I proposisjonen ber regjeringen om Stortingets samtykke
til ratifikasjon av protokollen 30. april 2010 («2010-protokollen»)
til den internasjonale konvensjon 3. mai 1996 om ansvar og erstatning for
skade i forbindelse med sjøtransport av farlige og skadelige stoffer
(«1996 HNS-konvensjonen»). Ved å ratifisere protokollen vil Norge bli
bundet av 1996 HNS-konvensjonen som endret ved 2010-protokollen.
Konvensjonen fra 1996 og protokollen fra 2010 er vedtatt i FNs sjøfartsorganisasjon
IMO (International Maritime Organization). 1996 HNS-konvensjonen, med
de endringer som følger av 2010-protokollen, refereres i det følgende
til som «2010 HNS-konvensjonen». Det vises til egen innstilling
om samtykke-saken.
Videre foreslås i proposisjonen endringer i sjøloven
til gjennomføring av den konsoliderte 2010 HNS-konvensjonen i norsk
rett.
Med forslaget til gjennomføring av 2010 HNS-konvensjonen
i norsk rett følger departementet opp Sjølovkomiteens utredning
NOU 2004:21 Erstatningsansvar ved sjøtransport av farlig gods, med
de tillegg som følger av 2010-protokollen.
HNS-konvensjonen pålegger skipets eier et objektivt
ansvar som er begrenset oppad til et visst beløp pr. hendelse, og
som øker med skipets størrelse. Skipets eier plikter å ha forsikring
for dette ansvaret. Over beløpsgrensen for skipseierens ansvar skal
tapene dekkes av Det internasjonale fond for farlige og skadelige
stoffer (HNS-fondet). Erstatningsutbetalinger fra HNS-fondet skal
finansieres av en avgift som innkreves etter at det er skjedd en
ulykke. Avgiften skal betales av dem som gjennom det forutgående
året (eller tidligere år) har mottatt et visst kvantum av slike
stoffer som konvensjonen omfatter. På denne måten deles de økonomiske
konsekvensene av skader mellom sjøtransportnæringen og de involverte
lasteinteressene. Rederinæringen får økt ansvar, men vil fortsatt
være beskyttet mot et katastrofeansvar ved ansvarsbegrensningsregler
av samme type som gjelder for oljesølansvaret. Lasteinteressene bidrar
i form av avgiftene til HNS-fondet. HNS-fondets årlige administrative
kostnader skal også dekkes inn ved en avgift som nevnt.
2010-protokollen til HNS-konvensjonen ble undertegnet
av Norge med forbehold for ratifikasjon 25. oktober 2011.
Bakgrunnen for 2010-protokollen er først og fremst
at det oppsto vanskeligheter med å anvende 1996 HNS-konvensjonens
bestemmelser om ikrafttredelse. Dette knyttet seg særlig til det forhold
at de fleste statene som har sluttet seg til 1996 HNS-konvensjonen,
ikke har oppfylt sine plikter etter konvensjonen til å informere
IMOs generalsekretær om mottak av farlig gods i vedkommende stat.
Slik rapportering er sentral for ikrafttredelsen av konvensjonen
og for at konvensjonen kan fungere etter hensikten. Det ble som
følge av dette utarbeidet en endringsprotokoll som skulle løse disse
problemene. Protokollen retter også opp enkelte andre forhold knyttet
til 1996 HNS-konvensjonen, blant annet reglene om hvem som skal
være avgiftspliktig for LNG til HNS-fondet.
Departementet fremmer også forslag om å øke globalansvarsgrensene
i sjøloven § 175 nr. 2 og 3. Forslaget har sammenheng med at FNs
internasjonale sjøfartsorganisasjon 19. april 2012 vedtok å oppjustere
ansvarsgrensene i artikkel 6 nr. 1 bokstav a og b i 1996-protokollen
til London-konvensjonen 1976 om begrensning av ansvaret for sjørettslige
krav. Norge er part til den nevnte konvensjonen, som i norsk rett
er gjennomført i sjøloven kapittel 9. Som konvensjonspart er Norge
folkerettslig forpliktet til å gjennomføre tilsvarende endringer
i sin nasjonale lovgiving.
Videre er det foreslått retting av inkurier
i sjøloven §§ 182 b, 193 og 430.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jorodd Asphjell, Kari Henriksen, lederen Hadia Tajik og Lene Vågslid,
fra Høyre, Margunn Ebbesen, Hårek Elvenes, Peter Christian Frølich og
Anders B. Werp, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen og Ulf
Leirstein, fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, og fra
Senterpartiet, Jenny Klinge, viser til komiteens merknader og
samtykke i innstilling om ratifikasjon av protokollen 30. april
2010 («2010-protokollen») til den internasjonale konvensjon 3. mai
1996 om ansvar og erstatning for skade i forbindelse med sjøtransport
av farlige og skadelige stoffer («1996 HNS-konvensjonen»).
