Kulturdepartementet har lagt frem forslag til
en ny lov med beskyttelse av mindreårige mot skadelig påvirkning
fra levende bilder som uttalt formål. Et hovedmål med forslaget
er å få en mer plattformnøytral regulering på området. Forslaget
innebærer derfor en oppdatering, samordning og forenkling av regler
som i dag finnes i film- og videogramloven og kringkastingsloven.
I tillegg innebærer lovforslaget ny gjennomføring av beskyttelsesregler
i EU-direktivet om audiovisuelle bestillingstjenester (AMT-direktivet).
Det fremgår av Barnekonvensjonen at samfunnet
har et ansvar for å legge til rette for at barn og unge har tilgang
til medieinnhold som er av sosial og kulturell verdi for dem. På
den annen side har barn og unge rett til beskyttelse mot skadelig innhold.
Også AMT-direktivet pålegger Norge konkrete forpliktelser med hensyn
til beskyttelse av mindreårige på fjernsyn og i audiovisuelle bestillingstjenester.
Loven vil omfatte de viktigste plattformene
for formidling av levende bilder, dvs.
fjernsyn,
audiovisuelle bestillingstjenester (Video
On Demand, inkl. enkelte nettavisers tv-tjenester, klikkefilm osv.),
fremvisning ved allmenn sammenkomst (inkl. kinovisning),
og
tilgjengeliggjøring av videogram (inkl.
salg, gratis distribusjon eller utleie av DVD/Blu-ray).
Den nye loven vil dermed erstatte gjeldende beskyttelsesregler
i lov 4. desember 1992 nr. 127 om kringkasting og audiovisuelle
bestillingstjenester (kringkastingsloven) og lov 15. mai 1987 nr.
21 om film og videogram (film- og videogramloven).
Dataspill foreslås ikke omfattet av loven, først og
fremst fordi den frivillige merkeordningen PEGI (Pan-European Game
Information) i praksis dekker hele det europeiske markedet for omsetning
av spill på fysiske lagringsmedier.
I lovforslaget foreslår departementet å lovfeste tre
tiltak:
1. En plikt til å sette
aldersgrense på bildeprogrammer som faller inn under lovens virkeområde.
2. En plikt til å informere om aldersgrensen.
3. En plikt til å iverksette beskyttelsestiltak,
inkl. å sikre at fastsatte aldersgrenser overholdes.
Et bildeprogram som omfattes av loven skal ha en
aldersgrense, enten det formidles på kino, fjernsyn, DVD eller som
en audiovisuell bestillingstjeneste. En generell plikt til aldersklassifisering
kombineres med en rekke unntak for innhold som anses uproblematisk
eller som det av andre grunner ikke er hensiktsmessig å underlegge
en klassifiseringsplikt.
Aldersgrenseinndelingen endres for å gi en mer naturlig
inndeling tilpasset barnas utvikling og skolegang.
For kinofilm som skal vises på forestillinger hvor
mindreårige har adgang, bør aldersgrensen – som i dag – fastsettes
av Medietilsynet ved obligatorisk forhåndskontroll. Den fastsatte
aldersgrensen skal deretter følge bildeprogrammet gjennom alle senere
visnings- og omsetningsledd. Dette vil sikre ensartet praksis på
alle plattformer.
For bildeprogram som ikke er forhåndskontrollert
av Medietilsynet i forbindelse med kinovisning e.l., fastsettes
aldersgrensen av bransjen selv. Medietilsynet utarbeider retningslinjer
for bransjens aldersgrensefastsetting.
Det lovfestes en plikt til å informere om fastsatt aldersgrense.
De nærmere kravene til hvordan informasjonen skal formidles eller
fremgå, tilpasses den enkelte formidlingsplattform.
Aldersgrensen skal være tilgjengelig for publikum
før visning eller før beslutningen om kjøp eller bestilling blir
tatt.
Enhver som tilgjengeliggjør bildeprogram som har
fått aldersgrense i henhold til loven, plikter å iverksette egnede
tiltak for å sikre at den fastsatte aldersgrensen overholdes. For
fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester foreslås beskyttelsestiltak
som også vil omfatte innhold som ikke er aldersklassifisert.
Alle beskyttelsestiltak er basert på de skadelighetsnormene
som defineres i loven, enten direkte eller via aldersgrenser fastsatt
på bakgrunn av disse normene. De nærmere kravene som stilles må
likevel tilpasses de forskjellige formidlingsplattformene. Enkelte
minstekrav foreslås lovfestet, nærmere detaljer fastsettes i forskrift.
Ved fremvisning ved allmenn sammenkomst og ved
omsetning av videogram vil det aktuelle tiltaket være konkret alderskontroll,
mens aktuelle tiltak på fjernsyn først og fremst vil være såkalte «vannskilleregler»
som innebærer at sendetidspunkt skal tilpasses programmets skadelighet. For
audiovisuelle bestillingstjenester stilles det krav om systemer
for foreldrekontroll (f.eks. PIN-kodebeskyttelse som gir restriksjoner
på gitte typer innhold).
Departementet foreslår at Medietilsynets vedtak etter
loven skal kunne påklages til Klagenemnda for mediesaker (Medieklagenemnda)
som i dag bl.a. behandler klager etter kringkastingsloven. Forslaget
innebærer at Klagenemnda for film og videogram (Filmklagenemnda)
avvikles.
For å kunne håndheve brudd på pliktreglene i beskyttelsesloven,
foreslår departementet å gi Medietilsynet hjemmel til å fatte vedtak
om ileggelse av sanksjoner for konstaterte brudd.
I forbindelse med vedtak om ny beskyttelseslov vil
det være nødvendig å oppheve gjeldende regler om beskyttelse av
mindreårige i film- og videogramloven og kringkastingsloven. Det foreslås
samtidig å rette opp i feil som er oppstått i to bestemmelser i
kringkastingsloven i forbindelse med gjennomføringen av AMT-direktivet
i norsk rett, jf. Prop. 9 L (2012–2013).
Det norske regelverket er i dag sektorbasert,
og skadelighetsbestemmelser er spredt over flere lover som etablerer
ulike systemer for beskyttelse av mindreårige på de ulike plattformene
for tilgjengeliggjøring av audiovisuelt innhold. Det er først og
fremst de tradisjonelle kildene til audiovisuelt medieinnhold som
er regulert. Film- og videogramloven inneholder regler om aldersvurdering
av kinofilm og omsetning av videogram, mens kringkastingsloven regulerer visning
av skadelig og alvorlig skadelig innhold på fjernsyn. Audiovisuelle
bestillingstjenester reguleres i dag av film- og videogramloven
hva angår beskyttelse av mindreårige og for øvrig av kringkastingsloven.
Det vises til proposisjonens kapittel 3.
Det vises her til proposisjonens kapittel 4.
Den store rollen som audiovisuelle medier spiller
i barn og unges liv, gjør det viktig både å ha kunnskap om hvordan
bildeprogram påvirker mindreårige og effektive virkemidler for å
motvirke eventuelle skadevirkninger. Dette taler for en samordning
av gjeldende regler og for at regelverket tilpasses dagens medievirkelighet gjennom
etablering av en egen lov om beskyttelse av mindreårige mot skadelige
bildeprogram.
Barn og unges rett til å motta og innhente informasjon
– også i form av levende bilder – er vernet i Grunnloven § 100 og
internasjonale konvensjoner som Barnekonvensjonen og Den europeiske
menneskerettskonvensjonen. Samtidig har barn rett til beskyttelse
mot innhold som kan være skadelig for deres velbefinnende. Dette slås
uttrykkelig fast i Barnekonvensjonens artikkel 17, men kan også
utledes av Grunnloven § 100. I tillegg pålegger direktivet om audiovisuelle
medietjenester (AMT- direktivet) medlemsstatene å treffe egnede
tiltak for å sikre at audiovisuelle bestillingstjenester som i alvorlig
grad kan skade mindreåriges fysiske, mentale eller moralske utvikling,
bare blir gjort tilgjengelig på en måte som sikrer at mindreårige
vanligvis ikke får tilgang til slike programmer.
Disse to rettighetene – dvs. retten til ytrings-/informasjonsfrihet
og retten til å bli beskyttet mot skadelig innhold – vil måtte avveies
ved utarbeidelsen av regulering på det audiovisuelle området. Et
beskyttelsessystem kan ikke være så finmasket at det i praksis hindrer
barns rett til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer. Departementet
legger til grunn at dette blir en proporsjonalitetsvurdering. Normer
for hva slags (audiovisuelt) innhold som kan formidles til barn
og unge, og beskyttelsessystemer for å sikre at disse normene blir
overholdt, må stå i et rimelig forhold til risikoen for skade dersom barn
og unge skulle få tilgang til det aktuelle materialet.
På en helt annen måte enn tidligere er medieteknologi
en integrert del av barn og unges liv. Dette øker også risikoen
for å komme i kontakt med innhold som kan være skadelig. Departementet
legger derfor til grunn at behovet for beskyttelsessystemer og et
effektivt regelverk er større enn noen gang.
Samspillet mellom barn og medier er komplekst, og
forskningen gir ikke entydige svar. Det er likevel klart at audiovisuelt
innhold kan ha mange ulike virkninger. Det å se en film eller et program
kan engasjere, glede og stimulere fantasien. Men det kan også ha
negative virkninger. Barn og unge kan bli skremt eller urolige av
det de ser, eller innholdet kan gi opphav til bekymring eller skape
forvirring rundt forestillinger av hva som anses som rett og galt.
Noe innhold kan også innebære en risiko for alvorlig skade for mindreårige.
Samtidig er det klart at regelverket på området ikke
er tilpasset dagens medievirkelighet. Bl.a. gjelder det ulike regelverk
og beskyttelsessystemer for de ulike medieplattformene. Konsekvensen
er at ett og samme bildeprogram vil være underlagt ulike regler
og ulike beskyttelsessystemer avhengig av hvor og hvordan innholdet
vises eller omsettes.
