I dokumentet fremmes følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utforme retningslinjer
som innebærer at kamptolkene Forsvaret brukte i Afghanistan fra
2006 fram til november 2014 får arbeids- og oppholdstillatelse i
Norge.»
I dokumentet viser forslagsstillerne til at
disse tolkene på grunn av oppdraget for det norske forsvaret er
i livsfare.
Forslagsstillerne peker på at en manglende vilje til
å beskytte afghanske tolker vil påvirke Norges muligheter til å
rekruttere den type personell i framtida.
Forslagsstillerne understreker at forslaget
kun gjelder kamptolkene og ikke annet personell. Forslagsstillerne
understreker videre at dette ikke er en sak om asylpolitikk, men
en sak om beskyttelse av militært personell av utenlandsk opprinnelse,
som har vært avgjørende viktig for den norske innsatsen i Afghanistan.
Forslagsstillerne viser til at flere land har
sikret kamptolker opphold etter endt tjeneste.
Det vises for øvrig til dokumentet for nærmere beskrivelse
av forslaget.
Komiteen sendte i brev av 9. desember 2014 representantforslaget
til Justis- og beredskapsdepartementet ved statsråd Anders Anundsen
for vurdering. Statsrådens uttalelse følger i vedlagte brev av 8. januar
2015.
Komiteen avholdt 7. januar 2015 åpen høring
i saken. Veteranforbundet SIOPS, også på vegne av Norges Offisersforbund
(NOF) og Befalets Fellesorganisasjon (BFO) og veteran Geir Dolonen-Marthiniussen
deltok på høringen.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jan Bøhler, Stine Renate Håheim, Stein Erik Lauvås, Helga Pedersen
og Eirik Sivertsen, fra Høyre, Frank J. Jenssen, Mudassar Kapur, Bjørn
Lødemel og Ingjerd Schou, fra Fremskrittspartiet, Mazyar Keshvari og
lederen Helge André Njåstad, fra Kristelig Folkeparti, Geir S. Toskedal, fra
Senterpartiet, Heidi Greni, fra Venstre, André N. Skjelstad, og
fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, vil understreke
at asylinstituttet er et meget viktig verktøy for å gi beskyttelse
til mennesker som er reelt truet og må ikke misbrukes i noen form.
Komiteen påpeker at Norge skal
oppfylle sine forpliktelser og hjelpe flyktninger.
Komiteen er tydelig på at asylstatus
skal innvilges etter individuell behandling og grundig vurdering
av søknaden.
Komiteen vil gi uttrykk for at
Norge som nasjon har og tar ansvar for å ivareta Forsvarets personell
før, under og etter oppdrag. Dette innebærer også å gi beskyttelse
til veteraner som ikke er nordmenn, men som har gjort tjeneste for det
norske forsvaret.
Komiteen påpeker at Norge har
ved sitt engasjement i Afghanistan rekruttert blant annet lokale
kamptolker. Disse har ved sitt arbeid vært nødvendige for det norske
forsvarets eget personell i utførelsen av sitt viktige og primære
arbeid.
Komiteen understreker også at
det er avgjørende viktig at Norge raskt håndterer slike søknader
om beskyttelse og eventuelt asyl på en korrekt og individuell måte.
I det ligger at behandlingsform og forløp kan påvirke mulighetene
til å rekruttere slikt personell i fremtiden.
Komiteen har merket seg at regjeringen
har videreført spesialordningen for lokalt ansatt personell som
har jobbet for norske styrker og norsk politi i Afghanistan.
Spesialordningen ble iverksatt i 2012 av den
forrige regjeringen og innebærer at dette personellet kan søke om
beskyttelse i Norge mens de fortsatt oppholder seg i Afghanistan.
Representantforslaget fremmer forslag om at
de kamptolkene som har jobbet for Norge fra 2006–2014, må få komme
til Norge, og det samme er også tilsvarende hevdet fra Veteranforeningen SIOPS,
Befalets Fellesorganisasjon, Norges Offisersforbund og Reserveoffisersforbundet
i deres uttalelser.