Komiteen bemerker at lovendringene
som fremkommer av Prop. 46 LS (2014–2015) er nødvendige i forbindelse
med ratifikasjonen av den nevnte protokollen.
Komiteen slutter seg også til
de foreslåtte rettingene av inkurier i sjøloven §§ 182b, 193 og 430.
For øvrig viser komiteen til
Prop. 46 LS (2014–2015), som er dekkende for komiteens syn.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre slikt
vedtak til lov
om endringer i sjøloven (erstatningsansvar ved
transport av farlig gods m.m.)
I
I lov 24. juni 1994 nr. 39 om sjøfarten gjøres følgende
endringer:
§ 173 nr. 2 skal lyde:
2) krav i anledning oljesøl av den art som er nevnt
i §§ 191 og 207,og krav i anledning
skade som nevnt i § 211;
§ 175 nr. 1 til 3 skal lyde:
1) For krav i
anledning personskade tilføyet skipets egne passasjerer er ansvarsgrensen
250 000 SDR multiplisert med det antall passasjerer som skipet ifølge
sitt sertifikat har adgang til å føre.
2) For andre krav i anledning av personskade
er ansvarsgrensen 3 020 000 SDR. For skip med
tonnasje på mer enn 2.000 tonn forhøyes ansvarsgrensen slik:
for hvert tonn fra 2.001 til 30 000 tonn, med 1208 SDR,
for hvert tonn fra 30.001 til 70.000 tonn, med 906 SDR,
og
for hvert tonn over 70.000 tonn, med 604 SDR.
3) Ansvarsgrensen for alle andre krav,
samt udekket rest av krav som nevnt i nr. 2, er 1 510 000 SDR. For
skip med tonnasje på mer enn 2.000 tonn forhøyes ansvarsgrensen
slik:
for hvert tonn fra 2.001 til 30.000 tonn, med 604 SDR,
for hvert tonn fra 30.001 til 70.000 tonn, med 453 SDR,
for hvert tonn over 70.000 tonn, med 302 SDR.
§ 182 b første ledd skal lyde:
Utenlandsk skip som ikke har slikt sertifikat som nevnt
i § 182 a, kan bortvises fra norske havner av Sjøfartsdirektoratet.
Blir et utenlandsk skip bortvist, skal Sjøfartsdirektoratet foreta
notifikasjon om bortvisningen i henhold til direktiv 2009/20/EF.
§ 193 skal lyde:
§ 193 Kanalisering av ansvar
m.m.
Erstatningskrav mot skipets eier for forurensningsskade
kan bare fremsettes etter reglene i dette kapittelet.
Erstatningskrav for forurensningsskade kan ikke gjøres
gjeldende mot:
a) medlem av besetningen, ansatte hos eieren eller andre
som eieren svarer for,
b) losen eller en annen person som utfører tjeneste for
skipet,
c) rederen eller disponenten hvor disse ikke eier skipet,
samt enhver befrakter, sender, avlaster, eier eller mottaker av
lasten,
d) noen som utfører berging med samtykke fra skipets side
eller på oppdrag av offentlig myndighet,
e) noen som treffer tiltak for å avverge eller begrense
skade eller tap som er omfattet av § 191, eller
f) ansatte hos personer som er omfattet av bokstav b, c,
d og e, eller andre som personer som nevnt i bokstav b, c, d eller
e svarer for, unntatt person som selv har voldt skaden ved forsett
eller grov uaktsomhet, og med forståelse av at slik skade sannsynligvis
ville oppstå.
Regressansvar for forurensningsskade
kan ikke gjøres gjeldende mot noen som omfattes av reglene i andre
ledd bokstav a, b, d, e eller f, med mindre vedkommende har voldt
skaden forsettlig eller grovt uaktsomt og med forståelse av at slik
skade sannsynligvis ville oppstå. For regress ellers gjelder alminnelige
rettsregler.
