EOS-tjenestene har gjennomgående vist god forståelse
for utvalgets kontroll i 2013. Erfaringene har vist at kontrollen
bidrar til å sikre enkeltindividets rettssikkerhet – og til å skape
tillit til at tjenestene opererer innenfor sine rettslige rammeverk.
EOS-utvalget skal føre løpende kontroll med
de «hemmelige tjenestene»; dvs. etterretnings-, overvåkings- og
sikkerhetstjeneste som utøves av offentlige myndigheter, eller under
styring av eller på oppdrag fra offentlige myndigheter. Utvalgets
sentrale oppgave er å kontrollere at EOS-tjenestene ikke begår urett
mot den enkelte. Utvalget skal påse at tjenestene arbeider innenfor rammen
av lov, forskrifter og instrukser og i samsvar med menneskerettighetene.
I tillegg skal utvalget påse at EOS-tjenestenes virksomhet ikke
utilbørlig skader samfunnslivet.
Kontrollen skjer primært gjennom inspeksjoner av
tjenestenes arkiver, datasystemer og installasjoner. Kontrollen
med enkeltsaker og operasjoner skal være etterfølgende. Utvalget
har i prinsippet full innsynsrett og skal holdes løpende orientert
om viktige pågående saker. Utvalgets kontroll skal være til minst
mulig ulempe for tjenestenes løpende virksomhet. Det skal tas spesielt
hensyn til vern av kilder og opplysninger mottatt fra utenlandske
samarbeidende tjenester.
Utvalget behandler klager fra enkeltpersoner
og organisasjoner. Enhver klage eller henvendelse med påstand om
at det er begått urett fra tjenestenes side, undersøkes i den eller
de tjenester som klagen retter seg mot.
EOS-utvalget har syv medlemmer. De velges for et
tidsrom på inntil fem år av Stortinget i plenum etter innstilling
fra Stortingets presidentskap. Det oppnevnes ikke varamedlemmer. Medlemmene
kan gjenoppnevnes.
Utvalget er et uavhengig organ. Medlemmer av utvalget
kan derfor ikke samtidig være stortingsrepresentanter. Stortinget
har lagt vekt på at utvalget bør ha en bred sammensetning, slik
at både politisk bakgrunn og erfaring fra andre samfunnsområder
er representert. Medlemmene og ansatte i sekretariatet skal ha sikkerhetsklarering
for høyeste nivå både nasjonalt og etter traktat Norge er tilsluttet.
Utvalget ledes av Eldbjørg Løwer, tidligere statsråd
og nestleder i Venstre. Nestleder er Svein Grønnern, generalsekretær
for SOS-barnebyer i Norge og tidligere generalsekretær i Høyre.
Utvalgets øvrige medlemmer har i 2013 vært Trygve Harvold, tidligere
direktør i Lovdata, Gunhild Øyangen, tidligere stortingsrepresentant
og statsråd for Arbeiderpartiet, Theo Koritzinsky, tidligere stortingsrepresentant
og partileder for Sosialistisk Venstreparti, Wenche Elizabeth Arntzen,
dommer i Oslo tingrett og tidligere advokat, og Hans Johan Røsjorde, tidligere
fylkesmann i Oslo og Akershus og stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet. Røsjorde
sluttet i utvalget 25. oktober 2013 da han ble statssekretær i Justis-
og beredskapsdepartementet. Øyangen sluttet i utvalget 31. desember
2013.
Den 10. desember 2013 valgte Stortinget Øyvind
Vaksdal, tidligere vara- og stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet,
og Håkon Haugli, tidligere fast møtende vararepresentant for Arbeiderpartiet
i Stortinget, til nye medlemmer av EOS-utvalget fram til 30. juni
2016.
Utvalget har i tidligere årsmeldinger vist til
noen nasjonale, internasjonale og teknologiske utviklingstrekk som
påvirker de hemmelige tjenestenes arbeid og kontrollen med dem.
Flere av disse utviklingstrekkene har vært tydelige også i 2013,
bl.a. knyttet til de fire utfordringene som er nevnt nedenfor.
Opplysningene om bl.a. amerikanske myndigheters
overvåking i utlandet har vakt internasjonal oppmerksomhet. Deler
av overvåkingen har utfordret tilliten og samarbeidet mellom stater,
også mellom nære allierte. Dokumentasjonen og etterfølgende debatter
har bl.a. handlet om etterretningstjenestenes lovhjemler, ressurser,
metoder og samarbeid over landegrenser – de hemmelige tjenestenes roller
i en demokratisk rettsstat – spenningsforholdet mellom persondatavern
og statens og befolkningens beskyttelsesbehov, bl.a. mot terrorisme.
Ut fra menneskerettighetene er det et klart
behov for et internasjonalt regelverk som beskytter borgernes privatliv
mot urettmessig statlig og privat overvåking. Det trengs også internasjonalt samarbeid
mellom statlige organer som skal kontrollere sine hemmelige tjenester.
Gjennom de siste årene har utvalget hatt nær kontakt med flere utenlandske
og internasjonale kontrollorganer, bl.a. gjennom seminarer, konferanser
og samarbeid om publikasjoner – med sikte på å styrke informasjonsutveksling
og rådgivning for mer effektiv demokratisk kontroll.
Internasjonalt samarbeid mellom hemmelige tjenester
er grenseoverskridende, mens kontrollen er nasjonalt begrenset.
Åpenhet om etterretningsvirksomheten og klare regelverk for de nasjonale
tjenestene blir desto mer viktig. Det er positivt at de utfyllende
bestemmelsene for E-tjenestens innsamling mot norske personer i
utlandet og for utlevering av personopplysninger til utenlandske
samarbeidende tjenester ble gjort offentlig tilgjengelig i 2013.
Utvalget fører rutinemessig kontroll med tjenestenes informasjonsutveksling
med samarbeidende tjenester. Samtidig følger utvalget kontrollinstruksens pålegg
om at det «så vidt mulig skal iaktta hensynet til kildevern og vern
av opplysninger mottatt fra utlandet».
Utvalget har i 2013 overfor de norske tjenestene fulgt
opp spørsmålet om norske borgere kan ha blitt ulovlig overvåket
i Norge som følge av internasjonalt samarbeid mellom etterretnings-
og sikkerhetstjenester.
Også samarbeidet mellom de nasjonale tjenestene
er styrket de siste årene, særlig mellom PST og E-tjenesten. Det
gjelder bl.a. kontraterror, kontraetterretning og bekjempelse av
spredning av masseødeleggelsesvåpen. I 2013 ga E-tjenesten, Nasjonal
Sikkerhetsmyndighet (NSM) og Politiets sikkerhetstjeneste (PST)
ut en felles samordnet vurdering av trusler og sårbarheter. Utvalget
er også blitt orientert om opprettelsen av et samlokalisert kontraterrorsenter
med personell fra begge tjenester, ledet av Sjef PST.
Disse samarbeidstiltakene gir flere muligheter, men
er også utfordrende: Det er vesensforskjeller mellom regelverk og
oppgaver for PST, som i all hovedsak skal operere innenlands – og E-tjenesten,
som bare kan overvåke i utlandet. Tjenestene har kun anledning til
å innhente personopplysninger og andre data innen eget rettsgrunnlag.
Utvalget vil fortsatt kontrollere at tjenestene, gjennom sitt samarbeid,
følger dette prinsippet.
Over en tredjedel av utvalgets inspeksjoner
i 2013 har vært rettet mot PST, sentralt og lokalt. Årsaken er regelverkets
krav til antall inspeksjoner i denne tjenesten: Ut fra kontrollinstruksen
§ 11 nr. 2 skal utvalget årlig minst gjennomføre:
seks inspeksjoner
av PST sentralt (Den sentrale enhet, DSE)
fire inspeksjoner i Nasjonal sikkerhetsmyndighet
(NSM)
tre inspeksjoner av Forsvarets sikkerhetsavdeling
(FSA)
to inspeksjoner av E-tjenesten sentralt
I tillegg skal utvalget foreta inspeksjoner
av:
PST-enheter i minst
fire politidistrikter
minst to av E-tjenestens stasjoner og/eller
sikkerhets- og etterretningsfunksjoner ved militære staber og avdelinger
personellsikkerhetstjenesten ved minst
to departementer eller etater utenfor NSM
Utvalget har i 2013 gjennomført 28 inspeksjoner,
hvorav 16 er avholdt i virksomhetene sentralt. Utvalget har inspisert
fire lokale PST-enheter. Utvalget har videre inspisert personellsikkerhetstjenesten
ved DSE, Departementenes servicesenter og Samferdselsdepartementet,
samt sikkerhets- og etterretningsfunksjoner ved Rena Leir.
Utvalget har gjennomført tre uanmeldte inspeksjoner
i 2013. En av disse var knyttet til undersøkelsen av E-tjenestens
kildearkiv, se avsnitt 7.2. To ble gjennomført i henholdsvis E-tjenesten
og Etterretningsbataljonen, i forbindelse med oppfølgingen av undersøkelsen
av Etterretningsbataljonen.
Utvalget har i 2013 mottatt hele 47 klager,
mot henholdsvis 21 og 29 klager i 2011 og 2012. Økningen har medført
at utvalget har brukt mer ressurser på klagesaksbehandling enn tidligere.
I tillegg har utvalget mottatt en rekke henvendelser per e-post
og telefon, som ikke har gitt grunnlag for opprettelse av klagesak.
Mange klager har vært rettet mot flere av EOS-tjenestene. Utvalget
har på formelt grunnlag avvist 16 klager, særlig fordi de falt utenfor
utvalgets kontrollområde eller fordi klagen ikke var konkret nok.
Utvalget har opprettet 26 saker på eget initiativ. De
viktigste er nærmere omtalt nedenfor, knyttet til de tjenestene
de gjelder.
