Komiteen viser til at utslippene i EU har avtatt betydelig siden 1990, som en følge av strammere klimapolitikk, utfasing av kull i energiproduksjon, nedlegging av ulønnsom forurensende industri i Øst-Europa og svak økonomisk vekst. I 2012 var utslippene 19 prosent lavere enn i 1990. I samme periode økte utslippene i Norge.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne mener en hovedårsak til økte norske utslipp er økte utslipp fra olje- og gassindustrien, som følge av mange utbygginger basert på fossil kraftforsyning.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Miljøpartiet De Grønne, viser til at kvotesystemet vil være et viktig klimapolitisk virkemiddel i EU for å innfri forpliktelsen om å kutte utslippene med 43 pst. i kvotepliktig sektor i 2030 sammenlignet med 2005.

Flertallet viser i den forbindelse til at den årlige reduksjonen i kvotemengden trappes opp fra 2021, ved at reduksjonsfaktoren øker fra 1,74 pst. til 2,2 pst. av en beregnet kvotemengde i 2010. Flertallet mener dette er et viktig grep for å gjenvinne tilliten til kvotesystemet, sett i lys av den vedvarende lave kvoteprisen innenfor EUs kvotesystem.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, vil peke på at ettersom EU legger 1990-nivået til grunn for tallfesting av reduksjonsmål, blir det vesentlig mer krevende for Norge enn for EU å nå målene.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener samtidig at lave kvotepriser og behovet for å hindre utslippsreduksjoner i lang tid framover gjør det nødvendig med utslippsreduserende tiltak i kvotepliktig sektor ut over det som utløses av kvoteplikten.

Komiteen mener Norge skal bidra til betydelige utslippsreduksjoner i ikke-kvotepliktig sektor i Norge, og viser til at potensialet for utslippsreduksjoner i denne sektoren er stort. Det gjelder særlig transportsektoren, som i dag står for om lag en tredjedel av norske utslipp.

Komiteen merker seg at EUs beslutning om hvordan det samlede målet om utslippsreduksjoner i ikke-kvotepliktig sektor skal fordeles på medlemslandene, forventes i 2016. Komiteen har videre merket seg at EUs mål om 30 pst. kutt i ikke-kvotepliktig sektor innen 2030 skal gjennomføres ved at hvert enkelt medlemsland gjennomfører kutt på mellom 0 og 40 pst, der størrelsen på kuttet vil bestemmes ut fra landenes bruttonasjonalprodukt per innbygger og potensialet for kostnadseffektive utslippsreduksjoner. Komiteen mener derfor det er grunn til å forvente at Norge må ta store utslippsreduksjoner i ikke-kvotepliktig sektor.

Komiteen peker på at Norge har en særlig mulighet til å være en spydspiss internasjonalt gjennom å utvikle ny teknologi og utvikle tidligmarkeder for klimateknologi, slik vi blant annet har gjort gjennom satsing på nullutslippskjøretøy. Videre peker komiteen på at det globalt er et stort behov for å kanalisere kapital til klimavennlig infrastruktur og klimaløsninger, herunder for eksempel fornybar energi og jernbane.

Komiteen understreker videre at Norge fortsatt skal bidra med støtte til klima- og miljøtiltak i land utenfor EU, slik som den internasjonale skogsatsingen, det norske bidraget til FNs grønne fond og satsing på fornybar energi i utviklingsland.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, deler regjeringens syn på hvilke prioriterte innsatsområder Norge skal ha i den nasjonale klimapolitikken. Flertallet mener i tillegg det er viktig at Norge viderefører bruken av doble virkemidler i kvotepliktig sektor, som CO2-avgift i petroleumsindustrien og positive incentiver til teknologiutvikling i industrien.

Flertalletpeker på at en av de store endringene i norsk klimapolitikk, dersom vi inngår en avtale om felles oppfyllelse av klimaforpliktelsen sammen med EU, blir at kjøp av klimakvoter i utviklingsland gjennom FNs kvotesystem ikke kan brukes for å nå målet om 40 pst. utslippsreduksjon i EU.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne peker på at en av de store endringene i norsk klimapolitikk dersom vi trer inn i EUs klimarammeverk, blir at kjøp av klimakvoter i utviklingsland gjennom FNs kvotesystem ikke kan brukes for å nå målet om 40 pst. reduksjon, og ikke lenger vil være del av det norske klimaregnskapet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at dersom avtalen i Paris blir slik at Stortingets betingelser er ivaretatt og Norge skal ha et mål om karbonnøytralitet i 2030, vil bruk av eventuelle FN-mekanismer være avgjørende.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti støtter ikke norsk tilslutning til EUs klimapolitiske rammeverk, og mener dette er et grep regjeringen gjør for å slippe å bli målt opp mot forpliktende og etterprøvbare nasjonale mål i klimapolitikken. Regjeringen vil med dette sikre seg muligheten til å kjøpe billige utslippskutt i andre land, som alternativ til å føre en politikk som omstiller Norge til et nullutslippssamfunn.