Departementet opprettholder derfor forslaget
om å innføre en egen lov om beskyttelse av barn og unge mot skadelig
bildeprogram. Høringen viste at det er bred enighet om fordelene
ved å samle regler om beskyttelse av barn og unge i én felles lov.
Verken kringkastingsloven eller film- og videogramloven
inneholder i dag en formålsbestemmelse. Departementet ser det som
viktig at en ny beskyttelseslov gis et klart uttalt formål som vil være
førende for tolkning og praktisering av loven.
Departementet legger til grunn at forslaget
i høringsutkastet er i overensstemmelse med Norges forpliktelser
etter Barnekonvensjonen og de grunnlovfestede rammene for ordninger
med forhåndskontroll av ytringer (jf. at Grunnloven § 100 fjerde
ledd bare åpner for ordninger med forhåndskontroll i den grad det
er nødvendig for å beskytte barn og unge).
Departementet er videre enig med Medietilsynet i
at bestemmelsen må forstås slik at beskyttelsestiltak ikke forutsetter
dokumentert skadeeffekt. Tilgjengelig forskning gir ikke grunnlag
for å påvise entydige skadevirkninger eller andre effekter av mediebruk.
Departementet mener derfor at formålsbestemmelsen må tolkes slik
at loven skal beskytte mot innhold som (avhengig av en rekke ulike
faktorer) kan være skadelig for mindreåriges velbefinnende innenfor
ulike definerte aldersgrupper. Dette er også i tråd med Medietilsynets
forvaltningspraksis etter gjeldende beskyttelsesregler i kringkastingsloven
og film- og videogramloven.
Med utgangspunkt i lovens definerte formål bør den
i prinsippet omfatte alle audiovisuelle medier som kan formidle
potensielt skadelig innhold til mindreårige.
Departementet legger til grunn at et bildeprogram
som inneholder skremmende innhold eller opprivende tematikk, vil
kunne være skadelig enten det formidles på kino, DVD, fjernsyn eller gjennom
en audiovisuell bestillingstjeneste.
Departementet mener derfor at den beste løsningen
er å legge det samme reguleringsregimet til grunn uavhengig av distribusjonsmåte
og teknologisk plattform. Dette er sentralt både for å sikre effektiv
beskyttelse, for å gjøre systemet forståelig og tilgjengelig for
publikum og for å hindre konkurransevridning i markedene for audiovisuelle
medier. Hensynet til at den konkrete skadeeffekten vil variere,
avhengig av bl.a. visningssituasjon og teknologisk utstyr, ivaretas likevel
ved at de fastsatte aldersgrensene i praksis vil være veiledende
for publikum/foresatte der bildeprogram konsumeres i private sammenhenger.
Lovforslaget gir derfor et mer medieuavhengig kontroll-
og beskyttelsessystem, der graden av og formen for kontroll som
utgangspunkt ikke vil avhenge av distribusjonsmåte og medium (som
i dag), men av innholdet og mottakernes alder og modenhet. Forslaget
erstatter bestemmelser som i dag finnes i sektorregelverk som film-
og videogramloven (kino, DVD/Blu-ray og audiovisuelle bestillingstjenester)
og kringkastingsloven (fjernsyn).
Departementet mener at et klart avgrenset saklig virkeområde
vil legge til rette for effektiv håndheving og for at loven vil
fremstå som enhetlig og forståelig for publikum og bransjeaktører. Departementet
legger derfor til grunn at loven bør avgrenses til de mest sentrale
plattformene for tilgjengeliggjøring av bildeprogram.
Departementet opprettholder derfor forslaget
i høringsnotatet om at loven skal gjelde tilgjengeliggjøring av
bildeprogram til allmennheten gjennom:
fjernsyn (dvs. bildeprogrammer
som er egnet til å ses direkte og samtidig),
audiovisuelle bestillingstjenester (Video
On Demand, inkl. enkelte nettavisers tv-tjenester, klikkefilm osv.),
fremvisning ved allmenn sammenkomst (inkl. kinovisning),
og
tilgjengeliggjøring av videogram (inkl.
salg eller utleie av DVD/Blu-ray).
Loven rettes m.a.o. mot tilgjengeliggjøring
av bildeprogrammer på de nevnte plattformene og visningsstedene.
Departementet understreker at loven vil omfatte alle
former for tilgjengeliggjøring til allmennheten på de definerte
plattformene, uavhengig av om tilgjengeliggjøringen skjer mot vederlag eller
gratis og uavhengig av om bildeprogrammet tilgjengeliggjøres alene
eller koblet til et annet produkt.
Begrepet «bildeprogram» ble i høringsutkastet definert
som en avgrenset enhet av levende bilder uavhengig av formidlingsplattform,
jf. lovforslaget § 2 bokstav b. Begrepet benyttes også i kringkastingsloven
§ 1-1 første ledd bokstav e, og forstås her slik at det ikke omfatter
reklame, egenpromotering og trailere da dette etter AMT-direktivet
regnes som audiovisuell kommersiell kommunikasjon, jf. AMT-direktivet
artikkel 1 nr. 1 bokstav a ii. Departementet legger til grunn at
begrepet må tolkes likt i de to lovene.
En konsekvens av lovforslaget er at bestemmelsene
om vannskille på fjernsyn flyttes fra kringkastingsloven til den
nye beskyttelsesloven. Vannskillebestemmelsene omfatter etter gjeldende
praksis alt innhold på fjernsyn, inkludert reklame og egenpromotering,
og er dermed ikke avgrenset til «bildeprogram». Og etter gjeldende
film- og videogramlov kreves forhåndskontroll også av kinotrailere,
som i praksis er reklame for kommende kinofilmer. M.a.o. inneholder
begge lover beskyttelsesregler som rekker ut over tilgjengeliggjøring
av «bildeprogram».
Departementet ser ingen grunn til å gi beskyttelsesreglene
i den nye loven snevrere rekkevidde enn dagens regler. Departementet
legger her vekt på at reklame og annet tilknyttet materiale også
kan inneholde elementer som kan være skadelig for mindreårige. F.eks.
vil trailere gjerne bestå av et konsentrat av noen av de mest dramatiske
elementene i det aktuelle bildeprogrammet. Lovens formål tilsier
at denne typen materiale også bør omfattes av lovens saklige virkeområde.
Departementet legger derfor til grunn at det er nødvendig å presisere
at lovens formelle virkeområde ikke er begrenset til tilgjengeliggjøring
av «bildeprogram», men også vil omfatte tilgjengeliggjøring av materiale som
tilgjengeliggjøres i tilknytning til bildeprogram, som reklame,
trailere, egenpromotering osv. Departementet foreslår å slå fast
i § 3 at virkeområdet omfatter «tilgjengeliggjøring av bildeprogram
og tilknyttet materiale».
Departementet foreslår at loven avgrenses til tilgjengeliggjøring
for «allmennheten». Dette innebærer at tilgjengeliggjøring i privatsfæren
faller utenfor lovens virkeområde. Så lenge man er i en krets av
familie og venner, vil det være privat.
Lovens virkeområde avgrenses i forslaget til
de konkrete plattformene for visning og omsetning som per i dag
fremstår som aktuelle. Alternativet kunne være å gi loven et mer
åpent og formålsstyrt virkeområde, som kunne være mer fleksibelt
i møte med den teknologiske utviklingen på mediesektoren. Departementet
har her lagt avgjørende vekt på ønsket om å gi loven et klart avgrenset
saklig virkeområde. Loven avgrenses derfor til fjernsyn, audiovisuelle
bestillingstjenester, fremvisning ved allmenn sammenkomst og tilgjengeliggjøring
av videogram.
Selv om dataspill i stadig større grad nærmer
seg film/video i innholdsmessig uttrykk, legger departementet til
grunn at dataspill ikke bør omfattes av lovens virkeområde. Norske filmbyråers
forening stiller spørsmål ved denne konklusjonen og viser til at
det «finnes … liten kontroll med hvordan dataspill omsettes, spesielt for
nettbaserte spill». Departementet er enig i dette, men kan likevel
ikke se at det per i dag foreligger tilstrekkelig tungtveiende grunner
til å innføre ny regulering av dataspill. Departementet legger her
særlig vekt på at det allerede eksisterer et etablert internasjonalt
system for aldersmerking av dataspill. Departementet ser likevel
at dette er ett av de områdene hvor utviklingen går raskest, både
med hensyn til teknologi og forbrukeradferd. Departementet vil derfor
følge utviklingen på området og komme tilbake til saken dersom det
skulle bli nødvendig med ytteligere regulering.
Gjeldende kringkastingslov og film- og videogramlov
har ulikt geografisk virkeområde. Ettersom både fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester
også reguleres av kringkastingsloven, legger departementet til grunn
at med hensyn til fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester
bør loven ha det samme geografiske virkeområdet som kringkastingsloven.
Forslaget slår derfor fast at loven skal gjelde fjernsyn
og audiovisuelle bestillingstjenester som er omfattet av kringkastingsloven.
Kulturdepartementet støtter merknadene fra Justisdepartementet
og Medietilsynet om Svalbard og Jan Mayen og legger til grunn at
loven bør gjelde fullt ut i disse områdene.
Departementet mener det er hensiktsmessig å
ta enkelte legaldefinisjoner inn i beskyttelsesloven, se lovforslaget
§ 2. Definisjonene er ment å bidra til ytterligere tydeliggjøring
av lovens virkeområde. Når det gjelder nærmere kommentarer til definisjonen,
vises det til proposisjonens kapittel 6.3.
I høringsnotatet gikk departementet inn for
å opprettholde den skadelighetsnormen som er utviklet gjennom forvaltningspraksis
etter kringkastingsloven og film- og videogramloven. Det ble likevel
foreslått en annen ordlyd enn i dagens regler, for å sikre at lovteksten
på best mulig måte reflekterer praksis og forpliktelsene i henhold
til Barnekonvensjonen og AMT-direktivet. Lovteksten i utkastet brukte
derfor begrepene «skadelig innhold» og «alvorlig skadelig innhold»,
og begrepene ble nærmere definert i utkastet § 2.