Utvalget har i løpet av året hatt 21 interne
arbeidsmøter. Her behandles bl.a. prinsipielle spørsmål og utfordringer,
årsplaner og budsjett, opplegg og arbeidsdeling knyttet til inspeksjonene,
evaluering og oppfølging av inspeksjonene, klagesaker, saker av
eget tiltak, forholdet til media og annen offentlighet, deltakelse
på nasjonale og internasjonale møter m.m.
Både utvalget og sekretariatet har i 2013 deltatt på
en rekke møter. Noen av de viktigste skal kort nevnes: Møte med
Datatilsynet, der temaene bl.a. var avsløringene av amerikanske
myndigheters overvåking i utlandet, implementeringen av politiregisterloven
og Datatilsynets ombudsrolle overfor PST. I september 2013 gjennomførte
utvalget og sekretariatet en studiereise til Genève og Strasbourg.I Genève arrangerte utvalget sammen med
Geneva Centre for the Democratic Control of Armed Forces (DCAF)
et seminar som ledd i arbeidet med en håndbok for kontroll med internasjonalt
etterretningssamarbeid. Boken, som er erfarings- og forskningsbasert,
blir utgitt i 2014.
I Strasbourg hadde utvalget møter bl.a. med
en representant fra sekretariatet til Europarådets terrorismekomité
(CODEXTER), den norske dommeren i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen
og den norske delegasjonen til Europarådet. Formålet med møtene
var bl.a. å bli orientert om Europarådets arbeid med menneskerettigheter
og terrorbekjempelse – og drøfte hvordan den demokratiske kontrollen
med internasjonalt sikkerhets- og etterretningsarbeid kan forbedres.
I løpet av EOS-utvalgets historie fra 1996 er
det bare gjort mindre vesentlige endringer i lov og instruks for
utvalget. Utvalget mener at kontrollmodellen er formålstjenlig.
Utvalget søker likevel regelmessig å evaluere og forbedre egen virksomhet
innenfor de til enhver tid gitte rammer. Som beskrevet av utvalget
i årsmeldingene for 2011 og 2012, har rammebetingelsene for utvalget
endret seg betydelig på mange områder. Noen av disse er utvidelsene
av EOS-tjenestenes fullmakter og ressurser, det økende samarbeidet mellom
dem både nasjonalt og internasjonalt, den teknologiske kompleksiteten
i arbeidet m.m. De siste årene har det også vært mer oppmerksomhet
rundt overvåking generelt og EOS-tjenestene spesielt – med vekt
bl.a. på dilemmaer knyttet til ulike typer samfunnssikkerhet og
personvern.
Sekretariatet har de siste årene blitt styrket.
Dette har ført til at inspeksjonene blir bedre forberedt, flere
saker har blitt tatt opp på eget initiativ, uanmeldte inspeksjoner
er tatt i bruk og utvalget har kunnet arbeide mer dyptgående med
enkelte prosjekter – noe som bl.a. har ført til flere særskilte
meldinger til Stortinget.
I kontroll- og konstitusjonskomiteens innstilling til
utvalgets årsmelding for 2012 ble det uttrykt at utvalget «har et
selvstendig ansvar for å vurdere hvor omfattende kontrollvirksomhet
som er nødvendig for å sikre tilstrekkelig kontroll av de hemmelige
tjenestene». Komiteen viste også til at «EOS-utvalget i sine forslag
til budsjett må ta høyde for et eventuelt behov for fremtidig økt kontrollhyppighet
i lys av et forventet økt aktivitetsnivå hos de hemmelige tjenestene».
Utvalget har på denne bakgrunn i 2013 bedt Stortinget
om å vurdere å iverksette en ekstern og fremtidsrettet evaluering
av virksomheten. Stortingets presidentskap har meddelt utvalget
at det ønsker en slik gjennomgang av EOS-utvalgets arbeid, herunder
de rettslige rammene for utvalgets virksomhet. Utvalget har også
anmodet Stortinget om ressurser til ytterligere forsterkning av
sekretariatet, ved å opprette tre nye stillinger: en jurist, en
teknolog og en samfunnsviter.
I 2013 har utvalget gjennomført seks inspeksjoner
i DSE. Utvalget har videre inspisert PST-enhetene i Troms, Sunnmøre,
Søndre Buskerud og Østfold. Både sentralt og lokalt får utvalget
orienteringer om den løpende virksomheten i tjenesten og om spesielle
temaer og saker som utvalget på forhånd har bedt om. Mer konkret gjennomgås
og kontrolleres etterforskingssaker og forebyggende saker, samt
tjenestens arkiver og registre.
Utvalget meddelte i årsmeldingen for 2012 at PST
hadde behandlet en rekke person- og etterretningsopplysninger utenfor
arkiver og registre. Inspeksjonene i 2013 viste at dette fortsatt skjedde,
også i andre elektroniske mapper som PST ikke har orientert utvalget
om.
Som følge av opplysninger om amerikanske myndigheters
overvåking i utlandet har utvalget i 2013 blitt orientert om andre
staters etterretningsvirksomhet i Norge og PSTs samarbeid med utenlandske
tjenester, herunder PSTs rutiner for informasjonsutveksling. Utvalget
vil i 2014 følge opp kontrollen av PSTs samarbeid med utenlandske
tjenester.
En sentral del av utvalgets kontroll med PST
er å kontrollere tjenestens elektroniske arkiver og registre. Særlig
vurderes opplysningenes nødvendighet, relevans, formålsbestemthet
og kvalitet.
Dessuten kontrolleres at PST har foretatt individuelle
vurderinger av registreringsgrunnlaget, og at opplysninger slettes
når vilkårene for behandling av dem ikke (lenger) er til stede.
Kontrollen baserer seg både på tilfeldige stikkprøver og på mer
kvalifiserte og avanserte søk. I forkant av hver inspeksjon i PST
søker sekretariatet i arbeidsregistret Smart og i andre systemer
som sekretariatet har fullstendig tilgang til. Resultatene av de
forberedende søkene gjennomgås av utvalget under inspeksjonene.
Utvalget kan søke i systemene under inspeksjonene.
Utvalget har i 2013 tatt opp flere saker der
det er stilt skriftlige spørsmål til PST om behandlingen av personopplysninger
i tjenestens arkiver og registre. Utvalgets inntrykk er at PST i
det alt vesentlige retter seg etter utvalgets merknader og er enig
i utvalgets tolkning av regelverket. Utvalgets kontroll har derfor
ført til at opplysninger om en rekke personer har blitt slettet
fra tjenestens systemer. I en sak merket utvalget seg at PST hadde
redusert sin oppmerksomhet knyttet til et miljø i løpet av de senere
årene, og at en del av registreringene derfor kunne vært bedre oppdatert.
På den bakgrunn foretok PST en gjennomgang av miljøet og et annet
miljø utvalget hadde stilt spørsmål ved. Dette førte til at tjenesten slettet
minst 89 personer fra Smart.
Det følger av PST-retningslinjene § 3-7 tredje ledd
at arbeidsregistreringer som ikke er tilført nye opplysninger etter
fem år skal gjennomgås og at opplysningene skal slettes dersom de
ikke lenger er nødvendige for formålet med behandlingen.
I årsmeldingen for 2012 viste utvalget til at
det hadde kritisert PST for å ha praktisert et unntak fra femårsevalueringen
for gitte personkategorier, uten at utvalget hadde vært kjent med
dette. PST fjernet unntaket etter en ny vurdering. Utvalget har
også i 2013 sett og påpekt enkelte eksempler på at personer i de
aktuelle kategoriene fortsatt ikke har blitt revurdert.
Utvalget har også funnet at flere feil ved datascriptet,
som skal varsle manuell gjennomgang av femårsevalueringen, har ført
til at et vesentlig antall personer ikke har vært revurdert. Utvalget
har påpekt at dette ikke er tilfredsstillende. I en av sakene opplyste
PST at rettingene i det nevnte datascriptet har medført at flere
tusen personer har blitt lagt til listen for femårsvurdering. For
utvalget fremstår feilene som ytterligere eksempler på at scriptet
som skal sikre at personer som er registrert i Smart blir revurdert
etter femårsregelen, ikke har fungert etter formålet.
PST-instruksen § 15 forbyr behandling av opplysninger
om en person «kun på bakgrunn av hva som er kjent om personens etnisitet
eller nasjonale bakgrunn, politisk, religiøs eller filosofisk overbevisning»
mv. I årsmeldingen for 2010 meldte utvalget at det hadde kritisert
PST for å ha behandlet opplysninger om enkeltpersoners politiske
og religiøse overbevisning i strid med PST-instruksen § 15. Som
oppfølging av dette startet utvalget et prosjektarbeid for å undersøke PSTs
personregistreringer knyttet til to utvalgte muslimske miljøer.
Utvalget avga 24. april 2013 en særskilt melding til Stortinget.
Utvalget ba PST i oktober 2013 om å redegjøre for
oppfølgingen av utvalgets prosjektrapport og egen intern gjennomgang.
I svarbrevet til utvalget i desember 2013 opplyste tjenesten at
dens gjennomgang av de to miljøene hadde resultert i sletting av
opplysninger om til sammen 55 personer og 186 etterretningshendelser
i Smart. I tillegg var det gjort endringer av opplysninger om 28
personer. PST opplyste videre at det ble utarbeidet et utkast til
ny saksbehandlingsrutine, som ble sendt på høring til ledere ved
DSE samt lokale enheter med svarfrist i juni 2013. Høringen endte
med flere innspill til justeringer. Den videre prosessen er satt
i bero inntil man får en bedre oversikt over hvilke endringer den
fremtidige omorganiseringen i PST vil medføre for rutinen. Utvalget
ser positivt på at tjenesten har utarbeidet utkast til ny saksbehandlingsrutine
og har bedt om å bli holdt orientert om den videre prosessen.
