Jeg viser til ovennevnte representantforslag
av 9. desember 2014 og til mitt svar til Kommunal- og forvaltningskomiteen
av 8. januar 2015. Videre viser jeg til at Arbeiderpartiets stortingsgruppe,
ved parlamentarisk nestleder Helga Pedersen, i brev av 18.12.2014
har stilt noen tilleggsspørsmål der hun «ber regjeringene bistå med
opplysninger om hvilken praksis andre NATO-land har lagt til grunn
for å håndtere saker vedrørende tidligere kamptolker og annet hjelpepersonell
fra internasjonale operasjoner».
Konkret stilles følgende spørsmål:
1) Hvilke land har brukt
kollektive løsninger som f.eks arbeids- og oppholdstillatelse til
alle kamptolker og hjelpepersonell?
2) Hvilke land har valgt løsninger som
baserer seg på at hver enkelt tolk eller hjelpeansatt etter utvalgte
kriterier kan søke å få sin sak vurdert?
3) Hvor mange har eventuelt fått slike
søknader innvilget i de respektive landene?
Norge har deltatt i flere internasjonale operasjoner
opp igjennom årene, men det er først ved tilbaketrekkingen fra Afghanistan
man har iverksatt en særskilt ordning der lokalt ansatt personell
har kunnet søke om opphold i Norge. Dette er gjort fordi ansettelsesforholdet
med norske myndigheter kan medføre et beskyttelsesbehov. Tilsvarende
gjelder for flere europeiske land.
Utenriksdepartementet har ved hjelp av våre
ambassader i aktuelle land innhentet informasjon fra Australia,
Canada, Danmark, Estland, Finland, Italia, Nederland, Polen, Storbritannia, Tyrkia,
Tyskland, Spania, Sverige og USA. Frankrike har ikke kunne svare
siden terroraksjonen nylig har lagt beslag på alle ressurser. Som
følge av at flere av landene ønsker å være tilbakeholdne med å uttale
seg eksplisitt om antall, praksis m.m., vil svarene nødvendigvis måtte
bli noe generelle.
Slik jeg forstår det, har ingen land anvendt kollektive
løsninger fullt ut slik som angitt i spørsmål 1.
USA ser ut til å ha
den mest kollektivt innrettede ordningen i form av et eget visumprogram
(Special Immigrant Visa – SIV) som i
prinsippet kan anvendes for alle lokalt ansatte. Ordningen ble innført
i 2005/2006, og gjaldt da bare tolker. Spørsmål om beskyttelsesbehov
var ikke tema. I 2009 ble ordningen vedtatt utvidet til også å omfatte
annet lokalt ansatt personell, samtidig som det ble lagt til grunn
at den enkelte måtte dokumentere en trussel mot sin person som følge
av den jobben vedkommende hadde gjort for amerikanske myndigheter
og ha et reelt beskyttelsesbehov. SIV-ordningen er basert på en
egen kvoteordning (ikke knyttet til kvote for overføringsflyktninger),
der et gitt antall afghanere som har jobbet for USA i minst ett
år skal kunne gis opphold i USA sammen med sine familier. Slik jeg
forstår det, hadde om lag 1 650 tolker fått oppholdstillatelse i
USA frem til utgangen av oktober 2013. I perioden oktober 2013 –
september 2014 hadde i overkant av 40 afghanske tolker benyttet
seg av programmet.
Canada har hatt et nokså
omfattende immigrasjonsprogram for afghanere tilknyttet kanadiske styrker.
Rundt 850 personer (søkere og deres medfølgende familie) har fått
oppholdstillatelse i Canada. Programmet stengte i 2013, men på grunn
av et etterslep i saksbehandlingen er det mange som først nå har
ankommet Canada. Rundt halvparten av søkerne fikk innvilget søknadene
etter en individuell vurdering. Det har vært et kriterium at man
har hatt et direkte ansettelsesforhold med kanadiske myndigheter.
Alle søknader som er fremmet etter at programmet stengte har blitt
avvist.
