Kulturdepartementet legger med dette frem forslag
til endringer i åndsverkloven. Ved forslaget gjennomføres Europaparlaments-
og rådsdirektiv 2011/77/EU om endring av direktiv 2006/116/EF om
vernetiden for opphavsrett og visse nærstående rettigheter (vernetidsdirektivet).
Vernetidsdirektivet er i norsk rett gjennomført i åndsverkloven.
Lov 12. mai 1961 nr. 2 om opphavsrett til åndsverk
m.v. (åndsverkloven) gir opphavsmannen enerett til å råde over åndsverket
ved å fremstille eksemplar av det og ved å gjøre det tilgjengelig for
allmennheten, enten ved spredning og visning av eksemplar eller
ved fremføring av verket, jf. § 2. Tilsvarende vern som loven gir
opphavsmenn er i stor grad også gitt nærstående rettighetshavere,
bl.a. utøvende kunstnere, tilvirkere (produsenter) av lydopptak
og film og kringkastingsselskaper, jf. åndsverkloven kapittel 5.
Vernetiden er betegnelsen på tidsrommet verk og
arbeider (prestasjoner) er beskyttet etter åndsverkloven. For opphavsrett
varer vernetiden i opphavsmannens levetid og 70 år regnet fra utløpet
av det året opphavsmannen døde, jf. åndsverkloven § 40. Vernetiden
for rettighetene til utøvende kunstnere og tilvirkere av lydopptak
er 50 år, jf. åndsverkloven § 42 andre ledd og § 45 andre ledd.
For utøvende kunstneres rettigheter beregnes vernetiden fra utløpet
av det året fremføringen fant sted, mens den for tilvirkeres rettigheter
beregnes fra utløpet av det året innspillingen fant sted. Dersom
opptaket i løpet av denne tiden offentliggjøres, varer vernet i
50 år etter utløpet av det året opptaket første gang ble offentliggjort.
Direktivet krever enkelte endringer i åndsverklovens
regler om vernetid, både når det gjelder vernetiden for opphavsrett
og nærstående rettigheter. I tillegg må det innføres nye bestemmelser
som kun gjelder for rettighetene til utøvende kunstnere og tilvirkere
av lydopptak.
Når det gjelder opphavsrettens vernetid, foreslår departementet
i tråd med direktivet en spesialregel for beregning av vernetiden
for musikkverk med tekst (og som flere har bidratt til). Et slikt verk
inneholder to typer bidrag – musikken og teksten. Dersom de to bidragene
ikke kan skilles ut som selvstendige verk, vil det både etter gjeldende
rett og forslaget være et fellesverk etter § 6. Dersom bidragene
kan skilles ut som særskilte verk og dermed utnyttes hver for seg,
har ikke åndsverkloven i dag egen regulering av dette. Etter gjeldende
rett betraktes dette som to selvstendige verk og vernetiden for
disse beregnes separat. Forslaget innebærer at vernetiden for slike
verk skal beregnes samlet og vare i opphavsmennenes levetid og 70
år fra utløpet av dødsåret til den lengstlevende av den som har
komponert musikken og den som har skrevet teksten.
Departementet foreslår videre en gjennomføring av
direktivets bestemmelser om forlenget vernetid for lydopptak av
utøvende kunstneres fremføringer og for tilvirkeres rettigheter
i lydopptak. Forslaget innebærer at vernetiden for rettigheter i
lydopptak utvides fra 50 til 70 år, regnet fra utløpet av det året
opptaket første gang ble utgitt eller offentliggjort. Utvidelsen
vil ikke gjelde for lydopptak i audiovisuelle produksjoner.
Et av hovedformålene som angis i direktivet,
er å bedre den økonomiske situasjonen til utøvende kunstnere. Direktivet
har derfor bestemmelser som skal sikre at utøvende kunstnere får
ta del i de inntektene som den utvidede vernetiden for lydopptak
kan medføre. Departementet foreslår tilsvarende bestemmelser i åndsverkloven.
For det første foreslås det en bestemmelse som innebærer
at en utøvende kunstner på visse vilkår kan heve en allerede inngått
overdragelsesavtale dersom tilvirkeren ikke utnytter lydopptaket
i tilstrekkelig grad. Denne regelen gjelder kun for lydopptak som
er eldre enn 50 år, altså i den forlengede vernetidsperioden.
For det andre foreslås det at en utøvende kunstner
skal ha rett til et årlig tilleggsvederlag dersom denne har overdratt
rettigheter i et lydopptak til en tilvirker mot et engangsvederlag.
