligere gitt signaler
om at den nye sykehusplanen vil bli så detaljert at de regionale
helseforetakene blir overflødige. Disse medlemmer viser
også til at Erna Solberg den 2. september 2013 sa:
«Slik vi har en Nasjonal transportplan for samferdsel,
bør vi få en nasjonal helseplan for sykehusene. Da vil vi lytte
til lokale innspill, faglige råd og la Stortinget ta avgjørelsene.
I dag har vi fire Helse-Norge, vi må få samlet disse til ett. Det
handler ikke bare om mer penger, men også om mindre byråkrati i
helsevesenet. Ved å fjerne ett nivå vil vi få redusert mye byråkrati.»
Samme dag publiserte Høyre på sine nettsider
at
«Høyre vil etablere en nasjonal helse- og sykehusplan,
som skal utvikles sammen med fagmiljøene og lokalmiljøene og til
slutt vedtas i Stortinget. Planen skal være et styringsverktøy for
helsetjenesten og blant annet inneholde: minimumskrav til innholdet
i ulike sykehus – fra distriktmedisinske sentre til universitetssykehus,
en plan for bedre helsebygg, med en faglig vurdering av det fremtidige
kapasitetsbehovet, en plan for finansiering av nybygg og oppgraderinger, planer
for fremtidig utdanning og spesialisering basert på kompetansekartlegging
og behovsanalyse.»
På tross av disse klare formuleringene fra nåværende
statsminister før valget og deretter lovnader i regjeringserklæringen,
mener disse medlemmer at helse- og omsorgsministeren har
gitt uttrykk for at viktige endringer i sykehusstrukturen likevel
kan skje i forkant av den nasjonale sykehusplanen. Helse- og omsorgsministeren
har ikke stoppet ulike forslag i utviklingsplaner til sykehusene
i helseregionene selv om det var bebudet at slike planer skulle avgjøres
i Stortinget.
Stortingsflertallet har i Innst. 158 S (2013–2014) heller
ikke villet forplikte seg til å fullfinansiere endringer og pålegg
som kommer i sykehusplanen.
I sum vil disse medlemmer derfor
hevde at stortingsflertallet hadde en uenighet om retning, uklarhet
om virkemidler og ingen plan for finansiering. Det var etter disse
medlemmers syn et dårlig utgangspunkt for en omfattende
endring av sykehussektoren.
Disse medlemmer merker seg imidlertid
at helse- og omsorgsministeren i sitt svarbrev av 5. mai 2014 til
komiteen har snudd i dette spørsmålet. Helse- og omsorgsminister
Bent Høie skriver blant annet:
«Regjeringen ønsker med Nasjonal helse- og sykehusplan
å skissere nasjonale prinsipper og rammer for ulike typer sykehus
og sykehusstruktur. Deretter er det helsemyndighetene som skal nedfelle
disse prinsippene i faglige kriterier og kvalitetskrav som kan stilles
til virksomhetene for framtiden. Helseforetakene vil også framover
ha ansvar for å planlegge og gjennomføre det utviklings- og omstillingsarbeidet
som er nødvendig for å imøtekomme de nasjonale prinsippene og faglige
kriteriene som blir satt.
Jeg ønsker ikke med Nasjonal
helse- og sykehusplan å legge opp til at Stortinget skal ta beslutninger
knyttet til det konkrete føde- og akuttilbudet eller øvrige endringer
ved de ulike sykehusene. Stortinget må ikke ta over det ansvaret
som ligger hos styret og ledelsen for helseforetakene for å levere
gode og trygge helsetjenester til befolkningen i sitt område. Det er
styrene og administrasjonenes sitt ansvar å gjøre nødvendige endringer,
utvikling og tilpasninger i driften for å sikre at sykehusene tilbyr
de helsetjenestene befolkningen til enhver tid trenger, at de holder
god kvalitet og tilbys i rett tid. Jeg ønsker at Stortinget skal
involveres sterkere i å ta overordnede beslutninger, men tjenesten
må ha mulighet for å gjennomføre slikt utviklingsarbeid som er riktig
og nødvendig utfra lokale behov og forutsetninger, innenfor disse
overordnede rammene.»
Disse medlemmer registrerer at
helse- og omsorgsminister Bent Høie, etter å ha satt seg bedre inn
i saken, tilsynelatende har avlyst lovnadene fra Erna Solberg før
valget og lagt vekk regjeringserklæringens intensjon og formuleringer
om å kutte ut den regionale styringen og forankringen av sykehusene.
Tvert imot er statsrådens svarbrev tydelig på at Stortinget ikke skal
ta beslutninger knyttet til endringer ved de ulike sykehusene.Disse medlemmermerker seg at statsråden er tydelig på
at Stortinget ikke må ta over det ansvaret som ligger hos styret
og ledelsen for helseforetakene for å levere gode og trygge helsetjenester
til befolkningen i sitt område, men statsråden er fortsatt utydelig
på de regionale helseforetakenes rolle. Disse medlemmer legger
likevel til grunn at statsråden vil beholde de regionale helseforetakene
siden han på ingen måte kommer med noe alternativ i sitt svarbrev. Disse
medlemmer merker seg at den nye versjonen av sykehusplanen
ikke er egnet til å avlaste styringen av helseregionene fordi helseforetakene
også framover vil ha ansvar for å planlegge og gjennomføre det utviklings-
og omstillingsarbeidet som er nødvendig for å imøtekomme de nasjonale prinsippene
og faglige kriteriene som blir satt. Disse medlemmer antar
derfor at statsråden ikke har noen intensjon om å avvikle regionene, og
at Høyres prestisjereform dermed i realiteten er avlyst. Disse
medlemmer mener det er positivt at regjeringen ser ut til
å ha avlyst sin varslede storstilte omlegging av sykehusstyringen,
siden denne ville kunne tatt oppmerksomhet vekk fra de viktigste
sakene, som kvalitetsforbedring, pasientsikkerhet, IKT-reform og
å få ned ventetidene slik at folk får raskere hjelp. Disse
medlemmer vil i tillegg peke på faren for økt byråkrati
og mer sentralisering ved løsningene Erna Solberg og Bent Høie tidligere
har lovet ved å flytte beslutninger om sykehusstruktur og investeringsplaner
fra regionene inn til hovedstaden.
Disse medlemmer mener også at
det er vanskelig å få klarlagt hvilken rolle de private, kommersielle
sykehusene skal ha i den nasjonale sykehusstrukturen, all den tid
dette ikke er nevnt i regjeringens ulike strategiske planer. Dette
er, slik disse medlemmer ser det, betenkelig all den
tid prinsippet om «fritt behandlingsvalg» på det offentliges regning
vil gi kommersielle aktører betydelig armslag både når det gjelder
hva slags behandling man skal tilby, og hvor i landet man vil etablere
tilbudet.
Som forslagsstillerne peker på, har helse- og
omsorgsministerens varslede endring i styringsmodell fra regionale
helseforetak til nasjonal helse- og sykehusplan, med lovnader om
mer effektive sykehustjenester, skapt store forventninger en rekke
steder i landet. Gitt dette, og formuleringene i regjeringserklæringen,
var det etter disse medlemmers syn vanskelig å forsvare
at styre og ledelse i ulike sykehus skulle gjøre store irreversible
endringer i sin sykehusstruktur i tiden fram til helse- og omsorgsministeren
skal invitere Stortinget til å vedta en eventuell ny sykehusstruktur
i de ulike delene av landet basert på en nasjonal helse- og sykehusplan
etter modell fra Nasjonal transportplan.
