Regjeringen legger i meldingen fram en langtidsplan
for forskning og høyere utdanning 2015–2024. Langtidsplanen legger
rammene for hvordan regjeringen skal styrke forskning og høyere utdanning
for å møte utfordringene og gripe mulighetene i kunnskapssamfunnet
i denne tiårsperioden.
Regjeringen har høye ambisjoner for det norske kunnskapssamfunnet.
I tråd med Sundvolden-erklæringen vil regjeringen satse målrettet
på forskning og høyere utdanning. I Norge har vi mange gode fagmiljøer
og et velutviklet næringsliv på flere områder, men vi har potensial
for å bli enda bedre. I tillegg til en gjennomgående satsing på
kvalitet i forskning og høyere utdanning prioriterer regjeringen
en egen satsing på verdensledende fagmiljøer. Dette er nødvendig for
å stimulere til økt gjennomslag og større internasjonal synlighet
for norsk forskning og for å dra nytte av kunnskap fra de fremste
internasjonale fagmiljøene.
Kunnskap og kompetanse er blant de viktigste konkurransefaktorene
vi har. Ny innsikt og erkjennelse og flinke folk med gode ferdigheter er
utgangspunktet for hvordan vi møter store samfunnsutfordringer.
Det er også dette som legger til rette for verdiskaping, både i
offentlig sektor og i næringslivet. Forskning og utdanning påvirker
økonomien ved å heve kvaliteten på arbeidskraften og tjenestene
som leveres, og gjøre det mulig å utvikle og ta i bruk nye løsninger
og produkter. Dette bidrar til omstillingsevne og økt produktivitet.
En kunnskapsbasert tilnærming er vesentlig for å finne løsninger
som kan møte mange av utfordringene som samfunnet står overfor.
Eksempler på dette er omstilling til grønn vekst og tilpasning til
klimaendringene, bedre behandlingsmetoder innenfor helse, og hvordan
vi kan produsere sunn og trygg mat. Det er også nødvendig med kunnskap
som gir ny erkjennelse og bidrar til å forstå samfunnsutviklingen.
Effekten av investeringer i forskning og høyere utdanning
avhenger av hvordan investeringene er innrettet. Økte investeringer
må innrettes slik at de gir økt kvalitet i forskning og høyere utdanning.
Regjeringen vil øke bevilgningene til forskning og
utvikling (FoU) til 1 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP).
FoU-bevilgningene skal øke utover veksten i BNP hvert år til målet
er nådd. Gitt dagens utsikter for framtidig BNP-vekst, tar regjeringen
sikte på at målet kan nås i perioden 2019–2020. Regjeringen vil
trappe opp bevilgningene til forskning og høyere utdanning innenfor
seks langsiktige prioriteringer:
hav
klima, miljø og miljøvennlig energi
fornyelse i offentlig sektor og bedre og
mer effektive velferds-, helse- og omsorgstjenester
muliggjørende teknologier
et innovativt og omstillingsdyktig næringsliv
verdensledende fagmiljøer
Som en del av satsingen vil regjeringen i løpet
av perioden 2015–2018 styrke noen av de viktigste innsatsfaktorene
i systemet for forskning og høyere utdanning. Regjeringen vil
trappe opp antallet
rekrutteringsstillinger med 500 nye stillinger
øke bevilgningene til forskningsinfrastruktur med
400 mill. kroner
øke bevilgningene til ordninger som stimulerer til
god norsk deltakelse i EUs rammeprogram for forskning og innovasjon,
Horisont 2020, med 400 mill. kroner
For å nå målene i langtidsplanen er det nødvendig
med moderne og funksjonelle bygg med tidsriktig utstyr. I oppfølgingen
av langtidsplanen vil regjeringen særlig prioritere to byggeprosjekter
som støtter opp under de langsiktige prioriteringene: nytt bygg
for livsvitenskap, farmasi og kjemi ved Universitetet i Oslo og
oppgradering av Marinteknisk senter i Trondheim, Ocean Space Centre.
