I proposisjonen vises det til at det i dag er
en generell frist på 12 uker for behandling av ordinære byggesøknader.
Fristen på 12 uker gjelder kun for søknader som er i samsvar med
gjeldende arealplaner, det vil si at tiltak som krever dispensasjon
fra plan ikke er underlagt en tidsfristregel. Saker om dispensasjon
fra byggereglene er derimot underlagt de vanlige tidsfristreglene.
Det vises i proposisjonen til at det kan være
vanskelig å forstå, både for utbyggere, kommuner og andre aktører,
hvorfor det er tidsfrist når byggesaken krever dispensasjon fra
byggereglene, men ikke når den også (eller bare) gjelder planspørsmål.
Begge typene omfattes av kravene i plan- og bygningsloven § 19-2
om dispensasjon, dog med noen ulike vurderingstemaer.
Et annet forhold som også kan fremstå som vanskelig
å forstå for tiltakshavere, er at det oppstår ulike saksbehandlingsprosesser
for et tiltak avhengig av om kravet er gitt i lov eller plan, for eksempel
krav om avstand fra nabogrense eller veg. Mange kommuner behandler
likevel byggesaker som krever dispensasjon fra plan, og byggesaker
som krever dispensasjon fra byggereglene, likt, og da innenfor tidsfristen
på 12 uker. I klagesaker er det innført felles frist.
Innføring av tidsfrist ved behandling av søknad om
dispensasjon fra plan ble tidligere foreslått av Bygningslovutvalget
i NOU 2005:12. Fristen ble der foreslått satt til 16 uker. Forslaget
fikk en blandet mottakelse av høringsinstansene. Forslaget ble ikke
fremmet av Kommunal- og regionaldepartementet i Ot.prp. nr. 45 (2007–2008)
punkt 7.5.5.10, men det ble uttrykt et generelt ønske om at daværende
Miljøverndepartementet skulle vurdere å innføre en frist, ut fra behovet
for likebehandling.
Det vises i proposisjonen til at tidsfrister
skaper bedre forutsigbarhet og sannsynligvis en raskere og mer effektiv
byggesaksbehandling.
Byggesaker som krever dispensasjon fra plan
og planbestemmelser kan reise spørsmål om bredere planvurderinger
og helhetlige avveininger av arealbruk og interesser. Det vil si
at det kan være behov for andre prosesser før det eventuelt fattes
vedtak. Videre vil denne type saker i noen kommuner behandles politisk.
Det pekes i proposisjonen på at det derfor er viktig å fastsette en
fristlengde som både ivaretar nasjonale og regionale interesser
og rettssikkerheten til den enkelte, samtidig som det skapes forutsigbarhet
og raskere og mer effektiv byggesaksbehandling, blant annet for
å unngå tapte gebyrinntekter for kommunene.
Det går frem av proposisjonen at mange høringsinstanser
mener en saksbehandlingsfrist på 12 uker er for kort dersom tiden
som medgår til å innhente høringsuttalelser fra statlige og regionale
myndigheter skal regnes inn i saksbehandlingstiden, særlig sett
hen til at det ikke er foreslått noen uttalelsesfrist for disse
myndighetene.
Det vises i proposisjonen til at departementet
er enig i at det vil kunne være problematisk for kommunen å overholde
frister i byggesaker som krever dispensasjon der statlige og regionale myndigheter
har krav på å få uttale seg, dersom de myndigheter som skal uttale
seg ikke selv har noen frist å forholde seg til. Dette vil kunne
medføre at andre myndigheters saksbehandlingstid vil kunne påvirke
kommunens mulighet til å holde sin saksbehandlingsfrist, med den
konsekvens at kommunen får reduserte gebyrinntekter. Dette kan i
noen grad unngås ved at kommunen ensidig forlenger fristen. En utstrakt
bruk av denne muligheten vil imidlertid fort kunne undergrave hovedregelen
om at søknaden skal behandles innen 12 uker, og medføre ekstraarbeid
for kommunene som må ta stilling til dette i hver enkelt sak.