Disse medlemmer merker seg at
helse- og omsorgsministeren i brevet av 5. mai 2014 nå har avklart
at den nasjonale helse- og sykehusplanen likevel ikke skal avgjøre
sykehusstruktur og investeringer ved de ulike sykehusene, men at dette,
som under helse- og omsorgsminister Jonas Gahr Støre, avgjøres i
regionene og deretter legges frem for Stortinget i de årlige budsjettproposisjonene.
I tillegg forstår disse medlemmene det dithen at
regjeringen nå har avklart at sykehusplanen heller ikke skal være
så detaljert at den erstatter de regionale helseforetakene, slik
det har vært skapt et inntrykk av. Det er imidlertid ikke avklart
hvorvidt regjeringen legger opp til å fullfinansiere eventuelle
endringer og kvalitetshevinger som den inkluderer i planen sammenlignet
med dagens situasjon og planer.
Disse medlemmer vil påpeke at
foretaksorganisering eller helseregioner ikke er mål i seg selv,
men virkemidler for å nå de overordnede helsepolitiske målene som
er god pasientbehandling, god helsefaglig drift av sykehusene og godt
arbeidsmiljø. For disse medlemmer er ingen styringsmodell
hugget i stein. Enhver styringsmodell bør være under kontinuerlig
vurdering og justering, og helseforetaksmodellen med regionale helseforetak
ble stadig forbedret gjennom Stoltenberg IIs regjeringsperiode.
Disse medlemmer viser til at
den viktigste begrunnelsen den gang for å overføre sykehusene fra
fylkeskommunene til staten og helseregioner var at det skulle gi
pasienter over hele landet likeverdige helsetjenester. Samlet sett
mener disse medlemmer å ha faglig dekning for å si
at det har bidratt til bedre og mer likeverdige helsetilbud i hele
landet. I stedet for å samle all styring sentralt, slik det kan
virke som regjeringen ønsker, ønsker disse medlemmer heller
å se på hvordan den regionale forankringen kan bli enda bedre.
Disse medlemmer mener organiseringen
av det store Helse Sør-Øst-området bør vurderes på nytt ved blant
annet å se på muligheten for å dele opp regionen. Målet må eventuelt
være å styrke den regionale forankringen i hele området. Dette bør
skje først når vi er trygge på at omstillingene ved Oslo universitetssykehus
og i hovedstadsregionen er enten gjennomført eller under god kontroll.
Fra 1. januar 2013 ble det lovfestet hvilken
type saker som skal besluttes av foretaksmøtet – det vil si av helse-
og omsorgsministeren: Det gjelder blant annet endring av sykehusstruktur og
antall helseforetak i en region, og økonomiske og organisatoriske
krav og rammer. Disse medlemmer mener at målene for
sykehussektoren må være nasjonalt forankret, og tidligere helse-
og omsorgsminister Jonas Gahr Støre foreslo at helse- og omsorgsplanen
som vedtas av Stortinget, skal sende enda tydeligere signaler om
kurs og retning. Under Stoltenberg II-regjeringen fikk styrene for
sykehus og regioner flere medlemmer med politisk bakgrunn, og styremedlemmenes
lokale tilhørighet har bidratt med viktig kunnskap og forankring. Styremøtene
er åpne, slik at både allmennheten og mediene kan følge diskusjonene.
Disse medlemmer viser til at
de aller fleste pasientene i dag får behandling på sykehus i «sin»
region. De blir kanskje operert på det største og mest høyspesialiserte
sykehuset og får deretter oppfølging på det lokale sykehuset nærmere
hjemmet sitt. Disse medlemmer mener det er bra for
pasientene at sykehusene i regionen har en arbeidsdeling basert
på lokale forhold. Erfaring tilsier at arbeidsdelingen fungerer
dårlig hvis beslutningene overlates til det enkelte sykehus alene.
Det er mye sant i det gamle ordtaket om at «øvelse gjør mester». Disse medlemmer mener
derfor at arbeidsfordelingen har bidratt til at kvaliteten har blitt
vesentlig bedre, og at vi har gått fra å være middels gode til å
være blant de beste OECD-landene når det gjelder behandling av hjerteinfarkt
og brystkreft. Innen flere av de andre alvorlige sykdommer som måles
av OECD, befinner norsk helsetjeneste seg blant de aller beste når
det gjelder overlevelse.
Disse medlemmer vil påpeke at
man hele tiden skal være åpen for endring og justering på alle områder
der en med rimelig trygghet kan anta at bedre pasientbehandling
blir resultatet. Disse medlemmer mener prinsippet
om likeverd og lik adgang til helsehjelp reflekterer grunnleggende
verdier det ikke skal rokkes ved. Organiseringen av sykehusene,
både i det store og i det lille bildet, handler om å bygge helsetjenester
rundt pasientene slik at de får best mulig og tryggest mulig behandling
når de trenger det, der hvor det er mest hensiktsmessig at hun får
det.
Disse medlemmer har i utgangspunktet
sympati med forslagsstillernes forslag om det hadde vært slik at
en nasjonal helse- og sykehusplan på linje med Nasjonal transportplan
var nært forestående og med tydelige indikasjoner – slik Høyre ved
flere anledninger har antydet før partiet inntok regjeringskontorene.
Da ville det vært unaturlig å gjøre eventuelle store endringer i sykehusstrukturen
rett før Stortinget skulle fatte disse beslutningene. Nå har imidlertid
regjeringen, slik disse medlemmer forstår brevet
fra helse- og omsorgsministeren av 5. mai 2014, gått bort fra disse
planene og vil heller beholde dagens regionale styringsmodell med
økt involvering av Stortinget i tråd med føringene fra Stoltenberg
II.
Disse medlemmer mener ansatte
i helsetjenesten gjør en formidabel jobb hver eneste dag. Det er
avgjørende for kvaliteten i helsetjenesten på alle nivåer at regjeringen
ikke skaper usikkerhet ved å være uklar og avventende på hvordan helsetjenesten
skal organiseres framover. Det er derfor viktig å ikke forsinke
eller stoppe nødvendige endringer og investeringer som allerede
er planlagt og igangsatt. Dette gjelder bl.a. nytt sykehus i Møre
og Romsdal, nye protonsentre, nytt sykehus i Buskerud, psykiatribygg
i Trondheim eller nye sykehusinvesteringer i Nord-Norge. Disse
medlemmer viser til den omfattende oversikten som Stoltenberg
II ga i Prop. 1 S (2013–2014) om nye sykehusinvesteringer de neste
fire årene, og forventer at regjeringen følger opp disse viktige
prosjektene uten forsinkelser.
