I proposisjonen fremmes forslag til endringer
i arbeidsmiljølovens regler om arbeidstid, aldersgrenser, kollektiv
søksmålsrett og straff, og allmenngjøringslovens straffebestemmelser.
Forslagene til endringer i arbeidsmiljølovens regler
om arbeidstid gjelder flere bestemmelser. Det foreslås å øke adgangen
til å avtale gjennomsnittsberegning av den alminnelige arbeidstiden, og
utvider samtidig Arbeidstilsynets og Petroleumstilsynets adgang
til å gi dispensasjoner. Videre foreslås det å øke grensene for
pålagt og avtalt arbeidstid noe, beregningsbrøken for beredskapsvakt
foreslås endret og adgangen til å arbeide på søn- og helgedager
utvides noe.
Når det gjelder forslag til endringer i arbeidsmiljølovens
regler om opphør av arbeidsforhold grunnet alder foreslås det å
heve lovens alminnelige grense fra 70 år til 72 år. Videre foreslås det
at virksomhetenes adgang til å ha (lavere) bedriftsinterne aldersgrenser
for opphør som hovedregel ikke kan være lavere enn 70 år. Det vil
være adgang til å ha lavere aldersgrense når det er nødvendig av
hensyn til helse eller sikkerhet på arbeidsplassen.
Det forventes at levealderen fortsatt vil øke,
og stadig flere ønsker å jobbe lenger. Det vil derfor legges til
rette for en videre gjennomgang av dette området, herunder behovet
for tilpasninger i arbeidslivet, i samråd med partene.
Kollektiv søksmålsrett for fagforeninger ved ulovlig
innleie ble innført i arbeidsmiljøloven i 2013. Flere har pekt på
at reglene om søksmålsrett for fagforeninger om ulovlig innleie
bryter med grunnleggende prinsipper i vårt rettssystem. De sterke
faglige og juridiske innvendingene som kom frem mot denne bestemmelsen
gjør at det fremmes forslag om å oppheve regelen.
Det foreslås videre, som ledd i innsats mot
arbeidslivskriminalitet, å skjerpe strafferammene for alvorlige
brudd på arbeidsmiljøloven og allmenngjøringsloven. Det foreslås
å fjerne straffansvaret for de deler av arbeidsmiljøloven hvor overtredelser
i praksis ikke er blitt straffeforfulgt.
Forslagene til endringene ble sendt på høring 25. juni
2014. Det er mottatt totalt 205 høringsuttalelser i saken.
Det vises til proposisjonens kapitler 3–6 der høringsforslagene
og høringsuttalelsene er nærmere redegjort for.
Når det gjelder merknader til de enkelte bestemmelsene,
er dette redegjort for i proposisjonens kapittel 8.
Som ledd i komiteens saksforberedelse ble det 21. januar
2015 avholdt felles høring med Prop. 39 L (2014–2015) om endringer
i arbeidsmiljøloven og sosialtjenesteloven (adgang til midlertidig
ansettelse mv. og vilkår om aktivitet for stønad til livsopphold).
Vedlagt innstillingen følger en oversikt over dem som deltok på
høringen.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Dag Terje Andersen, Fredric Holen Bjørdal, Lise Christoffersen og Anette
Trettebergstuen, fra Høyre, Stefan Heggelund, lederen Arve Kambe,
Bente Stein Mathisen og Bengt Morten Wenstøb, fra Fremskrittspartiet,
Tor André Johnsen og Erlend Wiborg, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen,
fra Venstre, Sveinung Rotevatn, og fra Sosialistisk Venstreparti,
Kirsti Bergstø, viser til Prop. 48 L (2014–2015) om endringer
i arbeidsmiljøloven og allmenngjøringsloven (arbeidstid, aldersgrenser, straff
mv.).
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at regjeringen
i denne proposisjonen legger frem forslag til endringer i arbeidsmiljølovens
regler om arbeidstid, aldersgrenser, kollektiv søksmålsrett, straff
og allmenngjøringslovens straffebestemmelser. Flertallet viser
til at forslagene er en del av regjeringens samlede politikk for
å legge til rette for et trygt, fleksibelt og familievennlig arbeidsliv
med plass til alle.
Flertallet har merket seg at
lovens formål er foreslått videreført av regjeringen, og flertallet støtter
dette. Formålet er å sikre et arbeidsmiljø som gir grunnlag for
en helsefremmende og meningsfylt arbeidssituasjon, som gir full trygghet
mot fysiske og psykiske skadevirkninger, og med en velferdsmessig
standard som til enhver tid er i samsvar med den teknologiske og
sosiale utvikling i samfunnet. I tillegg skal loven sikre trygge
ansettelsesforhold og likebehandling i arbeidslivet samt legge til
rette for tilpasninger i arbeidsforholdet knyttet til den enkelte
arbeidstakers forutsetninger og livssituasjon. Loven skal også gi
grunnlag for at arbeidsgiver og arbeidstakerne i virksomhetene selv kan
ivareta og utvikle sitt arbeidsmiljø i samarbeid med arbeidslivets
parter og med nødvendig veiledning og kontroll fra offentlig myndighet og
å bidra til et inkluderende arbeidsliv.
Flertallet viser til at arbeidsmiljøloven
dekker et svært vidt spekter av arbeidsgivere og arbeidstakere.
Loven skal gjelde for små enkeltmannsforetak og aksjeselskap og
for store virksomheter med tusenvis av ansatte. Loven gjelder både
i det offentlige og i det private, både lokalt, nasjonalt og for
internasjonale virksomheter i Norge. Flertallet vil
påpeke at det gir utfordringer at samme lov gjelder svært ulike virksomheter
i både størrelse, eierskap, konkurranseforhold nasjonalt og internasjonalt, fysisk
og stillesittende arbeid samt tjenester og produksjonsvirksomhet.
En stadig større del av arbeidsmarkedet er utsatt for økende internasjonal
konkurranse blant annet gjennom EØS-avtalen som sikrer fri bevegelighet
for arbeidstakere som omfatter alle medlemsland i EU og EFTA, unntatt
Sveits.
Flertallet mener at arbeidsmiljøloven
skal være en vernelov for alle ansatte i Norge, og være dynamisk
og endre seg i takt med arbeidslivets behov. Arbeidsmiljøloven har
vært endret mange ganger siden den ble innført av Stortinget i 1977.
Loven var resultatet av en omfattende revisjon av arbeidervernlovgivningen, og
omfatter som hovedregel alle arbeidstakere. Gjeldende arbeidsmiljølov
trådte i kraft 1. januar 2006. Utgangspunktet for den nye loven
ble lagt ved Arbeidslivslovutvalgets innstilling NOU 2004: 5 Et
arbeidsliv for trygghet, inkludering og vekst av 20. februar 2004.
Flertallet er tilhengere av trepartssamarbeidet mellom
staten, arbeidstakerorganisasjonene og arbeidsgiverorganisasjonene. Flertallet er tilhengere
av at arbeidslivet i Norge er organisert. Organiserte ansatte gjennom
fagforeninger og organiserte bedrifter gjennom arbeidsgiverforeninger
bidrar til stabilitet, struktur og seriøsitet i næringslivet. Flertallet er
også tilhengere av organisasjonsfrihet. Det er det enkelte mennesket
som selv må avgjøre om man er best tjent med medlemskap i en fagforening
eller om en bedrift ønsker å være medlem i en arbeidsgiverforening.
Fordelene vil være at begge parter kan få stordriftsfordeler
gjennom at gode løsninger kan bli felles løsninger gjennom for eksempel
tariffavtaler. Flertallet viser til at parten på
den ene siden i en tariffavtale alltid må være en fagforening, mens
parten på den andre siden er ofte en arbeidsgiverforening, men kan
også være en enkeltstående arbeidsgiver. Tariffavtaler er ikke bare
lønnssatser, men omhandler ofte også andre arbeidsforhold, som arbeidstid,
skiftarbeid og overtidsarbeid, oppsigelsesfrister, ferie, pensjon, permisjoner,
medbestemmelse, permittering, arbeidsklær mv. De overordnede tariffavtalene
inneholder gjerne også bestemmelser om forholdet mellom tariffpartene,
herunder fremgangsmåten ved tarifforhandlinger.
Flertallet viser til at det er
bred støtte i Stortinget for å kunne trekke fra store deler av fagforeningskontingenten
på skatten. I statsbudsjettet for 2015 ble det vedtatt å beholde fradraget
slik det var under det siste statsbudsjettet fra de rød-grønne,
samtidig som fradragsmuligheten ble utvidet til å gjelde alle fagforeninger,
ikke bare de store.
Flertallet er fornøyd med at
regjeringen vil jobbe for et velfungerende trepartssamarbeid, bærekraftig
økonomisk vekst, høy produktivitet og høy trivsel blant arbeidstakerne.
Det vil sikre et godt arbeidsliv for alle. Flertallet har
merket seg at regjeringen leverte på første forsøk da avtalen om
Inkluderende Arbeidsliv, IA-avtalen, ble vedtatt i begynnelsen av
2014. Videre har flertallet merket seg at lønnsoppgjøret
i staten i 2014 ble forhandlet og gjennomført på en god måte mellom
regjeringen som arbeidsgiver og de ulike fagforeningene. Flertallet er
også fornøyd med at regjeringen har lagt frem en strategi mot arbeidslivskriminalitet
sammen med partene i arbeidslivet, som en oppfølging til statsbudsjettet
for 2015 og forslagene om økte strafferammer i arbeidsmiljøloven
og allmenngjøringsloven som behandles i denne proposisjonen.
Mer enn 600 000 mennesker i yrkesaktiv alder står
helt eller delvis utenfor arbeidslivet. På sikt er dette ikke bærekraftig.
Som samfunn har vi behov for å øke tilgangen på arbeidskraft for
å løse viktige oppgaver og ruste Norge for fremtiden.
Flertallet viser til at regjeringen
i Sundvolden-erklæringen har som mål å ha et trygt og fleksibelt
arbeidsmarked som sikrer lav arbeidsledighet og høy sysselsetting.
Et velfungerende arbeidsmarked er avgjørende for at hver enkelt skal
kunne realisere sine drømmer og ambisjoner, og at det skal lønne
seg å jobbe. Flertallet deler regjeringens mål. En
aktiv arbeidsmarkedspolitikk skal stimulere til god tilgang på arbeidskraft,
motvirke avgang fra arbeidslivet til varige trygdeytelser og redusere
og forebygge arbeidsledighet. Norge er blant de land i verden med
høyest sysselsetting: 80 pst. av den voksne befolkningen er sysselsatt.
I EU er andelen til sammenlikning 68 pst. Antall sysselsatte personer
i Norge har vokst med 50 pst. siden 1970: fra 1,6 millioner til
2,7 millioner i 2013. 2/3 av veksten i sysselsettingen etter 2004
har kommet blant innvandrerne.
Flertallet viser til at Norge
har en velutviklet økonomi og høye inntekter. Etterspørselen etter tjenester
vokser raskere enn etterspørselen etter mat og industriprodukter.
For noen betyr økt inntekt at de ønsker å jobbe mer, siden det er lønnsomt.
For andre betyr økt inntekt at de ønsker å jobbe mindre og ha mer
fritid, siden de nå har fått bedre råd. Erfaringer fra de siste
to tiårene tyder på at befolkningen samlet sett ønsker å ta ut mye
av den økte inntekten i økt fritid. Det stiller krav til at arbeidsmiljøloven
kan tilby en økt fleksibilitet til arbeidslivet for å løse disse utfordringene.
Samtidig viser demografiske fremskrivninger at mangel på arbeidskraft
blir en av de store utfordringene i norsk arbeidsliv fremover. Det
blir færre arbeidstakere per pensjonist, og dermed færre til å sikre
samme velferdsnivå som i dag. Behovet for mer arbeidskraft og økt
produktivitet vil gjøre seg gjeldende innenfor flere yrker og sektorer. Flertallet viser til
at Kunnskapsdepartementet høsten 2013 satte i gang et treårig prosjekt
som skal bidra til å utvikle et system for analyse og formidling
av fremtidige kompetansebehov i Norge. Det treårige prosjektet tar
utgangspunkt i tilgjengelige beregninger av kompetansebehov, men
vil også se på andre relevante analyser. Prosjektet koordinerer
blant annet et oppdrag for Statistisk sentralbyrå (SSB) om beregninger
av fremtidig behov for arbeidskraft. Navs bedriftsundersøkelse fra
våren 2014 viser at den beregnede mangelen etter yrkesgruppe er
størst innen helse-, pleie- og omsorgsyrker. SSBs fremskrivninger
viser at mye av den høyere utdannede arbeidskraften i offentlig
sektor i Norge trengs innenfor utdanning og helse. Fremskrivningene
tyder på at det blir udekket etterspørsel etter både lærere og sykepleiere
frem mot 2030. SSBs fremskrivningsrapport viser udekket etterspørsel
etter arbeidskraft med videregående yrkesfaglig opplæring slik som bygg-
og anleggsfag frem mot 2030. Det vil alltid være usikkerhet knyttet
til kompetansebehovene i arbeidslivet.
Flertallet viser til fremskrivninger
gjort av Statistisk sentralbyrå (SSB). Med dagens deltakelse i arbeidslivet
og fremtidens befolkning ventes det at antall årsverk tilbudt i
arbeidsmarkedet vil øke fra 2 150 000 årsverk til 2 450 000 til
2030. Det er en vekst på rundt 14 pst. Fremtidens arbeidsstyrke
er beregnet basert på SSB sitt middelalternativ. Samlet er det ventet
en vekst på 300 000 årsverk frem til 2030. Behovet for arbeidskraft
avhenger av utviklingen på tilbudssiden og på etterspørselssiden. Flertallet viser
til at på tilbudssiden kan økt arbeidsinnvandring, økt gjennomsnittlig
arbeidstid, redusert sykefravær og redusert utenforskap bidra til
å øke tilbudet av arbeidskraft. Flertallet vil påpeke
at Norge har en stor nasjonal ressursmulighet i seniorer. Kombinert
med redusert sykefravær og færre utenfor det ordinære arbeidslivet
vil disse elementene kunne bidra til å redusere den økende knappheten
på arbeidskraft. På etterspørselssiden kan teknologiske fremskritt,
bedret folkehelse og omorganisering av offentlig sektor bidra til
at behovet for arbeidskraft i fremtiden vil vokse mindre enn ellers.
Flertallet er tilhenger av en
sterk arbeidsmiljølov hvor hovedregelen skal være fast ansettelse,
hvor rammene for arbeidstid skal videreføres, hvor fleksibiliteten
på arbeidsplassene kan bli større og hvor brudd på arbeidsmiljøloven
skal straffes strengere enn i dag. Flertallet mener
regjeringens forslag til endringer i arbeidsmiljøloven vil videreføre
og styrke fordelene bedrifter og ansatte har ved å være organisert
gjennom tariffavtaler. Mange arbeidsplasser og fagforeninger har
i dag utfordringer til å få folk til å stille som lokale tillitsvalgte
på arbeidsplassene, og organisasjonsgraden synker. Flertallet mener
forslagene som regjeringen har fremmet vil styrke makten til de
lokalt tillitsvalgte, noe som vil øke interessen for å stille til
valg som lokal tillitsvalgt.
Flertallet mener det er viktig
med gode fagforeninger, gode bedrifter, skolerte tillitsvalgte og
et godt arbeidsliv hvor en sterk arbeidsmiljølov og et sterkt arbeidstilsyn
bidrar til en bedre hverdag for alle i arbeidslivet. Flertallet mener
at regjeringens forslag bidrar til en mer moderne arbeidsmiljølov
som ruster Norge for fremtiden.
Flertallet viser til inngått
avtale mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og
Venstre 12. mars 2015, om endringer i arbeidsmiljøloven og sosialtjenesteloven
mv., som følger av Prop. 39 L (2014–2015) og Prop. 48 L (2014–2015). Flertalleter enige om endringer i de angjeldende
lover med hensikt å sikre økt fleksibilitet i arbeidslivet og gi
flere en sjanse til å komme inn i arbeidslivet. Det er et mål å bekjempe
utenforskapet og sikre at flere avtaler om alternative arbeidstidsordninger
kan avtales mellom partene lokalt. Flertalletviser til at de fire samarbeidspartiene
står sammen om endringer som vil gi nødvendig modernisering og fleksibilitet
til gode for arbeidstakerne og næringslivet. Flertalletmener i tillegg at fleksible arbeidstidsordninger
kan være et gode for både arbeidstakere og samfunnet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti peker på at den
overordnede tilstanden i norsk arbeidsliv er god, både kvantitativt
og kvalitativt. Norge har historisk sett lyktes bedre enn mange
andre land i å holde arbeidsledigheten lav og sysselsettingen høy.
Den norske arbeidslivsmodellen med god arbeidsmiljølovgivning og
et ordnet og godt trepartssamarbeid med sterke fagforeninger er
mye av årsaken til at kvaliteten i arbeidslivet er god for de aller
fleste, og preges av ryddige og gode arbeidsforhold. HMS-standarden
er generelt sett god, de fleste opplever god medvirkning og innflytelse
på arbeidet og får brukt og utviklet sin kompetanse. Modellen gjør
også at norske virksomheter er omstillingsdyktige, konkurransedyktige
og innovative.
Disse medlemmer viser til at
vi har utfordringer knyttet til blant annet sosial dumping, for
stor utstøting og for stort omfang av deltid og ufrivillig deltid
i norsk arbeidsliv.