Denne retten oppstår når lydopptak som er eldre enn 50 år, utnyttes,
og varer frem til vernetidens utløp. Samlet vederlag til fordeling blant
de utøvende kunstnerne som medvirker på opptaket, skal tilsvare
20 pst. av tilvirkerens inntekter fra eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring
av lydopptaket. Det foreslås at tilleggsvederlaget skal administreres
av en oppkrevings- og fordelingsorganisasjon som departementet godkjenner.
For det tredje foreslår departementet også en bestemmelse
som gjelder utøvende kunstnere som har overdratt rettigheter i et
lydopptak til en tilvirker mot et løpende vederlag. Etter bestemmelsen
skal det som hovedregel ikke gjøres fradrag for forskudd eller andre
fradrag i slike utbetalinger i perioden som tilsvarer den utvidede vernetiden.
Fordi det gjøres endringer i vernetiden etter
§ 45, foreslås det også konsekvensmessige endringer når det gjelder
vederlagspliktens lengde i § 45b.
De foreslåtte endringene i vernetiden får anvendelse
på musikkverk med tekst og lydopptak som var vernet 1. november
2013 og som skapes eller innspilles etter denne dato.
Høringsbehandlingen viste at et flertall av høringsinstansene
som uttaler seg, er i hovedsak positive til forslaget i høringsnotatet
om gjennomføring av endringene i vernetidsdirektivet. De fleste
av disse høringsinstansene representerer rettighetshavere.
Flere høringsinstanser er negative til forslaget. Generelt
mener disse høringsinstansene at direktivets utvidelse av vernetiden
for lydopptak fra 50 til 70 år er uheldig.
De øvrige nordiske land har gjennomført eller planlegger
å gjennomføre endringer i sine opphavsrettslover etter de samme
hovedlinjer som det legges opp til i forslaget her.
Direktivet artikkel 1 nr. 1 gjør endringer i vernetidsdirektivet
ved at det i artikkel 1 tilføyes et nytt nr. 7 som inneholder regler
som harmoniserer beregningen av vernetiden for musikkverk med tekst
og som flere personer har bidratt til. Under forutsetning av at
begge bidragene spesifikt ble skapt til det respektive musikkverket med
tekst, skal vernetiden etter bestemmelsen beregnes under ett og
vare i opphavsmennenes levetid og 70 år etter at den lengstlevende
av enten komponist eller tekstforfatter er død.
Etter åndsverkloven har opphavsmannen enerett til
å råde over åndsverket ved å fremstille eksemplar av det og ved
å gjøre det tilgjengelig for allmennheten – ved spredning og visning
av eksemplar og ved fremføring av verket. Denne eneretten følger
av åndsverkloven § 2.
I § 40 reguleres hvor lang tid et verk er beskyttet av
opphavsrett. Dette tidsrommet betegnes som vernetid. For verk som
har én opphavsmann, varer vernetiden etter bestemmelsen i opphavsmannens
levetid og 70 år etter utløpet av opphavsmannens dødsår.
Et musikkverk med tekst inneholder to typer bidrag
– musikken og teksten – som kan skilles ut som særskilte verk og
dermed utnyttes hver for seg. Denne type verk betegnes som sammensatte
verk. Åndsverkloven har i dag ingen egen regulering av vernetiden
for slike verk. Etter gjeldende rett betraktes dette som to selvstendige
verk, og vernetiden for disse beregnes separat.
I høringsnotatet ble direktivbestemmelsen foreslått
gjennomført i åndsverkloven § 40. Departementet foreslo en spesialregel
for beregning av vernetiden for musikkverk tilknyttet tekst i § 40
nytt siste punktum. I likhet med direktivet innebar forslaget at
vernetiden for slike verk skulle beregnes samlet og vare i opphavsmennenes
levetid og 70 år fra utløpet av dødsåret for den lengstlevende av
den som har komponert musikken og den som har skrevet teksten.
Departementet viste i høringsnotatet til åndsverklovens
eksisterende bestemmelser om vernetid, som beregnes fra utløpet av det år vedkommende døde, jf.
§§ 40 og 43a andre ledd. Tilsvarende tidspunkt ble også lagt til
grunn for den nye bestemmelsen, jf. vernetidsdirektivet artikkel
8.
I høringsnotatet ble det foreslått en overgangsregel
som innebar at endringen i § 40 skulle få anvendelse på musikkverk
med tekst der enten musikken eller teksten var vernet 1. november 2013.
Et flertall av de høringsinstansene som uttaler seg
spesielt om den foreslåtte bestemmelsen, støtter i hovedsak departementets
forslag.
