I proposisjonen legger departementet frem forslag
til lovendringer for å forenkle gjennomføringen av utvisningsvedtak
som gjelder utlendinger som er dømt til tvungen omsorg eller tvungent
psykisk helsevern.
Det vises i proposisjonen til at i dag synes
gjennomføringen av et utvisningsvedtak mot en utlending som er idømt
en strafferettslig særreaksjon, å være meget komplisert. Resultatet
er at flere blir sittende lenger i en institusjon enn nødvendig.
Departementet har derfor sett nærmere på om og eventuelt hvilke
regelendringer som kan tilskynde at utsendelsen gjennomføres raskt
og på en totalt sett god måte. Det er en forutsetning at utvisning
skjer under tilbørlig hensyn til utlendingen, det norske samfunnet
samt det samfunnet vedkommende skal tilbakeføres til.
Det foreslås for det første endringer i utlendingsloven
som gir en nærmere anvisning på behandlingen av saker om utvisning
av utlendinger som er idømt en strafferettslig særreaksjon.
For det andre foreslås en endring i straffeloven som
omhandler midlertidig opphør av den strafferettslige særreaksjonen
som følge av utvisningen. Overføring til fortsatt utholdelse av særreaksjonen
i en annen stat er i praksis meget vanskelig å få til.
For det tredje foreslås en særskilt hjemmel
i helsepersonelloven som åpner for overføring av helseopplysninger
til utlendingsmyndighetene i forbindelse med behandlingen av utvisningssaken,
samt til helse- og omsorgstjenesten i den staten utlendingen skal
utvises til. Dette kan være avgjørende for gjennomføringen av utvisningsvedtaket
og dessuten også muliggjøre tilretteleggelse for best mulig oppfølging
av domfelte der.
Det vises i proposisjonen til at det har vært
noe usikkerhet rundt gjennomføringen av utvisningsvedtak overfor
denne gruppen domfelte. Utvisningsvedtaket tilsier utsendelse, mens dommen
innebærer tvangsmessig behandling i en helseinstitusjon. Det eksisterer
ingen internasjonale avtaler som særskilt gjelder overføring av
behandlingsdømte til andre stater. Idet de ikke har noen hjemkommune,
er nedtrapping til et kommunalt tilbud vanskeligere å gjennomføre. Sikkerhetspsykiatrien
blir da i noen tilfeller et oppsamlingssted for denne persongruppen.
Det fremgår av proposisjonen at etter departementets
syn må gjennomføringen av utvisningsvedtaket bero på en helhetsvurdering
hvor det både tas hensyn til det norske samfunnet og overholdelse
av regler om opphold her, utlendingens helsesituasjon og forholdene
i den staten vedkommende skal utvises til. En forutsetning for at
denne problemstillingen er aktuell er at vedkommende kan uttransporteres
til mottakerstaten.
Utlendinger må som utgangspunkt ha visum eller
oppholdstillatelse for å kunne reise inn og oppholde seg i Norge,
med mindre annet følger av utlendingsloven eller internasjonale
avtaler Norge er bundet av. Antallet utlendinger som oppholder seg
ulovlig i Norge er en av de sentrale utfordringene på utlendingsfeltet.
EØS-borgere har som utgangspunkt oppholdsrett i riket i inntil tre
måneder, forutsatt at vedkommende ikke blir en urimelig byrde for
offentlige velferdsordninger, jf. utlendingsloven § 111 første ledd.
Et vedtak om utvisning er en forvaltningsmessig reaksjon
som innebærer en plikt til å forlate landet. Samtidig gis det et
varig eller tidsbegrenset forbud mot senere innreise til Norge.
Utvisningsvedtak vil også normalt medføre innreiseforbud i hele
Schengen-området på grunn av innmelding i Schengen informasjonssystem (SIS)).
Adgangen til å utvise utlendinger er i forarbeidene til utlendingsloven
2008 begrunnet blant annet med hensynet til å «beskytte samfunnet
mot personer som kan utgjøre en samfunnsfare, og for å bidra til
respekt for norske lover og regler», jf. Ot.prp. nr. 75 (2006–2007)
punkt 15.6.1 side 288.
En utlending kan utvises som følge av idømt straff
for handlinger definert som straffbare etter straffeloven eller
straffebestemmelser i særlovgivningen, for eksempel legemiddelloven
eller tolloven. I forarbeidene er det også drøftet i hvilken grad
en ilagt strafferettslig særreaksjon kan begrunne utvisning. Se
nærmere omtale i Ot.prp. nr. 75 (2006–2007) punkt 15.6.2 side 289.
En utlending uten oppholdstillatelse kan også
utvises for brudd på utlendingsloven. Det må etter gjeldende regelverk
foreligge en rettskraftig avgjørelse, eventuelt påbegynt soning
etter straffeprosessloven § 453, før utvisningsvedtak på bakgrunn
av straffbare forhold kan fattes. Det kan ikke fattes vedtak om
utvisning fordi vedkommende er mistenkt eller siktet for en straffbar handling.
De objektive vilkårene for utvisning av utlendinger
som ikke er EØS-borgere, fremgår av utlendingsloven kapittel 8.
Utlendingsloven kapittel 14 har særskilte regler om utvisning på grunn
av grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn.
Det vises i proposisjonen til at viktige begrensninger
i adgangen til å utvise også følger av lovens kapittel 9, som har
regler om vern mot utsendelse av utlendinger i tilfeller hvor en utsendelse
ville føre til reell risiko for alvorlige overgrep. Utlendingsloven
§ 73 fastsetter et absolutt vern mot utsendelse av en utlending
til et område hvis vedkommende fyller vilkårene for flyktningstatus.
Selv om de objektive vilkårene for utvisning
er oppfylt, skal det foretas en forholdsmessighetsvurdering etter
utlendingsloven § 70 første ledd:
«En utlending kan ikke utvises dersom det i betraktning
av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være
et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene.
I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende
hensyn.»
Vurderingen av vilkåret «forholdets alvor» omfatter
både straffebudets strafferamme og den idømte reaksjonen.
Dette skal veies mot «utlendingens tilknytning til
riket», jf. utlendingsloven § 70 første ledd første punktum.
Ved denne forholdsmessighetsvurderingen må det
videre tas hensyn til Norges internasjonale forpliktelser.
I tilfeller hvor det foreligger dom til tvungent psykisk
helsevern, vil det gjelde så alvorlige straffbare forhold at det
skal svært mye til før tilknytningen til Norge i seg selv skal være tilstrekkelig
til at utvisning vil fremstå som uforholdsmessig. I praksis vil
det oftere være et avgjørende tema om retursituasjonen i hjemlandet
– sett i lys av utlendingens særskilte tilstand – kan gjøre utvisning
uforholdsmessig. I denne forbindelse vil tilgjengelig behandlingstilbud, sosialt
nettverk, familieforhold mv. være relevante momenter.
For øvrig må det ikke foreligge forhold som
kan gi vern mot utsendelse.
Der et utvisningsvedtak er begrunnet i grunnleggende
nasjonale interesser, antas imidlertid ikke forholdsmessighetsvurderingen
å ha noen praktisk betydning.
Ved lovendring 21. juni 2013 nr. 92 ble utlendingsloven
tilføyd et nytt kapittel 14 om særskilte regler for saker som berører
grunnleggende nasjonale interesser. At det fortsatt skal svært mye til
før det vil fremstå som uforholdsmessig å fatte et vedtak om utvisning
der grunnleggende nasjonale interesser gjør seg gjeldende, fremgår
av forarbeidene, jf. Prop. 141 L (2012–2013) punkt 11 side 50 i
særmerknadene til § 126.
Reglene om utvisning av EØS-borgere fremgår av
utlendingsloven §§ 122 og 123 og utlendingsforskriften § 19-29.
Hovedinnholdet i bestemmelsene er at utvisning skal være begrunnet
i hensynet til «offentlig orden eller sikkerhet», jf. § 122.