I høringsnotatet ble det lagt til grunn at «skadelig innhold»
i lovens forstand vil være skildringer i bildeprogrammer som kan
virke emosjonelt opprivende eller kognitivt forstyrrende for mindreårige
innenfor ulike aldersgrupper. «Alvorlig skadelig innhold» vil være
skildringer i bildeprogram som kan virke sterkt emosjonelt opprivende
eller særlig kognitivt forstyrrende for mindreårige. Ved vurderingen
av om innholdet er alvorlig skadelig, skal det blant annet legges
vekt på om bildeprogrammet inneholder nærgående skildringer av kjønnslig
aktivitet, grov vold og annen svært forstyrrende eller skremmende
tematikk. Begge begreper må anses som rettslige standarder, dvs.
at den nærmere tolkningen vil kunne utvikles både i tråd med utviklingen
innenfor forskning på skadeeffekt, men også i tråd med samfunnets
alminnelige normer.
Selv om ordlyden i de to regelverkene er ulike, er
det gjennom forvaltningspraksis etablert en noenlunde lik skadelighetsnorm
for både film og fjernsyn.
Departementet mener det er riktig å opprettholde dagens
skadelighetsnorm i en ny lov for beskyttelse av mindreårige. Det
vises til at skadelighetsnormen i film- og videogramloven og kringkastingsloven
må anses å være veletablert, fungerer godt og er kjent i store deler
av bransjen. De momentene Medietilsynet har lagt vekt på etter film-
og videogramloven og kringkastingsloven, vil dermed også være relevante
ved vurderinger etter beskyttelsesloven. Departementet foreslår
at nærmere detaljer kan fastsettes i forskrift.
Skadelighetsnormen vil være en rettslig standard som
åpner for endrede vurderinger i samsvar med samfunnsutviklingen.
Medietilsynets og Medieklagenemndas praksis vil her kunne utvikles
over tid. Departementet ser således ikke behov for å etablere et
fagråd for å vurdere regelmessig fornying av det faglige, sosiale
og kulturelle grunnlaget som ligger til grunn for skadelighetsnormen.
Departementet ser det videre som sentralt at
et nytt regelverk samsvarer med formålet i Barnekonvensjonen, og
foreslår derfor å legge konvensjonens artikkel 17 til grunn for
skadelighetsbestemmelsene i ny beskyttelseslov, dvs. at det avgjørende
vil være om et bildeprogram kan skade barns velbefinnende.
Videre må skadelighetsnormen ivareta kravene
i AMT-direktivet.
Forslaget innebærer at man i lovtekst og forarbeider
beveger seg bort fra ideen om en påviselig psykisk eller moralsk
skade etter mediebruk. Samtidig innebærer forslaget at man i stor
grad ivaretar dagens praksis der det sentrale er virkningene, og
da særlig de følelsesmessige reaksjonene, som ulike skildringer
i bildeprogram kan påføre barn og unge.
Departementet vil her fremheve at med «skadelig»
(for mindreåriges velbefinnende) forstås de negative emosjonelle/følelsesmessige
og kognitive virkningene innholdet i et bildeprogram kan forårsake
hos barn og unge i ulike aldersgrupper, som for eksempel at noe
skaper angst, vekker uro eller virker skremmende.
I vurderingen av om innholdet i et bildeprogram kan
være «alvorlig skadelig», vil det etter departementets mening være
avgjørende om skildringene i programmet kan sies å virke sterkt følelsesmessig
opprivende og/eller særlig kognitivt forstyrrende på barn. Slike
skildringer vil typisk være innhold som grenser opp mot forbudene
i straffeloven §§ 204, 204a eller 382, og inneholder grov vold eller
omfattende og nærgående seksuelle skildringer.
Departementet vil understreke at i vurderingen av
hvorvidt et bildeprogram har «skadelig innhold» eller «alvorlig
skadelig innhold», skal det i tillegg til egenskaper ved programmet
tas hensyn til kontektsten samt barn og unges rett på informasjon
og tilgang på medieinnhold, jf. artikkel 17 i Barnekonvensjonen.
Dette innebærer at barn og unges rett på informasjon og tilgang til
medieinnhold etter Barnekonvensjonen er en relevant tolkningsfaktor
som Medietilsynet og Medieklagenemnda skal legge vekt på ved praktiseringen
av regelverket. Med kontekst menes hvordan innholdet er fremstilt
og barn og unges modenhet og kompetanse.
Kravet om at alle bildeprogram som omfattes
av loven skal ha en aldersgrense, er et kjernepunkt i lovforslaget.
En aldersgrense gir både viktig informasjon
til forbrukerne om hvilke aldersgrupper som kan ta skade av å se
bildeprogrammet, og grunnlag for utforming av målrettede tiltak
for beskyttelse av mindreårige. Det kan her nevnes at FNs Committee
on the Rights of the Child (CRC), som overvåker implementeringen
av Barnekonvensjonen, har understreket behovet for klar identifikasjon
av potensielt skadelig innhold i mediene. En aldersgrense vil etter
departementets vurdering være den tydeligste og mest innarbeidede
formen for identifikasjon av skadelig innhold i mediene.
Departementet tolker responsen i høringen slik at
det er bred oppslutning om dette prinsippet og opprettholder derfor
forslaget.
Plikten til å fastsette aldersgrense bør gjelde uavhengig
av hvordan bildeprogrammet tilgjengeliggjøres, og vil dermed omfatte
både fjernsyn, audiovisuelle bestillingstjenester, fremvisning ved
allmenn sammenkomst (inkl. kino) og video.
Fastsettelsen av aldersgrense skal baseres på vurderinger
av om det aktuelle bildeprogrammet kan være skadelig for mindreårige
innenfor de ulike aldersgruppene som defineres i loven. Den eneste
absolutte regelen er at bildeprogram med innhold som kan defineres
som «alvorlig skadelig», skal ha høyeste aldersgrense. For øvrig
blir det en skjønnmessig vurdering, ev. etter retningslinjer fastsatt
av Medietilsynet.
Den etablerte forvaltningspraksisen på området bør
videreføres. Dette innebærer at Medietilsynets vurderinger etter
film- og videogramloven og kringkastingsloven også vil være relevante
ved vurderinger etter beskyttelsesloven. Departementet foreslår
at nærmere detaljer kan fastsettes i forskrift.
For at et krav om aldersgrenser skal være håndterbart,
må det gjøres unntak for en rekke innholdstyper som det, ut fra
lovens formål, ikke er hensiktsmessig å kreve at det settes en aldersgrense
på. Samtidig bør regelverket utformes slik at det gir fleksibilitet
ved endringsbehov. Departementet vil derfor foreslå at de mest sentrale
unntakene fastsettes i loven, og at det gis hjemmel til å gjøre
ytterligere unntak i forskrift.
I forslaget unntas bildeprogrammer som i hovedsak
inneholder:
Nyhets- og aktualitetsstoff
Undervisnings- og forskningsstoff
Informasjonsstoff om ideell, politisk og/eller
religiøs virksomhet
Musikkstoff (opera, musikaler, konserter
og musikkvideo etc.)
Idrettsstoff
Hobby-, instruksjons- og fritidsstoff
Direktesendinger
Departementet opprettholder forslaget og viser til
at de av høringsinstansene som uttaler seg om dette punktet, støtter
høringsforslaget.
I høringsnotatet la departementet frem tre alternativer
for aldersgrenseinndeling:
1. alle – 7 – 11 – 15
– 18 (Dagens inndeling)
2. alle – 7 – 11 – 13 – 15 – 18 (Jf. at
mange har pekt på at spranget fra dagens 11-årsgrense til 15-årsgrensen
er for stor for å ivareta de typiske PG13-filmene fra USA.)
3. alle – 6 – 9 – 12 – 15 – 18 (Her blir
PG13-filmene ivaretatt ved 12-årsgrensen, og det er tatt hensyn
til den endringen som normalt skjer hos barn ved skolestart og mellom
6. og 7. klasse.)
Høringen viste ikke noen bred konsensus i spørsmålet
blant høringsinstansene, verken når det gjelder valg av alternativ
eller hvilke hensyn som bør være avgjørende.
Samlet sett er det likevel et klart flertall
av høringsinstansene som ønsker en endring av dagens aldersgrenseinndeling.
Formålet med loven tilsier at de definerte alderstrinnene
bør svare til barns utvikling på en slik måte at aldersgrensene
gir den nødvendige beskyttelsen, men heller ikke mer, av personer innenfor
gruppen.
Samlet sett legger departementet til grunn at
alternativ 3 avveier hensynene til barns behov for beskyttelse og
krav på informasjon på best måte. Departementet mener også at alternativet
har tilstrekkelig støtte i høringen til at det er forsvarlig å gå
inn for en slik endring.
Departementet foreslår å opprettholde forhåndskontrollen
av kinofilm som skal vises for mindreårige, dvs. barn og unge under
18 år. Departementet legger i denne sammenheng vekt på at det dreier
seg om visning i det offentlige rom, og at dette er et relativt
oversiktlig marked hvor det er mulig å føre kontroll uten for store administrative
ressurser. Det vil også være første visningsvindu for denne typen
film, noe som åpner for at tilsynets forhåndskontroll kan få effekt langt
ut over denne arenaen, jf. forslaget om at tilsynets aldersgrenser
skal være bindende for senere tilgjengeliggjøring. Departementet
legger også vekt på at vurdering av skadeeffekten av bildeprogram
er et svært komplekst og sammensatt spørsmål, som krever innsikt
innenfor flere fagdisipliner. Man står dessuten alltid overfor muligheten
for at ny forskning på området kan tilsi en justering eller revurdering
av gjeldende praksis. Departementet mener derfor at det er viktig
at det finnes et fagorgan som kan sette standarden for slike vurderinger.
Medietilsynet kan ikke fastsette aldersgrenser for
kinofilmer som tilsynet mener er i strid med straffeloven §§ 204,
204a eller 382. Lovlighetskontrollen for kinofilm i gjeldende film- og
videogramlov videreføres med dette i beskyttelsesloven.