Direktivet krever at det innføres særskilte bestemmelser
om beregningen av vernetiden for musikkverk med tekst. Departementet
opprettholder i all hovedsak forslaget fra høringsnotatet om en
spesialregel for beregning av vernetiden for musikkverk med tekst
i åndsverkloven § 40 nytt siste punktum. På bakgrunn av innspill
i høringen foreslår likevel departementet enkelte justeringer i
bestemmelsens ordlyd.
Bestemmelsen innebærer at vernetiden for musikkverk
med tekst skal beregnes samlet og vare i opphavsmennenes levetid
og 70 år fra utløpet av dødsåret for den lengstlevende av den som
har komponert musikken og den som har skrevet teksten.
I tråd med direktivet skal musikkverk med tekst i
denne forbindelse omfatte verk hvor både musikken og teksten er
frembrakt spesielt for dette verket. Dette innebærer at begge bidragene er
skapt for å anvendes sammen. Det vesentlige er at musikken og teksten
er frembrakt i en eller annen form for fellesskap, og at disse elementene
er ment å utgjøre en helhet.
I direktivet artikkel 1 nr. 2 bokstav a og b
gis det bestemmelser om forlengelse av vernetiden for lydopptak
av utøvende kunstneres fremføringer og for produsenters (tilvirkeres)
rettigheter til lydopptak. Bestemmelsene innebærer at vernetiden
for lydopptak utvides fra 50 til 70 år, regnet fra det første tidspunktet
for utgivelse eller offentliggjøring. Etter bestemmelsene gjelder
endringene opptak i form av fonogram (lydopptak).
Selv om hovedbegrunnelsen for direktivendringen
er å bedre vilkårene for utøvere i kommersielle musikkinnspillinger,
er ikke direktivet begrenset til denne type opptak. Alle typer lydopptak
omfattes av bestemmelsen. Dette betyr at ikke bare fremføring og
opptak av musikkverk er omfattet, men også andre typer lydopptak
– som for eksempel lydbøker og kringkasternes radioproduksjoner.
Forlengelsen omfatter imidlertid ikke lydopptak i audiovisuelle produksjoner.
Åndsverkloven kapittel 5 beskytter arbeider (prestasjoner)
som ikke kan betegnes som åndsverk, men som har en tilknytning til
åndsverkene og opphavsretten – de såkalte nærstående rettighetene.
Disse rettighetene tilkommer blant andre utøvende kunstnere, tilvirkere
(produsenter) av lydopptak og film og kringkastingsselskaper. Etter
bestemmelsene er tilsvarende vern som loven gir opphavsmenn, i stor
grad gitt til nærstående rettighetshavere.
En utøvende kunstner, for eksempel en musiker eller
sanger, har etter gjeldende § 42 vern mot at fremføring av et verk
tas opp eller gjøres tilgjengelig for allmennheten uten utøverens
samtykke. Videre har utøveren vern mot kopiering av opptak av sine
fremføringer. Utøvende kunstnere har også vern mot at en fremføring
eller opptak av fremføringen gjøres tilgjengelig for allmennheten
uten utøverens samtykke.
Tilsvarende enerett er i § 45 gitt tilvirkere
av lydopptak og film.
Vernetiden for utøvende kunstneres og tilvirkeres
rettigheter til lydopptak er 50 år, jf. § 42 andre ledd og § 45
andre ledd.
I høringsnotatet ble direktivet artikkel 1 nr.
2 bokstav a om vernetiden for utøvende kunstneres rettigheter i
lydopptak foreslått gjennomført i åndsverkloven § 42 andre ledd.
Ettersom direktivet kun utvider vernetiden for rene lydopptak, ble
det foreslått en egen bestemmelse om dette i § 42 andre ledd nytt
tredje punktum. Bestemmelsen skulle kun få virkning for lydopptak
av utøvende kunstneres fremføringer. I tråd med direktivet skulle
forslaget ikke gjelde for lydopptak i audiovisuelle produksjoner.
I likhet med direktivet gikk den foreslåtte bestemmelsen
ut på å utvide vernetiden for lydopptak som enten er utgitt eller
offentliggjort innen 50 år etter utløpet av det året fremføringen fant
sted. Etter forslaget skulle vernetiden i disse tilfellene være
70 år, regnet fra utløpet av det året utgivelse eller offentliggjøring
fant sted, alt etter hvilket tidspunkt som er det første. Dersom
lydopptaket ikke er utgitt eller offentliggjort, vil vernetiden
ifølge høringsnotatet fortsatt være 50 år fra utløpet av det året
fremføringen fant sted. Rettstilstanden vil i disse tilfellene være
uendret.