Disse medlemmer vil understreke
at helsesektoren og spesielt sykehusene er tjent med, og hele tiden
må være forberedt på, endring. Sykehusene og helsepersonell skal
ha ett hovedmål: Alt for pasienten. Da må man på alle nivåer ta inn
over seg nødvendigheten av fornyelse, forbedringer, forandringer. Disse
medlemmer registrerer at mange av de planene som regjeringen
har varslet og omtalt som store og nødvendige endringer i helsesektoren,
i stor grad er basert på viktige beslutninger og prosesser igangsatt
under Stoltenberg II-regjeringen. Disse medlemmer registrerer
videre at pipa har fått en annen lyd etter at regjeringskontorene
ble inntatt. Samtidig er disse medlemmer bekymret
for at helse- og omsorgsministeren også framover vil fortsette å
spre usikkerhet og si én ting og gjøre noe annet – slik vi ser det
når det gjelder regjeringens egen omtale av Nasjonal helse- og sykehusplan,
slik vi har sett det i prosessen rundt reservasjonsretten for fastleger,
og slik vi har sett det knyttet til tidligere krav om havarikommisjon
i helsetjenesten som han nå fra posisjon ikke lenger ønsker. Disse
medlemmer har også registrert at helse- og omsorgsministeren
har gått vekk fra kravet i regjeringserklæringen om pengebruk til
rusbehandling og psykisk helse sammenlignet med somatikk i hvert
helseforetak.
Disse medlemmer er av ovenstående
årsaker usikre på hva statsråden mener om en framtidig organisering
og styring av sykehusene i Norge, og er derfor også bekymret for
hvordan regjeringen faktisk skal sikre at sykehusene fortsatt kan levere
på sitt samfunnsoppdrag til beste for pasienten – hver eneste dag. Disse
medlemmer mener det nå er åpenbart at helse- og omsorgsministeren
ikke har noen intensjon om å avløse styringen av helseregionene
med en nasjonal sykehusplan etter modell fra Nasjonal transportplan. Disse
medlemmer mener derfor at det er avgjørende at helse- og
omsorgsministeren og regjeringen snarest kommuniserer sine reelle
planer for styringen av sykehusene i framtiden.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende alternative forslag:
«Stortinget ber regjeringen snarest avklare
hvordan sykehusene skal styres, og hvor hvilke beslutninger av vesentlig
art skal tas.»
«Stortinget ber regjeringen snarest avklare
hvorvidt de regionale helseforetakene skal nedlegges.»
«Stortinget ber regjeringen tydeliggjøre hvordan sykehusene,
herunder lokalsykehusene, skal ivareta god og trygg beredskap overfor
befolkningen.»
«Stortinget ber regjeringen snarest på egnet
måte kommunisere til de regionale helseforetakene hvordan de skal
forholde seg til regjeringens endrede tilnærming til Nasjonal helse-
og sykehusplan.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti advarer
mot en utvikling der sentrale helsepolitiske prioriteringer, slik
som fordeling av funksjoner og plassering av akutt- og fødetilbud,
blir foretatt uten politisk behandling.
Disse medlemmer understreker
at hele det norske folk skal ha trygghet for at det finnes et kompetent
sykehus med de nødvendige funksjoner i rimelig nærhet. Disse
medlemmer mener en nasjonal helse- og sykehusplan også bør
inneholde prinsipper for hvordan tjenester kan fordeles på sykehusene
for å sikre at hvert enkelt sykehus får et innhold som sikrer grunnleggende
funksjoner.
Disse medlemmer understreker
at det å avvente en nasjonal sykehusplan før større strukturendringer
gjennomføres, ikke må være til hinder for å gjøre nødvendige forbedringer
og opprustning i norske sykehus. Disse medlemmer viser
til Legeforeningens advarsel mot dette og understreker at forslaget
ikke skal være til hinder for å gjennomføre viktige og nødvendige
oppgraderinger. Disse medlemmer advarer imidlertid
mot å gjøre endringer i tiden frem til den nasjonale helse- og sykehusplanen fremlegges,
som endrer vesentlig på helt grunnleggende funksjoner, som akutt-
og fødetilbud, eller som endrer sykehuskartet.
Disse medlemmer understreker
at det er avgjørende at en nasjonal sykehusplan inkluderer de prehospitale
tjenestene for å sikre at den ivaretar helheten i tjenestene. I
den forbindelse vil disse medlemmer vise til høringsinnspillet
fra Norsk Luftambulanse:
«En nøkkelfunksjon er derfor også de prehospitale
akuttmedisinske tjenestene som skal diagnostisere, behandle og bringe
pasienten til egnet sykehus eller legevakt. Dette er ambulansetjenesten,
legevaktlegen og luftambulansetjenesten, avhengig av alvorlighetsgrad.
Organisering og fordeling av funksjon og oppgaver mellom de små
lokalsykehusene og større sykehus medfører behov for rask transport
og høy akuttmedisinsk kompetanse under transport.»
Disse medlemmer forutsetter at
de prehospitale tjenestene også blir et sentralt tema i den kommende
helse- og sykehusplanen.
Disse medlemmer merker seg høringsinnspillet
fra Den norske jordmorforening og bekymringen for kompetansesituasjonen og
for at økt sentralisering medfører flere transportfødsler. Disse
medlemmer understreker at dette er varsler som må tas på
stort alvor. Kvinner over hele landet har rett på trygge fødetilbud.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge for at vesentlige
endringer i sykehusstruktur og sykehusoppgaver – spesielt endringer
i eksisterende føde- og akuttberedskap – blir avgjort av Stortinget
i Nasjonal helse- og sykehusplan.»
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at i henhold til
lov om helseforetak § 30 skal foretaksmøtet, altså statsråden, treffe
vedtak i saker som antas å være av vesentlig betydning. På denne
bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge fram til vedtak for
Stortinget enhver nedlegging av føde- og akuttilbud i sykehusene.»
«Stortinget ber regjeringen legge fram en nasjonal
helse- og sykehusplan som definerer oppgavene til hvert enkelt sykehus,
også lokalt, ut fra et nasjonalt hensyn.»
«Stortinget ber regjeringen legge fram en nasjonal
helse- og sykehusplan, slik at vesentlige endringer og saker av
prinsipiell betydning, jf. foretaksloven § 30, blir avgjort av Stortinget.»
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet,
Venstre og Sosialistisk Venstreparti viser til at det i
flere helseforetak er prosesser på gang som kan føre til store endringer
i sykehusstrukturen og sykehustilbudet i hele landet. Disse strategiprosessene
har flere steder ført til stor uro både hos innbyggere og fagfolk
og krav om at Stortinget må ta de endelige beslutningene. Disse
medlemmer tar ikke stilling til de enkelte strategiprosessene,
men mener at store, vesentlige endringer av sykehustilbud må forankres
og avgjøres av Stortinget i en nasjonal helse- og sykehusplan, ikke
av foretakene selv. Disse medlemmer vil presisere
at representantforslaget ikke omhandler å sette en stopper for eller
«å fryse» strategiarbeidet og prosessene som pågår i helseforetakene.
Det som foreslås er at endelige vedtak i saker av vesentlig betydning, slik
som fusjonering av sykehus, nedlegging av sykehus eller å fjerne
fødetilbud, må gjøres i den varslede nasjonale helse- og sykehusplanen.