Departementet viderefører likevel forslaget
om at kommunen får en frist på 12 uker for å behandle byggesaker
der det er søkt om dispensasjon fra plan eller planbestemmelser.
Imidlertid foreslås det i proposisjonen at fristen ikke løper i
den tiden den ligger til uttalelse hos regionale og statlige myndigheter.
For å nå målet om at dispensasjonssøknader skal behandles
innen en rimelig tid, foreslås det å utvide forskriftshjemmelen
i plan- og bygningsloven § 19-2 slik at departementet i forskrift
gis adgang til å fastsette tidsfrist for andre myndigheters uttalelse
i dispensasjonssaker.
For byggesaker er bestemmelser om kommunenes
adgang til fristforlengelse regulert i byggesaksforskriften §§ 7-2
og 7-3. Etter reglene i byggesaksforskriften § 7-3 første ledd kan
kommunen ensidig forlenge fristen på 12 uker dersom saken er særlig
komplisert, krever ekstra politisk avklaring, eller krever tillatelse
eller samtykke fra andre myndigheter. Dersom det innføres en frist
for andre myndigheters uttalelse i dispensasjonssaker, ser departementet
det som naturlig at dette blir tatt inn i byggesaksforskriften.
Departementet mener det er et viktig prinsipp at tiltak som krever
dispensasjon blir avklart med andre myndigheter. Videre bør disse
myndighetene sikres en mulighet til å be om fristforlengelse dersom
det innføres en frist for deres behandling. Også kommunens adgang
til selv å forlenge fristen der de trenger mer tid vil bli utredet
i forskriftsarbeidet.
Det er i byggesaksforskriften § 7-2 første ledd presisert
at nødvendig tidsbruk for feilretting og supplering av opplysninger
forlenger saksbehandlingsfristen.
Departementet foreslår i proposisjonen derfor
at reglene om gebyrnedsettelse også gjelder ved overskridelse av
fristen for disse sakene. Dette var ingen høringsinstanser uenig
i.
Departementet understreker i proposisjonen at innføring
av tidsfrist for behandling av byggesaker som krever dispensasjon
fra plan eller planbestemmelser, på samme måte som øvrige dispensasjoner,
ikke innebærer en lempeligere dispensasjonsvurdering eller berettiget
forventning om tillatelse i strid med gjeldende plangrunnlag. Det
er kun gebyrreduksjon som er virkemiddelet for oppfølging ved eventuell
fristoverskridelse.
Det følger av plan- og bygningsloven § 19-2
at departementet i forskrift kan fastsette tidsfrist for behandling
av dispensasjonssaker.
For å samkjøre regelverket for plan- og byggesak
foreslår departementet i proposisjonen at forskriftshjemmelen i
plan- og bygningsloven § 19-2 presiseres og utvides noe, slik at
det uttrykkelig fremgår at departementet i forskrift også kan fastsette
tidsfrist for andre myndigheters uttalelse i dispensasjonssaker,
og gi regler om beregning av frister, adgang til fristforlengelse og
konsekvenser ved fristoverskridelse. Når det gjelder adgangen til
å fastsette tidsfrist for andre myndigheters uttalelse i dispensasjonssaker,
og gi regler om beregning av frister og adgang til fristforlengelse,
antar departementet at dette ligger innenfor dagens ordlyd. Det
vises i proposisjonen til at endringsforslaget om å gi regler om konsekvenser
ved fristoverskridelse ved dispensasjonssøknader utenfor byggesak
ikke har vært på høring, men det inngikk i høringen at det skal ha
konsekvenser å oversitte fristen i byggesaker som også gjaldt dispensasjon.
Videre viser departementet til at en eventuell fastsettelse av slike
regler vil bli gitt i forskrift som skal utredes og sendes på høring.
Det vises i proposisjonen til at for tiltakshavere og
andre aktører i byggesaker vil 12-ukersfrist for byggesaker som
krever dispensasjon fra plan være en ubetinget fordel for gjennomføring,
forutsigbarhet og fremdrift i et byggetiltak.