I årsmeldingen for 2012 redegjorde utvalget
for PSTs behandling av opplysninger på det såkalte I-området. Bruken
av dette området var ukjent for utvalget og det var uforenlig med
forutsetningen om at etterretningsopplysninger skal behandles i
etterretningsregistret Smart, noe PST flere ganger hadde uttrykt
overfor utvalget. Utvalget kritiserte PST for denne praksisen. Saken
er fulgt opp i 2013. Utvalgets undersøkelser har vist at det fortsatt
behandles opplysninger utenfor de etablerte arkivene og registrene,
også i andre elektroniske mapper som PST ikke har orientert utvalget
om. Omfanget av slike opplysninger viste seg imidlertid å være vesentlig
større enn det utvalget avdekket i 2012.
I avsluttende brev til tjenesten uttrykte utvalget bl.a.
følgende:
«Utvalget har gjennom flere søk på I-området funnet
en svært stor mengde opplysninger … herunder flere Excel-dokumenter
som inneholdt personopplysninger om mange tusen personer. Dokumentene
fremstår for utvalget som søkbare sideregistre, som PST ikke skal
ha.
Dette innebærer at PSTs bruk av I-området har vært
av en langt mer alvorlig og inngripende karakter enn det utvalget
først meddelte i brev 12. juni 2012. Dette forsterker utvalgets
kritikk av PST i saken.»
Som det ble vist til i årsmeldingen for 2012, besluttet
PST at det skulle ryddes opp på I-området. Utvalget ble i juni 2013
orientert om at gjennomgangen av I-området var sluttført.
Under inspeksjoner av to lokale PST-enheter
i slutten av 2013 fant utvalget likevel at enhetene behandlet opplysninger
på I-området. Utvalget har i sine undersøkelser av tjenestens datanettverk
i 2013 videre funnet at det er behandlet opplysninger også på et
annet område i mappestrukturen – på det såkalte F-området. Funnene
inkluderte bl.a. hundrevis av personfotografier, skjermdumper av
personlige Facebook-profiler, oversikter over medlemmer av flere
organisasjoner og oversikter over kontaktnett og relasjoner. Utvalget
stilte på bakgrunn av funnene flere skriftlige spørsmål til PST.
I det avsluttende brevet til PST uttrykte utvalget bl.a.
følgende:
«Utvalget mener det er kritikkverdig at tjenesten ikke
har opplyst utvalget om bruken av F-området, noe som i praksis har
ført til at opplysningene er holdt utenfor utvalgets kontroll, samt
at utvalgets konklusjoner i I-områdesaken ikke synes å ha vært fulgt
opp på andre tilsvarende områder. Det bemerkes i denne sammenheng
at flere av opplysningene som var behandlet på F-området var av
nyere dato.»
I forbindelse med utvalgets undersøkelser av PSTs
behandling av dokumenter på I-området, avdekket utvalget at PST
hadde behandlet en stor mengde opplysninger som stammet fra fortrolig
kommunikasjon mellom advokat og klient, innhentet hovedsakelig gjennom
kommunikasjonskontroll i etterforskingssaker. Dette omfattet flere
personer og deres advokater. Utvalget kritiserte tjenesten for å
ha oppbevart denne svært fortrolige informasjonen lenge etter avslutning
av sakene. Materialet skulle vært slettet umiddelbart. Utvalget
viste til at advokat-/klientkommunikasjon nyter et særlig vern etter Den
europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 8. Uberettiget
lagring av slik kommunikasjon utgjør et brudd på konvensjonsbestemmelsen.
PST beklaget overfor utvalget at tjenesten hadde unnlatt å slette
slik fortrolig advokat-/klientkommunikasjon innhentet gjennom skjulte
tvangsmidler.
Utvalget er gjort kjent med at PST har utarbeidet en
rutine for behandling av kommunikasjon som er undergitt et særskilt
vern. Det fremgår av rutinen at slik kommunikasjon «skal slettes
så snart som mulig, om nødvendig etter at politiet har gjennomgått
materialet for å bringe på det rene hva som skal slettes».
Utvalget fører regelmessig etterfølgende kontroll
med PSTs bruk av skjulte tvangsmidler, slik som kommunikasjonskontroll,
skjult kameraovervåking, romavlytting, teknisk sporing og hemmelig
ransaking. PST kan i medhold av straffeprosesslovens regler inngi
begjæring til retten om bruk av skjulte tvangsmidler ved ordinær
etterforsking og for å avverge nærmere bestemte straffbare forhold.
PST kan videre, som eneste politimyndighet, inngi begjæring til retten
om bruk av skjulte tvangsmidler for å forebygge visse typer alvorlige
straffbare handlinger som nevnt i politiloven § 17d. Utvalget har
merket seg at tvangsmiddelbruken i forebyggende saker har vært økende
de siste årene.
PSTs bruk av skjulte tvangsmidler skal være godkjent
av retten. Personer som er utsatt for skjulte tvangsmidler skal
være representert ved en «hemmelig advokat». Dennes oppgave er å verne
om den overvåkedes interesser under rettens behandling av PSTs begjæringer
om bruk av tvangsmidler. Den «hemmelig advokaten» har likevel få
muligheter til å følge opp sin klient i ettertid med hensyn til
gjennomføringen og resultatet av den iverksatte overvåkingen. Utvalgets
kontroll med PSTs etterfølgende bruk og gjennomføring av tvangsmidlene
er derfor desto viktigere for den overvåkedes rettssikkerhet.
Utvalget kontrollerer at informasjonen som er gitt
retten, er korrekt. Utvalget vil regelmessig ha tilgang til mer
informasjon enn hva retten har, herunder etterretningsinformasjon
mottatt fra samarbeidende tjenester, både nasjonalt og internasjonalt.
Utvalget fører også etterfølgende kontroll med at PST har anvendt
tvangsmidlene i samsvar med tillatelsene gitt av retten, f.eks.
at tvangsmidlet ikke benyttes utover den tidsperioden retten har
bestemt. I den forbindelse kontrollerer utvalget at PSTs begjæringer
til teletilbydere om bistand til gjennomføring av for eksempel kommunikasjonskontroll
er i samsvar med rettens kjennelse, se avsnitt 8.2 om utvalgets
inspeksjon av NetCom.
Utvalget har i 2013 kritisert PST for feil i begjæringer
til teletilbyderne om bistand til kommunikasjonskontroll, som har
medført at tjenesten i enkelttilfeller har gått utover rettens tillatelser
om bruk av tvangsmidler.
Når det gjelder romavlytting og skjult kameraovervåking,
kontrollerer utvalget bl.a.at bruken er i samsvar med eventuelle
spesielle vilkår eller forutsetninger fastsatt av retten. Utvalget
undersøker sakslogger for å kontrollere bruken av overvåkingsutstyret.
Utvalget foretar aktiv kontroll av om informasjonen som gis til
retten samsvarer med det som faktisk overvåkes. Utvalget får fremlagt
bildeutskrifter i saker der det er iverksatt skjult kameraovervåking,
og sammenholder dette med rettens kjennelser. Kontrollen har ikke
avdekket at PST har gjennomført skjult kameraovervåking eller romavlytting
i strid med rettens kjennelser.
Utvalget vil i 2014 søke å utvikle kontrollen
ytterligere, bl.a. knyttet til tjenestens interne loggføring for
bruk av teknisk utstyr som brukes i romavlytting og skjult kameraovervåking.
På denne måten kan utvalget foreta mer presis kontroll av for eksempel
tidspunktene for opp- og nedkobling av utstyr, samt at tjenesten
har nødvendig kontroll på utstyret internt i tjenesten.
Utvalget har i årsmeldingene for 2007 til 2012 redegjort
for PSTs behandling av begjæringer om avgradering og innsyn. Hovedspørsmålet
i saken er om den enkelte skal få innsyn i eventuelle opplysninger
eldre enn 30 år som er registrert om vedkommende, eventuelt innsyn
i opplysningen om at det ikke var registrert noe om vedkommende.
PST har i flere saker avslått å gi personer informasjon om at de ikke var registrert i tjenestens registre
for 30 år siden eller mer.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen ga i sin innstilling
til årsmeldingen for 2009 uttrykk for at spørsmålet om en permanent
innsynsrett bør vurderes. Kort tid før komiteen avga innstillingen
vedtok Stortinget politiregisterloven, der det i § 66 bestemmes
at det ikke skal være noen innsynsrett i PSTs arkiver og registre.
Samtidig ble det slått fast at offentleglova ikke gjelder for tjenesten.
På denne bakgrunn ble spørsmålet om innsyn i eldre opplysninger
diskutert på et møte mellom representanter fra utvalget og daværende
justisminister Knut Storberget i oktober 2010. I møtet kom det frem
at departementet var i gang med å utrede spørsmålet. Utvalget redegjorde
deretter for sine synspunkter på innsyn i eldre opplysninger i brev
til departementet i november 2010. Utvalget skrev bl.a.:
«Registreringar i PST sitt arbeidsregister eller anna
overvakingsaktivitet utgjer alvorlege inngrep i personvernet til
enkeltpersonar. På same tid er det for mange personar svært viktig
å få avklara om dei er registrert hos tenesta eller ikkje. …Innsyn
i eldre opplysningar vil i langt mindre grad enn innsyn i nyare
opplysningar kunne skade rikets sikkerheit eller effektiviteten til
tenesta. Dei operative metodane og prioriteringane til tenesta vil
endre seg over tid, slik at dette omsynet i utgangspunktet vil bli
svekka jo eldre opplysningar det er tale om. For å sikre at omsynet
til rikets sikkerheit vert ivareteke . . . , kan eit regelverk om
innsynsrett i eldre opplysningar ha enkelte unntak.»
