Regjeringen legger i meldingen fram en langtidsplan
for forskning og høyere utdanning 2015–2024. Langtidsplanen legger
rammene for hvordan regjeringen skal styrke forskning og høyere utdanning
for å møte utfordringene og gripe mulighetene i kunnskapssamfunnet
i denne tiårsperioden.
Regjeringen har høye ambisjoner for det norske kunnskapssamfunnet.
I tråd med Sundvolden-erklæringen vil regjeringen satse målrettet
på forskning og høyere utdanning. I Norge har vi mange gode fagmiljøer
og et velutviklet næringsliv på flere områder, men vi har potensial
for å bli enda bedre. I tillegg til en gjennomgående satsing på
kvalitet i forskning og høyere utdanning prioriterer regjeringen
en egen satsing på verdensledende fagmiljøer. Dette er nødvendig for
å stimulere til økt gjennomslag og større internasjonal synlighet
for norsk forskning og for å dra nytte av kunnskap fra de fremste
internasjonale fagmiljøene.
Kunnskap og kompetanse er blant de viktigste konkurransefaktorene
vi har. Ny innsikt og erkjennelse og flinke folk med gode ferdigheter er
utgangspunktet for hvordan vi møter store samfunnsutfordringer.
Det er også dette som legger til rette for verdiskaping, både i
offentlig sektor og i næringslivet. Forskning og utdanning påvirker
økonomien ved å heve kvaliteten på arbeidskraften og tjenestene
som leveres, og gjøre det mulig å utvikle og ta i bruk nye løsninger
og produkter. Dette bidrar til omstillingsevne og økt produktivitet.
En kunnskapsbasert tilnærming er vesentlig for å finne løsninger
som kan møte mange av utfordringene som samfunnet står overfor.
Eksempler på dette er omstilling til grønn vekst og tilpasning til
klimaendringene, bedre behandlingsmetoder innenfor helse, og hvordan
vi kan produsere sunn og trygg mat. Det er også nødvendig med kunnskap
som gir ny erkjennelse og bidrar til å forstå samfunnsutviklingen.
Effekten av investeringer i forskning og høyere utdanning
avhenger av hvordan investeringene er innrettet. Økte investeringer
må innrettes slik at de gir økt kvalitet i forskning og høyere utdanning.
Regjeringen vil øke bevilgningene til forskning og
utvikling (FoU) til 1 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP).
FoU-bevilgningene skal øke utover veksten i BNP hvert år til målet
er nådd. Gitt dagens utsikter for framtidig BNP-vekst, tar regjeringen
sikte på at målet kan nås i perioden 2019–2020. Regjeringen vil
trappe opp bevilgningene til forskning og høyere utdanning innenfor
seks langsiktige prioriteringer:
hav
klima, miljø og miljøvennlig energi
fornyelse i offentlig sektor og bedre og
mer effektive velferds-, helse- og omsorgstjenester
muliggjørende teknologier
et innovativt og omstillingsdyktig næringsliv
verdensledende fagmiljøer
Som en del av satsingen vil regjeringen i løpet
av perioden 2015–2018 styrke noen av de viktigste innsatsfaktorene
i systemet for forskning og høyere utdanning. Regjeringen vil
trappe opp antallet
rekrutteringsstillinger med 500 nye stillinger
øke bevilgningene til forskningsinfrastruktur med
400 mill. kroner
øke bevilgningene til ordninger som stimulerer til
god norsk deltakelse i EUs rammeprogram for forskning og innovasjon,
Horisont 2020, med 400 mill. kroner
For å nå målene i langtidsplanen er det nødvendig
med moderne og funksjonelle bygg med tidsriktig utstyr. I oppfølgingen
av langtidsplanen vil regjeringen særlig prioritere to byggeprosjekter
som støtter opp under de langsiktige prioriteringene: nytt bygg
for livsvitenskap, farmasi og kjemi ved Universitetet i Oslo og
oppgradering av Marinteknisk senter i Trondheim, Ocean Space Centre.
Regjeringen viser til at forslaget til statsbudsjett for
2015 starter oppfølgingen av langtidsplanen med over 660 mill. kroner,
med satsing på blant annet Brukerstyrt innovasjonsarena, Forny 2020 og
verdensledende fagmiljøer i Norge, jf. Prop. 1 S (2014–2015) for
Kunnskapsdepartementet.
De langsiktige prioriteringene i langtidsplanen har
solid faglig grunnlag i nasjonale strategier om forskning og innovasjon.
De har også bred støtte i de 150 innspillene til arbeidet med langtidsplanen
som kom fra norsk samfunnsliv, næringsliv og akademia. Prioriteringene
er et uttrykk for at regjeringen vil satse på områder der Norge
har strategiske fortrinn som naturressurser, sterke næringsklynger
eller gode fagmiljøer. Ressursene skal brukes på forskning og utdanning
på høyt internasjonalt nivå, deriblant forskning og utdanning som
støtter opp under næringsutvikling og produktivitet. Planen inneholder
også prioriteringer som løfter fram områder der det er store og
udekkede behov for kunnskap og kompetanse. Felles for alle prioriteringene
er at innsatsen skal forsterkes på områder der forskning og høyere
utdanning kan bidra vesentlig til å håndtere utfordringer eller skape
og gripe muligheter.
Langtidsplanen er et nytt verktøy i politikken
for forskning og høyere utdanning. Planen har tiårige mål og prioriteringer.
Samtidig har den mer konkrete mål for innsatsen i første fireårsperiode
av planen. Regjeringen tar sikte på å rullere langtidsplanen hvert
fjerde år.
Regjeringen understreker at langsiktige og prioriterte
satsinger skaper forutsigbarhet og bidrar til en bedre koordinert
politikk for forskning og høyere utdanning. Det må imidlertid være
balanse mellom behovet for forutsigbarhet og behovet for fleksibilitet
som åpner for å gripe muligheter vi ikke kan overskue. En for detaljert styring
kan låse fast ressurser i tiltak og virkemidler som hindrer fornyelse
og som ikke treffer de problemene de skal løse. Detaljert styring
er også til hinder for å utnytte den kunnskapen om utfordringer
og behov som finnes i fagmiljøene.
Langtidsplanen skaper forutsigbarhet på to måter.
For det første vil planen gi klare signaler til fagmiljøene, næringslivet
og det offentlige. For det andre signaliserer regjeringen en forpliktelse
til å følge opp langtidsplanen i de årlige statsbudsjettene. Langtidsplanen
inneholder både en konkretisering av ressursinnsatsen for rekrutteringsstillinger,
forskningsinfrastruktur og ordninger som skal bidra til god deltakelse
i Horisont 2020, og et ambisiøst mål for vekst i bevilgningene til
forskning og utvikling, hvor tiltak for å følge opp langtidsplanen
skal prioriteres. Dette gir muligheter for næringslivet, fagmiljøer
og det offentlige til å mobilisere til samarbeid, og bedre langsiktighet
når disse skal utvikle egne strategier og satsinger.
Regjeringen viser til at flere har påpekt at
koordineringen av norsk forskningspolitikk er for dårlig, blant
andre Riksrevisjonen, OECD i sin innovasjonsvurdering av Norge og
Technopolis i forbindelse med evalueringen av Norges forskningsråd.
Langtidsplanen er et viktig verktøy for bedre koordinering og gjennomføring
av politikken for forskning og høyere utdanning.
Regjeringen har som mål at innen 2030 skal 3 prosent
av BNP gå til forskning og utvikling. Offentlige bevilgninger til
FoU skal økes til 1 prosent av BNP. Langsiktige og forutsigbare rammer
for den offentlige innsatsen skal også rettes inn mot å utløse mer
FoU i næringslivet.
Stortingsmeldingene om forskningspolitikk har satt
overordnede rammer for det norske forskningssystemet. St.meld. nr. 30
(2008–2009) Klima for forskning satte opp ni mål for norsk forskning:
fem strategiske og fire tverrgående. De strategiske målene er globale
utfordringer, bedre helse og helsetjenester, velferd og forskningsbasert
profesjonsutøvelse, kunnskapsbasert næringsliv i hele landet samt
næringsrelevant forskning på strategiske områder. De fire tverrgående
målene er et velfungerende forskningssystem, høy kvalitet i forskningen, internasjonalisering
av forskningen og effektiv utnyttelse av resultater og ressurser.
Målene ble videreført i Meld. St. 18 (2012–2013) Lange linjer –
kunnskap gir muligheter.
Regjeringen har satt tre overordnede mål for langtidsplanen
for forskning og høyere utdanning. Disse er konsistente med målene
i de to nevnte forskningsmeldingene, men utdyper og prioriterer
i sterkere grad på hvilke områder innsatsen styrkes. I tillegg kobles
prioriteringene for forskning og høyere utdanning tettere sammen.
De tre målene er:
styrket konkurransekraft
og innovasjonsevne
løse store samfunnsutfordringer
utvikle fagmiljøer av fremragende kvalitet
Målene må ses i sammenheng. Utvikling av produkter,
prosesser eller løsninger som bidrar til å møte store samfunnsutfordringer,
kan i mange tilfeller også være utgangspunkt for næringsutvikling,
økt konkurransekraft og innovasjonsevne. Videre vil effektene forsterkes
av tilgang på fremragende kandidater og samarbeid med verdensledende
fagmiljøer.
Regjeringen ser kunnskap og kompetanse som viktige
konkurransefaktorer for norsk økonomi. Dette gjelder alle moderne
økonomier, men er spesielt framtredende i Norge fordi kostnadsnivået
hos oss ligger langt over kostnadsnivået til våre handelspartnere.
Evnen til å utvikle, absorbere og ta i bruk kunnskap er vesentlig
for konkurransekraften. Vi kan i mange tilfeller ikke være billigst,
men vi kan jobbe smartere, og vi kan konkurrere på produkter og
løsninger som holder en kvalitet som forsvarer høyere pris. Dette
gjelder både for næringslivet og for offentlig sektor. Næringslivet
trenger innovasjon og omstillingsevne blant annet for å sikre arbeidsplasser
og verdiskaping i framtiden. Offentlig sektor trenger innovasjon
og omstillingsevne for å kunne fornye seg og levere gode velferdstjenester
som samfunnet vil være i stand til å finansiere i framtiden. Regjeringen
vil derfor prioritere ressurser til forskning og høyere utdanning
som bidrar til målet om konkurransekraft og innovasjonsevne innenfor alle
de langsiktige prioriteringene i langtidsplanen.
Forskning om økonomisk utvikling og private investeringer
i forskning og utvikling viser at offentlig innsats har en betydelig
rolle. Uten offentlige investeringer har næringslivet en tendens
til å underinvestere i FoU på grunn av forhold knyttet til markedssvikt
og systemsvikt. Eksempler som ofte trekkes fram er høy risiko, behov
for langsiktighet, at gevinsten av investeringer i FoU ofte tilfaller
andre, herunder konkurrenter, og forskningens iboende uforutsigbarhet
om resultater. Samtidig er det regjeringens utgangspunkt at virksomhetene
selv er best i stand til å vurdere investeringer i FoU for egen konkurransekraft.
Det offentlige investerer i forskningsutførende institusjoner
som universiteter, høyskoler og institutter, som står for grunnleggende
og anvendt forskning med et langsiktig perspektiv og utdanner kompetente
fagfolk til blant andre næringslivet. I tillegg må offentlige investeringer
bidra til at det blir mer attraktivt for næringslivet å investere
i forskning og utvikling. Dette kan være ordninger som reduserer
risiko og stimulerer til forskning og utvikling i næringslivet.
Eksempler er ordninger som stimulerer til samarbeid mellom universiteter
og høyskoler og næringslivet, og ordninger som får fram forskning
av svært høy kvalitet med relevans for næringslivet. Det er også
behov for ordninger som stimulerer framvekst av nye virksomheter
og omstilling i økonomien.
Regjeringen viser til at flere land satser målrettet på
forskning og høyere utdanning som skal bidra til å møte de store
samfunnsutfordringene. Dette er også tilfellet i det europeiske
forsknings- og innovasjonsprogrammet Horisont 2020. Globale utfordringer
som klimaendringer, sikkerhet og beredskap, sykdommer og epidemier,
og sikker tilgang til energi, vann og mat, er store og sammensatte.
Utfordringene knyttet til den demografiske utviklingen vil sette
velferdsstaten under press. Å møte disse samfunnsutfordringene krever
samspill mellom forskjellige fagmiljøer og sektorer, og internasjonalt
samarbeid.
Selv om utfordringene er omfattende og globale, kan
problemene ofte være konkrete og lokale. Kommuner må for eksempel
ta vare på en økende andel eldre med omsorgsbehov. En tradisjonell
tilnærming er å investere i nye omsorgsbygg. Dersom det finnes gode
løsninger for gode og effektive hjemmebaserte tjenester, kan kommunen
kanskje gi eldre bedre og mer aktive år i egne hjem og samtidig
spare investeringer i bygg. Nye løsninger er også viktig for å kunne
jobbe smartere og mer effektivt for å opprettholde gode velferds-,
helse- og omsorgstjenester. Slike løsninger blir til gjennom smart anvendelse
av ny teknologi.