Ved at plan- og bygningsloven § 21-7 også vil gjelde
byggesaker som krever dispensasjon fra plan, herunder bestemmelser
i plan, vil eventuell fristoverskridelse i disse sakene medføre
at regelen om tilbakebetaling av gebyr også vil gjelde. Dette vil
utfordre organiseringen av saksbehandlingen av byggesakene i mange
kommuner som for eksempel har lagt opp til at alle byggesøknader
om dispensasjon fra plan skal behandles politisk.
Det vises i proposisjonen til at dersom det
innkommer merknader eller protester mot et byggetiltak, kan det
få konsekvenser for hvilken tidsfrist som gjelder for saksbehandlingen
i kommunen og hvilken rettsvirkning som utløses dersom kommunen
ikke behandler søknaden innen fristens utløp.
Det kan virke urimelig at en nabomerknad eller protest
skal ha slike virkninger.
Etter plan- og bygningsloven § 21-7 første ledd skal
søknad om byggetillatelse avgjøres av kommunen innen 12 uker etter
at fullstendig søknad foreligger, med mindre annet følger av andre
og tredje ledd. Første ledd gjelder søknader for tiltak som nevnt
i nåværende plan- og bygningslov §§ 20-1 og 20-2, det vil si søknad
om tiltak som må forestås av foretak med ansvarsrett i byggeprosessen
og søknad om tiltak som tiltakshaver kan stå ansvarlig for selv.
Konsekvensen av fristoverskridelse for kommunen er at saksbehandlingsgebyret
skal betales tilbake etter nærmere bestemmelser i forskrift, jf.
byggesaksforskriften § 7-4.
Plan- og bygningsloven § 21-7 andre og tredje ledd
gir unntak fra 12-ukersfristen. For de samme typer saker (tiltak
etter nåværende plan- og bygningslov §§ 20-1 og 20-2) er fristen
satt til 3 uker dersom tiltaket er i samsvar med bestemmelser gitt
i eller i medhold av plan- og bygningsloven, det ikke foreligger
merknader fra naboer eller gjenboere, og ytterligere tillatelse,
samtykke eller uttalelse fra annen myndighet ikke er nødvendig.
Dersom kommunen ikke har avgjort søknaden innen fristens utløp,
regnes tillatelse som gitt.
Dersom det er naboprotester til søknader etter nåværende
plan- og bygningslov § 20-2 (tiltak som ikke krever ansvarlige foretak),
skal søknaden også behandles innen 3 uker, såfremt øvrige vilkår
som nevnt i forrige avsnitt er oppfylt. Konsekvensen ved fristoverskridelse
er imidlertid ikke at tillatelse regnes for gitt, og tiltaket kan
dermed heller ikke settes i gang.
Høringsforslaget gikk ut på at byggesaker i
ett trinn som hovedregel skal behandles av kommunen innen 3 uker,
uavhengig av om det er gitt nabomerknader eller protester, dersom
tiltaket er i samsvar med bestemmelser gitt i eller i medhold av
plan- og bygningsloven, og ytterligere tillatelse e.l. ikke er nødvendig.
Høringsinstansene ga ulike tilbakemeldinger
på forslaget. Bransjeorganisasjonene var mest positive til forslaget,
mens en stor andel av kommunene var negative.
Det fremgår av proposisjonen at departementet ser
fordeler ved ikke å la nabomerknader eller naboprotester få betydning
for saksbehandlingsfristen og hvilken rettsvirkning som inntrer
ved fristoverskridelse.
Begrunnelsen for en lengre frist og andre rettsvirkninger
ved fristoverskridelse for tiltak der det gis nabomerknader eller
protester har vært at kommunens saksbehandling vil bli mer omfattende
i slike saker. Det kan argumenteres for at dette ikke alltid er
tilfellet og at det er urimelig at en nabomerknad skal få så stor
betydning for om en søknad kan avgjøres på 3 eller 12 uker, eller om
tillatelse regnes som gitt eller ikke.
Som flere høringsinstanser påpekte, vil forslaget kunne
medføre en del problemer. Forslaget vil føre til økning i antall
saker som skal behandles av kommunen innenfor fristen på 3 uker.