På samme vis foreslås at store, nye investeringer – slik som bygging
av nytt storsykehus – må avklares og vedtas endelig i Nasjonal helse-
og sykehusplan.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener det er på høy tid at
Stortinget tar tilbake makten over sykehuspolitikken og setter en
stopper for den sentralisering av akuttfunksjoner og sykehustilbud
som regjeringen og den politiske ledelsen i Helse- og omsorgsdepartementet
tillater uten forankring i Stortinget. Disse medlemmer mener
at den folkevalgte styringen av sykehussektoren må sikres gjennom
utarbeidelse av en konkret nasjonal plan for sykehustilbudet som vedtas
av Stortinget.
Disse medlemmer registrerer at
det i høringen kom fram en usikkerhet om hva som menes med vesentlige
endringer av sykehustilbudet. Disse medlemmer vil
da vise til foretaksloven § 30:
«Foretaksmøtet i regionalt helseforetak treffer vedtak
i saker som antas å være av vesentlig betydning for foretakets virksomhet
eller løsningen av fastsatte målsettinger eller oppgaver. Det samme
gjelder andre saker som antas å ha prinsipielle sider av betydning
eller som antas å kunne ha vesentlige samfunnsmessige virkninger.»
Disse medlemmer viser til St.
meld. 16 (2010–2011), Nasjonal helse- og omsorgsplan, der det står
at hvilke saker som er av vesentlig betydning, vurderes i den enkelte
sak. Eksempler på såkalte § 30-saker kan være endringer i fødetilbud
og akuttberedskap. Stortinget sluttet seg til dette.
Disse medlemmer viser videre
til følgende merknader knyttet til § 30 ved stortingsbehandlingen
av foretaksloven, jf. Innst. O. nr. 118 (2000–2001):
«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Fremskrittspartiet, har merket seg at på tross av at ansvar
og beslutningsprosesser er delegert så langt ned i systemet som
mulig, så kan ikke saker av vesentlig betydning både for foretaket
selv eller vesentlig betydning for å ivareta politiske målsetninger,
avgjøres i helseforetaket. Dette innebærer at større saker i praksis
går helt til Storting og Regjering. Eksempelvis kan ikke et sykehus
legges ned bare med lokal beslutning. Begrunnelsen er bl.a. at foretakene
etter lovforslaget ikke utfører næringsvirksomhet, men ivaretar
virksomheter innenfor en sektor som er av grunnleggende verdi for velferden
i samfunnet.
Komiteens medlemmer fra Høyre har merket
seg at departementet i sine merknader til § 30 viser til beslutning
om nedleggelse av sykehus som et eksempel på vedtak som skal fattes
av foretaksmøtet i regionalt helseforetak i henhold til bestemmelsen
om at vedtak i saker av vesentlig betydning skal fattes i foretaksmøtet.
Disse medlemmer legger til grunn at listen for hvilke saker som
må bringes inn for foretaksmøtet i regionalt helseforetak, ikke
legges lavere enn dette.»
Disse medlemmer mener derfor
det er opplagt at det fra Stortingets side har vært meningen at
forslag slik som nedlegging av fødetilbud, sentralisering av akuttberedskap,
fusjonering av sykehus og etablering av storsykehus til erstatning
for flere desentraliserte lokalsykehus, er forslag av vesentlig
betydning som helt klart har prinsipielle sider med vesentlige samfunnsmessige
virkninger som dermed ikke kan endelig vedtas av de regionale helseforetakene.
Det er disse endringene forslagsstillerne mener må endelig behandles
av Stortinget gjennom en nasjonal helse- og sykehusplan og ikke
overlates til foretakene selv å ta endelig beslutning om. Det løpende
behov for oppgraderinger, mindre investeringer, løpende vedlikehold,
utstyrsinvesteringer, bygningsoppgraderinger og mindre oppgaveendringer
m.m., vil som før være foretakets ansvar.
Disse medlemmer vil presisere
at når Stortinget skal vedta vesentlige endringer, slik som endring
av føde- og akuttilbud i en nasjonal helse- og sykehusplan, er det
på ingen måte det samme som å si at Stortinget skal påta seg driftsansvar
eller ha ansvaret for kvalitet og økonomi i det enkelte foretak,
slik regjeringspartiene prøver å fremstille det som. Foretaksloven,
som delegerte styringsansvar til regionale helseforetak, har hele
tiden hatt som forutsetning at det skulle være begrensninger i foretakets
beslutningskompetanse når det gjaldt store, vesentlige saker av
samfunnsmessig betydning.
Disse medlemmer viser til statsrådens
brev til komiteen, der det står blant annet følgende om nasjonal
helse- og sykehusplan:
«I regjeringens politisk plattform blir det slått fast
at Regjeringen vil fremme en nasjonal helse- og sykehusplan for
Stortinget for å skape åpenhet og forutsigbarhet i sektoren. Regjeringens helse-
og sykehusplan skal informere Stortinget om status og utfordringer
i spesialisthelsetjenesten og gjøre det mulig for Stortinget å ta
de viktigste beslutningene om hvordan spesialisthelsetjenesten skal
utvikles. Planen skal skissere prinsipper for utvikling og organisering
av sykehus og øvrige spesialisthelsetjenester. Den skal utarbeides
med utgangspunkt i pasientenes behov, bygge på oppdatert kunnskap og
på de strategier og planer som er utviklet i helseforetaksstrukturen.»
Disse medlemmer synes det er
påfallende at statsråden i sitt svar til komiteen utelater viktige formuleringer
fra regjeringsplattformen om hva en nasjonal helse- og sykehusplan
skal inneholde. Dermed gis det inntrykk av at en nasjonal sykehusplan
skal beskrive, informere, skissere og drøfte ulike problemstillinger,
og således ikke være et like forpliktende, styrende politisk dokument
for utviklingen av spesialisthelsetjenesten som det er gitt inntrykk
av. Disse medlemmer viser til regjeringsplattformen,
der det står følgende om hva som skal være innholdet i en nasjonal
helse- og sykehusplan:
«Helse- og sykehusplanen skal blant annet inneholde
en definisjon av innholdet i ulike typer sykehus, struktur i spesialisthelsetjenesten,
behovskartlegging, utstyrsbehov og investeringsplaner.»
Denne setningen er ikke omtalt i brevet til
komiteen fra statsråden.
Disse medlemmer støtter regjeringens
målsetting om at en nasjonal helse- og sykehusplan skal inneholde
en definisjon av innholdet i ulike typer sykehus, struktur i spesialisthelsetjenesten, behovskartlegging,
utstyrsbehov og investeringsplaner. Disse medlemmer er
derfor overrasket over at statsråden i sitt brev til komiteen skriver
følgende:
«Jeg ønsker ikke med Nasjonal helse- og sykehusplan
å legge opp til at Stortinget skal ta beslutninger knyttet til det
konkrete føde- og akuttilbudet eller øvrige endringer ved de ulike sykehusene.»
Og videre:
«Det er styrene og administrasjonenes
sitt ansvar å gjøre nødvendige endringer, utvikling og tilpasninger
i driften for å sikre at sykehusene tilbyr de helsetjenestene befolkningen
til enhver tid trenger, at de holder god kvalitet og tilbys i rett tid.»