Regjeringen viser til at forslaget til statsbudsjett for
2015 starter oppfølgingen av langtidsplanen med over 660 mill. kroner,
med satsing på blant annet Brukerstyrt innovasjonsarena, Forny 2020 og
verdensledende fagmiljøer i Norge, jf. Prop. 1 S (2014–2015) for
Kunnskapsdepartementet.
De langsiktige prioriteringene i langtidsplanen har
solid faglig grunnlag i nasjonale strategier om forskning og innovasjon.
De har også bred støtte i de 150 innspillene til arbeidet med langtidsplanen
som kom fra norsk samfunnsliv, næringsliv og akademia. Prioriteringene
er et uttrykk for at regjeringen vil satse på områder der Norge
har strategiske fortrinn som naturressurser, sterke næringsklynger
eller gode fagmiljøer. Ressursene skal brukes på forskning og utdanning
på høyt internasjonalt nivå, deriblant forskning og utdanning som
støtter opp under næringsutvikling og produktivitet. Planen inneholder
også prioriteringer som løfter fram områder der det er store og
udekkede behov for kunnskap og kompetanse. Felles for alle prioriteringene
er at innsatsen skal forsterkes på områder der forskning og høyere
utdanning kan bidra vesentlig til å håndtere utfordringer eller skape
og gripe muligheter.
Langtidsplanen er et nytt verktøy i politikken
for forskning og høyere utdanning. Planen har tiårige mål og prioriteringer.
Samtidig har den mer konkrete mål for innsatsen i første fireårsperiode
av planen. Regjeringen tar sikte på å rullere langtidsplanen hvert
fjerde år.
Regjeringen understreker at langsiktige og prioriterte
satsinger skaper forutsigbarhet og bidrar til en bedre koordinert
politikk for forskning og høyere utdanning. Det må imidlertid være
balanse mellom behovet for forutsigbarhet og behovet for fleksibilitet
som åpner for å gripe muligheter vi ikke kan overskue. En for detaljert styring
kan låse fast ressurser i tiltak og virkemidler som hindrer fornyelse
og som ikke treffer de problemene de skal løse. Detaljert styring
er også til hinder for å utnytte den kunnskapen om utfordringer
og behov som finnes i fagmiljøene.
Langtidsplanen skaper forutsigbarhet på to måter.
For det første vil planen gi klare signaler til fagmiljøene, næringslivet
og det offentlige. For det andre signaliserer regjeringen en forpliktelse
til å følge opp langtidsplanen i de årlige statsbudsjettene. Langtidsplanen
inneholder både en konkretisering av ressursinnsatsen for rekrutteringsstillinger,
forskningsinfrastruktur og ordninger som skal bidra til god deltakelse
i Horisont 2020, og et ambisiøst mål for vekst i bevilgningene til
forskning og utvikling, hvor tiltak for å følge opp langtidsplanen
skal prioriteres. Dette gir muligheter for næringslivet, fagmiljøer
og det offentlige til å mobilisere til samarbeid, og bedre langsiktighet
når disse skal utvikle egne strategier og satsinger.
Regjeringen viser til at flere har påpekt at
koordineringen av norsk forskningspolitikk er for dårlig, blant
andre Riksrevisjonen, OECD i sin innovasjonsvurdering av Norge og
Technopolis i forbindelse med evalueringen av Norges forskningsråd.
Langtidsplanen er et viktig verktøy for bedre koordinering og gjennomføring
av politikken for forskning og høyere utdanning.
Regjeringen har som mål at innen 2030 skal 3 prosent
av BNP gå til forskning og utvikling. Offentlige bevilgninger til
FoU skal økes til 1 prosent av BNP. Langsiktige og forutsigbare rammer
for den offentlige innsatsen skal også rettes inn mot å utløse mer
FoU i næringslivet.
Stortingsmeldingene om forskningspolitikk har satt
overordnede rammer for det norske forskningssystemet. St.meld. nr. 30
(2008–2009) Klima for forskning satte opp ni mål for norsk forskning:
fem strategiske og fire tverrgående. De strategiske målene er globale
utfordringer, bedre helse og helsetjenester, velferd og forskningsbasert
profesjonsutøvelse, kunnskapsbasert næringsliv i hele landet samt
næringsrelevant forskning på strategiske områder. De fire tverrgående
målene er et velfungerende forskningssystem, høy kvalitet i forskningen, internasjonalisering
av forskningen og effektiv utnyttelse av resultater og ressurser.