Disse medlemmer er opptatt av
å løse arbeidslivets utfordringer slik at man ikke bare kan bevare,
men også forbedre, norsk arbeidsliv ytterligere, gi flere mulighet
til arbeid, øke tilgangen på arbeidskraft og sørge for at arbeidsforholdene
holder høy standard.
Disse medlemmer peker på de store
oppgavene velferdssamfunnet vårt står overfor i årene som kommer.
De forutsetter at flest mulig kan være i arbeid. Derfor er det viktig
med tiltak for å minske utstøting og uførhet som følge av sykdom
og skade, bekjempe useriøsitet i form av sosial dumping og arbeidslivskriminalitet.
En god arbeidsmiljølov er avgjørende, skal vi klare å møte disse
utfordringene og ruste norsk arbeidsliv for fremtiden.
Disse medlemmer viser til at
arbeidsmiljøloven er en helsevernlov som skal sikre et godt arbeidsmiljø,
trygge og rettferdige ansettelsesforhold, et inkluderende arbeidsliv
og samarbeid mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. I tillegg hensyntar
arbeidsmiljøloven bedrifter og virksomheters samt arbeidstakeres
behov for fleksibilitet. Disse medlemmer peker på
at arbeidsmiljøloven er endret en rekke ganger for å imøtekomme
arbeidslivets og samfunnets endringer, arbeidstaker- og givers behov.
Loven ble endret senest under den rød-grønne regjeringen med blant
annet innføring av rett til fleksitid og i 2013 med innføring av
blant annet rett til mertid for deltidsarbeidende og kollektiv søksmålsrett
som svar på to av vår tids store utfordringer.
Disse medlemmer viser til at
arbeidsmiljøloven bygger på arbeidsrettens objektive faglige fastslåelse
av at det i utgangspunktet ikke er et likevektsforhold mellom arbeidstaker-
og giver. Arbeidsgiver har naturlig nok, og skal ha, en sterk styringsrett
over arbeidskraften. For å ivareta et anstendig arbeidsliv og arbeidstakerens
interesser følger derav minimumsreguleringer knyttet til arbeidstid,
lønn og arbeidsmiljø gjennom arbeidsmiljøloven. Derav er også tradisjonen
med fagforeninger skapt, da arbeidstakere samlet bak en kollektiv
avtale er en mer jevnbyrdig forhandlingspartner i møte med en arbeidsgiver
med styringsrett.
Disse medlemmer peker på at den
norske arbeidsmiljøloven er av verdens mest fleksible arbeidslivslovverk,
som gir rom for lokale unntak og behov der arbeidstaker- og giver
ønsker det.
Disse medlemmer peker på at arbeidsmiljøloven
må hensynta alle delene av arbeidslivet, herunder at det norske
arbeidslivet i det store og det hele består av ryddige forhold, seriøse
arbeidsgivere, involverte arbeidstakere med eierforhold til arbeidsplassen,
kort avstand mellom arbeidstaker- og giver. Men den samme arbeidsmiljøloven
må hensynta at useriøsiteten brer om seg særlig i enkelte bransjer,
der de ansatte trenger beskyttelsen arbeidsmiljølovverket gir og
nødbremsen den fungerer som. Arbeidsmiljøloven må derfor fungere
som et tak der ansatte som føler press, med loven i hånd kan si nei
til uønskede unntak, samtidig som loven fungerer som et gulv med
smidighet og fleksibilitet for de som ønsker det. Disse medlemmer peker
på at 8 av 10 toppledere ifølge en undersøkelse utført blant medlemmene
i organisasjonen Lederne fra 2014 mener dagens arbeidsmiljølov gir
den tilstrekkelige fleksibiliteten for lokale behov.
Disse medlemmer mener at regjeringens forslag
svekker vernet av arbeidstakerne, som skal være formålet med arbeidsmiljøloven.
En sterk vernelov gjør det mulig for mange mennesker å delta i arbeidslivet
og kunne jobbe helt til pensjonsalder. At yrkesvalg i stor grad
påvirker folks levealder, og at mange må gå av med uføretrygd før
de blir pensjonister, er et uttrykk for at vi trenger et sterkere,
ikke svakere vern av arbeidstakerne gjennom arbeidsmiljøloven.
Disse medlemmer viser til at
kombinasjonen av regjeringens forslag til endringer i arbeidstidsbestemmelser,
helgearbeid og midlertidige stillinger vil gjøre det tøffere å delta
i arbeidslivet. Flere vil ha problemer med å kombinere arbeid med
omsorgsoppgaver og familieliv. Flere vil oppleve at det blir vanskelig
å jobbe til pensjonsalder, fordi arbeidsgiverne vil ha større mulighet
til å stille krav som i praksis er uoppnåelige for mange arbeidstakere
etter lange yrkesliv.
Disse medlemmer ønsker tiltak
som går i motsatt retning og gjør det enklere for flere å delta
i arbeidslivet og å kunne stå lenge i jobb.
Disse medlemmer peker på at regjeringen
i sine forslag til endringer i arbeidsmiljøloven velger å se bort
fra nasjonal og internasjonal forskning, faglige råd og myndighetenes
egne fagorganers motstand og innvendinger mot endringene. Regjeringen
velger å ikke hensynta forskningens og fagetatenes advarsler om
de negative effektene arbeidstidsendringene, økt adgang til midlertidige
ansettelser og bortfallet av kollektiv søksmålsrett vil kunne ha
på sykefravær, uførhet, likestillingen i arbeidslivet, kvinnelig
sysselsetting, omfanget av arbeidsulykker og muligheten for å bekjempe
arbeidslivskriminalitet. Disse medlemmer mener det
er alvorlig og uforsvarlig at regjeringen velger å overse varsellampene
og gjennomfører endringer som det fra så mange faglige hold advares
mot, og som man heller ikke har faglig grunnlag for å hevde vil
ha de effekter man peker på at forslagene vil ha.
Disse medlemmer viser også til
at regjeringen Solberg i statsbudsjettet for 2014 endret permitteringsregelverket,
slik at flere arbeidsgivere måtte si opp sine ansatte i vanskelige
tider. Disse medlemmer mener at en reversering av dette
regelverket til slik det var under den rød-grønne regjeringen ville
kunne utgjøre en stor forskjell for at flere bedrifter kan beholde
sine arbeidstakere i nedgangstider, og med det beholde kompetanse
og stabilitet.
Disse medlemmer mener at forslaget
til endringer av arbeidsmiljøloven vil være en flytting av makt
til arbeidsgiver, samtidig som de ansatte vil oppleve mer press
og mindre forutsigbarhet rundt egen arbeidstid.
Disse medlemmer mener at forslagene
til endringer samlet sett vil kunne svekke partenes rolle i arbeidslivet.
Det uorganiserte arbeidslivet kan også tjene på å konkurrere på
dårlige arbeidsvilkår, ettersom tariffavtaler kan beskytte ansatte
i det organiserte arbeidslivet mot forslagene til endring av arbeidsmiljølov.
Det er en veldig uheldig utvikling. I et arbeidsliv preget av økende
omfang av sosial dumping og arbeidslivskriminalitet er vi avhengige
av et ordnet og organisert arbeidsliv for å rydde opp. Disse medlemmer vil
heller jobbe for at organiseringsgraden i arbeidslivet går opp,
for å sikre et trygt og moderne arbeidsliv for fremtiden.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
at det i en tid med stadig mer omfattende prob-lemer i norsk arbeidsliv
som følge av Norges deltakelse i Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet
(EØS), er det i motsetning til regjeringens endringsforslag av arbeidsmiljøloven
som, etter dette medlems syn, utelukkende går i en
liberaliserende retning, behov for tiltak som styrker arbeidstakeres
rettigheter i Norge. De negative konsekvensene av EØS for norsk
arbeidsliv er etter dette medlems syn omfattende
og gir seg utslag i svekkede faglige rettigheter, press på lønns-
og arbeidsvilkår i de yrkesgrupper hvor tilbudet av utenlandsk arbeidskraft
er størst, økte lønnsforskjeller, lavere produktivitetsutvikling,
lavere rekruttering av norske ungdommer til yrker hvor den frie
flyten av arbeidskraft er størst, samt fortrenging av arbeidskraft
med nedsatt arbeidsevne. Den store EØS-innvandringen fra land i Øst-Europa
gir også lavere yrkesdeltakelse, som svekker offentlige finanser.
Dette betyr at det store omfanget av EØS-innvandrere både gir et mer
usolidarisk arbeidsliv og svekker finanseringen av våre velferdsgoder.
Dette medlem mener det må karakteriseres som
et problem for nasjonens fremtid at stadig flere unge personer i
Norge som andel av befolkningens yngre aldersgrupper de siste årene har
blitt uføretrygdet, jf. statistikk fra Nav publisert 4. mars 2015.
Andelen mottakere av uførepensjon (fra 2015 uføretrygd)
har økt i perioden 2005 til 2014 for aldersgruppene 18–39 år. Dette
medlem understreker at en slik utvikling på sikt gir store
økonomiske kostnader for fellesskapet.
Videre vil dette medlem understreke
at Norge på lengre sikt ikke kan klare å løse landets arbeidskraftsbehov
ved hjelp av «arbeidsinnvandring» som gjennomgående har en lavere sysselsetting
enn Norges befolkning. Fremfor å hente arbeidskraft fra utlandet
med lavere sysselsettingsgrad sammenlignet med den norske befolkningen
vil det være mye klokere å investere i den arbeidskraften som allerede
er her for å få høyest mulig kompetanse i og en høyest mulig sysselsetting
ut av denne arbeidskraften. Inndekningsbehovet i offentlige finanser,
slik dette er fremstilt i Nasjonalbudsjettet for 2015, viser at
dersom yrkesdeltakelsen i Norge steg til samme nivå som på Island,
ville det langt på vei være tilstrekkelig til å bringe offentlige
budsjetter i balanse frem mot 2060. En økning av gjennomsnittlig
arbeidstimer i Norge til samme nivå som i Sverige, ville gitt samme
resultat. Dette viser hvor viktig høy sysselsetting og gjennomsnittlig
arbeidstid er fremover.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at Sosialistisk Venstreparti har varslet at partiet vil jobbe
for en reversering av alle forslagene som svekker arbeidstakernes
rettigheter i Prop. 48 L (2014–2015) Endringer i arbeidsmiljøloven
og allmenngjøringsloven (arbeidstid, aldersgrenser, straff mv.)
og Prop 39 L (2014–2015) Endringer i arbeidsmiljøloven og sosialtjenesteloven
(adgang til midlertidig ansettelse mv. og vilkår om aktivitet for
stønad til livsopphold).
Det foreslås her endringer i arbeidsmiljølovens regler
om arbeidstid.
Arbeidslivet er i stadig endring. Betydningen
av å kunne tilpasse arbeidstidsordningene til så vel arbeidsgiver
som arbeidstakers behov har økt. Arbeidstakernes ønsker om arbeidstidsordninger varierer
etter alder, kjønn og livssituasjon. Mange ønsker større fleksibilitet.
Den teknologiske utviklingen har gjort det enklere for en del arbeidstakere
å arbeide andre steder enn på arbeidsplassen og utenfor virksomhetens
normale driftstid.
Det ønskes å myke opp arbeidsmiljøloven, blant annet
når det gjelder gjennomsnittsberegning, alternative turnusordninger
og overtid.
Det vises til proposisjonens kapittel 3 der
det er nærmere redegjort for høringsforslagene, uttalelsen, samt
departementets vurderinger for de ulike forslagene.
Det foreslås endringer i reglene om gjennomsnittsberegning
av den alminnelige arbeidstiden. Gjennomsnittsberegning åpner for
en fleksibel fordeling av arbeidstiden over bestemte perioder. Reglene
gjør det mulig å arbeide utover grensene for alminnelig arbeidstid
per dag og uke mot tilsvarende mindre i andre perioder. Gjennomsnittet
må imidlertid holdes innenfor lovens grenser for alminnelig arbeidstid.
Det foreslås å øke grensen for den daglige arbeidstid
ved gjennomsnittsberegning av alminnelig arbeidstid, fra 9 timer
til 10 timer ved avtale mellom arbeidsgiver og arbeidstaker og fra
10 til 12,5 timer ved avtale mellom arbeidsgiver og tillitsvalgte
i tariffbundet virksomhet.
Det foreslås en bestemmelse om at individuell avtale
om gjennomsnittsberegning ikke kan gjøres med arbeidstaker som er
midlertidig ansatt etter den generelle adgangen til midlertidig
ansettelse som er foreslått i Prop. 39 L (2014–2015) Endringer i
arbeidsmiljøloven og sosialtjenesteloven (adgang til midlertidig
ansettelse mv. og vilkår om aktivitet for stønad til livsopphold).
Det foreslås også endringer i bestemmelsene som
regulerer Arbeidstilsynets og Petroleumstilsynets adgang til å gi
samtykke til alternative arbeidstidsordninger. I dag har tilsynene
adgang til å gi samtykke til en arbeidstid på mer enn 13 timer per
døgn og kortere dag- og ukehvile for helse- og omsorgsarbeid og
vakt- og overvåkningsarbeid av delvis passiv karakter. Tilsynene kan
videre gi samtykke til kortere dag- og ukehvile samt tillatelse
til arbeid på søndager og en annen fordeling av de ukentlige fridøgnene,
når det er lang avstand mellom arbeidstakers arbeids- og bosted
og det har sikkerhetsmessig betydning å legge til rette for en helhetlig regulering
av arbeidstidsordningene på arbeidsplassen. Samtykke forutsetter
imidlertid at partene i virksomheten ikke har kompetanse til å etablere
den aktuelle arbeidstidsordningen ved tariffavtale.
Det foreslås å utvide tilsynenes myndighet for helse-
og omsorgsarbeid, vakt- og overvåkningsarbeid av delvis passiv karakter
og de ovenfor nevnte pendlersituasjoner, til å gjelde også når partene
har kompetanse til å etablere ordningen ved tariffavtale.
Det foreslås endringer i reglene om overtid. Forslaget
innebærer at grensene for hvor mye overtid som kan arbeides per
sju dager og fire sammenhengende uker, økes noe. Dette gjelder både
overtid etter pålegg fra arbeidsgiver, lokal avtale med tillitsvalgte
i tariffbundet virksomhet og tillatelse fra Arbeidstilsynet. Det
foreslås videre at det innføres en begrensning i det antall timer
det kan arbeides i løpet av en uke i de tilfeller overtid benyttes
i kombinasjon med lokal avtale om gjennomsnittsberegning av arbeidstiden.
Det foreslås en endring i reglene om beredskapsvakt.
For beredskapsvakt utenfor arbeidsstedet skal i dag som hovedregel
minst 1/5 av vakten regnes med i den alminnelige arbeidstiden. Det foreslås
å endre hovedregelen, slik at mellom 1/5 og 1/8 av slike vakter
skal regnes med i den alminnelige arbeidstiden. Det foreslås å videreføre
partenes adgang til å fravike hovedregelen. Det foreslås å gjøre
Arbeidstilsynets adgang til å fastsette beregningsmåte noe større.
Det foreslås endringer i reglene om arbeid på søn-
og helgedager. Forslaget innebærer å snu utgangspunktet i loven
slik at arbeid på søn- eller helgedag skal være tillatt når arbeidets
art gjør det nødvendig. Når det gjelder hvor ofte eller tett det
kan arbeides søn- og helgedager, skal arbeidsgiver og arbeidstaker
fortsatt kunne avtale gjennomsnittsberegning av søn- og helgedagsarbeidet,
slik at arbeidstaker i gjennomsnitt har arbeidsfri annenhver søn-
og helgedag. Det foreslås å utvide grensen for antall søn- og helgedager
som kan arbeides etter hverandre ved avtale, slik at ukefridagen
hver sjette uke skal falle på en søn- eller helgedag i stedet for
hver tredje.
Komiteen viser til
at ca. syv av ti norske yrkesaktive oppgir å ha arbeidstid mellom
klokken 06:00 og 18:00. Utviklingen i faktisk arbeidstid i Norge
er relativt stabil. For menn har arbeidsuken i gjennomsnitt blitt
en time kortere, fra 39 til 38 timer i perioden 1996–2014. For kvinnene
har arbeidsuken i gjennomsnitt økt med to timer fra 29 til 31 timer
i samme periode. I hele yrkesbefolkningen arbeider om lag sju av
ti heltid. Utbredelsen av skift- og turnusarbeid har økt jevnt de
siste 15 årene, og andelen skift- og turnusarbeidere i Norge er
i dag på 24 pst. En tredjedel av alle ansatte jobber regelmessig utenom
ordinær dagtid (mandag–fredag, kl. 06–18) i sin hovedjobb. 10 pst.
av alle ansatte sier de jobber regelmessig på søndager.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, er av den oppfatning
at det finnes en stor arbeidskraftsreserve ved at flere jobber fulltid,
flere øker sin deltid og at økt bruk av gjennomsnittsberegning vil
kunne bidra til fulle stillinger for mange arbeidstakere som ønsker
det. Flertallet er derfor tilfreds med regjeringens
forslag til gjennomsnittsberegning av arbeidstid.
