Det vises i proposisjonen til at det ikke er
uvanlig at privatrettslige forhold påberopes som avvisningsgrunn
av andre parter enn tiltakshaver eller søker i en byggesak som er
til behandling i kommunen. Med unntak av de tilfeller der loven selv
stiller krav om bestemte privatrettslige forhold som betingelse
for å få tillatelse, eller der hensynet til private er en del av
vurderingstemaet, er utgangspunktet og hovedregelen at privatrettslige
forhold er de kommunale bygningsmyndighetene uvedkommende og at
slike tvister må løses i rettsapparatet. Dette fremgår av plan-
og bygningsloven § 21-6 og av lovens forarbeider. Av bestemmelsen
følger det videre at kommunen kan avvise en søknad dersom det er
klart at tiltakshaver mangler de nødvendige privatrettslige rettigheter
som søknaden forutsetter.
Departementet har mottatt henvendelser som viser
at bestemmelsen praktiseres forskjellig i kommunene og av fylkesmannsembetene.
Dette synes å skyldes at forarbeidene til plan- og bygningsloven
av 2008 inneholder noe motstridende og uklar omtale av hvordan bestemmelsen
skal forstås, særlig hensett til det som er omtalt i særmerknaden
til bestemmelsen i Ot.prp. nr. 45 (2007–2008) punkt 27.5 kontra
det som fremgår av bestemmelsens ordlyd.
Det er også stilt spørsmål om bygningsmyndighetene
har plikt til å avvise en søknad i de tilfeller der det er klart
at tiltakshaver ikke har de privatrettslige rettigheter søknaden
forutsetter.
Det fremgår av proposisjonen at den klare hovedregelen
etter plan- og bygningsloven § 21-6 er at bygningsmyndighetene som
utgangspunkt ikke skal ta stilling til privatrettslige forhold ved behandling
av byggesøknader.
Denne hovedregelen gjelder dersom ikke «annet følger
av loven her». Dette fordi det er noen bestemmelser i plan- og bygningsloven
som uttrykkelig oppstiller vilkår om at bestemte privatrettslige
forhold må foreligge før kommunen kan gi tillatelse til et tiltak.
Etter plan- og bygningsloven § 21-6 er det først når
det fremstår som klart at tiltakshaver ikke har de privatrettslige
rettighetene søknaden forutsetter, at bygningsmyndighetene kan avvise søknaden.
Med «klart» menes at det må foreligge mer enn vanlig sannsynlighetsovervekt.
Av kravet om at det må fremstå som klart, følger det at bygningsmyndighetene
er ment å ha en begrenset undersøkelsesplikt.
Dette innebærer at en avvisning skal være forbeholdt
de klare tilfellene.
Det vises i proposisjonen til at klarhetskravet
i plan- og bygningsloven § 21-6 antagelig har størst betydning ved
bygging på annen manns grunn, og avviker noe fra de retningslinjene
Sivilombudsmannen tidligere har gitt uttrykk for i henholdsvis årsmeldingen
2002 side 35 og årsmeldingen 2005 side 30. Av ombudsmannens retningslinjer
fra 2005 ble det uttalt følgende om bygging på annen manns grunn:
«Gjelder derimot søknaden et tiltak på annen manns
grunn, blir det privatrettslige utgangspunktet motsatt. Her er utgangspunktet
at man ikke har rett til å disponere over eiendommen og det er den
som hevder å ha en slik rett som må sannsynliggjøre denne. I slike
tilfeller bør således uklarheter med hensyn til det privatrettslige
grunnlaget medføre avvisning av søknaden».
Ombudsmannens praksis ble forstått slik at tiltakshaver
måtte bevise at han hadde de privatrettslige rettighetene søknaden
forutsatte. Hvis det var uklart om han hadde de nødvendige privatrettslige
rettighetene, kunne bygningsmyndighetene avvise søknaden. Etter
gjeldende plan- og bygningslov § 21-6 er rettstilstanden nå motsatt.
Det er bare der det er klart at tiltakshaver ikke har de privatrettslige
rettighetene at søknaden kan avvises.