På denne bakgrunn konkluderte utvalget med at det
gjennom en lovregulering bør åpnes for at enkeltpersoner kan ha
rett til innsyn i eldre opplysninger hos PST. Etter en rekke purringer siden
2011 besvarte departementet utvalgets brev i desember 2013. Når
det gjaldt spørsmålet om gradering, uttrykte departementet følgende:
«En bekreftelse overfor alle som ikke er registrert
om at det ikke i dag finnes opplysninger om dem i PSTs registre
innebærer implisitt at alle som ikke får en slik bekreftelse faktisk
er registrert, og dermed at opplysningene som behandles er relevante
for PSTs oppgaveløsning i dag. . . . Allerede av denne grunn vil
en bekreftelse til søkere som ikke er registrert være svært uheldig for
tjenestens mulighet til å nå sine mål.»
Utvalget tok dette til orientering. I avsluttende brev
til departementet påpekte utvalget at det fortsatt mener det er
vanskelig å se at eldre opplysninger skal være sikkerhetsgradert,
herunder opplysninger om at man ikke var registrert, særlig sett
hen til hovedregelen i sikkerhetsloven § 11 tredje ledd om at graderingen
senest skal bortfalle etter 30 år.
Utvalget kommer med dette ikke lenger i arbeidet
med spørsmål knyttet til innsyn i eldre opplysninger. Utvalget har
stilt seks klagesaker i bero i påvente av at spørsmålene i saken
skulle bli avklart. Klagerne vil bli orientert om utvalgets avslutning
av saken.
PST har hjemmel til å utlevere personopplysninger
om norske og utenlandske borgere til utenlandske samarbeidende tjenester
på gitte vilkår. Utvalget kontrollerer regelmessig at PST overholder
disse vilkårene og at tjenesten følger Norges internasjonale menneskerettighetsforpliktelser.
Utvalget kontrollerer bl.a. hvem opplysningene utleveres til, at
utleveringen oppfyller bestemte formål og at det er forholdsmessighet
mellom formålet med utleveringen og mulige konsekvenser for den
enkelte. Opplysningenes art og kvalitet blir også vurdert. Et viktig
kontrollpunkt er at opplysninger ikke utleveres til stater som unnlater
å respektere menneskerettighetene. Bakgrunnen for dette er at Norge
ikke direkte eller indirekte skal medvirke til menneskerettighetsbrudd.
Som følge av Edward Snowdens opplysninger om
amerikansk overvåking i utlandet har utvalget i 2013 spurt om opplysninger
utlevert til samarbeidende tjenester kan ha blitt brukt til urettmessig
overvåking av norske borgere i Norge. Slike undersøkelser er krevende
å gjennomføre, da utvalget vanskelig kan kontrollere om opplysninger
blir brukt av samarbeidende tjenester i strid med forutsetninger
gitt av PST ved utleveringen.
Under en inspeksjon i PST i april 2013 ble utvalget
gjort kjent med at det var behandlet opplysninger om nordmenn i
en database tilhørende Terrorist Screening Center (TSC). Dette er
en avdeling i FBI som skal identifisere mistenkte eller potensielle
terrorister. PST opplyste at tjenesten selv hadde lagt inn opplysninger
om et fåtall norske personer i databasen. Kriteriet var at de hadde
vært siktet eller dømt for et straffbart forhold som var relevant
for TSCs formål. Tjenesten har mulighet til å slette personopplysninger
som den selv har lagt inn i databasen, dersom opplysningene ikke lenger
anses relevante. PST opplyste videre at det er behandlet opplysninger
om en rekke andre personer med norsk tilknytning i databasen, uten at
tjenesten hadde kjennskap til hvem som hadde lagt inn navnene, formålet
med behandlingen og hvem som var sluttbruker av opplysningene. Tjenesten
opplyste også at den har spurt myndighetene i USA om deres behandling
av disse personopplysningene – uten å ha fått svar.
Utvalgets kontrolloppgave omfatter ikke utenlandske
tjenesters etterretnings- og overvåkingsvirksomhet. Men utvalget
skal avdekke og forebygge at det øves urett mot enkeltpersoner i Norge.
Utvalget mener at det kan være rettssikkerhetsmessig betenkelig
at amerikanske myndigheter behandler opplysninger om norske borgere
i databasen, når opplysningene verken er lagt inn, godkjent eller
kvalitetssikret av PST. Utvalget anmodet på denne bakgrunn Justis-
og beredskapsdepartementet i brev i juni 2013 om å følge opp saken,
eventuelt ved å ta kontakt med amerikanske myndigheter. Departementet
ble videre bedt om å vurdere å søke innsyn i hva slags informasjon
som er behandlet om norske borgere som ikke er lagt inn av PST.
Formålet med dette var å kontrollere at informasjonen ikke var lagt
inn i basen i strid med begrensningene for amerikanske myndigheters
virksomhet i Norge – og/eller behandlet i strid med forutsetningene
om bruk av etterretningsinformasjon som tilhører PST.
I svar fra departementet i november 2013 ble
det vist til at det reelle tallet på registreringer om norske statsborgere
eller personer med tilknytning til Norge var usikkert, på grunn
av søkekriteriene i basen. Det fremgikk videre at PST, til tross
for forespørsler, ikke har fått tilgang til fullstendige lister.
Dessuten kjente tjenesten ikke TSCs grunnlag for å legge personer
inn i basen. Departementet la derfor til grunn at TSC ikke ønsker
å gi norske myndigheter tilgang til disse opplysningene. Departementet
skrev videre at dette er en database som tilhører USAs myndigheter.
Deres innlegging av personer i denne databasen kan være basert på
informasjon om norske statsborgere gjennom åpne kilder, gjennom
USAs informasjonsinnhenting i andre land eller gjennom data om norske
statsborgere som befinner seg eller har befunnet seg i USA eller
i andre land som har inngått et samarbeid med TSC.
Utvalget sendte etter dette et nytt brev til
departementet, der følgende ble uttrykt:
«Utvalget er kjent med at det i etterkant av utvalgets
brev 19. juni 2013 er gjennomført et møte med representanter fra
amerikanske myndigheter om amerikanske overvåkingsprogrammer, med
det formål å avklare fakta, drøfte dilemmaer mellom sikkerhet og
hensynet til personvern ... Utvalget merker seg at departementet ikke
har funnet grunn til å følge opp utvalgets spørsmål knyttet til
behandlingen av opplysninger om [X] norske personer i Terrorist Screening
Center (TSC) med amerikanske myndigheter ... På bakgrunn av den
siste tids medieoppslag angående avsløringer av amerikanske myndigheters
overvåking mv., samt konsekvensene behandlingen i TSC kan ha for
den enkelte, anmoder utvalget departementet på nytt om å vurdere
om å kontakte amerikanske myndigheter for å følge opp registreringene, herunder
grunnlaget for behandlingen av opplysningene, hvem som har registrert
opplysningene, hvor opplysningene stammer fra og hva som er formålet
med behandlingen.»
I sitt svar til utvalget meldte departementet
at det likevel ville ta kontakt med amerikanske myndigheter på hensiktsmessig
måte, med sikte på å få belyst saken best mulig. Utvalget vil følge
opp saken i 2014.
Utvalget avsluttet i juni 2013 en sak som bl.a.
reiste spørsmål om PSTs rolle i forbindelse med overvåking av to
nordmenn i utlandet. Overvåkingen ble utført av en utenlandsk tjeneste.
På bakgrunn av at to personer, som inngikk i
en etterforskingssak i PST, skulle på en utenlandsreise, kontaktet
PST en samarbeidende tjeneste i det aktuelle landet. Kontakten resulterte
bl.a. i at den samarbeidende tjenesten gjennomførte skjult kameraovervåking
av de mistenktes hotellrom under deres opphold i landet. Som følge av
at skjult kameraovervåking av hotellrom ikke er tillatt etter norsk
rett, var det for utvalget sentralt å avklare om metoden var gjennomført
på oppdrag eller anmodning fra PST. Dette kunne i så tilfelle innebære
at metodebruken måtte vurderes som om PST selv hadde uført denne.
PST erkjente at det kunne ha vært presisert
overfor den samarbeidende tjenesten at skjult kameraovervåking av
hotellrom var et tiltak som ikke ville kunne gjennomføres etter
norsk rett. I en viss utstrekning erkjente PST også at tiltaket
ble iverksatt på bakgrunn av initiativ fra PST, men ikke på oppdrag
eller etter anmodning fra tjenesten. PST kunne derfor ikke se at
samarbeidet kunne oppfattes å være i strid med rettslige begrensninger
for tjenesten.
I sine avsluttende merknader til PST uttrykte
utvalget følgende:
«Utvalget har etter en samlet vurdering funnet at det
knytter seg begrunnet og betydelig tvil om PSTs rolle, særlig når
det gjelder spørsmålet om kameraovervåkingen ble gjennomført på
bakgrunn av oppdrag eller anmodning fra PST. Dette vil etter utvalgets
syn kunne innebære en omgåelse av de rettslige begrensninger som gjelder
for tjenesten. Etter omstendighetene har utvalget ikke funnet grunnlag
for å kritisere PSTs opptreden i saken og lar saken bero med den
redegjørelsen PST har gitt.»
Utvalget vil i sin videre kontroll av PST være særlig
oppmerksom på rettsgrunnlaget for og samarbeidet med andre tjenester.
Utvalget har i 2013 gjennomført fire inspeksjoner
i NSM, herunder én inspeksjon av avdeling NorCERT (Norges nasjonale
senter for håndtering av dataangrep mot samfunnskritisk infrastruktur
og informasjon). Utvalget har i løpet av året fått brukertilgang
til journalføringssystemet Public 360, slik at utvalget kan foreta
søk på egen hånd.
Inspeksjonene av NSM sentralt er i hovedsak rettet
mot personellsikkerhet. I tillegg får utvalget faglige orienteringer
og informasjon om den løpende virksomheten. Utvalget har i 2013
gjennomgått samtlige negative klagesaker om sikkerhetsklarering
som er endelig avgjort av NSM som klageinstans, samt ikke påklagede
negative avgjørelser der direktoratet har fattet klareringsavgjørelser
i førsteinstans. Utvalget har videre tatt stikkprøver av henlagte
klareringssaker og stikkprøver av ikke påklagede negative avgjørelser
fattet av andre klareringsmyndigheter enn NSM.