Fordi lokalt ansatt personell som har jobbet
for norske styrker i Afghanistan, kan ha en økt risiko for forfølgelse,
understreker komiteen, slik regjeringen også gjør,
nødvendigheten av at det legges til rette for at de skal få prøvd
sitt beskyttelsesbehov.
Komiteen merker seg at både denne
og den forrige regjeringen har lagt til rette for at personer som
har arbeidet for norske styrker i Afghanistan, kan søke om opphold
i Norge når deres ansettelsesforhold opphører.
Så langt er det behandlet om lag 125 saker, omtrent
likt fordelt mellom tolker og «house staff». 23 tolker har så langt
fått innvilget oppholdstillatelse i Norge. Sammen med medfølgende
familiemedlemmer utgjør dette om lag 70 personer. Dette er tall
og søknader fra det som omtales som «runde 1» – i forbindelse med
tilbaketrekkingen fra Faryab.
Intervjuene skjedde i 2012, og saksbehandlingen i
2012–2013. Avslagene er fattet i februar 2013 av regjeringen Stoltenberg
II. Det ble gitt avslag til 35 tolker.
Fra det som omtales som «runde 2 – knyttet til Mazar
e-Sharif», er det totalt 20 saker med tolker og «house staff» som
nå er til behandling.
Komiteen mener at en må styrke
hensynet til tolkenes egen rettssikkerhet og grunnleggende nasjonale
interesser ved behandlingen av slike saker. Hensikten med en slik
endring vil være å senke terskelen for opphold for disse tolkene.
Komiteen viser til at det under
høringen i saken kom fram at sikkerhetssituasjonen til tolker som
har arbeidet for de norske styrkene, kan ha blitt vesentlig forverret. Komiteen slutter
seg derfor til forslaget om at det utarbeides nye retningslinjer
for at kamptolkene Forsvaret brukte i Afghanistan fra 2006 til november
2014, får arbeids- og oppholdstillatelse i Norge.
Komiteen forutsetter at regjeringen
finner en løsning slik at disse kamptolkene uavhengig av oppholdssted
kan søke om oppholds- og arbeidstillatelse etter denne ordningen.
Komiteen viser til at justisministeren
i sitt brev av 8. januar 2015 varsler en vurdering av gjeldende
regelverk knyttet til fremtidig håndtering av lokalt ansatt personell
i internasjonale operasjoner. Komiteen deler oppfatningen
av dette behovet.
Komiteen mener at det er viktig
at Norge for framtidige operasjoner får på plass nødvendige retningslinjer
som kan ivareta lokalt ansatte, tolker og øvrig personell som kan
trenge beskyttelse etter oppdrag og ber regjeringen snarest mulig
lage slike retningslinjer.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utforme retningslinjer,
i form av en egen ordning, som innebærer at kamptolker Forsvaret
brukte i Afghanistan fra 2006 fram til november 2014, kan få arbeids-
og oppholdstillatelse i Norge.
Stortinget ber regjeringen sikre at det fortsatt
er en konkret individuell vurdering av den enkelte søker og dens
situasjon som ligger til grunn for vurdering av innvilgelse av oppholds-
og arbeidstillatelse. Stortinget ber om at retningslinjene gir en
lav terskel for å innvilge oppholds- og arbeidstillatelse for denne
gruppen, og at eventuelle avslag skal bygge på særlige og tungtveiende
grunner.
Stortinget ber regjeringen sikre at saker hvor
det tidligere er gitt avslag, skal realitetsbehandles på nytt dersom
ny søknad fremsettes.»
«Stortinget ber regjeringen snarest mulig lage retningslinjer
for hvordan lokalt ansatte tolker/personell skal ivaretas i forbindelse
med utenlandsoperasjoner.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til brev fra justis- og beredskapsministeren
datert 8. januar 2015 hvor det opplyses om at regjeringen så langt
har videreført arbeidet med spesialordningen for lokalt ansatt personell
som har hatt et direkte ansettelsesforhold fra 1. januar 2011 eller
senere med norske styrker og norsk politi i Afghanistan.
I det samme brev opplyses komiteen om at det
er ferdigbehandlet om lag 125 saker i forbindelse med første runde
(Faryab 2012), omtrent likt fordelt mellom tolker og «house staff».