Dersom det er tale om bygging på annen manns grunn
og bygningsmyndighetene har mottatt protest fra grunneier/hjemmelshaver
til den aktuelle eiendommen, vil dette utløse en begrenset undersøkelsesplikt
for bygningsmyndighetene. Etter plan- og bygningsloven § 21-6 fjerde
punktum kan bygningsmyndighetene, i stedet for direkte avvisning,
fastsette frist for tiltakshaver for supplering av søknaden med
nødvendig informasjon eller dokumentasjon som klargjør de privatrettslige
forholdene i byggesaken. Bygningsmyndighetene «skal kun vurdere
sannsynligheten av rettighetens eksistens så langt den har betydning
for om en tillatelse skal gis eller ikke», jf. særmerknaden til
bestemmelsen i Ot.prp. nr. 45 (2007–2008) punkt 27.5.
Dersom tiltakshaver fremlegger en avtale, et
tinglyst dokument eller lignende som tilsier at tiltakshaver på
en eller annen måte kan ha rett til å bygge på annen manns eiendom,
er utgangspunktet at søknaden skal tas under realitetsbehandling.
Det vil ikke være tilstrekkelig for å kunne avvise at det er uklart
om tiltakshaver har de nødvendige privatrettslige rettigheter.
Hvis det gis tillatelse, bør det fortrinnsvis
fremgå av vedtaket til bygningsmyndighetene at dette kun gjelder
forholdet til plan- og bygningslovgivningen, og ikke innebærer noen
avgjørelse av hvorvidt tiltaket vil være i strid med private rettigheter.
Det vises i proposisjonen til at bygging på sameie-,
borettslags- eller eierseksjonstomt er en tilbakevendende problemstilling
når det gjelder privatrettslige forhold. Der tiltakshaver søker om
tillatelse til å oppføre et tiltak på fellesareal hvor det er uklarheter
rundt det underliggende privatrettslige forholdet, skal bygningsmyndighetene
som et utgangspunkt ta søknaden under realitetsbehandling. Plan-
og bygningsloven legger ikke opp til at bygningsmyndighetene har noen
utvidet undersøkelsesplikt i disse tilfellene. Men dersom bygningsmyndighetene
i forbindelse med søknaden mottar uttrykkelige protester fra styret
i sameiet/borettslaget der det helt klart fremgår at tiltakshaver
ikke har privatrettslig adgang til å oppføre tiltaket, vil dette
utløse en begrenset undersøkelsesplikt. Tiltakshaver bør i slike
tilfeller gis adgang til å fremlegge dokumentasjon om at de nødvendige
privatrettslige rettighetene er oppfylt, jf. § 21-6 siste punktum. Dersom
slik dokumentasjon ikke kan frembringes, har departementets utgangspunkt
vært at søknaden i slike tilfeller skal avvises.
Av ordlyden i plan- og bygningsloven § 21-6 fremgår
det at en søknad «kan» avvises i tilfeller der det fremstår som
klart at tiltakshaver ikke har de privatrettslige rettighetene søknaden
forutsetter. Det er særlig ved bygging på sameietomt og ved bygging
på annen manns eiendom at det har oppstått tvil om hvordan bestemmelsen
skal tolkes, særlig hensett til hva som fremkommer av merknaden
til bestemmelsen i Ot.prp. nr. 45 (2007–2008) punkt 7.5.3.3 hvor
det ble påpekt at kommunen i de åpenbare tilfellene bør velge avvisning,
og vist til at i «de tilfellene det er tilstrekkelig klart at tiltakshaver
ikke har den privatrettslige rådighet over den aktuelle eiendom,
kan det virke rimeligere at han skaffer en rettslig avklaring før
søknaden behandles etter plan- og bygningsloven». Departementet
har derfor vært av den oppfatning at dersom det fremstår som klart
at tiltakshaver ikke har de nødvendige privatrettslige rettighetene
som søknaden forutsetter, skal bygningsmyndighetene avvise søknaden.
Departementet foreslo derfor at ordlyden i bestemmelsen ble endret
tilsvarende.
Det fremgår av proposisjonen at på tross av
at enkelte høringsinstanser har uttrykt skepsis til forslaget, har
departementet kommet til at det er grunnlag for å opprettholde forslaget.