Utvisningsvurderingen overfor EØS-borgere skiller
seg også fra vurderingen overfor tredjelandsborgere ved at allmennpreventive
hensyn ikke har samme betydning. De sentrale momentene i forholdsmessighetsvurderingene
i saker om utvisning av EØS-borgere er noe mer utførlig regulert
enn i utlendingsloven § 70, jf. § 122 fjerde ledd:
«Utvisning etter bestemmelsene i denne paragrafen
besluttes ikke dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens
tilknytning til riket, vil utgjøre et uforholdsmessig tiltak overfor
utlendingen selv eller familiemedlemmene. Ved vurderingen av om
utvisning utgjør et uforholdsmessig tiltak, skal det blant annet
legges vekt på varigheten av vedkommendes opphold i riket, alder,
helsetilstand, familiesituasjon, økonomisk situasjon, sosial og
kulturell integrering i riket og tilknytning til hjemlandet. I saker som
berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.»
Spørsmålet om utvisning av en EØS-borger som er
dømt til tvungent psykisk helsevern, har blitt vurdert av Borgarting
lagmannsrett, jf. dom 7. februar 2011, der retten kom til at utvisningen var
uforholdsmessig. Forholdsmessighetsvurderingen er riktignok foretatt
etter utlendingsloven 1988 § 58 fjerde ledd, men er fortsatt relevant
idet bestemmelsen er videreført i utlendingsloven § 122 fjerde ledd
første punktum. Om grunnlaget for dommen til tvungent psykisk helsevern
het det:
«Det er på det rene at A i 1998–1999 foretok flere
meget alvorlige handlinger, blant annet voldsutøvelse med bruk av
kniv og hammer. Handlingene kunne lett ha ledet til alvorlige skader
for de fornærmede. Handlingene ble begått under sinnssykdom – paranoid
schizofreni. Det må legges til grunn at A fortsatt lider av denne
sykdommen. Samtidig er situasjonen at man har funnet frem til en
adekvat behandling i form av medisinering.»
Retten kom til at vilkårene for utvisning var
oppfylt, men at et utvisningsvedtak ville være uforholdsmessig:
«Etter en samlet vurdering er lagmannsretten kommet
til at utvisning av A vil være et uforholdsmessig tiltak. Det legges
da vekt på hans tilknytning til Norge sammenholdt med at handlingene
er begått i sinnssykdom, og at risikoen for nye alvorlige handlinger
ut fra de forhold som er påpekt ovenfor, må anses begrenset. Lagmannsretten
har merket seg at det etter Høyesteretts praksis skal mye til for
at en tilknytning til Norge er så sterk at utvisning av personer
som ha begått alvorlige straffbare handlinger, anses som et uforholdsmessig
inngrep. Det særegne i denne saken er likevel at det er tale om
handlinger som er begått i sinnssykdom.»
Statens anke til Høyesterett ble nektet fremmet (sak
nr. 2011/638) og dommen er rettskraftig.
Et grunnvilkår i norsk strafferett er at gjerningspersonen
har strafferettslig skyldevne i gjerningsøyeblikket. En person som
ikke har dette, regnes som strafferettslig utilregnelig. Kun beskyttelsestiltak
er aktuelt overfor personer som er psykotiske eller bevisstløse
i gjerningsøyeblikket, jf. straffeloven § 44. Det samme gjelder
høygradig psykisk utviklingshemmede. En person som på gjerningstidspunktet
var strafferettslig utilregnelig pga. sin sinnstilstand, kan dømmes
til tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg når det anses
nødvendig for å verne samfunnet.
Særreaksjonen overføring til tvungent psykisk helsevern
gjennomføres innenfor det psykiske helsevernet, jf. straffeloven
§ 39. Reglene om det nærmere innholdet i reaksjonen er regulert
i psykisk helsevernloven kap. 5. Helsetjenesten er ansvarlig for
gjennomføringen av behandlingen.
Tvungen omsorg kan idømmes psykisk utviklingshemmete
i høy grad. Særreaksjonen gjennomføres i en sentral fagenhet eller
i kommunen, jf. straffeloven § 39 a. Tvungent psykisk helsevern
og tvungen omsorg kan bare opprettholdes så lenge samfunnsvernet
tilsier det, jf. straffeloven § 39 b første ledd.
Tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg opphører
enten ved dom eller ved beslutning fra påtalemyndigheten, jf. straffeloven
§ 39 b. I motsetning til sivilrettslig tvungent psykisk helsevern
har helsetjenesten ikke myndighet til å vedta opphør av det tvungne
vernet som er etablert ved dom.
Ingen skal holdes med tvang lenger enn hensynet til
samfunnsvernet skulle tilsi, jf. særmerknadene til bestemmelsen
(Ot.prp. nr. 87 (1993–94) punkt 14.2 side 110):
«I fjerde ledd første punktum er det inntatt en bestemmelse
om at påtalemyndigheten til enhver tid kan beslutte opphør. Dersom
påtalemyndigheten finner at behovet for samfunnsvern ikke lenger
er til stede, bør den beslutte opphør av eget tiltak. Uttalelse
fra den som har behandlingsansvaret bør innhentes, men det stilles ikke
noe krav om samtykke fra den faglig ansvarlige. Det er heller ikke
noe vilkår at den særreaksjonsdømte selv ønsker opphør, men det
vil nok sjelden være aktuelt at påtalemyndigheten beslutter opphør
av eget tiltak dersom disse partene ikke er enige i beslutningen.
I forbindelse med en begjæring om opphør, bør påtalemyndigheten
alltid vurdere spørsmålet. På denne måten kan retten avlastes for
kurante saker.»
Riksadvokaten har gitt følgende retningslinjer for
påtalemyndighetens vurdering av om den strafferettslige særreaksjonen
bør opphøre (rundskriv 4/2001 punkt IV. 7):
«Etter riksadvokatens oppfatning bør påtalemyndigheten
bare selv beslutte opphør av reaksjonen i kurante tilfelle og hvor
den faglig ansvarlige går inn for å avslutte særreaksjonen. I praksis
vil antakelig mange reaksjoner først avsluttes etter at domfelte
har vært under tvungent psykisk helsevern utenfor institusjon relativt lenge
og da kan avgjørelsen om opphør være enkel. Også hvor det er på
det rene, og dokumentert, at domfelte vil bli tatt hånd om på en tilfredsstillende
måte av det psykiske helsevern uten grunnlag i særreaksjonsdommen,
kan det være grunn for påtalemyndigheten å beslutte opphør på egenhånd.
Er
påtalemyndigheten i tvil om reaksjonen bør opphøre, bør avgjørelsen
overlates til domstolen. Påtalemyndigheten er her tillagt en form
for ‘revisjonsmyndighet’ i forhold til domstolens vurdering av behovet
for samfunnsvern ved idømmelse av reaksjonen. Vanskelige avgjørelser
om opphør før den fastsatte reaksjonstid er omme bør gis den samme
betryggende rettslige behandling som idømmelsen. Påtalemyndigheten
må fremme saken for retten ‘.. ved oversendelse av tiltalebeslutning
med påstand om at begjæringen om opphør ikke tas til følge’ (NOU
1990: 5 side 91 annen spalte), men det er intet i veien for å gi
uttrykk for at påtalemyndigheten har vært i tvil og funnet det mest
korrekt å overlate avgjørelsen til domstolen.»
Opphør av reaksjonen kan for øvrig begjæres
av den domfelte, dennes nærmeste pårørende eller den faglig ansvarlige
ved institusjonen tidligst ett år etter at overføringsdommen eller
en dom som nekter opphør, er endelig, jf. § 39 b annet ledd første
punktum jf. tredje ledd.
Ved opphør av den strafferettslige særreaksjonen
overfor en utlending som er utvist, kan det være aktuelt å vurdere
overføring til utlendingsinternatet dersom det pågår en aktiv prosess for
uttransportering, jf. utlendingsloven §§ 106 flg.
Det vises i proposisjonen til at det har vært
noe usikkerhet knyttet til om den strafferettslige særreaksjonen
kan avbrytes fordi vedkommende skal uttransporteres. Reglene i utlendingsloven om
iverksettelse av vedtak om utvisning eller bortvisning gjør imidlertid
ingen unntak for personer som er idømt en strafferettslig særreaksjon,
jf. utlendingsloven § 90 første ledd. Uttransportering av denne
gruppen domfelte er heller ikke straffeloven § 39 b om utholdelse
og avslutning av dom til strafferettslig særreaksjon til hinder
for. Etter departementets syn må dessuten behovet for samfunnsvern
forstås som først og fremst siktende til det norske samfunnet.