Aldersgrenser fastsatt av Medietilsynet i forbindelse
med kinovisning vil være bindende for tilgjengeliggjøring av samme
bildeprogram i alle senere visnings- og distribusjonsledd. Departementet
foreslår at plikten begrenses til 10 år regnet fra siste vedtaksdato.
Departementet legger til grunn at full statlig forhåndskontroll
av bildeprogram på alle plattformer verken er ønskelig eller praktisk
mulig. Dersom det på et senere tidspunkt skulle bli etablert et
bransjeorgan og et bransjeregelverk for fastsetting av aldersgrenser
som viser seg effektivt og tilstrekkelig dekkende, kan det vurderes
om det er grunnlag for å overlate også kinofilmkontrollen til bransjen.
Gjennom sin forvaltningspraksis har Medietilsynet
etablert en ordning med å gi frarådinger der tilsynets faglige vurdering
er at ledsagerregelen ikke bør benyttes. Departementet mener at
praksisen med å gi frarådinger bør opphøre, og viser til at forslaget
om dette fikk bred støtte i høringen.
Forslaget om å opprettholde forhåndskontrollen av
kinofilm, innebærer at tilsynets oppgaver på dette området fortsatt
må finansieres. Departementet foreslår derfor å opprettholde den
sektoravgiften som trådte ikraft fra 1. januar 2013, og viser til
at modellen har fått tilslutning fra de berørte partene. Departementet
legger også til grunn at modellen gir en fordeling av utgiftsbyrden
som ikke vil få negative konsekvenser av betydning for filmimporten
eller bredden i kinotilbudet. Departementet kan ikke se at avgiften skulle
få slike konkurransevridende effekter som Norske Filmbyråers Forening
frykter, og viser til at forhåndskontrollen alltid har vært finansiert av
bransjen selv.
Departementet mener at det bør fastsettes enkelte
unntak fra kravet om statlig forhåndskontroll av kinofilm:
1. For det første vil
bildeprogrammer som vises med 18-årsgrense, være unntatt fra kravet
om forhåndskontroll.
2. For det andre unntas kinofilmer som
skal vises under filmfestivaler og lignende kulturarrangementer.
3. For det tredje unntas kinofilmer som
inneholder lokalt produsert stoff, dvs. at fremvisningen er avgrenset
til det området hvor bildeprogrammet er produsert.
Departementet understreker at unntakene bare gjelder
forhåndskontrollen og ikke plikten til å fastsette og informere
om aldersgrense og gjennomføre alderskontroll.
Departementet ser at det kan oppstå behov for
å unnta også andre typer bildeprogrammer eller visnings-/omsetningsformer
fra kravet om forhåndskontroll. Departementet foreslår derfor å
gi departementet hjemmel til å gjøre ytterligere unntak fra kravet
i forskrift. Unntak bør bare gjøres der dette anses forsvarlig ut
fra lovens formål om beskyttelse av mindreårige.
Når det gjelder bildeprogram som ikke har blitt forhåndskontrollert
i forbindelse med kinovisning, opprettholder departementet forslaget
om at aldersgrensen fastsettes av bildeprogramdistributør. Bildeprogramdistributøren
er den som har rettighetene til tilgjengeliggjøring av det aktuelle
bildeprogrammet på det norske markedet. Departementet foreslår at
bildeprogramdistributørenes klassifisering skal baseres på retningslinjer
utformet av tilsynet og eventuell utfyllende forvaltningspraksis.
Medietilsynet kan også fungere som rådgivende instans og bistå med
opplæring ute i organisasjonene der det er ønskelig.
Det vil bli oppstilt en plikt for tilbydere,
utsalgssteder mv. til å etablere systemer for alderskontroll. Når
det gjelder fjernsyn, får aldersgrensene som er fastsatt også betydning for
kringkasternes programsetting gjennom et gradert vannskilleprinsipp.
Dette gjelder uavhengig av om aldersgrensen er fastsatt av bildeprogramdistrubutør
eller av Medietilsynet.
Bildeprogramdistributørens aldersgrense vil
kun gjelde for den eller de plattform(ene) som vedkommendes rettigheter
omfatter, og vil bare ha ev. veiledende virkning for andre som tilgjengeliggjør
samme bildeprogram på andre plattformer. TV2 er skeptiske til forslaget
og viser bl.a. til at det kan føre til inkonsekvent aldersgrensefastsetting.
Departementet er enig i at man kan få situasjoner hvor samme type
bildeprogram, og til og med ett og samme bildeprogram, har ulik aldersgrense
på f.eks. DVD og fjernsyn. Departementet viser likevel til at alle
aldersgrenser skal fastsettes basert på Medietilsynets retningslinjer.
Tilsynet vil dessuten kunne treffe vedtak om endring av aldersgrenser
som etter tilsynets vurdering er satt feil. På sikt mener departementet
dette vil bidra til en ensartet klassifiseringspraksis. Departementet
minner også om at dagens situasjon er langt mer uoversiktlig, i
og med at det er statlig fastsatte aldersgrenser på kino, distributørsatte
grenser på videogram og ingen pålegg om aldersgrense for andre visnings- og
omsetningsformer (noe som innebærer at hver enkelt aktør bestemmer
helt fritt). Departementet opprettholder derfor forslaget på dette punktet.
Departementet opprettholder forslaget om å lovfeste
en plikt til å informere om fastsatte aldersgrenser, og viser til
at et klart flertall av de som uttalte seg støttet forslaget. En
aldersgrense innebærer først og fremst et faglig basert råd om hvorvidt
et konkret bildeprogram kan være skadelig for mindreårige innenfor
ulike aldersgrupper. For å ha noen effekt må dette rådet være lett
tilgjengelig for mindreårige og deres foresatte på planlegginggsstadiet,
dvs. før beslutning om kjøp, bestilling o.l. blir tatt. Departementet anser
derfor informasjonsplikt som en forutsetning for at de øvrige tiltakene
i loven skal være effektive.
Norske filmbyråers forening gikk imot lovfesting
og viste til at «det kan være en lang rekke kanaler der det informeres
om film, som ikke alltid vil fange opp denne informasjonen». Departementet
er ikke enig i dette og viser til at lovforslaget i seg selv bare
fastsetter noen minimumskrav som ikke bør være særlig byrdefulle.
Eventuelle uklarheter om hvordan informasjonsplikten skal praktiseres,
vil kunne avklares i forskrift.
Departementet vil anmode bransjen om å samarbeide
om å utarbeide så likeartede løsninger for aldersmerking som mulig.
En mest mulig enhetlig merking vil være til fordel for både bransje
og publikum. Et eventuelt bransjesamarbeid på dette området vil
redusere behovet for detaljerte forskrifter fastsatt av departementet
og vil dermed styrke bransjens autonomi på området samtidig som
det ivaretar publikums informasjonsbehov.
Departementet går ikke inn for å lovfeste en
plikt til å publisere målgruppeanbefaling, og legger vekt på at
et flertall av de som kommenterer spørsmålet, går imot forslaget.
Departementet vil likevel oppfordre bransjen
til å informere publikum om hvilken målgruppe bildeprogrammet etter
sitt innhold passer for, og til å etablere en felles bransjepraksis
for hvordan dette skal gjøres. Dette er informasjon som gir forbrukerne
mulighet til å gjøre bevisste valg. Det bør derfor også være i bransjens
egen interesse å opplyse forbrukerne om hvem som er målgruppe.
Departementet mener det er nødvendig å pålegge
beskyttelsestiltak for å hindre at mindreårige får tilgang til skadelig
eller alvorlig skadelig innhold, jf. definisjonene i lovforslaget
§ 2 bokstav h og i.
Departementet slår fast at hensynet til voksnes informasjons-
og ytringsfrihet tilsier at det bør være tillatt å tilgjengeliggjøre
innhold som kan være skadelig og alvorlig skadelig for mindreårige,
forutsatt at det etableres alderskontroll eller tekniske tiltak
som sikrer at mindreårige normalt ikke får tilgang til innholdet.
Unntaket her er fjernsyn, der departementet foreslår å opprettholde
dagens forbud mot alvorlig skadelig innhold. For øvrig vil de generelle
grensene for hva som lovlig kan tilgjengeliggjøres på de ulike plattformene,
følge av straffeloven.
For bildeprogram som gis en aldersgrense vil beskyttelsestiltak
i praksis bestå av en form for alderskontroll, jf. at aldersgrensen
vil definere hvilke aldersgrupper som kan ta skade av innholdet.
Det samme vil gjelde materiale som tilgjengeliggjøres i tilknytning
til aldersklassifiserte bildeprogram. For andre typer innhold må beskyttelsestiltak
baseres på vurderinger av om innholdet kan være «skadelig» eller
«alvorlig skadelig» for mindreårige innenfor ulike aldersgrupper.
Departementet mener det vil være lite formålstjenlig
å detaljregulere kravene til beskyttelsestiltak. Departementet foreslår
i stedet at det lovfestes enkelte minstekrav og at nærmere bestemmelser
ved behov kan fastsettes i forskrift.
De nærmere kravene til tiltak vil måtte variere
ut fra særegenhetene for den enkelte plattform og omtales nærmere
nedenfor.
Bakgrunnen for forslaget på dette punktet var
at begrepet «bildeprogram» må tolkes slik at det ikke omfatter trailere,
egenpromotering eller reklame. Samtidig omfatter enkelte av dagens beskyttelsesregler
slikt innhold. Dette gjelder konkret vannskillereglene på fjernsyn
og klassifiseringsplikten for kinotrailere. For å unngå en svekkelse
av beskyttelsesreglene ble det i høringsutkastet derfor tatt inn
en bestemmelse om at «tilknyttet innhold» (inkl. reklame, egenpromotering
og trailere) skal tilpasses aldersgrensen på det aktuelle bildeprogrammet.