Flertallet mener at gjennomsnittsberegning
av arbeidstid er et svært godt egnet virkemiddel for å sikre at
arbeidsmiljøloven kan tilpasses arbeidslivets skiftende behov. Flertallet har
merket seg at regjeringen ikke foreslår endringer for maksimalgrense
hverken for alminnelig arbeidstid, overtid, turnusordninger eller
søndags- og helgedagsarbeid.
Flertallet viser til at regjeringen
foreslår å øke grensen for den daglige arbeidstid i § 10-5 første ledd
fra ni timer til ti timer ved avtale mellom arbeidsgiver og arbeidstaker
(individuell avtale). Videre foreslås det at grensen for den daglige
arbeidstid etter lokal avtale om gjennomsnittsberegning mellom virksomheten
og tillitsvalgte i tariffbundet virksomhet i § 10-5 andre ledd,
økes fra 10 til 12,5 timer. Partene skal ved avtale om vakter ut
over 10 timer ved sin avgjørelse legge særlig vekt på hensynet til
arbeidstakernes helse og velferd.
Flertallet viser til at for at
en arbeidsuke i praksis best kan tilpasses arbeidstakers og arbeidsgivers
behov, kan en enkelt arbeidsuke ved individuell avtale maksimalt
utgjøre 50 timer. Dog endres den maksimale alminnelige arbeidstid
per uke ved individuell avtale fra regjeringens forslag på 48 timer
til 50 timer per uke.
Flertallet er opptatt av å ha
et seriøst arbeidsliv med ordnede arbeidsforhold, i tråd med intensjonene
i arbeidsmiljøloven. Tariffavtaler og skolerte tillitsvalgte er
positivt og bidrar til en god struktur og felles ordninger i arbeidslivet som
også er førende for mange av dem som ikke er organisert i en arbeidstakerorganisasjon
eller arbeidsgiverorganisasjon. Flertallet er av
den oppfatning at de foreslåtte endringene opprettholder og styrker
fordelene for de virksomheter som har inngått tariffavtale og dermed styrker
det organiserte arbeidslivet. Flertallet mener også
dette gjør det mer attraktivt å være lokal tillitsvalgt i en fagforening
fordi prosessene blir kortere og innflytelsen øker. Flertallet mener
også at det vil medføre at flere bedrifter ønsker å inngå tariffavtaler
fordi fleksibiliteten øker og stimulerer til samarbeid med de ansatte og
deres organisasjoner. Flertallet viser også til at
regjeringen foreslår at bestemmelsene om individuell avtale om gjennomsnittsberegning ikke
kan gjøres med arbeidstaker som er midlertidig ansatt etter den
nye foreslåtte adgangen til midlertidige ansettelser.
Flertallet mener økt bruk av
gjennomsnittsberegning vil bidra til å løse mange bedrifters behov
for fleksibilitet og variasjon av oppdragsmengde, samt ansattes
behov for å kunne jobbe mer i en periode mot tilsvarende fri i andre
perioder. Flertallet er kjent med at denne ordningen
er populær og utbredt i arbeidslivet i dag og mener på denne bakgrunn
at ordningen må videreutvikles i tråd med endringene i arbeidslivet. Flertallet er
også av den oppfatning at økt bruk av gjennomsnittsberegning kan
redusere bruk av overtid, vikarbruk, innleie av arbeidskraft og
midlertidige stillinger.
På denne bakgrunn støtter flertallet regjeringens
forslag.
Flertallet viser til
at for at det skal bli samsvar mellom § 10-5 første ledd og andre
og tredje ledd bør bestemmelsen formuleres likt andre og tredje
ledd.
Flertallet fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag til endringer i arbeidsmiljøloven:
«§ 10-5 første ledd skal lyde:
(1) Arbeidsgiver og arbeidstaker kan skriftlig avtale
at den alminnelige arbeidstid kan ordnes slik at den i løpet av
en periode på høyst 52 uker i gjennomsnitt ikke blir lenger enn
foreskrevet i § 10-4, men slik at den alminnelige arbeidstiden ikke
overstiger ti timer i løpet av 24 timer
og 48 timer i løpet av sju dager. Grensen på
48 timer i løpet av sju dager kan gjennomsnittsberegnes over en
periode på åtte uker, likevel slik at den alminnelige arbeidstiden
ikke overstiger 50 timer i noen enkelt uke. Avtale etter dette ledd
kan ikke inngås med arbeidstaker som er midlertidig ansatt med grunnlag
i § 14-9 første ledd bokstav f.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti peker på at arbeidstidsreguleringer
som hensyntar helse, miljø og sikkerhet, vern om fritid, men samtidig
gir stor grad av fleksibilitet, har vært med på å skape et arbeidsliv
som gjør det mulig å kombinere arbeid og familieliv. Dette har vært
og er en forutsetning for at Norge er i verdenstoppen hva høy kvinnelig
sysselsetting angår. Disse medlemmer peker på likestillingsombudets
høringsuttalelse som sier at regjeringens forslag til arbeidstidsendringer,
der lengre arbeidsdager, mer overtid og flere søndager i jobb på
rad, sammen med økt bruk av midlertidige ansettelser vil ha uheldig effekt
på likestillingen i arbeidslivet. Videre peker disse medlemmer på
at Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet av samme
bekymring ønsket en konsekvensanalyse av regjeringens fremlagte
forslag med tanke på negative effekter på likestillingen. Disse
medlemmer er bekymret for at flere kvinner skal velge å
gå ned i stilling og arbeide deltid for å skaffe seg fleksibilitet
når regjeringens endringer i arbeidstidsregelverket trer i kraft.
Disse medlemmer understreker
at alt regjeringen foreslår av muligheter for å arbeide mer, i perioder,
lengre dager, mer overtid eller flere søndager på rad, er mulig
i dag gjennom dagens arbeidsmiljølov. Fordi sentrale fagforeninger
som part i arbeidslivet allerede av myndighetene er gitt tilliten
til å forhandle tariff, lønn og arbeidstid og er de som best kjenner
de enkelte bransjers utfordringer best, er de også gitt muligheten
til å fravike arbeidsmiljølovens bestemmelser for arbeidstid gjennom
de samme avtalene. Disse medlemmer viser til at lokale tillitsvalgte
og arbeidsgiver først må ønske et unntak fra normalbestemmelsene,
for så å søke fagforeningene med innstillingsrett. Disse medlemmer mener
det skal tungtveiende grunner til før en sentral fagforening skal
avslå en slik søknad der det er enighet lokalt. Disse medlemmer viser
videre til at regjeringen Stoltenberg undersøkte avtaleomfanget
og praksis, og at det viste seg at 9 av 10 avtaler blir godkjent, og
i de tilfeller hvor en avtale ikke kan godkjennes, er det på grunn
av tungtveiende helse-, miljø- og sikkerhetsårsaker som for eksempel manglende
kompenserende hviletid. I slike tilfeller går de sentrale forbundene
i dialog med de lokale partene og søker å veilede partene frem til en
avtale som imøtekommer ønsket om unntak, med tilstrekkelig kompensasjon
for å ivareta helse- og sikkerhetshensyn. Disse medlemmer peker
på at søknadsprosessene er enkle, og søknader behandles raskt.
Den avgjørende forskjellen i regjeringens forslag
innebærer en forflytning av beslutningsnivå for denne type unntak
fra arbeidsmiljølovens normalbestemmelser. Der disse mulighetene i
dag gis ved avtale med fagforening med innstillingsrett, foreslår
regjeringen å la lokale tillitsvalgte avtale direkte med arbeidsgiver
på den enkelte arbeidsplass uten å trenge å konsultere sentrale
fagforeninger. Disse medlemmer viser til at de lokale
tillitsvalgte, som blant andre utgjør medlemsmassen i fagforeningene,
er imot denne endringen nettopp fordi den vil forskyve maktforholdene
i arbeidslivet, legge ansvaret for omfattende avtaler på de lokale
tillitsvalgte alene og slik sett potensielt gjøre det vanskeligere
for lokale tillitsvalgte å si nei til ønsket om unntak fra arbeidsgivers
side. Disse medlemmer peker på at de lokale tillitsvalgte
ønsker sikkerhetsventilen innstillingsretten innebærer, og kan ikke
se at det er grunnlag for å endre på et effektiv og fungerende system,
der avtaler blir godkjent raskt, og der arbeidstakersiden ikke ønsker
en slik forflytning av maktforholdet, men tvert imot advarer mot
den. Disse medlemmer mener derfor innstillingsretten
må opprettholdes som i dag.
Disse medlemmer peker på at teknologi forandrer
måtene vi arbeider på. Dette gir unike muligheter i arbeidslivet.
Flere med nedsatt arbeidsevne og funksjonsevne kan ved bruk av ny teknologi
inkluderes i arbeidslivet, ny teknologi muliggjør også større fleksibilitet
i arbeidslivet. Disse medlemmer er opptatt av at
politikken må legge til rette for at de positive effektene av teknologi
i arbeidslivet best mulig utnyttes, men at politikken samtidig må
hensynta de negative konsekvensene. Disse medlemmer peker
på at STAMIs forskning viser at en stadig større andel arbeidstakere
melder om at de møter en forventning om å være tilgjengelig døgnet
rundt, slik teknologien muliggjør, og med det opplever stress og
andre helseplager. Også av denne grunn er arbeidsmiljølovens bestemmelser
om arbeidstid nødvendige å opprettholde som en nødbrems for de av
arbeidstakerne som opplever at fleksibiliteten og tilgjengeligheten
utover avtalt arbeidstid ikke bare blir en positiv mulighet, men en
negativ forventning.
Disse medlemmer peker på at nesten
400 000 mennesker er helt unntatt arbeidsmiljølovens regler om arbeidstid,
under regelverket om særlig uavhengig stilling. Disse medlemmer viser
til at en samlet komité, med unntak av Fremskrittspartiet, i 2012
(Arbeidslivsmeldingen) etter innspill fra arbeidsgiver- og takersiden om
at for mange defineres som særlig uavhengige men i realiteten ikke
innehar den nødvendige graden av selvbestemmelse over arbeidssituasjonen,
ba departementet gå igjennom bruken og reglene for særlig uavhengig stilling,
slik at man sikrer seg at vilkårene faktisk oppfylles for de som
unntas arbeidstidsbestemmelsene helt. Disse medlemmer merker
seg at regjeringen ikke har besvart denne anmodningen fra flertallet
i komiteen fra 2012.
Videre mener disse medlemmer at
regjeringens forslag til endringer i gjennomsnittsberegning av arbeidstid
og endringene i bruk av overtid og søndagsarbeid går i gal retning.
STAMI og Arbeidstilsynet, samt en rekke fagforeninger, peker på
at ulykkesrisikoen øker med 50 pst. ved arbeid utover 8 timer, og
100 pst. ved arbeid utover 10 timer, i utsatte yrkesgrupper. Det
er derfor viktig at bruken av lange vakter og utvidet mulighet for
overtid krever frivillighet og følges av kompenserende tiltak for
å minimere denne risikoen. Disse medlemmer peker
på faren ved å flytte beslutningsmakten, som nevnt i tidligere merknader,
og dermed potensielt gjøre det vanskeligere for arbeidstaker å stå
imot arbeidsgivers ønske om slik utvidet arbeidstid.
Disse medlemmerviser
til at Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet i sin høringsuttalelse
til forslagene om endringer i arbeidsmiljøloven, datert hhv. 24. september
2014 (om midlertidige stillinger) og 13. oktober 2014 (om øvrige
forslag til endringer), viser til en grundig dokumentasjon av kvinners
løsere tilknytning til arbeidsmarkedet. Kvinner er overrepresentert
blant midlertidige ansatte allerede i dag. Midlertidige ansettelser
er særlig utbredt i kvinnedominerte sektorer, som undervisning, helse-
og sosialtjenester og overnattings- og serveringsvirksomheter. Videre
understreker disse medlemmer at om man føyer til
varehandelen, vil de fleste av disse sektorene være blant dem som
trolig også vil bli sterkest berørt av forslagene om opphevelse
av forbudet mot søndagsarbeid, økt daglig arbeidstid, mer overtid,
redusert betaling for beredskapsvakter og mindre innflytelse for
tillitsvalgte.
Disse medlemmer peker på at Barne-,
likestillings- og inkluderingsdepartementet i sitt høringssvar viser
til at endringene i arbeidstidsbestemmelsene åpner for lengre arbeidsøkter
og økt uforutsigbarhet for arbeidstaker, noe som kan bidra til å
svekke, slett ikke styrke, kvinners tilknytning til arbeidsmarkedet
og menns omsorgsrolle hjemme. Dette er, etter disse medlemmers mening,
stikk i strid med viktige politiske målsettinger om å styrke arbeidslinjen og
sikre høy kvinnelig sysselsettingsgrad, som det ellers hevdes å
være tverrpolitisk enighet om.
Disse medlemmer vil videre fremheve
at en særlig utfordring knyttet til økt bruk av midlertidige stillinger
er situasjonen for dem som er/blir gravide i løpet av et eller mellom
to midlertidige engasjement, både når det gjelder muligheten for reengasjement
og foreldrenes rettigheter til lønnet permisjon.
Disse medlemmer peker på at Barne-,
likestillings- og inkluderingsdepartementet nevner behovet for å
se på mulige kjønnsforskjeller når det gjelder virkningene av hevet
aldersgrense, både for tilknytning til arbeidslivet og for rettigheter
til pensjon. Videre understreker Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
i sitt høringssvar viktigheten av å belyse likestillingsmessige
konsekvenser av endringsforslagene gjennom en konsekvensutredning
i tråd med utredningsinstruksens pkt. 2.3.2, der likestilling er
nevnt særskilt.
Videre viser disse medlemmer til
at departementet ikke har foretatt en slik konsekvensutredning av
likestillingseffekten av forslagene til endringer i arbeidsmiljøloven. Disse
medlemmer beklager dette, og understreker alvoret i advarslene
fra myndighetenes egne tilsynsorgan, likestillingsombudet, og en
samlet arbeidstakerside om at endringene vil kunne få konsekvenser
for det likestilte arbeidslivet, kvinnelig sysselsettingsrate, og
diskriminering av kvinner i arbeidslivet.
Disse medlemmer peker på at komiteens flertall,
bestående av representantene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre,
støtter de foreslåtte endringene i arbeidstidsreguleringene, og
at endringene således vedtas. Disse medlemmer peker
på at arbeidsmiljøloven er en vernelov og at arbeidstidsordningene
skal være av en slik art at arbeidstakere ikke utsettes for uheldige
fysiske eller psykiske belastninger, og at sikkerhetshensyn skal
ivaretas. Disse medlemmer understreker viktigheten
av dette, og peker på at regjeringens forslag til endringer vil svekke
disse hensynene.
Disse medlemmer støtter av den
grunn ikke regjeringens forslag til endringer i arbeidstidsreguleringene,
og ser derfor behovet for å tydeliggjøre vernelovens bestemmelser
om risikovurderinger knyttet til arbeidstidsordningene.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag til endringer i arbeidsmiljøloven:
«§ 10-2 første ledd skal lyde:
Arbeidstidsordninger skal være slik at arbeidstakerne
ikke utsettes for uheldige fysiske og psykiske belastninger, og
slik at det er mulig å ivareta sikkerhetshensyn. Arbeidsgiver
skal foreta en risikovurdering i samsvar med kravene etter arbeidsmiljøloven
§§ 10-2 første ledd, 3-1 første ledd og andre ledd bokstav c, 7-2
andre ledd bokstav f, forskrift om organisering, ledelse og medvirkning
§ 7-1 andre ledd og sjette ledd og forskrift om systematisk helse-,
miljø- og sikkerhetsarbeid i virksomheter § 5 andre ledd nr. 6 for
å sikre at arbeidstidsordningen er forsvarlig.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at Rambøll
i 2013 fikk i oppdrag av Arbeids- og sosialdepartementet å undersøke
praktiseringen og omfanget av bruken av unntak for særlig uavhengige
stillinger. Rambøll leverte sin endelige rapport «Vurdering av arbeidstid
for arbeidstakere i særlig uavhengige stillinger og ledende stillinger»
i mai 2014. Flertallet merker seg videre at regjeringen
allerede i august 2014 satte ned et utvalg som skal se på arbeidstidsreguleringene
i et bredt perspektiv. Bestemmelsene om arbeidstakerne med særlig
uavhengig eller ledende stilling er en viktig del av utvalgets arbeid.
Utvalget vil avlevere sin rapport i løpet av 2015. Flertallet forutsetter
at regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en oppfølging av
ekspertutvalgets vurderinger på egnet måte.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti merker seg at
regjeringen hittil ikke har videreført arbeidet med å vurdere bruken
av «særlig uavhengig stilling», men nå varsler at det nedsatte arbeidstidsutvalget
skal ta opp temaet.
Disse medlemmer finner det underlig
at regjeringen parallelt med at det nedsatte arbeidstidsutvalget
arbeider, foreslår endringer i arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven. Videre
mener disse medlemmer det er uheldig at regjeringen
ikke har funnet plass til deltakelse fra partene i arbeidslivet
i det nedsatte arbeidstidsutvalget. Arbeidstidsreguleringer er noen
av arbeidslivets viktigste reguleringer, og er forhold partene har
stor kunnskap om, meninger om og som de allerede forhandler om innen tariffavtalene.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen oppnevne representanter
for arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene i det allerede
nedsatte Arbeidstidsutvalget.»