Det vises i proposisjonen til at utgangspunktet
i internasjonal strafferett er at straff skal fullbyrdes i den staten
hvor dommen er avsagt. Rehabiliteringshensyn og sosiale forhold
gjør det hensiktsmessig å overføre domfelte til fortsatt straffegjennomføring
i vedkommendes hjemland eller en annen stat vedkommende har tilknytning
til.
Overføring til fortsatt straffegjennomføring
i en annen stat er regulert i lov 20. juli 1991 nr. 67 om overføring
av domfelte (overføringsloven). Overføringsloven gjennomfører bl.a.
den europeiske konvensjonen 21. mars 1983 om overføring av domfelte
(overføringskonvensjonen), jf. overføringsloven kapittel II. Overføringskonvensjonen
bygger på et «frivillighetsprinsipp» som innebærer at domfelte,
eventuelt vergen, må samtykke i overføring. Ved tilleggsprotokoll 18. desember
1997 ble det åpnet for overføring for fullbyrding uten domfeltes
samtykke i de tilfellene der domfelte har flyktet til hjemlandet
for å unndra seg straffen, jf. artikkel 2, og i de tilfellene der
den domfelte skal utvises som følge av straffedommen, jf. artikkel
3.
Overføringsloven og overføringskonvensjonen antas
å gi hjemmel for også å overføre domfelte med dommer på tvungent
psykisk helsevern og tvungen omsorg. Det samme antas å gjelde for den
europeiske konvensjonen 28. mai 1970 om internasjonal gyldighet
av straffedommer (gyldighetskonvensjonen) som er gjennomført i overføringsloven
kapittel III. I praksis har det likevel vist seg svært vanskelig
å overføre domfelte med særreaksjoner. Norge har ikke overført noen
utlendinger idømt særreaksjoner av norske domstoler.
Overføringsloven kapittel IV omhandler saker som
ikke omfattes av overføringskonvensjonen eller gyldighetskonvensjonen.
For slike saker kan det bl.a. inngås individuelle avtaler om overføring
av domfelte, jf. overføringsloven § 13.
Lov 15. november 1963 om fullbyrding av nordiske
dommer på straff m.v. omfatter ikke overføring av utilregnelige
personer idømt tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg.
EUs ministerråd vedtok 27. november 2008 rammebeslutning
2008/909/JHA om soningsoverføring. Rammebeslutningen trådte i kraft 11. desember
2011. Reglene vil få anvendelse på personer som er dømt til «en
tidsbegrænset eller tidsubegrænset frihedsstraf eller frihedsberøvende
foranstaltning, som er idømt i en straffesag på grund af en strafbar
handling». Etter ordlyden vil dette kunne omfatte personer som er
dømt til strafferettslige særreaksjoner.
Formålet med rammebeslutningen er å åpne for at
sanksjoner som innebærer frihetsberøvelse kan overføres til andre
stater innenfor EU. Til forskjell fra overføringskonvensjonen med tilleggsprotokoll
stilles det ikke krav om domfeltes samtykke til overføringen. Norge
ønsker å kunne få en tilslutningsavtale til denne rammebeslutningen.
Etter norsk rett er det heller ikke lenger et
krav om samtykke fra domfelte, jf. endringslov 24. juni 2011 nr.
34 hvor bl.a. overføringsloven § 12 annet ledd ble opphevet.
Lovendringen la til rette for ratifikasjon av
traktat mellom Norge og Romania av 20. september 2010 om overføring
av domfelte. Traktaten trådte i kraft 24. februar 2012. Dette banet
vei for senere, lignende avtaler med henholdsvis Latvia (av 28. april
2011) og Litauen (av 5. april 2011), henholdsvis i kraft 28. mars
2012 og 6. juli 2014.
Særreaksjonene dom til tvungent psykisk helsevern
og dom til tvungen omsorg er strafferettslige særreaksjoner. Gjennomføringen
skjer innenfor helse- og omsorgstjenesten.
Psykisk helsevernloven kapittel 5 omhandler gjennomføringen
av dom til tvungent psykisk helsevern. Med visse unntak gjelder
de øvrige bestemmelsene i psykisk helsevernloven så langt de passer,
jf. § 5-1.
Når en person er dømt til overføring til tvungent psykisk
helsevern, er det regionale helseforetaket ansvarlig for at det
tvungne psykiske helsevernet settes i verk umiddelbart etter at dommen
er rettskraftig, jf. psykisk helsevernloven § 5-2. Etter samme bestemmelse
tilligger det også det ansvarlige regionale helseforetaket å avgjøre
hvilken institusjon som skal ha behandlingsansvaret. De første tre
ukene skal den behandlingsdømte ha døgnopphold i institusjon. Deretter
bestemmer den faglig ansvarlige hvordan det tvungne psykiske helsevernet
skal gjennomføres. Gjennomføringen av behandlingen følger hovedsakelig
samme løp som psykisk helsevern ellers. Hensynet til domfeltes behandling er
sentral, likevel slik at det ved gjennomføringen i tillegg skal
legges særlig vekt på «behovet for å beskytte samfunnet mot faren
for nye alvorlige forhold», jf. psykisk helsevernloven § 5-3.
Opphør av det tvungne vernet besluttes av domstolene
eller påtalemyndigheten. Psykisk helsevernloven inneholder ingen
egne bestemmelser om hvorledes reglene kommer til anvendelse på
personer uten lovlig opphold.
Særreaksjonen tvungen omsorg idømmes lovbrytere
som på handlingstiden var psykisk utviklingshemmete i høy grad.
Tvungen omsorg er nærmere regulert i straffeloven § 39 a.
Tvungen omsorg skal utholdes i en fagenhet innen
spesialisthelsetjenesten som er innrettet for formålet, jf. straffeloven
§ 39 a annet ledd. Hvis hensynet til den domfelte tilsier det og
sikkerhetshensyn ikke taler mot det, kan fagenheten etter nærmere
forskrift inngå avtale om gjennomføring av omsorgen utenfor fagenheten.
Det regionale helseforetaket avgjør hvilken
institusjon som skal ha behandlingsansvaret, jf. psykisk helsevernloven
§ 5-2. I praksis vil den særreaksjonsdømte normalt etter hvert bli
overført til den kommunale helse- og omsorgstjenesten når dette
vurderes som forsvarlig. Dette er et utslag av prinsippet om at
problemer skal tas hånd om på laveste effektive omsorgsnivå i helsevesenet
(LEON-prinsippet). I tråd med dette prinsippet skal primærhelsetjenesten,
eller kommunehelsetjenesten, være basis for helsetjenestens øvrige
ledd, og den skal ta seg av den overveiende del av befolkningens
helseproblemer. Om kommunale tjenesters betydning for psykisk helsevern
uttales følgende i Helse- og omsorgsdepartementets budsjettproposisjon 2014
(Prop. 1 S (2013–2014) punkt 10 side 251–252):
«Psykisk helsevern for voksne består av desentraliserte
spesialisthelsetjenester ved distriktspsykiatriske sentre (DPS),
mer spesialiserte sykehusavdelinger og privatpraktiserende avtalespesialister.
DPS vil normalt være første kontaktpunkt med spesialisthelsetjenesten
og har et hovedansvar for å gi behandlingstilbud i et gitt geografisk
område både i akuttsituasjoner og på bakgrunn av henvisninger. DPS
skal gi spesialisert utredning og tilby differensiert behandling
poliklinisk, ambulant eller som dag- og døgnbehandling.
DPS
skal også bistå kommunehelsetjenesten med råd og veiledning og ivareta
kontinuiteten i spesialisthelsetjenesten, dvs. være veien inn og ut
av psykisk helsevern.»