Videre ble det i høringsnotatet foreslått at
direktivet artikkel 1 nr. 2 bokstav b om vernetiden for tilvirkeres
rettigheter til lydopptak på tilsvarende måte ble gjennomført i
åndsverkloven § 45 andre ledd nytt tredje punktum. Siden gjeldende bestemmelse
også omhandler film, ble det foreslått en særlig regulering av lydopptak
i andre ledd nytt tredje punktum. Forslaget innebar dermed kun en
utvidelse av vernetiden når det gjaldt lydopptak. I tråd med direktivet
ville forslaget gjelde alle typer lydopptak. Forlengelsen omfattet
imidlertid ikke lydopptak i audiovisuelle produksjoner.
Etter forslaget skulle den utvidede vernetiden bare
gjelde dersom lydopptaket utgis eller offentliggjøres innen 50 år
etter utløpet av det året innspillingen fant sted. I så fall medfører
forslaget at tilvirkeres rettigheter til lydopptaket vernes i 70
år, regnet fra utløpet av det året utgivelse eller offentliggjøring
fant sted, alt etter hvilket tidspunkt som er det første. For opptak
av film og for lydopptak som ikke er utgitt eller offentliggjort,
vil rettstilstanden ifølge høringsnotatet være uendret.
Forslaget om forlenget vernetid for lydopptak
av utøvende kunstneres fremføringer og for tilvirkeres rettigheter
i lydopptak støttes i hovedsak av et flertall av høringsinstansene.
Departementet opprettholder i all hovedsak høringsnotatets
forslag til endringer i åndsverkloven § 42 andre ledd og § 45 andre
ledd om utvidelse av vernetiden for utøvende kunstneres og tilvirkeres
rettigheter til lydopptak.
Direktivet krever at vernetiden for lydopptak forlenges
fra 50 til 70 år. Flere høringsinstanser er negative til en utvidelse
av vernetiden og ønsker å beholde dagens regler. Departementet har forståelse
for dette synspunktet, men vil likevel bemerke at Norge er forpliktet
til å gjennomføre direktivets bestemmelser.
Departementet vil i det følgende behandle enkelte
fellesspørsmål som gjelder vernetiden både for utøvende kunstnere
og tilvirkere.
På bakgrunn av innspill i høringen om strukturen i
de foreslåtte bestemmelsene har departementet foretatt enkelte justeringer
av lovteksten i forhold til det opprinnelige forslaget. Justeringen
av de to bestemmelsene vil ikke innebære noen realitetsendringer.
I tillegg til disse justeringene er det også foretatt noen redaksjonelle
endringer for å gjøre formuleringene noe lettere.
Etter direktivets ordlyd gjelder den utvidede vernetiden
«fonogram». Åndsverkloven benytter begrepet «lydopptak» om fonogram.
Direktivet artikkel 1 nr. 2 bokstav a om vernetiden
for utøvende kunstneres rettigheter i lydopptak foreslås gjennomført
i åndsverkloven § 42 andre ledd.
Gjeldende § 42 omhandler opptak av alle typer fremføringer
av verk utført av utøvende kunstnere. Med «utøvende kunstner» menes
musikere, sangere, skuespillere, dansere, dirigenter, sceneinstruktører
og andre som gjennom sin kunst fremfører åndsverk. Åndsverklovens bestemmelse
regulerer dermed rettstilstanden til langt flere utøvende kunstnere
enn de som omfattes av direktivet.
Paragraf § 42 andre ledd regulerer altså ikke
særskilt beregningen av vernetiden for lydopptak. Ettersom direktivet
kun utvider vernetiden for utøvende kunstneres rettigheter i rene
lydopptak, foreslås det en egen bestemmelse om dette i § 42 andre
ledd nytt tredje punktum. Bestemmelsen vil dermed kun få virkning
for lydopptak av utøvende kunstneres fremføringer. I tråd med direktivet
foreslo departementet i høringsnotatet at bestemmelsen ikke skulle
gjelde for lydopptak i audiovisuelle produksjoner.
I likhet med direktivet vil bestemmelsen kun
utvide vernetiden for lydopptak som enten er utgitt eller offentliggjort
innen 50 år etter utløpet av det året fremføringen fant sted. Vernetiden
vil i disse tilfellene opphøre etter 70 år, regnet fra utløpet av
det året utgivelse eller offentliggjøring fant sted. Dersom lydopptaket
ikke er utgitt eller offentliggjort, vil vernetiden fortsatt være
50 år fra utløpet av det året fremføringen fant sted, jf. § 42 andre
ledd første punktum. Rettstilstanden vil i disse tilfellene være
uendret.
Den utvidede vernetiden gjelder bare for utøvende
kunstneres rettigheter til lydopptak som var vernet 1. november
2013 og for lydopptak som er innspilt etter denne dato, jf. forslaget
del II nr. 3.