Disse medlemmer peker på at økt
adgang til individuelle avtaler åpner for at den enkelte arbeidstaker
skal bestemme mindre og sjefene mer. Selv om hensikten er at den
enkelte skal kunne avtale arbeidstid med overordnet ut ifra egne
ønsker og behov, vil maktforholdene i arbeidslivet og på den enkelte
arbeidsplass virke inn. Disse medlemmer frykter at
det vil være et betydelig press på å skulle jobbe lengre dager i mange
bransjer. Et arbeidsliv med lengre dager og betydelig arbeidspress
vil gjøre at færre klarer å stå i arbeid over tid og vil i større
grad enn i dag kunne føre til utstøting og sykdom før pensjonsalder.
Selv om mange ønsker å jobbe mye på kort tid, som eksempelvis ferievikarer,
er det avgjørende å skape et arbeidsliv som flere kan delta i over
tid.
Disse medlemmer viser til høringssvarene
til forslaget om å endre reglene for arbeidstid. Forskning på lange
arbeidsdager viser en betydelig helserisiko ved lange arbeidsøkter.
Lange arbeidsdager gir økt ulykkesrisiko, psykiske plager og sannsynligvis
muskel- og skjelettplager og hjerte- og karsykdommer. Forskning
viser at skift- og nattarbeid øker risikoen for diabetes, og det
ser ut til å være en sammenheng mellom nattarbeid og økt risiko
for brystkreft. Arbeidstilsynet skrev i sitt høringssvar at lange
arbeidsdager kan være skadelige selv om totalbelastningen per år
ikke øker. STAMI peker på at det ikke kan forventes at lokale arbeidsgivere
og tillitsvalgte har tilstrekkelig kompetanse om til dels kompliserte
arbeidshelseforhold til å kunne foreta kvalitetssikrede risikovurderinger. Disse
medlemmer deler disse vurderingene. Det er også bekymringsfullt
at vi har mangelfull forskning på dette området, slik at det er
vanskelig å slå fast om endringene vil føre til ytterligere negative
helsekonsekvenser for arbeidstakerne. Disse medlemmer mener
føre var-prinsippet også dermed gir grunn til å gå imot de foreslåtte
endringene av arbeidstidsordningene.
Disse medlemmer viser til at
det i proposisjonen er nevnt at en av fire i Norge har en arbeidssituasjon
der de mesteparten av tiden kan sette eget eller andres liv i fare
ved feilhandlinger. Da er det alvorlig at reglene for arbeidstid
endres, slik at risikoen for feil øker markant.
Disse medlemmer viser til at
vurderinger av konsekvenser av arbeidstid for helse, miljø og sikkerhet
kan være veldig komplisert og krevende. Det er grunn til å være
bekymret for om det er realistisk at lokale tillitsvalgte skal ha
forutsetninger for å få ansvar for disse vurderingene i en tid hvor
man stadig får ny kunnskap, særlig dersom man står i en situasjon
hvor arbeidsgiver presser på for økt arbeidstid. Arbeidstilsynet
nevner i sitt høringssvar at mange virksomheter ikke i tilstrekkelig
grad risikovurderer arbeidstidsordningene de benytter allerede i
dag.
LO nevner i sitt høringssvar at avtaler om gjennomsnittsberegning
typisk vil inngås ved ansettelsen, i en situasjon hvor skjevheten
i styrkeforholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker er særlig
stor.
Disse medlemmer jobber for et
arbeidsliv med rom for mange, og arbeidsvilkår som gjør det mulig
å stå lenge i jobb. Det må være en god balanse mellom arbeid og
fritid. Tall fra STAMI viser at norske yrkesaktive er blant dem
i Europa som i størst grad rapporterer at arbeidstiden er godt tilpasset
familielivet og sosiale forpliktelser. Samtidig finnes det studier
som tyder på at arbeid utenfor normalarbeidsdagen har en negativ innvirkning
på balansen mellom arbeid og privatliv. Disse medlemmer mener
de foreslåtte endringene vil svekke muligheten til å kombinere arbeidsliv
med familieliv, og at det vil gå ut over inkludering, yrkesdeltakelse
og likestilling.
Disse medlemmer mener det er
positivt at regjeringen etter høringsrunden foreslo en begrensning
i midlertidig ansattes adgang til individuelt å avtale gjennomsnittsberegning,
på grunn av at midlertidig ansatte ofte opplever en begrenset frihet
i forhandlinger om arbeidstid. Disse medlemmer mener
likevel at det ikke endrer ved det faktum at friheten og fleksibiliteten
til arbeidstakerne som helhet svekkes av de andre foreslåtte endringene
av arbeidstidsregelverket.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
det er tid for å ta ut noe av velstandsutviklingen i kortere arbeidstid.
Det vil gi økt fritid for den enkelte, og bidra til at flere kommer
i arbeid. Fagbevegelsen har fått gjennomslag for kortere arbeidstid
enn dagens arbeidsmiljølov. Det er et politisk ansvar å følge opp disse
seirene for å bane vei for nye milepæler. Dette medlem går
derfor inn for å lovfeste en arbeidsuke på 37,5 timer, med en tilsvarende reduksjon
for ansatte i skift- og turnusyrker til arbeidstiden i tariffavtaler.
Dette medlem fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen redusere arbeidsmiljølovens
alminnelige arbeidstid i løpet av sju dager fra 40 til 37,5 timer,
med tilsvarende arbeidstidsreduksjon for ansatte i skift- og turnusyrker
til 35,5 timer og 33,6 timer.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at regjeringen
foreslår å videreføre maksimalgrensene for bruk av overtid i arbeidsmiljøloven,
men åpner for en annen fordeling enn i dag.
Grensene for overtid bidrar til å sikre arbeidstaker
nødvendig forutsigbarhet i hverdagen, slik at hensynet til privatliv
ivaretas. Videre er grensene for overtid viktig for beskyttelse
av arbeidstakers helse.
Flertallet merker seg at det
ikke gjøres noen endring i hvor mye overtid som kan arbeides per år.
Ingen kan arbeide mer overtid i løpet av ett år enn i dag, og det
gjøres heller ingen endring i vilkårene for overtid.
Flertallet mener også at ansatte
selv kan ha et ønske om å jobbe overtid. I dag har en ansatt ikke
lov til å arbeide mer enn 10 timer overtid i løpet av en uke selv
om både arbeidstaker og arbeidsgiver ønsker det, med mindre dette
er avtalt med tillitsvalgte. Lokalt kan tillitsvalgte avtale en
utvidet ramme for overtid per dag og uke. Grensene for en slik avtale
økes til 20 timer per uke og 50 timer per måned. Ansatte kan som
i dag si nei til å jobbe utvidet overtid etter en slik avtale.
Flertallet har merket seg at
det finnes lite forskning på omfang av bruk av overtid i Norge.
På denne bakgrunn ber flertallet regjeringen innenfor
midler som er satt av til forskningsprosjekter iverksette et forskningsprosjekt
på dette.
På denne bakgrunn støtter flertallet regjeringens
forslag.
Flertalletønsker
ikke å heve grensene for pålagt overtid, derfor vil dagens regelverk
§ 10-6 fjerde ledd bli videreført uendret. Derfor vil rammene for
ukentlig, månedlig og årlig pålagt overtid ikke endres. Ellers støttes
regjeringens forslag om øvrige endringer på overtid.
Flertallet fremmer på denne bakgrunn
følgende endringer i arbeidsmiljøloven:
«§ 10-6 femte, sjette og åttende ledd skal lyde:
(5) Arbeidsgiver og arbeidstakernes tillitsvalgte i
virksomhet som er bundet av tariffavtale, kan skriftlig avtale overtidsarbeid
inntil 20 timer i løpet av sju dager,
men slik at samlet overtidsarbeid ikke overstiger 50 timer
i fire sammenhengende uker. Overtidsarbeidet må ikke overstige 300
timer innenfor en periode på 52 uker.
(6) Arbeidstilsynet kan etter søknad i særlige
tilfeller tillate samlet overtidsarbeid inntil 25 timer i
løpet av sju dager og 200 timer i løpet av en periode på 26 uker.
Referat fra drøftingene, jf. tredje ledd, skal vedlegges søknaden.
Fremmer virksomheten søknad om overtid innenfor rammen i femte ledd,
skal årsaken til at saken ikke er løst ved avtale med de tillitsvalgte
alltid oppgis. Arbeidstilsynet skal ved sin avgjørelse legge særlig
vekt på hensynet til arbeidstakernes helse og velferd.»
(8) Samlet arbeidstid må ikke overstige 13 timer i
løpet av 24 timer eller 48 timer i løpet av sju dager. Grensen på
48 timer i løpet av sju dager kan gjennomsnittsberegnes over en
periode på åtte uker, likevel slik at den samlede
arbeidstiden etter § 10-5 andre ledd og § 10-6 femte ledd ikke overstiger
69 timer i noen enkelt uke.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
regjeringens presentasjon av de foreslåtte endringene i arbeidsmiljøloven
er villedende all den tid det argumenteres med at bruk av overtid
er noe arbeidstaker- og giver seg imellom kan avtale. Videre peker disse
medlemmer på at endrede muligheter for overtid kommer i
tillegg til endringer i gjennomsnittsberegningen av arbeidstiden,
som gir et senere innslagspunkt for overtiden, og at forslagene
samlet sett gir arbeidsgiver adgang til å pålegge lange arbeidsdager til
lav kostnad. Disse medlemmer er imot disse endringene.
Disse medlemmer viser til at
endringene som åpner for økt bruk av overtid vil gjøre det vanskeligere
for flere grupper å delta i arbeidslivet. Det kan bli vanskeligere
for eldre å stå lenge i arbeid, og man kan svekke likestillingen
ved at flere får vansker med å kombinere arbeid med omsorgsoppgaver
hjemme.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, mener bruk av
langturnus vil kunne bidra til at flere ansatte får fulle stillinger
og flere ansatte får større stillinger. Flertallet har
også merket seg at flere arbeidsplasser rapporterer om redusert
stress, mer tid til pasienter, færre møter, mer ro og avklart arbeidssituasjon.
For pendlere vil det bety at man kan jobbe mer i enkelte perioder og
reise hjem i lengre perioder enn i dag. Flertallet mener
at lokalt tillitsvalgte sammen med ansatte og arbeidsgiver vil kunne
finne gode løsninger på turnusordninger, uten at dette må godkjennes
av fagforeningene sentralt, men at dette kan avtales direkte med
Arbeidstilsynet eller Petroleumstilsynet.
Før Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet treffer sin
avgjørelse, skal ordningen av arbeidstiden drøftes med arbeidstakernes
tillitsvalgte, og det skal ikke gis samtykke med mindre arbeidstakerne
ønsker ordningen. Referat fra drøftingene og utkast til arbeidsplan
skal legges ved søknaden. Arbeidstilsynet skal ved sin avgjørelse
legge særlig vekt på hensynet til arbeidstakernes helse og velferd.
Flertallet er av den oppfatning
at de sentrale fagforbundene uansett vil kunne være gode rådgivere
for sine lokalt tillitsvalgte selv om de ikke lenger har siste ord
i saken. Flertallet har også merket seg at det fra
noen av arbeidstakerorganisasjonene er blitt hevdet at stort sett
alle søknader om alternativ turnus godkjennes, mens det fra arbeidsgiverorganisasjoner
hevdes at svært mange stoppes og ikke kommer til vurdering fordi
man antar at arbeidstakerorganisasjonen vil avvise forslaget.
Flertallet er også opptatt av
at alle parter bør inkluderes i vurderinger og avgjørelser rundt godkjenning
av turnusordninger. Flertallet finner det meget uheldig
at en av partene skal ha vetorett i slike saker. På denne bakgrunn
støtter flertallet regjeringens forslag om å overføre godkjenningsordningen
til Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet.
Flertallet vil påpeke at regjeringens
forslag om økt dispensasjonsadgang til Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet
vil medføre økte oppgaver. Oppgavene vil likevel være av en art
som tilsynene i dag allerede behandler. Flertallet er opptatt
av at dispensasjonssøknader skal behandles raskt og effektivt i
tråd med intensjonen med forslaget. Flertallet viser
også til STAMI sin høringsuttalelse der det blir påpekt at lovendringene
vil stille økte krav til tilsynenes arbeidsmedisinske kompetanse. Flertallet ber
på denne bakgrunn om at regjeringen styrker bemanningen ved Arbeidstilsynet
og Petroleumstilsynet i fremtidige budsjettbehandlinger.
Flertallet viser til at både
ved Ladegården sykehjem i Bergen og Vea sykehjem i Karmøy har de
ansatte over tid jobbet i ulike langturnuser. Bedriftshelsetjenesten
i Bergen kommune har evaluert ordningen på Ladegården, og STAMI forsker
nå på Vea sykehjem. Tidligere jobbet de ansatte kortere vakter hver
tredje helg. Den nye ordningen innebærer 13-timers vakter hver fjerde
helg og gir rom for flere helger med langfri. Flertallet har
merket seg at kommunehelsetjenestens undersøkelse blant de åtte ansatte
er entydig: På alle spørsmål som handler om trivsel, arbeidslyst,
motivasjon, arbeidsmiljø, samhandling med beboere og egen helse, krysser
de åtte ansatte av på at ordningen «i stor grad» har virket positivt.
På alle spørsmål om ordningen har negative konsekvenser for helse, søvnkvalitet,
adgang til pauser, sikkerhet og private forhold – svarer alle «i
liten grad». Alle åtte ansatte svarer at ordningen med langvakter
samlet sett «i stor grad» oppleves som positiv. Flertallet er
kjent med at denne turnusen ble godkjent av Arbeidstilsynet og lokale
tillitsvalgte fordi alle ansatte som var organisert i Fagforbundet,
meldte seg ut for å få en ny vurdering av en turnus de selv ønsket.
Flertallet er også kjent med
at STAMI har startet forsøk på å evaluere ordningen med langturnus
på Vea sykehjem i Karmøy kommune. I forbindelse med oppstart av
det treårige forskningsprosjektet uttalte STAMI til Haugesunds Avis
den 7. november 2014, sitat: «Forskning på komprimert arbeidstid
er et blankt felt i Norge».Flertallet er
kjent med at forskningsprosjektet omhandler sykepleiere, hjelpepleiere,
kabinpersonale, piloter og anleggsarbeidere på Svalbard. Flertallet imøteser
resultatet av forskningen ettersom det finnes lite dokumentasjon
i Norge på effekten av lange friperioder. Flertallet har merket
seg uttalelser også fra dette sykehjemmet som i halvannet år har
forsøkt langturnus. En medarbeiderundersøkelse ved sykehjemmet viser
at de ansatte ønsker å fortsette ordningen, med noen justeringer
som arbeidsgiver har akseptert. Flertallet er også
kjent med en rekke andre eksempler innenfor pleie- og omsorgssektoren, Kriminalomsorgen,
barnevernet, ulike botilbud for mennesker med funksjonshemninger
og industrien. Flertallet vil understreke at slike
turnuser må være basert på frivillighet fra de ansatte, godkjenning
fra lokal tillitsvalgt og god tilrettelegging fra arbeidsgiver.
På denne bakgrunn støtter flertallet regjeringens
forslag.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
de sentrale fagforeningene med innstillingsrett sjelden avslår lokale
avtalesøknader, og at den situasjonsbeskrivelsen regjeringen bruker
for å utvide dispensasjonsadgangen for Arbeidstilsynet ikke er fundert
på reelle mangler ved dagens system.
Disse medlemmer peker på at avtaler
om avvik fra arbeidstidsbestemmelsene bør inngås av parter med et
jevnt styrkeforhold, kompetansenivå og apparat til å sikre etterlevelse.
videre merker disse medlemmer seg at de lokale tillitsvalgte som
utgjør medlemsmassen i fagforeningene ikke støtter regjeringens
forslag, men tvert imot i januar 2014 gikk til generalstreik mot
muligheten til det regjeringen kaller mer lokal handlefrihet, som disse
medlemmer mener i realiteten innebærer en maktforskyvning
og et bortfall av en god sikkerhetsventil de lokale tillitsvalgte
har kunnet benytte der det ikke foreligger reell lokal enighet.
Disse medlemmer viser til at
Arbeidstilsynet skal være et nøytralt fagorgan som både arbeidsgiver-
og takersiden kan henvende seg til ved spørsmål vedrørende arbeidsmiljøloven. Disse medlemmer mener
endringene regjeringen nå foreslår i paragraf 10-12 (8) om at tilsynene
fremover kan gi dispensasjon også om arbeidstakerne er organisert
i en fagforening med innstillingsrett jf. arbeidsmiljølovens paragraf 10-12
(4), betyr at tilsynene blir omgjort fra å være en nøytral faginstans
til å bli en ankeinstans for arbeidsgivere i arbeidsmiljøspørsmål.