For personer uten lovlig opphold i riket er
det et spørsmål om hvem som skal ha ansvaret for behandlingen og
hvordan denne behandlingen skal finansieres. Det har vist seg vanskelig
å få denne gruppen særreaksjonsdømte overført til behandling på
kommunalt nivå. De risikerer dermed å bli værende på den institusjonen
de først ankom lenger enn nødvendig. Det er menneskerettslig betenkelig
og dessuten en kostbar løsning fordi opphold og behandling i døgninstitusjon
er svært ressurskrevende.
Det vises i proposisjonen til at utvisning av
særreaksjonsdømte utlendinger bare vil kunne skje innenfor rammene
av våre internasjonale forpliktelser. Sentrale bestemmelser er nedfelt
i den europeiske menneskerettskonvensjonen av 1950 (EMK), FNs flyktningkonvensjon
av 1951 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter av
1966 (SP).
EMK artikkel 3 lyder:
«Ingen må bli utsatt for tortur eller for umenneskelig
eller nedverdigende behandling eller straff.»
Gjennom praksis fra EMD er det uttrykkelig fastslått
i flere avgjørelser at dette utsendelsesvernet gjelder helt uavhengig
av hvilke handlinger utlendingen har gjort seg skyldig i, og uavhengig
av om vedkommende utgjør en samfunnsfare. Forbudet mot umenneskelig
behandling mv. kan være til hinder for retur også i situasjoner
hvor det ikke foreligger en overgrepsrisiko, men hvor ekstraordinære
humanitære hensyn gjør seg gjeldende, som for eksempel at utlendingen
er dømt til tvungent psykisk helsevern og har en alvorlig psykisk lidelse.
Et utvisningsvedtak må også være i samsvar med retten
til privat- og familieliv etter EMK artikkel 8. Et utvisningsvedtak
som gjør inngrep i retten til privatliv og familieliv, må ha lovhjemmel
og være nødvendig i et demokratisk samfunn «av hensyn til den nasjonale
sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd,
for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse
eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.»
Alle de nordiske landene er forpliktet etter
overføringskonvensjonen. Danmark, Finland og Sverige er dessuten
forpliktet til å gjennomføre EUs ministerråds rammebeslutning 2008/909/JHA
om soningsoverføring. En rekke medlemsstater har ennå ikke gjennomført
reglene i nasjonal lovgivning, deriblant Sverige.
Både dansk, finsk og svensk rett åpner for utvisning
av særreaksjonsdømte utlendinger. Det varierer imidlertid i hvilken
grad beslutningen treffes av domstolene. Se nærmere omtale i proposisjonen
kap. 5.
Det vises i proposisjonen til at det i dag ikke føres
løpende nasjonal oversikt over personer dømt til særreaksjonen tvungent
psykisk helsevern og heller ingen oversikt over hvor mange av disse
som har ulovlig opphold i Norge.
Det er opprettet en egen nasjonal koordineringsenhet
for dom til behandling. Enheten får et særskilt tilskudd over statsbudsjettet.
I perioden fra 1. januar 2002 og frem til juni 2014
har totalt 147 personer fått dom på overføring til tvungent psykisk
helsevern i Helse Sør-Øst. Totalt i hele landet er 146 personer
inne i ordningen nå.
Minst ti personer uten lovlig opphold er blitt dømt
til tvungent psykisk helsevern i helseregion Sør-Øst. Fire av disse
er blitt sendt ut av landet etter opphør av dommen, tre til EØS-stater.
De som fortsatt befinner seg i ulike sikkerhetsavdelinger eller
andre sykehusavdelinger, er i all hovedsak personer fra ikke-europeiske
land.
Ved plassering av særreaksjonsdømte i institusjon
på høyeste sikkerhetsnivå påløper det utgifter for omkring en halv
million kroner per måned per pasient. Utgiftene dekkes av staten,
jf. Helse- og omsorgsdepartementets budsjett kap. 734 post 70.
Det er opprettet en egen fagenhet for tvungen omsorg.
Fagenheten har ansvaret for å iverksette og gjennomføre særreaksjonen,
jf. forskrift 21. desember 2001 nr. 1523 om gjennomføring av særreaksjonen
tvungen omsorg § 2.
Fagenheten er organisatorisk knyttet til St.
Olavs Hospital HF ved regional sikkerhetsavdeling. Utgiftene til
drift dekkes særskilt over statsbudsjettet. Tilsvarende gjelder
kostnader knyttet til gjennomføring av særreaksjonen utenfor fagenheten,
dvs. etter avtale mellom fagenheten og den berørte kommunen. For
2015 er det foreslått bevilget ca. 76,85 mill. kroner til formålet.
Det vises til i proposisjonen til at særreaksjonen utholdes
fordi det anses nødvendig for å verne samfunnet mot fare for at
domfelte på ny skal begå en alvorlig straffbar handling. En naturlig forståelse
av lovens ordlyd tilsier at det først og fremst er trusselen mot
det norske samfunnet som er avgjørende. Ved utvisning skal imidlertid også
sikkerheten i det samfunnet vedkommende skal utvises til, hensyntas.
Hensynet til den domfeltes helse samt til det samfunnet
som domfelte skal utvises til, vil i en del tilfeller bety at en
viss behandlingstid i Norge er påkrevd. Også praksis fra EMD forutsetter
at myndighetene har en viss oversikt over domfeltes behov og muligheter
for å få dekket disse i den staten det er aktuelt å utvise vedkommende til,
både hva gjelder nettverk og medisinsk behandling. Utsendelse forutsetter
at vedkommende er helsemessig i stand til å kunne transporteres
ut, og at vedkommende kan uttransporteres til sitt hjemland i henhold
til utlendingslovens bestemmelser og gjeldende menneskerettsforpliktelser.
Dette vil være i tråd med gjeldende praksis ved hjemsending/uttransportering
av utlendinger.
Internasjonale forpliktelser knesetter minimumskrav
til forholdene i den staten det er aktuelt å utvise vedkommende
til. Det springende punktet er hvilken praksis som er ønskelig innenfor
disse rammene.
I høringsnotatet uttalte departementet seg om
betydningen av en dårligere standard i den staten vedkommende skal
uttransporteres til, se proposisjonen kap. 7.1.
Slik departementet så det, var det ingen varig løsning
å beholde denne gruppen i Norge, se proposisjonen.
Det blir i proposisjonen vist til at vurderingen
av om en særreaksjonsdømt utlending skal utvises, forutsetter en
grundig gjennomgåelse av relevant informasjon. Hvordan tvungent
psykisk helsevern gjennomføres, avgjøres av den faglig ansvarlige,
jf. psykisk helsevernloven § 5-3 annet ledd:
«Den faglig ansvarlige bestemmer deretter hvordan
det tvungne psykiske helsevernet til enhver tid skal gjennomføres.
Ved avgjørelsen skal det legges vekt på hensynet til behandling
av den domfelte, og særlig på behovet for å beskytte samfunnet mot
faren for nye alvorlige lovbrudd.»
Grunnet den ansvarliges sentrale rolle og kjennskap
til domfelte, bør det kreves at det innhentes en uttalelse fra vedkommende
før utsendelse foretas.
Det ble redegjort slik for forholdet mellom helsemyndighetene
og påtalemyndigheten i høringsnotatet punkt 6.2 side 24:
«Idet tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg
er strafferettslige særreaksjoner som oppheves ved påtalemyndighetens
beslutning, jf. straffeloven § 39 b fjerde ledd, bør også påtalemyndighetens
syn innhentes før utsendelse foretas. Påtalemyndigheten bør gis
anledning til å uttale seg om utvisningssaken i lys av uttalelsen fra
den faglig ansvarlige for særreaksjonen. Å sette som vilkår at den
domfelte skal underkastes en rettspsykiatrisk undersøkelse synes
derimot unødvendig og ikke i samsvar med lovens system, jf. straffeprosessloven
§ 165.
Det foreslås på denne bakgrunn et nytt annet ledd
i utlendingsloven § 72 om saksbehandlingen ved utvisning av særreaksjonsdømte
utlendinger.»
I proposisjonens kap. 7.2 gis en oversikt over høringsinstansenes
syn.
Det vises til i proposisjonen at departementets utgangspunkt
er at saker om utvisning av personer som gjennomfører en strafferettslig
særreaksjon, følger de alminnelige reglene i utlendingsregelverket.