Direktivet artikkel 1 nr. 2 bokstav b om vernetiden
for produsenters rettigheter til lydopptak foreslås gjennomført
i åndsverkloven § 45 andre ledd. Siden gjeldende § 45 andre ledd også
omhandler film, foreslås det en særlig regulering av lydopptak i
nytt tredje punktum. Forslaget innebærer dermed at vernetiden kun utvides
for lydopptak. I tråd med direktivet vil bestemmelsen gjelde alle
typer lydopptak. Heller ikke her omfatter forlengelsen lydopptak
i audiovisuelle produksjoner.
Den utvidede vernetiden gjelder bare dersom
lydopptaket utgis eller offentliggjøres innen 50 år etter utløpet
av det året innspillingen fant sted. Forslaget i høringsnotatet
innebar at tilvirkeres rettigheter i lydopptaket i så fall skulle
opphøre etter 70 år, regnet fra utløpet av det året utgivelse eller
offentliggjøring fant sted, alt etter hvilket tidspunkt som var
det første.
Departementet foreslår at § 45 andre ledd nå
endres slik at bestemmelsen blir i overensstemmelse med direktivet.
Som før vil vernet etter bestemmelsen vare i 50 år etter utløpet
av det året innspillingen fant sted. Hvis lydopptaket utgis i løpet
av denne perioden, vil vernetiden vare ytterligere 70 år fra utløpet
av det året utgivelsen skjedde. Dersom utgivelse ikke foretas i
denne perioden, men lydopptaket i stedet på annen måte offentliggjøres
i samme periode, vil vernetiden vare ytterligere 70 år fra utløpet
av det året offentliggjøringen skjedde. Bestemmelsen innebærer altså
at vernetiden alltid skal regnes fra første utgivelse dersom dette
skjer innen 50 år etter utløpet av det år innspillingen fant sted.
Selv om lydopptaket på annen måte offentliggjøres umiddelbart etter
innspilling, vil altså maksimal vernetid kunne bli 120 år dersom
utgivelse først skjer på slutten av 50-årsperioden.
For opptak av film og for lydopptak som ikke
er utgitt eller offentliggjort, vil rettstilstanden være uendret.
Den utvidede vernetiden for tilvirkerens rettigheter
vil avbrytes dersom avtale heves etter forslaget til § 42a. Dersom
den utøvende kunstneren hever avtalen med tilvirkeren i perioden 50
til 70 år etter utgivelse eller offentliggjøring, vil altså tilvirkerens
rettigheter etter § 45 til lydopptak som avtalen gjelder, opphøre.
Den utvidede vernetiden gjelder bare for tilvirkeres
rettigheter til lydopptak som var vernet 1. november 2013 og for
lydopptak som er innspilt etter denne dato, jf. forslaget del II
nr. 3.
Ifølge direktivet artikkel 1 nr. 2 bokstav c,
gis det i vernetidsdirektivet artikkel 3 nr. 2a en ny bestemmelse
som gir utøvende kunstnere rett til å si opp avtale om overdragelse
og dermed få tilbakeført sine rettigheter, dersom produsenten ikke
utnytter lydopptaket.
Formålet med direktivbestemmelsen er å sikre
at den utøvende kunstneren skal få ta del i de inntekter som den
utvidede vernetiden kan medføre, selv om den utøvende kunstneren
har overdratt rettigheter til opptaket. Bestemmelsen åpner for at
den utøvende kunstneren kan få tilbakeført sine overdratte rettigheter,
dersom erververen ikke i tilstrekkelig grad utnytter opptaket.
Åndsverkloven inneholder ingen bestemmelser som
regulerer en utøvende kunstners rett til å heve en avtale om overdragelse
dersom erververen ikke utnytter rettighetene. Loven har imidlertid
enkelte spesialbestemmelser som gjelder opphavsmannens adgang til
å ta tilbake overdratte rettigheter hvis de ikke innen rimelig tid
utnyttes av erververen.
I høringsnotatet ble direktivbestemmelsen foreslått
gjennomført i åndsverkloven ny § 42a.
I likhet med direktivet innebar den foreslåtte bestemmelsen
at en utøvende kunstner som har overført eller overdratt rettigheter
i et lydopptak til tilvirkeren, kan heve avtalen dersom tilvirkeren
ikke utnytter opptaket i perioden som følger 50 år etter utløpet
av det året utgivelse eller offentliggjøring fant sted, og til vernetidens
utløp.