Målene ble videreført i Meld. St. 18 (2012–2013) Lange linjer –
kunnskap gir muligheter.
Regjeringen har satt tre overordnede mål for langtidsplanen
for forskning og høyere utdanning. Disse er konsistente med målene
i de to nevnte forskningsmeldingene, men utdyper og prioriterer
i sterkere grad på hvilke områder innsatsen styrkes. I tillegg kobles
prioriteringene for forskning og høyere utdanning tettere sammen.
De tre målene er:
styrket konkurransekraft
og innovasjonsevne
løse store samfunnsutfordringer
utvikle fagmiljøer av fremragende kvalitet
Målene må ses i sammenheng. Utvikling av produkter,
prosesser eller løsninger som bidrar til å møte store samfunnsutfordringer,
kan i mange tilfeller også være utgangspunkt for næringsutvikling,
økt konkurransekraft og innovasjonsevne. Videre vil effektene forsterkes
av tilgang på fremragende kandidater og samarbeid med verdensledende
fagmiljøer.
Regjeringen ser kunnskap og kompetanse som viktige
konkurransefaktorer for norsk økonomi. Dette gjelder alle moderne
økonomier, men er spesielt framtredende i Norge fordi kostnadsnivået
hos oss ligger langt over kostnadsnivået til våre handelspartnere.
Evnen til å utvikle, absorbere og ta i bruk kunnskap er vesentlig
for konkurransekraften. Vi kan i mange tilfeller ikke være billigst,
men vi kan jobbe smartere, og vi kan konkurrere på produkter og
løsninger som holder en kvalitet som forsvarer høyere pris. Dette
gjelder både for næringslivet og for offentlig sektor. Næringslivet
trenger innovasjon og omstillingsevne blant annet for å sikre arbeidsplasser
og verdiskaping i framtiden. Offentlig sektor trenger innovasjon
og omstillingsevne for å kunne fornye seg og levere gode velferdstjenester
som samfunnet vil være i stand til å finansiere i framtiden. Regjeringen
vil derfor prioritere ressurser til forskning og høyere utdanning
som bidrar til målet om konkurransekraft og innovasjonsevne innenfor alle
de langsiktige prioriteringene i langtidsplanen.
Forskning om økonomisk utvikling og private investeringer
i forskning og utvikling viser at offentlig innsats har en betydelig
rolle. Uten offentlige investeringer har næringslivet en tendens
til å underinvestere i FoU på grunn av forhold knyttet til markedssvikt
og systemsvikt. Eksempler som ofte trekkes fram er høy risiko, behov
for langsiktighet, at gevinsten av investeringer i FoU ofte tilfaller
andre, herunder konkurrenter, og forskningens iboende uforutsigbarhet
om resultater. Samtidig er det regjeringens utgangspunkt at virksomhetene
selv er best i stand til å vurdere investeringer i FoU for egen konkurransekraft.
Det offentlige investerer i forskningsutførende institusjoner
som universiteter, høyskoler og institutter, som står for grunnleggende
og anvendt forskning med et langsiktig perspektiv og utdanner kompetente
fagfolk til blant andre næringslivet. I tillegg må offentlige investeringer
bidra til at det blir mer attraktivt for næringslivet å investere
i forskning og utvikling. Dette kan være ordninger som reduserer
risiko og stimulerer til forskning og utvikling i næringslivet.
Eksempler er ordninger som stimulerer til samarbeid mellom universiteter
og høyskoler og næringslivet, og ordninger som får fram forskning
av svært høy kvalitet med relevans for næringslivet. Det er også
behov for ordninger som stimulerer framvekst av nye virksomheter
og omstilling i økonomien.