23 tolker har fått innvilget oppholdstillatelse
i Norge, 35 tolker fikk avslag. Sammen med medfølgende familiemedlemmer
utgjør dette om lag 70 personer.
De første vedtakene ble fattet før jul 2012,
mens hovedandelen av vedtakene ble fattet i februar/mars 2013.
Dette gjaldt både innvilgelser og avslag. Disse sakene
ble altså behandlet av regjeringen Stoltenberg II.
Disse medlemmer ser i det samme
brev at i tillegg har utlendingsmyndighetene nå i underkant av 20
saker til behandling i forbindelse med andre runde (Mazar-e-Sharif
2014), som ikke er avgjort.
Seks av disse er saker om tolker. Høyre- og Fremskrittspartiet-regjeringen
har fattet vedtak i to saker om tolker som har blitt særlig eksponert på
bakgrunn av sitt arbeid for Forsvaret eller andre norske myndigheter
– i forslaget omtalt som «kamptolker». Begge har fått oppholdstillatelse.
Disse medlemmer understreker
i likhet med regjeringen at vi mener det er viktig å ivareta tolker
som har blitt særlig eksponert på bakgrunn av sitt arbeid for Forsvaret
eller andre norske myndigheter – i forslaget omtalt som «kamptolker»
– og det er derfor hensiktsmessig å endre retningslinjene som den
forrige regjeringen vedtok.
Disse medlemmer vil påpeke at
bakgrunnen for dette er at disse medlemmers partier
i Stortinget og dagens regjering mener en må styrke hensynet til
tolkenes egen sikkerhet og grunnleggende nasjonale interesser ved
behandlingen av slike saker. Hensikten med en slik endring vil være
å senke terskelen for opphold for disse tolkene.
Disse medlemmers partier på Stortinget
og i regjeringen legger til grunn at det fortsatt bør være individuell
saksbehandling for å avklare et eventuelt beskyttelsesbehov for
den enkelte søker.
De nye retningslinjene vil legge til rette for
at alle saker som gjelder tolker som har blitt særlig eksponert
på bakgrunn av sitt arbeid for Forsvaret eller andre norske myndigheter
– i forslaget omtalt som «kamptolker» – skal realitetsbehandles
dersom det søkes om dette. Disse medlemmer understreker
at dette også gjelder saker der det tidligere er gitt avslag (ref.
regjeringen Stoltenberg II).
I brevet fra regjeringen/justisministeren understrekes
det, og disse medlemmer finner også grunn til å påpeke,
at i arbeidet med nye retningslinjer er det nødvendig å finne løsninger
på praktiske utfordringer med en ny ordning. Dette kan ha økonomiske,
administrative, sikkerhets- og regelverksmessige konsekvenser som
på nåværende tidspunkt ikke er klarlagt. Dette har regjeringen/justis-
og beredskapsministeren uttrykt at det må kommes tilbake til.
Disse medlemmer mener i likhet
med regjeringen/justis- og beredskapsministeren at forslaget som
fremmes i Dokument 8:37 (2014–2015), er i overensstemmelse med ovenstående, forutsatt
at det er lagt til grunn at det fortsatt skal skje en konkret individuell
behandling av hver enkelt søker.
Disse medlemmer har også merket
seg at det i ovennevnte brev uttrykkes:
«Jeg viser for øvrig til at Justis- og beredskapsdepartementet,
i samarbeid med blant annet Forsvarsdepartementet, nå skal gjøre
en vurdering av gjeldende regelverk knyttet til fremtidig håndtering
av lokalt ansatt personell i internasjonale operasjoner. Jeg viser
også til at Justis- og beredskapsdepartementet 1. juli 2014 instruerte underliggende
etater om at personer som har jobbet for norske styrker i Afghanistan
og som søker om asyl i Norge skal få sin søknad realitetsbehandlet
her, uavhengig av om vedkommende har oppholdt seg i et annet land
omfattet av Dublinforordningen og uavhengig av ansettelsestidspunkt.
I
tillegg har Forsvarsdepartementet utarbeidet retningslinjer for
bruken av lokalt ansatt personell for fremtidige internasjonale
operasjoner som vil være gjeldende fra 1. januar 2015.»
