Presidentskapet viser til at Paris-prinsippene må gjenspeiles i mandatet til den nye nasjonale institusjonen for menneskerettigheter. Dette innebærer at nasjonal institusjon må gis et bredt mandat til å fremme og styrke menneskerettighetene i samsvar med internasjonale traktater og folkeretten for øvrig, Grunnloven, menneskerettighetsloven og øvrig lovgivning. Institusjonen skal fritt kunne vurdere ethvert spørsmål innenfor sitt kompetanseområde. Hovedfokuset skal være på nasjonale forhold.

Presidentskapet ser det i denne omgang ikke som hensiktsmessig å gi en uttømmende oversikt over oppgavene som bør tilligge nasjonal institusjon. Oppgavene må lovfestes, og det vil være naturlig å komme nærmere tilbake til dette i en fremtidig lovsak, jf. omtale nedenunder. Den overordnete oppgaven med å bidra til å styrke gjennomføringen av menneskerettighetene i Norge vil således suppleres av Paris-prinsippenes krav til oppgaveportefølje.

Presidentskapet viser til at en sentral oppgave vil være overvåking av menneskerettighetssituasjonen, herunder kartlegging og vurdering av norske forhold opp mot internasjonale standarder for å identifisere utfordringer og gi råd til myndighetene om forbedringer. Nasjonal institusjon skal selv kunne ta initiativ til, eller utføre på oppfordring fra myndigheter eller sivilsamfunn, særlige undersøkelser på samfunnsområder der det er indikasjoner på menneskerettighetsutfordringer. Om nødvendig skal nasjonal institusjon kunne være pådriver overfor myndighetene for å få iverksatt tiltak. I tillegg til rapportering nasjonalt bør institusjonen også bidra til internasjonale overvåknings- og rapporteringsprosesser.

Nasjonal institusjon forventes å bistå offentlige myndigheter med faglige råd i menneskerettighetsspørsmål. Også private aktører bør kunne få slik bistand, f.eks. norske selskaper med aktiviteter i utlandet.

Nasjonal institusjon bør ha som ambisjon å være en synlig aktør i samfunnsdebatten, og bør stimulere til relevant forskning og undervisning om menneskerettigheter.

Samarbeid med frivillige organisasjoner/det sivile samfunn vil være en viktig arbeidsmetode, og nasjonal institusjon antas å kunne ha en viktig samordningsrolle med hensyn til frivillige organisasjoners arbeid på menneskerettighetsfeltet. Også overfor de ulike ombudene bør institusjonen kunne legge til rette for styrket samordning av innsats og oppgaver.

Presidentskapet viser til at Paris-prinsippene forutsetter at de nasjonale institusjonene skal være åpne for henvendelse fra enkeltpersoner, men det settes ingen krav til individuell veiledning i klagesaker. Presidentskapet mener at nasjonal institusjon skal ha anledning til å gi veiledning til enkeltpersoner gjennom informasjon og rådgivning om menneskerettigheter, herunder om nasjonale og internasjonale klagemuligheter. Men i tråd med nåværende praksis mener presidentskapet at nasjonal institusjon ikke skal ha kompetanse til selv å behandle klager i enkeltsaker. I slike tilfelle kan institusjonen henvise til eksisterende ombudsordninger, rettsapparatet eller frivillige organisasjoner. Presidentskapet legger til grunn at ombudsmannsordningene til sammen må antas å være i stand til å fange opp brudd på menneskerettighetene. En klageordning vil også skape uklare ansvarsforhold mellom nasjonal institusjon og ombudene. En eventuell klageordning ved nasjonal institusjon, i tillegg til klageordningene hos de øvrige ombudene, vil dessuten være ressurs- og kostnadskrevende, og vil kunne gå på bekostning av kjerneoppgavene som Paris-prinsippene gir anvisning på.