Regjeringen viser til at flere land satser målrettet på
forskning og høyere utdanning som skal bidra til å møte de store
samfunnsutfordringene. Dette er også tilfellet i det europeiske
forsknings- og innovasjonsprogrammet Horisont 2020. Globale utfordringer
som klimaendringer, sikkerhet og beredskap, sykdommer og epidemier,
og sikker tilgang til energi, vann og mat, er store og sammensatte.
Utfordringene knyttet til den demografiske utviklingen vil sette
velferdsstaten under press. Å møte disse samfunnsutfordringene krever
samspill mellom forskjellige fagmiljøer og sektorer, og internasjonalt
samarbeid.
Selv om utfordringene er omfattende og globale, kan
problemene ofte være konkrete og lokale. Kommuner må for eksempel
ta vare på en økende andel eldre med omsorgsbehov. En tradisjonell
tilnærming er å investere i nye omsorgsbygg. Dersom det finnes gode
løsninger for gode og effektive hjemmebaserte tjenester, kan kommunen
kanskje gi eldre bedre og mer aktive år i egne hjem og samtidig
spare investeringer i bygg. Nye løsninger er også viktig for å kunne
jobbe smartere og mer effektivt for å opprettholde gode velferds-,
helse- og omsorgstjenester. Slike løsninger blir til gjennom smart anvendelse
av ny teknologi.
Det er i møtet med mennesker, organisasjoner
og kulturer at kunnskapen tas i bruk. For å lykkes med nye løsninger,
enten det er omstilling, tilpasning eller nye teknologiske løsninger,
trengs perspektiver fra fagretninger som humaniora, helse- og omsorgsfag
og samfunnsvitenskap. Dette er avgjørende for å få økt forståelse
for hvilke løsninger som er mulig å gjennomføre i samfunnet, og
hvordan dette kan gjøres på best mulig måte.
Regjeringen mener Norge må være forberedt på de
utfordringene vi møter, men vi må også se de mulighetene som oppstår
som følge av utviklingen. For eksempel er klimaendringer og miljøpåvirkninger
noen av de mest omfattende utfordringene vi står overfor i tiårene
framover. Vi må forstå og tilpasse oss de omveltningene som kommer.
Vi trenger for eksempel ny kunnskap og teknologi for å redusere
utslippene av klimagasser. Kravene til omstilling skaper muligheter
for næringsutvikling og innovasjon. Slike muligheter må utnyttes
slik at de samlede kostnadene ved omstilling blir lavest mulig. Antallet
patenter på miljøteknologi (også kalt grønn teknologi) har økt betraktelig.
Det er fortsatt et stort potensial for næringsutvikling på dette
området. De langsiktige prioriteringene i langtidsplanen understøtter
behovet for å forstå samfunnsutfordringene, bidra til å møte dem
på en best mulig måte og utnytte mulighetene.
Regjeringen viser til at norske forskere siteres mindre
enn forskere fra andre nordiske land. Evalueringer og rapporter
som vurderer kvaliteten på norsk forskning og høyere utdanning,
viser at det samlet sett ser ut til å være god kvalitet på norske
fagmiljøer, dog med viktige variasjoner. Evalueringer av fagområder
som Norges forskningsråd gjør regelmessig, viser at kvaliteten varierer
mellom fagområdene og mellom institusjonene. Noen miljøer er fremragende,
men vi har samtidig for mange fagmiljøer som ikke utfører forskning
av akseptabel kvalitet. Høy kvalitet er derfor et gjennomgående
mål. Regjeringen arbeider i den sammenheng blant annet med å se
på den framtidige strukturen og finansieringssystemet til universitets-
og høyskolesektoren. Målet er at noen institusjoner skal komme på
et nivå der de kan konkurrere med de aller beste institusjonene i
Norden, og flere forskergrupper enn i dag bør hevde seg i verdenstoppen.
Offentlige ressurser skal brukes slik at de frambringer forskning
og utdanning av høy internasjonal kvalitet.
