I proposisjonen legg Helse- og omsorgsdepartementet
fram forslag om ei ny lov som regulerer uttak av organ, celler og
vev for å behandle sjukdom eller skade hos eit anna menneske (transplantasjonslova) og
ei ny lov om obduksjon og avgjeving av lik til bruk i undervisning
og forsking (obduksjonslova). Dei nye lovene skal erstatte den gjeldande
transplantasjonsloven som tredde i kraft 1. januar 1974. Vidare
foreslår departementet å oppheve likbehandlingsloven frå 1898.
I 2013 blei det meldt inn 271 potensielle donorar. Av
desse blei 111 brukt. Det blei transplantert 526 organ til 467 pasientar.
Ved utgangen av 2013 var det 365 pasientar på venteliste for transplantasjon,
av dei venta 266 på nyrer. Dei pårørande sa nei til donasjon i 28
prosent av tilfella der dei ble spurde om kva den døde, eller eventuelt
dei sjølv meinte om donasjon.
Etter at transplantasjonsloven blei vedteken
i 1973, er det gjort store lovendringar på andre område av helseretten.
Dette gjeld mellom anna krav til informasjon til pasienten, krav
om samtykke og retten til medbestemming. Praksis ved donasjon og
utviklinga i internasjonalt regelverk har bevega seg i same retning.
Å nedfelle gjeldande praksis i lova vil etter departementet sitt
syn innebere ei betydeleg forenkling for dei som skal bruke regelverket.
Ei ny lov vil dessutan vere ei god anledning til å modernisere regelverket,
mellom anna ved å tydeleggjere samanhengen mellom særreglane for
donasjon, transplantasjon, obduksjon og avgjeving av lik og dei
generelle helselovene.
Regjeringa Stoltenberg II sette ved kongeleg
resolusjon av 23. juni 2010 ned eit lovutval under leiing av divisjonsdirektør
Hans Petter Aarseth i Helsedirektoratet. Utvalet leverte innstillinga
si – NOU 2011: 21 Når døden tjener livet – 16. desember 2011. Utgreiinga
blei sendt på høyring, og 64 instansar har svart.
Departementet ser at donasjon/transplantasjon og
obduksjon er ganske ulike fagområde i helsevesenet. Departementet
sluttar seg derfor til forslaget frå utvalet om at det blir gitt
ei lov om donasjon og transplantasjon og ei lov om obduksjon og
avgjeving av lik.
Bruk av fostervev har relativt få fellestrekk
med ordinær donasjon og formålet er ikkje, som ved anna uttak av
organ, celler og vev, avgrensa til behandling av eit anna menneske.
Departementet følgjer opp forslaget frå utvalet om at reglane om
bruk av fostervev, utan endringar, blir flytta til bioteknologiloven.
Transplantasjonsloven har i dag ingen særskilt formålsparagraf.
Departementet meiner at ein formålsparagraf vil tydeleggjere kva
som er hensikta med lova.
Departementet foreslår at formålet med lova
skal vere å sikre best mogeleg tilgang på organ, celler og vev til
behandling av andre menneske, samtidig som vilja og integriteten
til donor blir respektert og det blir tatt omsyn til dei pårørande
til avdøde donorar.
Departementet foreslår at lova ikkje skal gjelde for
blod, blodkomponentar og blodprodukt, vev som blir brukt i samband
med forplanting (germinalt vev) og humane organ, celler og vev som
berre blir brukt i forsking.
Departementet foreslår at verkeområdet blir
presisert til donasjon, testing, karakterisering, uttak, preservering,
transport og transplantasjon av levande humane organ, celler og
vev frå ein levande eller avdød donor med sikte på behandling av
sjukdom eller skade hos eit anna menneske.
Departementet foreslår at forbodet mot overføring
av celler, vev eller organ frå dyr til menneske (xenotransplantasjon)
blir vidareført.
Departementet foreslår ein heimel for å gi forskrift
om at den nye transplantasjonslova og forskrifter som er heimla
i lova heilt eller delvis skal gjelde for Svalbard og Jan Mayen
og til at departementet kan gi særskilte reglar dersom forholda
på øyene gjer det nødvendig.
Ein donasjon er ei betydeleg yting frå donor
som ofte reddar livet, eller fører til ei betydeleg betring av livskvaliteten,
til mottakaren. I dag er donasjon frå levande berre aktuelt for
nyrer, beinvev, stamceller og sædceller. I 2013 blei det transplantert
68 nyrer frå levande donor.
Donasjonsinngrep må baserast på skriftlege og informerte
samtykke frå donor og/eller den som har rett til å representere
donor. Inngrepet kan gi ein risiko for medisinske komplikasjonar,
og donoren kan få fysiske og psykiske belastningar som følgje av
donasjonen. Den som gir samtykke til donasjon må derfor, i tillegg
til å vere fysisk frisk, vere psykisk rusta til å forstå konsekvensane
av donasjonen.
Donor vil aldri få nokon helsegevinst av uttak
av organ, celler eller vev. Departementet meiner derfor at lova
framleis bør sette rammer for kva for uttak det kan gjevast samtykke
til. Departementet foreslår at grensa mot uttak som fører til nærliggande
fare for den fysiske eller psykiske helsa til donor, blir vidareført.