Det er i møtet med mennesker, organisasjoner
og kulturer at kunnskapen tas i bruk. For å lykkes med nye løsninger,
enten det er omstilling, tilpasning eller nye teknologiske løsninger,
trengs perspektiver fra fagretninger som humaniora, helse- og omsorgsfag
og samfunnsvitenskap. Dette er avgjørende for å få økt forståelse
for hvilke løsninger som er mulig å gjennomføre i samfunnet, og
hvordan dette kan gjøres på best mulig måte.
Regjeringen mener Norge må være forberedt på de
utfordringene vi møter, men vi må også se de mulighetene som oppstår
som følge av utviklingen. For eksempel er klimaendringer og miljøpåvirkninger
noen av de mest omfattende utfordringene vi står overfor i tiårene
framover. Vi må forstå og tilpasse oss de omveltningene som kommer.
Vi trenger for eksempel ny kunnskap og teknologi for å redusere
utslippene av klimagasser. Kravene til omstilling skaper muligheter
for næringsutvikling og innovasjon. Slike muligheter må utnyttes
slik at de samlede kostnadene ved omstilling blir lavest mulig. Antallet
patenter på miljøteknologi (også kalt grønn teknologi) har økt betraktelig.
Det er fortsatt et stort potensial for næringsutvikling på dette
området. De langsiktige prioriteringene i langtidsplanen understøtter
behovet for å forstå samfunnsutfordringene, bidra til å møte dem
på en best mulig måte og utnytte mulighetene.
Regjeringen viser til at norske forskere siteres mindre
enn forskere fra andre nordiske land. Evalueringer og rapporter
som vurderer kvaliteten på norsk forskning og høyere utdanning,
viser at det samlet sett ser ut til å være god kvalitet på norske
fagmiljøer, dog med viktige variasjoner. Evalueringer av fagområder
som Norges forskningsråd gjør regelmessig, viser at kvaliteten varierer
mellom fagområdene og mellom institusjonene. Noen miljøer er fremragende,
men vi har samtidig for mange fagmiljøer som ikke utfører forskning
av akseptabel kvalitet. Høy kvalitet er derfor et gjennomgående
mål. Regjeringen arbeider i den sammenheng blant annet med å se
på den framtidige strukturen og finansieringssystemet til universitets-
og høyskolesektoren. Målet er at noen institusjoner skal komme på
et nivå der de kan konkurrere med de aller beste institusjonene i
Norden, og flere forskergrupper enn i dag bør hevde seg i verdenstoppen.
Offentlige ressurser skal brukes slik at de frambringer forskning
og utdanning av høy internasjonal kvalitet.
Regjeringen trapper derfor opp innsatsen for
å utvikle fagmiljøer av fremragende kvalitet. Et forsknings- og
høyere utdanningssystem med gjennomgående høy kvalitet er nødvendig
for å kunne utvikle og ta i bruk kunnskap. Samtidig som vi skal
løfte de beste, er det derfor viktig å sikre gode vilkår også for
forskning av høy kvalitet som ikke er i verdenseliten, men som er viktig
for utvikling av blant annet utdanningskvalitet og velferdstjenester.
Spennende fagmiljøer av høy kvalitet skal trekke til seg de beste
studentene og forskerne.
Regjeringen viser til at Norge bruker store
offentlige ressurser på forskning, utvikling og høyere utdanning,
i 2015 om lag 53 mrd. kroner. Regjeringen vil fortsette å øke bevilgningene, men
det er ikke i seg selv nok for å nå målene. Det har stor betydning
hvor og hvordan vi investerer, og hvordan nasjonale og regionale
tiltak og satsinger spiller sammen med europeiske og andre internasjonale
tiltak og satsinger.
Investeringer i forskning og høyere utdanning må
være langsiktige. Det kan ofte ta lang tid før resultatene av offentlige
investeringer blir synlige. Langsiktigheten betyr at det ikke er
mulig eller ønskelig å detaljstyre politikken ti år fram i tid.
Det er ikke mulig å vite hvilke tiltak og ordninger som vil være
best egnet til å møte alle utfordringene eller mulighetene som presenteres
i langtidsplanen. Historisk har overraskende gjennombrudd med påfølgende
raske endringer vist at vi vanskelig kan vite om det er dagens fag, teknologier
eller næringer som vil gi de beste løsningene.
Det er ikke mulig å forutsi eksakt hvilke effekter vi
får eller går glipp av dersom nivået på investeringene økes eller
reduseres. Likevel er det veletablert i forskning om økonomisk utvikling at
helheten i de samlede investeringene i forskning og høyere utdanning
har en vesentlig effekt på økonomisk vekst, velferd, sysselsetting
og bærekraftig utvikling.
Tanken om at investeringer i kunnskap har avgjørende
betydning for vekst og velferd, preger også det europeiske forsknings-
og innovasjonssamarbeidet. Det er særlig tydelig i forsknings- og
innovasjonsprogrammet Horisont 2020. Begrunnelsen for de omfattende offentlige
investeringene er at forsknings- og innovasjonsaktiviteten skal
bidra til å realisere Europa 2020-strategiens mål om at EU skal
bli en smart, bærekraftig og inkluderende økonomi. På mange områder
deler Norge de samme målene for forskning og utdanning som våre
internasjonale samarbeidspartnere har. Det internasjonale samarbeidet
gjør det mulig å dele byrdene ved store investeringer i for eksempel laboratorier,
datasamlinger og annet utstyr. Samtidig gir det muligheter for å
rekruttere flinke folk fra hele verden. Norge er integrert i det
internasjonale systemet for høyere utdanning, forskning og innovasjon
gjennom det nordiske og det europeiske samarbeidet. Regjeringen
mener det derfor er nødvendig å finne en god balanse mellom offentlige
investeringer i nasjonale og internasjonale virkemidler for forskning
og høyere utdanning.
Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning
2015–2024 er regjeringens viktigste verktøy for å sikre en god koordinering
og gjennomføring av politikken for forskning og høyere utdanning.
Langtidsplanen er også en viktig del av regjeringens helhetlige
kvalitetsløft for utdanning og forskning som også omfatter arbeidet
med å se nærmere på strukturen og finansieringssystemet i universitets-
og høyskolesektoren.
Sektorprinsippet i forskningspolitikken blir
videreført. Sektorprinsippet innebærer at hvert departement har
ansvar for både politikkutforming og langsiktig kunnskapsutvikling
på sine områder. De sektorpolitiske målene er satt for å løse viktige
samfunnsutfordringer. Forskningen og utdanningen er et viktig bidrag
til dette. Langtidsplanen har således både et forskningspolitisk
og et sektorpolitisk utgangspunkt.
Forskning og høyere utdanning berører de fleste politikkområder
og involverer næringslivet, offentlig sektor, universiteter og høyskoler,
forskningsinstitutter, kunnskapsmiljøer og helseforetak. Norge er
også en del av den globale kunnskapsutviklingen og deltar i utstrakt
internasjonalt samarbeid om forskning og høyere utdanning med land
i hele verden. Norge er godt integrert i det europeiske samarbeidet
om forskning og høyere utdanning. Dette stiller store krav til koordinering
og samarbeid, både på politisk nivå og mellom institusjoner og aktører,
også med tanke på å sørge for god sammenheng mellom nasjonale og
internasjonale satsinger.
Bedre koordinering er imidlertid ikke ensbetydende
med tettest mulig koordinering. Forskningens uforutsigbare natur
innebærer at et tett koordinert forskningssystem kan bli for lite
omstillingsdyktig og at viktige signaler om endringsbehov ikke blir
fanget opp. Derfor er det viktig at fagmiljøene har handlingsrom
til selv å kunne opptre som strategiske aktører.
Regjeringen mener det i oppfølgingen av langtidsplanen
må være gode koblinger mellom institusjonene som tilbyr høyere utdanning,
forskningsmiljøene, næringslivet og offentlig forvaltning. Kunnskapsdepartementet
mottok i forbindelse med arbeidet med planen om lag 150 innspill
høsten 2013. Innspillene har hatt stor betydning for regjeringens
valg av prioriteringer og mål. Vurderingene fra aktører i sektoren av
behov for kunnskap, kompetanse og kapasitet er svært verdifulle,
både i et langsiktig perspektiv og når langtidsplanen skal følges
opp med ytterligere tiltak og satsinger. Gode samarbeidsarenaer
for disse aktørene er viktig for å gjøre langsiktige vurderinger
av behov for kunnskap og kompetanse innenfor de seks langsiktige
prioriteringene. Slike vurderinger tar i dag utgangspunkt i informasjon
fra framskrivninger av kompetansebehov, nasjonale tilstandsvurderinger
og internasjonale evalueringer og rapporter.
Kunnskapsdepartementet har ansvar for koordinering
av politikken for forskning og høyere utdanning. Langtidsplanen
vil legge grunnlaget for en mer helhetlig koordinering av offentlig innsats
til forskning og høyere utdanning. Gjennomføringen av planen vil
skje i samarbeid med de aktørene som forvalter de offentlige ordningene
for høyere utdanning, forskning, innovasjon og næringsutvikling,
som for eksempel Norges forskningsråd, Innovasjon Norge og Selskapet
for industrivekst (SIVA). Forskningsrådet vil ha en sentral rolle
i dette arbeidet.
Regjeringen har etablert årlige toppmøter med forsknings-
og høyere utdanningsmiljøene om utfordringer og prioriteringer i
forsknings- og høyere utdanningspolitikken. Disse toppmøtene vil
bli benyttet i oppfølgingen av langtidsplanen.
Regjeringen ser langtidsplanen som et nytt verktøy
for koordinering og styring av politikken for forskning og høyere
utdanning. I oppfølgingen av planen er det derfor nødvendig å vurdere
både hvordan dette nye verktøyet fungerer og om målene i planen
blir nådd.
Langtidsplanen sikter mot resultater og effekter som
det tar lang tid å realisere. Mens resultater kan måles i form av
indikatorer som mengde, kvalitet og relevans i utført forskning,
er samfunnsmessige effekter avhengige av en rekke forhold i tillegg
til forskning og høyere utdanning. Forskning og høyere utdanning
kan bidra til omstillingen til lavutslippssamfunnet, men det er
også nødvendig med andre tilpasninger og endringer, for eksempel
i lovverket for bygging av nye bygg. Derfor kan vi ikke uten videre
observere effekter av forskning og utdanning på kort sikt. Det er
nødvendig med analyser som bruker gode og relevante indikatorer
og eksplisitte og operasjonaliserbare mål. Slik det er med mange
samfunnsfenomener, kan ikke målene i langtidsplanen uten videre
gjøres om til kvantifiserbare indikatorer. Vurderinger av resultatene
må derfor kombinere kvantitative og kvalitative analyser.
Noen resultater er det imidlertid mulig å følge med
på fra et tidlig tidspunkt. For eksempel vil det sannsynligvis være
mulig å se om utviklingen går i ønsket retning. En måte å observere dette
på er å følge med på om den økte innsatsen som følge av langtidsplanen
utløser økt aktivitet i forskningsinstitusjoner, høyere utdanning
og i næringslivet. Dette kan si noe om hvorvidt langtidsplanen har
hatt en effekt på mobilisering av aktivitet, og hvorvidt ressursene
vris mot målene og prioriteringene i langtidsplanen.
Regjeringen har i arbeidet med langtidsplanen dratt
nytte av kunnskap fra flere kilder, inkludert nasjonale og departementsvise
strategier og rapporter, innspill fra akademia og samfunns-, nærings-
og arbeidslivet, og særskilt rådføring med Norges forskningsråd.
Det er fortsatt behov for et bedre kunnskapsgrunnlag
for politikken for forskning og høyere utdanning. Dette er en internasjonal
utfordring, og ikke noe som er særskilt for Norge. Det må jobbes
videre med å utvikle forståelsen av hvordan systemet for høyere
utdanning, forskning og innovasjon fungerer. Dette arbeidet kan
ses i sammenheng med tilsvarende arbeid internasjonalt, for eksempel
i OECD og gjennom Horisont 2020.
Et bedre kunnskapsgrunnlag bør inkludere analyser
av samarbeidet mellom næringslivet, fagmiljøene og offentlig sektor,
og analyser av styringssystemer i politikken for forskning og høyere
utdanning. Dette er særlig relevant i forbindelse med den kommende
stortingsmeldingen om strukturen i universitets- og høyskolesektoren.
Et annet relevant tema er en gjennomgang av forholdet mellom nasjonale
og internasjonale virkemidler for forskning og høyere utdanning, og
i hvilken grad det er en god sammenheng og arbeidsdeling mellom
virkemidlene.
Videre er det behov for et bedre kunnskapsgrunnlag
om den næringsrettede forskningspolitikken, og om hvordan forskning
og høyere utdanning kan bli mer relevant for næringslivet. Regjeringen
vil i tråd med Sundvolden-erklæringen gjennomgå virkemiddelapparatet
for innovasjon og videreutvikle virkemidlene med høyest innovasjonseffekt.
Det er igangsatt en bredt anlagt kartlegging av alle næringspolitiske virkemidler
med offentlig finansiering der målsettingen er innovasjon og verdiskaping,
enten direkte eller indirekte. I forbindelse med kartleggingen vil
det også være aktuelt å gjennomføre en porteføljeevaluering av Forskningsrådets næringspolitiske
virkemidler med særlig fokus på forholdet mellom åpne konkurransearenaer og
tematiske satsinger.