Disse medlemmer mener disse uttalelsene står
i stor kontrast til regjeringens uttalte målsettinger for innholdet
i en nasjonal helse- og sykehusplan.
Disse medlemmer er enig med statsråden
i at styrene og administrasjonene i en foretaksmodell skal ha ansvar
for å gjøre nødvendige endringer, utvikling og tilpasninger, og
sikre innbyggerne helsetjenester av god kvalitet og til rett tid. Disse
medlemmer er uenig med statsråden i at en oppfølging av
foretakslovens intensjoner om innskrenket beslutningskompetanse
i saker av vesentlig betydning vil være til hinder for dette. Disse
medlemmer vil vise til at i Ot.prp. nr. 66 (2000–2001),
Om lov om helseforetak m.m.(helseforetaksloven), ble det nettopp
pekt på som en viktig forutsetning for reformen å finne balansen
mellom lokal frihet i det enkelte foretak og nødvendig overordnet,
statlig styring. Målet med reformen var blant annet å oppgradere
den nasjonale politiske styringsposisjonen. Disse medlemmer vil
presisere at disse partier var og er imot foretaksorganisering av
sykehusene, men i denne saken forholder disse partier seg til at
regjeringen har varslet at den ikke vil avvikle denne styringsmodellen
før en nasjonal helse- og sykehusplan er fremlagt.
Disse medlemmer viser til den
nylig fremlagte rapporten «Helsereform på feil premisser» fra Kommunenes
Interesseforening for Lokalsykehus (KIL). Ifølge rapporten vil antall
sykehus i Norge med akuttfunksjoner reduseres fra dagens 49 sykehus
til under 30 sykehus dersom helseforetakenes planer gjennomføres.
Ifølge rapporten er Norge det land i Norden med klart størst andel
av befolkningen med over én times reisetid til nærmeste sykehus. Disse
medlemmer er bekymret over den ytterligere sentralisering
av akuttfunksjoner og sykehus som nå planlegges av helseforetakene,
og mener at det er en stor feil at dette i tilfelle kan skje uten
at Stortinget eller et annet folkevalgt organ får anledning til
å diskutere og bestemme utviklingen overordnet politisk.
Disse medlemmer vil som ett eksempel
trekke fram utviklingsplanen for Sykehuset Telemark HF, der det
foreslås å legge ned akuttfunksjoner ved Rjukan sykehus og Kragerø sykehus. Disse
medlemmer mener dette er vesentlige endringer etter foretaksloven
§ 30, som foretaksstyret dermed ikke kan gjøre endelig beslutning
om, og som det er naturlig at Stortinget må få ta stilling til ved
behandling av Nasjonal helse- og sykehusplan. Det samme gjelder
forslag om vesentlige endringer i andre helseforetak.
Disse medlemmer mener også det
er svært uheldig at flere foretak planlegger til dels omfattende
sykehusfusjoner uten at det har vært en faglig-politisk diskusjon
om hvor store sykehus vi skal ha i Norge. Som et eksempel er det
innen Helse Sør-Øst RHF utredninger og planer for storsykehus både
ved Sørlandet sykehus HF, Oslo universitetssykehus HF, Vestre Viken
HF og Sykehuset Innlandet HF.
Disse medlemmer mener det er
et paradoks at flere foretak planlegger sykehusfusjoner samtidig
som forskning om sykehusfusjoner fra bl.a. Handelshøyskolen i Bergen
konkluderer med at sykehusfusjoner hverken kvalitets- eller kostnadsmessig
tilsier gevinster. Forsker Soki Choi, som er en av de første i verden
som har forsket på sykehussammenslåinger, uttaler til Dagsavisen
18. desember 2012 at minst tre av fire sykehussammenslåinger ikke
gir resultater som forventet.
Disse medlemmer merker seg at
foretakene i sine aktuelle planer bruker nye sykehusbegrep, slik
som «dagsykehus» og « diagnostisk senter», det vil si sykehus uten
døgnberedskap og døgnbehandling. Spørsmålet er om dette i hele tatt
da kan sies å være sykehus. Slike nye begreper defineres av foretakene
selv som bruker det i sine strategiprosesser, og er ikke forankret
i gjeldende St. meld. 16 (2010–2011), Nasjonal helse- og omsorgsplan,
og i gjeldende definisjon av hva et lokalsykehus minimum skal inneholde. Disse
medlemmer mener dette tydelig viser behovet for at endelig
vedtak av store, vesentlige, nye endringer i sykehusoppgaver og
sykehusstruktur nå må gjøres av Stortinget i en nasjonal helse-
og sykehusplan, ikke av helseforetakene. Forankring av helsepolitikken
og sykehuspolitikken i Stortinget, tydeliggjøring av regjeringens
ansvar og styrking av den lokale politiske innflytelsen er vesentlig
for å skape åpenhet, debatt, aksept og forankring av de avgjørelser
som tas.
Disse medlemmer vil understreke
at behovet for å ivareta både nærhet og høyspesialisering krever
en økt grad av differensiering mellom sykehus. Noen sykehus vil
utvikles i retning av høyspesialiserte sykehus, mens andre må ivareta de
brede hovedspesialitetene innen kirurgi og indremedisin. Men alle
må ha basisfunksjoner for å fylle oppgaven som sykehus. En breddekompetanse
for å kunne behandle de vanligste sykdommene ved alle sykehus er
viktig sett i sammenheng med at to av tre sykehuspasienter i dag
behandles på lokalsykehusnivå. Disse medlemmer mener
at alle lokalsykehus skal ha god breddekompetanse og ha følgende
funksjoner på døgnkontinuerlig basis: indremedisin, kirurgi, anestesi,
og støttefunksjoner i form av røntgen og laboratorietjenester, ofte
også en føde- og barselavdeling. Lokale sykehus bør også ha mulighet
til å videreutvikle særlige og spesialiserte fagmiljøer som de har
gode tradisjoner for.
Disse medlemmer mener at helseforetakene oppleves
som lite demokratisk forankret. Både lokalt og nasjonalt mangler
man en bred debatt om, og deltakelse i, de prioriteringer som gjøres innen
helsesektoren. Debatten om sykehusstruktur og prioriteringer av
behandlingstilbud må skje i det åpne politiske rom. Disse
medlemmer mener at dagens Nasjonal helse- og omsorgsplan
har vist seg ikke å være tilstrekkelig for å sikre politisk styring
av sykehustilbudet. Disse medlemmer vil understreke
at den varslede helse- og sykehusplanen må legge rammene for sykehustilbudet
og avklare ansvarsforhold mellom tjenester og forvaltningsnivåer.
Planen må avklare sykehusstruktur, skissere geografisk beliggenhet
og redegjøre for nasjonale, regionale og lokale funksjoner ved de
enkelte sykehus. Sykehusplanen må tydeliggjøre oppgavefordelingen
mellom de ulike nivå i helsetjenesten. Planen må omhandle hvordan man
ser for seg de økonomiske virkemidlene, styringsdata og behandlingsforløp
i en sammenheng. Planen må gi en oversikt over økonomiske virkemidler,
organisering og investeringsbehov i sektoren. Gjennom sykehusplanen
må det stilles krav til god kvalitet og riktig kompetanse på alle nivåer
i helsetjenesten, hvordan man sikrer tilstrekkelig kvalifisert personell,
nye tekniske løsninger og behandlingsmetoder, en samordnet behandling
av pasienter og økt forskning innen både spesialisthelsetjenesten
og primærhelsetjenesten.
