Jeg viser til brev fra kommunal- og forvaltningskomiteen
av 9. april 2014, hvor det bes om min vurdering av Dokument 8:47
S (2013-2014) - Representantforslag om en plan for fordeling av statlige
arbeidsplasser og statlige kompetansemiljøer i hele landet.
Staten er blant landets største arbeidsgivere, spiller
en viktig rolle i utviklingen av landets arbeidsmarkeder, og tilbyr
et bredt utvalg av arbeidsplasser for arbeidstakere med ulik bakgrunn og
kompetanse. Jeg er enig i at det vil være nyttig å se strukturelle,
forvaltnings- og kompetansemessige utfordringer mer overordnet og
i sammenheng. Statlig sysselsetting kan bl.a. ha dynamiske effekter
i både å stabilisere fordelingen av arbeidsplasser i landet, og
som et virkemiddel for å bidra til å styrke lokale og regionale
arbeidsmarkeder.
Utredninger som har sett på rekrutteringserfaringer
fra nyetablerte eller omlokaliserte statlige virksomheter og enheter
viser at virksomhetene over tid får rekruttert den kompetanse man
har behov for, og at rekrutteringen i stor grad er regional. I tillegg
pekes det på at et utvidet tilbud av arbeidsplasser i et arbeidsmarked
også kan gjøre det lettere å rekruttere til andre virksomheter i
området.
I løpet av perioden 2006-2011 økte statlig ansatte
med 14 500. Det er ikke nyetableringer eller større omorganiseringer
som har størst innvirkning på den geografiske fordelingen av arbeidsplasser.
Veksten har særlig foregått gjennom små, trinnvise utvidelser av
eksisterende virksomheter. Det har særlig vært vekst i statlig tjenesteyting,
som høyere utdanning og politi, men også i stedsuavhengige oppgaver
på tvers av sektorer. Dette innebærer at veksten har vært ulikt fordelt
mellom ulike typer arbeidsmarkedsregioner, med andre ord at det
meste av veksten er kommet der det har vært mest fra før. I Osloregionen
er det for eksempel langt flere statsansatte per innbyggere enn
andre steder i landet.
Jeg er enig i at arbeidsplasser «ut av Oslo»
ikke bør være et mål i seg selv. Oslo har som hovedstad mange arbeidsplasser
knyttet til sentralforvaltning, høyere utdanning og nasjonale kulturinstitusjoner.
Dette tilsier likevel ikke at det er mest hensiktsmessig eller ønskelig
at alle oppgaver som i dag utføres i Oslo nødvendigvis må være lokalisert
der. Men, det viktigste, sett opp mot tidligere års utvikling, er
å unngå at omorganisering eller vekst i større etater fører til vekst
i Osloregionen, dersom det finnes gode alternativer. Jeg ser det
ikke som formålstjenelig å ha et eget måltall for hvor mange arbeidsplasser som
skal flyttes ut av Oslo. Lokalisering må bygge på konkrete vurderinger.
I Sundvolden-erklæringen står det at Regjeringen
vil arbeide for å videreutvikle offentlig sektor og gjøre den til
en attraktiv arbeidsplass for kompetent arbeidskraft. Offentlig
sektor skal virke stabiliserende på arbeidsmarkedet, og det offentlige
skal være en moderne arbeidsgiver. I denne forbindelse har Regjeringen
sagt at man vil foreta en gjennomgang av strukturen i departementene
og direktoratene, med sikte på å forenkle og avbyråkratisere.
Moderniseringsarbeid i store virksomheter kan føre
til endring i lokalisering av hele eller deler av virksomhetene.
Prosesser for å minske kostnader eller bedre kvaliteten på tjenester
kan for eksempel innebære en konsentrasjon av oppgaver til nye eller
eksisterende enheter. Dette betyr samtidig at funksjonene potensielt
blir mer uavhengige med henhold til stedlig lokalisering. Utviklingen
av digitaliserte tjenester har også gjort at stadig flere virksomheter
er blitt lettere tilgjengelige for publikum, noe som i praksis gjør
de mer uavhengige av geografisk nærhet til tjenestemottakerne.
Fordelingen av statlig sysselsetting er et av mange
temaer Regjeringen arbeider med i forbindelse med videreutviklingen
av offentlig sektor. Jeg vil vurdere egnede fremgangsmåter for å inkludere
dette aspektet i moderniseringsarbeidet.