Disse medlemmer peker på at Arbeidstilsynet
ikke har mulighet til å inneha kompetanse og oversikt over forhold
knyttet til helse, miljø, sikkerhet, sosiale og velferdsmessige
forhold knyttet til de ulike yrkesgrupper og virksomheter, og for
eksempel brukernes behov i helse- og omsorgssektoren, og at slike
forhold må ses i sammenheng med andre tariffspørsmål, noe fagforeningene
er best egnet til å kunne gjøre. Fagforeningene sentralt innehar
spesialkompetansen om utfordringer og reelle forhold i de ulike
yrkesgrupper, og er således tariffpart og kan se arbeidstid i sammenheng
med totaliteten i tariffavtalene. Disse medlemmer peker
på argumentet om at Arbeidstilsynet nettopp på grunn av begrenset
kompetanse i de enkelte tilfeller vil kunne opptre mer restriktivt,
grunnet føre-var-prinsippet og hensynet til arbeidsmiljølovens formål
om vern av arbeidstakere, enn fagforeningene med innstillingsrett
i dag gjør, der 9 av 10 søknader blir godkjent. I tillegg peker disse
medlemmer på det ressursbehov Arbeidstilsynet vil få med
denne endringen, og kan ikke se at regjeringen garanterer for tilførsel
av tilstrekkelig ressurser slik at Arbeidstilsynets behandling av
søknader om alternative arbeidstidsordninger ikke går utover Arbeidstilsynets viktige
og utadrettede kjerneoppgaver. Disse medlemmer mener
regjeringens forslag vil føre til økt byråkrati, økt press på et
allerede presset arbeidstilsyn, samt mulighet for flere avslag på
søknader. Disse medlemmer mener fagforeningene skal
gjøre det fagforeningene er best til, og tilsynet det tilsynet er
best til, og peker på at dagens system fungerer godt. Disse medlemmer understreker
også at regjeringens forslag som utvider dispensasjonsadgangen til Arbeidstilsynet
og petroleumstilsynet er imot tilsynenes egne ønsker.
Disse medlemmer mener det er
viktig å verne normalarbeidsdagen. Samtidig kan langturnus i enkelte
velferdstjenester, som ved enkelte barnevernsinstitusjoner, være
i tråd med ansattes ønsker og brukernes behov. Ulike medlevervaktordninger
benyttes i dag for å organisere et bredt spekter av arbeidsoppgaver
av offentlige og private arbeidsgivere, med og uten tariffavtale.
KS sitt styre har signalisert at kommunene ønsker å benytte slike
ordninger i større grad, som eksempelvis sykehjem. Medlevervaktordninger
praktiseres ofte på en måte som innebærer innsparing på lønnsbudsjett.
Arbeidstid kompenseres ikke tilstrekkelig, hverken i lønn eller
kompenserende hvile. Det er viktig at bruk av langturnus gjennomføres
basert på faglige, ikke økonomiske, hensyn, og på en måte som er
forsvarlig ut fra HMS-hensyn. Arbeidstidsordningen må passe med
arbeidets art og gi nok hviletid, basert på samarbeid med partene.
Flere fagforeninger har uttrykt bekymring for at midlertidig forskrift om
medleverordninger misbrukes. Disse medlemmer ber
om at regjeringen tar initiativ til en gjennomgang av medleverforskriften
sammen med partene i arbeidslivet.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen ta initiativ til
en gjennomgang av medleverforskriften sammen med partene i arbeidslivet.»
Disse medlemmer mener at forslaget
i praksis kan gjøre at vi går fra et system hvor de folkevalgte
på Stortinget bestemmer de lovmessige begrensninger på arbeidstid,
til et system hvor forvaltningen, ved Arbeidstilsynet, nå skal regulere
arbeidstidsbestemmelsene ut fra svært skjønnsmessige regler – og
basert på de opplysninger som arbeidsgiver sender inn. Arbeidstilsynet
er ikke en helt nøytral part, men ligger under departementet og
kan få instrukser om hvordan regelverket skal håndheves. Håndhevingen
kan med det bli preget av den politiske fargen på de som styrer.
Disse medlemmer frykter at avtaleplikten
etter AML § 10-5 (1) og (2) vil bli svekket, i og med at arbeidsgiver
kan søke Arbeidstilsynet også i de tilfeller hvor det ikke er mulig
å få til avtaler lokalt.
Det vil innebære et betydelig press på lokale tillitsvalgte
å flytte godkjenning av arbeidstider fra sentrale til lokale fagforeninger.
Fagforeningene sentralt har lagt ned betydelige ressurser i dette
arbeidet. De faktiske konsekvensene for Arbeidstilsynet må klargjøres
og følges opp med midler slik at tilsynet får mulighet til å følge
opp oppgavene de pålegges. Endringen åpner også for store tolkninger
og variabler i forhold til lokale vurderinger. Det er derfor behov
for å presisere hva som er bestemmende for hva som skal defineres
som lokalt nivå. Det vil være svært viktig å følge utviklingen av
alternative arbeidstidsordninger og hvordan disse virker inn på ansattes
liv og helse. Både endringer i arbeidstid og arbeidstidsordninger
er endringer av svært omfattende karakter som må følges i tett samarbeid
med partene i arbeidslivet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at regjeringen
foreslår at arbeidsgiver skal fastsette at mellom 1/5 og 1/8 av
beredskapsvakten, utenfor arbeidsstedet, skal regnes med i arbeidstiden
avhengig av vaktens belastning – mot 1/5 i dag. Videre foreslås
det at vilkåret for at Arbeidstilsynet skal kunne fastsette en annen
brøk, endres fra at arbeidsgivers beregningsmåte er «åpenbart urimelig»
til «urimelig».
Flertallet mener det er mest
hensiktsmessig med en fast brøk istedenfor variabel brøk, da dette
vil unngå unødig merarbeid for tilsynsmyndighetene. På denne bakgrunn
vil flertallet endre til en fast brøk på 1/7.
Flertallet fremmer på denne bakgrunn
følgende endringer i arbeidsmiljøloven:
«§ 10-4 tredje ledd første punktum skal lyde:
For beredskapsarbeid utenfor arbeidsstedet skal som
hovedregelminst 1/7 av
vakten regnes med i den alminnelige arbeidstid.»
Komiteens medlem fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at endringen av kompensasjonsbrøken
for beredskapsvakt i praksis betyr at arbeidstakere risikerer å
gå ned i lønn. Mange må være et godt stykke lenger på beredskapsvakt for
å få samme kompensasjon som i dag.
En beredskapsvakt legger store begrensninger
på hver enkeltes fritid og handlingsrom. Man må hele tiden være
tilgjengelig om noe skulle skje. Belastningen ved å ha beredskapsvakt
handler i mange yrker i liten grad om teknologi, og i mye større
grad om hvor ofte man blir innkalt, omfanget av oppdragene osv. Disse
medlemmer deler derfor ikke regjeringens vurdering av at
belastningen ved å ha beredskapsvakt har blitt redusert med ny bruk
av teknologi. I barnevernet, for eksempel, vil de ansatte på beredskapsvakt bli
kontaktet i forbindelse med en krisesituasjon, og det vil være oppdrag
som krever stor grad av aktpågivenhet. Om mindre av beredskapstiden blir
beregnet som arbeidstid, vil disse ordningene gi økt belastning.
Det vil også gjøre det mindre attraktivt å gå inn i yrker hvor man
må ha beredskapsvakt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at regjeringen
foreslår at arbeidsgiver og arbeidstaker som i dag skal kunne avtale
gjennomsnittsberegning av søn- og helgedagsarbeidet slik at arbeidstaker
i gjennomsnitt over 26 uker jobber halvparten av søndagene. Endringen går
ut på at ukehvilen må legges på en søn- eller helgedag minst hver
sjette uke – mot hver tredje uke i dag.
Flertalletønsker
å opprettholde dagens hovedregel på søn- og helgedagsarbeid slik
at § 10-10, andre ledd, opprettholdes slik at «Arbeid på søn- og
helgedager er ikke tillatt med mindre arbeidets art gjør det nødvendig». Flertallet endrer
dagens regler slik at det ukentlige fridøgn faller på en søn- og
helligdag minst hver fjerde uke, og ikke hver sjette, slik regjeringen
foreslo.
Flertallet fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag til endringer i arbeidsmiljøloven:
Ǥ 10-8 fjerde ledd skal lyde:
(4) Arbeidsfri som nevnt i andre ledd skal så
vidt mulig omfatte søndag. Arbeidstaker som har utført søn- og helgedagsarbeid,
skal ha arbeidsfri følgende søn- og helgedagsdøgn. Arbeidsgiver og
arbeidstaker kan skriftlig avtale en arbeidstidsordning som i gjennomsnitt
gir arbeidstaker arbeidsfri annenhver søn- og helgedag over en periode
på 26 uker, likevel slik at det ukentlige fridøgn minst hver fjerde uke faller på en søn- eller helgedag.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstrepartiviser
til at regjeringen opprinnelig foreslo å snu dagens bestemmelse
i loven slik at alminnelig søn- og helgearbeid skulle bli tillatt,
og at regjeringen opprinnelig foreslo å endre regelen om at det
ukentlige fridøgn som i dag minst hver tredje uke skal falle på
en søn- eller helgedag, endres til hver sjette uke. Dersom disse
lovforslagene fra regjeringen hadde blitt vedtatt av Stortinget,
ville søndag blitt en vanlig arbeidsdag. Disse medlemmermener det er bra for samfunnet i sin
helhet at søndagen bevares som en felles ukentlig fridag. Felles
fritid er av stor verdi for familielivet, fritid og deltakelse i
samfunnslivet. Grensen mellom fritid og arbeidstid er allerede under
press, og åpning for individuelle avtaler om fri til ulike tider
av uken vil viske ut helgen som felles friperiode.
Disse medlemmer peker på at regjeringens foreslåtte
endringer også må ses i sammenheng med regjeringens varslede endringer
i åpningstidsregelverket og ønsket om søndagsåpne butikker. Disse
medlemmer mener det er en illusjon at den enkelte arbeidstaker
eller arbeidsgiver skal kunne velge bort søn- og helgearbeid og
åpningstider, da virksomheter blir styrt av konkurransesituasjonen
og press fra øvrige aktører i de aktuelle bransjer, og at de med
størst tilgjengelighet dermed blir premissleverandører for hele
bransjers åpningstider, og dermed ansattes arbeidstider. Økt tilgjengelighet
i noen bransjer vil få ringvirkninger og konsekvenser for andre
bransjer. Ved søndagsåpne butikker vil næringsmiddelindustrien måtte
levere ferske produkter, og støttefunksjoner som renhold, sikkerhet,
transport, lagertjenester og lignende vil være nødvendig, også ved
helgeåpent. Flere enn akkurat de butikkansatte vil dermed oppleve
å måtte arbeide mer helg og søndag, med de konsekvenser dette har
for fritid og familieliv.
Videre viser disse medlemmer til
at regjeringen er på kollisjonskurs med både arbeidstaker- og giversiden
i arbeidslivet når det kommer til ønsket om søndagsåpne butikker. Disse
medlemmer støtter partene i arbeidslivet og er motstandere
av utvidelsen av muligheten for å ha søndagsåpne butikker. Disse
medlemmer støtter ikke regjeringens forslag om økt mulighet for
søndagsarbeid.
Disse medlemmerviser
til at søndagsåpne butikker også vil kunne få en betydelig negativ effekt
på viktige mål som kutt i klimagassutslipp, likestilling og frivillighet.
Handel og Kontor, Frivillighet Norge, Framtiden i våre hender, Voksne
for barn, Naturvernforbundet, Norges Bygdekvinnelag, Den Norske
Kirke, Norges Barne- og ungdomsorganisasjoner, Norsk Transportarbeiderforbund
og VIRKE har oppfordret regjeringen til å gjennomføre en helhetlig
konsekvensutredning før Stortinget tar stilling til forslaget om
søndagsåpne butikker. Disse medlemmerstøtter
dette kravet og mener at forslaget om endring i regelverket for
søndagsarbeid og en åpning for søndagsåpne butikker vil være et
eksperiment med en velfungerende samfunnsrytme. Meningsmålinger
har vist at et bredt flertall i folket ikke ønsker åpning for flere søndagsåpne
butikker.
Disse medlemmerer
også bekymret for at endring i søndagsarbeid vil virke inn på tilgangen
på kompetansen i helgene og presiserer at mer søndagsarbeid ikke
må være medvirkende til at kompetansebehov i helger fravikes.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at regjeringen
høsten 2014 nedsatte et offentlig ekspertutvalg som skal beskrive
utviklingen i arbeidsmarkedet de siste tiår med vekt på kvinners
yrkesdeltakelse, økt arbeidsinnvandring, endrede syn på forholdet
mellom arbeidstid og fritid, teknologiske endringer og utfordringer
knyttet til arbeidslivskriminalitet. Flertalletviser også til at ekspertutvalget skal gjennomgå
bruken av arbeidskraften og brudd på arbeidstidsreguleringene. Flertalletmener det er naturlig at utvalget også
ser på bruken av «særlig uavhengig stilling».
Flertalletmener det er viktig at arbeidsmiljølovens
bestemmelser sikrer fleksibilitet for den enkelte og et familievennlig
arbeidsliv. Flertallethar
notert seg at partene i arbeidslivet til dels er uenige om dagens
regelverk for når nattarbeid inntreffer. Flertalletfinner det naturlig at denne saken blir
en del av drøftingene i arbeidstidsutvalget.
Flertalletmener det er et behov for tiltak som bedrer
varslernes situasjon. Flertalletviser
til at arbeidsmiljølovens bestemmelser om varslervern ble innført
i 2006, og en evaluering gjennomført av FAFO har gjennomgått loven
og rettspraksis på området. Flertallet registrerer at
konklusjonen er at lovbestemmelsen virker etter formålet og at det
gis sterk beskyttelse til varslerne. Flertallethar notert seg at kravet om forsvarlighet
så langt ikke har medført noen begrensninger på retten til å varsle.
Flertalletpåpeker
at for at reglene om varsling skal ha ønsket effekt, er det viktig
at kunnskapen om dem når ut til allmennheten og alle aktører i arbeidslivet.
Både myndighetene og partene i arbeidslivet har et ansvar for informasjon
og veiledning. Den viktigste innsatsen for å styrke den reelle ytringsfriheten
vil måtte gjøres lokalt i den enkelte bedrift. Flertalletber derfor regjeringen gi Arbeidstilsynet
et prosjekt/samordningsansvar mellom de relevante tilsynene for
å bedre informasjonen om varsling og regelverket, herunder å vurdere
en felles veileder med informasjon om rettigheter og plikter for alle
involverte. Arbeidstilsynet har veiledningsansvar for arbeidsmiljøloven
og et særlig ansvar for å henvise varslere til riktig tilsynsmyndighet. Flertallethenviser òg til at det er et potensial
for å sette åpenhet og ytringsklima tydeligere og oftere på dagsordenen
ute i virksomhetene. I den forbindelse kan det vurderes å ta initiativ
til en holdningskampanje/informasjonskampanje i samarbeid med partene
i arbeidslivet.
Flertalletviser
også til at evalueringsrapportene viser at arbeidstakere i bedrifter
som har egne varslingsrutiner, varsler mer og i mindre grad risikerer
sanksjoner ved varsling. Flertalletmener
at varslingsrutiner bør bli et obligatorisk krav og at loven bør
presisere minstekrav til varslingsrutinenes innhold. Flertalletber på denne bakgrunn om at regjeringen
utreder flere mulige forslag, for eksempel konkrete krav til form
og innhold, eller fastsetter at alle virksomheter av en viss størrelse
skal ha varslingsrutiner.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter regjeringens
arbeid med varslervern. Disse medlemmer avventer forslag
til mer konkrete tiltak i egnet form til Stortinget.
Det foreslås å heve arbeidsmiljølovens 70-årsregel
til 72 år, samt å innføre begrensninger i adgangen til å ha lavere
bedriftsinterne aldersgrenser. Utover å bidra til bedre sammenheng
i regelverket, vil en heving av lovens alminnelige aldersgrense
gi en viktig signaleffekt som kan bidra til å øke eldres yrkesdeltakelse
i et lengre perspektiv.
Forslagene berører ikke de særlige aldersgrensene
i statlig og kommunal sektor. I staten har man som hovedregel en
øvre aldersgrense på 70 år, jf. Lov om aldersgrenser for offentlige tjenestemenn
m.fl. av 21. desember 1956 nr. 1 (aldersgrenseloven). I kommunal
og fylkeskommunal sektor er det en rekke stillinger som har «særaldersgrenser»,
som er forankret i tariffavtaler.
Det vises til proposisjonens kapittel 4.1 der
det er nærmere redegjort for bakgrunnen til lovforslaget, herunder.
Alder og deltakelse
i arbeidslivet – situasjonsbeskrivelse.
Forskning om alder og deltakelse i arbeidslivet, herunder
betydning av helse, holdninger til arbeid og pensjon, hovedveier
ut av arbeidslivet, samt mulige virkninger av å heve aldersgrensen.
EU-rett – Rammedirektivets særbestemmelser om
alder – direktiv 2000/78/EF, herunder Implementering av rammedirektivet
i norsk rett, Avgjørelser fra EU-domstolen – rammedirektivet artikkel
6.
Aldersgrenser i Norden.
Det vises til proposisjonens kapittel 4.2 der
det er nærmere redegjort for gjeldende rett, høringsforslaget, samt
høringsinstansenes syn.
Det er argumenter både for og imot å ha en regel som
tillater at arbeidsforhold bringes til opphør fordi arbeidstaker
har nådd en bestemt alder. Det foreslås i proposisjonen å beholde
en øvre aldersgrense for stillingsvern i arbeidsmiljøloven.
Aldersgrensen kan ha en viktig symboleffekt,
og en heving av dagens 70-årsgrense vil kunne bli oppfattet som
et signal om at eldre arbeidstakere er ønsket i arbeidslivet. På
sikt kan dette bidra til å øke yrkesdeltakelsen blant seniorer,
spesielt de yngre seniorene.
