Presidentskapet ga i Innst. 240 S (2013–2014) uttrykk for at Paris-prinsippene må gjenspeiles i mandatet. Presidentskapet mener at dette er vel ivaretatt i lovforslaget § 1 ved at den nasjonale institusjonen gis et bredt mandat til å fremme og styrke menneskerettighetene i samsvar med Grunnloven, menneskerettighetsloven, internasjonale traktater og øvrig lovgivning.

Presidentskapet viser til at Sametinget og Gáldu har foreslått at det med fordel kan fremgå spesifikt av mandatet at urfolksrettigheter inngår i de menneskerettighetene som den nasjonale institusjonen skal fremme og beskytte. Presidentskapet viser til arbeidsgruppens begrunnelse i Dokument 16 (2014–2015) for en generell formulering av mandatet, og at institusjonen skal ha et nasjonalt perspektiv på arbeidet, hvilket tilsier at oppgaver og formål bør defineres på et overordnet nivå i lovteksten, uten fremheving av noen særskilte rettigheter. Presidentskapet vil samtidig understreke at det er selvsagt at styrking av urfolksrettigheter både inngår i og vil være en viktig del av institusjonens brede mandat.

Presidentskapet vil fremheve den nasjonale institusjonens frie og uavhengige stilling. Dette var en viktig premiss i presidentskapets begrunnelse for reetableringen av institusjonen som et organ under Stortinget. I lovforslaget § 2, som hjemler instruksen for institusjonen, gis det eksplisitt uttrykk for at den nasjonale institusjonen utfører sine oppgaver selvstendig og uavhengig, og selv bestemmer hvordan arbeidet skal innrettes og organiseres.

Presidentskapet viser til at Advokatforeningens menneskerettighetsutvalg i sin høringsuttalelse uttaler at det bør lovfestes at den nasjonale institusjonen «ikke kan instrueres i sitt arbeid for så vidt angår den faglige aktiviteten.» Presidentskapet forutsetter at slik instruksjon ikke kan finne sted, og mener at dette må tolkes inn under ordlyden i § 2. Det fremgår for øvrig tydelig av rapporten at det legges til grunn at institusjonens ledelse hverken kan eller bør overstyres faglig sett.

Amnesty International i Norge er i sin høringsuttalelse opptatt av bedrifters samfunnsansvar og anbefaler at det nedfelles i lovteksten at nasjonal institusjon skal vurdere om menneskerettighetene ivaretas ved norske aktiviteter også utenfor Norges grenser. Presidentskapet viser til at institusjonens mandat, slik det er formulert, ikke er til hinder for at institusjonen kan gjøre slike vurderinger som Amnesty refererer til, men den må selv vurdere om dette er arbeidsoppgaver som den vil prioritere. Dette vil uansett bare være et supplement til norske myndigheters arbeid med å tilrettelegge for informasjon og veiledning til norske bedrifter, spesielt de som opererer i krevende markeder, om internasjonale retningslinjer og den lokale menneskerettighetssituasjonen.

Presidentskapet viser til at institusjonens arbeidsoppgaver er definert i lovforslaget § 3 første ledd bokstav a-f. Presidentskapet legger til grunn at de foreslåtte arbeidsoppgavene er i overensstemmelse med de oppgavene som Paris-prinsippene gir anvisning på. Som nevnt i rapporten, kan ikke § 3 anses som en uttømmende katalog over oppgaver. Institusjonens selvstendige stilling tilsier at den må stå fritt til selv å avgjøre hvilke arbeidsoppgaver som skal prioriteres. Presidentskapet vil likevel peke på at institusjonen bør ha særlig oppmerksomhet på områder som ikke er ivaretatt av de øvrige offentlige menneskerettighetsaktørene.

Presidentskapet er enig med arbeidsgruppen i at det skal fremgå uttrykkelig av lovteksten at den nasjonale institusjonen også skal kunne gi råd til Sametinget, jf. lovforslaget § 3 første ledd bokstav b. Presidentskapet understreker at ivaretakelse av urfolksrettigheter er en viktig del av institusjonens mandat, og Sametinget, samenes folkevalgte organ, bør derfor nevnes i denne bestemmelsen.

Samarbeid med relevante offentlige organer og andre menneskerettsaktører vil ikke bare være en lovfestet arbeidsoppgave, jf. lovforslaget § 3 første ledd bokstav e,men også en viktig arbeidsmetode i institusjonens virksomhet. Presidentskapet legger til grunn at dette vil kunne bidra til bedre og mer effektiv samordning av innsats og oppgaver i menneskerettighetsarbeidet. Presidentskapet forventer også at den nasjonale institusjonen bidrar til et konstruktivt samarbeid med ombudene i forbindelse med regionale og internasjonale kontrollmekanismers overvåking av Norges menneskerettighetsforpliktelser.

Presidentskapet vil understreke at det først og fremst vil være opp til den nasjonale institusjonen og dens ledelse å utvikle virksomheten i tråd med mandatet og de lovpålagte oppgavene, samtidig som institusjonens legitimitet og relevans i samfunnet ivaretas.