Ifølge forslaget i høringsnotatet var forutsetningen
for hevingsretten at tilvirkeren ikke tilbyr et tilstrekkelig antall
eksemplar av lydopptaket for salg eller ikke stiller lydopptaket
til rådighet på en slik måte at allmennheten kan få tilgang til
det på et individuelt valgt sted og tidspunkt. Bare dersom tilvirkeren
foretar begge disse handlingene, skulle heving med hjemmel i den
foreslåtte bestemmelsen være avskåret.
Forslaget innebar videre at den utøvende kunstneren
måtte gi tilvirkeren varsel om at han ønsket å heve avtalen.
Av de høringsinstanser som uttaler seg eksplisitt om
denne del av forslaget, er utøverorganisasjonene i hovedsak positive.
For mer omfattende gjennomgang av høringsuttalelsene
vises det til proposisjonen.
Som følge av direktivet må det etableres regler som
sikrer at utøvende kunstnere i visse tilfeller kan heve en avtale
om overdragelse av rettigheter til lydopptak ved manglende utnyttelse hos
tilvirkerne. Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet
om å innføre en ny bestemmelse om hevingsrett for utøvende kunstnere
i åndsverkloven § 42a. På bakgrunn av innspill i høringen er det
likevel foretatt enkelte justeringer av forslaget.
En forutsetning for hevingsretten er at den
utøvende kunstneren har overført eller overdratt rettigheter til
et lydopptak til tilvirkeren. Videre gjelder forslaget kun opptak
som er utgitt for mer enn 50 år siden, eller dersom utgivelse ikke
har funnet sted, offentliggjort for mer enn 50 år siden.
Dersom ovennevnte vilkår er oppfylt, åpner forslaget
for at en utøvende kunstner kan heve avtalen, med mindre tilvirkeren
tilbyr et tilstrekkelig antall eksemplar av lydopptaket for salg
og stiller lydopptaket til rådighet på en slik måte at allmennheten
selv kan velge tid og sted for tilgang til opptaket.
Forslaget innebærer at en utøvende kunstner
også kan heve avtale som gjelder ikke utgitte, men offentliggjorte,
lydopptak. Slike lydopptak kan for eksempel finnes i kringkasternes
arkiver. Departementet vil i den forbindelse understreke at bestemmelsen
omfatter rene lydopptak og ikke audiovisuelle verk der lydopptak
inngår.
I tråd med direktivet foreslås det at hevingsretten etter
bestemmelsen skal være ufravikelig (preseptorisk). Den utøvende
kunstneren kan dermed ikke gi avkall på retten til å heve.
I direktivets ordlyd er ordet «eller» («or»)
benyttet for å binde de to utnyttelseshandlingene sammen. Av setningsoppbyggingen
og sammenhengen for øvrig fremgår det imidlertid at vilkårene som
oppstilles skal forstås som kumulative, i den forstand at tilvirkeren
må utføre begge handlingene for at heving etter bestemmelsen skal
være avskåret. Departementet vil påpeke at direktivet gir lite rom
for nasjonale tilpasninger. Det er således ikke adgang til å fravike
direktivet på dette punkt. Samtidig er det klart at en tilvirker
ikke kan utføre en utnyttelseshandling med mindre det er avtalt
med utøveren.
Bekymringen uttrykt i høringen for at de kumulative
vilkårene vil gi en utidsmessig bestemmelse, bør det etter departementets
syn dermed ikke være grunnlag for. Den utøvende kunstneren og tilvirkeren
vil fortsatt kunne avtale seg frem til eksempelvis ren digital tilgjengeliggjøring
av innspillingen. Når en slik avtale ligger til grunn, kan manglende
fysisk utgivelse ikke tjene som senere hevingsgrunnlag.
For at en avtale skal kunne heves i medhold
av bestemmelsen, pålegges den utøvende kunstneren en varslingsplikt.
Tilvirkeren må således gis varsel om at den utøvende kunstneren
ønsker å heve avtalen.
Departementet slutter seg her til synspunktet
fra høringen om hvem krav om utnyttelse og hevingserklæring skal
rettes til. Det er departementets oppfatning at slikt krav og erklæring
bør rettes til den som besitter tilvirkerrettighetene på tidspunktet
for henholdsvis varsel og hevingserklæring.
Det følger av direktivet at dersom et lydopptak inneholder
flere utøvende kunstneres felles fremføringer, kan avtalen med tilvirkeren
heves i samsvar med nasjonal lovgivning. Åndsverkloven § 6 gjelder
også tilsvarende for utøvende kunstnere, jf. § 42 femte ledd. Dette
betyr at dersom det er flere utøvende kunstnere som medvirker på
et opptak, råder de over rettighetene til opptaket i fellesskap.
