EØS-komiteen vedtok ved beslutning nr. 153/2014
av 9. juli 2014 å endre EØS-avtalens vedlegg X (Generelle tjenester)
ved å innlemme europaparlaments- og rådsdirektiv 2011/24/EU om anvendelse av
pasientrettigheter ved helsetjenester over landegrensene (pasientrettighetsdirektivet).
Gjennomføring av direktivet i norsk rett har nødvendiggjort lovendringer.
Nødvendige lovendringer ble vedtatt 21. juni 2013 i henhold til
Prop. 118 L (2012–2013) Endringer i pasient- og brukerrettighetsloven
mv. (rett til nødvendig helsehjelp og pasientrettighetsdirektivet
m.m.). EØS-komiteens beslutning anses i tillegg som en sak av særlig
viktighet. Stortingets samtykke til godkjennelse av EØS-komiteens
beslutning er derfor nødvendig etter Grunnloven § 26 annet ledd.
Pasientrettighetsdirektivet klargjør og regelfester pasienters
rett til å få refundert utgifter til helsehjelp mottatt i annet
EØS-land. Rettighetene var basert på EU-domstolens rettspraksis.
Grunnlaget for den etablerte domstolspraksisen var reglene om fri
bevegelighet av tjenester.
Direktivet fastsetter retten til å få refundert
utgifter for helsehjelp mottatt i annet medlemsland. Direktivet
inneholder også enkelte andre regler som skal legge praktisk til
rette for at pasientene kan benytte helsetjenester i andre medlemsland.
I tillegg inneholder direktivet bestemmelser om samarbeid basert
på frivillig deltakelse.
Formålet med direktivet er å fastsette bestemmelser
som gjør det lettere å sikre helsetjenester av høy kvalitet over
landegrensene og bidra til samarbeid mellom medlemslandene på helseområdet.
Direktivet kommer til anvendelse uansett hvordan helsetjenesten
organiseres, ytes og finansieres. Unntatt fra direktivet er tildeling
av og adgang til organer med henblikk på transplantasjoner og ytelser
knyttet til langtidspleie. Det samme gjelder offentlige vaksinasjonsprogrammer
mot infeksjonssykdommer.
Det redegjøres i proposisjonen for hva som etter direktivet
er behandlingslandets ansvar, og hva som er trygdelandets ansvar,
bl.a. bestemmelser om mulige krav om forhåndsgodkjenning.
Medlemslandene skal etablere ett eller flere
nasjonale kontaktpunkt som skal gi informasjon til pasienter. Kontaktpunktet
skal bistå med informasjon dels til pasienter som bor i landet og
dels til pasienter i andre land som ønsker informasjon om helsetjenesten
i det aktuelle landet.
Andre bestemmelser i direktivet omhandler utlevering
av legemidler og bestemmelser som skal bidra til å forsterke samarbeidet
mellom medlemslandene på helseområdet.
De formelle kravene i pasientrettighetsdirektivet er
i all hovedsak ivaretatt i norsk helselovgivning. Norge har etablert
en refusjonsordning for utgifter til helsehjelp mottatt i annet
EØS-land. Ordningen er regulert i forskrift, og denne ivaretar langt
på vei pasienters rett til refusjon etter direktivet. Ordningen omfatter
imidlertid ikke refusjon av utgifter til helsehjelp som innebærer
sykehusbehandling. På enkelte vilkår har pasienter etter pasientrettighetsdirektivet rett
til å få refundert utgifter til sykehusbehandling. For slik helsehjelp
er det adgang til å stille krav om forhåndsgodkjenning.
I Prop. 118 L (2012–2013) foreslo Helse- og
omsorgsdepartementet å utvide dagens refusjonsordning til å omfatte
sykehusbehandling, og Stortinget sluttet seg til dette. Videre ble
det vedtatt en hjemmel i folketrygdloven om å kunne stille krav
om forhåndsgodkjenning.
Det ble også vedtatt bestemmelser som knytter seg
til pasienter fra andre EØS-land som mottar helsehjelp i Norge.
Helse- og omsorgsdepartementet sendte 27. juni 2014
på høring forslag om endringer i forskrift om stønad til helsetjenester
mottatt i et annet EØS-land. Forslaget innebærer at dagens refusjonsordning
utvides til også å gjelde sykehusbehandling. Dersom forslaget blir
vedtatt, vil pasientrettighetsdirektivet være fullt ut gjennomført
i norsk rett. I høringsnotatet foreslås det ikke å stille krav om
forhåndsgodkjenning for refusjon av utgifter til sykehusbehandling. Departementet
mener det er uhensiktsmessig å etablere en slik ordning for det
antatt lave antallet pasienter som vil reise ut, men vil følge utviklingen
over tid.
Det foreslås videre i høringsnotatet at pasienter som
er vurdert å ha rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten
etter pasient- og brukerrettighetsloven, skal kunne søke om forhåndstilsagn.
Det er videre foreslått en bestemmelse om hvor helsetjenesten
antas mottatt ved bruk av telemedisin. Forslaget er i samsvar med
definisjonen av behandlingsmedlemsstat i pasientrettighetsdirektivet
artikkel 3 bokstav d.
Helseøkonomiforvaltningen (HELFO) skal ha oppgaven
som nasjonalt kontaktpunkt i Norge. HELFO vil videre ha ansvaret
for å behandle søknader om forhåndstilsagn og søknader om refusjon.
Det uttales at det er vanskelig å anslå hvor
stor økning det vil være i administrasjonsoppgavene for HELFO på
refusjons- og forhåndstilsagnsområdet og på oppgaven som nasjonalt
kontaktpunkt. På begge områder må man vinne erfaringer. I tillegg
til de administrative kostnadene i HELFO vil det være kostnader
forbundet med selve refusjonen av utgifter til helsehjelp i andre
EØS-land. Etter direktivet plikter ikke medlemslandene å betale
mer i refusjon enn hva tilsvarende behandling ville ha belastet
det offentlige med om helsehjelpen var mottatt i Norge. Departementet
finner det nærliggende å tro at den samlede bruken av sykehusbehandling
i Norge og andre EØS-land ikke vil øke vesentlig som følge av lovforslaget, men
at noen pasienter vil motta behandling i utlandet istedenfor i Norge.
De regionale helseforetakene finansierer i dag pasientbehandling
for ikke-sykehusbehandling i utlandet gjennom basisbevilgningen, dvs.
uten aktivitetsbasert finansiering (ISF og refusjoner). Det uttales
at dette også må legges til grunn ved refusjon av utgifter for sykehusbehandling
som følge av pasientrettighetsdirektivet.
Helse- og omsorgsdepartementet tilrår godkjennelse
av beslutningen i EØS-komiteen om endring i EØS-avtalen vedlegg
X ved innlemmelse av direktiv 2011/24/EU om anvendelse av pasientrettigheter
ved helsetjenester over landegrensene. Utenriksdepartementet slutter
seg til dette.