Kulturdepartementet støtter høringsinstansenes innvendinger
mot forslaget på dette punktet. Departementet legger særlig vekt
på at forslaget til bestemmelse om «tilknyttet innhold» (høringsutkastet
§ 9) dels vil overlappe og dels stå i motsetning til bestemmelsen
om vannskille på fjernsyn.
Etter å ha vurdert ulike løsninger har departementet
konkludert med at bestemmelsen bør utgå, og at hensynet til «tilknyttet»
materiale i stedet bør ivaretas i separate bestemmelser om beskyttelsestiltak
for hver enkelt av plattformene for tilgjengeliggjøring som omfattes
av loven. En slik lovteknisk løsning gjør det mulig å opprettholde
og tydeliggjøre vannskilleprinsippet slik det praktiseres i dag,
og tilpasse de nærmere beskyttelsesreglene til hver enkelt plattform.
Begrepet «tilknyttet materiale» defineres i lovforslaget § 2 første
ledd bokstav c.
Minstekravene til tiltak for fjernsynsmediet
må oppfylle kravene som fremgår av AMT-direktivet artikkel 27 nr.
1 og 2.
I høringen ble det for det første foreslått
å opprettholde dagens forbud mot alvorlig skadelig innhold på fjernsyn.
Dette innebærer at fjernsyn behandles annerledes enn de andre plattformene. Medietilsynet,
TV2 og C More Entertainment har i høringen reist spørsmål ved om
det er behov for å opprettholde denne forskjellsbehandlingen, og
viser til at også fjernsynsmediet kan pålegges å tilby tilgangskontrollsystemer
som for eksempel er basert på PIN-koder og at dette kan fungere
som et alternativ til et totalforbud.
Departementet viser til at AMT-direktivet inneholder
særregulering av fjernsynsmediet. I artikkel 27 nr. 1 pålegges EØS-landene
å treffe passende tiltak for å sikre at fjernsynsselskaper ikke
sender slikt innhold, mens det for audiovisuelle bestillingstjenester
i artikkel 12 kun kreves tiltak som sikrer at mindreårige normalt ikke
får tilgang til slikt innhold. Selv om direktivet ikke uttrykkelig
krever et forbud mot alvorlig skadelig innhold på fjernsyn, legger departementet
til grunn at det mest effektive tiltaket for å beskytte barn mot
alvorlig skadelig innhold vil være å opprettholde dagens forbud.
For innhold som kan være skadelig, opprettholdes
det såkalte vannskilleprinsippet. Slik gjeldende bestemmelser er
formulert, innebærer dette at alle programmer, med unntak av nyhets- og
aktualitetsprogrammer, skal sendes etter klokken 21.00 dersom de
inneholder scener eller innslag som kan være skadelig for mindreårige.
Medietilsynet praktiserer et «gradert vannskilleprinsipp»
som ikke er direkte nedfelt i regelverket, men er basert på en fortolkning
av kringkastingslovens formål med bakgrunn i barn og unges rettigheter
etter barnekonvensjonen.
Departementet mener at den graderte tilnærmingen
til vannskillet bør ha en sterkere forankring enn forvaltningspraksis
og at prinsippet derfor bør fremgå klart av regelverket.
Som et alternativ til vannskilleprinsippet ble
det i høringen foreslått å åpne opp for at tilbyderne av fjernsynstjenester
kan iverksette tekniske tiltak som sørger for at mindreårige vanligvis
ikke får tilgang til innhold som kan være skadelig. Selv om kringkastingsloven
i dag åpner for slike tekniske tiltak, gir kringkastingsforskriften
ikke anledning til å erstatte vannskilleprinsippet med tekniske
tiltak. Departementet mener hensynet til mest mulig teknologinøytralt
regelverk tilsier at det også på fjernsyn bør åpnes for tekniske beskyttelsestiltak.
For audiovisuelle bestillingstjenester stiller AMT-direktivet
artikkel 12 kun krav om tekniske tiltak mot alvorlig skadelig innhold.
Departementet mener imidlertid at det også bør stilles
krav om tekniske tiltak for innhold som kan være skadelig for mindreårige.
Nyhets- og aktualitetsprogrammer vil ikke omfattes. Departementet
kan gjøre ytterligere unntak i forskrift.
AMT-direktivet artikkel 4 nr. 1. åpner for at EØS-landene
kan fastsette strengere regulering, forutsatt at regelverket er
i samsvar med EØS-retten. ESA har i EØS-høringen bedt om at det gjøres
en proposjonalitetsvurdering dersom det skal fastsettes strengere
regulering av skadelig innhold i audiovisuelle bestillingstjenester
enn det som følger av direktivet.
Departementet mener at hensynet til beskyttelse av
mindreårige mot skadelig innhold tilsier at det er nødvendig å stille
krav om tekniske tiltak. Det vises videre til at kravene som stilles
til tilbydere av audiovisuelle bestillingstjenester er relativt begrensede
da det utelukkende kreves at det tilbys tekniske verktøy som kan
aktiveres av foreldre/foresatte. Selv om implementering av slike
systemer kan medføre økte kostnader for lovens pliktsubjekter, antar
departementet at kostnadene vil være begrensede og at flere slike systemer
etter hvert vil bli tilgjengelig på markedet slik at utgiftene kan
fordeles på flere aktører. Enkelte av aktørene har i høringen og
innspillskonferansene pekt på at slike tilgangskontrollsystemer
allerede er implementert, til tross for at det i dag ikke er noen
krav til dette og at gode foreldrekontroller og sikringstiltak anses
å være et konkurransefortrinn. Departementet legger således til
grunn at tiltaket er proposjonalt og i samsvar med EØS-retten.
Når det gjelder innhold som kan være alvorlig skadelig,
krever ikke AMT-direktivet artikkel 12 at de tekniske tiltakene
rent faktisk og i alle tilfeller forhindrer at mindreårige får tilgang
til innholdet, men at effekten av tiltaket er at mindreårige «vanligvis
ikke hører eller ser» innholdet. Dette ble også understreket av
NRK i høringen. Departementet slutter seg til NRKs merknad og mener
det på dette området ikke er rimelig å stille strengere krav til
tiltakene enn det som kreves i direktivet.
Den eneste forskjellen på kravene til beskyttelsestiltak
for alvorlig skadelig og skadelig innhold vil således være at det
for alvorlig skadelig innhold må foreligge en teknisk sperre. Dette
betyr i praksis at alvorlig skadelig innhold ikke kan ligge åpent
tilgjengelig på tjenester underlagt norsk jurisdiksjon. Innhold
som kan være skadelig kan ligge åpent tilgjengelig. Her kreves det
at tjenestetilbyder tilbyr tekniske verktøy som kan aktiveres av
foreldre eller foresatte og som gir mulighet til å tilpasse innholdet
i tjenesten til barnets alder. Departementet mener som nevnt at det
ikke er formålstjenlig å fastsette nærmere krav til tilgangskontrollsystemene
i lovteksten, men åpner for at mer detaljerte krav ved behov kan
fastsettes i forskrift.
For fremvisning i næring (kino) gjelder det
i dag en noe strengere norm for hva som lovlig kan vises av kjønnslige
skildringer, jf. film- og videogramloven § 13a. Som nevnt mener
departementet at det – på andre plattformer enn fjernsyn – bør være
tillatt å tilgjengeliggjøre innhold som kan være skadelig eller
alvorlig skadelig for mindreårige, forutsatt at det etableres alderskontroll
eller tekniske tiltak som sikrer at mindreårige normalt ikke får
tilgang til innholdet. Lovforslaget innebærer derfor en formell
liberalisering når det gjelder kino mv. Endringen begrunnes i at
det etter departementets vurdering ikke er behov for å videreføre
en strengere norm på kino enn for de andre plattformene. Endringen
antas for øvrig ikke å få nevneverdig betydning i praksis da det
neppe er noe marked av betydning for kinovisning av denne typen
materiale. Departementet viser for øvrig til at formålet med loven
er å beskytte mindreårige mot skadelig innhold. Gjeldende regulering
bidrar ikke til å beskytte mindreårige da slikt materiale uansett
må vises med 18-års grense. I den grad bestemmelsen har noen praktisk
betydning, innebærer den derfor bare en begrensning i informasjonsfriheten
til voksne. Etter departementets vurdering tilsier dette at bestemmelsen
ikke bør videreføres i en ny beskyttelseslov.
For fremvisning ved allmenn sammenkomst må visnings-
og omsetningsstedet sørge for at det gjennomføres alderskontroll.
Dagens ledsagerregel innebærer at foreldre/foresatte
kan ta med seg barn som er inntil tre år yngre enn den fastsatte
aldersgrensen. Med andre ord innebærer det en begrensning i visnings-
og omsetningsstedets plikt til å gjennomføre alderskontroll. I høringsnotatet
ble det foreslått å utvide denne regelen ved å gi foreldre en ubegrenset
rett til å overprøve aldersgrensene opp til og med 15-årsgrensen.
Det er først og fremst prinsipielle argumenter
om likebehandling av visningsplattformer som tilsier en utvidelse
av ledsagerregelen, jf. at foreldre f.eks. kan overprøve aldersgrensen
når de ser en DVD-film hjemme.
Etter en samlet vurdering legger departementet til
grunn at argumentene for utvidelse ikke er tilstrekkelig tungtveiende
til å begrunne en endring som kan få slike utslag og som innebærer en
så stor endring i forhold til gjeldende praksis. Departementet legger
her særlig vekt på Barneombudets høringsuttalelse.
Når det gjelder visning på barnehage, skole,
SFO o.l., understreker departementet at barna må anses å se filmen
alene. Dette innebærer at aldersgrensen er bindende, og at alle
barn som ser filmen skal ha nådd aldersgrensen som er satt. For
å kunne fravike aldersgrensen kreves det samtykke fra foresatte.
På tilsvarende måte som for kino plikter steder som
selger, leier eller låner ut videogram å gjennomføre alderskontroll
som i praksis innebærer at mindreårige normalt ikke får tilgang
til bildeprogrammer med høyere aldersgrense enn oppnådd alder. Nærmere
detaljer knyttet til gjennomføringen av alderskontroll kan fastsettes
i forskrift, f.eks. krav til betalingsløsninger ved elektronisk
omsetning.