Ordet «kan» i plan- og bygningsloven § 21-6
innebærer at bygningsmyndighetene etter lovens ordlyd har et visst
spillerom med hensyn til om de velger å behandle søknaden eller
avvise denne. Ved å endre ordlyden fra «kan» til «skal» kan ikke
bygningsmyndighetene lenger velge å realitetsbehandle en søknad
hvor tiltakshaver ikke har de nødvendige privatrettslige rettighetene,
men vil være forpliktet å avvise søknaden. Selv om departementet
anser dette for å være en klargjøring av bestemmelsen i tråd med
departementets praktisering, ser vi at dette også kan oppfattes
som en innstramming av bestemmelsen, slik Maskinentreprenørenes forening
påpeker. Departementet er likevel av den oppfatning at ordet «kan»
åpner for skjønnsmessige vurderinger som kan medføre ulik praktisering
av bestemmelsen og dermed uforutsigbarhet for involverte parter.
Departementet har merket seg at selv om flere
av høringsinstansene har uttrykt skepsis til å endre fra «kan» til
«skal», synes argumentasjonen deres i hovedsak å bygge på at det
er forståelsen av begrepet «klart» som skaper utfordringer i byggesaken.
Departementet har i Ot.prp. nr. 45 (2007–2008) punkt
27.5 og tidligere uttalelser om hva som ligger i begrepet «klart»,
gitt uttrykk for at begrepet betyr at det må foreligge mer enn vanlig sannsynlighetsovervekt.
Som Advokatforeningen påpeker tilsier dette at det må være mer enn femti
prosent sannsynlighet for at tiltakshaver ikke har de nødvendige
privatrettslige rettigheter, for at bygningsmyndighetene skal kunne
avvise søknaden. Departementet ser at klarhetskriteriet kan skape
unødige tolkningsproblemer for bygningsmyndighetene og medføre at
det oppstår situasjoner hvor bygningsmyndighetene bruker betydelige
ressurser på å avklare kompliserte privatrettslige forhold, i strid
med det som var intensjonen med bestemmelsen.
Departementet mener av den grunn at det er grunn
til å ta hensyn til høringsinnspillet fra Oslo kommune og Advokatforeningen.
Departementet foreslår derfor å endre ordlyden i bestemmelsen fra
«klart» til «åpenbart» for å tydeliggjøre at terskelen for å kunne
avvise er høy. Denne konkrete løsningen har ikke vært på høring,
men etter departementets vurdering er dette en mindre endring som
vil bringe plan- og bygningsloven § 21-6 bedre i samsvar med det
som var den opprinnelige intensjonen med bestemmelsen.
For at bestemmelsen om privatrettslige forhold skal
ha en forenklende funksjon i byggesaker, mener departementet at
forslaget om å endre ordlyden fra «kan» til «skal» må opprettholdes.
Etter departementets vurdering vil disse endringene samlet sett
innebære at den tolkningstvilen som i dag foreligger reduseres betraktelig,
og at dette vil medføre større likebehandling og bedre forutsigbarhet
for tiltakshaver. Dersom plan- og bygningsloven § 21-6 skal fungere
etter sin hensikt, bør klageinstansen som et utgangspunkt utvise
noe tilbakeholdenhet med å overprøve kommunens vurdering om at det
ikke foreligger grunnlag for avvisning etter § 21-6.
Når det gjelder forslagene fra henholdsvis Norsk Vann
og Statens vegvesen, se proposisjonen, ser departementet ikke grunnlag
for å gå videre med disse.
Det vises i proposisjonen til at forslaget må
antas å medføre at terskelen for å avvise søknader heves, og at
dette kan føre til at flere saker hvor det foreligger tvil bringes
inn for domstolene. Departementet legger imidlertid til grunn at forslaget
gir avklaring av forhold som i noen grad har gitt grunnlag for tolkningstvil
og forskjellsbehandling. Forslaget antas således å innebære forenkling
og klargjøring, uten å medføre noen negative administrative eller økonomiske
konsekvenser av betydning.
Det følger av plan- og bygningsloven § 21-4 første
ledd at når søknaden er fullstendig, skal kommunen snarest mulig
gi tillatelse dersom tiltaket ikke er i strid med bestemmelser gitt
i eller i medhold av plan- og bygningslovgivningen. Dette er lovfesting
av prinsippet om at plan- og bygningsloven er en «ja-lov».