Utvalget er orientert om at alvorlige cyberangrep utgjør
en økende trussel mot norske interesser. Ved inspeksjonene av NorCERT
er utvalget bl.a. opptatt av at samarbeidet mellom avdelingen og andre
EOS-tjenester skjer innenfor de respektive tjenestenes rettslige
rammeverk, samt at personvernet ivaretas ved utøvelsen av NorCERTs virksomhet.
Inspeksjonen av NorCERT i 2013 ga ikke grunnlag for oppfølging.
Utvalget er i 2013 blitt orientert om at det
er flere sektorer som ikke har utpekt skjermingsverdige objekter
innen sitt myndighetsområde på en tilfredsstillende måte, slik det
kreves i henhold til sikkerhetslovgivningen. Dette gjelder særlig petroleums-,
finans- og kraftsektoren, samt satellittinfrastruktur. NSM har opplyst
at det generelt er mye motvilje mot å overholde sikkerhetsloven.
Som følge av opplysninger om amerikanske myndigheters
overvåking i utlandet har utvalget skriftlig reist bl.a. disse problemstillingene
om informasjonssikkerhet overfor NSM: Hvordan arbeider direktoratet
med bevisstgjøring av norske institusjoner når det gjelder sikker
nettbruk? Hva vil direktoratet eventuelt foreta seg for å finne
ut hvilke norske institusjoner mv. som bruker dataprogrammer som
utenlandsk etterretning kan ha plantet svakheter i? Utvalgets brev 14. oktober
2013, med svarfrist innen utgangen av november 2013, er ikke besvart
av direktoratet, til tross for flere purringer.
Manglende og forsinkende tilbakemeldinger fra NSM
på utvalgets henvendelser har vært et generelt problem i 2013. I
et brev til NSM i desember 2013 uttrykte utvalget at situasjonen
var svært lite tilfredsstillende, og forutsatte at dette forbedrer
seg betraktelig i 2014.
I 2013 har utvalget bl.a. vært opptatt av direktoratets
behandlingstid, revisjon av sikkerhetsloven, personhistorikk for
nærstående fra andre land, bruken av sikkerhetssamtaler og spørsmål om
klareringsinstansenes likebehandling av søknader.
Utvalget har merket seg at saksbehandlingstiden i
sikkerhetsklareringssaker er altfor lang i mange tilfeller, noe
som også ble påpekt i årsmeldingene for 2011 og 2012. Dette gjelder
særlig i klagesaker og i saker der NSM foretar personkontrollen
for andre klareringsmyndigheter. NSM har opplyst at den lange saksbehandlingstiden
bl.a. skyldes sakenes kompleksitet, økning i antall klareringssaker,
vakanser og redusert bemanning. Når det gjelder behandling av innsynsbegjæringer,
har NSM også opplyst at redusert bemanning nødvendiggjør prioritering
og at innsynssakene ikke har høyeste prioritet.
Utvalget vil påpeke at spørsmålet om sikkerhetsklarering
kan være avgjørende for den enkeltes yrkeskarriere. Behandlingen
av sakene har dermed innvirkning på hvilke valgmuligheter en person
får. Lang saksbehandlingstid kan ha negative konsekvenser for den
enkelte, for eksempel i forbindelse med tilsetting i stillinger
og utenlandsoppdrag som krever sikkerhetsklarering. Tidsaspektet
er også av stor betydning for anmodende virksomhet, bl.a. med tanke
på bemanning. Utvalget vil derfor understreke viktigheten av en
forsvarlig saksbehandlingstid i klareringssaker. Dagens situasjon
er bekymringsfull.
Ressurssituasjonen på personellsikkerhetsområdet
har også medført at utvalget ikke har mottatt svar eller mottatt
svært forsinkede tilbakemeldinger fra direktoratet i 2013. Dette
har bl.a. gått ut over utvalgets behandling av klagesaker. Som eksempel
kan det vises til en klagesak der utvalget i slutten av august 2013
sendte spørsmål til NSM med svarfrist innen utgangen av september
2013. Brevet ble først besvart i februar 2014.
Utvalget er i 2013 holdt orientert om NSMs pågående
arbeid med et nytt nasjonalt verktøy for personellsikkerhet, som
skal erstatte saksbehandlingsverktøyet TUSS. Utvalget har forventninger
om at det nye nasjonale verktøyet vil danne grunnlag for raskere
og mer effektiv elektronisk saksbehandling. NSM har opplyst at det nye
saksbehandlingsverktøyet også skal omfatte en erfaringsbase for
klareringsmyndighetene. Basen skal inneholde interne begrunnelser
i klagesaker i anonymisert form. Men det tar tid å legge inn saker
i basen, og dette arbeidet har ifølge NSM ikke høyeste prioritet.
Per november 2013 var det kun lagt inn seks saker. Utvalget ser positivt
på at NSM har opprettet en erfaringsbase, og mener at dette vil
kunne sikre både raskere og bedre behandling av sikkerhetsklareringssaker
når det gjelder informasjon, likebehandling, bruk av sikkerhetssamtaler
m.m.
I årsmeldingen for 2012 ble det påpekt at det gjennomføres
langt færre sikkerhetssamtaler hos flere klareringsmyndigheter enn
det loven legger opp til, og at dette ofte skyldes ressursmangler. Unnlatt
gjennomføring av sikkerhetssamtaler kan utgjøre et rettssikkerhetsproblem.
Utvalget antar imidlertid at sikkerhetssamtalene kan gjennomføres
på en mer fleksibel og mindre arbeidskrevende måte enn i dag og
at dette vil kunne medføre at sikkerhetssamtaler blir benyttet i større
grad.
Utvalget er i 2013 orientert om at NSM har utarbeidet
et rundskriv som presiserer kravet til personhistorikk for nærstående
i sikkerhetsklareringssaker. Utgangspunktet er at det må være ti
års personhistorikk på nærstående. Det vil i praksis si at nærstående som
kommer fra land Norge ikke har noe sikkerhetsmessig samarbeid med,
som hovedregel må ha bodd her i ti år. Rundskrivet er utarbeidet
på bakgrunn av at direktoratet har sett meget store variasjoner
i praksisen på dette feltet. I rundskrivet har NSM fastsatt en nedre
grense for hva som anses forsvarlig å fravike fra kravet. Det må uansett
foretas en konkret vurdering av om kravet kan fravikes i hvert enkelt
tilfelle. Utvalget har i løpet av meldingsåret tatt opp flere klareringssaker
der omspurte er nektet klarering på grunn av sin egen eller nærståendes
tilknytning til andre stater. Utvalget har bl.a. vært opptatt av
informasjon til omspurte, observasjonstid ved klareringsavslag og
likebehandling.
NSM har også orientert om at det er igangsatt
et arbeid med å revidere sikkerhetsloven og at det bl.a. vurderes
å fremme forslag om å redusere antallet klareringsmyndigheter. Utvalget
ser flere fordeler med et slikt forslag. Det kan bl.a. legge til
rette for mer erfarne og kompetente fagmiljøer som kan bidra til
å øke rettssikkerheten for den enkelte, herunder likebehandling,
og sikkerheten i samfunnet.
I tre saker har utvalget stilt spørsmål om hvorfor NSM
ikke har gjennomført sikkerhetssamtale i klareringssaker der direktoratet
har nektet de omspurte klarering på grunn av økonomiske forhold.
Av NSMs veiledning følger det bl.a. at direktoratet «legger til
grunn at sikkerhetssamtale skal gjennomføres i alle tilfeller hvor
det kan være aktuelt å nekte sikkerhetsklarering på grunn av økonomiske
forhold». I sitt svar til utvalget skrev NSM at det var åpenbart
unødvendig å avholde sikkerhetssamtale i disse sakene, bl.a. på
bakgrunn av at de omspurte har redegjort for sin situasjon enten
skriftlig eller muntlig på telefon. Dette har medført at direktoratet
har hatt tilstrekkelig grunnlag for å fatte en avgjørelse. Til dette
uttalte utvalget i sitt avsluttende brev til NSM:
«Utvalget er enig at det i mange tilfeller vil være mulig
å redusere tvilen på andre mer hensiktsmessige måter enn ved en
sikkerhetssamtale. Utvalget vil imidlertid understreke at sikkerhetssamtalen
er et verktøy for å avklare tvil og for å opplyse saken ... Hensynet
til sakens opplysning, kontradiksjon og omspurtes rettsikkerhet,
tilsier, etter utvalgets oppfatning, at det bør vurderes om enkelte
sikkerhetssamtaler kan gjennomføres på en mindre ressurskrevende måte
gjennom å ha fleksibilitet på ressursbruk, omfang mv.»
Videre merket utvalget seg at NSM mener at kravet
om å avholde sikkerhetssamtaler i økonomisaker ikke er hensiktsmessig.
Direktoratet vil derfor anmode Forsvarsdepartementet om å få lov
til å endre ordlyden i veiledningen. Utvalget mente at eventuell
endring av NSMs veiledning på dette punktet snarest bør avklares
av Forsvarsdepartementet, all den tid sikkerhetssamtaler i økonomisaker
ikke praktiseres i henhold til kravet i NSMs veiledning til § 21
tredje ledd.
Utvalget har også i 2013 sett eksempel på at
omspurte, på bakgrunn av tilknytning til utlandet, ble gitt INGEN
KLARERING ved reklarering for HEMMELIG, selv om vurderingsgrunnlaget var
det samme som da omspurte ble klarert for HEMMELIG fem år tidligere.