Disse medlemmer forutsetter at
det i behandling av søknader fra kamptolker om arbeids- og oppholdstillatelse
i Norge, skjer en individuell behandling og at både behovet for
beskyttelse og/eller grunnleggende nasjonale interesser vurderes.
Dette er personell som i en krevende situasjon er truet, forfulgt
og trenger beskyttelse, men er også personell som har opplysninger
om norske styrkeforhold som gjør at det av grunnleggende hensyn
til nasjonal interesse tilsier at det skal gis arbeids- og oppholdstillatelse.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti påpeker
at Norge har ansvar for å ivareta sikkerheten til de kamptolkene
som arbeidet for norske styrker i Afghanistan når oppdraget er fullført.
Det er helt på det rene at det ikke kan ivaretas i Afghanistan i overskuelig
framtid.
Disse medlemmer viser til at
det er dokumentert at kamptolkene til tider har båret norsk uniform,
vært bevæpnet og har vært eksponert som deltakere i skarpe operasjoner
på ISAFs side. Med dette er de i praksis å anse som del av det personellet
Forsvaret og Norge har brukt, og som må sikres etter fullført oppdrag
og ikke etterlates etter at oppdraget er over. De er lett identifiserbare,
og de er utsatt for direkte trusler.
Disse medlemmer viser til fellesuttalelse
fra Befalets Fellesorganisasjon, Norsk Veteranforbund SIOPS, Norges
Offisersforbund og Reserveoffiserforbundet med tittel: «De som har
stilt opp for oss, må vi ta vare på», og til brev av 5. september
2014 til forsvarsministeren, justisministeren og Forsvaret fra SIOPS
som bekrefter denne realiteten.
Disse medlemmer vil foreslå at
regjeringen snarest oppretter en egen ordning og retningslinjer
som innebærer at kamptolkene Forsvaret brukte i Afghanistan fra
2006 til 2014, kan få arbeids- og oppholdstillatelse i Norge. Det
skal være en lav terskel for å få beskyttelse i Norge etter tjeneste
som kamptolk for Norge. Ordningen må bygge på en konkret individuell
vurdering av den enkeltes situasjon. Eventuelle avslag skal bygge
på at myndighetene har særlig tungtveiende nasjonale sikkerhetsgrunner
for å avslå.
Komiteens utkast til innstilling har vært forelagt utenriks-
og forsvarskomiteen til uttalelse, jf. vedtak i Stortinget av 4. desember
2014.
Utenriks- og forsvarskomiteen uttaler følgende
i brev av 4. februar 2015:
«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Fremskrittspartiet, viser til kommunal- og forvaltningskomiteens
utkast til innstilling til Dokument 8:37 S (2014-2015) og har ingen
ytterligere merknader.
Komiteens medlemmer fra Kristelig
Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti
viser til at det er nødvendig at den ordningen som skal etableres
må sikre at kamptolkene kan komme til Norge for å levere sin søknad
om beskyttelse. Disse medlemmer understreker at dette handler om
Norges ansvar for å ivareta Forsvarets personell før, under, og etter
oppdrag. Dette sikres ikke dersom tolkene må oppholde seg i internflukt
i Afghanistan i stor fare under behandlingen av søknadene.
Disse
medlemmer viser til Veteranforeningen SIOPS som peker på at en ordning
der kamptolkene skal levere søknad fra utlandet og fortsatt måtte
være på flukt inntil den er behandlet, ikke gir akseptabel sikkerhet
for alle. Situasjonen for våre kamptolker er svært alvorlig. Eventuelle avslag
etter den nye ordningen skal bygge på særlige og tungtveiende grunner.
Dette er begrunnet i at det er behov for en mekanisme som ivaretar
alvorlige sikkerhetsmessige hensyn knyttet til enkeltindivid. Disse
medlemmer er enig i dette, men understreker at ordningens hensikt
er at beskyttelse i Norge er regelen for disse kamptolkene, ikke
unntaket.