Disse medlemmer har derfor vært
positive til at også Høyre har vært tydelig på at Nasjonal helse-
og sykehusplan skal være en styrende plan for sykehustilbudet. I
Dagens Næringsliv (16. august 2011) sa Høyres helsepolitiske talsmann
Bent Høie at det er behov for en operativ nasjonal sykehusplan,
på linje med konkretiseringsnivået i Nasjonal transportplan. Høie
uttalte at det er Stortinget, og ikke de regionale helseforetakene,
som bør bestemme når det skal bygges nye sykehus, og hvor og hvorfor.
Da Høyre la fram sine helseløfter i valgkampen, sa
Erna Solberg til Bergens Tidende 2. september 2013:
«Slik vi har en Nasjonal transportplan (NTP) for samferdsel,
bør vi få en nasjonal helseplan for sykehusene. Da vil vi lytte
til lokale innspill, faglige råd og la Stortinget ta avgjørelsene.
Den helseplanen vi skal lage, vil definere oppgavene til hvert enkelt
sykehus, også lokalt, ut fra et nasjonalt hensyn.»
Bent Høie uttalte følgende til Bergens Tidende 2. september
2013:
«Det vil alltid gå fakkeltog, men nå vil fakkeltogene
vite hvor de skal gå. De kan henvende seg til sine egne politikere
på Stortinget, som med vår modell vil ha ansvar for beslutningene.
Det har de ikke i dag, den makten ligger til de regionale helseforetakene.»
Til Nationen 3. september 2014 uttaler Høie
følgende:
«Hele poenget med en ny helseplan er at Stortinget
skal få et beslutningsgrunnlag.»
Disse medlemmer vil påpeke det
oppsiktsvekkende i at Høyre bryter egne valgløfter og handler i
strid med egen regjeringserklæring når helse- og omsorgsministeren
nå uttaler at de med Nasjonal helse- og sykehusplan ikke ønsker
å legge opp til at Stortinget skal ta beslutninger knyttet til vesentlige
endringer slik som endringer i det konkrete føde- og akuttilbudet.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til brev av 5. mai 2014 der helse- og omsorgsministeren informerer
om at en del av utviklingsplanarbeidet som pågår, vil ende opp i beslutninger
om nye store byggeprosjekter som vil bli forelagt Stortinget gjennom
regjeringens årlige forslag til statsbudsjett. Dette medlem mener
at på denne måten kommer Stortinget inn i beslutningsprosessen i
en altfor sein fase, når det bare er bevilgningen som gjenstår.
Slik blir ikke investeringene sett i en nasjonal sammenheng. Dette
medlem mener derfor at Stortinget i Nasjonal helse- og sykehusplan
må gjøre prinsippavklaringer og vedtak om hvilke store, nye sykehusinvesteringer
som skal prioriteres de nærmeste årene, slik at investeringene kan
ses i en nasjonal sammenheng og tas på et bedre faglig grunnlag.
Ut fra dette kan så Stortinget vedta de konkrete byggeprosjekter
gjennom de årlige statsbudsjettene. Dette på samme måte som en prioriterer
investeringer på samferdselssektoren gjennom Nasjonal transportplan. Dette
medlem viser til at det at store sykehusinvesteringer blir
vedtatt i nasjonal helse- og sykehusplan, selvsagt ikke er til hinder
for at foretakene kan gjøre mindre omorganiseringer og nødvendige
bygningsmessige forbedringer, som sikrer kvalitet og pasienttilbud
i den daglige driften.
Dette medlem fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge for at store sykehusinvesteringer
blir avgjort av Stortinget i en nasjonal helse- og sykehusplan.»
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet påpeker at det er et stort paradoks
at vi har hatt et statlig ansvar for spesialisthelsetjenesten i
over ti år uten at det er laget en nasjonal helse- og sykehusplan
som legger føringer for kompetansebehov, for investeringsbehov og
for hvilke overordnede prinsipper sykehusene skal utvikle seg innenfor.
Den nasjonale helse- og sykehusplanen vil skille seg vesentlig fra
den helt overordnede, nasjonale helseplanen som forrige regjering
la fram, der en ikke gikk inn og gjorde en konkret vurdering av hvordan
spesialisthelsetjenesten skal utvikle seg i årene framover.
Disse medlemmer understreker
at Stortinget skal diskutere de overordnede prinsippene for hvordan
spesialisthelsetjenesten skal utvikle seg i årene framover. Det
må gjøres slik at Stortinget kan legge føringer for hvordan tjenesten
konkret organiseres lokalt.
Disse medlemmer vil påpeke at
departementet harnedsatt tre ekspertgrupper
– én ekspertgruppe med brukere og pasienter, én ekspertgruppe med
mer uavhengige fagpersoner og én ekspertgruppe som representerer
de ulike ansattegruppene. Disse skal gi innspill til den nasjonale
helse- og sykehusplanen som skal legges fram for Stortinget.Disse medlemmerviser til at helse- og omsorgsministeren
har varslet at regjeringen i den første nasjonale helse- og sykehusplanen
kommer til å løfte frem utviklingen i akuttilbudet og den akuttmedisinske
kjeden som et hovedtema.
Disse medlemmer viser til at
Stortinget har lagt de overordnede føringene for utvikling av fødetilbudet
ved behandlingen av stortingsmeldingen om fødselsomsorgen, jf. St.meld.
nr. 12 (2008–2009) og Innst. S nr. 240 (2008–2009). Disse
medlemmer påpeker at diskusjonene som har vært lokalt i
etterkant av fødselsmeldingen, har kunnet vise til at føringer som
er basert på faglige anbefalinger og kvalitetsmål som Stortinget
også har sluttet seg til, har vært retningsgivende for utviklingen. Disse
medlemmer mener at behandlingen av fødselsmeldingen er en
modell for hvordan den nasjonale helse- og sykehusplanen vil virke. Disse
medlemmer mener at det ikke må reduseres på kvalitetskrav
i fødetilbud og akuttberedskap.
Disse medlemmer vil advare mot
å stanse pågående prosesser i foretak som vil forbedre kvaliteten
i pasienttilbudet. Disse medlemmer vil presisere
at kvalitet i behandlingen og et likeverdig behandlingstilbud er
et viktig politisk mål. Disse medlemmer mener at
pågående planer om investeringer og nybygg ikke må stanses.
Disse medlemmer viser til at
det er utnevnt nye styremedlemmer i de regionale helseforetakene.
Disse skal som styremedlemmer ikke representere geografiske områder,
politiske organisasjoner eller andre interessegrupper, men sørge
for at helseforetakene gir gode og likeverdige spesialisthelsetjenester
til befolkningen i hele regionen.
Disse medlemmer viser til at
partiene er og har vært opptatt av å endre styringsmodellen for helsesektoren,
og at det er en konsistent og tydelig linje i partienes politikk
på dette området. Disse medlemmer viser til følgende
fra Innst. 287 S (2010–2011):
«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre
og Kristelig Folkeparti mener at dagens styringsmodell for helsesektoren
ikke er hensiktsmessig, og ønsker at det utarbeides et alternativ.