Utvalget har igjen uttrykt overfor NSM at en slik forskjell i praksis er
sikkerhetsmessig betenkelig, men også meget belastende for personen
det gjelder. NSM var enig med utvalget. I samme sak stilte utvalget spørsmål
om fastsettelse av observasjonstid. Utvalget og NSM var enige om
at det er uheldig å fastsette en observasjonstid som ikke gjenspeiler den
reelle muligheten til å få en sikkerhetsklarering ved utløpet av
observasjonstiden. NSM vil følge opp problemstillingen ved bl.a.
klagesaksbehandling og tilsyn. Utvalget pekte også på at NSM har
et overordnet ansvar for å følge opp at klareringsmyndighetene ikke
praktiserer regelverket ulikt.
Under utvalgets inspeksjon i NSM i desember 2012
ble det innhentet tre ikke påklagede negative klareringssaker fra
Samferdselsdepartementet. I de aktuelle klareringssakene vedtok departementet
INGEN KLARERING for tre utenlandske statsborgere etter anmodning
om sikkerhetsklarering fra Telenor. Bakgrunn for nektelsen var manglende
personhistorikk.
I brev til departementet i juni 2013 stilte
utvalget bl.a. spørsmål om hvorfor de tre omspurte ikke hadde mottatt
underretning og begrunnelse for resultatet mv. i sine klareringssaker,
og hvorfor det ikke ble utarbeidet en intern samtidig begrunnelse
i sakene. I sitt svar erkjente departementet at underretning og
begrunnelse ble tilsendt anmodende myndighet i stedet for til de omspurte,
og at dette ble gjort ved en feil.
Utvalget inspiserte personellsikkerhetstjenesten i
DSE i 2013. På bakgrunn av inspeksjonen og tjenestens orienteringer
stilte utvalget flere spørsmål knyttet til personellsikkerhetsarbeidet
i PST.
Under inspeksjonen opplyste personellsikkerhetstjenesten
i DSE at tjenesten ikke avholdt sikkerhetssamtaler i henhold til
kravet etter sikkerhetsloven § 21 tredje ledd, der det bestemmes
at sikkerhetssamtale skal gjennomføres der dette ikke anses som
åpenbart unødvendig. Under henvisning til at sikkerhetssamtaler
er et viktig verktøy for saksopplysning, og bidrar både til å fremme
den enkeltes rettssikkerhet og rikets sikkerhet, bemerket utvalget
at DESs praksis ikke er i overensstemmelse med kravet om å avholde
sikkerhetssamtaler. PST opplyste ved avslutningen av saken at praksisen
vil bli innskjerpet og at samtaler ville bli gjennomført i henhold
til sikkerhetsloven og NSMs veiledning.
Under inspeksjonen orienterte tjenesten om at det
foretas såkalte forundersøkelser av søkerne ved ansettelsesprosesser
i PST. Dette gjøres ved bl.a. å søke i arbeidsregisteret Smart og
i politiets registre. Personellsikkerhetstjenesten i DSE ble bedt
om å redegjøre for det rettslige grunnlaget for denne praksisen.
Utvalget stilte videre spørsmål om søkerne har gitt sitt samtykke
til at tjenesten gjennomfører slike forundersøkelser.
På bakgrunn av tjenestens tilbakemelding bemerket
utvalget bl.a. at forundersøkelser fremstår som en uformell personkontroll. PSTs søk i egne (og politiets) registre
synes å ha til hensikt å sjekke om søkeren er sikkerhetsmessig skikket til
å inneha sikkerhetsklarering, og tilsvarer dermed deler av det PST
gjør ved gjennomføring av en ordinær personkontroll i klareringssaker. Utvalget
viste til at det følger av sikkerhetsloven § 20 første og annet
ledd at «[p]ersonkontroll iverksettes etter anmodning fra autorisasjonsansvarlig,
med mindre annet er bestemt av Nasjonal sikkerhetsmyndighet». Personkontroll
skal først iverksettes når det er et behov for sikkerhetsklarering.
Utvalget bemerket at samtykke er en forutsetning for at klareringsmyndigheten
skal behandle personopplysninger om vedkommende ved gjennomføring
av en personkontrollundersøkelse, herunder søk i PSTs/politiets
registre.
PST har, slik utvalget ser det, ikke hjemmel
etter PST-instruksen § 13 til å behandle opplysninger om søkerne
til stillinger i tjenesten ved gjennomføring av forundersøkelser,
eller å behandle opplysninger om søkerne ved å registrere personene
i Smart på dette grunnlaget. Utvalget understreket at PSTs praksis
kunne være egnet til å svekke tilliten til klareringsmyndigheten.
På bakgrunn av utvalgets merknader opplyste tjenesten
at denne praksisen ville bli avviklet. Utvalget forutsatte videre
at tjenesten gjennomgår personregistreringer på personer som er registrert
i Smart på dette grunnlaget med tanke på sletting.
Utvalget har i 2013 gjennomført tre inspeksjoner av
FSA. Under inspeksjonene har FSA regelmessig orientert om sin løpende
virksomhet, bl.a. sitt forebyggende sikkerhetsarbeid, samarbeidssaker
med andre EOS-tjenester og avdelingens arbeid knyttet til personellsikkerhet
og informasjonssikkerhet. Utvalget har full tilgang til FSAs interne
saksbehandlingssystemer, noe som er med på å tilrettelegge for en
grundig kontroll med avdelingens virksomhet.
FSA er landets største klareringsmyndighet.
I 2013 kom det inn om lag 28 000 anmodninger om sikkerhetsklarering.
FSA mottok ca. 17 000 av disse, det vil si noe over 60 prosent.
Avdelingens behandling av sikkerhetsklareringssaker er derfor særlig
viktig i utvalgets kontroll med FSA. Utvalget kontrollerer samtlige
ikke påklagede negative klareringsavgjørelser fattet av avdelingen
og nye påklagede klareringssaker der avdelingen har tatt klagen
helt eller delvis til følge. I 2013 har utvalget også gjennomgått
et større antall henlagte saker.
Under inspeksjon av Rena leir ble utvalget orientert
om at FSAs lange saksbehandling i sikkerhetsklareringssaker kan
være utfordrende for avdelinger i Forsvaret, ettersom det bl.a.er
krav om klarering for å fylle ulike stillinger eller oppgaver. Den
lange saksbehandlingstiden kan også medføre at soldatenes behov
for sikkerhetsklarering bortfaller ettersom vedkommende dimitteres
e.l.
Utvalget ber om regelmessige orienteringer om aktiviteter
utført av FSAs Kontor for aktivitet og dets seksjoner, herunder
eventuelle øvelser, hendelser, saker av viktighet og samarbeid med
andre etater eller EOS-tjenester. Utvalget gjennomgår stikkprøver
knyttet til undersøkelser av innrapporterte sikkerhetstruende hendelser, samt
operative saker utført av FSA som ledd i avdelingens ansvar for
utøvelse av militær kontraetterretning (Mil KE) i Norge i fredstid.
Gjennomgangen av disse sakene har i 2013 ikke gitt grunnlag for
oppfølging overfor FSA.
PST har ansvar for kontraetterretning og kontraterror
i Norge. FSA kan bl.a. drive militær kontraetterretning (Mil KE),
nærmere definert som å identifisere og motvirke sikkerhetstruende
virksomhet på militært område eller i dets umiddelbare nærhet. FSA
skal i nødvendig utstrekning dele informasjon med PST og skal underrette PST
når det foreligger mistanke om etterretningsvirksomhet og sabotasje
mv. PST skal holde FSA løpende orientert om forhold av betydning
for den militære sikkerhet og beredskap. Utvalget har også i 2013
blitt holdt løpende orientert om samarbeidet mellom FSA og PST, bl.a.
arbeidet med å utarbeide en samarbeidsavtale.
Utvalget har i 2013 gjennomført seks inspeksjoner
av E-tjenesten. To av dem har vært uanmeldte.
E-tjenesten har ikke lov til å overvåke eller
på annen fordekt måte innhente informasjon om norske rettssubjekter
som oppholder seg på norsk territorium. Utvalget er særlig opptatt
av å kontrollere at dette forbudet ikke blir overtrådt. Rettsstillingen
til norske rettssubjekter som oppholder seg i utlandet er ikke regulert
i e-loven. Men tjenesten er likevel forpliktet til å respektere
bestemmelsene i EMK. Også dette er derfor et sentralt kontrollpunkt
for utvalget.
Samarbeidet mellom E-tjenesten og PST har vært
et prioritert kontrollområde for utvalget også i 2013. Utvalget
er i denne sammenheng særlig opptatt av at tjenestene ikke går ut
over sine rettsgrunnlag og ansvarsområder.
For å utføre sin kontrolloppgave «kan utvalget kreve
innsyn i og adgang til forvaltningens arkiver og registre, lokaler,
installasjoner og anlegg av enhver art», jf. kontrolloven § 4 første ledd.
Enhver som tjenestegjør i forvaltningen plikter på anmodning å tilveiebringe
«alt materiale, utstyr m.v. som kan ha betydning for gjennomføring
av kontrollen», jf. § 4 annet ledd. Utvalget skal iaktta hensynet
til rikets sikkerhet og forholdet til fremmede makter, jf. kontrolloven
§ 2 annet ledd.
Det fremgår av kontrollinstruksen § 5 at utvalget plikter
å ikke søke mer omfattende innsyn i graderte opplysninger enn det
som er nødvendig ut fra kontrollformålene. Videre plikter utvalget «så
vidt mulig» å ta hensyn til kildevernet og vern av informasjon mottatt
av utlandet.
Ved eventuell uenighet om omfanget av innsynsretten
er det i utgangspunktet opp til utvalget å vurdere om hensynene
er tilstrekkelig tungtveiende til at en tjeneste kan nekte innsyn
i noe utvalget etterspør. Dette omtales i NOU 1994:4 på side 63:
«Avgjørelsen av omfanget av innsyn må nødvendigvis
tas av kontrollutvalget. Det dreier seg imidlertid om såpass viktige
spørsmål at det bør formaliseres en adgang til protest.»