Nytt kapittel 11 skal lyde:
Kapittel 11. Ansvar for skade voldt av farlig gods etter den
internasjonale konvensjon om ansvar og erstatning for skade i forbindelse
med sjøtransport av farlige og skadelige stoffer, 1996, som endret
ved protokoll av 2010
§ 211 Definisjoner
Med farlig gods forstås i dette kapittel:
a) olje som transporteres i bulk, som
definert i regel 1 i vedlegg 1 til internasjonal konvensjon om hindring
av forurensning fra skip, 1973, som endret ved protokoll av 1978,
med senere endringer,
b) skadelige flytende stoffer som transporteres
i bulk, som definert i regel 1.10 i vedlegg II til internasjonal
konvensjon om hindring av forurensning av skip, 1973, som endret
ved protokoll av 1978, med senere endringer, og de stoffer og blandinger
som inntil videre er klassifisert som forurensningskategori X, Y,
eller Z etter regel 6.3 i nevnte vedlegg II,
c) farlige, flytende stoffer som transporteres
i bulk, og som er oppført i kapittel 17 i internasjonal kode for
bygging og utrustning av skip som transporterer farlige kjemikalier
i bulk, med endringer, og de farlige produkter som det er gitt foreløpige
regler for lastehåndtering for, etter reglene i kodens punkt 1.1.6,
d) farlige og skadelige stoffer, materialer eller
gjenstander i pakket form som er omfattet av internasjonal kode
for transport av farlig gods (IMDG-koden), med endringer,
e) flytende gasser som er oppført i kapittel 19
i internasjonal kode for bygging og utrustning av skip som transporterer
flytende gasser i bulk, med endringer, og de produkter som det er
gitt foreløpige regler for lastehåndtering for, etter reglene i
kodens punkt 1.1.6,
f) flytende stoffer som transporteres som last
i bulk med antennelsestemperatur som ikke overstiger 60 °C, målt
ved prøve i lukket beholder,
g) faste bulklaster med farlige kjemiske egenskaper som
omfattes av den internasjonale koden for transport av faste bulklaster
(IMSBC-koden), med endringer, i den utstrekning disse stoffene i pakket
form ville være omfattet av internasjonal kode for transport av
farlig gods (IMDG-koden) i kraft i 1996,
h) rester fra forutgående bulktransport av stoffer som
nevnt i bokstavene a til c og e til g i oppregningen her.
Med skip forstås i dette kapittel ethvert sjøgående fartøy
eller annen flytende innretning på sjøen.
Med HNS i bulk forstås stoffer som er omfattet
av bokstav a til c og e til h i første ledd. Med pakket HNS forstås
stoffer som er omfattet av bokstav d i første ledd.
Med eier forstås for registrert skip den som står oppført
i skipsregisteret som eier, eller, hvis skipet ikke er registrert,
den som eier skipet. Eies skipet av en stat, gjelder § 191 femte
ledd annet punktum tilsvarende.
Med sjøtransport forstås i dette kapittelet tiden fra
godset ved lasting kommer inn i skipet eller i noen del av dets
innretninger, og til godset ved lossing ikke lenger er i skipet
eller noen del av dets innretninger. Blir skipets utstyr ikke brukt
ved lastingen eller lossingen, begynner og slutter perioden når
godset bringes over skipssiden.
Med HNS-konvensjonen forstås den internasjonale
konvensjon 3. mai 1996 om ansvar og erstatning for skade ved sjøtransport
av farlige og skadelige stoffer som endret ved protokollen 30. april
2010.
Med HNS-fondet forstås Det internasjonale erstatningsfond
som etableres ved HNS-konvensjonen.
Med konvensjonsstat forstås i dette kapittel stat som
er tilsluttet HNS-konvensjonen.
§ 212 Objektivt ansvar for skipets
eier
Skipets eier er uansett skyld ansvarlig for skade som
er voldt ved sjøtransport av farlig gods, og som skyldes de farlige
egenskapene ved godset. Ansvaret for skade oppstått ved en serie
hendelser med samme opphav påhviler den som er eier ved den første
hendelsen. Er skaden oppstått ved en hendelse som involverer to
eller flere skip som hver for seg transporterer farlig gods, er
hver eier ansvarlig, men slik at eierne hefter solidarisk for skade
som ikke med rimelighet kan henføres til et bestemt skip.
Med skade forstås i dette kapittel:
a) tap av menneskeliv eller personskade
oppstått om bord eller utenfor skipet,
b) tap av eller skade på eiendom utenfor skipet,
c) tap eller skade ved forurensning av miljøet,
d) utgifter, skade eller tap som følge av rimelige
tiltak som er truffet etter en hendelse som forårsaker eller medfører
umiddelbar og betydelig fare for skade som nevnt i bokstav a til
c, og som har til formål å avverge eller begrense slik skade.
Skade ved forringelse av miljøet, jf. bokstav
c, omfatter i tillegg til tapt fortjeneste likevel bare utgifter
til rimelige tiltak for gjenoppretting som har vært eller vil bli
foretatt.
Reglene i dette kapittel gjelder ikke:
a) forurensningsskade som omfattes av
§ 191,
b) skade voldt av radioaktivt materiale som nevnt
i HNS-konvensjonen artikkel 4 nr. 3 bokstav b,
c) erstatningskrav i henhold til kontrakt om sjøtransport
av gods eller passasjerer,
d) yrkesskadeerstatning eller ytelser fra folketrygden
og tilsvarende krav etter rettsreglene her i riket eller fremmed
stat for så vidt bestemmelsene i §§ 211 til 227 er uforenlige med
de regler som ellers gjelder for slike krav.