Det innebærer bl.a. at det i nødvendig utstrekning skal innhentes
informasjon om forholdene i det landet utlendingen skal utvises
til. Eventuell rett til fritt rettsråd skal følge de alminnelige
regler som gjelder i utlendingssaker.
Lovforslaget er i så måte et tillegg tuftet
på behovet for visse særskilte saksbehandlingsrutiner i disse sakene.
I likhet med særbestemmelsen som foreslås nedfelt i straffeloven
§ 39 b nytt femte ledd, bør også en generell saksbehandlingsregel
lovfestes, jf. forslag til utlendingsloven § 72 nytt annet ledd.
Bestemmelsen skal gjelde både ved saksforberedelse før vedtak og
ved klagebehandling. Departementet er for øvrig enig i at en tilsvarende
regel også bør gjelde for EØS/EFTA-borgere og foreslår således en
likelydende endring i utlendingsloven § 124, se nytt fjerde ledd.
Lovfesting tydeliggjør hovedlinjene for behandlingen av slike saker.
Eventuelle utfyllende regler om utvisningsvedtak overfor denne gruppen
hører naturlig hjemme i forskrifts form.
Departementet opprettholder forslaget om at
det skal innhentes en uttalelse fra den faglig ansvarlige for særreaksjonen.
Uttalelsen skal dekke utlendingsmyndighetenes behov for en oppdatert
helsemessig vurdering av domfelte for å bedømme om vilkårene for
gjennomføring av utvisningsvedtaket er oppfylt. Den faglig ansvarlige
er den nærmeste til å foreta vurderingen. De hensyn som i en straffesak
tilsier at en ekstern sakkyndig skal vurdere domfeltes helsetilstand,
gjør seg ikke i samme grad gjeldende i forbindelse med gjennomføringen
av et utvisningsvedtak.
Den faglig ansvarlige vil være omfattet av helsepersonellovens
krav til personell i helse- og omsorgstjenesten, herunder § 15 om
utforming av attester, erklæringer o.l. For øvrig stiller departementet
seg positiv til at det etter behov utarbeides ytterligere retningslinjer
for uttalelser fra den faglig ansvarlige til bruk i slike saker.
Det vil både være nyttig for den faglig ansvarlige og sikre at vurderingene
inneholder informasjon som utlendingsmyndighetene trenger når de
skal treffe et vedtak i utvisningssaken.
Det vises i proposisjonen til at et særskilt
aspekt ved utvisning av disse personene er særreaksjonsdommen og
den samfunnsfaren fortsatt opprettholdelse av dommen er tuftet på. Påtalemyndighetens
uttalelse er sentral idet den vil ha inngående kjennskap til straffesaken, herunder
farevurderingen som ligger til grunn for dommen. Det er derfor av
stor betydning at påtalemyndigheten får anledning til å uttale seg. På
den annen side er det ikke gitt at det vil være uforsvarlig å treffe
et vedtak om utvisning av en særreaksjonsdømt uten at påtalemyndighetens uttalelse
foreligger. Det fremgår av proposisjonen at departementet derfor
velger å begrense regelen til et pålegg til utlendingsmyndighetene om
å rette en anmodning til påtalemyndigheten om en uttalelse. Av bestemmelsen
kan det ikke utledes en plikt for påtalemyndigheten til å uttale seg
for at et utvisningsvedtak kan fattes, ei heller for utlendingsmyndigheten
til å vente med å treffe et vedtak om utvisning til påtalemyndighetens uttalelse
foreligger.
Det vises i proposisjonen til at det foreligger
enkelte internasjonale avtaler som åpner for overføring til fortsatt
tvangsbehandling i en annen stat. I praksis har imidlertid overføring
av særreaksjonsdømte i henhold til avtalene vist seg å være komplisert.
Dette arbeidet skal fortsette og er ideelt sett den beste løsningen.
I dag synes imidlertid det eneste praktiske alternativet for å få gjennomført
utvisning av særreksjonsdømte å være at behandlingen avsluttes i
Norge ved uttransportering. Det vises i proposisjonen til at eventuelle
innvendinger mot at den domfelte slipper «fri» før tiden, ikke passer
helt for dem som gjennomfører en strafferettslig særreaksjon. Se
proposisjonen kap. 8.1.
Det vises i proposisjonen til at en annen løsning som
har vært vurdert, har vært at dom på særreaksjon skulle opphøre
når utvisningen var iverksatt. Ved ulovlig ny innreise kunne domstolen
på begjæring fra påtalemyndigheten på visse vilkår beslutte tilbakeføring
til tvungent psykisk helsevern. Denne løsningen ble ikke fulgt opp, se
proposisjonen kap. 8.1.
Departementet foreslo i høringsnotatet en bestemmelse
i straffeloven § 39 b nytt femte ledd om at en strafferettslig særreaksjon
opphører midlertidig dersom en særreaksjonsdømt utlending utvises
og faktisk forlater riket.
Utvisning er til hinder for senere innreise
i Norge så lenge innreiseforbudet varer. Dette kan gjøres tidsbegrenset,
jf. utlendingsloven § 71 annet ledd. Det er likevel ikke uvanlig
at utlendinger kommer tilbake til Norge i strid med et slikt forbud.
Departementet foreslo at den strafferettslige særreaksjonen da skulle
tre i kraft igjen, se proposisjonen kap. 8.1.
Departementet foreslo ingen særskilt lengde
for hvor lenge reaksjonen ville være virksom siden det ble antatt
at behovet for å gjenoppta reaksjonen ville variere sterkt fra sak
til sak.
I proposisjonen kap. 8.2 redegjøres for høringsinstansenes
syn samt tilregnelighetslovutvalgets forslag i NOU 2014:10.
Departementet fastholder i proposisjonen innholdsmessig
forslaget i høringsnotatet om at særreaksjonen skal opphøre midlertidig
når den domfelte forlater riket. Flere høringsinstanser er inne
på at den beste løsningen vil være overføring etter avtale med mottakerstaten.
Departementet støtter dette synet. I nærmeste fremtid vil departementet
starte samtaler med Polen og Serbia om inngåelse av lignende overføringsavtaler som
med Latvia, Litauen og Romania. Det er likevel etter departementets
syn også viktig å legge til rette for praktiske løsninger inntil
slike avtaler eventuelt er på plass, og også for overføring til
de mange stater det ikke blir inngått noen avtale med.
Det antas i proposisjonen at den foreslåtte
rettslige klargjøringen i straffeloven § 39 b nytt femte ledd vil
lette håndteringen av slike saker og tydeliggjøre ansvarsforholdene.
Den domfeltes rettssikkerhet ivaretas både ved vurdering i forbindelse
med utsendelse, jf. forslaget til utlendingsloven §§ 72 nytt annet
ledd og 124 nytt fjerde ledd, og dersom vedkommende vender tilbake
til Norge ved ny domstolsbehandling med samme intervaller som om
vedkommende hadde gjennomført særreaksjonen i Norge, jf. treårsfristen
i forslaget til straffeloven § 39 b femte ledd sammenholdt med straffeloven
§ 39 b fjerde ledd annet punktum. Dersom den utviste kommer tilbake
til Norge innenfor treårsfristen er utgangspunktet at påtalemyndigheten
avgjør om særreaksjonen skal opprettholdes, det vil normalt si tilbakeføring
til den institusjonen der vedkommende var sist, eller om den skal
opphøre. Det vises i proposisjonen til at det for så vidt er de
samme ordninger som ville gjeldt om vedkommende ikke var blitt utvist.
Hvis vedkommende tilbakeføres til institusjon, vil de regler som
gjelder for oppholdet, igjen tre i kraft, bl.a. bestemmelsen i psykisk
helsevernloven § 4-9 om jevnlige kontrollundersøkelser.
Tilregnelighetsutvalget foreslår at opphør av særreaksjonen
for å iverksette utvisningsvedtaket skal treffes av påtalemyndigheten.