Kommunen skal i saksbehandlingen legge til grunn
tiltakshavers eller det ansvarlige foretakets opplysninger om at
tiltaket oppfyller tekniske krav, men det er i bestemmelsen lagt
til: «dersom ikke forholdene tilsier noe annet». Hovedregelen er
dermed at det er søker som har ansvaret for at tekniske krav i plan-
og bygningsloven og byggteknisk forskrift blir fulgt. Det kan imidlertid
hende at kommunen i søknadsbehandlingen ser at søker har tatt feil
når det gjelder etterlevelse av de tekniske kravene. Dersom det
gis tillatelse basert på det som er opplyst i søknaden, vil man
kunne risikere at tiltaket i noen tilfeller ikke fullt ut er i samsvar
med bestemmelser i byggteknisk forskrift eller loven selv. Kommunen
skal da ikke være nødt til å legge til grunn slike «ulovlige» tekniske
løsninger og plikter ikke å gi tillatelse.
Selv om enkelte av høringsinstansene uttrykker noe
skepsis til forslaget om å stryke formuleringen «dersom forholdene
ikke tilsier noe annet» i plan- og bygningsloven § 21-4 første ledd
andre punktum, fremmer departementet forslaget. Dette fordi formuleringen
i for stor grad åpner for skjønn og dermed fører til ulikheter i
saksbehandlingen mellom kommunene og usikkerhet for tiltakshaver
om hva kommunen kan kreve dokumentert av tekniske krav. Endringen
er slik departementet ser det nødvendig av hensyn til klargjøring
og forenkling av kommunens oppgaver i forbindelse med saksbehandling.
Departementet er enig med høringsinstansene som
påpeker at det er behov for å utarbeide klare bestemmelser om når
kommunen kan gripe inn med tilsyn i byggesaker. Dette er et forhold
som ikke har vært på høring. Departementet vil imidlertid vurdere
om dette er et forhold som på sikt kan avklares nærmere i forskrift.
Med mindre det foreligger en materiell avslagsgrunn,
har kommunen plikt til å gi tillatelse, alternativt må det nedlegges
midlertidig forbud mot tiltak. Kommunen kan ikke etter en skjønnsmessig
vurdering velge å gi avslag dersom tiltaket er i samsvar med alle
bestemmelser gitt i eller i medhold av plan- og bygningsloven. Kommunen
kan heller ikke gi tillatelse i strid med loven, arealplan med videre,
se særmerknaden til bestemmelsen, Ot.prp. nr. 45 (2007–2008) punkt
27.5.
§ 21-4 klargjør hva som er kommunens oppgaver
i forbindelse med søknadsbehandlingen. For å redusere usikkerheten
om hva bygningsmyndighetene har et selvstendig ansvar for å avklare i
saksbehandlingen, og hvilke oppgaver som fullt og helt er overlatt
til de ansvarlige aktørene for tiltaket, er det inntatt i første
ledd andre punktum at kommunen skal bygge på tiltakshavers eller
det ansvarlige foretakets opplysninger om at tiltaket oppfyller
tekniske krav. Med dette menes tekniske krav etter plan- og bygningsloven
og byggteknisk forskrift. Denne presiseringen er ment som en klargjøring
av at tiltakets tekniske sider som hovedregel faller utenfor hva
kommunen skal vurdere i søknadsbehandlingen.
Det vises i proposisjonen til at det er en grunnleggende
forutsetning for tillatelse at tiltaket oppfyller tekniske krav.
Dersom det for kommunen fremstår som åpenbart at det omsøkte tiltaket
er i strid med de tekniske kravene, kan kommunen avslå søknaden.
Se nærmere omtale i proposisjonen.
Plan- og bygningsloven § 25-1, som regulerer kommunens
tilsynsplikt i byggesaker, angir ingen klare kriterier eller mål
for omfanget av tilsynet, ettersom dette i stor grad vil avhenge
av ressurser, fagkompetanse og kapasitet i kommunen, jf. Ot.prp.
nr. 45 (2007–2008) punkt 12.7.2 og punkt 27.9. Tilsyn er altså ikke
begrenset til temaer eller bestemte faser i en byggesak. Det er ikke
noe skarpt skille mellom kommunens saksbehandling og tilsyn, se
i den forbindelse Ot.prp.nr. 45 (2007–2008) punkt 8.4.
Som et generelt utgangspunkt kan det likevel
til en viss grad trekkes opp en grense. Se proposisjonen for nærmere
omtale.
Forslaget er en klargjøring av hva som er kommunens
plikter i forbindelse med saksbehandlingen, og tydeliggjør at det
er det ansvarlige foretaket eller tiltakshaver selv som har ansvaret for
at tiltaket tilfredsstiller de tekniske kravene, ikke kommunen.