Komiteens medlem fra Miljøpartiet De Grønneunderstreker at det ikke er noen motsetning mellom deltakelse i EUs kvotesystem og det å fatte nasjonale vedtak om forpliktende og etterprøvbare utslippsmål. Dette medlem konstaterer likevel at regjeringen, Venstre og Kristelig Folkeparti i stedet for selv å vedta i Stortinget de klimapolitiske mål og forpliktelser de mener er riktige, velger å henvise til EU som pådriver for at Norge skal forplikte seg til en ambisiøs klimapolitikk – i stedet for selv å innta rollen som pådriver for ambisiøse målsettinger. En konsekvens av dette er at verdifull tid går tapt fordi regjeringen må vente på resultatene av forhandlingene før målsettingen for 2030 er på plass.

Dette medlem viser videre til regjeringens påstand om at EUs målsetting om å redusere utslippene i 2030 med minst 40 pst. sammenlignet med 1990, «gir en utslippsbane i tråd med togradersmålet.». Dette medlem minner om at IPCC opprinnelig anbefalte 40 pst. utslippskutt i rike land allerede innen 2020. Muligheten for å innfri togradersmålet basert på 40 pst. utslippskutt i 2030, er basert på svært optimistiske forutsetninger.

Dette medlem vil understreke at det uansett er svært gode grunner til å øke det norske ambisjonsnivået, ettersom en oppvarmning på opp mot to grader innebærer svært stor risiko for at selvforsterkende klimamekanismer fører til langt høyere temperaturøkning.

Dette medlem konstaterer at regjeringen foreslår en videreføring av dagens klimapolitikk, hvor tilsynelatende høye målsettinger i all hovedsak blir gjennomført gjennom kvotehandel i utlandet, med det formål å unngå tiltak på hjemmebane og særlig å skjerme olje- og gassindustrien mot nedtrapping og omstilling.

Dette medlem viser til at om lag halvparten av norske klimagassutslipp i dag er underlagt kvoteplikt som en del av EUs kvotesystem. Et velfungerende kvotesystem kan være ett av flere virkemidler for å kutte klimagassutslipp, men kvoteprisene har lenge vært for lave til å utløse nye klimatiltak. Fra en topp på rundt 35 euro per tonn i 2008, har prisen for å slippe ut ett tonn CO2 siden 2012 ligget på rundt fem euro per tonn. De faktiske utslippene i Europa er i dag langt lavere enn det taket kvotesystemet setter, blant annet som følge av finanskrisen og ambisiøs klimapolitikk i flere land. Realiteten er at alle bedrifter i kvotesystemet nærmest kan slippe ut så mye CO2 som de vil.

Dette medlem støtter ambisjonen om å reformere EUs kvotesystem, men påpeker at det er usikkert om det vil være politisk vilje til å stramme inn markedet tilstrekkelig til å få en høy kvotepris innen 2030. Regjeringens forslag innebærer derfor å basere store deler av norsk klimapolitikk på et usikkert håp om at EUs kvotesystem vil fungere i fremtiden.

Dette medlem viser til at ifølge Klima- og miljødepartementets sjette rapportering til FNs klimakonvensjon i 2014, bidro norsk deltakelse i EUs kvotesystem til å kutte utslipp i Norge med kun 0,3 mill. tonn CO2 per år i perioden 2008–2012. Bakgrunnen for dette er det generelt høye kostnadsnivået i Norge. Norsk deltakelse i EUs klimapolitikk uten et eget nasjonalt utslippsmål vil derfor medføre at norske bedrifter fortsatt i utstrakt skala kan kjøpe utslippskvoter i andre EU-land, samtidig som de fortsetter sine utslipp her hjemme. Norge risikerer å betale for utvikling av klimateknologi i land som Polen og Tyskland, mens vi fortsetter med olje og gass. Det vil ikke kutte norske utslipp og er kortsiktig næringspolitikk.

Dette medlem påpeker at regjeringen skriver at «i innsending til Klimakonvensjonen skal det tas et generelt forbehold om at dersom utvikling av regelverk ikke gjør det mulig å gjennomføre forpliktelsen slik som forutsatt, vil det kunne bli nødvendig å gjennomgå forpliktelsen igjen». Dette medlem er forbauset over at regjeringen velger å formidle så sterk tvil om Norges gjennomføringsevne i klimapolitikken ved innmeldingen av utslippsmålene. En gjensidig forpliktende internasjonal avtale forutsetter at de respektive statene viser mer vilje til forpliktelse enn regjeringen signaliserer. Dette medlem mener Norge bør understreke at dersom utvikling av regelverk ikke gjør det mulig å gjennomføre forpliktelsen i samarbeid med EU, vil Norge uansett innfri forpliktelsen ved å redusere utslippene på hjemmebane.

Dette medlem peker på at EUs energi- og klimapolitikk utgjør en helhetlig pakke, der alle fire elementene sammen spiller en sentral rolle. Dette medlem mener at en troverdig deltakelse i EUs klima- og energipolitikk forutsetter tilslutning til hele EU-regelverket, og viser til at regjeringen bare har foreslått at Norge tilslutter seg én av fire sentrale pilarer i EUs klimaarbeid, mens Norge kun skal følge EØS-sporet når det gjelder energieffektivisering, fornybarandel og kapasitet for energioverføring mellom land. Dette medlem mener troverdig deltakelse i EUs energi- og klimapolitikk derfor fordrer en nasjonal forpliktelse også for økt andel fornybar energi.