Departementet ser at dette kan skape betydelige kapasitetsutfordringer
i kommunene, særlig i tider med store svingninger i byggeaktiviteten
og arbeidsmarkedet. I tider med høy aktivitet er det fare for at
forslaget vil føre til igangsetting av flere tiltak som følge av
fristoverskridelse og tilfeller av tiltak som ikke er i tråd med
regelverket.
Departementet ser også utfordringer knyttet
til forslaget om at tillatelse regnes som gitt dersom fristen oversittes
også for tiltak det foreligger nabomerknader eller protester mot.
Dette fordi forslaget vil medføre at en slik rettsvirkning vil få
betydning for langt flere byggetiltak.
Høringsforslaget vil medføre at flere tiltak
etter nåværende plan- og bygningslov § 20-1 skal behandles innen
3 uker og at tillatelse regnes som gitt dersom fristen overskrides.
Dette fordi det ofte inngis nabomerknader til slike tiltak.
Etter departementets vurdering viser en del høringsmerknader
at forslaget vil kunne føre til at en del flere byggetiltak over
en viss størrelse og kompleksitet, og med flere ansvarlige foretak involvert,
ikke vil bli behandlet før 3-ukersfristen er oversittet, og tillatelse
dermed anses som gitt. Det vil også skape en usikkerhet for tiltakshavere.
Departementet viderefører derfor ikke høringsforslaget om å endre
regelen slik at nabomerknader ikke får betydning for saksbehandlingsfristen
og hvilke rettsvirkninger som inntrer ved fristoverskridelse for
tiltak etter nåværende plan- og bygningslov § 20-1.
Tiltak etter nåværende plan- og bygningslov § 20-1
kan ha stor innvirkning på omgivelsene og de hensyn plan- og bygningslovgivningen
er ment å ivareta. Det kan derfor være uheldig dersom tillatelse
anses som gitt i disse sakene uten at det er foretatt en kommunal
saksbehandling.
I noen tilfeller kan det også stilles spørsmål
om hvor langt kommunen kan gå i å foreta skjønnsmessige vurderinger
av tiltaket i ettertid dersom søknaden ikke behandles innen 3 uker.
Det vises i proposisjonen til at dersom tiltak iverksettes
uten at det er avklart av kommunen om det er i samsvar med plan-
og bygningslovgivningen, vil dette kunne øke omfanget av byggevirksomhet
i strid med regelverket som iverksettes med bakgrunn i kommunens
overskridelse av 3-ukersfristen.
Tiltakshavers situasjon vil også bli mer usikker dersom
kommunen ikke fatter vedtak innen 3 uker. Både i dagens lov og i
høringsforslaget er det en forutsetning at det kun er i tilfeller
der tiltaket er i samsvar med plan- og bygningslovgivningen, at
tillatelse regnes som gitt ved fristoverskridelse. Det vil si at
et tiltak i strid med bestemmelsene ikke blir lovlig dersom en kommune
ikke behandler søknaden innen fristens utløp. Kommunal søknadsbehandling
gir en viss trygghet for tiltakets lovlighet, særlig med hensyn
til samfunnets rammer slik de er nedfelt i lov, forskrift og kommunale
planer. Tiltakshaver vil ikke få den samme tryggheten dersom kommunen
ikke behandler søknaden innen 3 uker, og tillatelse anses som gitt.
Tiltakshaver er da selv ansvarlig for tiltakets lovlighet. Kommunen kan
på hvilket som helst tidspunkt senere finne ut at tiltaket likevel
ikke var i overensstemmelse med regelverket, og deretter gi pålegg
om retting, og eventuelt følge opp med sanksjoner som tvangsmulkt
og overtredelsesgebyr. Tiltakshaver blir sittende igjen med ansvaret
for at grunnleggende samfunnsmessige forhold blir ivaretatt i forbindelse
med tiltaket.
Det vises i proposisjonen til at høringsforslaget vil
medføre at tillatelse regnes som gitt for flere tiltak som omfattes
av ny plan- og bygningslov § 20-4. Dette fordi det ofte inngis nabomerknader
til slike tiltak.