Slik disse medlemmer ser det, er det viktig at det sikres en politisk
styring av sykehussektoren. Derfor ønsker disse medlemmer å legge
ned de regionale helseforetakene og gi større frihet og mer ansvar
til de lokale helseforetakene innenfor rammene av en nasjonal helsepolitikk.
Disse medlemmer vil at Stortinget skal vedta en nasjonal helseplan
som fastsetter den overordnede strukturen og trekker opp klare prioriteringer
for helsevesenet.»
Disse medlemmer viser videre
til Sundvolden-plattformen som tydelig understreker regjeringens
ambisjoner om å fremme en nasjonal helse- og sykehusplan for Stortinget
for å skape åpenhet og forutsigbarhet i sektoren, og at en slik
plan er varslet å komme i 2015. Disse medlemmer viser
til at regjeringen har tydeliggjort at denne helse- og sykehusplanen
skal inneholde en definisjon av innholdet i ulike typer sykehus,
struktur i spesialisthelsetjenesten, behovskartlegging, utstyrsbehov
og investeringsplaner. Sykehusplanen skal også omhandle lokalsykehus
og den viktige rollen de har for å sikre beredskap for liv og helse
i hele landet. Regjeringen vil legge ned de regionale helseforetakene
når det er utformet en nasjonal helse- og sykehusplan.
Disse medlemmer viser til regjeringens
prioritering av rusbehandling og psykisk helse ved å gjeninnføre
den gyldne regel som tilsier at veksten i rusbehandling og psykisk
helse skal være større i alle de regionale helseforetak enn veksten
innen somatikk. Disse medlemmer viser til at allerede
i statsbudsjettet for 2014 ble bevilgningen til disse områdene styrket
med ytterligere 255 mill. kroner. Videre viser disse medlemmer til
den bebudede stortingsmeldingen om primærhelsetjenesten som vil
gi en videre styrking og satsing på rusbehandling og psykisk helsearbeid
i kommunene. Disse medlemmer viser også til at det
i kommuneproposisjonen for 2015 er varslet en styrking av kommuneøkonomien
med 400 mill. kroner, hvorav 200 mill. kroner er tenkt til helsestasjonsvirksomhet
og 200 mill. kroner til rusbehandling og psykisk helse.
Disse medlemmer viser videre
til Syse-utvalgets mandat av 21. juni 2013 som gir utvalget i oppdrag
å vurdere hvordan samfunnet bør følge opp alvorlige hendelser og
mistanke om lovbrudd i helse- og omsorgstjenesten. Disse medlemmer viser
til at bedre pasient- og brukersikkerhet er et sentralt mål for
regjeringen, og at helse- og omsorgsministeren, ved å presisere dette
og utvide mandatet til Syse-utvalget, har slått fast at det skal
etableres en permanent, uavhengig undersøkelseskommisjon for uønskede
hendelser.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre tar til orde for å legge ned de regionale helseforetakene
for å bedre politisk styring av sykehusene, bedre pasientbehandlingen
og redusere administrasjon og byråkratisering av sykehusene. Antall
helseforetak er allerede nærmest halvert i tiårsperioden, fra over
40 til nærmere 20. Dette har gitt større og mer robuste helseforetak
som kan ta seg av noen av oppgavene de regionale helseforetakene
har i dag. Disse kan sikre tilpasning til lokale forhold.
Disse medlemmer minner om forslaget
om å opprette et eget foretak for ivaretakelsen av sykehusbygg.
Med sikte på en mer operativ nasjonal helse- og sykehusplan støttet
både Kristelig Folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet et forslag
fra Høyre om å etablere et eget foretak for vedlikehold og utbygging
av sykehusbygg (jf. Innst. 338 S (2012–2013).
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet minner om at Helse Midt-Norge har
fått ansvaret for å etablere et nasjonalt byggselskap for sykehus.
Det selskapet er under etablering og vil ha en funksjon for å koordinere
arbeidet med større sykehusutbygginger i landet. Disse medlemmer refererer til
helse- og omsorgsministerens svar i spørretimen onsdag 15. mai 2014.
Disse medlemmer viser til at
hensikten med dette er å ha et samlet kompetansemiljø som kan styre
utviklingen og byggingen av sykehus på en slik måte at vi ikke gjør
det som har vært tilfellet til nå, at vi bygger sykehus i Norge
hver gang som om vi gjør det for første gang. Erfaringen viser at
da tar en ofte en del beslutninger som har store økonomiske konsekvenser,
fordi en ikke har en permanent, kompetent organisasjon.
Disse medlemmer vil stemme mot
alle de fremsatte forslag.
Forslag frå Arbeidarpartiet:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen snarest avklare hvordan
sykehusene skal styres, og hvor hvilke beslutninger av vesentlig
art skal tas.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen snarest avklare hvorvidt
de regionale helseforetakene skal nedlegges.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen tydeliggjøre hvordan sykehusene,
herunder lokalsykehusene, skal ivareta god og trygg beredskap overfor
befolkningen.
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen snarest på egnet
måte kommunisere til de regionale helseforetakene hvordan de skal
forholde seg til regjeringens endrede tilnærming til Nasjonal helse-
og sykehusplan.
Forslag frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 5
Stortinget ber regjeringen sørge for at vesentlige endringer
i sykehusstruktur og sykehusoppgaver – spesielt endringer i eksisterende
føde- og akuttberedskap – blir avgjort av Stortinget i Nasjonal
helse- og sykehusplan.
Forslag frå Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti:
Forslag 6
Stortinget ber regjeringen legge fram til vedtak for
Stortinget enhver nedlegging av føde- og akuttilbud i sykehusene.
Forslag 7
Stortinget ber regjeringen legge fram en nasjonal helse-
og sykehusplan som definerer oppgavene til hvert enkelt sykehus,
også lokalt, ut fra et nasjonalt hensyn.
Forslag 8
Stortinget ber regjeringen legge fram en nasjonal
helse- og sykehusplan, slik at vesentlige endringer og saker av
prinsipiell betydning, jf. foretaksloven § 30, blir avgjort av Stortinget.
Forslag frå Senterpartiet:
Forslag 9
Stortinget ber regjeringen sørge for at store
sykehusinvesteringer blir avgjort av Stortinget i en nasjonal helse-
og sykehusplan.
Komiteen viser til
representantforslaget og merknadene og rår Stortinget til å gjere
følgjande
vedtak:
Dokument 8:25 S (2013–2014) – representantforslag
frå stortingsrepresentantane Kjersti Toppe, Per Olaf Lundteigen,
Ivar Odnes og Geir Pollestad om at sjukehusstruktur og endring av vesentlege
oppgåver ved sjukehus skal avgjerast av Stortinget i ein nasjonal
helse- og sjukehusplan – blir lagt ved protokollen.
Jeg viser til brev fra helse- og omsorgskomiteen av
18. mars 2014, vedlagt Dokument 8:25 S (2013–2014).