Dette ble nedfelt i kontrollinstruksen § 6:
«Utvalgets beslutninger om hva det skal søke innsyn
i og om omfanget og utstrekningen av kontrollen er bindende for
forvaltningen. Mot slike beslutninger kan det ansvarlige personell på
vedkommende tjenestested kreve inntatt begrunnet protest i møteprotokollen.
Etterfølgende protest kan gis av sjefen for vedkommende tjeneste
og av forsvarssjefen.»
Utvalget kan etter dette fatte bindende avgjørelse
om innsynsretten og om kontrollens utstrekning. Eventuell protest
skal inntas i årsmeldingen, og det vil da være opp til Stortinget
å mene noe om tvisten, etter at innsyn er gitt som anmodet (ingen
oppsettende virkning).
I 1999 besluttet Stortinget ved plenarvedtak
at det skulle gjelde en særskilt prosedyre for tvist om innsyn i
E-tjenestens dokumenter, uten at lov og instruks ble endret. Bakgrunnen
for Stortingets vedtak fra 1999 er den særlige sensitiviteten som
knytter seg til E-tjenestens kilder, identiteten til personer i
okkupasjonsberedskapen og spesielt sensitive opplysninger mottatt
fra utenlandske samarbeidende tjenester.
Stortingsvedtaket medførte at utvalget er henvist til
å fremlegge E-tjenestens nektelse av innsyn for forsvarsministeren,
og samtidig varsle Stortinget om forholdet. Dersom statsråden ikke finner
å kunne gi utvalget innsyn, skal saken bringes inn for Stortinget.
Utvalget vil etter denne prosedyren ikke få tilgang til omtvistede dokumenter
mv. før saken er avgjort av enten forsvarsministeren eller Stortinget
med det resultat at innsyn skal gis. En protest fra E-tjenesten
vil med andre ord ha oppsettende virkning.
På denne bakgrunn har utvalget siden 1999 vist forsiktighet
når det gjelder praktiseringen av innsyn i E-tjenesten. Derfor har
det bare vært få tilfeller der tjenesten har nektet utvalget dokumentinnsyn.
Begrunnelsen for nektelsene har vært i samsvar med Stortingets vedtak,
og utvalget har hittil ikke reist saken overfor forsvarsministeren
og Stortinget.
I årsmeldingen for 2012 opplyste utvalget at
det var i dialog med E-tjenesten for å finne frem til praktiske
løsninger for søk i tjenestens datasystemer. Dialogen har ført til
at utvalget i løpet av første halvår 2014 skal kunne søke fritt
i tjenestens systemer – bortsett fra at E-tjenesten holder tilbake
informasjon som tjenesten selv vurderer som «særlig sensitiv». Med
«særlig sensitiv informasjon» mener E-tjenesten «opplysninger om
norske og utenlandske kilder, personer og operative planer i okkupasjonsberedskapen, samt
et fåtall særlig sensitive operasjoner». Denne informasjonen vil
plasseres på egne områder i datanettverket. Utvalget vil holdes
orientert om hvor mange saker som unntas utvalgets kontroll og begrunnelsen
for dette.
Utvalget finner dagens situasjon utfordrende
og prinsipielt betenkelig sett på bakgrunn av utvalgets kontrolloppgaver
og innsynsretten som følger av kontrolloven og kontrollinstruksen.
Utvalget mener det er nødvendig å få en avklaring
fra Stortinget som oppdragsgiver om innsynsretten i E-tjenesten
og hvordan en eventuell tvist mellom utvalget og E-tjenesten om
innsynsretten skal løses: Mener Stortinget at bestemmelsene i lov
og instruks skal gjelde fullt ut også for E-tjenesten? Eller skal
Stortingets vedtak fra 1999 opprettholdes? I så fall mener utvalget
at kontrolloven og kontrollinstruksen bør endres. Denne avklaringen
vil avgjøre hvor omfattende og grundig EOS-utvalget kan kontrollere
E-tjenesten på vegne av Stortinget.
For øvrig vil utvalget påpeke at E-tjenesten
generelt sett er opptatt av å vise åpenhet og tillit gjennom sine
orienteringer, fremvisning av innsamlet etterretningsinformasjon
og tilrettelegging for utvalgets kontroll.
I e-loven § 4 første ledd er det inntatt forbud
mot at E-tjenesten overvåker eller på annen fordekt måte innhenter
opplysninger om norske personer på norsk territorium. En effektiv
kontroll av dette forutsetter at utvalget holdes løpende oppdatert
om de tekniske systemene og utvikling av innhentingsmetodikken.
Utvalget har i 2013 blitt orientert om en utvidelse av tjenestens
gjensidige utveksling av informasjon med utvalgte partnere, samt
utviklingen av tjenestens innhentingsmetodikk. Kontrollen med dette skjer
på bakgrunn av forberedende møter mellom utvalgets sekretariat med
teknisk sakkyndig, og tjenesten. I disse møtene gis det bl.a. orienteringer
om utviklingen av tekniske systemer. Dette danner grunnlag for en
mer effektiv kontroll fra utvalgets side. Utvalgets kontroll med
tjenestens tekniske informasjonsinnhenting har ikke ført til kritikk
av E-tjenesten i meldingsåret.
Det har i 2013 vært rettet oppmerksomhet mot norske
borgere som reiser til konfliktområder i utlandet for å delta i
krigshandlinger. E-tjenesten skrev i sin ugraderte vurdering Fokus
2013 bl.a. at det i Syria har utviklet seg en konfliktsone som tiltrekker
seg personer fra Norge som ønsker å slåss mot det syriske lederskapet.
E-tjenesten uttrykte bekymring for flere aspekter ved dette. Som
utvalget tidligere har påpekt, skal tjenesten respektere EMK artikkel
8 om retten til privatliv, også utenfor Norges grenser. Forsvarsdepartementet
fastsatte i 2013 bestemmelser om innsamling mot norske personer
utenfor norsk territorium. For at E-tjenesten skal kunne overvåke
eller på annen fordekt måte samle informasjon om norske personer
i utlandet, må innsamlingen skje som ledd i E-tjenestens utførelse
av lovpålagte oppgaver, gjelde informasjon tjenesten lovlig kan
oppbevare og skje etter avveiing av nasjonale sikkerhetsinteresser
mot personvernhensyn.
Utvalget vil i 2014 kontrollere at E-tjenestens tekniske
informasjonsinnhenting er innenfor e-lovens formål, at de omtalte
utfyllende bestemmelsene følges, samt at Norges internasjonale forpliktelser
etterleves.
Utvalget har også i 2013 hatt oppmerksomhet rettet
mot samarbeidet mellom E-tjenesten og PST, spesielt knyttet til
samarbeidssaker og informasjonsutveksling tjenestene imellom. Utgangspunktet
for samarbeidet er at PSTs ansvarsområde omfatter det som skjer
innenfor rikets grenser, mens E-tjenestens ansvarsområde ligger
utenfor rikets grenser. For å ivareta og sikre nasjonale interesser
er tjenestene pålagt å samarbeide. Samarbeidet skal skje innenfor
tjenestenes respektive ansvarsområder og rettsgrunnlag.
Utvalgets inntrykk er at samarbeidet er stadig økende.
Utvalget får regelmessige presentasjoner av alle nye og avsluttede
samarbeidssaker, bl.a. de som gjelder kontraterror og kontraetterretning.
Videre blir det redegjort for status i alle pågående samarbeidssaker.
Utvalget har også tatt en rekke stikkprøver av informasjonsutvekslingen
mellom de to tjenestene.
I 2013 har tjenestene, sammen med NSM, for første
gang utarbeidet en samordnet trussel- og sårbarhetsvurdering. Utvalget
er også blitt orientert om opprettelsen av et felles kontraterrorsenter,
som skal ledes av Sjef PST. På bakgrunn av bl.a. vesensforskjellene
mellom PSTs og E-tjenestens regelverk og ansvarsområder, og at tjenestene
kun har anledning til å innhente informasjon i medhold av eget rettsgrunnlag,
vil utvalget i 2014 følge med på problemstillingene som en delvis
samlokalisering av tjenestenes ressurser reiser.
I årsmeldingen for 2011 pekte utvalget på at
samarbeidet mellom PST og E-tjenesten om personer som forflytter
seg over landegrensene, er interessant på prinsipielt grunnlag.
Det ble i den forbindelse vist til at PST er avhengig av rettens kjennelse
ved bruk av inngripende metoder, mens det foreligger få materielle
og prosessuelle begrensninger for E-tjenestens overvåking i utlandet.
Siden E-tjenesten både har rett og plikt til å oversende informasjon
til PST som er av interesse for PST, mente utvalget at dette kan
innebære at PST, gjennom E-tjenesten, kan få tilgang til metoder
som tjenesten ikke hadde hatt anledning til å benytte, overfor personer
som reiser ut av Norge. Utvalget har i forbindelse med denne kontrollen
ikke sett noen tilfeller av at tjenestene har gått ut over sine
ansvarsområder eller sett at tjenestene har bedt den andre tjenesten
om å gjøre dette – og har heller ikke for øvrig kommet med kritikk
mot E-tjenesten eller PST på bakgrunn av samarbeidet i 2013. Utvalget
vil også i 2014 prioritere kontrollen på dette området.
I medhold av e-loven § 3 annet ledd kan E-tjenesten
etablere og opprettholde etterretningssamarbeid med andre land.
Utveksling av informasjon med samarbeidende tjenester i utlandet
er en forutsetning for og en viktig del av et slikt samarbeid.