Regjeringen trapper derfor opp innsatsen for
å utvikle fagmiljøer av fremragende kvalitet. Et forsknings- og
høyere utdanningssystem med gjennomgående høy kvalitet er nødvendig
for å kunne utvikle og ta i bruk kunnskap. Samtidig som vi skal
løfte de beste, er det derfor viktig å sikre gode vilkår også for
forskning av høy kvalitet som ikke er i verdenseliten, men som er viktig
for utvikling av blant annet utdanningskvalitet og velferdstjenester.
Spennende fagmiljøer av høy kvalitet skal trekke til seg de beste
studentene og forskerne.
Regjeringen viser til at Norge bruker store
offentlige ressurser på forskning, utvikling og høyere utdanning,
i 2015 om lag 53 mrd. kroner. Regjeringen vil fortsette å øke bevilgningene, men
det er ikke i seg selv nok for å nå målene. Det har stor betydning
hvor og hvordan vi investerer, og hvordan nasjonale og regionale
tiltak og satsinger spiller sammen med europeiske og andre internasjonale
tiltak og satsinger.
Investeringer i forskning og høyere utdanning må
være langsiktige. Det kan ofte ta lang tid før resultatene av offentlige
investeringer blir synlige. Langsiktigheten betyr at det ikke er
mulig eller ønskelig å detaljstyre politikken ti år fram i tid.
Det er ikke mulig å vite hvilke tiltak og ordninger som vil være
best egnet til å møte alle utfordringene eller mulighetene som presenteres
i langtidsplanen. Historisk har overraskende gjennombrudd med påfølgende
raske endringer vist at vi vanskelig kan vite om det er dagens fag, teknologier
eller næringer som vil gi de beste løsningene.
Det er ikke mulig å forutsi eksakt hvilke effekter vi
får eller går glipp av dersom nivået på investeringene økes eller
reduseres. Likevel er det veletablert i forskning om økonomisk utvikling at
helheten i de samlede investeringene i forskning og høyere utdanning
har en vesentlig effekt på økonomisk vekst, velferd, sysselsetting
og bærekraftig utvikling.
Tanken om at investeringer i kunnskap har avgjørende
betydning for vekst og velferd, preger også det europeiske forsknings-
og innovasjonssamarbeidet. Det er særlig tydelig i forsknings- og
innovasjonsprogrammet Horisont 2020. Begrunnelsen for de omfattende offentlige
investeringene er at forsknings- og innovasjonsaktiviteten skal
bidra til å realisere Europa 2020-strategiens mål om at EU skal
bli en smart, bærekraftig og inkluderende økonomi. På mange områder
deler Norge de samme målene for forskning og utdanning som våre
internasjonale samarbeidspartnere har. Det internasjonale samarbeidet
gjør det mulig å dele byrdene ved store investeringer i for eksempel laboratorier,
datasamlinger og annet utstyr. Samtidig gir det muligheter for å
rekruttere flinke folk fra hele verden. Norge er integrert i det
internasjonale systemet for høyere utdanning, forskning og innovasjon
gjennom det nordiske og det europeiske samarbeidet. Regjeringen
mener det derfor er nødvendig å finne en god balanse mellom offentlige
investeringer i nasjonale og internasjonale virkemidler for forskning
og høyere utdanning.
Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning
2015–2024 er regjeringens viktigste verktøy for å sikre en god koordinering
og gjennomføring av politikken for forskning og høyere utdanning.
Langtidsplanen er også en viktig del av regjeringens helhetlige
kvalitetsløft for utdanning og forskning som også omfatter arbeidet
med å se nærmere på strukturen og finansieringssystemet i universitets-
og høyskolesektoren.
Sektorprinsippet i forskningspolitikken blir
videreført. Sektorprinsippet innebærer at hvert departement har
ansvar for både politikkutforming og langsiktig kunnskapsutvikling
på sine områder. De sektorpolitiske målene er satt for å løse viktige
samfunnsutfordringer. Forskningen og utdanningen er et viktig bidrag
til dette. Langtidsplanen har således både et forskningspolitisk
og et sektorpolitisk utgangspunkt.