Departementet er enig i at påtalemyndighetens vurdering av saken
er viktig. Idet det dreier seg om iverksettelse av et utvisningsvedtak,
ser imidlertid departementet det som riktigst og samtidig tilstrekkelig
at beslutningen treffes av utlendingsmyndigheten. Behovet for påtalemyndighetens
syn på problemstillingen er foreslått ivaretatt gjennom plikten
for utlendingsmyndigheten til å forelegge utvisningssaken for påtalemyndigheten
for uttalelse før vedtaket treffes. Tilregnelighetsutvalget legger
videre opp til at om den særreaksjonsdømte utlendingen returnerer,
kan særreaksjonen iverksettes igjen med rettens tillatelse. Etter
departementets syn er det imidlertid behov for en umiddelbar hjemmel
for gjeninnsettelse. Som utvalget skriver, vil behovet for vern
av borgerne fortsatt kunne gjøre seg gjeldende. Departementet mener
derfor at det vil være en bedre løsning om iverksettelse kan bero
på beslutning av påtalemyndigheten og heller prøves på ny for retten med
samme intervaller som om vedkommende hadde gjennomført særreaksjonen
i Norge.
Idømt særreaksjon faller bort ved foreldelse
etter 20 år, jf. straffeloven § 73 a tredje punktum. Fristen begynner
å løpe fra den dagen dommen er endelig og avbrytes når fullbyrding
iverksettes, jf. §§ 72 første ledd og 73 sammenholdt med § 73 a
fjerde punktum. Foreldelsesfristen begynner igjen å løpe hvis utholdelsen
avbrytes, for eksempel på grunn av uttransportering.
Det vises i proposisjonen til at Politiets taushetsplikt
ikke er til hinder for utlevering av opplysninger til utlendingsmyndighetene
i saker om uttransportering av straffedømte utlendinger såfremt
de nærmere vilkårene i politiregisterloven § 30 er oppfylt. Utlevering
av opplysninger til utlendingsmyndighetene er nærmere regulert i
politiregisterforskriften § 9-6 første ledd nr. 9. Det fremgår av
proposisjonen at departementet imidlertid er enig med de høringsinstansene
som peker på at de regelendringer som nå foreslås, kan nødvendiggjøre
nye rutiner, herunder registrering av viktige tidspunkt. Departementet
vil påse at rutinene tilpasses foreslåtte regelendringer og etter
behov også involverer helsemyndighetene. Hvilken adgang det vil
være til å innhente informasjon hos myndighetene i utlandet, vil
bero på nasjonal lovgivning i den aktuelle staten.
En særreaksjonsdømt utlending som kommer tilbake
til Norge i strid med et innreiseforbud, kan normalt ikke forfølges
strafferettslig for brudd på utlendingsloven § 108. Det følger av
at en person som er strafferettslig utilregnelig, bare kan forfølges
strafferettslig for grove lovbrudd, jf. straffeloven § 39. Det kan
imidlertid ikke ses bort fra muligheten for at vedkommende har begått
en ny straffbar handling av en slik grovhet av den kan forfølges
etter straffeloven § 39. I så fall må påtalemyndigheten foreta en
ny, konkret vurdering av hvorvidt det skal reises en ny straffesak
på dette grunnlaget.
Det vises i proposisjonen til at både internasjonale
forpliktelser og kravet til forholdsmessighetsvurdering etter utlendingsloven innebærer
at det kan ha sentral betydning for utvisningsvurderingen om det
er et tilstrekkelig behandlingstilbud og/eller familie-nettverk
i den staten det er aktuelt å utvise utlendingen til. Dette fordrer
at berørte fagetater i Norge og helse- og omsorgstjenesten i den
staten det er aktuelt å utvise vedkommende til, kan kommunisere
og utveksle informasjon slik at det legges til rette for utvisningen.
Departementet mente at taushetsplikten etter helsepersonelloven
kunne være til hinder for utlevering av helseopplysninger.
Etter departementets syn talte domfeltes behov for
adekvat behandling for at det ble åpnet for utveksling av helseopplysninger.
Men også mottakerstatens behov for å forebygge mulig gjentakelsesfare
tilsa utveksling av opplysninger på visse vilkår.
En bestemmelse om utlevering av helseopplysninger
til helsetjenesten i mottakerstaten ble foreslått nedfelt i helsepersonelloven
som ny § 29 a.
Se proposisjonen kap. 9.1 for nærmere redegjørelse
for vurderingene i høringsnotatet. I proposisjonens kap. 9.2 er
det redegjort for høringsinstansenes syn.
Det vises i proposisjonen til at departementet
i grove trekk opprettholder forslaget om en særskilt bestemmelse
i helsepersonelloven om unntak fra taushetsplikt for norske utlendingsmyndigheters
bruk av helseopplysninger i forbindelse med en sak om utvisning
av en særreaksjonsdømt utlending. Det vises i proposisjonen til
at dette i utgangspunktet har bred støtte blant høringsinstansene.
Bestemmelsen inneholder ikke et unntak fra den taushetsplikten som
gjelder for behandlingen av utvisningssaken.
Det vises i proposisjonen til at det er viktig
at helsemyndighetene i Norge kan bidra i størst mulig utstrekning
til at tilbudet i mottakerlandet blir så godt som mulig for den
særreaksjonsdømte. Departementet ser at det kan tale for å angi
rette instans i mottakerlandet mer generelt slik at ikke noen berørte
faller utenfor fordi de ikke er organisert som en del av helsetjenesten der.
På den annen side pekes det i proposisjonen på at det er viktig
at bestemmelsen ikke er så vid at den uthuler hovedregelen om taushetsplikt. Departementet
har derfor valgt å utvide det lovforslaget som ble sendt på høring
til å omfatte «helse- og omsorgstjenesten». Denne utvidelsen legger
naturlig nok et større ansvar på norske myndigheter når de skal
vurdere hvilke opplysninger som skal unntas fra taushetsplikten og
til hvilke instanser dette kan og bør gis. Det er viktig å påse
at opplysningene ikke kan misbrukes. En del av denne sikringen vil
også handle om hvem som formidler opplysningene. I mange tilfeller
vil det være naturlig at dette gjøres av politi og/eller påtalemyndighet.
Andre ganger kan forholdene og relasjonene tilsi at kommunikasjonen
skjer direkte mellom helseinstitusjoner, eventuelt mellom påtalemyndighet og
helsemyndigheter. Det synes derfor naturlig at dette beror på en
konkret vurdering i den enkelte saken.
Det fremgår av proposisjonen at departementet deler
det syn at det også er viktig å ta høyde for andre behov, som samfunnssikkerheten
i mottakerlandet og behovet for å beskytte den særreaksjonsdømte
mot å begå nye lovbrudd. Utveksling av opplysninger som knytter
seg til samfunnsvernet, hører imidlertid mer naturlig hjemme i justissporet.
Utveksling av opplysninger mellom justismyndighetene er nærmere
behandlet i proposisjonens punkt 10.2.
Forslaget om at pasienten skal informeres, eventuelt
også samtykke til at opplysningene gis ut, synes å bygge på den
særreaksjonsdømtes krav på informasjon etter psykisk helsevernloven
§ 5-6 a annet ledd for utgivelse av opplysninger som knytter seg
til fortsatt opprettholdelse av tvungent psykisk helsevern, jf.
straffeloven § 39 b. Unntak fra taushetsplikt for å tilrettelegge
for gjennomføringen av et utvisningsvedtak bygger til dels på andre
hensyn. Det vises i proposisjonen til at det derfor ikke er naturlig
at utlendingen skal kunne ha kunnskap om eller innflytelse over
informasjonsutvekslingen.
Det vises i proposisjonen til at utsendelsen
kan vanskeliggjøre eventuelle fornærmede og andre skadelidtes muligheter
til å få innfridd krav mot gjerningspersonen. Det er imidlertid
ikke en situasjon som er særegen for ofre for handlinger begått
av særreaksjonsdømte utlendinger. Problemstillingen oppstår generelt
som følge av at gjerningspersonen reiser til utlandet, for eksempel
etter ferdigsonet dom eller i forbindelse med soningsoverføring.
Departementet mente at det var liten grunn til
å la hensynet til fornærmede og andres mulige krav mot den særreaksjonsdømte
tale mot utvisning.