Er det ikke mulig på rimelig måte å skille mellom skade
voldt av farlig gods og skade voldt på annen måte, skal det legges
til grunn at den samlede skaden er forårsaket av farlig gods. Dette
gjelder ikke i den utstrekning det foreligger forurensningsskade
som er omfattet av § 191, eller skade voldt av radioaktivt materiale
som nevnt i HNS-konvensjonen artikkel 4 nr. 3 bokstav b.
§ 213 Ansvarsfritak
Reglene om ansvarsfritak og om lemping av ansvaret
i § 192 gjelder tilsvarende for ansvaret etter § 212.
Eieren er videre fri for ansvar dersom det godtgjøres
at senderen eller avlasteren har unnlatt å gi opplysninger om godsets
farlige eller skadelige egenskaper, og at dette helt eller delvis
har forårsaket skaden eller har ført til at eieren ikke har skaffet seg
forsikring som nevnt i § 218. Dette gjelder bare dersom verken eieren
eller noen ansatt eller andre som eieren svarer for, kjente eller
med rimelighet burde ha kjent til godsets farlige eller skadelige egenskaper.
§ 214 Kanalisering av ansvar
m.m.
Erstatningskrav mot skipets eier for skade etter § 212
kan bare fremsettes etter reglene i dette kapittelet.
Reglene om kanalisering av ansvar m.m. i § 193 annet
og tredje ledd gjelder tilsvarende for ansvaret etter § 212. Regelen
om at erstatningskrav ikke kan gjøres gjeldende, jf. § 193, skal
likevel ikke omfatte sender, avlaster, eier eller mottaker av lasten.
§ 215 Ansvarsbegrensning
For skade forårsaket av HNS i bulk er eierens
ansvar etter § 212 begrenset til 10 millioner SDR for skip med tonnasje
som ikke overstiger 2000 tonn. For skip med tonnasje på mer enn
2000 tonn økes ansvarsgrensen med:
a) 1500 SDR pr. tonn fra 2001 til 50
000 tonn, og
b) 360 SDR pr. tonn over 50 000 tonn.
Ansvarsgrensen kan likevel ikke i noe tilfelle overstige
100 millioner SDR.
For skade forårsaket av pakket HNS eller av både
HNS i bulk og pakket HNS, eller hvor det ikke lar seg fastslå om
skaden fra skipet er forårsaket av HNS i bulk eller pakket HNS,
er eierens ansvar etter § 212 begrenset til 11,5 millioner SDR for
skip med tonnasje som ikke overstiger 2000 tonn. For skip med tonnasje
på mer enn 2000 tonn økes ansvarsgrensen med:
a) 1725 SDR pr. tonn fra 2001 til 50
000 tonn, og
b) 414 SDR pr. tonn over 50 000 tonn.
Ansvarsgrensen kan likevel ikke i noe tilfelle overstige
115 millioner SDR.
Begrensningen gjelder alt ansvar etter § 212 i anledning
av samme hendelse eller serie av hendelser med samme opphav. For
sakskostnader og forsinkelsesrenter av de erstatningsbeløpene som
etter fordeling av begrensningsbeløpet skal utbetales til fordringshaverne,
hefter eieren uten begrensning.
§ 194 tredje og fjerde ledd gjelder tilsvarende.
§ 216 Begrensningsfond og begrensningssøksmål
En eier som vil begrense sitt ansvar i samsvar med
§ 215, må opprette et begrensningsfond ved den domstol hvor sak
om erstatning etter § 212 er reist eller i tilfelle kan reises.
Når fondet er opprettet, kan eieren eller en skadelidt reise begrensningssøksmål for
å få fastslått ansvaret og fordelt ansvarsbeløpet.
Fondet skal fordeles forholdsmessig på alle fordringer
oppstått ved samme hendelse eller serie av hendelser med samme opphav.
Ved fordelingen av fondet skal krav i anledning av tap av menneskeliv
og personskade ha fortrinnsrett til dekning. Fortrinnsretten gjelder
likevel ikke den del av summen av slike krav som overstiger to tredeler
av fondsbeløpet. § 176 tredje og fjerde ledd gjelder tilsvarende.
§ 195 tredje og fjerde ledd gjelder tilsvarende.
Har eieren opprettet begrensningsfond i samsvar med
HNS-konvensjonen i en annen konvensjonsstat, har det samme virkning
for eierens rett til ansvarsbegrensning som opprettelse av et fond
ved en norsk domstol.
§ 217 Oppheving av arrest m.m.
Når eieren har rett til å begrense sitt ansvar
etter § 215 og har opprettet et fond i samsvar med § 216, gjelder
reglene i § 196 første ledd tilsvarende.