Forslaget antas å innebære forenkling og klargjøring,
og vil neppe få negative administrative eller økonomiske konsekvenser
av betydning for private eller offentlige.
På bakgrunn av høringsforslaget om å gjøre en del
tiltak registreringspliktige, ble det foreslått noen endringer i
plan- og bygningsloven § 29-4 om plassering av byggverk. Videre
foreslo departementet enkelte presiseringer og rettelser i bestemmelsen.
Etter plan- og bygningsloven § 29-4 første ledd første
punktum skal byggverkets plassering, herunder høydeplassering, og
byggverkets høyde godkjennes av kommunen. Andre punktum i første
ledd pålegger kommunen å påse at veglovens bestemmelser om byggegrenser
og frisikt blir fulgt. Tredje punktum fastslår at bygninger med
gesimshøyde over 8 meter og mønehøyde over 9 meter bare kan oppføres
med hjemmel i plan etter lovens kapittel 11 eller 12.
I plan- og bygningsloven § 29-4 andre ledd er hovedregelen
at med mindre en rettslig bindende plan fastsetter noe annet, skal
avstand fra nabogrense være minst halve høyden av byggverket, men
aldri mindre enn 4 meter.
I plan- og bygningsloven § 29-4 tredje ledd
bokstav a) åpnes det imidlertid for at kommunen kan gi tillatelse
til at et tiltak blir plassert nærmere enn avstandsreglene i andre
ledd dersom den aktuelle nabo samtykker. Men tiltakshaver har ikke noe
rettskrav på plassering i henhold til hva det kan gis samtykke til.
Etter plan- og bygningsloven § 29-4 tredje ledd bokstav b) kan kommunen også,
uten samtykke fra nabo, tillate at frittliggende garasjer, uthus
og lignende mindre tiltak blir plassert nærmere nabogrense enn avstandskravene
i andre ledd.
I plan- og bygningsloven § 29-4 fjerde ledd
gis det hjemmel for å gi forskrifter om plassering av byggverk.
I høringsforslaget foreslo departementet endringer
i plan- og bygningsloven § 29-4, for å lovfeste at registreringspliktige
tiltak som garasjer, uthus og lignende kunne ligge inntil 1 meter
fra nabogrense. Det ble også foreslått å slå sammen bestemmelsens
tredje ledd bokstav a) og b), også som følge av forslaget om en
registreringsordning.
Videre ble det varslet at departementet i etterfølgende
forskriftsarbeid vil vurdere å ha samme arealbegrensning i plan-
og bygningsloven § 29-4 og plan- og bygningsloven § 20-4 for garasjer, uthus
og lignende mindre tiltak, og også vurdere om nye arealkrav vil
medføre behov for strengere branntekniske krav.
Det ble også foreslått enkelte presiseringer
og rettelser i bestemmelsen.
Merknadene fra høringsinstansene var i hovedsak
knyttet til de foreslåtte endringer i plan- og bygningsloven § 29-4
som følge av forslag om å lovfeste registreringspliktige tiltak.
Konkret gjelder det forslaget om å lovfeste at registreringspliktige
tiltak som garasjer, uthus og lignende kunne ligge inntil 1 meter
fra nabogrense, og forslaget om å slå sammen bestemmelsens tredje
ledd bokstav a) og b). Det vises til punkt 3.4 i proposisjonen for
omtale av høringsinstansenes syn.
Det vises i proposisjonen til at ettersom forslaget om
en registreringsordning ikke videreføres, se kapittel 3, vil departementet
i denne omgang heller ikke videreføre forslag om endringer i plan- og
bygningsloven § 29-4, med unntak av forslag om presiseringer og
rettelser.