Departementet bemerker i proposisjonen at lovforslaget
ikke åpner for at flere særreaksjonsdømte utlendinger skal utvises,
men legger til rette for en raskere gjennomføring av utvisningsvedtak
overfor denne gruppen. I så måte synes det ikke helt treffende at
lovforslaget bidrar til at det blir vanskeligere for fornærmede å
få erstatning enn uten en slik tilretteleggelse for utvisning av
særreaksjonsdømte. Departementet opprettholder derfor konklusjonen
i høringsnotatet om at lovforslaget ikke nødvendiggjør lovendringer
for å styrke fornærmede og andres rett til erstatning.
Det vises i proposisjonen til at av hensyn til
den samfunnsfare vedkommende representerer i Norge, er det også
grunn til å anta at det kan være behov for å gi myndighetene i mottakerstaten opplysning
om vedkommendes kriminelle fortid og farepotensial. Departementet
vurderte derfor også om det kunne være behov for lovendringer for
å legge til rette for slik informasjonsutveksling.
Regler om behandling av opplysninger i politi
og påtalemyndighet er nedfelt i politiregisterloven 28. mai 2010
nr. 16. Loven § 23 knesetter hovedregelen om taushetsplikt for enhver
som er ansatt i eller utfører tjeneste eller arbeid for politiet
eller påtalemyndigheten. Taushetsplikten er ikke til hinder for
at opplysninger utleveres til utenlandsk politi i samsvar med § 22
første ledd:
«Opplysninger kan utleveres til utenlandske myndigheter
til formål som nevnt i § 26. Opplysninger kan også utleveres til
utenlandske samarbeidende politimyndigheter og sikkerhets- og etterretningstjenester
for å avverge eller forebygge lovbrudd eller dersom det er nødvendig for
å verifisere opplysningene. Bestemmelsene i § 27 tredje og femte
ledd gjelder tilsvarende.»
Henvisningen til § 27 tredje ledd innebærer
at det skal foretas en konkret vurdering av om utleveringen er forholdsmessig.
Disse bestemmelsene trådte i kraft 1. juli 2014 og
åpner for informasjonsutveksling mellom norsk politi og politimyndigheter
i andre land i saksforhold av denne karakter. Utenlandske politimyndigheter
som samarbeider om mottak av en særreaksjonsdømt, er «samarbeidende», og
formålet med utleveringen er å «avverge eller forebygge lovbrudd»
i mottakslandet.
Det vises i proposisjonen til at ingen høringsinstanser
har hatt merknader til dette.
Departementet opprettholder således vurderingen
i høringsnotatet om at det ikke er behov for lovendringer for å
legge til rette for utveksling av opplysninger mellom justismyndighetene.
I proposisjonen redegjøres det for høringsinstansenes
syn på økonomiske og administrative konsekvenser.
Departementet anser at lovforslaget legger til rette
for at noen flere særreaksjonsdømte kan utvises fra landet. Frigjøring
av institusjonsplasser betyr lettelser for den institusjonen der
vedkommende gjennomførte særreaksjonen. Helsemyndighetene vil på
den annen side kunne få noe merarbeid med fremleggelse av informasjon
til helse- og omsorgstjenesten i mottakerstaten. Likeledes antas
at vedtaket om utvisning i slike saker er noe mer ressurskrevende
for utlendingsmyndighetene enn vanlig.
Det vises i proposisjonen til at for politi
og utlendingsmyndighet antas ikke lovforslaget å innebære vesentlig
merarbeid. Ressursbruk knyttet til gjennomføringen av utvisningsvedtaket
ville påløpt uansett – lovforslaget bidrar bare til en raskere retur.
Det kan riktignok påløpe noe større kostnader enn vanlig i forbindelse
med uttransporteringen, for eksempel til medisinsk bistand. Dette
gjelder imidlertid så få saker at kostnadene kan dekkes innenfor
eksisterende budsjettrammer.
Dersom utlendingen vender tilbake til riket,
og særreaksjonen trer i kraft igjen, vil det påløpe kostnader for
den aktuelle institusjonen vedkommende tilbakeføres til, samt for
politi og påtalemyndighet i forbindelse med vurderingen av hvorvidt
reaksjonen skal opprettholdes eller ikke. En går i proposisjonen
imidlertid ut fra at dette bare vil være aktuelt i noen få saker
og uansett bety en besparelse sammenlignet med hva kostnadene ville
vært om utvisningsvedtaket ikke var blitt gjennomført.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jan Bøhler, Stine Renate Håheim, Stein Erik Lauvås, Helga Pedersen
og Eirik Sivertsen, fra Høyre, Frank J. Jenssen, Mudassar Kapur, Bjørn
Lødemel og Ingjerd Schou, fra Fremskrittspartiet, Mazyar Keshvari og
lederen Helge André Njåstad, fra Kristelig Folkeparti, Geir S. Toskedal, fra
Senterpartiet, Heidi Greni, fra Venstre, André N. Skjelstad, og
fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, imøteser
at det legges frem forslag til lovendringer for å forenkle gjennomføringen
av utvisningsvedtak som gjelder utlendinger som er dømt til tvungen
omsorg eller tvungent psykisk helsevern. I dag synes gjennomføringen
av et utvisningsvedtak mot en utlending som er idømt en strafferettslig
særreaksjon, å være meget komplisert. Resultatet er at flere blir
sittende lenger i en institusjon enn nødvendig.
Komiteen understreker at det
er en forutsetning at utvisning skjer under tilbørlig hensyn til utlendingen,
det norske samfunnet, samt det samfunnet vedkommende skal tilbakeføres
til.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
har merket seg at departementet har sett nærmere på om og eventuelt hvilke
regelendringer som kan tilskynde at utsendelsen gjennomføres raskt
og på en totalt sett god måte.
Flertallet er tilfreds med at
det foreslås endringer i utlendingsloven som gir en nærmere anvisning
på behandlingen av saker om utvisning av utlendinger som er idømt
en strafferettslig særreaksjon.
Komiteen har videre
merket seg at det foreslås en endring i straffeloven som omhandler
midlertidig opphør av den strafferettslige særreaksjonen som følge
av utvisningen.
Komiteen er innforstått med at
overføring til fortsatt utholdelse av særreaksjonen i en annen stat
i praksis er meget vanskelig å få til.
Komiteen har også merket seg
at det foreslås en særskilt hjemmel i helsepersonelloven som åpner
for overføring av helseopplysninger til utlendingsmyndighetene i
forbindelse med behandlingen av utvisningssaken, samt til helse-
og omsorgstjenesten i den staten utlendingen skal utvises til.
Komiteen er enig i at dette kan
være avgjørende for gjennomføringen av utvisningsvedtaket og dessuten
også muliggjøre tilretteleggelse for best mulig oppfølging av domfelte
der.
Komiteen finner grunn til å understreke
at et vedtak om utvisning er en forvaltningsmessig reaksjon som
innebærer en plikt til å forlate landet. Samtidig gis det et varig
eller tidsbegrenset forbud mot senere innreise til Norge.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, har gjort seg kjent med de ulike høringsuttalelser.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
har merket seg at departementet mener det kan bidra positivt til samfunnsinkluderingen
av det store flertallet lovlydige innvandrere at det finnes utlendingsrettslige
reaksjonsmuligheter overfor de relativt få som bryter forutsetningene
for opphold i Norge.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, er enig i at adgang til utvisning også kan
ha en allmennpreventiv effekt. Trusselen om utvisning kan i seg
selv forebygge uorden og kriminalitet.
Komiteens medlemmer fra Venstre
og Sosialistisk Venstreparti er enig i at trusselen om utvisning
kan ha forebyggende effekt overfor potensielle lovovertredere med
normal skyldevne. Disse medlemmer mener ikke at allmennpreventive
og individualpreventive hensyn har noen vekt i saker der gjerningspersonen har
vært uten skyldevne.
Komiteen har videre
merket seg at departementet mener begrunnelsen for utvisningsinstituttet
er hensynet til at samfunnet kan beskyttes mot personer som antas
å utgjøre en samfunnsfare.