Bestemmelsen i første ledd gjelder tilsvarende når
eieren har opprettet begrensningsfond i samsvar med HNS-konvensjonen
i en annen konvensjonsstat, forutsatt at kravshaveren har adgang
til den domstol eller myndighet som forvalter fondet, og dette faktisk er
tilgjengelig for kravshaveren.
§ 218 Forsikringsplikt, sertifikat
Eieren av norsk skip plikter å ha godkjent forsikring
eller annen sikkerhet som dekker ansvaret etter § 212 opp til de
grenser som er nevnt i § 215. Dette gjelder likevel ikke skip som
er mindre enn 500 tonn og som ikke fører farlig gods som last. Det
skal utstedes sertifikat som bekrefter at det foreligger slik forsikring
eller sikkerhet som kreves i første punktum. Uten gyldig sertifikat
må skipet ikke seile under norsk flagg.
Utenlandsk skip som anløper eller forlater havn eller
annen laste- eller losseplass i Norge eller på den norske del av
kontinentalsokkelen, og som fører farlig gods som last, plikter
å ha godkjent forsikring eller annen sikkerhet som dekker ansvaret
etter § 212 opp til de grenser som er nevnt i § 215. Er skipet registrert
i en konvensjonsstat, skal det ha sertifikat etter konvensjonen
som viser at det foreligger forsikring eller annen sikkerhet. Annet
punktum gjelder tilsvarende for skip registrert i en stat som ikke
er konvensjonsstat.
For skip som eies av den norske stat eller av
en annen stat, gjelder reglene i § 197 tredje ledd tilsvarende.
Departementet gir i forskrift nærmere regler om forsikring
og sikkerhetsstillelse, herunder om hvilke vilkår forsikringen eller
sikkerheten må oppfylle for å kunne godkjennes, samt om sertifikater
og deres form, innhold, utstedelse og gyldighet, herunder at en
institusjon eller organisasjon kan utstede sertifikat. Departementet
kan i forskrift gjøre unntak fra plikten til å ha sertifikat etter
første ledd for norske skip som ikke fører farlig gods.
§ 219 Sanksjoner mot forsømt
forsikringsplikt m.m.
Reglene i § 199 gjelder tilsvarende når et skip ikke
har påbudt forsikring eller annen sikkerhet eller påbudt sertifikat
etter reglene i § 218.
§ 220 Krav mot forsikringsgiveren
m.m.
Erstatningskrav etter § 212 kan reises direkte mot
den som har ytet forsikring eller stillet sikkerhet for eierens
erstatningsansvar (forsikringsgiveren). Forsikringsgiveren kan påberope
begrensning av ansvaret etter § 215 selv om eieren ikke har rett
til ansvarsbegrensning. § 200 første ledd tredje og fjerde punktum
gjelder tilsvarende.
Forsikringsgiveren kan opprette begrensningsfond
etter § 216 med samme virkning som om det var opprettet av eieren.
§ 200 annet ledd annet punktum gjelder tilsvarende.
§ 221 HNS-fondet
I tillegg til den erstatningen skadelidte kan
få etter §§ 212 og 220, har skadelidte rett til erstatning fra HNS-fondet
etter reglene i kapittel 3 i HNS-konvensjonen. HNS-konvensjonen
kapittel 3 gjelder som lov.
For HNS-fondets regresskrav mot skipets eier og dennes
forsikringsgiver gjelder § 214 første ledd og § 220 tilsvarende.
For fondets regress ellers gjelder alminnelige rettsregler.
§ 222 Avgifter til HNS-fondet
Den som i kalenderåret, i havn eller annen losseplass
innenfor norsk territorium, er mottaker av mer enn 20 000 tonn HNS
i bulk som transporteres som last om bord på skip, ikke medregnet
gods som omfattes av annet og tredje ledd, skal betale slike avgifter
til HNS-fondet som fondets organer fastsetter i samsvar med HNS-konvensjonen,
og stille slik sikkerhet for avgifter som måtte bli bestemt.
Avgiftsplikten til HNS-fondet etter første ledd skal
gjelde tilsvarende for den som i kalenderåret, i havn eller annen
losseplass innenfor norsk territorium, er mottaker av
a) mer enn 20 000 tonn faste bulklaster
som nevnt i § 211 første ledd bokstav g,
b) mer enn 20 000 tonn LPG (kondensert hydrokarbongass),
c) mer enn til sammen 150 000 tonn råolje eller
tunge fyringsoljer eller tunge destillater som definert i 1992-fondskonvensjonen
artikkel 1 nr. 3, og som for denne oljen er pliktig til å betale
avgifter til Det internasjonale erstatningsfond (1992) etter reglene
i § 202, eller
d) mer enn 20 000 tonn olje i bulk som ikke omfattes
av bokstav c, og som er opplistet i vedlegg I til internasjonal
konvensjon om hindring av forurensning fra skip, 1973, med senere
endringer.