Det foreslås i denne omgang å heve arbeidsmiljølovens
grense for opphør av arbeidsforhold fra 70 til 72 år. Dette vil
ikke fullt ut harmonere med folketrygdens opptjeningsregler for
alderspensjon. Forslaget om å heve grensen til 72 år ivaretar mulighet
for å kompensere for levealdersjusteringen i lang tid fremover.
Det vises også til at arbeidstakere som ikke har opptjent full pensjon
og som i dag må avslutte arbeidsforholdet for eksempel ved 67 eller
70 år, med forslaget vil få bedre mulighet til å opptjene pensjon.
Dette vil særlig gjelde for kvinner som har arbeidet deltid.
Det bør på sikt vurderes å ytterligere heve
aldersgrensen for adgang til opphør av arbeidsforhold på grunn av
alder. Det vil derfor bli lagt til rette for en videre gjennomgang
av dette området, herunder behovet for tilpasninger i arbeidslivet, i
samarbeid med partene.
En heving av 70-årsregelen til 72 år vil ikke
endre forholdet til reglene om aldersdiskriminering i arbeidsmiljøloven
kapittel 13. Det legges til grunn at arbeidsmiljøloven § 15-13 a
heller ikke etter endringen vil være i strid med forbudet mot diskrimering
på grunn av alder, jf. tilsvarende vurderingen av 70-årsgrensen
i proposisjonens kapittel 4.2.1.
Det foreslås ingen overgangsbestemmelse knyttet
til forslaget om å heve aldersgrensen fra 70 til 72 år.
Det vises til proposisjonens kapittel 4.3 der
det er nærmere redegjort for gjeldende rett, høringsforslaget, høringsinstansenes
syn, samt utdyping av departementets vurderinger.
I proposisjonens kapittel 4.3.5 er overgangsbestemmelsene
nærmere beskrevet.
Det antas at bedriftsinterne aldersgrenser er
utbredt i flere bransjer, ofte med en pliktig avgangsalder på 67
år. Det legges til grunn at en mulighet for bedriftsinterne aldersgrenser
bidrar til fleksibilitet og forutsigbarhet, og flertallet av høringsinstansene
støtter det å beholde en slik mulighet. Samtidig er det grunn til
å stramme inn på dagens adgang. Hensynet til å støtte opp under
hevingen av den alminnelige aldersgrensen fra 70 til 72 år, endringene
i pensjonsregelverket og det at flere og flere ønsker å arbeide
lenger, tilsier en viss innstramming av dagens adgang. Dette underbygges
også av den demografiske utviklingen.
Dagens ordning bør derfor endres, forenkles
og klargjøres i loven.
Det foreslås at loven fastsetter en nedre grense for
adgangen til bedriftsinterne aldersgrenser til 70 år. Dette gir
både en bedre tilpasning til reglene om fleksibelt uttak av pensjon
som er gjennomført med pensjonsreformen, samtidig som det er en
naturlig tilpasning til forslaget om å heve lovens alminnelige grense
for opphør av stillingsvernet til 72 år.
For å sikre at bedriftsinterne aldersgrenser
har legitimitet og forankring i bedriftene bør arbeidstakerne involveres
i arbeidsgivers vurderinger før beslutning om lavere aldersgrense
fattes. Det er ikke hensiktsmessig å foreslå krav om tariffavtale.
Dagens tre ulovfestede vilkår for å ha en bedriftsintern
aldersgrense bør inntas og presiseres i loven.
Det vises til proposisjonens kapittel 4.3.4.2
der kravene til kjennskap (kunnskapskravet), konsekvent praktisering,
samt til en tilfredsstillende tjenestepensjonsordning er nærmere
redegjort for.
I noen yrker stilles det større krav til fysiske
eller psykiske egenskaper. Loven bør ikke hindre bedriftsinterne
aldersgrenser som er godt begrunnet i helse- eller sikkerhetsrisiko
på arbeidsplassen. Det foreslås derfor en sikkerhetsventil som tillater
lavere aldersgrenser enn lovens alminnelige grense. Det foreslås
ikke noen nedre aldersgrense for en slik regel.
Bedriftsinterne aldersgrenser har i dag ulike grunnlag
som kan tilsi ulikt behov for eventuelle overgangsperioder for ikrafttredelsen
av nye regler. Noen har inngått tariffavtale om bedriftsintern aldersgrense
(ofte 67 år). Etter at forslag til lovendringer trer i kraft, vil
det være ulovlig å avtale nye bestemmelser i tariffavtaler og avtaleklausuler
som fastsetter lavere aldersgrense enn 70 år. Det foreslås at eksisterende
tariffavtalebestemmelser om bedriftsinterne aldersgrenser fortsatt
kan bestå inntil det tidspunktet gjeldende tariffavtale utløper,
jf. Lov om arbeidstvister av 27. januar 2012 nr. 9 (arbeidstvistloven)
§ 5. Forslaget omfatter aldersgrensebestemmelser i alle typer tariffavtaler,
herunder også lokale avtaler.
En tre års overgangsperiode er tilstrekkelig,
og det foreslås at det i overgangsbestemmelsen ikke gis mulighet
til ytterligere forlengelse av tariffbestemmelser med avtaler om
bedriftsinterne aldersgrenser, jf. arbeidstvistloven § 5 tredje
ledd.
Forslaget innebærer også at det ikke vil være noen
ettervirkning etter arbeidstvistloven § 8 tredje ledd.
Når det gjelder bedriftsinterne aldersgrenser med
grunnlag i arbeidsgivers beslutning eller annet, tilsier ikke de
foreslåtte endringene tilsvarende overgangsperioder. En endring
kan skape unødige (praktiske) problemer dersom bedriftens bedriftsinterne
ordninger (som ofte har en 67-årsgrense) må endres på kort varsel.
Slike mer praktiske problemer vil til en viss grad kunne avhjelpes
ved å utsette ikrafttredelsestidspunktet noe på dette punktet. Departementet
vil følge opp dette.
Forslagene er ikke ment å berøre de særlige
aldersgrensene i statlig og kommunal sektor.
Det foreslås en overgangsbestemmelse som presiserer
at særaldersgrenser i kommunal og fylkeskommunal sektor som er begrunnet tilsvarende
som i aldersgrenseloven § 2, skal gjelde inntil annet er bestemt.
Formålet er at forslagene til endringer i arbeidsmiljølovens bedriftsinterne
aldersgrenser ikke skal få rettslig betydning for de særlige aldersgrensene
i kommunal og fylkeskommunal sektor.
Komiteen viser til
at 70-årsgrensen kom inn i arbeidervernloven i 1972 og har sin bakgrunn
i at folketrygdens alderspensjon samme år ble senket fra 70 til
67 år. Den ble tatt inn i arbeidsmiljøloven da den ble vedtatt i
1977.
Komiteen viser til tall fra Statistisk
sentralbyrå (SSB) som viser at forventet gjenstående levetid for
menn ved fylte 65 år har økt fra 14,49 år i 1986 (79,49) til 18,39
år i 2013 (83,39). Forventet gjenstående levetid for kvinner ved
fylte 65 år har økt fra 18,72 i 1986 (83,72) til 21,24 år i 2013
(86,24). Ifølge middelalternativet i siste befolkningsframskriving
fra Statistisk sentralbyrå (17. juni 2014) vil andelen eldre (67
år og over) øke fra i overkant av 20 per 100 personer i yrkesaktiv
alder i dag til i overkant av 25 per 100 i 2025. Komiteen viser
også til at pensjonsreformen har medført at flere eldre står lenger
i arbeidslivet enn tidligere. Komiteen viser også til
at den gjennomsnittlige alder som yrkesaktive kan tenke seg å tre
helt ut av arbeidslivet, har vært økende, fra 61 år i 2003 til 65
år i 2014. Også en stigende andel yrkesaktive kan tenke seg å vente
med å tre ut av arbeidslivet til etter fylte 67 år. Komiteen synes
dette er en gledelig utvikling.
Komiteen viser til at alderspensjon
fra fylte 67 år har vært ansett som den vanligste avgangen fra arbeidslivet
i Norge. Samtidig er det slik at om lag halvparten av alle nye alderspensjonister kommer
fra førtidspensjon.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
har merket seg at studier som er gjennomgått, viser at ved en heving
av aldersgrensen i arbeidsmiljøloven vil den gjennomsnittlige faktiske
avgangsalderen kunne øke med mellom 20 og 50 pst. av økningen i
aldersgrensen. Andelen som fortsetter å jobbe øker også med 20–50
pst. når aldersgrensen øker med et år.
Flertallet er fornøyd med at
regjeringen foreslår å heve arbeidsmiljølovens 70-årsgrense til
72 år. Flertallet har også merket seg at det skal
nedsettes en partssammensatt gruppe for å vurdere tilpasninger i
arbeidslivet med sikte på å kunne ytterligere heve aldersgrensen
for adgang til oppsigelse på grunn av alder.
Flertallet er opptatt av også
å begrense adgangen til å ha lavere bedriftsintern aldersgrense
enn 70 år til tilfeller der det er nødvendig av hensyn til helse
og/eller sikkerhet. Heving av aldersgrensene i arbeidsmiljøloven
vil gjøre det lettere for de som ønsker det å stå i arbeid også
etter fylte 70 år. Begrensninger i bedriftsinterne aldersgrenser
vil også bidra til at flere står i jobb, og at arbeidskraften utnyttes
bedre. Aldersgrensene i arbeidsmiljøloven regulerer ikke spørsmålet om
når man har oppnådd rett til pensjon (pensjonsalderen). En ny 72-årsregel
vil ikke innebære plikt til å fratre, men en mulighet for arbeidsgiver
til ensidig å bringe arbeidsforholdet til opphør på grunn av oppnådd
aldersgrense. Forslaget vil bidra til mobilisering av arbeidskraft
i en tid hvor dette blir stadig viktigere.
På denne bakgrunn støtter flertallet regjeringens
forslag.
Flertallet viser til at når det
gjelder ikrafttredelse, er det nødvendig med en overgangsordning
da dette er en ordning med øvre aldersgrense.
Flertallet fremmer på denne bakgrunn
følgende presisering i lovvedtaket:
«III nytt fjerde ledd skal lyde:
Lavere bedriftsinterne
aldersgrenser enn 70 år kan beholdes inntil ett år etter at loven
trer i kraft, dersom de er etablert før dette tidspunktet.»
Flertallet mener regjeringens
forslag om å heve aldersgrensen for stillingsvern i arbeidsmiljøloven
vil bidra til at flere seniorer kan stå lenger i arbeid. Slik flertallet ser
det, vil dette gi seniorene nye muligheter til å bidra med sin kompetanse
og erfaring til fordel for virksomhetene. Dette vil også bidra til
å heve avgangsalderen i tråd med avtalen om inkluderende arbeidsliv,
og dermed til å styrke velferdssamfunnets bærekraft.
Flertallet mener det må være
et mål at også særaldersgrenser heves. For staten er aldersgrenser
regulert i lov om aldersgrenser for offentlige tjenestemenn m.fl.
(aldersgrenseloven), som blant annet gir hjemmel for lovfesting
av særaldersgrenser i ulike sektorer. Flertallet ber
regjeringen utrede hvordan også disse aldersgrensene kan heves,
og ber om at saken drøftes med partene i arbeidslivet. Videre viser flertallet til
at en rekke aldersgrenser i kommunal og fylkeskommunal sektor er
fastsatt i tariffavtale, og at endringer i disse krever forhandlinger
mellom KS og hovedsammenslutningene.
Flertallet viser til at den alminnelige
aldersgrensen i lov om aldersgrenser for offentlige tjenestemenn
mfl. er 70 år. Flertallet er opptatt av at regjeringen
fortsetter gjennomføringen av pensjonsreformen i både privat og
offentlig sektor. Dette innebærer blant annet at man sammen med
partene i arbeidslivet finner løsninger som reduserer forskjellene
mellom pensjonssystemene i privat og offentlig sektor, herunder
også å harmonisere aldersgrensene i aldersgrenseloven og arbeidsmiljøloven.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet ser
behovet for å tilpasse lovverkets aldersgrenser til det nye pensjonssystemet. Disse medlemmer mener
at heving av aldersgrensene i de aktuelle lovverkene kan være med på
å sende et viktig signal om at seniorene er ønsket arbeidskraft,
i en tid der behovet for arbeidskraft blir stadig større. Disse
medlemmer har merket seg at flere av organisasjonene i arbeidslivet,
samt seniororganisasjoner ikke støtter den foreslåtte hevingen av
aldersgrensen i arbeidsmiljøloven. Videre peker disse medlemmer på
at regjeringen har valgt å foreslå heving av aldersgrensen i arbeidsmiljøloven
alene, og ikke i annet lovverk som regulerer aldersgrensene i arbeidslivet.
Dette vil medføre at skillet mellom privat og offentlig sektor på
dette området vil øke, da statlig, kommunal og fylkeskommunal sektor
i stor grad reguleres av annet lovverk regjeringen ikke foreslår
endringer i på nåværende tidspunkt. Disse medlemmer peker
på at blant annet ulik mulighet til å kunne ta ut pensjon og kombinere
det med å arbeide videre i statlig og privat sektor gjør det nødvendig med
en grundig gjennomgang av konsekvensene av en heving av aldersgrensene
i annet lovverk. Disse medlemmer merker seg at regjeringen i
sin vurdering av en eventuell heving av aldersgrensene i resterende
lovverk vil sette ned et partssammensatt utvalg for å utrede dette. Disse
medlemmer mener det er riktig og nødvendig å involvere partene
i alle spørsmål som omhandler arbeidslivets regler, og selvfølgelig også
spørsmålet om heving av arbeidslivets aldersgrenser, og stiller
seg undrende til at partene ikke har vært involvert i vurderingen
om heving av aldersgrensen i arbeidsmiljøloven. Disse medlemmer mener
partene burde vært involvert også i dette arbeidet, og at endringene
i arbeidsmiljøloven må ses i sammenheng med annet lovverk som regulerer
aldersgrensene. Disse medlemmer mener derfor at de
ulike regelverkene for privat og statlig sektor, særaldersgrenser
og annet lovverk som regulerer aldersgrenser må ses i sammenheng
og behandles samlet i det varslede partssammensatte utvalget. Disse
medlemmer vil på dette grunnlag stemme imot forslaget om
heving av aldersgrensen i arbeidsmiljøloven på nåværende tidspunkt.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at LO og NHO har gått imot forslaget om endring i aldersgrenser.
Bare en liten andel av arbeidstakerne klarer i dag å stå i arbeid
til de når dagens aldersgrenser, og mange høringsinstanser har uttrykt
bekymring for at en endring i regelverket vil gjøre det vanskeligere
for yngre eldre arbeidstakere å få seg ny jobb, samtidig som man
vil kunne se flere uverdige avslutninger på arbeidsforhold. Dette medlem går
derfor imot de foreslåtte endringene av aldersgrenser i arbeidslivet.
Det vises til proposisjonens kapittel 5.1 der
det er nærmere redegjort for gjeldende rett, høringsforslaget, høringsinstansenes
syn, samt utdyping av departementets vurderinger.
Kollektiv søksmålsrett for fagforeninger ved ulovlig
innleie ble innført i arbeidsmiljøloven i 2013. Flere har pekt på
at reglene om søksmålsrett for fagforeninger om ulovlig innleie
bryter med grunnleggende prinsipper i vårt rettssystem. De sterke
faglige og juridiske innvendingene som har kommet frem mot denne bestemmelsen,
gjør at det fremmes forslag om opphevelse av regelen.
Det foreslås derfor at bestemmelsen i arbeidsmiljøloven
§ 17-1 femte ledd oppheves. I tilknytning til dette foreslås det
også å oppheve §§ 17-1 tredje ledd andre punktum og 17-4 tredje ledd,
som regulerer ulike sider ved søksmålsretten etter § 17-1 femte
ledd (mekling i forliksråd og søksmålsfrister).
Det vises til proposisjonens kapittel 5.1.4
der det er nærmere redegjort for departementets vurderinger.
Det vises til proposisjonens kapittel 5.2 der
det er nærmere redegjort for gjeldende rett, høringsforslaget, høringsinstansenes
syn, samt utdyping av departementets vurderinger.
Det følger i utgangspunktet av § 14-12 c første ledd
første punktum at solidaransvar for innleier også vil gjelde ved
krav på lønn mv. som følger av tariffavtale som nevnt i § 14-12
a tredje ledd. Da det allerede er innført regler om solidaransvar
for innleier, bør bestemmelsen videreføres i henhold til dette.
Ut fra informasjonshensyn anses det imidlertid å være behov for
å presisere at krav som følger av tariffavtale som nevnt i § 14-12
a tredje ledd, omfattes av bestemmelsen om solidaransvar.
Det vises til proposisjonens kapittel 5.2.4
der det er nærmere redegjort for departementets vurderinger.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at ordningen
som ga fagforeningene adgang til å reise selvstendig søksmål om
ulovlig innleie ble innført 1. juli 2013, etter stor uenighet. Flertallet har
notert seg at ordningen foreslås opphevet relativt kort etter at
den ble innført. Det foreslås å fjerne en ordning som har vært omstridt,
og som flere aktører har pekt på bryter med grunnleggende prinsipper
i vårt rettssystem. Reglene åpner for at fagforeninger kan reise
søksmål om ulovlig innleie uten den innleides samtykke og mot dennes
ønsker. Det vanlige er ellers at den enkelte arbeidstaker selv må reise
søksmål, eventuelt med bistand fra fagforeningen. Flertallet understreker
at fagforeningene har flere andre muligheter til å løfte frem saker
om ulovlig innleie.