Utvalget kontrollerer E-tjenestens informasjonsutveksling
med utlandet hovedsakelig ved å inspisere dens sambandssystem for informasjonsutveksling
med utenlandske samarbeidende tjenester, samt ved å bli orientert
om innholdet i E-tjenestens arkiver. Meldinger som besvares eller
utstedes av E-tjenesten innenfor dette sambandssystemet og rapporter
som E-tjenesten publiserer for samarbeidspartnerne her, kan kontrolleres
av utvalget. I 2013 har tjenesten arbeidet med bedre tilrettelegging
av logger fra systemet, som vil lette utvalgets inspeksjon av utvekslet
materiale. Utvalget har videre blitt orientert om at ny form for
utveksling av data er under utvikling, bl.a. slik at det legges
opp til mindre og mer målrettet utveksling. Tjenesten jobber med
en inspeksjonsmulighet for utvalget i dette systemet, som trolig
vil være klar i løpet av 2014.
Når E-tjenesten mottar forespørsler fra samarbeidende
tjenester gjennom sambandssystemet, vil tjenesten undersøke forespørselen
i egne systemer. Dersom det fremkommer informasjon om norske borgere
under denne prosessen, vil tjenestene anonymisere informasjonen
som utveksles med samarbeidende tjenester slik at norske borgere
ikke kan identifiseres, med mindre vilkårene for utlevering av opplysninger
er til stede. Utvalget kontrollerer at utlevering av personopplysninger
til samarbeidende tjenester kun skjer etter en konkret vurdering
av om grunnlaget for utlevering er til stede i det enkelte tilfellet. Utvalget
kontrollerer også at E-tjenesten i den forbindelse ikke overtrer
det nevnte forbudet mot overvåking av nordmenn i Norge.
Utvalget har i årsmeldingene for 2011 og 2012 orientert
om at E-tjenesten har utarbeidet interne retningslinjer for utlevering
av personopplysninger til utenlandske tjenester. Retningslinjene
var sikkerhetsgradert BEGRENSET. Utvalget uttrykte i årsmeldingen
for 2012 at offentlighetshensynet, etter utvalgets syn, tilsier
at slike bestemmelser er ugraderte. Sommeren 2013 ble det fastsatt
ugraderte utfyllende bestemmelser om E-tjenestens innsamling mot norske
personer i utlandet, samt utlevering av personopplysninger til utenlandske
samarbeidende tjenester. Bestemmelsene krever at personopplysningene
må anses nødvendige og at utlevering av dem skal avveies mot konsekvensen
for personen det gjelder. Opplysningene skal dessuten ikke brukes
som grunnlag for overvåking eller annen fordekt innsamling rettet
mot personer som oppholder seg på norsk territorium.
I likhet med PST må også E-tjenesten kontinuerlig
vurdere mottakerstatens holdninger til og respekt for grunnleggende
menneskerettigheter når tjenesten utveksler personopplysninger eller annen
informasjon, herunder også deling av opplysninger gjennom Norges
deltakelse i internasjonale operasjoner. Som omtalt i fjorårets årsmelding
har E-tjenesten utarbeidet en instruks som søker å redusere risikoen
for at etterretningspersonell medvirker til tortur eller annen grusom,
umenneskelig eller nedverdigende behandling i aktuelle samarbeidsland.
Det er lagt opp til at instruksen fastsetter en prosedyre som sikrer
ledelsesforankring og eventuelt politisk forankring i de mest kompliserte
sakene der det foreligger en vesentlig risiko for medvirkning til menneskerettighetsbrudd.
Instruksen trådte i kraft 1. januar 2013.
Utvalget har i 2013 foretatt søk og stikkprøver blant
meldinger som tjenesten har sendt til utenlandske samarbeidende
tjenester. Som i tidligere år er det nokså utstrakt informasjonsutveksling med
utenlandske samarbeidende tjenester, og utvekslingen ligger på et
relativt stabilt nivå. Kontrollen på dette punkt har ikke gitt grunnlag
for å rette kritikk mot tjenesten i 2013.
Utvalget fører løpende kontroll med all EOS-tjeneste
som utføres av den offentlige forvaltningen eller under styring
av eller oppdrag fra denne. Kontrollområdet er med andre ord ikke knyttet
til bestemte organisatoriske enheter. Det er funksjonelt definert.
Etter kontrollinstruksen skal utvalget inspisere minst
to av E-tjenestens stasjoner og/eller sikkerhets- og etterretningsfunksjoner
ved militære staber og avdelinger. Utvalget kan også av eget tiltak
gjennomføre inspeksjoner av det øvrige politi og andre organer eller
institusjoner som bistår PST, og for øvrig slik inspeksjon som kontrollovens
formål tilsier. Nedenfor følger korte omtaler av inspeksjonene hos
NetCom, i Rena leir og i Etterretningsbataljonen, Setermoen.
Utvalget gjennomførte i oktober 2013 en inspeksjon
av politisvarsenteret i NetCom. Senteret bistår PST og det ordinære
politiet bl.a. med kommunikasjonskontroll, forutsatt tillatelse
fra retten.
Utvalget tok under inspeksjonen stikkprøver
fra kommunikasjonskontrollen som ble iverksatt av NetCom på vegne
av PST, etter tillatelse fra retten. I etterkant gjennomførte utvalget
undersøkelser i PST i samme sak. Stikkprøvene viste ingen uoverensstemmelser
mellom tillatelsene fra retten og den gjennomførte kommunikasjonskontrollen
i sakene.
Under inspeksjonen opplyste NetCom bl.a. om utfordringer
knyttet til sikkerhetsklarering av personell som håndterer kommunikasjonskontrollsakene.
Problemstillingen ble også omtalt i årsmeldingen for 2012 under
avsnittet om inspeksjonen av Telenor. Kontroll- og konstitusjonskomiteen
fulgte opp dette i sin innstilling, der komiteen fremmet følgende
forslag som ble vedtatt av Stortinget i juni:
«Stortinget ber regjeringen sikre at personer som er
direkte involvert i arbeid for selskap som bistår ved utførelse
av etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste, sikkerhetsklareres.»
Forsvarsdepartementet opplyste så i Prop. 1
S (2013–2014) at de ville klargjøre sikkerhetslovens virkeområde
overfor aktuelle private virksomheter, og se nærmere på muligheter
for å forenkle regelverket for sikkerhetsklarering av ansatte i
slike virksomheter.
Utvalget vil i 2014 følge opp arbeidet knyttet
til sikkerhetsgradering av informasjon ved bistand til gjennomføring
av kommunikasjonskontroll.
Utvalget inspiserte etterretnings- og sikkerhetsfunksjoner
ved Rena leir i oktober 2013. Inspeksjonen omfattet i hovedsak Telemarkbataljonen
(TMBN) og Forsvarets spesialkommando (FSK). Utvalget fikk også en
orientering fra Operasjonsstøtteavdelingen, bl.a.om dens sikkerhetsfunksjoner.
Under inspeksjonen orienterte TMBN om bataljonens
etterretnings- og sikkerhetsfunksjoner. Det ble bl.a. redegjort
for bataljonens funksjoner innenfor objektsikkerhet og personellsikkerhet.
I FSK fikk utvalget en orientering om avdelingens
organisasjon og oppdrag, herunder gjeldende rutiner og regelverk
for virksomheten. Utvalget ble også orientert om etterretnings-
og sikkerhetsfunksjonene ved avdelingen. Utvalget inspiserte TMBN
og FSKs elektroniske og fysiske arkiv tilknyttet avdelingens sikkerhets-
og etterretningsfunksjoner.
I årsmeldingen for 2012 omtalte utvalget en
uanmeldt inspeksjon av Etterretningsbataljonen på Setermoen leir.
Den ble gjennomført på bakgrunn av en klage fra to journalister
om overvåking og registrering. Da utvalget undersøkte Etterretningsbataljonens
lukkede datanettverk, ble det funnet opplysninger om de to klagerne, herunder
navn, bilde, utdanning og arbeidshistorikk. Utvalget fant videre
at Etterretningsbataljonen hadde behandlet opplysninger om ytterligere
syv journalister i sine systemer.
Utvalget kritiserte Etterretningsbataljonen
for å ha behandlet opplysningene om journalistene uten rettslig
grunnlag og i strid med personopplysningsloven. Utvalget påpekte
også at det var svært uheldig om man på grunn av sin journalistiske
virksomhet registreres i systemene til de hemmelige tjenestene,
uten at det er grunnlag for det. På bakgrunn av informasjonen som
ble avdekket, fant ikke utvalget at Etterretningsbataljonen hadde
planlagt eller gjennomført noen former for kartlegging eller analyse
av noen av journalistene.
Utvalget har i utgangspunktet en ubetinget taushetsplikt
om sin virksomhet. Utvalget skal likevel avgi ugraderte uttalelser
til klagere og meldinger til Stortinget. Dette innebærer at utvalget
som hovedregel ikke vil orientere andre enn klagere og eventuelt
Stortinget om resultatet av en klagesaksbehandling. Men utvalget
mottok senere klager fra flere andre journalister om det samme forholdet.
Som følge av at til sammen fem av de ni journalistene som Etterretningsbataljonen
hadde behandlet opplysninger om, hadde klaget til utvalget, og dermed
var blitt gjort kjent med utvalgets funn i saken, besluttet utvalget
etter en konkret vurdering å fravike sin taushetsplikt i saken.
Derfor sendte utvalget i april 2013 en underretning til de øvrige
fire journalistene Etterretningsbataljonen hadde behandlet opplysninger
om, men som ikke hadde sendt klage til utvalget.
Utvalget har i etterkant av dette mottatt tre
nye klager rettet mot Etterretningsbataljonen. Utvalget gjennomførte
på denne bakgrunn en uanmeldt inspeksjon av bataljonen i mai 2013.
I tillegg gjennomførte utvalgets sekretariat en uanmeldt undersøkelse
på Setermoen leir i september 2013. I forbindelse med påstander
som var fremmet i en av klagene, ble det også gjennomført en uanmeldt
inspeksjon av Etterretningstjenestens hovedkvarter på Lutvann i
august 2013. Utvalget fant i sine undersøkelser ingen holdepunkter
for at det var begått ytterligere ulovlige eller kritikkverdige
forhold fra Etterretningsbataljonens side.