Avgiftsplikten til HNS-fondet skal også gjelde
tilsvarende for den som i kalenderåret var mottaker av LNG-last
(flytende naturgass) om bord på skip, som ble losset ved en havn
eller annen losseplass i norsk territorium. Dersom mottakeren har
inngått avtale med den som var eier av lasten umiddelbart før lossing
i norsk territorium, om at det er eieren av lasten som skal betale
avgiftene til HNS-fondet etter første ledd, og mottakeren har informert
departementet om at en slik avtale eksisterer, skal likevel lasteeieren være
avgiftspliktig til fondet. Ved slik avtale er mottakeren ansvarlig
for å betale avgiften til fondet dersom eieren av lasten ikke gjør
det.
Som mottaker etter første ledd, annet ledd bokstav
a, b og d samt tredje ledd regnes den som fysisk mottar godset.
Dersom den som fysisk mottar godset, gjør dette på oppdrag av en
annen person som er undergitt en konvensjonsstats jurisdiksjon,
skal likevel oppdragsgiveren anses som mottaker hvis HNS-fondet
underrettes om hvem som er oppdragsgiver. Departementet kan i forskrift
fastsette nærmere regler om hva som skal regnes som slikt oppdrag
som er omfattet av annet punktum.
Dersom felles kontrollerte selskaper eller to
eller flere mottakere som står i nært interessefellesskap med hverandre,
innenfor norsk territorium mottar farlig gods som til sammen utgjør
avgiftspliktige mengder last etter reglene i første og annet ledd,
skal hver mottaker betale avgifter for det kvantum som den enkelte
har mottatt. Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser
om når nært interessefellesskap og felles kontrollerte selskaper
foreligger, herunder gjøre unntak fra første til tredje punktum.
Gods som er overført direkte eller i havn eller losseplass
fra et skip til et annet skip som ledd i sjøtransporten fra den
opprinnelige lastehavnen og til den endelige havnen eller losseplassen
(gods i transitt), skal anses mottatt i den endelige havnen eller losseplassen.
Om den endelige havnen eller losseplassen for gods i transitt er
utenfor norsk territorium, omfattes godset ikke av avgiftsplikten
etter paragrafen her.
Bestemmelsen gjelder ikke for Svalbard. Kongen kan
gi forskrifter om bestemmelsens anvendelse på Svalbard, og kan fastsette
særlige regler under hensyn til de stedlige forhold.
§ 223 Rapporteringsplikt
Den som etter reglene i § 222 er avgiftspliktig
til HNS-fondet, skal føre opptegnelser over mengder og typer farlig
gods som vedkommende er avgiftspliktig for. Opptegnelsene for et
kalenderår skal rapporteres til departementet innen 1. februar det
påfølgende året, eller innen en annen frist som departementet fastsetter
i forskrift.
Der det er inngått avtale som nevnt i § 222 tredje ledd
annet punktum om avgiftsplikten for LNG, påhviler rapporteringsplikten
etter første ledd uansett den som er mottaker av lasten, som også
skal rapportere om navn og adresse på den som er avgiftspliktig etter
avtalen.
Første ledd gjelder tilsvarende for den som i
kalenderåret i havn eller annen losseplass innenfor norsk territorium
er mottaker av 15 000 tonn farlig gods som nevnt i § 222 første
ledd og annet ledd bokstav a, b og d.
All relevant dokumentasjon om mottaket av farlig gods,
herunder dokumentasjon som gjelder oppdrag og interessefellesskap
som nevnt i § 222 tredje og fjerde ledd, skal gjøres tilgjengelig
for undersøkelse av den myndighet departementet bestemmer. Den som
har rapporteringsplikt etter bestemmelser gitt i eller i medhold
av første til tredje ledd, jf. sjette ledd, samt den som er involvert
i oppdrag og interessefellesskap som nevnt i første punktum i leddet
her, skal gi nødvendig bistand ved slike undersøkelser og gi slike
opplysninger og kopier av dokumenter mv. som myndigheten anmoder
om.
Departementet kan i forskrift pålegge personer nevnt
i første til tredje ledd å oppbevare i et visst antall år relevante
opptegnelser og dokumentasjon vedrørende mottaket av farlig gods.
Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om
rapporteringsplikten etter første til tredje ledd og undersøkelser
etter fjerde ledd, herunder regler som utfyller eller gjør unntak
fra bestemmelsene i denne paragraf, samt nærmere bestemmelser om
hvilken informasjon som skal rapporteres til departementet.