Regjeringen har som mål at 3 prosent av BNP skal
gå til forskning og utvikling innen 2030. Regjeringen vil øke de
offentlige bevilgningene til forskning (FoU-bevilgningene) til de
utgjør 1 prosent av BNP. Regjeringen vil øke FoU-bevilgningene utover
veksten i BNP hvert år til målet er nådd. Det tas forbehold om kortsiktige svingninger
i BNP. Gitt dagens utsikter for framtidig BNP-vekst, tar regjeringen
sikte på at målet kan nås i perioden 2019–2020. Regjeringen vil prioritere
de tiltakene som på best mulig måte bygger opp under målene og prioriteringene
i langtidsplanen, selv om andre tiltak, isolert sett, kan føre til
at enprosentmålet nås tidligere.
Kunnskapsdepartementet anslår at forskningsbevilgningene
i statsbudsjettet for 2015 vil utgjøre 0,93 prosent av BNP. Dette
er en realvekst på 4,2 prosent fra saldert budsjett 2014. Provenytapet
som følge av Skattefunnordningen anslås til ca. 2,35 mrd. kroner
i 2015. I samsvar med internasjonale retningslinjer inngår ikke FoU-bevilgningene
i dette anslaget.
Avstanden til enprosentmålet vil være på om
lag 2,35 mrd. kroner i 2015. Hele eller deler av bevilgningene på
om lag 260 poster på statsbudsjettet inngår i FoU-bevilgningene,
og det kan være svingninger i FoU-bevilgningene som følge av endringer
blant annet i internasjonale kontingenter og inn- og utfasing av
investeringsprosjekter. Det er forventet at den samlede kontingenten
til EUs forsknings- og innovasjonsprogram Horisont 2020 og EUs syvende
rammeprogram vil øke i 2015 og 2016 for deretter å flate ut. Regjeringen
vil styrke ordninger som bidrar til god deltakelse i Horisont 2020
med 400 mill. kroner.
Flere store byggeprosjekter i universitets-
og høyskolesektoren vil bidra til en økning i FoU-bevilgningene
i 2015 og 2016, og en nedgang i bevilgningene etter hvert som de
ferdigstilles. Særlig gjelder dette byggingen av det isgående forskningsfartøyet
RV Kronprins Haakon som skal være ferdig i 2016.
Regjeringen vil trappe opp antallet rekrutteringsstillinger
med 500 stillinger i perioden 2015–2018. Kostnaden for tiltaket
er anslått til om lag 570 mill. kroner.
Regjeringen vil styrke infrastrukturordningen
i Forskningsrådet med 400 mill. kroner.
Forslag om økte bevilgninger til oppfølging
av langtidsplanen vil bli fremmet i de årlige statsbudsjettene.
Målene og prioriteringene som regjeringen framsetter
i langtidsplanen er konsistente med målbildet i Meld. St. 18 (2012–2013)
Lange linjer – Kunnskap gir muligheter. Men det at målene utdypes,
innebærer sterkere prioritering av hvilke områder innsatsen styrkes
mot. I tillegg går langtidsplanen lenger i å koble prioriteringene
for forskning og høyere utdanning sammen. Langtidsplanen er i tråd
med trenden i OECD-landene hvor forsknings- og innovasjonspolitikken
rettes inn mot noen store samfunnsutfordringer, mot styrket konkurranseevne og
mot å styrke fremragende miljøer. Tilnærmingen gjør det nødvendig
å se høyere utdanning, forskning og ulike fagdisipliner i sammenheng.
Målene i langtidsplanen er også i samsvar med de tre pilarene i
Horisont 2020: konkurransedyktig næringsliv, fremragende vitenskap
og forskning for å løse samfunnsutfordringene.
Regjeringen forventer at målene og prioriteringene
i langtidsplanen på lengre sikt vil føre til en vridning av ressursbruken
i retning av prioriteringene. Departementene vil gjennom styringssystemene
for Norges forskningsråd, universiteter og høyskoler og andre relevante underliggende
virksomheter, følge opp gjennomføringen av langtidsplanen. Målene
og prioriteringene i langtidsplanen vil være et viktig grunnlag
for de mål og styringsparametere departementet setter for relevante
underliggende virksomheter. Målene for Norges forskningsråd vil
være i tråd med målene og prioriteringene i langtidsplanen.
Sektormålene for universiteter og høyskoler
for 2015 er revidert, jf. Prop. 1 S (2014–2015). Universiteter og
høyskoler skal, innenfor den nasjonale målstrukturen og regjeringens forventninger
og prioriteringer, fastsette egne virksomhetsmål tilpasset institusjonens
egenart/profil og utvikle egne strategier og planer for å nå målene.
Departementet forventer at institusjonene utvikler en profil i tråd
med sine styrker og sin egenart, og at institusjoner som har grunnlag
for det, dyrker fram utdannings- og forskningsmiljøer som kan hevde
seg helt i verdenstoppen. Resultatene, strategiene og målene til
institusjonene er sentrale tema i styringsdialogen mellom departementet
og styret for institusjonen.
Regjeringen legger vekt på klare mål, tydelige prioriteringer
og enklere rapportering i styringen av underliggende virksomheter.
Målene og prioriteringene i langtidsplanen skal ikke innebære økte
rapporteringskrav for utdannings- og forskningsinstitusjonene.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Christian Tynning Bjørnø, lederen Trond Giske, Sigmund Steinnes, Tone
Merete Sønsterud og Marianne Aasen, fra Høyre, Henrik Asheim, Norunn
Tveiten Benestad, Kristian Støback Wilhelmsen og Kristin Vinje, fra
Fremskrittspartiet, Sivert Bjørnstad og Bente Thorsen, fra Kristelig Folkeparti,
Anders Tyvand, fra Senterpartiet, Anne Tingelstad Wøien, fra Venstre,
Iselin Nybø, og fra Sosialistisk Venstreparti, Torgeir Knag Fylkesnes,
viser til meldingen.
Komiteen er tilfreds med at regjeringen
har lagt fram den første langtidsplanen for forskning og høyere
utdanning. Dette er helt i tråd med forrige regjerings forslag om
å legge fram 10-årige planer for forskningspolitikken.
Komiteen mener høyere utdanning,
forskning og innovasjon har avgjørende betydning for muligheten
til å lykkes med å forbedre samfunnet vårt i ønsket retning. Vår
velferd hviler på næringslivets evne til å skape verdier og sikre
arbeidsplasser i hele landet, og på en kompetent offentlig sektor
som leverer gode velferdstjenester til alle.
Den globale konkurransesituasjonen for næringslivet
blir stadig mer krevende. Norske bedrifter må konkurrere på kvalitet
og ha høy produktivitet. Kunnskap og kompetanse er viktige konkurransefaktorer
i norsk økonomi. Investeringer i høyere utdanning, forskning og
innovasjon er en forutsetning for å styrke vår internasjonale konkurransekraft.
For å opprettholde en trygg velferdsstat og
gode offentlig tjenester må vi investere målrettet i høyere utdanning,
forskning og innovasjon. Som nasjon har vi høye forventinger til
at tjenestene jevnt over er gode og at utdanningssektoren, helsesektoren,
politi- og rettsvesen, kommunal sektor og alle andre offentlige
institusjoner har et godt tilbud og leverer gode tjenester, innenfor akseptable
økonomiske rammer. Skal offentlig sektor klare å møte disse forventningene
framover, trengs det mer kunnskap og evne til omstilling.
Komiteen vil påpeke at både offentlig
og privat sektor i framtiden vil møte utfordringer på grunn av særlig
tre store samfunnsendringer; stadig sterkere globalisering, endret
demografisk sammensetning i en befolkning med flere eldre, og miljøutfordringer
knyttet særlig til et endret klima. I tillegg opplever vi en hurtig
teknologisk utvikling; den digitale revolusjon.
Komiteen viser til statsbudsjettet
for 2015 hvor det bevilges ca. 53 mrd. kroner til forskning og høyere
utdanning. Norge er blant de land i verden som bevilger mest til
forskning over offentlige budsjetter i forhold til størrelsen på
brutto nasjonalprodukt (BNP). Samtidig har vi en lavere samlet andel
av BNP som brukes på forskning i samfunnet sammenlignet med land
vi konkurrerer med. To hovedutfordringer er å øke næringslivsforskningen
og å styrke evnen til å kommersialisere resultatene av den forskningen vi
har.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til fagområdene
som blir prioritert i planen, men vil samtidig understreke behovet
for breddeforskning. Etter flertallets syn vil ikke
en satsing på fremragende fagmiljøer og fagområder ha den ønskede
effekten med mindre det ligger en bred forsknings- og høyere utdanningspolitikk
i bunnen. Flertallet vil i denne sammenhengen trekke
fram behovet for å ta vare på og styrke den humanistiske og samfunnsvitenskapelige
forskningen, både innenfor de tematiske satsingsområdene og generelt.
Komiteen mener det
er behov for en mer konkret, planmessig og strategisk politikk for
forskning og høyere utdanning. Mange av de gode tiltakene og den
satsingen som gjøres bør samordnes bedre og settes inn i en større
ramme. Forutsigbarhet for aktørene er viktig i denne sammenheng. Komiteen mener
langtidsplan for forskning og høyere utdanning bør være et slikt
verktøy.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
mener Langtidsplan for forskning og høyere utdanning (LTP) er et viktig
grep for å styrke langsiktighet og mulighet for strategisk styring
av politikken for forskning og høyere utdanning. Planen representerer,
sammen med de konkrete budsjettene for denne sektoren i 2014 og
2015, et taktskifte i politikken.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet understreker at LTP er en overordnet
strategi med langsiktige og prioriterte satsinger som bidrar til
forutsigbarhet og bedre koordinering av politikken for høyere utdanning
og forskning. Disse medlemmer mener det er bra at
planen ikke er for detaljert, slik at man unngår å låse fast ressurser
i tiltak og virkemidler som kan hindre nødvendig fornyelse.
Disse medlemmer ber regjeringen
vurdere hvordan samspillet mellom en rullering av LTP og en ny forskningsmelding
skal være fremover.
Disse medlemmer viser til at
Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning og den varslede
stortingsmeldingen om struktur i universitets- og høyskolesektoren
sammen vil være viktige styringsdokumenter for sektoren i årene fremover. Disse
medlemmer viser til at ekspertutvalget nedsatt av Kunnskapsdepartementet
har levert en rapport om finansieringssystemet i universitets- og
høyskolesektoren og at gruppens anbefalinger vil bli drøftet i stortingsmeldingen
om struktur i høyere utdanning. Langtidsplan for forskning og høyere
utdanning legger derfor grunnlag for nødvendige endringer i universitets-
og høyskolesektoren. Disse medlemmer er derfor tilfreds
med at langtidsplanen behandles i Stortinget før regjeringen legger
frem den varslede meldingen om struktur og kvalitet i universitets-
og høyskolesektoren. Sammen vil grepene og målene som fastsettes
i disse dokumentene bidra til å styrke kvaliteten i norsk høyere
utdanning og forskning. Disse medlemmer mener derfor
senere endringer i universitets- og høyskolesektoren ikke svekker langtidsplanen
som styringsverktøy, snarere vil de bidra til å forsterke målene
vi har for forskning og høyere utdanning.
Komiteens medlem fra Venstre viser
til at dette medlem i lang tid har etterlyst en slik plan, og viser
bl.a. til forslag om «et styrings- og planleggingsdokument for forskningssektoren
etter modell av Nasjonal transportplan» i forbindelse med behandlingen
av forskningsmeldingen i 2009, jf. Innst. S. nr. 354 (2008–2009).
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti er fornøyd med
at regjeringen følger opp vedtaket fra Innst. 372 S (2012–2013) om
å legge fram en langtidsplan for forskning og høyere utdanning,
selv om Høyre i debatten var spørrende til nytteverdien av en langtidsplan
for forskning og høyere utdanning, og tilbakeholdne i å formulere
et høyt ambisjonsnivå for innholdet i planen. Disse medlemmer er
tilfreds med at planen i hovedsak bygger på Meld. St. 18 (2012–2013).
Disse medlemmer viser til behandlingen
av Meld. St. 18 (2012–2013) og i Stortinget, jf. Innst. 372 S (2012–2013),
der en samlet komité sluttet seg til følgende presisering av planen: «Den
skal legge føringer for investeringer i kunnskapsbygg, forskningsinfrastruktur,
stipendiater og studieplasser og sikre forutsigbarhet og langsiktighet».
I tråd med en slik presisering fra Stortingets side hadde disse
medlemmer forventet en større detaljeringsgrad og en mer
konkret framdriftsplan for realisering av både kunnskapsbygg, forskningsinfrastruktur,
stipendiater og studieplasser enn det som ligger i forslaget til
langtidsplan. Skal planen ha den tiltenkte funksjon, mener disse
medlemmer at videre konkretisering ikke kan vente til de
årlige budsjettbehandlingene.
Disse medlemmer mener at konsekvensen
av at disse helt sentrale elementene mangler, innebærer at langtidsplanen
ikke vil fungere som en helhetlig plan der de ulike innsatsfaktorene
og kapasitetselementene kobles sammen og forsterker hverandre gjensidig.
Komiteen viser til
den brede enigheten det er om behovet for samarbeid, arbeidsdeling
og konsentrasjon av innsatsen i høyere utdanning og forskning.