Disse medlemmer viser også til svar fra
Justis- og beredskapsdepartementet datert 23. januar 2014 hvor det
fremkommer at flere av våre allierte har etablert lignende ordninger
for sine lokalt ansatte forsvarsansatte. Disse ordningene behandler
kamptolker ved siden av det ordinære asylinstituttet. Disse medlemmer
forutsetter at regjeringen finner en løsning slik at kamptolkene
sikres rett til og reell mulighet til å komme til Norge for å få
sin søknad etter den nye ordningen behandlet.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til fellesmerknad fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti fra utenriks- og forsvarskomiteen og
støtter denne.
Dette medlemviser
til at spørsmål om beskyttelse av forsvarets personell før, under
og etter oppdrag, samt vurdering av den akutte situasjonen i Afghanistan,
er utenriks- og forsvarskomiteens ansvarsområde. Dette medlem mener
derfor det er av stor viktighet å vektlegge de politiske vurderingene
gjort av de respektive partiers medlemmer i utenriks- og forsvarskomiteen.
Det understrekes i komiteens merknad at dersom tolkene må oppholde
seg i internflukt i Afghanistan under behandlingen av sakene, vil deres
sikkerhet ikke være ivaretatt og at det derfor må være en forutsetning
at regjeringen finner en løsning slik at kamptolkene sikres rett
til, og reell mulighet til, å komme til Norge for å få sin søknad
behandlet etter den nye ordningen. Videre må en slik ordning ta
høyde for at det kan råde usikkerhet rundt den fulle bakgrunnen
til enkelte av kamptolkene, og derfor muliggjøre en individuell
sikkerhetsklarering av den enkelte kamptolk i forkant av innreise.
Dette medlem fremmer
derfor følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sikre at kamptolker som
omfattes av den nye ordningen, sikres rett til og reell mulighet
til å komme til Norge for å få sin søknad behandlet etter den nye
ordningen.»
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen sikre at kamptolker som
omfattes av den nye ordningen, sikres rett til og reell mulighet
til å komme til Norge for å få sin søknad behandlet etter den nye
ordningen.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til representantforslaget og rår Stortinget
til å gjøre slike
vedtak:
I
Stortinget ber regjeringen utforme retningslinjer, i
form av en egen ordning, som innebærer at kamptolker Forsvaret brukte
i Afghanistan fra 2006 fram til november 2014, kan få arbeids- og oppholdstillatelse
i Norge.
Stortinget ber regjeringen sikre at det er en konkret individuell
vurdering av den enkelte søker og dens situasjon som ligger til
grunn for vurdering av innvilgelse av oppholds- og arbeidstillatelse. Stortinget
ber om at retningslinjene gir en lav terskel for å innvilge oppholds-
og arbeidstillatelse for denne gruppen, og at eventuelle avslag skal
bygge på særlige og tungtveiende grunner.
Stortinget ber regjeringen sikre at saker hvor det tidligere
er gitt avslag, skal realitetsbehandles på nytt dersom ny søknad
fremsettes.
II
Stortinget ber regjeringen snarest mulig lage retningslinjer
for hvordan lokalt ansatte tolker/personell skal ivaretas i forbindelse
med utenlandsoperasjoner.
III
Dokument 8:37 S (2014–2015) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Karin Andersen, Bård Vegar Solhjell,
Trine Skei Grande, André N. Skjelstad, Rasmus Hansson, Liv Signe Navarsete,
Heidi Greni og Geir S. Toskedal om å beskytte kamptolker fra Afghanistan
– vedlegges protokollen.
Jeg viser til Kommunal- og forvaltningskomiteens
brev av 9. desember 2014 hvor det bes om min vurdering av et forslag
fra Karin Andersen, Bård Vegar Solhjell, Trine Skei Grande, Andre N.
Skjelstad, Rasmus Hansson, Liv Signe Navarsete, Heidi Greni og Geir
Toskedal om å beskytte kamptolker fra Afghanistan. Min uttalelse
er koordinert med Forsvarsdepartementet.
Jeg viser til at spørsmålet om de 26 tolkene
som Veteranforbundet SIOPS har uttrykt bekymring for også ble tatt
opp av Karin Andersen i muntlig spørretime med Forsvarsminister
Ine Eriksen Søreide 19. november i fjor, og i spørsmål til skriftlig
besvarelse nr. 104 til meg 27. oktober i fjor. I tillegg har jeg,
i fellesskap med Forsvarsministeren, også besvart et brev fra Veteranforbundet
SIOPS om samme sak.