Flertallet vil også påpeke at
blant annet Advokatforeningen har tidligere uttalt seg meget kritisk
til ordningen ettersom man mener at systemet bryter med sentrale
rettsprinsipper. Dette er i strid med prinsippene som ligger under
både arbeidsretten og vanlige sivile søksmål. På flere punkter kan
den kollektive søksmålsretten også være i konflikt med europeiske
menneskerettighetsprinsipper, som retten til å være uorganisert. Flertallet legger
vekt på disse argumentene og viser til at tvister om ulovlig innleie
kan tas til rettsapparatet med andre virkemidler.
På denne bakgrunn støtter flertallet regjeringens
forslag.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti er kritiske til
at regjeringen Solberg foreslår å fjerne fagforeningenes mulighet til
fastsettelsessøksmål. Disse medlemmer mener utfordringene
med økende grad av sosial dumping og arbeidslivskriminalitet tilsier
at vi trenger flere, ikke færre, kraftfulle virkemidler mot problemene.
Kollektiv søksmålsrett er ett slikt virkemiddel som vil bidra til
mer ryddige forhold i mange utsatte bransjer og sterkere håndheving
av rettighetene til mange innleide arbeidstakere.
Disse medlemmer viser til at
flertallet i 2013 innførte regelen i arbeidsmiljøloven om at fagforeninger
som har medlemmer i en virksomhet som benytter innleid arbeidskraft
fra bemanningsforetak, jf. § 14-12, kan reise søksmål i eget navn
om lovligheten av slik innleie. Formålet med regelen om søksmålsrett
for fagforeninger på innleieområdet var og er at dette vil kunne
bidra til at reglene om innleie blir etterlevd i større utstrekning
enn i dag, og slik sett være et redskap mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Disse
medlemmer peker på at regelen ble innført etter ønsket om
å forebygge og hindre ulovlig praksis i bedrifter ved innleie og
sikre etterlevelse av vilkårene for innleie i arbeidsmiljøloven
§ 14-12. Disse medlemmer mener at de ansatte i en innleievirksomhet
er de nærmeste til å oppdage lovstridig virksomhet. Disse
medlemmer peker på at midlertidig ansatt innleid arbeidskraft
ofte er i en usikker posisjon og derfor ikke ønsker å ta belastningen
ved å reise spørsmål om lovligheten av eget ansettelsesforhold.
Derfor er det, etter disse medlemmers mening, viktig med
en adgang for fagforeninger til fastsettelsessøksmål om lovligheten
av innleieforholdet. Å få fastslått at det foreligger lovstridig
innleie vil kunne bidra til at ulovlig innleide arbeidstakere får
fast ansettelse og/eller erstatning uten at belastningen for den
enkelte innleide blir for krevende. Disse medlemmer understreker
at tvistelovens helhetsvurdering av aktualitetskrav ble videreført
som før.
Arbeidsmiljøloven inneholder både offentligrettslige
vernebestemmelser om helse, miljø og sikkerhet og privatrettslige
regler knyttet til de avtalerettslige sidene av forholdet mellom
arbeidstaker og arbeidsgiver. Lovens offentligrettslige bestemmelser
håndheves av tilsynsmyndigheter på området (Arbeidstilsynet, Petroleumstilsynet
eller Luftfartstilsynet), ved at det kan brukes administrative reaksjons-
eller sanksjonsmidler og/eller ved strafferettslig forfølging i
regi av politi og påtalemyndighet. Lovens privatrettslige regler
håndheves som hovedregel kun av den enkelte private part.
Straffansvaret i arbeidsmiljøloven omfatter
alle bestemmelsene i loven, med unntak av reglene om oppsigelsesvern.
I praksis straffeforfølges imidlertid kun lovens helse-, miljø-
og sikkerhetsbestemmelser (i vid forstand), og bare alvorlige brudd
på disse reglene. De mindre alvorlige overtredelsene håndheves administrativt
av tilsynsmyndighetene.
Det foreslås å fjerne straffansvaret for noen kapitler
og bestemmelser i arbeidsmiljøloven som i dag i praksis ikke straffeforfølges.
Videre foreslås det å øke strafferammen i arbeidsmiljøloven
til bøter eller fengsel i inntil ett år, eller begge deler, og fengsel
i inntil tre år ved straffeskjerpende omstendigheter. Det foreslås også
å øke strafferammen i allmenngjøringsloven til bøter eller fengsel
i inntil ett år, og tre år ved grove overtredelser.
Videre foreslås det å innføre straffansvar for medvirkning
i allmenngjøringsloven, og straffansvar for oppdragsgivers brudd
på informasjons- og påseplikt i medhold av samme lov.
Det vises til proposisjonens kapittel 6.1 der
det er nærmere redegjort for
bakgrunn
gjeldende rett, herunder straffansvaret
og strafferammer i arbeidsmiljøloven (straffansvar for både arbeidsgiver,
arbeidstaker og foretak), samt straffansvaret og strafferammer i
allmenngjøringsloven
rettstilstanden i Sverige og Danmark.
håndhevingspraksis for tilsynsmyndighetene, Riksadvokaten/øverste
påtalemyndighet og Politiet
Helt fra den første arbeidervernlovgivningen
fra slutten av 1800-tallet har vernelovgivningen inneholdt straffebestemmelser.
Dette ble videreført i arbeidervernloven av 1936 og ved innføringen
av arbeidsmiljøloven i 1977 og i arbeidsmiljøloven av 2005.
Arbeidsmiljøloven implementerer mange EU-direktiver
som følge av EØS-avtalen. Som utgangspunkt anses ikke strafferettslig
regulering å falle innenfor EØS-avtalens saklige virkeområde. Selv
om direktivene på arbeidsmiljøområdet vanligvis krever at medlemsstatene
innfører effektive sanksjoner for å håndheve reglene, oppstilles
det ikke krav til at overtredelser må kunne forfølges strafferettslig.
Det anses derfor ikke at det finnes EU-rettslige begrensninger for å
fjerne straffansvar for enkelte deler av arbeidsmiljøloven.
Arbeidsmiljølovens ulike bestemmelser om fullt forsvarlig
arbeidsmiljø har som formål å verne liv og helse. Det er nødvendig
å opprettholde straffansvaret for overtredelse av disse reglene. Dette
gjelder særlig bestemmelsene i lovens kapittel 2 om arbeidsgivers
og arbeidstakers plikter, kapittel 3 om virkemidler i arbeidsmiljøarbeidet
og kapittel 4 om krav til arbeidsmiljøet. Det samme gjelder bestemmelser
som skal støtte opp under arbeidsmiljøkravene, som eksempelvis bestemmelser
om den organiserte vernetjenesten i lovens kapittel 6 og 7 og bestemmelser
om arbeid av barn og ungdom i kapittel 11.
Det er også behov for å opprettholde straffetrusselen
for overtredelse av bestemmelsene om arbeidstid i lovens kapittel
10.
Det er grunnlag for å fjerne straffansvaret
for kapittel 8 om informasjon og drøfting, kapittel 12 om rett til
permisjon og kapittel 13 om vern mot diskriminering.
De bestemmelser i lovens kapittel 14 og 15 som regulerer
oppsigelsesvern, er allerede unntatt straffansvar. Kapittel 14,
15 og 16 regulerer imidlertid også noen andre kontraktsrettslige
sider av arbeidsforholdet, og som i dag altså er belagt med trussel
om straff. Det foreslås at hele kapittel 14, 15 og 16 skal være
unntatt fra straffansvaret, med unntak av §§ 14-5 til 14-8 og 14-15, som
regulerer henholdsvis krav rundt skriftlig arbeidsavtale og utbetaling
av lønn og feriepenger.
Når det gjelder kapittel 9 om kontrolltiltak
i virksomheten, bør straffansvaret opprettholdes.
Det vises til proposisjonens kapittel 6.2.3
der departementet nærmere redegjør for sine vurderinger av forslagene,
herunder de kapitler det foreslås å fjerne straffansvaret for.
Brudd på vedtak av Tariffnemnda er straffesanksjonert,
jf. allmenngjøringsloven § 15. Slik bestemmelsen om straffansvar
etter allmenngjøringsloven er formulert, omfatter den imidlertid
ikke brudd på loven som sådan, men brudd på lønns- og arbeidsvilkår
som fremgår av allmenngjøringsforskrifter. Dette innebærer blant
annet at overtredelser av informasjons- og påse-plikt etter allmenngjøringsloven
§ 12 for oppdragsgivere ikke er omfattet av straffansvaret.
Selv om det også foreslås å innføre et medvirkningsansvar
i allmenngjøringsloven, er det hensiktsmessig med et direkte straffansvar
for brudd på informasjons- og påse-plikten.
Det foreslås å endre rekkevidden av straffansvaret
i allmenngjøringsloven slik at den også omfatter brudd på oppdragsgivers
plikter etter allmenngjøringsloven § 12.
I motsetning til for arbeidsmiljøloven kan det vanskelig
innfortolkes et medvirkningsansvar for brudd på allmenngjøringsloven.
Det manglende medvirkningsansvaret kan i praksis medføre utfordringer
for myndighetene ved håndhevingen av loven. Et ansvar for medvirkning
i allmenngjøringsloven vil etter omstendighetene blant annet kunne
gjøre det mulig å straffeforfølge en oppdragsgiver, dersom de øvrige
straffevilkårene er oppfylt. Det bør være mulighet for å kunne gjøre
gjeldende et slikt straffansvar, og det foreslås å innføre et medvirkningsansvar
i allmenngjøringsloven.
Når den nye straffeloven av 2005 trer i kraft,
vil det innføres en generell bestemmelse om straffansvar for medvirkning
som også gjelder for særlovgivningen, jf. straffeloven 2005 § 15.
Etter gjeldende strafferamme kan overtredelse av
arbeidsmiljølovens bestemmelser straffes med bøter eller fengsel
i inntil tre måneder, eller en kombinasjon, og inntil to års fengsel
ved særlig skjerpende omstendigheter. Etter allmenngjøringsloven
kan arbeidsgiver som forsettlig eller uaktsomt unnlater å rette
seg etter vedtak fra Tariffnemnda, ilegges bøtestraff. Gjeldende
strafferammer er uforholdsmessig lave sett i lys av de viktige hensynene
lovene skal ivareta, også sammenlignet med strafferammene i øvrig
miljølovgivning. Det foreslås derfor å heve strafferammene i arbeidsmiljøloven
§ 19-1 og i allmenngjøringsloven. Det anses ikke å være behov for
å endre i strafferammen for arbeidstakeres straffansvar etter § 19-2.
Overtredelser av arbeidsmiljøregelverket kan være
av ulik karakter og alvorlighetsgrad, og det er viktig at strafferammene
tar høyde for dette.
Det foreslås at strafferammen i arbeidsmiljøloven
§ 19-1 første ledd heves fra fengsel i tre måneder til ett år. Etter
andre ledd kan det i dag idømmes fengsel i inntil to år dersom det foreligger
særlig skjerpende omstendigheter. Det foreslås å heve denne rammen
til tre år. Forslaget innebærer at strafferammene i arbeidsmiljøloven
kommer opp på samme nivå som andre sammenlignbare miljølover.
Dagens strafferamme i allmenngjøringsloven er for
lav sett i forhold til de viktige hensynene loven skal ivareta.
Det foreslås derfor at det i tillegg til bøtestraff skal være mulig
å ilegge fengselsstraff for overtredelser av loven. Det foreslås
at den alminnelige strafferammen i allmenngjøringsloven utvides
til fengsel i inntil ett år.
Det ble i høringsuttalelser påpekt at en skjerping av
strafferammen i allmenngjøringsloven foranlediger behov for å vurdere
hvor påtalekompetansen etter loven skal ligge. Temaet bør vurderes
i forlengelse av den foreslåtte økningen av strafferammen, og departementet
vil følge opp dette spørsmålet videre.
Departementet vil ta med seg innspillene fra høringsuttalelsene
i det videre arbeidet mot sosial dumping og arbeidsmiljøkriminalitet.
Etter departementets syn er en strafferamme på fengsel inntil tre
år tilstrekkelig både i allmenngjøringsloven og arbeidsmiljøloven
nå.
Komiteen viser til
at det er lave straffer for brudd på arbeidsmiljøloven sammenlignet
med brudd på andre lignende lover. Komiteen støtter
regjeringens vurdering om at straffeutmålingen synes gjennomgående
å ligge lavt. Det er i all hovedsak bøtestraff som benyttes, selv
om det finnes enkelte eksempler på at også fengselsstraff idømmes. Komiteen ønsker
å signalisere at det er alvorlig å overtre regelverket. I denne
sammenhengen er det ikke bagatellene det handler om. Det handler
om å sette en stopper for dem som grovt bryter grunnreglene i arbeidslivet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, har merket
seg at det foreslås å fjerne straffansvaret for de mindre alvorlige
sakene som i dag i praksis ikke blir straffeforfulgt. For disse
er det andre måter å håndheve reglene på.
Komiteen viser til
at etter innspill i høringsrunden foreslås det likevel å opprettholde
straffansvar for blant annet reglene om skriftlige arbeidsavtaler,
utbetaling av lønn og feriepenger og kontrolltiltak i virksomheten. Komiteen støtter
disse forslagene.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti støtter
forslagene om innstramming av strafferammene i arbeidsmiljøloven, men
er imot forslaget om å fjerne straffansvaret for mindre alvorlige
brudd på loven. Det er prinsipielt svært uheldig å unnta disse bruddene
for straff. Lav toleranse for brudd på arbeidsmiljøloven er nødvendig
for å skape et inkluderende, trygt og organisert arbeidsliv.
Komiteen viser til
at det har vist seg problematisk å etterforske saker som gjelder
sosial dumping i form av ulovlige lønns- og arbeidsvilkår når det
er utenlandske arbeidsgivere/bedrifter. Disse har ofte reist tilbake
til hjemlandet før saken er ferdigbehandlet her, og det vil da være
vanskelig å forfølge saken. Komiteen er derfor positiv
til regjeringens forslag om å innføre straffansvar for den som medvirker
til brudd på loven. Det betyr at en oppdragsgiver i Norge etter
omstendighetene også kan straffes. Komiteen er tilfreds
med at forslagene blant annet vil innebære at det blir strengere
reaksjoner mot de useriøse aktørene og sende et viktig signal om
at kampen mot arbeidsmiljøkriminalitet skal prioriteres av alle
relevante kontroll- og tilsynsmyndigheter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, er glad for at
regjeringen ønsker et bredt og varig samarbeid mellom myndighetene
og partene i arbeidslivet for å bekjempe arbeidslivskriminalitet
og useriøse arbeidsforhold. Samarbeidet følges opp blant annet innenfor
rammene av regjeringens kontaktutvalg med partene i arbeidslivet. Flertallet er
også fornøyd med at regjeringen har lagt frem en strategi mot arbeidslivskriminalitet
sammen med partene i arbeidslivet som en oppfølging til statsbudsjettet
for 2015 og forslagene om økte strafferammer i arbeidsmiljøloven
og allmenngjøringsloven som behandles i denne proposisjonen. Flertallet er tilfreds
med at samarbeidet mellom offentlige etater skal styrkes og gjøres
mer systematisk. Det skal etableres et tverretatlig analyse- og
etterretningssenter på nasjonalt nivå. Det regionale og lokale samarbeidet
skal utvides. Det skal bli enklere å utveksle informasjon mellom etatene.
Sanksjoneringen av lovbrudd skal bli mer effektiv, blant annet ved
bruk av bøter og gebyrer. Flertallet er opptatt av
at politiet styrker oppfølgingen av konkurskriminalitet ved å opprette
bo-koordinatorer i politidistriktene.
Flertallet mener at det offentlige
skal gå foran i arbeidet med å fremme et seriøst arbeidsliv og er
derfor fornøyd med at regjeringen nå foreslår å åpne for å begrense
antall underleverandører i kontraktskjedene i bransjer hvor det
er særlige utfordringer. Det skal stilles krav om at leverandører
til det offentlige som hovedregel skal ha lærlinger.
Regjeringen vil ha flertallets støtte
i arbeidet med flere tiltak som har særlig betydning for byggenæringen.
Dette gjelder godkjenning av utenlandsk fagutdanning, videreutvikling
av sentral godkjenning av foretak, registre eller godkjenningsordninger
som synliggjør om foretak følger regelverket, og forbedring av ordningen
med id-kort i bygg og renhold.
Flertallet er fornøyd med at
kunnskapsgrunnlaget skal styrkes og har registrert at det skal gjennomføres
en kartlegging av omfanget av den svarte økonomien. Det skal også
kartlegges hvordan likebehandlingsreglene i vikarbyrådirektivet
etterleves. Flertallet viser også til allerede vedtatte
tiltak mot arbeidslivskriminalitet i Stortinget og ser frem til
at disse evalueres.
På denne bakgrunn støtter flertallet regjeringens
forslag.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener kampen
mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet må kjempes med full
styrke.