Flere institusjoner har slått seg
sammen det siste året, og komiteens flertall, alle
unntatt medlemmet fra Senterpartiet, ser positivt på at flere ønsker
å gå samme vei.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at sektoren
er midt i en prosess hvor Kunnskapsdepartementet har utfordret alle
universiteter og høyskoler til å utrede aktuelle institusjoner å
slå seg sammen med. Omfanget av dette var uklart da Langtidsplan
for forskning og høyere utdanning ble lagt fram for Stortinget,
og er like uavklart når den behandles. Et ekspertutvalg som har
sett på finansieringssystemet i sektoren, la fram sin innstilling
7. januar 2015. Sektoren har frist til 9. februar 2015 for å gi
innspill. Flertallet mener det svekker betydningen
av planen at både struktur og finansiering er uavklart når Stortinget
behandler langtidsplanen. Vesentlige deler av den kan fort bli utdatert
og irrelevant, noe som ikke gjør den til det verktøyet den var ment
å være.
Komiteenvil understreke humaniora og samfunnsvitenskapenes
viktige rolle i en stadig mer kompetansebasert og internasjonal
økonomi. For å lykkes med innovasjon og verdiskaping er det en forutsetning
at vi har innbyggere med kompetanse på mange felt, ikke bare innen
real- /teknologifag, men også innen samfunnsfagene og humaniora.
Komiteen peker videre på at nærings-
og arbeidslivet i større grad etterspør kandidater med tverrfaglig
kompetanse, og mener derfor det er viktig at det legges til rette
for dette ved utdanningsinstitusjonene.
Komiteen vil fremholde som et
mål at alle skal ha gode muligheter til å ta høyere utdanning, uavhengig
av kjønn, etnisitet, sosial og økonomisk bakgrunn og bosted. Utdanningstilbudet skal
også legge til rette for at det er tilgang til nødvendig arbeidskraft
og kompetanse i alle deler av landet.
Komiteen viser til at private
utdanningsinstitusjoner utgjør en viktig og verdifull del av norsk forsknings-
og utdanningssektor. Flere av landets private høyskoler er i front
innen sine fagfelt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at de private høyskolene fikk økt sin basisbevilgning
i statsbudsjettet for 2015 etter budsjettforliket mellom Høyre,
Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, og at disse
høyskolene også fikk sin andel av de nye rekrutteringsstillingene.
Flertallet ser dette som et viktig
skritt på veien mot likebehandling av offentlige og private utdanningsinstitusjoner,
og flertallet mener det er viktig å fortsette arbeidet
mot likebehandling.
Komiteen vil påpeke
at det utføres mye godt forskningsarbeid både ved universitetene, høyskolene
og de vitenskapelige høyskolene, og at forskningsvirksomhet også
er nødvendig for å sikre kvalitet i utdanningen ved de institusjonene som
primært tilbyr profesjonsutdanninger. Målet om å utvikle flere verdensledende
fag- og forskningsmiljøer må ikke overskygge behovet for forskning
ved disse utdanningsinstitusjonene. Dette må også ivaretas når Stortinget
skal behandle stortingsmeldingen om struktur og kvalitet i høyere
utdanning senere i 2015.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre mener
at langtidsplanen for forskning og høyere utdanning er et steg i
riktig retning for mer langsiktig styring og prioritering for å
styrke Norge som kunnskapsnasjon. Disse medlemmer mener
likevel det er nødvendig å videreutvikle langtidsplanen for at den
skal kunne gi økt forutsigbarhet og tydeligere handlingsrom for
institusjonene innen forskning og høyere utdanning.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti er
glad for at regjeringen har lagt fram den første langtidsplanen
for forskning og høyere utdanning. Det er et viktig skritt i arbeidet
for bedre koordinering, mer forutsigbarhet, større langsiktighet
og økt kvalitet på forskningsinnsatsen og utdanningstilbudet.
Dette medlem mener imidlertid
regjeringens forslag til langtidsplan er preget av noen klare svakheter,
som gjør at den ikke klarer å utnytte de mulighetene en slik overordnet
plan gir.
Dette medlem vil minne om begrunnelsen daværende
kunnskapsminister Kristin Halvorsen la til grunn da hun i 2012 lanserte
ideen om en langtidsplan for forskning. Halvorsen tok til orde for
en «nasjonal plan for investeringer og opptrappinger innen forskningsinfrastruktur»,
slik transportsektoren har sin langtidsplan og forsvarssektoren
har sin. Halvorsen tok også til orde for større åpenhet rundt prioriteringsrekkefølgen av
undervisnings- og forskningsbygg med vedlikeholdsbehov, for slik
å sikre større forutsigbarhet for institusjonene. Mange av de positive tilbakemeldingene
fra sektoren på Kristin Halvorsens forslag hang også sammen med
dette.
Dette medlem er skuffet over
at langtidsplanen regjeringen nå har lagt fram, ikke har blitt den
forpliktende planen for investeringer og prioriteringer som først
var tenkt.
Planen mangler grundige analyser og framskrivninger
som sier noe om hva investeringsbehovet består i. Det er helt avgjørende
at planen får det ved neste rullering. Uten dette blir det aldri
en god og treffsikker investeringsplan. Analysegrunnlaget bør se
på alle områder som er relevante for sektoren framover, fra opptrappingsbehovet
i lys av forskningsmålet og studentveksten, behovene for nybygg
og vedlikehold av eksisterende bygningsmasse, anskaffelse og drift
av utstyr, behovet kompetanse og ansatte i sektoren, for å nevne
noen områder. Stortinget kan selvsagt ikke gjøre dette arbeidet; det
er departementets ansvar, i samarbeid med sektoren.
Videre legger planen vekt på seks langsiktige prioriteringer
– hav, klima, velferd, muliggjørende teknologier og verdensledende
fagmiljøer. En kan spørre seg om en slik opplisting av allerede
prioriterte forskningsområder er det som i størst grad vil bidra
til bedre koordinering, forutsigbarhet og langsiktighet innenfor
forskning og høyere utdanning. Dette medlem mener
langtidsplanen burde hatt et rikt analysegrunnlag og i større grad
vært en forpliktende liste over prioriteringer innenfor forskning og
høyere utdanning, som kunne gi sektoren større reell forutsigbarhet.
Dette medlem mener også at langtidsplanen ikke
lever opp til navnet sitt, når den knapt nevner «utdanning» men
nesten utelukkende konsentrerer seg om forskningen alene. Norsk Studentorganisasjon
har kalt planen en «toppforskningsplan», og blant annet vært bekymret
for om planen bidrar til å sikre den rekrutteringen av nye forskere
som vil være helt nødvendig i planperioden fram mot 2024. Dette
medlem deler denne bekymringen, og mener det er en særlig svakhet
ved langtidsplanen at den ikke legger vekt på koblingen mellom forskning
og høyere utdanning. Dette kommer tydelig fram når ambisjonen for
forskning er at den skal være «verdensledende», mens ambisjonen
for høyere utdanning er at den skal være «god». Den manglende broen
mellom disse ambisjonene er påfallende. Bred rekruttering til høyere
utdanning, god oppfølging av studenter, høy kvalitet på undervisningen
og god integrering av forskning i studiene, er avgjørende for å
sikre gode forskere i framtiden. Dette medlem mener
langtidsplanen må integrere mål og prioriteringer også for høyere
utdanning.
Dette medlem er opptatt av at
forskning og høyere utdanning ikke er instrumenter for verdiskaping,
men må hvile på et mye bredere samfunnsmandat. Universiteter og
høyskoler skal være frie, demokratiske og kritiske samfunnsinstitusjoner,
og organiseringen av forskning og undervisning må sees i lys av
dette. Institusjonene må være autonome, og ikke oppleve politisk
detaljstyring som svekker den frie forskningen og undervisningen.
Institusjonene spiller en viktig demokratisk rolle i kraft av sin kunnskap
og sin mulighet til å stille nye spørsmål og se samfunnet med et
kritisk blikk. Utdanningsinstitusjonene må ikke reduseres til «kunnskapsbedrifter»
som «produserer» studenter, men behandles som institusjoner med
en avgjørende betydning for et samfunns kunnskap, dannelse, demokrati
og selvforståelse.
Dette medlem mener regjeringens
forslag til langtidsplan bygger på et altfor instrumentelt syn på
forskning og utdanning. Forskning og høyere utdanning er først og
fremst viktig fordi kunnskap er en viktig «konkurransefaktor» for norsk
næringsliv, og for å «heve kvaliteten på arbeidskraften». Et særlig
mål er at norsk forskning skal bli «verdensledende» og at norsk forskning
skal få «økt gjennomslag og økt internasjonal synlighet». Dette
medlem mener en slik instrumentell framstilling er et dårlig
utgangspunkt for en plan som skal ta norsk forskning og høyere utdanning
inn i en uviss framtid. Det samfunnet vårt vil trenge, er studenter
med brede grunnkunnskaper, kritisk sans og nysgjerrighet, ikke studenter
med kunnskap som er strengt tilpasset kravene til ulike yrker i
arbeidslivet slik det er akkurat i dag. Spesielt vil dette
medlem legge vekt på behovet for å satse mer på fri grunnforskning
og banebrytende forskning.
Dette medlem mener videre at
langtidsplanen ikke erkjenner hvilken enorm omstilling Norge står
overfor når vi vet at våre inntekter fra petroleumssektoren vil
falle dramatisk og at verden må omstille energibruken fra fossil
til fornybar energi. At klima, miljø og miljøvennlig energi er en
satsing i planen er en selvfølge, men planen foreslår ingen grep
som vil flytte ressurser innenfor forskning og høyere utdanning
bort fra petroleumsforskning og over til andre satsinger. Dette
medlem mener de store programmene som PETROMAKS 2 ikke kan
videreføres som i dag, og at det må tas kraftfulle grep for å sikre at
de store pengene og de beste forskerne ikke lenger trekkes mot en
sterkt statlig subsidiert petroleumsforskning.
Dette medlem mener at ambisjonsnivået
i en langtidsplan som strekker seg til 2024, ikke svarer til det
behovet samfunnet vårt står overfor. Både de store samfunns- og
miljøutfordringene og hensynet til verdiskaping tilsier at vi bør bruke
vesentlig større samfunnsressurser på forskning og høyere utdanning
enn vi gjør i dag. Dette medlem mener derfor at målet
i planperioden, om å bruke 1 pst. av BNP til offentlige bevilgninger
til FOU, bør justeres opp, at de 500 nye rekrutteringsstillingene
innen 2018 bør suppleres med en videre opptrapping for rekrutteringsstillinger
og andre forskerstillinger, samt at det bør lages en plan for å
redusere midlertidighet i sektoren og sikre forskerne bedre arbeidsforhold.
For å oppsummere mener dette medlem at langtidsplanen
har fem store svakheter: Den er i for liten grad en forpliktende
liste over prioriteringer, den mangler mål og prioriteringer for
høyere utdanning, den bygger på et altfor instrumentelt syn på forskning
og utdanning, den tar ingen grep for å redusere den uforholdsmessige
subsidieringen av petroleumsforskning, og den har for lave ambisjoner.
Med bakgrunn i dette fremmer dette medlem følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge fram en plan for
å dreie forskningsinnsatsen fra petroleum til fornybare ressurser.»
«Stortinget ber regjeringen komme med en plan for
videre opptrapping av rekrutteringsstillinger og andre forskerstillinger
ut planperioden til 2024.»
Komiteen vil understreke
at gode koblinger mellom forskning og utdanning er avgjørende for
å sikre høy kvalitet i utdanning, men at det også er en forutsetning
for kvalitet i forskningen. Studenter med forståelse for og innsikt
i forskning er utgangspunktet for at man kan rekruttere godt kvalifiserte
kandidater til forskning, men også for å sikre arbeidslivet reell
tilgang til å ta i bruk forskningsresultater. Forskningsbasert utdanning
må derfor sees som en forutsetning for å utdanne de kandidatene
samfunnet trenger.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
mener at høyere utdanning og forskning er uløselig knyttet til hverandre. Flertallet viser
til at flere aktører har etterlyst mer vektlegging av høyere utdanning
i langtidsplanen. Flertallet viser til finansieringsutvalgets
rapport «Finansiering for kvalitet, mangfold og samspill. Nytt finansieringssystem
for universiteter og høyskoler», som ble lagt frem 7. januar 2015,
og til regjeringens varslede stortingsmelding om struktur i norsk høyere
utdanning. Flertallet forventer at regjeringen setter
klare mål for kvalitet i høyere utdanning og adresserer hvordan
samspillet mellom forskning og høyere utdanning kan optimaliseres
fremover. Flertallet ser det som naturlig at samspillet
mellom forskning, utdanning og innovasjon er nøkkelen til videreutvikling
av kunnskapssamfunnet. Flertallet understreker at
regjeringen har uttrykt høye ambisjoner på vegne av kunnskapsnasjonen.
Med langtidsplanen og gjennomgangen av høyskole- og universitetsstrukturen
vil vi stå bedre rustet til å møte utfordringene og gripe mulighetene
i kunnskapssamfunnet i fremtiden.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener høyere
utdanning har fått minimal plass i langtidsplanen. Høyere utdanning
og forskning hører nøye sammen, både fordi institusjonene i UH-sektoren
skal løse begge disse to oppgavene parallelt, og fordi det er vedtatt
politikk at studenter skal møte forskningsaktiviteter i studieløpet.
Begrunnelsen for dette er at alle kandidater som tar høyere utdanning,
bør ha god kunnskap og kjennskap til forskning og hvordan forskning
foregår. Dessuten bør det være en sammenheng og et samspill i ressursbruken
mellom utdanning og forskning, siden de fleste stillinger i UH-sektoren
har begge oppgaver i seg.