Av høringsnotatet fremgikk det at dersom flere utøvende kunstnere hadde
overdratt rettigheter til tilvirkeren, måtte altså avtalen heves
av samtlige utøvere i fellesskap.
Departementet står fast ved at hovedregelen
i åndsverkloven § 6 også bør være utgangspunktet ved heving etter
den nye bestemmelsen. Av pedagogiske hensyn foreslår departementet
at det kommer eksplisitt frem av lovteksten at avtalen i disse tilfellene
må heves av samtlige utøvere i fellesskap.
Hvis en avtale heves etter denne bestemmelsen, vil
det for det første ha som konsekvens at de rettigheter som gjennom
avtalen er overført til tilvirkeren, skal tilbakeføres til den utøvende kunstneren.
En tilbakeføring av rettigheter til utfører
vil ikke oppheve kringkasterens rett til å utnytte opptaket i kraft
av avtale med rettighetshavere og deres organisasjoner.
NRK tar opp spørsmål om hvilke beføyelser som skal
tilbakeføres ved heving. Departementet legger til grunn at hevingen
vil kunne medføre tilbakeføring av de beføyelser som er avtalt overført.
Om det er avtalt overføring av retten til utgivelse, vil det være
denne retten som kan kreves tilbakeført, dersom tilvirker ikke benytter seg
av retten og avtalen som en følge av dette heves. Om andre beføyelser
er avtalt overført, er det disse som eventuelt kan kreves tilbakeført dersom
det er grunnlag for heving.
Originale masteropptak kan ikke kreves utlevert.
En konsekvens av at vernetiden utløper for tilvirkerens
del, er også at tilvirkeren ikke lenger har krav på vederlag for
offentlig fremføring etter § 45b. Fordi vederlagsplikten i gjeldende § 45b
er knyttet til tilvirkerrettighetenes vernetid, ville også utøverens
vederlagsrett falle bort som en følge av at avtale heves etter § 42a. Dette
ville vært en utilsiktet konsekvens av forslaget som var på høring.
Departementet har derfor kommet til at forslaget bør endres noe
på dette punkt. Se nærmere om dette i Prop. 54 L s. 26.
I tillegg til den hevingsrett som følger av
direktivet, jf. ovenfor, gir også direktivet artikkel 1 nr. 2 bokstav
c utøvende kunstnere som har overdratt rettigheter til produsenten
av lydopptaket mot betaling av et engangsvederlag, rett til et årlig
tilleggsvederlag («supplerende vederlag»).
Reglene skal sikre at utøvende kunstnere som har
overført eller overdratt sine eneretter til fonogramprodusenter
faktisk nyter godt av forlenget vernetid. Dersom rettighetene er
overført mot et engangsvederlag, vil ikke en forlengelse av vernetiden
innebære økte inntekter for den utøvende kunstneren. For at også
disse skal ta del i de inntektene forlengelsen kan medføre, gir direktivet
altså regler som innebærer at produsenten må betale deler av sin
«tilleggsinntekt» til den utøvende kunstneren.
Vederlaget skal betales når lydopptak som er
eldre enn 50 år, utnyttes. Tilleggsvederlaget skal bare betales
i den perioden som tilsvarer den utvidede vernetiden. Den utøvende
kunstneren kan ikke frasi seg retten til årlige tilleggsvederlag.
Størrelsen på det samlede tilleggsvederlaget
skal ifølge direktivet tilsvare 20 prosent av inntektene produsenten
har hatt fra eneretten til «spredning, reproduksjon og tilgjengeliggjøring»
av lydopptaket året før vederlaget skal utbetales.
Det fremgår av direktivet at retten til å motta tilleggsvederlag
skal forvaltes av rettighetshaverorganisasjoner.
Åndsverkloven har ingen bestemmelser som tilsvarer
direktivets regler om tilleggsvederlag.
I høringsnotatet ble det foreslått en bestemmelse om
tilleggsvederlag i ny § 42b.
Departementets forslag får i hovedsak støtte
fra et flertall av de høringsinstansene som uttaler seg spesielt
om den foreslåtte bestemmelsen om tilleggsvederlag.
Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet
om en ny bestemmelse om tilleggsvederlag i åndsverkloven § 42b.
Blant annet på bakgrunn av innspill i høringen foreslår likevel
departementet enkelte justeringer i den foreslåtte ordlyden.
Bestemmelsen innebærer at en utøvende kunstner
har rett til årlig tilleggsvederlag dersom denne har overdratt rettigheter
til en tilvirker mot et engangsvederlag.