Byggetiltak som tiltakshaver selv kan stå ansvarlig
for er tilbygg under 50 m2, frittliggende uthus
og garasjer under 70 m2, bruksendring
av rom innenfor egen bruksenhet fra tilleggsdel til hoveddel, alminnelige
driftsbygninger, mindre skilt og reklameinnretninger samt antennesystem.
Mange av de hensyn som er skissert under punkt 6.1.5.2 i proposisjonen
er ikke like relevante for disse tiltakene.
Det pekes i proposisjonen på at for det første
vil disse tiltakene ikke ha like stor innvirkning på omgivelsene
og de hensyn plan- og bygningslovgivningen er ment å ivareta som
tiltak som krever bruk av ansvarlige foretak. Også hensyn til byutviklingen
og utviklingen av området for øvrig, estetikkvurderingen, vurderingen
av grunnforhold og så videre, er ikke like fremtredende for disse
tiltak som for større tiltak som krever bruk av ansvarlige foretak,
og vil som oftest heller ikke kunne medføre like stor skade på natur og
omgivelser som tiltak som krever bruk av ansvarlige foretak.
For det andre vil forslaget om å unnta flere
typer tiltak fra søknadsplikten, som for eksempel også mindre frittliggende
garasjer og uthus, medføre at kommunene vil få færre saker til behandling.
Departementet foreslår derfor at naboprotester ikke
skal være avgjørende for hvilken rettsvirkning som inntrer ved overskridelse
av saksbehandlingsfristen i saker der det omsøkte tiltaket omfattes
av plan- og bygningsloven ny § 20-4 (tiltak som ikke krever bruk
av ansvarlige foretak). Dette vil bety at tillatelse regnes som
gitt også i de sakene hvor nabo har protestert dersom kommunen ikke
har behandlet søknaden innen fristens utløp, forutsatt at tiltaket
er i samsvar med bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov,
og ytterligere tillatelse, samtykke eller uttalelse fra annen myndighet
ikke er nødvendig.
Forslaget vil være en fordel for tiltakshaver,
da tillatelse regnes som gitt.
Forslaget kan innebære større press på kommunene,
som må ha gode systemer for gjennomgang av søknader som mottas og
rekke å fatte vedtak innen fristens utløp. Det blir imidlertid ikke
flere saker totalt sett og det blir en oppfordring til effektiv
saksbehandling av naboprotester.
I 2003 ble det innført en frist på 3 uker for
kommunens behandling av søknad om igangsettingstillatelser, jf.
byggesaksforskriften § 7-1 første ledd bokstav b). Det er ikke knyttet
noen rettsvirkninger til en eventuell overskridelse av fristen.
Etter gjeldende rett må derfor tiltakshaver vente til tillatelse
er gitt før arbeidet kan settes i gang, selv om kommunen har overskredet
saksbehandlingsfristen på 3 uker.
I Meld. St. 28 (2011–2012) Gode bygg for eit
betre samfunn – ein framtidsretta bygningspolitikk er reduksjon
av den kommunale saksbehandlingen av søknader om igangsettingstillatelser fremhevet.
Ved trinnvis behandling fattes det først et
vedtak om rammetillatelse som legges til grunn for kommunens videre
saksbehandling. Det er rammetillatelsen som i utgangspunktet gir
tiltakshaver rett til å bygge. En øvrig virkning av rammetillatelse
er at den står seg overfor senere nedleggelse av midlertidig forbud
mot tiltak eller omregulering.
Ved behandling av søknad om igangsetting skal det
tas stilling til øvrige forhold som må avklares før tiltaket igangsettes.
Kommunen treffer et formelt vedtak, hvorpå tiltakshaver har en rett
til å sette i gang og fullføre byggearbeidene uten ytterligere medvirkning
fra kommunen.
Kommunen skal behandle en søknad om igangsetting
innen tre uker, men det er ikke knyttet noen rettsvirkninger til
en eventuell overskridelse av fristen.
En igangsettingstillatelse er et enkeltvedtak
og kan påklages av en part eller annen med rettslig klageinteresse.
For å kunne klage må vedkommende således ha tilknytning til saken
vedtaket gjelder, og vedtaket må få rettslig eller praktisk direkte
virkning for ham.
