Jeg viser til brev av 3. juni 2014 fra Stortingets transport-
og kommunikasjonskomité med oppfølgingsspørsmål 2 og 3 i tilknytning
Dokument 8:69 (20013-2014).
”Det er det enkelte rederi
og den enkelte kaptein som må vurdere hvilke havner det er forsvarlig
å anløpe.
- Hvordan vurdere likevel
departementet at den kai som tidligere er blitt funnet egnet å anløpe,
blir besluttet som ikke forsvarlig å anløpe – selv ikke under
optimale værforhold – av samtlige av rederiets kapteiner?”
Som vist til i mitt brev av 26. juni 2014 til
Transport- og kommunikasjonskomiteen har Hurtigruten ASA som rederi
det overordnede ansvaret etter skipssikkerhetsloven for sikker drift
av sine skip. Kapteinene har etter loven bl.a. ansvar for sikker
navigering av sitt skip og de skal medvirke til at rederiets
kan oppfylle plikten om sikker drift. Hurtigruten har orientert
om at de, på bakgrunn av tilbakemeldinger fra sine kapteiner, har
foretatt en sikkerhetsmessig vurdering av anløp av Mehamn. Denne
vurderingen, foretatt av de ansvarlig etter skipssikkerhetsloven
for sikkerheten for både passasjerer og mannskap, legger jeg til
grunn.
”Hvordan er avtalen mellom
staten og Hurtigruten utformet når det gjelder rederiets mulighet
til å sløyfe anløp i visse havner på permanent basis?”
Etter § 6 i gjeldende avtale (vedlagt) kan hver
av partene be om forhandlinger, herunder om endring av enkeltanløp.
”Kan rederiet til enhver
tid droppe samtlige anløp på et av de avtalte anløpssteder når det
fra rederiets side begrunnes ut fra sikkerhetsmessige forhold?”
Jeg viser her til mitt svar på spørsmål 2 samt
§ 8 Force majeure i avtalen.
”Hvilke økonomiske konsekvenser
i godtgjøringen fra staten medfører dropp av anløp fra Hurtigruten?”
Sløyfing av anløp begrunnet i force majeur,
jf. avtalens § 8 fritar også staten for å betale vederlaget som
tilsvarer bortfallet av anløpet. Så langt har departementet ikke
foretatt trekk i godtgjørelse knyttet til Mehamn.