Departementet kan ilegge et foretak overtredelsesgebyr
dersom foretaket eller noen som har handlet på foretakets vegne,
overtrer bestemmelse gitt i eller i medhold av paragrafen her. Det
gjelder selv om ingen enkeltperson har utvist skyld. Departementet kan
i forskrift gi regler om utmåling av overtredelsesgebyr.
Bestemmelsen gjelder ikke for Svalbard. Kongen kan
gi forskrifter om bestemmelsens anvendelse på Svalbard, og kan fastsette
særlige regler under hensyn til de stedlige forhold.
§ 224 Norske domstolers kompetanse
Søksmål mot skipets eier eller dennes forsikringsgiver
om ansvar etter §§ 212 og 220 hører under norsk domstol dersom skade
er oppstått her i riket eller i norsk økonomisk sone, eller tiltak
er foretatt for å avverge eller begrense slik skade.
Søksmål som gjelder eierens eller forsikringsgiverens
ansvar etter §§ 212 og 220 for skade som nevnt i annet punktum i
leddet her, og som utelukkende er oppstått utenfor riket og utenfor
territoriet til en annen stat, kan reises her i riket når:
a) skipet er registrert her i riket,
b) eieren har sin bopel eller hovedforretningssted her
i riket, eller
c) begrensningsfond er opprettet ved norsk domstol.
Første punktum gjelder skade som nevnt i § 212 annet
ledd bokstav a og b samt utgifter, skade eller tap som nevnt i § 212
annet ledd bokstav d som gjelder slik skade, når skaden er forårsaket
av et stoff transportert om bord i et skip som er registrert i en kontraherende
stat.
En domstol som er kompetent etter første eller annet
ledd, kan pådømme alle krav vedrørende samme hendelse eller serie
av hendelser med samme opphav. Dette gjelder også krav i anledning
av skade oppstått utenfor riket.
Begrensningssøksmål, herunder søksmål om fordeling
av begrensningsfond, kan bare reises i riket når fondet er opprettet
ved norsk domstol. Søksmål reises ved domstol der fondet er opprettet.
§ 225 Søksmål m.m. vedrørende
HNS-fondet
Søksmål mot HNS-fondet om erstatning etter § 221
kan reises ved norsk domstol bare i tilfelle som nevnt i § 224 første
og annet ledd, og bare dersom søksmål mot skipets eier eller dennes
forsikringsgiver i anledning av samme skade ikke tidligere er reist i
en annen konvensjonsstat.
Er søksmål etter § 224 første eller annet ledd reist
mot skipets eier eller dennes forsikringsgiver, kan søksmål mot
HNS-fondet i anledning av samme skade bare reises ved samme domstol.
For øvrig kan søksmål mot HNS-fondet bare reises ved domstol hvor
søksmål etter § 224 første eller annet ledd kunne ha vært reist.
Tilsvarende gjelder søksmål om erstatning fra HNS-fondet i tilfelle
hvor det ikke er klarlagt hvilket skip som transporterte det farlige godset
som har voldt skaden.
HNS-fondet kan intervenere som part i enhver sak
mot skipets eier eller dennes forsikringsgiver om erstatning etter
dette kapittel og blir ved slik intervensjon bundet av dommen.
Når erstatningssak er reist mot skipets eier eller dennes
forsikringsgiver, kan hver av sakens parter ved brev varsle HNS-fondet
om saken. Brevet besørges sendt av retten som rekommandert brev
til fondets direktør. Har HNS-fondet fått slikt varsel i så god
tid at det effektivt har kunnet vareta sine interesser, blir det
bundet av rettskraftig dom i saken.
HNS-fondet kan reise søksmål her i riket i anledning
krav på avgift etter konvensjonen.
§ 226 Anerkjennelse og fullbyrding
av utenlandsk dom
Rettskraftig dom mot skipets eier eller dennes forsikringsgiver
har bindende virkning her i riket og kan fullbyrdes her når den
er tvangskraftig, såfremt dommen er avsagt i en konvensjonsstat
og av en domstol som er kompetent til å avgjøre saken etter artikkel
38 i HNS-konvensjonen.
Tilsvarende gjelder dom mot HNS-fondet som er avsagt
i en konvensjonsstat eller i en stat der HNS-fondet har sitt sete,
dersom domstolen er kompetent til å avgjøre saken etter artikkel
39 i HNS-konvensjonen.