Disse medlemmer vil peke på at
det ikke legges fram noen nye tiltak eller konkrete planer for utdanning. Disse
medlemmer mener Norge trenger en langtidsplan der hele kunnskapstriangelet
– forskning, høyere utdanning og innovasjon – sees i sammenheng.
Høy kvalitet i alle disse tre leddene, og gode koblinger mellom dem,
er avgjørende for å realisere målet om at ny kunnskap raskt skal
kunne tas i bruk av kompetente arbeidstakere. Disse medlemmer vil
påpeke at det er en svakhet ved regjeringens forslag til langtidsplan
at det ikke legges fram konkrete forslag eller planer for hvordan
man vil prioritere framtidig satsing på høyere utdanning.
Disse medlemmer anser at meldingen
begrenser seg til å legge fram en langtidsplan for forskning og
mener det er mest hensiktsmessig å be regjeringen komme tilbake
til Stortinget med en stortingsmelding for høyere utdanning. I den forbindelse
vil disse medlemmer minne om det enstemmige vedtaket
fra behandlingen av Innst. 372 S (2012–2013) om at regjeringen skal legge
fram en stortingsmelding om kvalitet i høyere utdanning.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme en stortingsmelding
om kvalitet i høyere utdanning.»
Disse medlemmer mener langtidsplanen
må ha en langt mer konkret plan for hvordan Norge vil videreutvikle
forskningsbaserte utdanninger av høy kvalitet generelt, og for den
mer spesifikke satsingen på utdanning innenfor hvert av de prioriterte
tematiske områdene. Videre vil disse medlemmer påpeke
flere konkrete forslag om utdanning som vil styrke hele langtidsplanen. Disse
medlemmer mener langtidsplanen bør inneholde konkrete ambisjoner
for hva begrepet forskningsbasert utdanning skal bety i praksis
i årene framover. Disse medlemmer har allerede understreket
betydningen av å se forskning og utdanning i sammenheng, og mener
at et av tiltakene i planen burde være fastsatte ambisjoner for
fagevalueringer som foretas av NOKUT og Norges forskningsråd i fellesskap,
og en beskrivelse av omfanget av dette tiltaket.
Disse medlemmer vil foreslå en
forsterket satsing på ordningen Senter for fremragende utdanning
(SFU), gjennom en styrket satsing på hver enkelt SFU og opprettelse
av flere SFUer. Disse medlemmer mener langtidsplanen
bør adressere utfordringen med at det finnes flere insentiver for
god forskning enn for god utdanning. Disse medlemmer mener langtidsplanen
bør inneholde konkrete tiltak med mål om at undervisning skal få
høyere status. Disse medlemmer vil peke på tiltak
som større vektlegging av undervisningskompetanse ved tilsetting
i vitenskapelige stillinger, og krav om at de som underviser må
holde sin formelle undervisningskompetanse ved like gjennom karrieren. Disse
medlemmer mener også tiltak som gir utdanningsledelse større
uttelling for ansatte bør være en del av langtidsplanen, og at institusjonene
stimuleres og oppfordres til å lage egne forskerlinjer for dem som
har talent for og ambisjoner om å bli forskere.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme til Stortinget med
forslag til tiltak for en mer forskningsbasert utdanning.»
Komiteen konstaterer
at regjeringen følger opp målene fra Meld. St.18 (2012–2013) og
i tillegg velger å utdype disse med styrket konkurransekraft og
innovasjonsevne, for å løse store samfunnsutfordringer og utvikle
fagmiljøer av fremragende kvalitet.
Komiteen viser til at Norge ligger
i verdenstoppen i bruk av offentlige midler til FoU. Av medlemslandene
i OECD er det bare ett land som bruker mer offentlige midler på
forskning per innbygger enn Norge (sist tilgjengelige tall fra 2011).
Tar vi med finansiering fra næringslivet, er Norge land nummer 15.
Hovedårsaken til at Norge kommer uforholdsmessig dårlig ut når næringslivet
inkluderes, skyldes vår næringsstruktur og betydningen av petroleumssektoren.
Disse strukturelle utfordringene gjør det svært krevende på kort
sikt å nå målet om 3 pst. av BNP på forskning. Om det skal ha mulighet
til å lykkes, trengs en grundig analyse som peker ut en plan for
hvordan dette konkret skal kunne skje.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
er tilfreds med at regjeringen har gjeninnført et tidfestet mål
for at 3 pst. av BNP skal gå til forskningsformål innen 2030.
Flertallet viser til at den daværende
opposisjonen, Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og
Venstre, var enig om behovet for et tidfestet mål ved behandlingen
av Meld. St. 18 (2012–2013), jf. Innst. 372 S (2012–2013). Høyre
og Fremskrittspartiet ønsket å tidfeste målet til 2030, mens Kristelig
Folkeparti og Venstre ønsket å tidfeste målet til 2020.
Flertallet minner om at den rød-grønne regjeringen
allerede i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 30 (2008–2009),
jf. Innst. S. nr. 354 (2008–2009), fjernet tidfestingen av målet
om at 3 pst. av BNP skal gå til forskningsformål.
Flertallet viser til at det allerede
i budsjettet for 2015 er bevilget midler til oppfølging av langtidsplanen
med over 800 mill. kroner. Blant de største tiltakene er 100 mill.
kroner til en satsing på verdensledende fagmiljøer, 100 mill. kroner
til forskningsinfrastruktur, 60 mill. kroner til fri prosjektstøtte
og 115 mill. kroner for å stimulere til økt norsk deltakelse i Horisont 2020. Flertallet stiller
seg bak regjeringens ambisjoner om følgende konkrete tiltak i løpet av
perioden 2015–2018:
trappe opp med 500
nye rekrutteringsstillinger
trappe opp bevilgningene til forskningsinfrastruktur
med 400 mill. kroner mer
trappe opp bevilgningene for å stimulere
til deltakelse i EUs rammeprogram for forskning og innovasjon, Horisont
2020, med 400 mill. kroner mer
Flertallet peker på behovet for
å etablere konkrete opptrappingsmål for alle prioriteringer på et
overordnet nivå. Konkretiseringen bør skje gjennom prosesser som
er faglig forankret i Forskningsrådet.
Flertallet merker seg at regjeringen
tar sikte på å nå målet om at offentlige bevilgninger til forskning
og utvikling utgjør minst 1 pst. av BNP i perioden 2019–2020. Flertallet er
opptatt av at det samtidig må stimuleres til økt forskning og utvikling
i næringslivet. Målet om at dette skal utgjøre 2 pst. av BNP er
ikke mulig å nå uten offentlige insentiver. Flertallet mener at
norsk næringsstruktur tilsier at det er behov for sterkere offentlig
stimulering for å gjøre næringslivet mer forskningsbasert, og samtidig stimulere
til at flere sektorer/virksomheter prioriterer arbeid med forskning
og utvikling. Flertallet vil derfor understreke at
det er nødvendig å prioritere ulike tiltak for å stimulere til økt
forskning i næringslivet. Flertallet viser blant
annet til BIA, Skattefunn og Nærings-PhD som svært suksessfulle
virkemidler for bedre og mer FoU i næringslivet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
vil peke på at budsjettet for 2015 blant annet også inkluderer en økning
av midlene til Fri prosjektstøtte (FRIPRO) med 60 mill. kroner,
at basisbevilgningene til UH-sektoren øker med 54 mill. kroner,
det legges opp til å bygge 2000 nye studentboliger, og studiestøtten
øker med 1 pst. utover forventet prisvekst.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet mener regjeringen følger opp ambisjonene
om at 3 pst. av BNP skal gå til forskningsformål innen 2030. Disse
medlemmer viser til Innst. 12 S (2014–2015) der det fremgår
at regjeringen foreslo en markant styrking av de offentlige investeringene
i forskningsbevilgningene for 2015. Ifølge NIFU (Nordisk institutt
for studier av innovasjon, forskning og utdanning) har offentlige
bevilgninger til forskning aldri tidligere utgjort en høyere andel
av BNP. Ifølge NIFUs analyse innebærer Høyre/Fremskrittspartiet-regjeringens
forslag til statsbudsjett for 2015 en samlet bevilgning til forskning
og utvikling på 30 mrd. kroner. Det er vel 2,1 mrd. kroner mer enn
i 2014, som tilsvarer en nominell vekst på 7,6 pst. og en realvekst
på 4,2 pst. Denne veksten kommer året etter en realvekst på 4,1
pst. i 2014-budsjettet. NIFUs statsbudsjettanalyse viser at FoU-bevilgningenes
andel av samlet statsbudsjett er på sitt nest høyeste siden år 2000.
Andelen av brutto nasjonalprodukt (BNP) er anslått til 0,93 pst.
høyere enn noe tidligere år på 2000-tallet. FoU-bevilgningene målt
som andel av BNP har vært høyest i de to budsjettene som Høyre/Fremskrittspartiet-regjeringen
har hatt ansvar for. Dersom også anslått provenytap knyttet til Skattefunn-ordningen
regnes med, øker BNP-andelen av statsbudsjettets utgifter til FoU
i 2015 til én pst. av BNP, også det betydelig høyere enn tidligere
år. Med budsjettforliket mellom de fire samarbeidspartiene på Stortinget
ble den totale forskningsinnsatsen ytterligere styrket med nærmere
100 mill. kroner til eksempelvis basisbevilgninger til UH-sektoren,
Forny 2020, marin forskning, Havforskningsinstituttet og klima-
og miljøforskning. I tillegg ble det gjennom forliket bevilget midler
til ytterligere 100 stipendiatstillinger i UH-sektoren.
Disse medlemmer mener regjeringen
har satt forskning og høyere utdanning høyt på den politiske agendaen
gjennom flere tiltak, blant annet denne meldingen (LTP), ambisiøse
budsjetter og den varslede stortingsmeldingen om struktur i universitets-
og høyskolesektoren.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er
riktig å ha et langsiktig mål om å øke andelen forskning til 3 pst. av
BNP innen 2030. 1 pst. av dette bør finansieres av det offentlige. Disse
medlemmer mener det krever en konkret strategi for å øke næringslivsforskningen
om man skal lykkes, og har merket seg at Fremskrittspartiet og Høyre fremmet
forslag om en slik plan i forrige stortingsperiode, men ikke følger
opp i regjering.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
understreke hvor mye langsiktighet og forutsigbarhet betyr for forskningsmiljøene.
Langtidsplanen har en tiårig ramme, men den skal legge grunnlaget
for forskning og høyere utdanning i et mye lengre tidsperspektiv.
I denne tiden skal Norge utvikle seg til et nullutslippssamfunn,
møte store samfunnsmessige utfordringer, som eldrebølgen, og omstille
næringslivet til et liv etter oljen. Det vil kreve banebrytende
forskningsmiljøer med mulighet til å forfølge virkelige gjennombrudd. Dette
medlem mener mer øremerking, mer programforskning og en
stadig større resultatbasert andel av forskningsbevilgningene er
feil vei å gå for å legge til rette for slike miljøer. Tvert imot
bør en større andel av forskningsbevilgningene gis som frie midler,
og universiteter og høyskoler i større grad finansieres gjennom
basisbevilgninger. Dette medlem viser til Sosialistisk
Venstrepartis alternative statsbudsjett for 2015, der Sosialistisk
Venstreparti foreslo å redusere den resultatbaserte andelen, og
øke basisbevilgningene og de frie forskningsmidlene. En slik dreining
vil gjøre forskningsmiljøene bedre i stand til å nå de samfunnsmessige
målene i langtidsplanen, men vil også styrke forskningen som en
uavhengig, nysgjerrighetsdrevet og kritisk del av samfunnet vårt.
Komiteen er tilfreds
med valget av seks hovedområder og mener dette gir en god føring
på hvilke kunnskapsområder det skal satses på i årene som kommer.
Mange departementer har ansvar for områder som ligger under disse
seks hovedområdene. I komitéinnstillingen om forskningsmeldingen
uttrykker en samlet komité en forventning om bedre samordning av
forskning på tvers av departementer, direktorater, organisasjoner
og næringer. Kunnskapsdepartementet har koordineringsansvaret, noe komiteen er enig
i.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at
en stor svakhet med langtidsplanen er at den i liten grad forplikter
de andre departementene. Sektorprinsippet gjelder også på forskningsfeltet,
og da er det uheldig at langtidsplanen i liten grad tar det i betraktning.
Den forplikter ingen andre departement enn Kunnskapsdepartementet
og Nærings- og fiskeridepartementet. Ved fjorårets budsjett var
det disse to departementene som bar budsjettøkningene alene. I de
andre departementene var det en reell nedgang i bevilgninger til
forskning, med unntak av Olje- og energidepartementet. Dette understreker
behovet for å ta alle sektordepartementer med i en melding som handler
om kunnskapsutviklingen på alle områder i langt større grad enn
det vi ser i denne langtidsplanen.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at langtidsplanen er fremlagt
av hele regjeringen og derfor forplikter alle departementer. Disse
medlemmer viser videre til at det gjennom målet om at den offentlige
innsatsen skal utgjøre 1 pst. av BNP til forskning, vil være naturlig
å forvente en styrket innsats i de seks prioriterte områdene, slik langtidsplanen
beskriver.