En av de oppgavene rapporten forutsetter at ledelsen tar tak i, er utvikling av konstruktive samarbeidsformer med det etablerte faglige miljøet innen urfolksspørsmål. Presidentskapet mener det ikke vil være formålstjenlig å ha lovpålagte føringer for dette samarbeidet, men at det vil være klokt å overlate organiseringen av dette samarbeidet til institusjonen selv, og viser til at virkemidler som f.eks. etablering av lokale kontorer kan være aktuelt å vurdere i denne sammenheng.

Presidentskapet viser til at Sametinget i et notat til presidentskapet av 28. januar 2015 gir sin tilslutning til dette, fordi Sametinget mener at det kan gi grunnlag for at funksjonene til Gáldu – Kompetansesenter for urfolksrettigheter kan innlemmes i den nasjonale institusjonen etter en egen prosess. Presidentskapet viser videre til at Gáldu har gitt uttrykk for at de ser positivt på arbeidsgruppens vurderinger, og også på mulighetene til å inngå et mer formalisert samarbeid mellom den nasjonale institusjonen og Gáldu, da disse har overlappende oppgaver. Gáldu foreslår på denne bakgrunn at den nasjonale institusjonens samarbeid med «organer med særskilt kompetanse i urfolks og minoritetsrettigheter» bør fremgå eksplisitt av § 3 første ledd bokstav e. Presidentskapet viser til sine merknader ovenfor, der det fremgår at presidentskapet ikke ser en slik presisering som formålstjenlig.

Presidentskapet viser i denne forbindelse til at Gáldu er underlagt Kommunal- og moderniseringsdepartementet, hvilket innebærer at departementet må involveres når spørsmålet om et nærmere formalisert samarbeid mellom den nasjonale institusjonen og Gálduskal vurderes. Presidentskapet har på denne bakgrunn bedt om departementets syn på den fremtidige organisatoriske plasseringen av Gáldu. Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner svarer bl.a. følgende i brev av 10. februar 2015 (vedlagt innstillingen):

«Jeg mener derfor at Stortingets presidentskap ved behandling av saken bør vurdere å gi en klar bestilling til ny leder for nasjonal institusjon om å se på tilknytning til eller samarbeid med Gáldu. Etter min vurdering bør bestillingen utformes slik at konklusjonen kan bli at Gáldu i sin helhet blir en del av nasjonal institusjon for menneskerettigheter.»

Presidentskapetforventer at den nasjonale institusjonen vil legge til rette for en god prosess om spørsmålet.

Presidentskapet viser til at bl.a. Amnesty International Norge har påpekt at den nasjonale institusjonens proaktive rolle bør lovfestes. Presidentskapet er enig i at en velfungerende nasjonal institusjon må delta aktivt i den offentlige debatten og stå frem som en tydelig aktør på menneskerettighetsfeltet. I dagens mediebilde er det ingen enkel oppgave å være en synlig menneskerettighetsaktør. Det er derfor nødvendig at institusjonen vektlegger og gjennomfører et godt og offensivt kommunikasjonsarbeid. Presidentskapet mener at dette er en viktig forutsetning for institusjonens oppgave med å informere om menneskerettighetene, og at dette dekkes opp av lovforslaget § 3 første ledd bokstav c.

I Innst. 240 S (2013–2014) argumenterte presidentskapet for at den nasjonale institusjonen ikke skal behandle enkeltklager om brudd på menneskerettighetene, blant annet fordi dette ville føre til overlapping med øvrige klageordninger i tillegg til å være svært ressurskrevende. Presidentskapet viser til at dette prinsippet er slått fast i forslaget til § 3 annet ledd. Samtidig vil presidentskapet fremheve institusjonens plikt til å veilede, hvilket er foreslått lovfestet i § 3 første ledd bokstav c. Det omfatter også å veilede enkeltpersoner om foreliggende klageordninger, Presidentskapet er videre enig med arbeidsgruppen i at institusjonen ikke skal ha plikt til å følge opp henvendelser fra enkeltpersoner.

Presidentskapet viser til at selv om hovedfokuset for institusjonen skal være norske forhold, vil det være en viktig oppgave å delta i det internasjonale samarbeidet for å fremme og beskytte menneskerettighetene, jf. lovforslaget § 3 første ledd bokstav f, herunder å informere internasjonale overvåkingsmekanismer om menneskerettighetssituasjonen her til lands. Presidentskapet er videre enig i at institusjonen også ellers bør kunne ha selvstendig kontakt med internasjonale organisasjoner. Presidentskapet viser i denne forbindelse til beskrivelsen i rapporten om relevante organisasjoner og fora for kunnskaps- og erfaringsutveksling. Presidentskapet vil understreke at institusjonen også må legge stor vekt på å orientere seg mot de europeiske menneskerettighetsinstitusjonene og den rettsutvikling som foregår her. Presidentskapet vil særlig peke på Europarådet med Den europeiske menneskerettighetsdomstolen og EU med EU-domstolen som sentrale institusjoner for å ivareta utviklingen av demokrati og respekt for menneskerettighetene.

Presidentskapet peker på at oppnådd A-status i det internasjonale nettverket av nasjonale institusjoner vil være en viktig forutsetning for den nasjonaleinstitusjonens rolle på den internasjonale arena.