§ 227 Virkeområde
Reglene i dette kapittelet gjelder:
a) ansvaret for skade voldt av farlig
gods som er transportert i skip som last, og som er oppstått her i
riket eller innenfor territoriet til annen konvensjonsstat,
b) ansvaret for skade som omfattes av § 212 annet ledd
bokstav c (forurensningsskade), som er voldt av farlig gods som
er transportert i skip som last, og som er oppstått i norsk økonomisk
sone eller i økonomisk sone til en annen konvensjonsstat, eller,
for stat som ikke har opprettet slik sone, i et område som nevnt
i § 206 annet ledd,
c) ansvaret for skade som omfattes av § 212 annet ledd
bokstav a og b som er oppstått utenfor riket og territoriet til
annen stat, dersom skaden er voldt av farlig gods transportert som
last i skip registrert her i riket eller i annen konvensjonsstat eller,
hvis skipet ikke er registrert, i skip som kan føre en konvensjonsstats
flagg,
d) tiltak for å avverge eller begrense skade som nevnt
i bokstav a til c, uansett hvor tiltaket er satt i verk.
Reglene i dette kapittelet gjelder ikke for krigsskip
eller andre skip som eies eller brukes av en fremmed stat, og som
på det tidspunkt da skade ble voldt av farlig gods, utelukkende
brukes i statlig ikke-kommersielt øyemed. §§ 212 til 215 gjelder
likevel når skade er oppstått her i riket eller i norsk økonomisk sone,
eller det er truffet tiltak for å avverge eller begrense slik skade.
§ 231 første ledd første punktum skal lyde:
Reglene i dette kapittel gjelder begrensningsfond som opprettes
etter § 177 (globalfond), § 195 (oljeskadefond etter 1992-ansvarskonvensjonen), § 216 (begrensningsfond
etter HNS-konvensjonen), samt etterfølgende begrensningssøksmål.
§ 232 nye femte og sjette ledd skal lyde:
Begrensningsfond etter HNS-konvensjonen skal tilsvare
ansvarsbeløpet etter § 215.
Rentetillegget for krav som nevnt i fjerde og
femte ledd, skal anses som en del av det erstatningskrav som skal
dekkes av Det internasjonale erstatningsfond (1992) og Det internasjonale
tilleggsfond (2003) etter § 201 og av HNS-fondet etter § 221.
§ 240 annet punktum skal lyde:
Søksmål kan reises av person som nevnt i § 177 tredje ledd
første punktum, § 195 første ledd annet punktum eller § 216
første ledd annet punktum.
§ 244 første ledd skal lyde:
Når samtlige tvister er avgjort, skal retten ved dom fordele
fondet etter reglene i § 176, § 195 eller § 216. Fordelingen
skjer på grunnlag av pålydende av hver fordring med tillegg av forsinkelsesrente
i henhold til alminnelige rettsregler.
§ 430 skal lyde:§ 430 Virkeområde og ufravikelighet
Reglene i §§ 411 til 417, § 418 a, §§ 419
til 429 og § 501 første ledd nr. 4 til 6 kan ikke ved forhåndsavtale
fravikes til skade for passasjeren
a) i innenriksfart i Norge, Danmark, Finland eller Sverige
eller ved befordring til eller fra noen av disse stater, uansett
om befordringen for øvrig er undergitt fremmed rett;
b) ved annen befordring dersom alminnelige norske lovvalgsregler
medfører at befordringen er undergitt norsk rett.
Ny § 503 a skal lyde:§ 503 a Foreldelse etter kapittel 11
Krav om erstatning etter §§ 212 og 220 faller bort
dersom søksmål ikke er reist innen tre år fra den dag da skadelidte
kjente eller med rimelighet burde ha kjent til skaden og hvem som
eide skipet.
Krav på erstatning fra HNS-fondet etter § 221 faller
bort dersom søksmål ikke er reist eller prosessvarsel etter § 225
fjerde ledd avsendt til fondet innen tre år fra den dag da skadelidte
kjente eller med rimelighet burde ha kjent til skaden.
Krav på erstatning som nevnt i første og annet ledd
faller i alle tilfelle bort dersom søksmål ikke er reist innen ti
år fra den dag da den hendelsen som forårsaket skaden, inntraff.
Oppsto skade ved en serie av hendelser med samme opphav, regnes
fristen fra dagen for den siste av hendelsene.
§ 505 annet punktum skal lyde:
Den skal omregnes til norske penger etter kronens verdi
uttrykt i SDR den dag da betaling finner sted eller begrensningsfond
opprettes etter kapittel 9, 10 eller 11.
II
1. Loven gjelder fra den tid Kongen
bestemmer. Endringene i sjøloven §§ 182 b, 193, 223 og 430 trer
likevel i kraft straks. For øvrig kan Kongen sette i kraft de enkelte
bestemmelsene til forskjellig tid.
2. Reglene om ansvar og forsikring i sjøloven
kapittel 11 får bare anvendelse på hendelser som inntreffer etter
ikrafttredelsen av §§ 212 og 218.
3. Departementet kan gi nærmere overgangsregler.
Oslo, i justiskomiteen, den 3. mars 2015
Hadia Tajik | Jenny Klinge |
leder | ordfører |