Komiteen vil understreke
betydningen av dyktige og kompetente fagfolk i utdannings- og forskningsmiljøene.
Det er deres kunnskaper og kompetanse som er den viktigste av alle
komponenter i denne sektoren. Forskerforbundets mye brukte begrep,
hjernekraftverk, uttrykker betydningen av kvalitet i høyere utdanning
og økt forskningsinnsats som nøkkelen til å sikre framtidig verdiskaping
og velferd, og de ansattes betydning i så måte. Komiteen vil
derfor understreke betydningen av en god og velfungerende utdanningssektor,
fra barnehage til forskerutdanning. Det er spesielt viktig at universitetene
og høyskolene legger til rette for talentene slik at de opplever
faglig utfordrende studier og muligheter til å møte forskning tidlig. Komiteen ser
det som viktig at sektoren er dimensjonert riktig for å tilfredsstille
samfunnets behov for kandidater, både til undervisning, forskning
og til samfunnet for øvrig.
Komiteen konstaterer at regjeringen
ønsker å øke antallet rekrutteringsstillinger med 500 stillinger
innen 2018.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at det ved behandlingen av Prop. 1 S (2014–2015), jf. Innst.
12 S (2014–2015), etter budsjettavtalen av 21. november 2014 mellom
Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, ble
satt av 150 nye rekrutteringsstillinger fra 2015. Dette er en god
start på et nødvendig løft for nye rekrutteringsstillinger.
Komiteens medlem fra Venstre har
over flere år etterlyst en opptrapping av rekrutteringsstillinger
og viser i denne sammenheng bl.a. til Venstres alternative statsbudsjett
for 2015 der det ble foreslått 500 nye stipendiatstillinger.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, konstaterer at vi står foran
et generasjonsskifte i en del forskningsmiljøer. Dette gir muligheter
til å drive en offensiv rekrutteringspolitikk hvor flere kjente
utfordringer kan gripes fatt i. Akademia har betydelige utfordringer
hva gjelder likestilling. Utgangspunktet er godt, siden det er flere
kvinner enn menn som er studenter. I 2012 var det også omtrent like
mange kvinner som menn som avla doktorgrad. Men det er utfordringer
knyttet til store forskjeller mellom fag (særlig MNT-fagene), og
det er få kvinner i toppstillinger på universiteter og høyskoler.
Dessuten er knapt én av fire professorer kvinner. Kvinneandelen
blant forskere i næringslivet og høyere stillinger i instituttsektoren
er lav. Støtten til kvinnelige forskere fra Forskningsrådet er lav,
og Norge kommer ikke særlig godt ut i internasjonale sammenligninger av
andelen kvinner i akademiske toppstillinger, til tross for gode
velferdsordninger som er viktige for å øke kvinners yrkesdeltakelse.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil peke på at
erfaring fra institusjoner som har klart å øke andelen kvinnelige ledere,
viser at det trengs en bevisst strategi og en målrettet plan som
ligger klar før lederstillinger skal besettes. Disse medlemmer konstaterer
at regjeringen ikke vier perspektiver knyttet til kjønn plass overhodet;
dette til tross for at det er integrert i alle EUs programmer og
i Forskningsrådets virkemidler. Kjønnsbalanse i forskningen er også
et tema i forskningsmeldingen. Vi vet mye om manglende kjønnsbalanse
i forskningsstillinger og de negative konsekvensene dette har for
kvaliteten i forskningen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti,
kan ikke se at langtidsplanen omtaler de muligheter som ligger i
at 14 pst. av befolkningen har innvandrerbakgrunn. En god del av
disse har akademisk bakgrunn. Internasjonalisering er avgjørende
for økt kvalitet i forskningen. Mennesker med annen kulturbakgrunn
og kompetanse i språk er en ressurs som bør tas i bruk mer systematisk
enn det vi ser i dag.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
mener det også bør vurderes om det bør utarbeides en plan for rekruttering
til forsker- og undervisningsstillinger og en langsiktig plan for
antall studieplasser.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser
til at regjeringen Solberg har fulgt opp det arbeidet om ansettelsesforhold
som ble igangsatt av regjeringen Stoltenberg II. Disse medlemmer viser
til at regjeringen har sendt på høring et forslag om endringer i
forskriften til tjenestemannsloven som innebærer at fortrinnsretten
til faste kombinerte stillinger avgrenses. Dermed vil et av hindrene for
fast tilsetting på tidsavgrenset finansiering falle bort. Dersom
endringen gjennomføres, har disse medlemmer forventninger
til at andelen som tilbys fast ansettelse, vil få et vesentlig løft.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det fortsatt
er et stort problem at sektoren preges av høy grad av midlertidighet,
selv om det ble en kraftig nedgang under den forrige regjeringen,
fra 19,7 prosent i 2005 til 14,8 prosent i 2012. Disse medlemmer mener
en strategi for å få ned midlertidigheten i sektoren hører hjemme
i en langtidsplan for forskning og høyere utdanning. Det bør være
et mål å redusere omfanget av midlertidighet, og ved institusjoner
der dette er et problem bør det utarbeides egne handlingsplaner.
Økonomiske virkemidler bør også vurderes om dette ikke gir resultater.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen lage en rekrutteringsstrategi
for hvordan sikre mindre bruk av midlertidighet i universitets-
og høyskolesektoren, en bedre kjønnsbalanse, og bedre og mer målretta
og systematisk internasjonal rekruttering.»
For mange utdannings- og forskningsmiljøer
er godt og moderne utstyr vesentlig for å kunne levere relevant
utdanning og forskning. Komiteen mener det er en
viktig oppgave for en langtidsplan å skissere behovet for oppgradering
av utstyr, og har merket seg at regjeringen foreslår en økt bevilgning
på 400 mill. kroner til dette formålet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti etterlyser en
mer detaljert analyse og plan for sektorens framtidige behov for utstyr,
og viser til forslag under punkt 2.5 nedenfor.
Komiteen anser at
en av de viktigste hensiktene med en langtidsplan må være å se sammenhengen
mellom investeringer i bygg, infrastruktur og menneskelig kompetanse.
Nye bygg og oppgradering av gamle bygg bør derfor inn i en slik
plan.
Komiteen støtter regjeringens
forslag om prioritering av nytt bygg for livsvitenskap, farmasi og
kjemi ved Universitetet i Oslo og oppgradering av Marinteknisk senter
(Ocean Space Center) i Trondheim. Disse infrastrukturtiltakene understreker
satsingen på forskning og utvikling, og er i tråd med regjeringens
tematiske satsingsområder.
Komiteen viser til at det er
et stort etterslep innen vedlikehold og til dels gammel og nedslitt bygningsmasse
i sektoren, dette er godt belyst av blant annet Riksrevisjonen. Komiteen viser også
til at store deler av dagens bygningsmasse verken er bygget for
det antall studenter institusjonene har i dag, eller det behovet
nye og moderne undervisningsmetoder gir oss. Komiteen mener
det er nødvendig for å sikre forutsigbarhet for sektoren og institusjonene
at det utarbeides en investeringsplan for investeringer i bygg i kunnskapssektoren.
Komiteen viser til at Riksrevisjonen
i Dokument 3:4 (2012–2013) til Stortinget har påpekt betydelige
mangler og utfordringer ved en rekke bygg universitets- og høyskolesektoren.
En tredel av statlig eiendomsmasse i universitets- og høyskolesektoren
er i en dårlig tilstand, og dette gjelder særlig bygg som Kunnskapsdepartementet
har ansvaret for. Situasjonen ved en del bygg på institusjonen er
så dårlige at universitetene og høyskolene må bruke betydelig del
av sitt handlingsrom for å sikre at byggene fortsatt kan være i
bruk.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
merker seg at det har kommet et klart ønske fra sektoren om en tydeligere
prioritering av investeringer i bygg utover det som er skissert
i langtidsplanen. Flertallet mener det er viktig
at slike prioriteringer gjøres på et velfundert faglig grunnlag
som er bredt forankret i sektoren. På bakgrunn av dette mener flertallet at
en videre konkretisering av langtidsplanen bør være at det i forbindelse
med rulleringen av planen i 2018 utarbeides en investeringsplan/køordning
for byggeprosjekter. Flertallet mener dette vil være
en nyttig konkretisering av ambisjonene i langtidsplanen for bygg
og investeringer.
Flertallet viser til at det i
statsbudsjettet for 2015 ble bevilget 75 mill. kroner til oppgradering
av bygg ved UH-institusjoner som eier sin egen bygningsmasse. Flertallet viser
til at dette er et første, viktig skritt for å bedre situasjonen.
Dette innebærer et årlig økt investeringsnivå på 150 mill. kroner
for å bevare og istandsette til ny bruk mye av den verdifulle infrastrukturen
som bygningsmassen ved de selvforvaltende institusjonene representerer.
Flertallet fremmer derfor følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med rulleringen
av langtidsplanen i 2018 utarbeide en investeringsplan, køordning
for investeringer, og større bygge- og vedlikeholdsprosjekter av bygg
i universitets- og høyskolesektoren.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener langtidsplanen
bør omtale og skissere en strategi og rekkefølge for nybygg, større
rehabiliteringer og utstyr.
Disse medlemmer er kritiske til
at planen ikke går inn på flere byggeprosjekter i sektoren eller
omtaler behovet for oppgradering og vedlikehold.
Disse medlemmer mener langtidsplanen
for forskning og høyere utdanning har potensial i seg å bli et nyttig
styringsverktøy for kunnskapssektoren. Disse medlemmer mener
at denne planen, langs de samme linjer som Nasjonal transportplan,
skal legge føringer for hvilke investeringer som skal gjøres på
feltet, og på den måten skape grunnlag for langsiktig styring.
Med bakgrunn i dette fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen raskest mulig komme
til Stortinget med en ferdig investeringsplan, køordning for investeringer
og større vedlikeholdsprosjekter av bygg i kunnskapssektoren, samt
en analyse og plan for sektorens fremtidige behov for utstyr.»
Internasjonalt samarbeid er avgjørende
for å klare å løfte kvaliteten i høyere utdanning og forskning. Komiteen er
derfor tilfreds med at regjeringen følger opp den forrige regjeringens forslag
og Stortingets vedtak om full deltakelse i EUs forsknings- og innovasjonsprogram
Horisont 2020.
Komiteen merker seg at regjeringen
vil øke bevilgningene til stimuleringsordninger med 400 mill. kroner
innen 2018.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, mener det
er viktig at Norge deltar fullt ut i Horisont 2020, slik den forrige
regjeringen foreslo og et samlet storting har sluttet seg til. Flertallet er
tilfreds med at regjeringen vil øke bevilgningene til stimuleringsordninger
knyttet til Horisont 2020 med 400 mill. kroner innen 2018. Disse
midlene vil være særlig viktig for forskningsinstituttene, som mottar
betydelig mindre basisfinansiering enn utdanningsinstitusjonene.
Forskningsinstituttenes viktige oppdrag med å mobilisere næringslivet
til deltakelse i programmet kan ikke underkommuniseres. Flertallet viser
videre til at regjeringen i 2014 la frem en egen strategi for forsknings-
og innovasjonssamarbeidet med EU, hvor målet er at 2 prosent av
alle pengene som lyses ut gjennom Horisont 2020 skal tilfalle norske
fagmiljøer.
Komiteen viser til
at havområdene der Norge har suverenitet, er åtte ganger større
en fastlandet. Mye av vår økonomiske aktivitet, samferdsel, miljømessige
plassering og sikkerhetspolitiske situasjon handler om vårt forhold
til disse store havområdene. Komiteen mener det derfor
er opplagt at forskning om hav og kyst må prioriteres.
Komiteen vil understreke at forskningen
om hav og kyst må være en del av omstillingen fra et fossilt til
et fornybart næringsliv. Komiteen slutter seg til
at utvikling av norsk teknologi og omstilling til lavutslippssamfunnet
vil bli særskilt prioritert.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
understreker betydningen av havet og kysten i det norske samfunnet.
Petroleumsnæringen har gitt oss høy velstand og vil være en viktig
næring for Norge også i de kommende årene. Det er fortsatt behov
for ny kunnskap og teknologi for å utnytte gjenværende petroleumsressurser
på norsk sokkel. Flertallet understreker at forskning
og teknologi i og fra petroleumsnæringen også bør brukes i en slik
omstilling.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet er godt fornøyd med at hav har fått en
så sentral plass i langtidsplanen. Meldingen begrunner dette på
en god måte. Disse medlemmer finner det derfor skuffende
at regjeringen ikke har en god nok forvaltningspolitikk for havområdene.
For eksempel har ikke regjeringen tatt endelig stilling til behovet
for å legge fram en oppdatering av forvaltningsplanen for Norskehavet
nå. Dette er uheldig fordi gjennom utarbeidelse og behandling av
forvaltningsplanene for de norske havområdene legges grunnlaget
for kunnskapsbasert forvaltning og bærekraftig bruk. Under regjeringen
Stoltenberg II ble det lagt fram forvaltningsplaner for alle de
norske havområdene. Stortinget har forutsatt at planene skal rulleres slik
at det til enhver tid er et oppdatert kunnskapsgrunnlag som forvaltningen
baseres på.
Komiteen viser til
at klimautfordringene utgjør vår tids store trussel. Konsekvensene
av en global oppvarming vil påvirke oss alle, og for å forhindre
dette må vi forberede oss på de varslede endringene. Komiteen mener
det er vesentlig å erverve ny kunnskap for bedre å løse disse utfordringene.