Forslaget gikk ut på at tiltaket kan settes
i gang dersom kommunen overskrider 3-ukersfristen for behandling
av søknad om igangsettingstillatelse, men uten at tillatelse formelt
anses som gitt. I høringsforslaget ble det også drøftet om det er
hensiktsmessig å erstatte dagens søknad og vedtak om igangsettingstillatelse
med en registreringsordning, men det ble konkludert med at en registreringsordning
for igangsatte tiltak ikke er formålstjenlig på nåværende tidspunkt.
Det ble også fremmet et endringsforslag vedrørende begrensninger
i klageadgangen som vil medføre presiseringer hva angår klagemulighetene
på igangsettingstillatelser.
Det vises i proposisjonen til at på bakgrunn
av de innkomne uttalelser opprettholder departementet sitt forslag
om at dersom kommunen overskrider 3-ukersfristen for behandling
av søknad om igangsettingstillatelse, så kan tiltaket igangsettes. Tillatelsen
anses formelt ikke som gitt.
Tidsfrister i byggesaksbehandlingen er i løpet
av de siste 20 årene gradvis blitt innført for flere sakstyper.
Det at det ikke er knyttet noen særskilte rettsvirkninger til overskridelse
av fristen for igangsettelsestillatelser kan også medføre uheldige
situasjoner i de tilfeller hvor tiltakshaver søker om igangsettingstillatelse
tett opp under fristen for rammetillatelsens gyldighetsperiode, og
kommunen ikke rekker å behandle denne før tillatelsen utløper. Det
er ikke uvanlig at tiltakshaver foretar store investeringer mellom
rammetillatelse og igangsettingstillatelse.
Departementet mener derfor at innføring av rettsvirkning
for overskridelse av saksbehandlingstiden for søknad om igangsettingstillatelse kan
virke effektiviserende og sikre forutsigbarhet.
Departementet viderefører forslaget om rettsvirkning
som tilsier at tiltakshaver kan sette i gang, men at kommunen skal
kvittere ut saken og behandle søknad om igangsettingstillatelse også
der fristen i utgangspunktet ikke er overholdt. Etter departementets
syn medfører dette en sikkerhet både for tiltakshaver og kommunen. Dersom
igangsettingstillatelse regnes som gitt etter utløpet av fristen,
vil kommunens passivitet medføre at vedtak fattes automatisk uten
behandling, og kommunen mister sine muligheter for å «kvittere»
ut byggesaken i forhold til de vilkår og forutsetninger som er stilt
i rammetillatelsen. Dette dreier seg i hovedsak om viktige samfunnshensyn.
Ved en slik løsning ville også kommunens mulighet til å følge opp
slike forhold være begrenset, og kommunen ville måtte gå veien om omgjøringsreglene
dersom forutsetningene for igangsettingstillatelse ikke er oppfylt.
Forslaget skal sikre at tiltakshaver ikke er
avhengig av å vente på kommunens tillatelser for å sette i gang
byggeprosjektet når kommunen ikke overholder lovpålagt saksbehandlingsfrist.
Tiltakshaver kan sette i gang byggearbeidet dersom kommunen ikke
har behandlet søknaden innen 3 uker, men har da også ansvaret for
at forutsetningene for igangsettingstillatelse er oppfylt. En eventuell
fristoverskridelse medfører ikke noen annen rettsvirkning.
Det går frem av proposisjonen at på bakgrunn
av de innkomne uttalelser opprettholder departementet sitt forslag
om å foreta presiseringer i plan- og bygningsloven § 1-9 om klageadgang, og
det vises til kapittel 7 i proposisjonen om begrensninger i klageadgangen
for nærmere redegjørelse for foreslåtte endringer.
Departementets endringsforslag vedrørende begrensninger
i klageadgangen vil medføre presiseringer hva angår klagemulighetene
på igangsettingstillatelser. Etter departementets syn kan en igangsettingstillatelse
bare påklages av naboer eller gjenboere i de tilfeller den skulle
tillate noe mer eller annet enn det som ligger i rammetillatelsen.