Disse medlemmer viser videre
til at regjeringen Stoltenberg II la frem tre handlingsplaner mot
sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Flere av tiltakene i
disse planene ble vedtatt mot Høyre og Fremskrittspartiets stemmer
i Stortinget. Det er derfor bra at representanter for regjeringen
Solberg nå har begynt å omtale dette som et problem, men disse
medlemmer peker på at handling teller mer enn ord, og finner
det svært beklagelig at regjeringen nå fjerner et viktig virkemiddel
mot problemene, samtidig som den med summen av de foreslåtte endringene
i arbeidsmiljøloven vanskeliggjør arbeidet mot arbeidslivskriminalitet
og sosial dumping. Disse medlemmer peker på at regjeringens
politikk går i feil retning, og er bekymret for at omfanget av sosial
dumping og arbeidslivskriminalitet vil øke.
Disse medlemmer støtter videreføringen med
styrkingen av felles innsats mellom politiet, skatteetaten og arbeidstilsynet,
og mener at også andre statlige organer må ses på som aktuelle samarbeidspartnere.
Skal man lykkes i kampen mot sosial dumping og
arbeidslivskriminalitet, må innsatsen settes inn på mange områder,
og alle gode krefter må inkluderes i arbeidet. Arbeidslivets parter
kan med sin kunnskap bidra med innspill til effektive tiltak. Derfor
bekymrer det disse medlemmer at regjeringen Solberg
i mindre grad enn alle tidligere regjeringer inkluderer arbeidslivets parter
i utforming av politikk på arbeidslivsområdet, herunder de aktuelle
endringene i arbeidsmiljøloven.
Videre viser disse medlemmer til
Arbeiderpartiets representantforslag 20 S (2014–2015) om utarbeiding
av en handlingsplan med tiltak mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet
i Norge, jf. Innst. 90 S (2014–2015) der det etter innspill fra
arbeidstaker- og giverorganisasjonene ble fremmet 22 nye forslag
til tiltak mot arbeidslivskriminalitet og sosial dumping. Disse
medlemmer er fornøyd med at regjeringen i sin senere fremlagte
strategi mot arbeidslivskriminalitet har gått inn for flere av de forslag
som ble fremmet i representantforslaget, men peker på at langt fra
alle kraftfulle nødvendige tiltak som ble fremmet i representantforslaget,
er tatt med i regjeringens plan.
Mer fleksible regler for organisering av arbeidstiden
vil trolig føre til at noen arbeidstakere vil jobbe mer enn før.
På den annen side kan økt adgang for arbeidsgiver til å pålegge
overtid, eller økt bruk av lange vakter, kunne gjøre deltakelse i
arbeidslivet mindre attraktivt for enkelte grupper. Samlet sett
er det ikke ventet stor endring i sysselsettingen, og de positive
virkningene vil veie opp for de negative.
Det vises til proposisjonens kapittel 7.1 der
det er nærmere redegjort for de økonomiske og administrative konsekvensene
når det gjelder
En heving av grensen i arbeidsmiljøloven for
opphør av arbeidsforhold grunnet alder fra 70 år til 72 år vil føre
til at flere gis mulighet til å stå lenger i arbeid. Den store avgangen
fra arbeidslivet skjer imidlertid før fylte 70 år, og å heve grensen vil
neppe føre til en stor økning av seniorer i arbeidslivet. Omfanget
er usikkert, men over tid må det likevel antas at bestemmelsen sammen med
økningen i levealderen kan føre til at noen flere over 70 år står
litt lenger i jobb.
Det antas at forslagene vil ha visse økonomiske konsekvenser
for arbeidsgiver, men at disse vil avhenge av antallet som ønsker
å arbeide lenger på den enkelte arbeidsplass og deres produktivitet.
For arbeidstaker gir forslagene en rett til å stå i arbeid, men
ingen plikt til å stå lenger.
Alderspensjon fra folketrygden og private tjenestepensjoner
er allerede tilpasset fleksibelt uttak av pensjon fra 62 til 75
år. Den økonomiske konsekvensen for både arbeidstaker og arbeidsgiver
skal i prinsippet være lik om arbeidstaker velger å ta ut pensjon
ved 62 år eller ved 75 år. Selv om arbeidsgiverne må justere eventuelle bedriftsinterne
pensjonsplaner, legges det til grunn at de pensjonsmessige konsekvensene
for den enkelte arbeidsgiver ikke vil bli vesentlige. Arbeidstakere
som ikke har opptjent full pensjon og som i dag må avslutte arbeidsforholdet
for eksempel ved 67 eller 70 år, vil med forslagene få mulighet
til å opptjene mer i pensjon. Dette vil særlig gjelde for kvinner
som har arbeidet deltid.
Tariffavtaler og individuelle arbeidsavtaler
som inneholder rutiner eller bestemmelser om bedriftsinterne aldersgrenser,
må endres som en følge av forslaget. Det antas at de administrative konsekvensene
for den enkelte arbeidsgiver til dette ikke vil bli vesentlige.
Det antas at forslaget ikke vil ha nevneverdige konsekvenser
av økonomisk eller administrativ art.
Den foreslåtte fjerningen av straffansvaret
vil gjøre regelverket bedre i overensstemmelse med dagens praktisering.
Det antas derfor ikke å føre til særlige økonomiske eller administrative
konsekvenser. Forslaget vil i noen grad kunne innebære behov for
gjennomgang av instrukser og retningslinjer hos tilsynsmyndighetene,
Riksadvokaten, politi mv.
Det kan forventes at økte strafferammer vil
medføre en viss økning av bøtenivå, men det er ikke mulig å fastslå
hvor mye dette eventuelt kan utgjøre i praksis.
Det antas at innføring av et straffansvar for
overtredelser av informasjons- og påse-plikt i allmenngjøringsloven
§ 12 samt et medvirkningsansvar i allmenngjøringsloven kan lede
til noen flere straffereaksjoner.
Komiteen har ingen
merknader.
Forslag fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti:
Forslag 1
Lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern
mv.
§ 10-2 første ledd skal lyde:
Arbeidstidsordninger skal være slik at arbeidstakerne
ikke utsettes for uheldige fysiske og psykiske belastninger, og
slik at det er mulig å ivareta sikkerhetshensyn. Arbeidsgiver
skal foreta en risikovurdering i samsvar med kravene etter arbeidsmiljøloven
§§ 10-2 første ledd, 3-1 første ledd og andre ledd bokstav c, 7-2
andre ledd bokstav f, forskrift om organisering, ledelse og medvirkning
§ 7-1 andre ledd og sjette ledd og forskrift om systematisk helse-,
miljø- og sikkerhetsarbeid i virksomheter § 5 andre ledd nr. 6 for
å sikre at arbeidstidsordningen er forsvarlig.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen oppnevne representanter
for arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene i det allerede
nedsatte Arbeidstidsutvalget.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen ta initiativ til
en gjennomgang av medleverforskriften sammen med partene i arbeidslivet.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen redusere arbeidsmiljølovens
alminnelige arbeidstid i løpet av sju dager fra 40 til 37,5 timer,
med tilsvarende arbeidstidsreduksjon for ansatte i skift- og turnusyrker
til 35,5 timer og 33,6 timer.
Komiteen har for øvrig ingen
merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak til lov
om endringer i arbeidsmiljøloven og
allmenngjøringsloven (arbeidstid, aldersgrenser, straff mv.)
I
I lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid
og stillingsvern mv. gjøres følgende endringer:
§ 10-4 tredje ledd skal lyde:
(3) For beredskapsvakt utenfor arbeidsstedet skal som hovedregel
minst 1/7 av vakten regnes med i den alminnelige
arbeidstid, avhengig avhvor belastende vaktordningen
er. Arbeidsgiver og arbeidstakernes tillitsvalgte i virksomhet
som er bundet av tariffavtale, kan ved skriftlig avtale fravike
bestemmelsen i første punktum. Arbeidstilsynet kan etter krav fra
arbeidsgiver eller arbeidstakernes tillitsvalgte fastsette en annen
beregningsmåte dersom beregningen av arbeidstiden etter første punktum
vil virke urimelig.
§ 10-5 første og andre ledd skal lyde:
(1) Arbeidsgiver og arbeidstaker kan skriftlig avtale at
den alminnelige arbeidstid kan ordnes slik at den i løpet av en
periode på høyst 52 uker i gjennomsnitt ikke blir lenger enn foreskrevet
i § 10-4, men slik at den alminnelige arbeidstiden ikke overstiger ti timer
i løpet av 24 timer og 48 timer i løpet av sju dager. Grensen
på 48 timer i løpet av sju dager kan gjennomsnittsberegnes over
en periode på åtte uker, likevel slik at den alminnelige arbeidstiden
ikke overstiger 50 timer i noen enkelt uke. Avtale etter dette ledd
kan ikke inngås med arbeidstaker som er midlertidig ansatt med grunnlag
i § 14-9 første ledd bokstav f.
(2) Arbeidsgiver og arbeidstakernes tillitsvalgte i virksomhet
som er bundet av tariffavtale, kan skriftlig avtale at den alminnelige
arbeidstiden skal ordnes slik at den i løpet av en periode på høyst
52 uker i gjennomsnitt ikke blir lenger enn foreskrevet i § 10-4,
men slik at den alminnelige arbeidstiden ikke overstiger 12,5 timer
i løpet av 24 timer og 48 timer i løpet av sju dager. Grensen på
48 timer i løpet av sju dager kan gjennomsnittsberegnes over en
periode på åtte uker, likevel slik at den alminnelige arbeidstiden ikke
overstiger 54 timer i noen enkelt uke. Ved inngåelse av
avtale som innebærer at den alminnelige arbeidstiden overstiger
10 timer i løpet av 24 timer, skal det legges særlig vekt på hensynet
til arbeidstakernes helse og velferd.
§ 10-6 femte og sjette ledd skal lyde:
(5) Arbeidsgiver og arbeidstakernes tillitsvalgte i virksomhet
som er bundet av tariffavtale, kan skriftlig avtale overtidsarbeid
inntil 20 timer i løpet av sju dager, men slik
at samlet overtidsarbeid ikke overstiger 50 timer
i fire sammenhengende uker. Overtidsarbeidet må ikke overstige 300
timer innenfor en periode på 52 uker.
(6) Arbeidstilsynet kan etter søknad i særlige tilfeller
tillate samlet overtidsarbeid inntil 25 timer
i løpet av sju dager og 200 timer i løpet av en periode på 26 uker.
Referat fra drøftingene, jf. tredje ledd, skal vedlegges søknaden.
Fremmer virksomheten søknad om overtid innenfor rammen i femte ledd,
skal årsaken til at saken ikke er løst ved avtale med de tillitsvalgte
alltid oppgis. Arbeidstilsynet skal ved sin avgjørelse legge særlig
vekt på hensynet til arbeidstakernes helse og velferd.
§ 10-6 åttende ledd skal lyde:
(8) Samlet arbeidstid må ikke overstige 13 timer i løpet
av 24 timer eller 48 timer i løpet av sju dager. Grensen på 48 timer
i løpet av sju dager kan gjennomsnittsberegnes over en periode på
åtte uker, likevel slik at den samlede arbeidstiden etter
§ 10-5 andre ledd og § 10-6 femte ledd ikke overstiger 69 timer i
noen enkelt uke.
§ 10-8 fjerde ledd skal lyde:
(4) Arbeidsfri som nevnt i andre ledd skal så vidt mulig
omfatte søndag. Arbeidstaker som har utført søn- og helgedagsarbeid,
skal ha arbeidsfri følgende søn- og helgedagsdøgn. Arbeidsgiver
og arbeidstaker kan skriftlig avtale en arbeidstidsordning som i
gjennomsnitt gir arbeidstaker arbeidsfri annenhver søn- og helgedag
over en periode på 26 uker, likevel slik at det ukentlige fridøgn
minst hver fjerde uke faller på en søn- eller
helgedag.
§ 10-12 åttende ledd oppheves. Nåværende niende ledd
blir åttende ledd.
§ 14-12 c første ledd første punktum skal lyde:
(1) Virksomheter som leier inn arbeidstaker etter § 14-12,
hefter på samme måte som en selvskyldnerkausjonist for utbetaling
av lønn, feriepenger og eventuell annen godtgjøring etter kravet
om likebehandling i § 14-12 a, inkludert krav som følger
av tariffavtale som nevnt i § 14-12 a tredje ledd.
§ 15-13 a første, andre, tredje og fjerde ledd skal
lyde:
(1) Arbeidsforholdet kan bringes til opphør når arbeidstaker
fyller 72 år.
(2) Lavere aldersgrense kan fastsettes der det
er nødvendig av hensyn til helse eller sikkerhet.
(3) Lavere aldersgrense, men ikke under 70 år, kan
fastsettes dersom grensen gjøres kjent for arbeidstakerne, den praktiseres
konsekvent av arbeidsgiver og arbeidstaker har rett til en tilfredsstillende tjenestepensjonsordning.
Arbeidsgiver skal drøfte lavere aldersgrense med de tillitsvalgte.
(4) Lavere aldersgrense fastsatt i medhold av
andre eller tredje ledd må være saklig begrunnet og ikke
uforholdsmessig inngripende, jf. § 13-3 andre ledd.
Nåværende andre, tredje og fjerde ledd blir nytt
femte, sjette og sjuende ledd.
§ 17-1 tredje ledd andre punktum oppheves.
§ 17-1 femte ledd oppheves.
§ 17-4 tredje ledd oppheves. Nåværende § 17-4 fjerde,
femte og sjette ledd blir tredje, fjerde og femte ledd.
§ 19-1 første til fjerde ledd skal lyde:
(1) Ved forsettlig eller uaktsom overtredelse av bestemmelse
eller pålegg gitt i eller i medhold av denne lov, straffes innehaver
av virksomhet, arbeidsgiver eller den som i arbeidsgivers sted leder
virksomheten med bøter eller fengsel inntil ett år eller begge
deler. Medvirkning straffes på samme måte, likevel slik at arbeidstaker
straffes etter § 19-2.
(2) Under særlig skjerpende omstendigheter kan fengsel
inntil tre år anvendes. Ved avgjørelsen av om det
foreligger slike omstendigheter, skal det særlig legges vekt på
om overtredelsen har eller kunne ha medført alvorlig fare for liv
eller helse eller om den er foretatt eller fortsatt tross pålegg
eller henstilling fra offentlig myndighet, vedtak av arbeidsmiljøutvalget
eller henstilling fra verneombud eller bedriftshelsetjeneste.
(3) For overtredelse som har eller kunne ha medført alvorlig
fare for liv eller helse, kan innehaver av virksomhet, arbeidsgiver
eller den som i arbeidsgivers sted leder virksomheten straffes etter
denne paragraf, med mindre vedkommende i enhver henseende har opptrådt
fullt forsvarlig med hensyn til sine plikter etter loven eller bestemmelser
i medhold av loven.
(4) Bestemmelsene i denne paragraf gjelder ikke reglene
i kapittel 8, 12, 13, 15 og 16. Bestemmelsene gjelder heller
ikke reglene i kapittel 14, med unntak av§§ 14-5
til 14-8 og 14-15.
II
I lov 4. juni 1993 nr. 58 om allmenngjøring av tariffavtaler
m.v. skal § 15 første ledd lyde:
Arbeidsgiver som forsettlig eller
uaktsomt unnlater å rette seg etter et vedtak av Tariffnemnda, straffes
med bøter eller fengsel inntil ett år. Det samme gjelder
den som i arbeidsgivers sted leder virksomheten, og som
opptrer som nevnt i første punktum, og oppdragsgiver som overtrer
plikter i medhold av § 12. Grov overtredelse straffes med bøter
eller fengsel inntil tre år. Medvirkning straffes på samme måte, likevel
slik at arbeidstaker ikke kan straffes for medvirkning.
III
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
Bestemmelser i tariffavtale om lavere aldersgrenser
enn 70 år for opphør av arbeidsforhold kan beholdes inntil tariffavtalen
utløper, jf. arbeidstvistloven § 5. Arbeidstvistloven § 5 tredje ledd
gjelder likevel ikke.
Aldersgrenser i kommunal og fylkeskommunal sektor
som er begrunnet på tilsvarende måte som i aldersgrenseloven § 2,
gjelder inntil annet er bestemt.
Lavere bedriftsinterne aldersgrenser enn 70
år kan beholdes inntil ett år etter at loven trer i kraft, dersom
de er etablert før dette tidspunktet.
LO
NHO
KS
Hovedorganisasjonen Virke
Spekter
Norsk Industri
Byggenæringens Landsforening
UNIO
YS
Akademikerne
NITO
Tekna
SAFE
Finansforbundet
Parat
Kriminalomsorgens Yrkesforbund
Norsk Sykepleierforbund
Den Norske Jordmorforeningen
Delta
LO Stat
Fagforbundet
NTL
Fellesorganisasjonen
Fellesforbundet
Handel og Kontor i Norge
Industri Energi
EL & IT forbundet
Norsk Transportarbeiderforbund
Norsk Lokomotivmannsforbund
Norsk Arbeidsmandsforbund
Musikernes fellesorganisasjon
ASVL
Attføringsbedriftene i NHO
Norges Handikapforbund
Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon
Norsk Forbund for Utviklingshemmede
Norges Parkinsonforbund
Juss-Buss
Pensjonistforbundet
Oslo, i arbeids- og sosialkomiteen, den
19. mars 2015
Arve Kambe |
leder og ordfører |