Australia ser også ut
til å ha hatt et større program for tolker og annet lokalt personell,
men har håndtert dette innen kvoten for overføringsflyktninger.
I tillegg til personell direkte ansatt av australske militære styrker
og bistandsorganisasjoner, har også kontraktører vært omfattet. De
fleste tolkene har da også fått sine oppdrag gjennom ulike firmaer.
Vi har ikke mottatt tall fra Australia.
Storbritannia har en
tredelt ordning bestående av en utdanningskomponent, en ordning
med økonomisk kompensasjon og en relokaliseringsdel. De førstnevnte
komponentene forutsetter at det lokale personellet forblir i Afghanistan.
Relokaliseringen kan gjelde mellom steder i Afghanistan og flytting
til Storbritannia. Mens alle kan kvalifisere for å søke på de to
førstnevnte komponentene, er det egne retningslinjer for å kunne
omfattes av relokaliseringsordningen. Man må ha hatt et direkte
ansettelsesforhold med britiske myndigheter per 19.12.2012 eller
senere og ha jobbet i minst ett år sammenhengende i en særlig utsatt
posisjon ved frontlinjen i Helmand-provinsen. Under disse overskriftene
er det også gitt mer detaljerte anvisninger.
Danmark har lagt seg
tett opp til den britiske ordningen, siden britene har vært formell
arbeidsgiver for mange av tolkene Danmark har benyttet. Både Danmark
og Estland har fått anledning til å legge
den britiske ordningen til grunn som følge av tett samarbeid om
tolkene, dvs. at en som har fått avslag på søknaden om relokalisering
til Danmark kan få innvilget relokalisering til Storbritannia.
Storbritannia har opplyst at 390 av 840 overflødiggjort
lokalt personell har søkt om relokalisering dit, men saksbehandlingen
pågår fortsatt for hoveddelen av saker. Danmark har benyttet om lag
195 tolker ifm. sitt ISAF-bidrag, og 34 av disse oppfyller kriteriene
for å søke relokalisering til Danmark, jf. over. En oversikt fra
det danske forsvaret av 4.12.2014 viser at 29 saker er ferdig behandlet.
Av disse er fem gitt opphold i Danmark, èn har tatt den økonomiske
pakken, 11 har ønsket gjenbosetting i Storbritannia og 12 har fått
avslag i Danmark, men har fått flytte til Storbritannia.
Tyskland har også en
ordning som skiller mellom å gi støtte til utdanning eller økonomisk kompenasjon
i Afghanistan og relokalisering. Lokalt ansatt personell som er
utsatt for risiko etter en individuell vurdering kan få en to-årig midlertidig
oppholdstillatelse i Tyskland med mulighet for forlengelse etter
visse kriterier. Ved utgangen av 2014 var det gitt oppholdstillatelse
i Tyskland for om lag 560 av omtrent 1 335 søkere. Tallene sier
ikke om dette bare gjelder tolker eller også annen type personell.
Utover tallene som er nevnt over, er det i Sverige innvilget søknader om gjenbosetting
innen rammen av kvoten for overføringsflyktninger for 23 lokalt
ansatte, hovedsakelig tolker. Med familiemedlemmer utgjør dette
68 personer. Nederland har kun en håndfull
saker, de fleste fortsatt til behandling (Nederland har hatt nært
samarbeid med Tyskland om tolker). Noen land, som Tyrkia og Estland, har ikke hatt behov for å etablere
noen egne ordninger. Andre land har temaet oppe til diskusjon, uten
at det p.t. er vedtatt om det skal etableres noen ordning for håndtering
av lokalt ansatt personell, og noen har varslet at de ikke ønsker
å oppgi tall for lokalt personell fra Afghanistan som har fått oppholdstillatelse,
bl.a. av sikkerhetshensyn.
Av landene som har etablert ordninger, og som har
delt informasjon, legger alle til grunn at sakene skal behandles
individuelt, og at det i større eller mindre grad oppstilles kriterier
og ev. avskjæringstidspunkter. Dette gjelder Australia, Canada,
Danmark, Italia, Nederland, Storbritannia, Tyskland, Spania, Sverige
og USA.