Forskning og høyere utdanning berører de fleste politikkområder
og involverer næringslivet, offentlig sektor, universiteter og høyskoler,
forskningsinstitutter, kunnskapsmiljøer og helseforetak. Norge er
også en del av den globale kunnskapsutviklingen og deltar i utstrakt
internasjonalt samarbeid om forskning og høyere utdanning med land
i hele verden. Norge er godt integrert i det europeiske samarbeidet
om forskning og høyere utdanning. Dette stiller store krav til koordinering
og samarbeid, både på politisk nivå og mellom institusjoner og aktører,
også med tanke på å sørge for god sammenheng mellom nasjonale og
internasjonale satsinger.
Bedre koordinering er imidlertid ikke ensbetydende
med tettest mulig koordinering. Forskningens uforutsigbare natur
innebærer at et tett koordinert forskningssystem kan bli for lite
omstillingsdyktig og at viktige signaler om endringsbehov ikke blir
fanget opp. Derfor er det viktig at fagmiljøene har handlingsrom
til selv å kunne opptre som strategiske aktører.
Regjeringen mener det i oppfølgingen av langtidsplanen
må være gode koblinger mellom institusjonene som tilbyr høyere utdanning,
forskningsmiljøene, næringslivet og offentlig forvaltning. Kunnskapsdepartementet
mottok i forbindelse med arbeidet med planen om lag 150 innspill
høsten 2013. Innspillene har hatt stor betydning for regjeringens
valg av prioriteringer og mål. Vurderingene fra aktører i sektoren av
behov for kunnskap, kompetanse og kapasitet er svært verdifulle,
både i et langsiktig perspektiv og når langtidsplanen skal følges
opp med ytterligere tiltak og satsinger. Gode samarbeidsarenaer
for disse aktørene er viktig for å gjøre langsiktige vurderinger
av behov for kunnskap og kompetanse innenfor de seks langsiktige
prioriteringene. Slike vurderinger tar i dag utgangspunkt i informasjon
fra framskrivninger av kompetansebehov, nasjonale tilstandsvurderinger
og internasjonale evalueringer og rapporter.
Kunnskapsdepartementet har ansvar for koordinering
av politikken for forskning og høyere utdanning. Langtidsplanen
vil legge grunnlaget for en mer helhetlig koordinering av offentlig innsats
til forskning og høyere utdanning. Gjennomføringen av planen vil
skje i samarbeid med de aktørene som forvalter de offentlige ordningene
for høyere utdanning, forskning, innovasjon og næringsutvikling,
som for eksempel Norges forskningsråd, Innovasjon Norge og Selskapet
for industrivekst (SIVA). Forskningsrådet vil ha en sentral rolle
i dette arbeidet.
Regjeringen har etablert årlige toppmøter med forsknings-
og høyere utdanningsmiljøene om utfordringer og prioriteringer i
forsknings- og høyere utdanningspolitikken. Disse toppmøtene vil
bli benyttet i oppfølgingen av langtidsplanen.
Regjeringen ser langtidsplanen som et nytt verktøy
for koordinering og styring av politikken for forskning og høyere
utdanning. I oppfølgingen av planen er det derfor nødvendig å vurdere
både hvordan dette nye verktøyet fungerer og om målene i planen
blir nådd.
Langtidsplanen sikter mot resultater og effekter som
det tar lang tid å realisere. Mens resultater kan måles i form av
indikatorer som mengde, kvalitet og relevans i utført forskning,
er samfunnsmessige effekter avhengige av en rekke forhold i tillegg
til forskning og høyere utdanning. Forskning og høyere utdanning
kan bidra til omstillingen til lavutslippssamfunnet, men det er
også nødvendig med andre tilpasninger og endringer, for eksempel
i lovverket for bygging av nye bygg. Derfor kan vi ikke uten videre
observere effekter av forskning og utdanning på kort sikt. Det er
nødvendig med analyser som bruker gode og relevante indikatorer
og eksplisitte og operasjonaliserbare mål. Slik det er med mange
samfunnsfenomener, kan ikke målene i langtidsplanen uten videre
gjøres om til kvantifiserbare indikatorer. Vurderinger av resultatene
må derfor kombinere kvantitative og kvalitative analyser.