Ordlyden i § 42 b første ledd gjør det etter
departementets syn klart at bestemmelsen kun skal gjelde i den utvidede
vernetiden på 20 år, dvs. i perioden mellom 50 og 70 år etter utløpet
av det året utgivelse, eventuelt offentliggjøring fant sted.
Tilleggsvederlaget skal baseres på tilvirkerens inntekter
fra lydopptaket. For hvert lydopptak skal det samlede årlige tilleggsvederlaget
svare til 20 pst. av tilvirkerens inntekt fra eksemplarfremstilling
og tilgjengeliggjøring av lydopptaket i året forut for det år som
vederlaget skal betales for, jf. § 42 b andre ledd.
I samsvar med direktivet skal «inntekt» forstås som
inntekt uten fradrag av omkostninger (bruttoinntekt).
Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet
om at betalingsplikten skal gjelde alle tilvirkere uavhengig av
størrelse. Det er etter departementets syn ikke ønskelig å benytte
adgangen direktivet gir til å unnta små tilvirkere (mikroforetak).
Etter bestemmelsen skal tilvirkeren betale beløpet
til en oppkrevings- og fordelingsorganisasjon som skal administrere
ordningen. Det foreslås at departementet skal godkjenne denne organisasjonen.
Organisasjonen må representere en vesentlig del av utøvende kunstnere
til lydopptak som brukes i Norge. Flere høringsinstanser peker på
Gramo som en aktuell oppkrevings- og fordelingsorganisasjon. Departementet
vil bemerke at eventuell administrering av ordningen vil måtte skje
på bakgrunn av søknad om godkjenning.
Organisasjonen skal kreve inn vederlaget og fordele
det individuelt mellom vederlagsberettigede utøvende kunstnere,
uansett om disse er medlem i organisasjonen eller ikke.
Enkelte utøvende kunstnere overdrar rettigheter til
produsenten mot betaling av løpende vederlag (royalty).
Direktivet artikkel 1 nr. 2 bokstav c tilføyer
en ny bestemmelse i vernetidsdirektivet artikkel 3 nr. 2e om avtaler
om løpende vederlag. For slike avtaler fremgår det av bestemmelsen
at verken forhåndsutbetalinger eller kontraktsmessige fradrag skal
trekkes fra betalinger til den utøvende kunstneren etter at det
har gått 50 år siden utgivelse, eventuelt offentliggjøring dersom
utgivelse ikke har funnet sted. Bakgrunnen for direktivets bestemmelse
er at også utøvende kunstnere som har slike avtaler, fullt ut skal
dra nytte av forlengelsen av vernetiden.
Åndsverkloven har ingen bestemmelser som tilsvarer
direktivets regler om at det etter en viss tid ikke skal gjøres
fradrag i løpende vederlag.
I høringsnotatet ble det foreslått en ny bestemmelse
i åndsverkloven § 42c som i likhet med direktivet regulerer de tilfeller
der en utøvende kunstner har inngått avtale om løpende vederlag (royaltyavtale)
med tilvirkeren. Forslaget innebar at det ikke skal gjøres fradrag
for forskudd eller andre fradrag i slike utbetalinger i den utvidede
vernetiden.
Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet
om en ny bestemmelse i åndsverkloven § 42c om forbud mot fradrag
i løpende vederlag.
Bestemmelsen innebærer at det ikke skal gjøres fradrag
for forskuddsbetaling eller andre kontraktsmessige fradrag fra betalingene
av det løpende vederlaget til den utøvende kunstneren.
Etter bestemmelsens ordlyd skal forbudet mot slike
fradrag gjelde «når det er gått 50 år etter utløpet av det året
lydopptaket første gang ble utgitt, eller dersom utgivelse ikke
har funnet sted, etter utløpet av det året lydopptaket på annen måte
ble offentliggjort». Dette betyr at bestemmelsen kun skal gjelde
i den utvidede vernetiden på 20 år, dvs. i perioden mellom 50 og
70 år etter utløpet av det året utgivelse, eventuelt offentliggjøring
fant sted.
Enkelte høringsinstanser ønsker at bestemmelsen
skal være ufravikelig (preseptorisk). Departementet opprettholder
forslaget om at bestemmelsen kan fravikes ved avtale.
Som følge av at direktivet krever endringer
i vernetiden og beregningen av denne, kan det oppstå enkelte overgangsproblemer.
Bl.a. på denne bakgrunn foreslår departementet at det i forslaget
del II gis egne ikrafttredelses- og overgangsbestemmelser. Disse
bestemmelsene omtales nærmere under merknadene til de enkelte bestemmelsene
i kapittel 5.
Det vises her til proposisjonen pkt. 4.
Det vises her til proposisjonen pkt. 5.