Etter plan- og bygningsloven § 29-4 første ledd andre
setning skal kommunen påse at veglovens bestemmelser om byggegrenser
og frisikt blir fulgt. Det har vært stilt spørsmål om dette er en materiell
avslagshjemmel. Departementet har i tidligere uttalelser om forståelsen
av plan- og bygningsloven av 1985 § 70 påpekt at bygningsmyndighetene
ikke skal vurdere veglovens materielle krav. I stedet skal de påse
at nødvendig vurdering/tillatelse fra vegmyndighetene foreligger,
slik at den selvstendige avgjørelseskompetansen bygningsmyndighetene
har, i all hovedsak ligger i å avgjøre hvorvidt det er nødvendig
å forelegge saken for vegmyndighetene. Hovedregelen er at bygningsmyndighetene
ikke er forpliktet til å avslå når det ikke foreligger samtykke
eller uttalelse fra annen myndighet. Derimot har kommunen i en rekke
tilfeller en foreleggelsesplikt for de samme myndighetene. Dette
gjelder også vegmyndighetene. Frisiktbestemmelsene i vegloven står
imidlertid i en særstilling, siden de er eksplisitt nevnt i plan-
og bygningsloven § 29-4. Det vises i proposisjonen til at departementet
tidligere har fastslått at bestemmelsen gir direkte avslagshjemmel
etter plan- og bygningsloven, i all hovedsak der det foreligger
negativ uttalelse fra vegmyndighetene.
Etter nåværende § 29-4 andre ledd er minste
lovlige avstand til nabogrense fire meter med mindre annet følger
av unntak etter tredje ledd eller dispensasjon. For en del mindre
tiltak er det imidlertid fastsatt i forskrift at minste avstand
kan være mindre enn fire meter også uten et vedtak om dette. For
at ordlyden i § 29-4 ikke skal være misvisende, foreslås det i proposisjonen
å presisere at krav til minste avstand kan fremgå av forskrift.
Etter nåværende § 29-4 tredje ledd kan kommunen
tillate at garasjer mv. plasseres nærmere nabogrense enn fire meter,
jf. bestemmelsen bokstav b). Bestemmelsen er tolket slik at den bare
gjelder for frittliggende byggverk. Departementet foreslår i proposisjonen
å presisere dette. Departementet anser imidlertid at dette ikke
kan innebære at det må søkes om et tilbygg på en bygning som nevnt
i bestemmelsen, så lenge bygningen ikke blir større enn den rammen
som er angitt. Hvis det vedtas en øvre grense på 50 m², vil tiltakshaver
både kunne oppføre en frittstående bygning på inntil 50 m² som ikke skal
brukes til varig opphold eller et tilbygg på en slik bygning så
lenge det samlede arealet inkludert tiltaket ikke overstiger 50
m².
I plan- og bygningsloven § 29-4 fjerde ledd
er det en feil henvisning. Regelen skal henvise til tredje ledd
bokstav b), ikke andre ledd bokstav b). Rettingen innebærer ikke
realitetsendringer. Videre foreslås det å endre ordet «bygning»
til «byggverk» i dette leddet da mindre tiltak ikke nødvendigvis
må være bygning.
Det vises i proposisjonen til at den generelle
forskriftshjemmelen i plan- og bygningsloven av 1985 § 6 som ga
departementet kompetanse til å gi forskrifter, ikke ble videreført
i plan- og bygningsloven av 2008. Av hensyn til rettssikkerhet og
brukervennlighet ble forskriftshjemlene i loven av 2008 gitt i tilknytning
til den eller de konkrete bestemmelse(r) forskriften skulle utfylle,
enten i kapittelet eller i bestemmelsen selv.
Det vises i proposisjonen til at det ved en
inkurie i plan- og bygningsloven § 29-4 fjerde ledd ikke er omtalt
at departementet har forskriftskompetanse etter denne bestemmelse.
Departementet foreslår at bestemmelsen i plan- og bygningsloven
§ 29-4 fjerde ledd rettes slik at det uttrykkelig nå fremgår at
departementet kan gi forskrifter til bestemmelsen. Rettingen innebærer
ikke endringer i det som er antatt å være gjeldende rett.
Det fremgår av proposisjonen at de foreslåtte
endringene er klargjørende og antas ikke å ha økonomiske eller administrative
konsekvenser av negativ betydning for det offentlige eller private.
Det vises i proposisjonen til at når en søknad
er fullstendig, skal kommunen snarest mulig og senest innen den
frist som er fastsatt i plan- og bygningsloven § 21-7, gi tillatelse
dersom tiltaket ikke er i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold
plan- og bygningsloven. Tiltakshaver har som utgangspunkt rettskrav
på å få innvilget søknad om tillatelse dersom det omsøkte tiltak
er i samsvar med plan- og bygningslovgivningen, jf. plan- og bygningsloven
§ 21-4.