Høringen avdekket ingen motstand mot forslaget om
å legge ned Filmklagenemnda eller mot at klager etter beskyttelsesloven
skal behandles av Medieklagenemnda. Departementet opprettholder
derfor forslaget. Dette vil gi et enkelt og oversiktlig system der
klagesaker på Medietilsynets fagområder behandles av én og samme nemnd.
Selv om det kan bli nødvendig å styrke Medieklagenemnda og nemndas
sekretariat, legger departementet avgjørende vekt på at forslaget
samlet sett vil gi administrativ forenkling og økonomiske besparelser.
Når det gjelder klager på aldersgrenser fastsatt av
Medietilsynet, gir høringen etter departementets vurdering støtte
for at bildeprogramdistributør bør ha klagerett over Medietilsynets aldersgrensevedtak
i medhold av beskyttelsesloven.
Departementet foreslår videre at Barneombudets klageadgang
opprettholdes uendret. For det første har ombudet som sitt sentrale
oppgave å være talsperson for barn og unge, og skal i tillegg fremme
barns interesser overfor det offentlige. For det andre er det en
større mulighet for å få korrigert aldersgrenser som er satt for
lavt dersom Barneombudets klagerett opprettholdes.
Departementet kan ikke se at det er grunnlag
for å lovfeste at alle klager på aldersgrenser skal sendes til Barneombudet
for uttalelse før saken avgjøres av klageinstansen. Et forslag om
dette har ikke vært på høring, og dette er uansett et administrativt
spørsmål som ev. bør kunne avklares uten hjemmel i lov.
I høringsnotatet foreslo departementet å innføre sanksjonshjemler
i form av advarsel, overtredelsesgebyr, tvangsmulkt og straff ved
overtredelse av bestemmelser gitt i eller med hjemmel i loven eller
ved enkeltvedtak truffet i medhold av loven. Departementet foreslo
å gi Medietilsynet hjemmel til å gi advarsel, samt fastsette overtredelsesgebyr
og tvangsmulkt.
Etter en vurdering av høringssvarene mener departementet
at det ikke er grunnlag for å gå videre med forslaget om at overtredelser
av bestemmelser gitt i eller med hjemmel i loven, eller ved enkeltvedtak
truffet i medhold av loven, skal være straffesanksjonert.
Sanksjonshjemlene begrenses derfor til advarsel, overtredelsesgebyr
og tvangsmulkt ved overtredelse av bestemmelser gitt i beskyttelsesloven.
Departementet mener det er naturlig at myndigheten
til å ilegge sanksjoner, herunder å fastsette overtredelsesgebyr
og tvangsmulkt, legges til Medietilsynet.
I saker der Medietilsynet overprøver beslutninger
om aldersgrenser truffet av bildeprogramdistributør, er det naturlig
at Medietilsynets vedtak primært vil innebære en omgjøring av aldersgrensen.
Å ilegge sanksjoner vil først bli aktuelt dersom bildeprogramdistributøren
ikke innretter seg etter Medietilsynets vedtak.
Advarsel er den mildeste formen for sanksjon, og
bør fortrinnsvis benyttes ved de minst alvorlige overtredelsene,
overfor nye pliktsubjekter eller etter en konkret vurdering ved
første gangs overtredelser.
I likhet med straff har overtredelsesgebyr både preventiv
og pønal hensikt og retter seg mot handlinger eller unnlatelser
i fortiden. Selv om overtredelsesgebyr har likhetstrekk med en bot, regnes
det ikke som straff etter norsk rett.
Tvangsmulkt bør kunne ilegges enten som et engangsbeløp
eller som en løpende mulkt. Dersom mulkten fastsettes løpende, bør
Medietilsynet i vedtaket kunne presisere hvorvidt mulkten påløper
per dag, uke eller måned ut fra en konkret vurdering i den enkelte
sak. Ved tvangsmulkt i form av et engangsbeløp skal Medietilsynet fastsette
en særskilt frist for når mulkten skal betales dersom plikten ikke
er etterkommet.
Nærmere bestemmelser om hvilke momenter som
skal vektlegges ved utmåling av overtredelsesgebyr og tvangsmulkt
kan fastsettes i forskrift.
Tilsyn med lovens bestemmelser forutsetter at tilsynsorganet
sikres tilgang til de bildeprogrammene som omfattes av loven. Departementet
foreslår derfor en bestemmelse om at bildeprogramdistributører plikter
å oppbevare bildeprogram i minst to måneder etter at bildeprogrammet
ble vist offentlig første gang eller tilgjengeliggjort på annen
måte, jf. lovforslaget § 14.
Videre foreslår departementet en bestemmelse om
opplysningsplikt, jf. lovforslaget § 15. Bestemmelsen pålegger enhver
å gi Medietilsynet de opplysninger som er nødvendig for å kunne
utføre lovpålagte oppgaver.
Departementet mener det er naturlig at den uavhengighet
Medietilsynet i dag har på kringkastingsfeltet, også bør gjelde
ved vurderinger etter beskyttelsesloven. Departementet vil derfor foreslå
at Medietilsynets uavhengighet på dette feltet lovfestes, jf. lovforslaget
§ 17.
Departementet holder fast på at beskyttelsesloven
ikke bør omfatte dataspill, og viser til at det allerede eksisterer
et etablert bransjestyrt system for aldersmerking av dataspill som
har stor oppslutning i bransjen (PEGI).
Departementet kan heller ikke se at det per
i dag er hensiktsmessig å gi PEGI-ordningen en formell forankring
i norsk lov.
Kulturdepartementet vil ikke gå videre med dette
forslaget, men ser behov for å holde oppsikt med markedet for dataspill
for ev. å kunne vurdere behovet for tiltak på et senere tidspunkt.
I høringsnotatet foreslo departementet å åpne
for å delegere enkelte oppgaver etter loven til et bransjeorgan,
dersom et slikt skulle bli opprettet.
Departementet slår fast at flertallet av høringsinstanser
er positive til en mulighet til å delegere oppgaver til et bransjeorgan,
men registrerer samtidig at ingen per i dag synes å være interessert
i å ta noe konkret initiativ i denne retningen.
Departementet legger til grunn at et bransjesamarbeid
kan redusere behovet for omfattende og detaljert forskriftsregulering,
som ellers kan vise seg nødvendig for å sikre en konsekvent praktisering
av loven.
Departementet oppfordrer bransjen til å gå i
dialog om dette temaet på tvers av de ulike formidlingsplattformene.
Den nærmere ansvarsfordelingen mellom et eventuelt bransjeorgan
og tilsynsmyndighet må avklares i dialog mellom bransjerepresentanter
og myndigheter.
Dersom det på et senere tidspunkt skulle bli etablert
et bransjeorgan og et bransjeregelverk for fastsetting av aldersgrenser
som viser seg effektivt og tilstrekkelig dekkende, kan det vurderes
om det er grunnlag for å overlate også fastsetting av aldersgrenser
for kinofilm til bransjen.
En innføring av beskyttelsesloven vil i all
hovedsak kreve endringer i to andre lover; kringkastingsloven og
film- og videogramloven.
En lov om beskyttelse av mindreårige mot skadelige
bildeprogram vil erstatte beskyttelsesreglene i dagens film- og
videogramlov. To elementer i loven er imidlertid begrunnet i andre hensyn
enn beskyttelse av mindreårige. Dette gjelder ordningen med kommunal
konsesjon for kinovirksomhet og avgiften til Norsk kino- og filmfond
(Film & kino). Departementet legger til grunn at disse ordningene/bestemmelsene
ikke vil høre naturlig hjemme i en ny lov med et uttalt beskyttelsesformål.
Film- og videogramloven § 2 slår fast at det
er ulovlig å drive fremvisning av film eller videogram i næring
uten konsesjon fra kommunen.
Kulturdepartementet vil sende på høring et forslag
om å avvikle konsesjonsordningen for framvisning av film og videogram
i næring.
Ifølge film- og videogramloven § 3 skal det
betales en avgift til Norsk kino- og filmfond (NKFF) for all fremvisning
og omsetning av film og videogram i næring.
Departementet mener det er grunn til å sette spørsmålstegn
ved om hensynet til innkreving av en sektoravgift alene kan begrunne
et system som er så kostnadskrevende, både for bransjen og forvaltningen.
Avgiften til NKFF finansierer mange viktige filmpolitiske
tiltak og bør opprettholdes. Departementet ser det derfor som nødvendig
å opprettholde registrerings- og merkeplikten inntil videre, men
vil sette i gang et arbeid med å gjennomgå systemet for innkreving
av avgift til Norsk kino- og filmfond, med sikte på å gjøre det mest
mulig ressurseffektivt.
Det vises her til proposisjonens kapittel 8.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Arild Grande, Hege Haukeland Liadal, Sonja Mandt og Rigmor Aasrud,
fra Høyre, lederen Svein Harberg, Kårstein Eidem Løvaas og Mette
Tønder, fra Fremskrittspartiet, Morten Stordalen og Ib Thomsen,
og fra Kristelig Folkeparti, Geir Jørgen Bekkevold, viser
til Prop. 123 L (2013–2014), hvor regjeringen har lagt frem forslag
til en ny lov med beskyttelse av mindreårige mot skadelig påvirkning
fra levende bilder som uttalt formål. Et hovedmål med forslaget
er å få en mer plattformnøytral regulering på området. Forslaget
innebærer derfor en oppdatering, samordning og forenkling av regler
som i dag finnes i film- og videogramloven og kringkastingsloven.
I tillegg innebærer lovforslaget ny gjennomføring av beskyttelsesregler
i EU-direktivet om audiovisuelle bestillingstjenester (AMT-direktivet).