Noen resultater er det imidlertid mulig å følge med
på fra et tidlig tidspunkt. For eksempel vil det sannsynligvis være
mulig å se om utviklingen går i ønsket retning. En måte å observere dette
på er å følge med på om den økte innsatsen som følge av langtidsplanen
utløser økt aktivitet i forskningsinstitusjoner, høyere utdanning
og i næringslivet. Dette kan si noe om hvorvidt langtidsplanen har
hatt en effekt på mobilisering av aktivitet, og hvorvidt ressursene
vris mot målene og prioriteringene i langtidsplanen.
Regjeringen har i arbeidet med langtidsplanen dratt
nytte av kunnskap fra flere kilder, inkludert nasjonale og departementsvise
strategier og rapporter, innspill fra akademia og samfunns-, nærings-
og arbeidslivet, og særskilt rådføring med Norges forskningsråd.
Det er fortsatt behov for et bedre kunnskapsgrunnlag
for politikken for forskning og høyere utdanning. Dette er en internasjonal
utfordring, og ikke noe som er særskilt for Norge. Det må jobbes
videre med å utvikle forståelsen av hvordan systemet for høyere
utdanning, forskning og innovasjon fungerer. Dette arbeidet kan
ses i sammenheng med tilsvarende arbeid internasjonalt, for eksempel
i OECD og gjennom Horisont 2020.
Et bedre kunnskapsgrunnlag bør inkludere analyser
av samarbeidet mellom næringslivet, fagmiljøene og offentlig sektor,
og analyser av styringssystemer i politikken for forskning og høyere
utdanning. Dette er særlig relevant i forbindelse med den kommende
stortingsmeldingen om strukturen i universitets- og høyskolesektoren.
Et annet relevant tema er en gjennomgang av forholdet mellom nasjonale
og internasjonale virkemidler for forskning og høyere utdanning, og
i hvilken grad det er en god sammenheng og arbeidsdeling mellom
virkemidlene.
Videre er det behov for et bedre kunnskapsgrunnlag
om den næringsrettede forskningspolitikken, og om hvordan forskning
og høyere utdanning kan bli mer relevant for næringslivet. Regjeringen
vil i tråd med Sundvolden-erklæringen gjennomgå virkemiddelapparatet
for innovasjon og videreutvikle virkemidlene med høyest innovasjonseffekt.
Det er igangsatt en bredt anlagt kartlegging av alle næringspolitiske virkemidler
med offentlig finansiering der målsettingen er innovasjon og verdiskaping,
enten direkte eller indirekte. I forbindelse med kartleggingen vil
det også være aktuelt å gjennomføre en porteføljeevaluering av Forskningsrådets næringspolitiske
virkemidler med særlig fokus på forholdet mellom åpne konkurransearenaer og
tematiske satsinger.
Regjeringen har som mål at 3 prosent av BNP skal
gå til forskning og utvikling innen 2030. Regjeringen vil øke de
offentlige bevilgningene til forskning (FoU-bevilgningene) til de
utgjør 1 prosent av BNP. Regjeringen vil øke FoU-bevilgningene utover
veksten i BNP hvert år til målet er nådd. Det tas forbehold om kortsiktige svingninger
i BNP. Gitt dagens utsikter for framtidig BNP-vekst, tar regjeringen
sikte på at målet kan nås i perioden 2019–2020. Regjeringen vil prioritere
de tiltakene som på best mulig måte bygger opp under målene og prioriteringene
i langtidsplanen, selv om andre tiltak, isolert sett, kan føre til
at enprosentmålet nås tidligere.
Kunnskapsdepartementet anslår at forskningsbevilgningene
i statsbudsjettet for 2015 vil utgjøre 0,93 prosent av BNP. Dette
er en realvekst på 4,2 prosent fra saldert budsjett 2014. Provenytapet
som følge av Skattefunnordningen anslås til ca. 2,35 mrd. kroner
i 2015. I samsvar med internasjonale retningslinjer inngår ikke FoU-bevilgningene
i dette anslaget.