Komiteen er tilfreds med at klima,
miljø og miljøvennlig energi er ett av de store satsingsområdene
i langtidsplanen.
Komiteen mener vi må intensivere
innsatsen for å forstå mer om konsekvenser av klimaendringer i Norge.
Kunnskap om tilpasning til klimaendringer er en viktig del av våre
kommende utfordringer, og her trengs det større innsats innen både
forskning og høyere utdanning. Komiteen vil peke
på at det trengs en bred faglig tilnærming innen de aller fleste
vitenskapelige områder, slik at vi setter oss i stand til å omskape samfunnet
vårt til et lavutslippssamfunn. Selv om LTP er en tiårsplan, er
det nødvendig å ha et lengre tidsperspektiv på utvalgte områder
i forskningsstrategiene innenfor energi og klima (energi21, OG21
etc.).
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at statsbudsjettet for 2015 har en klar miljøprofil gjennom blant
annet en kraftig økning i bevilgningene til kollektivtrafikk, både
kjøp av persontrafikktjenester og økning i budsjettet til jernbanen. Bymiljøavtaler
er en av de nye satsingene i budsjettet for 2015, der det ble satt
av 70 mill. kroner som en start. I tillegg skal staten bidra med
inntil 50 pst. av investeringskostnadene til store kollektivprosjekter
i de fire største byene. Flertallet vil også understreke
at Innovasjon Norges miljøteknologiordning ble styrket med 150 mill.
kroner. Forskning på klima, miljø og miljøvennlig energi ble også
styrket i budsjettet for 2015.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener kommunene
trenger bedre planverktøy, og forskningen på hvordan kommunene best
tilpasser seg klimaendringene, må styrkes, slik at kommunene får
tilgang til oppdatert kunnskap om økt skredfare, konsekvenser av
økt nedbørsmengde i sine områder og andre utfall av endret klima.
Disse medlemmer mener mange av
løsningene ligger i utviklingen av ny teknologi og at norsk industri
har gode muligheter til å hevde seg på dette feltet.
Da bør det offentlige bidra med forskningsinfrastruktur
for en industriell satsing. Disse medlemmer vil særlig
trekke fram karbonfangst og lagring som et område hvor det offentlige
må spille en tung rolle i perioden som er dekket av denne langtidsplanen.
Både FoU-støtte, demo-satsinger og samspill med industrien blir
viktig.
Disse medlemmer vil understreke
viktigheten av å ta vare på norsk natur og de artene som lever der.
Skal vi lykkes med en slik målsetting, trengs kompetanse og ny kunnskap
gjennom gode forskningsmiljøer. Det er viktig å beholde og styrke
kompetansen på ulike arter og naturtyper, for å sikre artsmangfoldet. Disse medlemmer er
særlig bekymret for fagområdene økologi og taksonomi, som spiller
nøkkelroller for økt kunnskap og forståelse om natur. Tiltak for
å styrke fagområdene gjennom relevante programmer i Forskningsrådet
og gjennom Artsprosjektet er nødvendig.
Disse medlemmer konstaterer at
det oppstår uheldige konflikter i spenningsfeltet vekst/vern, og
mener derfor det er behov for et sterkt kunnskapsgrunnlag for hvordan
en skal håndtere slike konflikter. Dette er viktig for å sikre mer
effektive planprosesser og redusere konflikt- og kostnadsnivået
i utbyggingssaker.
Disse medlemmer vil påpeke at
meldingen tar opp behovet for en tverrfaglig tilnærming til miljøproblemet,
og understreker betydningen av at dette blir fulgt opp. Miljøutfordringene
er ikke bare en naturvitenskapelig utfordring, men en sektorovergripende
samfunnsutfordring. I det store omstillingsarbeidet som må gjøres
for å redusere utslipp og å tilpasse samfunnet klimaendringer som
uansett vil skje, må naturvitenskap, samfunnsvitenskap og humaniora
ha et tett tverrfaglig samarbeid. Denne sammenhengen bør være grunnleggende
for det videre klimaarbeidet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet merker seg at regjeringen sier at den vil
satse på forskning og utvikling innen klima, miljø og energi, herunder forskning
innen transportsektoren. Disse medlemmer mener dette
står i sterk kontrast til det faktum at regjeringen foreslo kutt
på bevilgninger til transportforskning i statsbudsjettet for 2015. Disse
medlemmer vil vise til at transportsektoren står for om
lag en tredjedel av klimautslippene i Norge, og at forskning på teknologi
og andre tiltak innen transportsektoren vil ha stor betydning for
en omstilling til lavutslippssamfunnet. Disse medlemmer mener derfor
det må satses mer på forskning innen transportsektoren, ikke mindre,
som regjeringen foreslo i statsbudsjettet for 2015.
Disse medlemmer mener staten
bør bidra til at det utvikles prosjekter som kan få fram lav- og nullutslippsteknologier
for petroleumsproduksjon. Demo2000-programmet kan tjene som modell
for dette. Hensikten skal være i samarbeid med industrien å identifisere
kjerneprosjekter som er samfunnsøkonomisk lønnsomme, men som ikke
nødvendigvis er drivverdig for den enkelte lisens.
Komiteen mener en
velfungerende og god offentlig sektor er avgjørende for at Norge
skal være et godt land å bo i for alle. Forventningene til og behovet
for offentlige tjenester øker, samtidig som kravene til effektivitet
er store. Komiteen mener høyere utdanning, innovasjon
og forskning i samspill med statlige og kommunale aktører kan gi
oss løsninger på mange av disse utfordringene.
Komiteen mener omstilling og
fornyelse av og i offentlig sektor er nødvendig for å opprettholde dagens
velferdstilbud. Det offentlige leverer tjenester til innbyggerne
i alle faser av livet, og innovasjon og utvikling er av avgjørende
betydning for hele tiden å kunne levere bedre tjenester. Komiteen peker
på at utviklingen i oppvekstsektoren så vel som i helse- og omsorgssektoren
i framtiden vil være mer preget av kunnskap og ny teknologi.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, mener at det
bør vurderes hvordan offentlige innkjøp kan stimulere til mer innovasjon
i offentlig sektor.
Komiteen konstaterer
at den teknologiske utviklingen går raskere enn noen gang. Stadige nyvinninger
innenfor informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT), nanoteknologi
og bioteknologi endrer samfunnet rundt oss raskt. Komiteen mener
dette er områder som krever mer forskning, innenfor disse fagene,
men også bredere anlagt forskning, siden den teknologiske utviklingen
forandrer samfunnet som helhet og gir næringsliv og offentlig sektor
nye utfordringer.
Komiteen støtter satsingen på
muliggjørende teknologier, men vil samtidig påpeke at denne type
forskning kan reise en rekke etiske problemstillinger. Det et viktig
at forskningen hviler på god forskningsetikk. Komiteen vil
derfor understreke behovet for et godt samarbeid mellom De nasjonale
forskningsetiske komiteer og forsknings- og utdanningsinstitusjonene.
Komiteen mener Norge
trenger et konkurransedyktig næringsliv. Det krever høy kvalitet
i høyere utdanning, mer innovasjon, mer forskning generelt, mer
næringsrettet forskning og mer kommersialisering av forskningsresultater.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at Stortinget har satt av 167 mill. kroner til Norges
medlemskap i Copernicus i 2014-budsjettet. Flertallet mener
at norsk medlemskap i Copernicus er viktig for en rekke forskningsmiljøer
i Norge.
Flertallet viser til budsjettforliket
for 2015, der det ble avsatt 32 mill. kroner i økt bevilgning til
landbruksforskning sammenlignet med regjeringens forslag til statsbudsjett.
Dette betyr en styrking av bevilgningene til landbruksforskning
på 12,9 mill. kroner sammenlignet med 2014. Flertallet mener
landbruksforskning er et viktig bidrag for å nå målsettingene innenfor landbruks-
og matpolitikken.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti er tilfreds med
at regjeringen likevel, etter budsjettforliket i Stortinget, viderefører
deltakelse i et program av så stor forskningspolitisk betydning
som Copernicus. Programmet skal støtte opp under bærekraftig ressursforvaltning,
sivil sikkerhet, klima og miljø, og er viktig for datainnsamling
og analyse med hensyn til havovervåkning, overvåking av klimaendringer
og miljøtrusler, katastrofehåndtering og overvåking av rasfare.
Disse medlemmer har merket seg
at regjeringen kutter i forskning og utvikling og innen viktige
områder som marin sektor, romfart, jord og skog. Disse partiene
mener det må satses mer på disse sektorene, ikke mindre. Det er
spesielt skuffende at regjeringen nedprioriterer forsknings- og
utviklingsmidler innen både marin sektor og jord- og skogbruk, da
dette rammer den framtidige satsingen på den kunnskapsbaserte bioøkonomien.
Arbeiderpartiet mener økt produksjon og verdiskaping med utgangspunkt
i verdikjedene for jord- og skogbruk vil være en del av løsningen
knyttet til globale utslipps- og ressursutfordringer samtidig som
det gir fastlandsøkonomien flere ben å stå på. Det må satses mer
– ikke mindre – på disse næringene.
Komiteen merker seg
at regjeringen er opptatt av å satse på verdensledende fagmiljøer
og at vi som nasjon skal hevde oss på områder vi er gode på, og
der vi har mulighet for å lykkes spesielt godt. Dette for å sikre
bedre konkurransekraft og styrket evne til å møte samfunnsutfordringer.
Komiteen mener at opprettelsen
av Sentre for fremragende utdanning (SFU) var en god begynnelse
på en økt satsing på kvalitet i høyere utdanning. Det vil være naturlig
å styrke samhandlingen mellom SFU og de andre initiativene for eksellense
innen forskning, fremragende utdanning og virkemidler på utdanningsfeltet. Komiteen forventer
en økt satsing på SFU-ordningen i de kommende statsbudsjettene.
Komiteen forventer en økt satsing
på virkemidler som stimulerer sterke forskningsmiljøer til å satse
mer på utdanning, i de kommende statsbudsjettene.
Komiteen mener en videre satsing
på virkemidler som Sentre for fremragende forskning (SFF), Sentre
for forskningsdrevet innovasjon (SFI) og Sentre for fremragende
utdanning (SFU) vil være med på å bygge fagmiljøer i verdensklasse. Komiteen vil
også understreke viktigheten av god kopling mellom utdanninger og
verdensledende fagmiljøer ved universiteter, høyskoler, sykehus,
forskningsinstitutter og næringsliv. På den måten kan man utnytte
fagmiljøenes styrke til å heve kvaliteten på utdanningen og skape
førsteklasses utdanningstilbud.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er
riktig med ambisjoner om toppforskning i verdensklasse. Men det er
viktig at en slik satsing ikke går ut over praksisnær forskning
som bl.a. foregår ved landets høyskoler.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
satsingen i statsbudsjettet for 2015 har fått en klar slagside i
retning av eliteforskning, på bekostning av praksisnær forskning
blant annet ved høgskolene.
Komiteen har merket
seg at regjeringen er sitt eget forskningsutvalg, slik at statsministeren
og hele regjeringen for øvrig deltar aktivt i viktige forskningspolitiske
saker. Det understreker betydningen av at det er det enkelte departement som
har ansvaret for kunnskapsutvikling og kompetanseutvikling på sitt
fagfelt. Hovedlinjene i norsk forskningspolitikk er det bred enighet
om. Vi trenger mer kunnskap, kompetanse, forskning og innovasjon
for å møte de store samfunnsutfordringene og styrke konkurranseevnen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at alle
fagområder, departementer og direktorater må evne å prioritere forskning
og kompetanseutvikling. Det kan ikke ligge til Kunnskapsdepartementet
alene å sikre bredden på dette når vi skal løse de store utfordringene
knyttet til klima, helse og velferdstjenester, for å nevne noen
eksempler.
Komiteen mener det
er behov for en kraftfull satsing på økt helse- og omsorgsforskning.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, har i den
forbindelse særlig høye forventninger til økt deltakelse i EUs forsknings-
og innovasjonsprogram Horisont2020.
Komiteen mener det
overordnede målet er bedre pasientbehandling gjennom kliniske studier, tjenesteinnovasjon,
kvalitet og prioritering. Norge bør sette seg høye mål, ikke bare
for de etablerte disipliner og profesjoner innen helsevesenet, men
også artikulere en ambisjon om kunnskapsbasert innovasjon i utvikling
av nye relevante tilbud og tjenester, slik som velferdsteknologi
og musikkterapi. Rus og psykisk helse er to områder som bør få økt
prioritet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet vil videre understreke at i tillegg til
universitets- og høyskolesektoren bør alle helseforetak og alle ideelle
sykehus med driftsavtale ha forskning som en betydelig og integrert
del av sin virksomhet. Regjeringen Stoltenberg II foreslo 100 mill.
kroner ekstra årlig til forskning i sykehusene for 2014.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at Arbeiderpartiet foreslo en tilsvarende økning for 2015.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at det
er behov for en betydelig økning av utdanningskapasiteten i flere helsefag
for å møte helse- og omsorgstjenestens behov. Innen medisin bør
det være et mål å øke andelen leger utdannet i Norge fra dagens
60 pst. til nærmere 100 pst. av behovet. Det er også behov for flere
studieplasser i farmasi, psykologi og musikkterapi.