Stortingsrepresentantene Kjersti Toppe, Per
Olaf Lundteigen, Ivar Odnes og Geir Pollestad fremmer i representantforslaget
følgende forslag:
1. Stortinget ber regjeringa
sørgje for at vesentlege endringar i sjukehusstruktur og sjukehusoppgåver
– spesielt endringar i eksisterenda føde- og akuttberedskap – blir
avgjort av Stortinget i en nasjonal helse- og sjukehusplan.
2. Stortinget ber regjeringa sørgje for
at store sjukehusinvesteringar blir avgjort av Stortinget i nasjonal
helse- og sjukehusplan.
I regjeringens politisk plattform blir det slått
fast at Regjeringen vil fremme en nasjonal helse- og sykehusplan
for Stortinget for å skape åpenhet og forutsigbarhet i sektoren.
Regjeringens helse- og sykehusplan skal informere
Stortinget om status og utfordringer i spesialisthelsetjenesten
og gjøre det mulig for Stortinget å ta de viktigste beslutningene
om hvordan spesialisthelsetjenesten skal utvikles. Planen skal skissere
prinsipper for utvikling og organisering av sykehus og øvrige spesialisthelsetjenester.
Den skal utarbeides med utgangspunkt i pasientenes behov, bygge
på oppdatert kunnskap og på de strategier og planer som er utviklet
i helseforetaksstrukturen.
Helse- og sykehusplanen skal beskrive dagens ulike
typer sykehus med vekt på pasient-opplevd kvalitet og behandlingskvalitet,
kapasitet, effektivitet, ansvars- og oppgavedeling, samhandling med
kommunenes helse- og omsorgstjeneste og lokalsamfunnets behov for
trygghet og beredskap. Planen skal drøfte dagens situasjon utfra målet
om sammenhengende tjenester og gode pasientforløp.
Jeg viser til at jeg på spørsmål i ordinær spørretime
26. mars 2014 svarte på tilsvarende spørsmål fra både representanten
Toppe og representanten Lundteigen. Regjeringen ønsker med Nasjonal
helse- og sykehusplan å skissere nasjonale prinsipper og rammer
for ulike typer sykehus og sykehusstruktur. Deretter er det helsemyndighetene
som skal nedfelle disse prinsippene i faglige kriterier og kvalitetskrav
som kan stilles til virksomhetene for framtiden. Helseforetakene
vil også framover ha ansvar for å planlegge og gjennomføre det utviklings-
og omstillingsarbeidet som er nødvendig for å imøtekomme de nasjonale
prinsippene og faglige kriteriene som blir satt.
Jeg ønsker ikke med Nasjonal helse- og sykehusplan
å legge opp til at Stortinget skal ta beslutninger knyttet til det
konkrete føde- og akuttilbudet eller øvrige endringer ved de ulike sykehusene.
Stortinget må ikke ta over det ansvaret som ligger hos styret og
ledelsen for helseforetakene for å levere gode og trygge helsetjenester
til befolkningen i sitt område. Det er styrene og administrasjonenes
sitt ansvar å gjøre nødvendige endringer, utvikling og tilpasninger
i driften for å sikre at sykehusene tilbyr de helsetjenestene befolkningen
til enhver tid trenger, at de holder god kvalitet og tilbys i rett tid.
Jeg ønsker at Stortinget skal involveres sterkere i å ta overordnede
beslutninger, men tjenesten må ha mulighet for å gjennomføre slikt utviklingsarbeid
som er riktig og nødvendig utfra lokale behov og forutsetninger,
innenfor disse overordnede rammene. Det er Regjeringens ansvar å
sikre at helseforetakenes beslutninger er innenfor Stortingets rammer. Helseforetakslovens
§ 30 slår fast at en rekke saker skal behandles i foretaksmøte.
I tillegg kan jeg velge å benytte bestemmelsen i saker dersom helseforetakene
fatter beslutninger som er klart i mot Regjeringens politikk og
Stortingets flertall. Loven har imidlertid som grunnleggende føring at
sakene bør være av vesentlig betydning, ha prinsipielle sider eller
ha vesentlige samfunnsmessige virkninger. Jeg opplever at mange
saker ønskes behandlet sentralt som ikke er av en slik vesentlig
art, men hvor enkelte aktører noe ensidig fremmer sine syn og ikke
ser hen til sykehusets samlede ansvar for tilbudet til hele befolkningen.
Det er jeg som helseminister som er tillagt ansvaret for å definere
hva som er vesentlig eller prinsipielt, ut over de avklaringene som
følger av loven selv.
Jeg ønsker at Nasjonal helse- og sykehusplan virkelig
skal skissere en framtidig spesialisthelsetjeneste på pasientenes
premisser. Planen vil inneholde drøftinger av hva vi mener med pasientenes
helsetjeneste, hvordan vi sikrer mer lik kvalitet i alle deler av
landet, hvordan sykehusene i framtiden må fungere mer i nettverk
og med bedre kompetansedeling, hvordan vi skal planlegge for framtidens
behov, og derigjennom gi Stortinget mulighet til å trekke opp de
overordnede prinsippene for framtidens spesialisthelsetjeneste i
Norge. Jeg vil imidlertid ikke binde meg til noen spesielle forslag
eller løsninger nå. Arbeidet med planen har nylig startet opp, og
vi skal ha en åpen planprosess med dialog med alle landets helseforetak,
brukere og pasienter, ledere og ansatte i sektoren. Jeg er trygg
på at mange gode innspill til hva planen bør inneholde vil komme
underveis.
Representantene ønsker klare retningslinjer
for hva slags oppgaver ulike sykehus skal ha. Jeg vil i den forbindelse
vise til mitt innlegg i Dagens Næringsliv 18. mars (vedlagt). En
stor del av sykehusstrukturen vår ble til for nærmere 100 år siden.
Både de medisinske behovene, befolkningssammensetningen, veier og
transport, prehospitale tjenester, medisinske mulighetene, arbeidsformer
og samfunnet generelt har endret seg mer enn noen kunne forutse.
Dette må få betydning for hvordan tilbudet bør utformes for framtiden.
Regjeringen ønsker å sette pasienten i sentrum. Da kan vi ikke si
nei til endring. Det betyr ikke at vi skal endre alt. Men vi greier
ikke å gripe nye muligheter hvis vi tviholder på gamle løsninger.
En del av utviklingsplanarbeidet som pågår vil ende
opp i beslutninger om nye store byggeprosjekter. Disse prosjektene
vil bli forelagt Stortinget gjennom Regjeringens årlige forslag
til statsbudsjett. Jeg har til hensikt å gi Stortinget en oversikt
over planprosesser og regionenes planlagte investeringer gjennom
Nasjonal helse- og sykehusplan. Jeg har imidlertid ikke til hensikt
å flytte beslutningskompetansen fra helseforetakene til Stortinget.
Investeringer og vedlikehold er en del av helseforetakenes driftsansvar
og hvis denne delen av ansvaret overføres til Stortinget for beslutning
så påtar Stortinget seg også en del av driftsansvaret og overtar
med det ansvaret for både kvalitet og økonomi i helseforetakene.
Oslo, i helse- og omsorgskomiteen, den 20. mai 2014
|
Kari Kjønaas Kjos
|
Audun Lysbakken
|
|
leiar
|
ordførar
|