Avstanden til enprosentmålet vil være på om
lag 2,35 mrd. kroner i 2015. Hele eller deler av bevilgningene på
om lag 260 poster på statsbudsjettet inngår i FoU-bevilgningene,
og det kan være svingninger i FoU-bevilgningene som følge av endringer
blant annet i internasjonale kontingenter og inn- og utfasing av
investeringsprosjekter. Det er forventet at den samlede kontingenten
til EUs forsknings- og innovasjonsprogram Horisont 2020 og EUs syvende
rammeprogram vil øke i 2015 og 2016 for deretter å flate ut. Regjeringen
vil styrke ordninger som bidrar til god deltakelse i Horisont 2020
med 400 mill. kroner.
Flere store byggeprosjekter i universitets-
og høyskolesektoren vil bidra til en økning i FoU-bevilgningene
i 2015 og 2016, og en nedgang i bevilgningene etter hvert som de
ferdigstilles. Særlig gjelder dette byggingen av det isgående forskningsfartøyet
RV Kronprins Haakon som skal være ferdig i 2016.
Regjeringen vil trappe opp antallet rekrutteringsstillinger
med 500 stillinger i perioden 2015–2018. Kostnaden for tiltaket
er anslått til om lag 570 mill. kroner.
Regjeringen vil styrke infrastrukturordningen
i Forskningsrådet med 400 mill. kroner.
Forslag om økte bevilgninger til oppfølging
av langtidsplanen vil bli fremmet i de årlige statsbudsjettene.
Målene og prioriteringene som regjeringen framsetter
i langtidsplanen er konsistente med målbildet i Meld. St. 18 (2012–2013)
Lange linjer – Kunnskap gir muligheter. Men det at målene utdypes,
innebærer sterkere prioritering av hvilke områder innsatsen styrkes
mot. I tillegg går langtidsplanen lenger i å koble prioriteringene
for forskning og høyere utdanning sammen. Langtidsplanen er i tråd
med trenden i OECD-landene hvor forsknings- og innovasjonspolitikken
rettes inn mot noen store samfunnsutfordringer, mot styrket konkurranseevne og
mot å styrke fremragende miljøer. Tilnærmingen gjør det nødvendig
å se høyere utdanning, forskning og ulike fagdisipliner i sammenheng.
Målene i langtidsplanen er også i samsvar med de tre pilarene i
Horisont 2020: konkurransedyktig næringsliv, fremragende vitenskap
og forskning for å løse samfunnsutfordringene.
Regjeringen forventer at målene og prioriteringene
i langtidsplanen på lengre sikt vil føre til en vridning av ressursbruken
i retning av prioriteringene. Departementene vil gjennom styringssystemene
for Norges forskningsråd, universiteter og høyskoler og andre relevante underliggende
virksomheter, følge opp gjennomføringen av langtidsplanen. Målene
og prioriteringene i langtidsplanen vil være et viktig grunnlag
for de mål og styringsparametere departementet setter for relevante
underliggende virksomheter. Målene for Norges forskningsråd vil
være i tråd med målene og prioriteringene i langtidsplanen.
Sektormålene for universiteter og høyskoler
for 2015 er revidert, jf. Prop. 1 S (2014–2015). Universiteter og
høyskoler skal, innenfor den nasjonale målstrukturen og regjeringens forventninger
og prioriteringer, fastsette egne virksomhetsmål tilpasset institusjonens
egenart/profil og utvikle egne strategier og planer for å nå målene.
Departementet forventer at institusjonene utvikler en profil i tråd
med sine styrker og sin egenart, og at institusjoner som har grunnlag
for det, dyrker fram utdannings- og forskningsmiljøer som kan hevde
seg helt i verdenstoppen. Resultatene, strategiene og målene til
institusjonene er sentrale tema i styringsdialogen mellom departementet
og styret for institusjonen.
Regjeringen legger vekt på klare mål, tydelige prioriteringer
og enklere rapportering i styringen av underliggende virksomheter.
Målene og prioriteringene i langtidsplanen skal ikke innebære økte
rapporteringskrav for utdannings- og forskningsinstitusjonene.