En problemstilling som har dukket opp, er om kommunen
likevel har adgang til å avslå et tiltak som er i samsvar med lov,
forskrift og reguleringsplan, i de tilfeller gjennomføringen av
tiltaket vil skape ulovlige forhold andre steder.
Departementet har i flere tolkningsuttalelser
lagt til grunn at bygningsmyndighetene ikke er avskåret fra å legge
vekt på at en tillatelse vil føre til et ulovlig forhold på annen
manns grunn som vil bli tilnærmet umulig å rette opp i etterkant.
Se proposisjonen for eksempler.
En praksis hvor kommunen er forpliktet til å godkjenne
tiltak som åpenbart medfører ulovlige forhold andre steder, vil
etter departementets vurdering undergrave viktige hensyn som plan- og
bygningslovgivningen er satt til å ivareta. En slik praksis vil
komme i direkte konflikt med de oppgaver kommunen er satt til å
utføre etter plan- og bygningsloven § 1-4 første ledd, herunder
påse at plan- og bygningslovgivningen overholdes i kommunen. Dersom
kommunen er forpliktet til å godkjenne tiltak som etablerer ulovligheter
annet sted, vil det i seg selv vanskeliggjøre retting av de ulovlige
forhold i etterkant. Etter departementets vurdering innebærer dette en
sløsing med forvaltningens ressurser og er klart uheldig sett i
et samfunnsøkonomisk perspektiv.
For å klargjøre regelverket og skape forutsigbarhet,
og på bakgrunn av innkomne høringsuttalelser, foreslår departementet
i proposisjonen å gi kommunen hjemmel til å avslå et tiltak som
er i samsvar med plan- og bygningsloven dersom en slik tillatelse
vil føre til at tiltak på annen eiendom kommer i strid med tidligere
gitte byggetillatelser.
Bestemmelsen er en selvstendig avslagshjemmel.
Hensikten med bestemmelsen er å sikre at nye tiltak
ikke ødelegger for de krav som det offentlige har stilt i tidligere
gitte tillatelser, slik at ulovlige forhold etter plan- og bygningsloven oppstår.
Videre er hensikten å sikre at kommunen ikke blir forpliktet til
å godkjenne slike tiltak, og være henvist til kun å gripe fatt i
det ulovlige forholdet i ettertid.
Ved bygningsmyndighetenes behandling av søknader
om byggetillatelse, skal bygningsmyndighetene legge vekt på om en
tillatelse vil føre til et ulovlig forhold på annen manns grunn.
Departementet bemerker at det må være klart at byggetillatelse ikke
kan gis for tiltak som for eksempel vil ødelegge den lovlige atkomsten
til en annen eiendom. På den måten ville de private ellers fritt
kunne undergrave de offentligrettslige kravene som skal ivaretas
i en byggesak.
Det vises i proposisjonen til at avslagshjemmelen
ikke er ment å være så vidtrekkende at samtlige forhold ved et tiltak
omfattes. Hensikten med bestemmelsen er å gi kommunen den nødvendige
sikkerhetsventilen til å kunne påse at viktige hensyn etter plan-
og bygningslovgivningen, slik som krav om vann, avløp, atkomst og parkering,
overholdes. Det avgrenses således mot generelle ulemper og krav
som ikke omfattes av nevnte forhold.
Det pekes i proposisjonen på at forslaget er
en kodifisering av departementets praksis.
Komiteen viser til
at dagens bestemmelse om privatrettslige forhold medfører at det
for ofte oppstår situasjoner hvor bygningsmyndighetene bruker betydelige
ressurser på å avklare kompliserte privatrettslige forhold. De foreslåtte
endringer i bestemmelsen tydeliggjør at bygningsmyndighetene har
plikt til å avvise byggesøknader hvor tiltakshaver ikke har de nødvendige
privatrettslige rettighetene.
Komiteen er også enig i at man
på bakgrunn av høringsinnspill foretar endringer i vilkåret for
å kunne avvise, ved at dette er endret fra «klart» til «åpenbart».
Disse to endringene vil samlet sett innebære at den tolkningstvilen
som i dag foreligger, blir betraktelig redusert.
Komiteen mener at forslaget til
endringer vil gjøre bestemmelsen lettere å praktisere for kommunene,
samt føre til økt likebehandling og bedre forutsigbarhet for tiltakshaver.
Komiteen støtter regjeringens
forslag og har ingen ytterligere merknader.