Regjeringen har så langt videreført arbeidet
med spesialordningen for lokalt ansatt personell som har hatt et
direkte ansettelsesforhold fra 1.1.2011 eller senere med norske
styrker /politi i Afghanistan. Det er ferdigbehandlet om lag 125
saker ifm første runde (Faryab 2012), omtrent likt fordelt mellom
tolker og «house staff». 23 tolker har fått innvilget oppholdstillatelse
i Norge, 35 tolker fikk avslag. Sammen med medfølgende familiemedlemmer
utgjør dette om lag 70 personer. De første vedtakene ble fattet
før jul 2012, mens hovedandelen av vedtakene ble fattet i februar/mars
2013. Dette gjaldt både innvilgelser og avslag. Disse sakene ble
altså behandlet av regjeringen Stoltenberg II.
I tillegg har utlendingsmyndighetene nå i underkant
av 20 saker under behandling ifm andre runde (Mazar-e-Sharif 2014),
som ikke er avgjort. 6 av disse er saker om tolker. H/FrP-regjeringen
har fattet vedtak i 2 saker om tolker som har blitt særlig eksponert
på bakgrunn av sitt arbeid for Forsvaret eller andre norske myndigheter
– i forslaget omtalt som «kamptolker». Begge har fått oppholdstillatelse.
Regjeringen mener det er viktig å ivareta tolker som
har blitt særlig eksponert på bakgrunn av sitt arbeid for Forsvaret
eller andre norske myndigheter – i forslaget omtalt som «kamptolker»- og
det er derfor hensiktsmessig å endre retningslinjene som den forrige
regjeringen vedtok. Bakgrunnen er at dagens regjering mener en må styrke
hensynet til tolkenes egen sikkerhet og grunnleggende nasjonale
interesser ved behandlingen av slike saker. Hensikten med en slik
endring vil være å senke terskelen for opphold for disse tolkene.
Regjeringen legger til grunn at det fortsatt bør være individuell
saksbehandling for å avklare et eventuelt beskyttelsesbehov for
den enkelte søker. De nye retningslinjene vil legge til rette for
at alle saker som gjelder tolker som har blitt særlig eksponert
på bakgrunn av sitt arbeid for Forsvaret eller andre norske myndigheter
– i forslaget omtalt som «kamptolker», skal realitetsbehandles dersom
det søkes om dette. Dette gjelder også saker der det tidligere er
gitt avslag.
I arbeidet med nye retningslinjer, er det nødvendig
å finne løsninger på praktiske utfordringer med en ny ordning. Dette
kan ha økonomiske, administrative, sikkerhets- og regelverksmessige
konsekvenser som på nåværende tidspunkt ikke er klarlagt. Jeg må
eventuelt komme tilbake til dette.
På bakgrunn av overstående mener jeg forslaget som
fremmes i dok 8:37 (2014-2015) er i overenstemmelse med overstående,
forutsatt at det er lagt til grunn at det fortsatt skal skje en
konkret individuell behandling av hver enkelt søker.
Jeg viser for øvrig til at Justis- og beredskapsdepartementet,
i samarbeid med blant annet Forsvarsdepartementet, nå skal gjøre
en vurdering av gjeldende regelverk knyttet til fremtidig håndtering
av lokalt ansatt personell i internasjonale operasjoner. Jeg viser
også til at Justis- og beredskapsdepartementet 1. juli 2014 instruerte underliggende
etater om at personer som har jobbet for norske styrker i Afghanistan
og som søker om asyl i Norge skal få sin søknad realitetsbehandlet
her, uavhengig av om vedkommende har oppholdt seg i et annet land
omfattet av Dublinforordningen og uavhengig av ansettelsestidspunkt.
I tillegg har Forsvarsdepartementet utarbeidet retningslinjer
for bruken av lokalt ansatt personell for fremtidige internasjonale
operasjoner som vil være gjeldende fra 1. januar 2015.