Komiteen viser til at det fremgår
av Barnekonvensjonen at samfunnet har et ansvar for å legge til
rette for at barn og unge har tilgang til medieinnhold som er av
sosial og kulturell verdi for dem. På den annen side har barn og
unge rett til beskyttelse mot skadelig innhold. Også AMT-direktivet
pålegger Norge konkrete forpliktelser med hensyn til beskyttelse
av mindreårige på fjernsyn og i audiovisuelle bestillingstjenester.
I lovforslaget foreslår departementet å lovfeste tre
tiltak:
1. En plikt til å sette
aldersgrense på bildeprogrammer som faller inn under lovens virkeområde.
2. En plikt til å informere om aldersgrensen.
3. En plikt til å iverksette beskyttelsestiltak,
inkl. å sikre at fastsatte aldersgrenser overholdes.
Komiteen slutter seg til lovfesting
av disse tiltakene. Komiteen slutter seg videre til
de foreslåtte modellene for fastsettelse av aldersgrense samt hvordan
de ulike beskyttelsestiltakene skal gjennomføres.
Komiteen viser til at regjeringen
foreslår at Medietilsynets vedtak etter loven skal kunne påklages
til Klagenemnda for mediesaker (Medieklagenemnda) som i dag bl.a.
behandler klager etter kringkastingsloven, og at forslaget innebærer
at Klagenemnda for film og videogram (Filmklagenemnda) avvikles.
For å kunne håndheve brudd på pliktreglene i beskyttelsesloven
foreslår departementet å gi Medietilsynet hjemmel til å fatte vedtak
om ileggelse av sanksjoner for konstaterte brudd. Komiteen slutter
seg til dette.
Komiteen slutter seg til anmodningen
til bransjen om å samarbeide om å utarbeide så likeartede løsninger
for aldersmerking som mulig. En mest mulig enhetlig merking vil
være til fordel for både bransje og publikum.
Komiteen viser til at regjeringen
foreslår at Barneombudets klageadgang opprettholdes uendret. Komiteen slutter
seg til dette. Ombudet har som sin sentrale oppgave å være talsperson for
barn og unge, og skal i tillegg fremme barns interesser overfor
det offentlige. Det er dessuten en større mulighet for å få korrigert
aldersgrenser som er satt for lavt dersom Barneombudets klagerett
opprettholdes.
Komiteen mener det er viktig
å samarbeide med andre nordiske land for å beskytte barn best mulig
i de ulike medier. I det fellesnordiske samarbeidet vil det, slik komiteen ser
det, være mulig å gjøre en felles innsats. Komiteen mener
at dette er noe samarbeidsministeren kan ta opp gjennom Nordisk
ministerråd, for å få til enda mer aktiv politikk på dette området.
Komiteen ber regjeringen vurdere
om det kan være hensiktsmessig å innføre en ordning med at klager
kan bli forelagt Barneombudet for uttalelse før saken avgjøres av
klageinstansen. Et forslag om dette har ikke vært på høring, og
dette er uansett et administrativt spørsmål som eventuelt bør kunne
avklares uten hjemmel i lov.
Komiteen viser til
proposisjonen og til sine merknader og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak til lov
om beskyttelse av mindreårige mot skadelige
bildeprogram mv.
Kapittel 1 Innledende bestemmelser
§ 1 Formål
Loven har til formål å beskytte mindreårige mot skadelig
påvirkning fra levende bilder.
§ 2 Definisjoner
I denne loven forstås med
a) mindreårige: personer som
ikke har fylt 18 år
b) bildeprogram: et sett av levende
bilder, med eller uten lyd, som utgjør en avgrenset enhet
c) tilknyttet materiale: innhold som
tilgjengeliggjøres før, under eller etter et bildeprogram, inkludert
reklame, egenreklame, trailere og lignende
d) videogram: disk, plate, magnetbånd
eller annen enhet med lagret informasjon som er egnet til å gjengi
bildeprogram
e) bildeprogramdistributør: den som
har, eller har ervervet, rettighetene til tilgjengeliggjøring av bildeprogrammet
på det norske markedet
f) visningssted: kino og annen arena
for offentlig fremvisning av bildeprogram
g) omsetningssted: forretning, nettside
e.l. som selger billetter til fremvisning av bildeprogram, eller
gir allmennheten tilgang til videogrammer gjennom kjøp, leie eller
lignende
h) skadelig innhold: skildringer i bildeprogram
som kan virke følelsesmessig opprivende eller kognitivt forstyrrende
for mindreåriges velbefinnende
i) alvorlig skadelig innhold: skildringer
i bildeprogram som kan virke sterkt følelsesmessig opprivende eller
sterkt kognitivt forstyrrende for mindreåriges velbefinnende, særlig
nærgående skildringer av kjønnslig aktivitet, grov vold og annen svært
forstyrrende eller skremmende tematikk.
Departementet kan gi forskrift om forståelsen av definisjonene
i denne bestemmelsen.
§ 3 Virkeområde
Loven gjelder for tilgjengeliggjøring av bildeprogram og
tilknyttet materiale til allmennheten ved
a) fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester
omfattet av kringkastingsloven
b) fremvisning ved allmenn sammenkomst i Norge, inkludert
kino eller annet visningssted
c) tilgjengeliggjøring av videogram i Norge når bildeprogrammet
tilgjengeliggjøres av et foretak som er registrert i Norge eller
har forretningssted i Norge, av en person som er norsk statsborger
eller har bosted i Norge, eller beslutningen om tilgjengeliggjøring
er tatt i Norge.
Loven gjelder også på Svalbard og Jan Mayen. Departementet
kan gi forskrift om de unntaks- og særregler som de stedlige forholdene
tilsier.
Kapittel 2 Aldersgrenser
§ 4 Aldersgrenser
Et bildeprogram kan ikke tilgjengeliggjøres uten å være
gitt én av følgende aldersgrenser:
a) tillatt for alle
b) 6 år
c) 9 år
d) 12 år
e) 15 år
f) 18 år
Aldersgrensen skal fastsettes etter en vurdering av om
innholdet i bildeprogrammet kan være skadelig for personer under
den aktuelle aldersgrensen. Bildeprogram med alvorlig skadelig innhold
skal ha 18-årsgrense.
Unntatt fra kravet i første ledd er bildeprogram som i
hovedsak inneholder
a) nyhets- og aktualitetsstoff,
b) undervisnings- og forskningsstoff,
c) informasjonsstoff om ideell, politisk eller religiøs
virksomhet,
d) musikkstoff,
e) idrettsstoff,
f) hobby-, instruksjons- og fritidsstoff og
g) direktesendinger.
Departementet kan gi forskrift om ytterligere unntak fra
kravet i første ledd.
§ 5 Fastsettelse av aldersgrenser
på kinofilm
For kinofilmer settes aldersgrensen av Medietilsynet ved
forhåndskontroll. Med kinofilm menes bildeprogram som primært er
produsert for fremvisning på kino eller annet visningssted.
Unntatt fra kravet om forhåndskontroll er kinofilmer som
a) skal fremvises med 18-årsgrense,
b) skal vises under filmfestivaler og lignende kulturarrangementer
eller
c) inneholder lokalt produsert stoff.
Medietilsynet kan ikke sette aldersgrense på kinofilmer
som tilsynet mener er i strid med straffeloven § 204, § 204a eller
§ 382.
Den som vil ha et bildeprogram vurdert av Medietilsynet,
skal betale en avgift som blir fastsatt av departementet.
Departementet kan gi forskrift om forhåndskontroll og betaling
av avgift.
§ 6 Fastsettelse av aldersgrenser
på andre bildeprogram
For bildeprogram som ikke er underlagt forhåndskontroll
etter § 5, settes aldersgrensen av bildeprogramdistributør.
Aldersgrense fastsatt i medhold av § 5 skal legges til
grunn ved all senere tilgjengeliggjøring av samme bildeprogram innenfor
en periode på ti år fra siste vedtaksdato. Fastsettelse av aldersgrenser
utføres for øvrig med utgangspunkt i retningslinjer fastsatt av Medietilsynet.
Medietilsynet kan ved enkeltvedtak overprøve aldersgrenser
fastsatt av bildeprogramdistributør i medhold av første ledd.
Departementet kan gi forskrift om unntak fra kravene i
denne paragrafen og om utarbeidelse av retningslinjer for aldersklassifisering.
§ 7 Informasjonsplikt
Publikum skal på en tydelig og nøytral måte informeres
om aldersgrensen før tilgjengeliggjøring av det aktuelle bildeprogrammet.
Informasjon om bildeprogrammets aldersgrense skal som minimum
gjøres tilgjengelig på følgende måter:
a) På fjernsyn skal tjenestetilbyder informere
muntlig om aldersgrensen før programmet starter eller tydelig merke
bildeprogrammet med aldersgrense under hele sendetiden. Tjenestetilbyder
skal også gjøre aldersgrensen tilgjengelig i sine programoversikter
og elektroniske programguider.
b) I audiovisuelle bestillingstjenester skal tjenestetilbyder
informere om aldersgrensen før endelig bestilling gjennomføres,
samt i presentasjon og omtale av bildeprogrammet.
c) Ved fremvisning ved allmenn sammenkomst skal visnings-
og omsetningssted informere om aldersgrensen ved annonsering og
billettkjøp.
d) Ved tilgjengeliggjøring av videogram skal bildeprogramdistributør
informere om aldersgrensen ved tydelig merking på forsiden av videogrammets
omslag.
Departementet kan gi forskrift om informasjonsplikt, inkludert
om unntak og merking.
Kapittel 3 Alderskontroll og andre beskyttelsestiltak
§ 8 Plikt til å iverksette beskyttelsestiltak
Enhver som tilgjengeliggjør bildeprogram, plikter å iverksette
egnede tiltak for å beskytte mindreårige mot skadelig og alvorlig
skadelig innhold.
Departementet kan gi forskrift om alderskontroll og andre
beskyttelsestiltak.
§ 9 Beskyttelsestiltak ved tilgjengeliggjøring
i
fjernsyn
Bildeprogram med alvorlig skadelig innhold kan ikke sendes
på fjernsyn.