Får tiltakshaver avslag på søknad om igangsettingstillatelse,
kan han selvsagt påklage avslaget.
Departementet anbefaler i proposisjonen å videreføre
høringsbrevets konklusjon om at det ikke foretas en endring som
innebærer at søknad om igangsettingstillatelse erstattes av en ren
registrering. Dette til tross for at noen få høringsinstanser ber
departementet på nytt vurdere om det er behov for en egen igangsettingstillatelse
eller om igangsetting kan bli en ren registreringssak.
Departementet mener en slik løsning ikke er tilstrekkelig
utredet og vil føre til at flere forhold og krav må avklares fullt
ut i rammesøknaden. Dagens ordning med søknad om igangsettingstillatelse
gir en fleksibilitet når det gjelder hvilke detaljer som må avklares
i rammetillatelsen. Dette antas å være mer kostnadseffektivt enn
en løsning som vil innebære en stor grad av detaljprosjektering
på rammestadiet. Departementet er også i tvil om en registreringsordning
totalt sett ville medført en ressursbesparelse i kommunene, eller
om den kun ville innebære en flytting av ressursbruken fra saksbehandling
til tilsynsoppgaver.
Også de endringer som gjøres i godkjenningsordningen,
mener departementet underbygger at igangsettingstillatelsen bør
opprettholdes. Systemet med ansvarlige foretak videreføres, og har bred
støtte i høringen. Selv om ansvarserklæringen skal foreligge senest
på tidspunktet for igangsatt arbeid, skal ansvarsområdene i tiltaket være
definert i forbindelse med igangsettingstillatelsen, og dette skal
fremgå av gjennomføringsplanen. På denne måten opprettholdes igangsettingstillatelsen
som et skjæringspunkt for ansvarsforholdene.
Det pekes i proposisjonen på at de foreslåtte
endringene vil effektivisere byggesaksprosessen uten at dette skjer
på bekostning av kvalitet eller rettssikkerhet.
For kommunene innebærer forslaget at det knyttes
rettsvirkninger til en eventuell overskridelse av allerede etablert
saksbehandlingsfrist for søknader om igangsettingstillatelse.
Forslaget innebærer en rett for tiltakshaver
til å sette i gang tiltaket, slik at byggeprosessen ikke blir forsinket.
Imidlertid vil forslaget for tiltakshaver også innebære en økt risiko
for at byggetiltaket blir satt i gang selv om vilkårene for dette ikke
er til stede. Selv om kommunen har plikt til å utstede igangsettingstillatelse
senere, kan en søknad selvsagt avslås dersom forutsetningene for
igangsettingstillatelse ikke er oppfylt. Tiltakshaver mister tryggheten
og forutsigbarheten som et vedtak i forkant innebærer dersom han ikke
venter på kommunens vedtak.
For øvrig antas endringene ikke å medføre økonomiske
eller administrative konsekvenser av betydning for det offentlige
eller private.
Komiteen mener at
saksbehandlingstiden er en viktig faktor i å få til raskere oppstart
av byggeprosjekter. Derfor må det også settes krav til kommunenes
effektivitet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, støtter regjeringens forslag
om å innføre de foreslåtte saksbehandlingstider.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Venstre, mener at kort saksbehandlingstid er en viktig
del av den servicen våre innbyggere skal kunne forvente av det offentlige.
Dette flertallet er fornøyde
med regjeringens forslag til saksbehandlingstider og understreker videre
at en digitalisering av søkeprosessen i fremtiden også vil bidra
til at kommunene kan nå disse målene.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti støtter
de fleste forslagene til kapittel 6, Tidsfrister i byggesaker. Dette medlem går
imidlertid imot forslaget om at merknader fra naboer ikke skal ha
betydning for hvilken rettsvirkning som inntrer ved overskridelse
av saksbehandlingsfristen i saker der tiltaket omfattes av ny plan-
og bygningslov § 20-4 (tiltak som ikke krever bruk av ansvarlig foretak).
Forslaget innebærer at tillatelse regnes som gitt også i de sakene
hvor nabo har protestert dersom kommunen ikke har behandlet søknaden
innen fristens utløp.