Jeg viser til ovennevnte representantforslag
av 9. desember 2014 og til mitt svar til Kommunal- og forvaltningskomiteen
av 8. januar 2015. Videre viser jeg til at Arbeiderpartiets stortingsgruppe,
ved parlamentarisk nestleder Helga Pedersen, i brev av 18.12.2014
har stilt noen tilleggsspørsmål der hun «ber regjeringene bistå med
opplysninger om hvilken praksis andre NATO-land har lagt til grunn
for å håndtere saker vedrørende tidligere kamptolker og annet hjelpepersonell
fra internasjonale operasjoner».
Konkret stilles følgende spørsmål:
1) Hvilke land har brukt
kollektive løsninger som f.eks arbeids- og oppholdstillatelse til
alle kamptolker og hjelpepersonell?
2) Hvilke land har valgt løsninger som
baserer seg på at hver enkelt tolk eller hjelpeansatt etter utvalgte
kriterier kan søke å få sin sak vurdert?
3) Hvor mange har eventuelt fått slike
søknader innvilget i de respektive landene?
Norge har deltatt i flere internasjonale operasjoner
opp igjennom årene, men det er først ved tilbaketrekkingen fra Afghanistan
man har iverksatt en særskilt ordning der lokalt ansatt personell
har kunnet søke om opphold i Norge. Dette er gjort fordi ansettelsesforholdet
med norske myndigheter kan medføre et beskyttelsesbehov. Tilsvarende
gjelder for flere europeiske land.
Utenriksdepartementet har ved hjelp av våre
ambassader i aktuelle land innhentet informasjon fra Australia,
Canada, Danmark, Estland, Finland, Italia, Nederland, Polen, Storbritannia, Tyrkia,
Tyskland, Spania, Sverige og USA. Frankrike har ikke kunne svare
siden terroraksjonen nylig har lagt beslag på alle ressurser. Som
følge av at flere av landene ønsker å være tilbakeholdne med å uttale
seg eksplisitt om antall, praksis m.m., vil svarene nødvendigvis måtte
bli noe generelle.
Slik jeg forstår det, har ingen land anvendt kollektive
løsninger fullt ut slik som angitt i spørsmål 1.
USA ser ut til å ha
den mest kollektivt innrettede ordningen i form av et eget visumprogram
(Special Immigrant Visa – SIV) som i
prinsippet kan anvendes for alle lokalt ansatte. Ordningen ble innført
i 2005/2006, og gjaldt da bare tolker. Spørsmål om beskyttelsesbehov
var ikke tema. I 2009 ble ordningen vedtatt utvidet til også å omfatte
annet lokalt ansatt personell, samtidig som det ble lagt til grunn
at den enkelte måtte dokumentere en trussel mot sin person som følge
av den jobben vedkommende hadde gjort for amerikanske myndigheter
og ha et reelt beskyttelsesbehov. SIV-ordningen er basert på en
egen kvoteordning (ikke knyttet til kvote for overføringsflyktninger),
der et gitt antall afghanere som har jobbet for USA i minst ett
år skal kunne gis opphold i USA sammen med sine familier. Slik jeg
forstår det, hadde om lag 1 650 tolker fått oppholdstillatelse i
USA frem til utgangen av oktober 2013. I perioden oktober 2013 –
september 2014 hadde i overkant av 40 afghanske tolker benyttet
seg av programmet.
Canada har hatt et nokså
omfattende immigrasjonsprogram for afghanere tilknyttet kanadiske styrker.
Rundt 850 personer (søkere og deres medfølgende familie) har fått
oppholdstillatelse i Canada. Programmet stengte i 2013, men på grunn
av et etterslep i saksbehandlingen er det mange som først nå har
ankommet Canada. Rundt halvparten av søkerne fikk innvilget søknadene
etter en individuell vurdering. Det har vært et kriterium at man
har hatt et direkte ansettelsesforhold med kanadiske myndigheter.
Alle søknader som er fremmet etter at programmet stengte har blitt
avvist.
Australia ser også ut
til å ha hatt et større program for tolker og annet lokalt personell,
men har håndtert dette innen kvoten for overføringsflyktninger.