Tjenestetilbyder skal ved valg av sendetid eller tekniske
tiltak sørge for at mindreårige normalt ikke får tilgang til bildeprogram
eller tilknyttet materiale med skadelig innhold. Nyhets- og aktualitetsprogrammer
er unntatt fra kravene i første punktum.
§ 10 Beskyttelsestiltak ved
tilgjengeliggjøring i
audiovisuelle bestillingstjenester
Tjenestetilbyder skal iverksette tiltak som sikrer at mindreårige
normalt ikke får tilgang til bildeprogrammer eller tilknyttet materiale
med alvorlig skadelig innhold.
Tjenestetilbyder skal tilby tiltak som kan aktiveres av
foresatte eller andre i foresattes sted, for å sikre at mindreårige
normalt ikke får tilgang til bildeprogram eller tilknyttet materiale
med skadelig innhold. Nyhets- og aktualitetsprogrammer er unntatt
kravene i første punktum.
§ 11 Beskyttelsestiltak for
fremvisning ved allmenn sammenkomst
Visnings- og omsetningssted skal utforme rutiner for og
gjennomføre alderskontroll ved tilgjengeliggjøring av bildeprogram
som er klassifisert etter §§ 5 og 6.
Tilknyttet materiale skal være tilpasset bildeprogrammets
aldersgrense.
Ledsaget av foresatte eller andre i foresattes sted kan
mindreårige gis adgang til fremvisninger med ett trinn høyere aldersgrense
enn oppnådd alder tilsier. 18-årsgrensen er likevel absolutt.
§ 12 Beskyttelsestiltak for
tilgjengeliggjøring av
videogram
Omsetningssted skal utforme rutiner for og gjennomføre
alderskontroll ved tilgjengeliggjøring av bildeprogram som er klassifisert
etter §§ 5 og 6.
Tilknyttet materiale skal være tilpasset bildeprogrammets
aldersgrense.
Kapittel 4 Tilsyn og klage mv.
§ 13 Tilsyn
Medietilsynet fører tilsyn med at bestemmelsene gitt i
og i medhold av denne lov blir overholdt.
Dersom Medietilsynet gjennom sin tilsynsvirksomhet blir
kjent med bildeprogram som rammes av straffeloven § 204a, skal forholdet
meldes til politiet.
§ 14 Oppbevarings- og utleveringsplikt
Bildeprogramdistributør plikter å oppbevare bildeprogrammet
i minst to måneder etter at bildeprogrammet første gang ble vist
offentlig eller tilgjengeliggjort på annen måte. Dersom det reises
klagesak i medhold av § 16, skal bildeprogrammet oppbevares inntil
klagen er avgjort. Bildeprogrammet skal også oppbevares inntil saken
er rettskraftig avgjort, dersom det blir gitt melding om at det
blir reist søksmål.
Bildeprogramdistributør plikter på forespørsel å utlevere
bildeprogram etter første ledd til Medietilsynet og Klagenemnda
for mediesaker (Mediaklagenemnda).
Departementet kan gi forskrift om oppbevarings- og utleveringsplikten,
herunder hvem som er omfattet av plikten og hvordan oppbevaringen
skal skje.
§ 15 Opplysningsplikt
Enhver plikter å gi Medietilsynet de opplysninger som tilsynet
krever for å kunne utføre sine gjøremål etter loven, eller for å
kunne oppfylle Norges avtaleforpliktelser overfor en fremmed stat
eller internasjonal organisasjon. Opplysningene kan kreves gitt skriftlig
eller muntlig innen en fastsatt frist.
Departementet kan gi forskrift om opplysningsplikten, herunder
om hvem som er omfattet av opplysningsplikten og om hvilke opplysninger
som kan kreves.
§ 16 Klage
Klager på Medietilsynets enkeltvedtak etter loven eller
regler fastsatt i medhold av loven behandles av Medieklagenemnda.
Klagenemnda kan ikke omgjøre Medietilsynets vedtak etter eget tiltak.
Bildeprogramdistributør og Barneombudet har klagerett over
tilsynets vedtak om aldersklassifisering av kinofilm etter § 5.
For øvrig gjelder reglene i forvaltningsloven kapittel VI.
Medieklagenemnda oppnevnes av Kongen. Kongen fastsetter
hvem som skal være klagenemndas leder og nestleder, og kan gi forskrift
om nemndas størrelse, sammensetning og oppgaver.
Eventuelle søksmål i anledning Medieklagenemndas vedtak
skal rettes mot staten ved Klagenemnda for mediesaker.
§ 17 Begrensninger i omgjørings-
og instruksjonsmyndighet
Departementet kan ikke instruere Medietilsynet eller Medieklagenemnda
i enkeltsaker eller omgjøre tilsynets eller klagenemndas vedtak
etter denne loven.
Departementet kan pålegge Medietilsynet å ta en sak opp
til behandling.
I saker av prinsipiell eller stor samfunnsmessig betydning
kan Kongen i statsråd omgjøre Medietilsynets eller Medieklagenemndas
vedtak etter reglene i forvaltningsloven § 35 annet, tredje og femte
ledd.
Kapittel 5 Sanksjoner
§ 18 Advarsel
Ved overtredelse av denne loven eller bestemmelse eller
vilkår fastsatt i medhold av denne loven, kan Medietilsynet gi den
som er ansvarlig for overtredelsen, en advarsel.
§ 19 Overtredelsesgebyr
Medietilsynet kan ved overtredelse av bestemmelser gitt
i eller i medhold av denne loven, eller av enkeltvedtak truffet
i medhold av disse bestemmelsene, ilegge den som er ansvarlig for
overtredelsen, et overtredelsesgebyr til staten beregnet etter forskrift fastsatt
av departementet.
Departementet kan gi forskrift om forhøyet gebyr ved gjentatt
overtredelse. Medietilsynet kan i særlige tilfeller frafalle ilagt
overtredelsesgebyr.
Ilagt gebyr er tvangsgrunnlag for utlegg. Departementet
kan gi forskrift om ileggelse av overtredelsesgebyr, herunder om
inndrivelse og om betalingsfrist. Det kan i forskrift fastsettes
at det skal betales renter av ilagt overtredelsesgebyr.
§ 20 Tvangsmulkt
For å sikre at plikter fastsatt i eller i medhold av denne
loven blir oppfylt, kan Medietilsynet ilegge den ansvarlige tvangsmulkt.
Tvangsmulkt kan ilegges når overtredelse er oppdaget.
Tvangsmulkten kan fastsettes som en løpende mulkt eller
som et engangsbeløp. Ved løpende mulkt kan Medietilsynet bestemme
at mulkten skal fastsettes for hver dag, uke eller måned som går.
Tvangsmulkten begynner å løpe dersom den ansvarlige oversitter fristen
for retting av forholdet. Ved tvangsmulkt i form av et engangsbeløp
kan Medietilsynet bestemme at mulkten skal betales ved en særskilt fastsatt
frist for oppfyllelse av plikten, dersom denne fristen er utløpt
uten at plikten er oppfylt.
Tvangsmulkt tilfaller statskassen og er tvangsgrunnlag
for utlegg.
Medietilsynet kan i særlige tilfeller redusere eller frafalle
påløpt tvangsmulkt inklusive renter.
Departementet kan gi forskrift om ileggelse av tvangsmulkt,
herunder om vilkår for tvangsmulkt, om tvangsmulktens størrelse
og om renter ved forsinket betaling.
Kapittel 6. Ikrafttredelse og endringer i andre
lover
§ 21 Ikrafttredelse
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Kongen
kan sette i kraft de enkelte bestemmelsene til forskjellig tid.
§ 22 Endringer i andre lover
Med virkning fra den tid loven trer i kraft gjøres følgende
endringer i andre lover:
1. I lov 4. desember 1992 nr. 127 om kringkasting og
audiovisuelle bestillingstjenester gjøres følgende endringer:
§ 1-1 første ledd bokstav a skal lyde:
Kringkasting: utsending av tale, musikk, bilder og
liknende via elektroniske kommunikasjonsnett, ment eller egnet til
å ses eller høres direkte og samtidig av allmennheten.
§ 2-7 oppheves.
§ 3-1 andre ledd skal lyde:
Det kan ikke sendes reklameinnslag i tilknytning til barneprogram
eller reklameinnslag som særlig er rettet mot barn i kringkasting eller
audiovisuelle bestillingstjenester.
§ 4-5 første ledd bokstav b skal lyde:
sender program med pornografi eller vold i strid med norsk
lov eller andre program som i alvorlig grad kan skade mindreåriges
fysiske, mentale eller moralske utvikling
§ 4-5 første ledd bokstav c skal lyde:
c) sender program som kan være skadelige for
mindreårige, med mindre det ved valg av sendetid eller ved tekniske
tiltak sørges for at mindreårige normalt ikke kan se eller høre
slike sendinger
§ 10-1 første ledd skal lyde:
Med bøter eller fengsel inntil 6 måneder straffes den som
forsettlig eller uaktsomt grovt eller gjentatte ganger overtrer
bestemmelsene i § 2-1 første eller tredje ledd, § 2-4,
§ 3-1 andre ledd, § 4-5 første ledd bokstav b og d, og
kapittel 9 eller forskrift eller enkeltvedtak gitt med hjemmel i
disse bestemmelser. Medvirkning straffes på samme måte.
2. I lov 15. mai 1987 nr. 21 om film og videogram gjøres
følgende endringer:
Kapittel III oppheves.
§ 7 andre og tredje ledd oppheves. Nåværende fjerde ledd
blir andre ledd.
§ 9 oppheves.
§ 11 oppheves.
§ 12 skal lyde:
§ 12 Nekta registrering av videogram
Departementet kan gi forskrift om høve for Medietilsynet
til å nekte registrering av videogram frå distributørar
som bryt reglane i denne lova eller i forskrifter gitt med heimel
i denne lova.
§ 13 a til § 16 oppheves.
Oslo, i familie- og kulturkomiteen, den
25. november 2014
Svein Harberg | Arild Grande |
leder | ordfører |