Komiteen er kjent med at utvisning
ikke er en straffereaksjon, og at hensynene bak utvisning ikke er
de samme som de som gjør seg gjeldende i vurderingen av straffbarhetsspørsmålet.
Komiteen har merket seg departementets
vurdering når det gjelder at tvungent psykisk helsevern og tvungen
omsorg opphører enten ved dom eller ved beslutning fra påtalemyndigheten. I
motsetning til sivilrettslig tvungent psykisk helsevern har helsetjenesten
ikke myndighet til å vedta opphør av det tvungne vernet som er etablert
ved dom.
Komiteen har videre merket seg
at utgangspunktet i internasjonal strafferett er at straff skal fullbyrdes
i den staten hvor dommen er avsagt. Det innebærer at en straff som
er idømt i Norge skal sones her. Dersom domfelte er en utlending som
er endelig utvist, skal vedkommende normalt forlate landet etter
endt soning. Rehabiliteringshensyn og sosiale forhold gjør det hensiktsmessig
å overføre domfelte til fortsatt straffegjennomføring i vedkommendes
hjemland eller en annen stat vedkommende har tilknytning til.
Komiteen understreker at slik
overføring som hovedregel forutsetter at både den domfelte og den
aktuelle staten samtykker, og at reglene gjelder hovedsakelig innenfor
land i Europa. Ved overføring til Norge skal fortsatt fullbyrdelse
av dommen skje etter norsk rett, dvs. i henhold til straffegjennomføringsloven
for så vidt gjelder gjennomføring av fengselsstraff.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser ellers til de vurderinger
som er gjort i proposisjonen.
Komiteen påpeker at
utvisning av særreaksjonsdømte utlendinger bare vil kunne skje innenfor
rammene av våre internasjonale forpliktelser.
Komiteen har merket seg at særreaksjonen utholdes
fordi det anses nødvendig for å verne samfunnet mot fare for at
domfelte på ny skal begå en alvorlig straffbar handling.
Reaksjonen er idømt i Norge og etter norsk rett, og
en naturlig forståelse av lovens ordlyd tilsier at det først og
fremst er trusselen mot det norske samfunnet som er avgjørende.
Komiteen har vært opptatt av
og understreker at ved utvisning skal imidlertid også sikkerheten i
det samfunnet vedkommende skal utvises til, hensyntas. Slike saker
kompliseres ytterligere av at dem dette gjelder, er personer som
trenger et psykiatrisk helsetilbud og som nå mottar dette i Norge.
Komiteen understreker at å avbryte
behandlingen for å sendes ut av landet kan forverre situasjonen.
Hensynet til den domfeltes helse samt til det samfunnet som domfelte
skal utvises til, vil i en del tilfeller bety at en viss behandlingstid
i Norge er påkrevd.
Komiteen finner grunn til å minne
om at internasjonale forpliktelser knesetter minimumskrav til forholdene
i den staten det er aktuelt å utvise vedkommende til.
Komiteen forutsetter at Norge
følger sine internasjonale forpliktelser om forsvarlige forhold i
landet vedkommende utvises til, og at norske myndigheter er forpliktet
til å innhente og forholde seg til troverdig informasjon fra mottakerlandet,
både når det gjelder helsemessige forhold og utsikter til adekvat
oppfølging, og hva angår rettssikkerheten for personen det gjelder.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, har merket seg departementets
vurdering og at departementets utgangspunkt er at saker om utvisning
av personer som gjennomfører en strafferettslig særreaksjon, følger
de alminnelige reglene i utlendingsregelverket. Videre at det innebærer bl.a.
at det i nødvendig utstrekning skal innhentes informasjon om forholdene
i det landet utlendingen skal utvises til.
Komiteen mener at
regjeringen må følge nøye med på utviklingen i etterkant av lovendringen, med
sikte på rask korreksjon av regelverket dersom det skulle vise seg
å få urimelige konsekvenser.
Komiteens medlemmer fra Venstre
og Sosialistisk Venstreparti legger til grunn at menneskene
som lovforslaget vil gjelde, ofte vil være ressurssvake og i en
vanskelig livssituasjon. Disse medlemmer peker på
at avbrytelse av særreaksjon og utvisning vil utgjøre et betydelig
inngrep i den enkeltes liv og velferd. Disse medlemmer fremmer
derfor følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sikre at den som
står i fare for å få avbrutt en særreaksjon med sikte på utvisning,
får fri juridisk bistand.»
Forslag fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen sikre at den som
står i fare for å få avbrutt en særreaksjon med sikte på utvisning,
får fri juridisk bistand.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre slikt
vedtak til lov
om endringer i utlendingsloven m.m. (utvisning av særreaksjonsdømte
utlendinger)
I
I lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang til
riket og deres opphold her gjøres følgende endringer:
§ 72 skal lyde:
§ 72 Vedtaksmyndighetmv.i sak om utvisning
Vedtak om utvisning treffes av Utlendingsdirektoratet.
Saker om utvisning forberedes av politiet.
Før det treffes vedtak om utvisning av en utlending
som utholder en strafferettslig særreaksjon, skal det innhentes
uttalelse fra den faglig ansvarlige for særreaksjonen, jf. psykisk
helsevernloven § 1-4, om gjennomføringen av særreaksjonen og faren
for nye alvorlige lovbrudd. Uttalelsen skal forelegges påtalemyndigheten,
som skal gis anledning til å uttale seg om saken.
Kongen kan gi nærmere regler i forskrift.
Overskriften til § 124 skal lyde:
Innreiseforbud og vedtaksmyndighet mv.
§ 124 nytt fjerde ledd skal lyde:
Før det treffes vedtak om utvisning av en utlending
som utholder en strafferettslig særreaksjon, skal det innhentes
uttalelse fra den faglig ansvarlige for særreaksjonen, jf. psykisk
helsevernloven § 1-4, om gjennomføringen av særreaksjonen og faren
for nye alvorlige lovbrudd. Uttalelsen skal forelegges påtalemyndigheten,
som skal gis anledning til å uttale seg om saken.
Nåværende fjerde ledd blir nytt femte ledd.
II
I Almindelig borgerlig Straffelov 22. mai 1902 nr.
10 gjøres følgende endringer:
§ 39 b nytt femte ledd skal lyde:
Dersom en person som er idømt en særreaksjon, utvises
og forlater riket, opphører særreaksjonen midlertidig. Vender vedkommende
tilbake til riket, skal påtalemyndigheten avgjøre om reaksjonen
skal opprettholdes eller opphøre. Dersom påtalemyndigheten beslutter
opprettholdelse og det er gått mer enn tre år siden siste rettskraftige
dom, skal påtalemyndigheten bringe saken inn for tingretten, jf.
fjerde ledd.
§ 73 a fjerde punktum skal lyde:
§§ 71 fjerde ledd, 72 og 73 gjelder
tilsvarende så langt de passer.
§ 73 b annet og tredje punktum skal lyde:
Fristen beregnes etter lengden av den subsidiære fengselsstraffen
fastsatt etter § 28 a tredje ledd bokstav
b. §§ 71 fjerde ledd siste punktum,
72, 73 og 74 fjerde ledd gjelder tilsvarende så langt de passer.
III
I lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. skal
ny § 29 a lyde:
§ 29 a. Opplysninger
om særreaksjonsdømte utlendinger
Lovbestemt taushetsplikt er ikke til hinder for
at det gis nødvendige opplysninger om særreaksjonsdømte utlendinger
til utlendingsmyndighetene til bruk i en utvisningssak.
Ved utvisning av en utlending som utholder en strafferettslig
særreaksjon, er lovbestemt taushetsplikt ikke til hinder for at
det til helse- og omsorgstjenesten i mottakerstaten gis opplysninger
som er nødvendige for at mottakerstaten skal kunne vurdere vedkommendes
behov for helsemessig oppfølging eller behov for å underlegges en
behandling som kan beskytte samfunnet der mot gjentakelsesfare som nevnt
i straffeloven § 39 nr. 1 og nr. 2.
IV
Oslo, i kommunal- og forvaltningskomiteen, den
17. februar 2015
Helge André Njåstad | Ingjerd Schou |
leder | ordfører |