I tillegg til personell direkte ansatt av australske militære styrker
og bistandsorganisasjoner, har også kontraktører vært omfattet. De
fleste tolkene har da også fått sine oppdrag gjennom ulike firmaer.
Vi har ikke mottatt tall fra Australia.
Storbritannia har en
tredelt ordning bestående av en utdanningskomponent, en ordning
med økonomisk kompensasjon og en relokaliseringsdel. De førstnevnte
komponentene forutsetter at det lokale personellet forblir i Afghanistan.
Relokaliseringen kan gjelde mellom steder i Afghanistan og flytting
til Storbritannia. Mens alle kan kvalifisere for å søke på de to
førstnevnte komponentene, er det egne retningslinjer for å kunne
omfattes av relokaliseringsordningen. Man må ha hatt et direkte
ansettelsesforhold med britiske myndigheter per 19.12.2012 eller
senere og ha jobbet i minst ett år sammenhengende i en særlig utsatt
posisjon ved frontlinjen i Helmand-provinsen. Under disse overskriftene
er det også gitt mer detaljerte anvisninger.
Danmark har lagt seg
tett opp til den britiske ordningen, siden britene har vært formell
arbeidsgiver for mange av tolkene Danmark har benyttet. Både Danmark
og Estland har fått anledning til å legge
den britiske ordningen til grunn som følge av tett samarbeid om
tolkene, dvs. at en som har fått avslag på søknaden om relokalisering
til Danmark kan få innvilget relokalisering til Storbritannia.
Storbritannia har opplyst at 390 av 840 overflødiggjort
lokalt personell har søkt om relokalisering dit, men saksbehandlingen
pågår fortsatt for hoveddelen av saker. Danmark har benyttet om lag
195 tolker ifm. sitt ISAF-bidrag, og 34 av disse oppfyller kriteriene
for å søke relokalisering til Danmark, jf. over. En oversikt fra
det danske forsvaret av 4.12.2014 viser at 29 saker er ferdig behandlet.
Av disse er fem gitt opphold i Danmark, èn har tatt den økonomiske
pakken, 11 har ønsket gjenbosetting i Storbritannia og 12 har fått
avslag i Danmark, men har fått flytte til Storbritannia.
Tyskland har også en
ordning som skiller mellom å gi støtte til utdanning eller økonomisk kompenasjon
i Afghanistan og relokalisering. Lokalt ansatt personell som er
utsatt for risiko etter en individuell vurdering kan få en to-årig midlertidig
oppholdstillatelse i Tyskland med mulighet for forlengelse etter
visse kriterier. Ved utgangen av 2014 var det gitt oppholdstillatelse
i Tyskland for om lag 560 av omtrent 1 335 søkere. Tallene sier
ikke om dette bare gjelder tolker eller også annen type personell.
Utover tallene som er nevnt over, er det i Sverige innvilget søknader om gjenbosetting
innen rammen av kvoten for overføringsflyktninger for 23 lokalt
ansatte, hovedsakelig tolker. Med familiemedlemmer utgjør dette
68 personer. Nederland har kun en håndfull
saker, de fleste fortsatt til behandling (Nederland har hatt nært
samarbeid med Tyskland om tolker). Noen land, som Tyrkia og Estland, har ikke hatt behov for å etablere
noen egne ordninger. Andre land har temaet oppe til diskusjon, uten
at det p.t. er vedtatt om det skal etableres noen ordning for håndtering
av lokalt ansatt personell, og noen har varslet at de ikke ønsker
å oppgi tall for lokalt personell fra Afghanistan som har fått oppholdstillatelse,
bl.a. av sikkerhetshensyn.
Av landene som har etablert ordninger, og som har
delt informasjon, legger alle til grunn at sakene skal behandles
individuelt, og at det i større eller mindre grad oppstilles kriterier
og ev. avskjæringstidspunkter. Dette gjelder Australia, Canada,
Danmark, Italia, Nederland, Storbritannia, Tyskland, Spania, Sverige
og USA.
Oslo, i kommunal- og forvaltningskomiteen, den 10. februar
2015
Helge André Njåstad | Ingjerd Schou |
leder | ordfører |