Komiteen viser til
at etter dagens plan- og bygningslov § 21-4 første ledd skal kommunen
i saksbehandlingen legge til grunn tiltakshavers eller det ansvarlige
foretakets opplysninger om at tiltaket oppfyller tekniske krav dersom
ikke forholdene tilsier noe annet. Dette innebærer at kommunen,
dersom de ved å se på søknaden mener at søker har tatt feil når
det gjelder etterlevelse av de tekniske kravene, ikke behøver å legge
til grunn foretakets opplysninger om tekniske krav og dermed heller
ikke plikter å gi tillatelse.
Komiteen mener at dagens bestemmelse
gir rom for skjønn i kommunen fordi det ikke sies noe om hvilke
forhold som kan medføre at kommunen foretar en selvstendig vurdering
av de tekniske sidene i et tiltak. Byggenæringen har også gitt tilbakemelding
om at det kan være stor variasjon i hva som kreves i de forskjellige
kommunene for like tiltak og at dette skaper lite forutsigbarhet
i søknadsprosessen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, mener at forslaget om å fjerne kommunens mulighet
til å vurdere tekniske krav i forbindelse med byggesaksbehandlingen
er et viktig tiltak for å skape mer forutsigbarhet for utbyggerne
og kommunene. Forslaget vil ikke gå på bekostning av kvalitet da
kommunen uansett vil ha anledning til å vurdere de tekniske kravene
ved tilsyn.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet støtter regjeringens forslag og har
ingen ytterligere merknader.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Venstre og Sosialistisk Venstreparti er kritiske til forslaget
om å fjerne kommunens mulighet til å vurdere tekniske krav i forbindelse
med byggesaksbehandlingen. Adgangen til å vurdere de tekniske kravene
er særlig viktig når kravet om lokal godkjenning av foretak nå fjernes. Disse
medlemmer frykter at kvaliteten svekkes om ikke kommunene
lenger har denne adgangen, og mener hensynet til effektivisering
av byggesaksbehandlingen ikke bør gå på bekostning av lokalt skjønn
som utøves for å sikre god kvalitet i alle deler av byggenæringen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at flere høringsinstanser
påpeker at adgangen til å vurdere oppfyllelse av de tekniske kravene
ikke bør flyttes til etter at tillatelse er gitt. Disse medlemmer mener
verken tiltakshaver eller samfunnet for øvrig er tjent med at bygningsmyndighetene
ikke bidrar til at avvik fra regelverket blir rettet på et så tidlig
tidspunkt som mulig, og går derfor imot forslaget.
Komiteen viser til
at forslaget innebærer rettinger og presiseringer i plan- og bygningsloven § 29-4
om plassering av byggverk.
Komiteen støtter regjeringens
forslag og har ingen ytterligere merknader.
Komiteen mener at
plan- og bygningsloven skal være en ja-lov. Dette betyr at dersom
et tiltak er i samsvar med bestemmelser gitt i eller i medhold plan-
og bygningsloven, så har man etter loven i utgangspunktet et rettskrav
på å få innvilget søknaden.
Det kan likevel oppstå situasjoner hvor et ellers lovlig
tiltak vil føre til at det oppstår ulovlige forhold andre steder.
Dersom kommunen er forpliktet til å godkjenne tiltak som etablerer ulovligheter
annet sted, vil det gjøre det svært vanskelig å rette de ulovlige
forhold i etterkant, og vil være en sløsing med forvaltningens ressurser
og klart uheldig sett i et samfunnsøkonomisk perspektiv.
Komiteen mener at for å kunne
klargjøre regelverket og skape forutsigbarhet er det riktig å innføre
en ny bestemmelse i plan- og bygningsloven som gir kommunen hjemmel
til å avslå et tiltak som er i samsvar med plan- og bygningsloven
dersom en slik tillatelse vil føre til at tiltak på annen eiendom
kommer i strid med tidligere gitte byggetillatelser. Avslagshjemmelen
er begrenset til kun å gjelde at viktige hensyn etter plan- og bygningslovgivningen,
slik som krav om vann, avløp, atkomst og parkering, overholdes.
Forslaget er en kodifisering av etablert forvaltningspraksis,
og et viktig bidrag til forenkling og økt forutsigbarhet.
Komiteen støtter regjeringens
forslag og har ingen ytterligere merknader.