Disse medlemmer ser behovet for
et tettere samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene og kommuner
og foretak, for å sikre og bedre dimensjonere de ulike utdanningstilbud
og praksisplasser samt utvikling av innhold.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
her at en hensiktsmessig måte er å etablere samordningsfora som
tilsvarer foretaksinndelingen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti,
har merket seg at HelseOmsorg21 framhever behovet for økt forskning
innen primærhelse, og mener det bør vurderes å etablere et tilsvarende
organ mellom universitetene, høyskolene og kommunene som det vi
har i dag mellom universitetene og de regionale helseforetak, for
å samordne både utdannings- og forskningssaker, og med egne søkbare
midler. De regionale miljøene bør definere forskningsoppdragene.
Men for å oppnå best mulig kvalitet
mener komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet
og Venstre at det bør være åpen konkurranse, og ikke slik
som i dag, at kun ansatte i foretak kan søke på forskningsmidlene
som kanaliseres gjennom de regionale helseforetakene. Publisering
og internasjonalt samarbeid bør premieres.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen gjøre de nødvendige endringer
slik at det meste av helseforetakenes forskningsmidler blir gjenstand
for åpen konkurranse.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Venstre viser til at HelseOmsorg21-strategien
er en strategisk kunnskapsplattform for sektoren, og topplederforum
er en ny, varig møtearena for helse- og omsorgsforskning og innovasjon. Disse
medlemmer mener at disse arenaene må videreutvikles blant
annet i samarbeid med Legemiddelindustrien og Norsk Industri, som var
pådrivere for disse tiltakene. Vi må sikre samordning og dialog
mellom næringsliv, gründere, akademia, kommune- og spesialisthelsetjenesten
og brukerne. Vi må favne hele verdikjeden fra forebygging til tjenesteyting
i sykehus og kommune.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet merker seg anbefalingene fra HelseOmsorg21
der det uttrykkes følgende:
«HelseOmsorg21mener at RHF-midlene bør kunne benyttes
til forskning som det regionale samarbeidsorganet ser behov for
når det gjelder å videreutvikle spesialisthelsetjenesten. Dette kan
for eksempel inkludere samfunnsvitenskapelige og teknologiske fagmiljøer
forankret i UoH eller instituttsektoren, gitt at kunnskapsbehovet
er forankret i helseforetakene. Dette vil kunne vurderes og besluttes
av relevant samarbeidsorgan mellom det regionale helseforetaket og
universitetene.»
Disse medlemmer slutter seg til
denne vurderingen.
Disse medlemmer viser til at HelseOmsorg21-strategien
er en strategisk kunnskapsplattform for sektoren og forutsetter
at aktørene i sektoren engasjeres i oppfølgingen av strategien.
Det er viktig å sikre samordning og dialog mellom næringsliv, gründere,
akademia, kommune- og spesialisthelsetjenesten og brukerne, slik
at hele verdikjeden fra forebygging til tjenesteyting i sykehus
og kommune ivaretas.
Komiteen er opptatt
av at vi skal ha kunnskapsbaserte tjenester og en kunnskapsbasert
politikk. Helsesektoren skal utvikles gjennom god bruk av innovasjon
i samarbeid med næringslivet. Det er i dag mange gode samarbeid med
industrien. Gjennom kliniske studier kan vi teste om nye behandlingsmetoder
har effekt og om de er sikre. Fra 2011 til 2012 hadde Norge en økning
i antall legemiddelstudier. På kreftområdet var økningen på 100
pst. Studier initiert av det offentlige økte med omtrent 60 pst.,
og vi må legge til rette for en videre vekst.
Komiteen viser til at helseregionene
i 2012 etablerte et nasjonalt nettverk for klinisk forskningsinfrastruktur
– NorCRIN. Nettverket skal legge til rette for raskere gjennomføring
av kliniske multisenterstudier og må styrkes og videreutvikles.
På nordisk nivå har Norge vært en pådriver for etableringen av et
tilsvarende nordisk nettverk forankret i et treårig nordisk pilotprosjekt
om kliniske multisenterstudier – Nordic Trial Alliance. Kliniske
studier initiert av industrien er også med i prosjektet og har gjort
det mulig for norske miljøer å delta i europeiske samarbeid om kliniske
studier.
Det er etablert samarbeid mellom næringslivsaktører
og offentlige forskningsaktører. Oslo Cancer Cluster, Oslo Medtech
og Nansen Neuroscience Network er eksempler på slike. Utvikling
og kommersialisering av produkter til helsesektoren er risikofylt
på grunn av lange, kapitalkrevende og regulatoriske løp i krevende markeder. Komiteen er
derfor opptatt av at ordninger med såkornkapital bør styrkes for
å gjøre det enklere å kommersialisere ny teknologi og tjenester.
Gjennom økt fokus på innovasjon i offentlige anskaffelser
mener komiteen at vi kan få til bedre samspill mellom
forskning, tjenestene og næringslivet. Med tettere koblinger og
økt dialog om anskaffelser kan vi få til mer forutsigbarhet i markedet
og motivere, slik at innovative produkter produseres av leverandørene
og kjøpes av sykehusene eller kommunene.
For å nå målet om at velferdsteknologi skal
være en integrert del av tjenestetilbudet innen 2020, mener komiteen at
samspill med næringslivet er viktig. Vi ønsker at utprøving og utvikling
av velferdsteknologiske løsninger skal skje i et trepartssamarbeid
mellom tjenesten, næringslivet og forsknings- og innovasjonsmiljøer.
Det haster med å utvikle standarder tilpasset norske tjenester,
noe som gjør oss i stand til å utvikle en norsk velferdsteknologi-industri.
Komiteens medlem fra Venstre viser
til at gaveforsterkningsordningen, som skal stimulere private givere
til å gi til langsiktig, grunnleggende forskning ved at gaver på
minst 3 mill. kroner kan utløse et tillegg fra staten, kommer også
medisinsk forskning til gode. Dagens ordning, som administreres
av Forskningsrådet på vegne av Kunnskapsdepartementet, gjelder ved gaver
gitt til universiteter, høyskoler med doktorgradsrett, Forskningsrådet
eller Det Norske Videnskaps-Akademi. Ordningen inkluderer ikke universitetssykehusene,
selv om grunnleggende langsiktig forskning ofte er like utbredt ved
universitetssykehusene som ved universiteter og høyskoler.
Dette medlem ber regjeringen
utrede en ordning hvor private gaver til forskning på universitetssykehusene
utløser statlige forskningsmidler.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti har merket seg
at langtidsplanen gjennomgående vektlegger MNT-fagene i stor grad.
Norge trenger realfagsforskning og flere kandidater utdannet på
disse fagområdene, men disse medlemmer vil samtidig
understreke betydningen av andre vitenskaper og disipliner.
Disse medlemmer vil peke på at
alle mennesker, organisasjoner og kulturer er i hurtig omstilling
i en globalisert verden og i et flerkulturelt samfunn. Det er avgjørende
at humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning får fortsette
å analysere det komplekse fellesskapet, dets skiftende historiske
betingelser, dets kulturelle og religiøse referanser, dets språkrikdom
og kommunikasjon.
Ikke bare er slike analyser nødvendige for å
være kunnskapsmessig på høyde med vårt eget og andre samfunn: De
er avgjørende forutsetninger for å kunne etablere en kunnskapsbasert
forskningspolitikk, en politikk ikke bare for kunnskapen selv, men
for menneskene som skal forvalte den i fremtiden.
Disse medlemmer er enig i at
historien har vist oss at det er vanskelig å forutse forskningsmessige
gjennombrudd med påfølgende raske endringer. Dermed blir det også
vanskelig å vite om det er dagens fag, teknologier og næringer som
vil gi de beste løsningene. Vi trenger forskning som er forberedt
på sosiale og kulturelle omveltninger. I en verdenssituasjon som
er preget av stadig skarpere konfrontasjoner mellom religiøse grupper,
må kultur-forskningen være på høyde med vitenskapene for øvrig.
Disse medlemmer vil understreke
behovet og nødvendigheten av tverrfaglighet. Da bør også humaniora
og samfunnsvitenskap inkluderes. En av grunnene til dette er at
disse fagområdene spiller en viktig rolle som fortolker av samfunnets
store teknologiske og naturvitenskapelige endringsprosesser. Forskningens
gjennomslag i samfunnet krever at den gjør samfunnet selv til forskningsobjekt,
og på dette punktet er det humaniora og samfunnsforskning som forvalter
ekspertisen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
høy kvinnelig arbeidsdeltakelse er en av hovedgrunnene til at vi
har et høyt velferdsnivå i Norge. Dette har latt seg gjøre takket
være en god likestillingspolitikk. Like fullt er det utfordringer
på dette feltet, ikke minst er det langt igjen til likestilling
i det akademiske miljø. Kunnskap er viktig som grunnlag for å utvikle
likestillingspolitikken. For å sikre en kvalitativt solid forskning
og god kunnskapsbase er det for perioden 2013–2016 opprettet et kjernemiljø
for likestillingsforskning (CORE) som en del av Institutt for samfunnsforskning.
Disse medlemmer forutsetter at
regjeringen tilrettelegger for videre forskning om kjønnslikestilling,
også etter det tildelte oppdraget i perioden 2013–2016. Oppdraget
bør være på minst tilsvarende nivå som initiativet knyttet til Institutt
for samfunnsforskning (CORE).
Disse medlemmer vil også peke
på at omtrent samme utfordringer ligger i det at Norge har flere
med innvandrerbakgrunn og at det er behov for økt kunnskap om mangfold
generelt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, vil peke på at det er særlig
noen områder som er forskningssvake. De tre siste årene har samfunnssikkerhet
og beredskap fått en helt annen oppmerksomhet enn tidligere. Det er
grundig dokumentert at beredskapen knyttet til samfunnssikkerhet
ved større hendelser ikke er så god som forventet. Det er betydelige
utfordringer knyttet til organisering av ressurser og samhandling
mellom de ressursene vi har.
Justisfeltet har en svak forskertradisjon, og
det haster med å gjøre noe med dette området, som har betydelige
kunnskapshull. Bevilgningene er svært lave, tross mye oppmerksomhet.
Terrortrusselen, den teknologiske utviklingen knyttet
til overvåkning og cyberkriminalitet er eksempler på nye problemstillinger
som vi trenger mer kunnskap om. Når kunnskap mangler, kommer gjerne
kravet fra folk, media og politikere om raske løsninger. Når det
gjelder forebygging av ekstremisme og terrorisme, vet vi for lite
om hva som virker. Og det er en kjensgjerning at vi forsker for
lite på ekstremisme.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at regjeringens
kutt i de strategiske forskningsmidlene som blant annet rammer landets
fremste terrorforskningsmiljø, er å gå i feil retning. I arbeidet
med den forebyggende og myke delen av terrorbekjempelse bør ansvarlige
myndigheter investere i å få bedre råd om hvilke tiltak som bør
iverksettes for å forebygge bedre.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet mener det er avgjørende å bygge opp kompetansemiljøer
som styrkes over tid. Disse medlemmer etterlyser en
mer systematisk tilnærming på viktige samfunnsområder med kunnskapshull,
men hvor det er behov for økt kunnskap. Langtidsplanen kan være
et passende dokument til å adressere denne type problemstillinger.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at regjeringen har varslet
en styrking av forskningen på høyreekstremisme. Regjeringen vil
opprette et 22. juli-senter for forskning på høyreekstremisme og
ber Forskningsrådet utrede hvordan et slikt senter best bør organiseres.
Komiteen konstaterer
at regjeringen understreker sektorprinsippet, samtidig som den etterlyser
bedre koordinering.
Forslag fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen fremme en stortingsmelding
om kvalitet i høyere utdanning.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen komme til Stortinget med
forslag til tiltak for en mer forskningsbasert utdanning.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen lage en rekrutteringsstrategi
for hvordan sikre mindre bruk av midlertidighet i universitets-
og høyskolesektoren, en bedre kjønnsbalanse, og bedre og mer målretta
og systematisk internasjonal rekruttering.
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen raskest mulig komme til
Stortinget med en ferdig investeringsplan, køordning for investeringer
og større vedlikeholdsprosjekter av bygg i kunnskapssektoren, samt
en analyse og plan for sektorens fremtidige behov for utstyr.
Forslag fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet:
Forslag 5
Stortinget ber regjeringen gjøre de nødvendige endringer
slik at det meste av helseforetakenes forskningsmidler blir gjenstand
for åpen konkurranse.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 6
Stortinget ber regjeringen legge fram en plan
for å dreie forskningsinnsatsen fra petroleum til fornybare ressurser.
Forslag 7
Stortinget ber regjeringen komme med en plan for
videre opptrapping av rekrutteringsstillinger og andre forskerstillinger
ut planperioden til 2024.
Komiteen har for øvrig ingen
merknader, viser til meldingen og råder Stortinget til å gjøre følgende
vedtak:
I
Stortinget ber regjeringen i forbindelse med rulleringen
av langtidsplanen i 2018 utarbeide en investeringsplan, køordning
for investeringer, og større bygge- og vedlikeholdsprosjekter av bygg
i universitets- og høyskolesektoren.
II
Meld. St 7 (2014–2015) – om langtidsplan for forskning
og høyere utdanning 2015–2024 – vedlegges protokollen.
Oslo, i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, 27. januar 2015
Trond Giske | Marianne Aasen |
leder | ordfører |