Det går fram av pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3
at personar over 18 år har rett til å samtykke til helsehjelp med
mindre noko anna følgjer av ein særskilt lovregel. Departementet
foreslår å føre vidare dagens regel om at ein levande donor må vere
fylt 18 år for å kunne gi samtykke til donasjon på eiga hand.
Foreldre, eller andre som har foreldreansvaret
for barnet, har etter pasient- og brukerrettighetsloven rett til
å samtykke til helsehjelp til barn. Departementet foreslår at det
same skal vere utgangspunktet ved donasjon. Samtykkekompetansen
bør vere meir avgrensa ved donasjon enn ved annan helsehjelp.
Departementetforeslår
at det framleis skal kunne gjevast samtykke til uttak av både organ,
celler og vev frå personar mellom 12 og 18 år dersom særlege grunnar
tilseier det. Departementet finn samtidig grunn til å understreke
at unntaket frå kravet om at donor må vere fylt 18 år framleis skal
vere svært snevert.
Departementet foreslår at dagens føringar for
kva som ligg i «særlege grunnar» blir tatt inn i lova. Det inneber
mellom anna at det blir stilt større krav til kor moden donoren
må vere jo større inngrepet er. Departementet legg t.d. til grunn
at donasjon av organ (nyrer) og anna ikkje fornybart vev i praksis
berre vil vere aktuelt for personar som nærmar seg 18 år.
Eit felles samtykke frå barnet og foreldra vil
etter departementets syn oppfylle krava i Biomedisinkonvensjonen
om at det alltid må ligge føre eit samtykke frå donor ved donasjon
av organ og ikkje-fornybart vev.
Departementet ser dilemmaet med at det typisk vil
vere foreldre eller søsken som vil vere mottakarar ved uttak frå
personar mellom 12 og 16 år. Departementet har likevel valt å leggje
hovudvekta på omsynet til at det ikkje bør vere heilt utelukka med
uttak frå personar i denne aldersgruppa, fordi konsekvensen av å
ikkje kunne donere vil kunne bli at eit nært familiemedlem døyr.
Departementet foreslår at det i vurderinga av
om det ligg føre særlege grunnar, skal leggjast vekt på om donoren
har sterk tilknyting til mottakaren.
Departementet foreslår derfor at det skal gå
fram av lova i kva for tilfelle kompetansen til å gi endelig samtykke
er lagt til andre enn donor sjølv, og at det skal gå klart fram
av lova at donasjonar aldri kan gjennomførast dersom barnet motset
seg dette.
Departementet foreslår at barn under 12 år og vaksne
utan samtykkekompetanse framleis skal kunne donere fornybart vev.
Departementet understrekar at det framleis berre skal
vere ei svært avgrensa mogelegheit for å samtykke til uttak av fornybart
vev frå barn under 12 år og vaksne utan samtykkekompetanse, og foreslår derfor
at lova blir gjort endå tydelegare på dette punktet.
Uttak av fornybart vev frå barn under 12 år
og vaksne utan samtykkekompetanse bør etter departementets syn framleis
kunne skje til ei noko større gruppe personar enn søsken. Som i
dag skal det krevjast at det ikkje finst andre donorar med samtykkekompetanse
som har tilstrekkeleg lik vevstype og at donasjonen må vere nødvendig
for å redde livet til mottakaren.
Departementet viser til at donasjon aldri vil
kunne reknast som ledd i den ordinære daglege omsorga for eit barn
og at donor aldri vil ta skade av at ein donasjon ikkje blir gjennomført.
Den alminnelege regelen etter pasient- og brukerrettighetsloven
og barnelova er derfor at begge foreldra må samtykje for at ein
donasjon skal kunne gjennomførast.
Departementet viser til at ein donasjon aldri
vil vere naudsynt for donor. Departementet foreslår derfor i staden
at den nye transplantasjonslova skal forby donasjon frå barn når
dei som har foreldreansvaret er usamde.
Departementet foreslår at den næraste pårørande skal
ha rett til å samtykke på vegner av personar som har mista samtykkekompetansen
etter pasient- og brukerrettighetsloven § 4- 3 andre ledd. Departementet
meiner dessutan at den mogelege donoren, som alle andre donorar,
framleis skal kunne motsetje seg slike inngrep.
Departementet foreslår at det i transplantasjonslova
blir slått fast at pasient- og brukerrettighetsloven § 4-7 skal
gjelde tilsvarande for donasjon. Det vil seie at personen i så stor
utstrekning som mogeleg sjølv skal samtykje til donasjon, men at
verja skal samtykje på vegner av pasienten dersom dette ikkje er
mogeleg.
Barn skal, etter aukande alder, få gradvis større innverknad
på avgjerdene som blir tatt for dei. Når barnet er fylt 12 år, skal
det etter pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 femte ledd andre
punktum få seie si meining i alle spørsmål som gjeld eiga helse.
Verjer skal, etter vergemålsloven § 33, leggje vekt
på meiningane til vaksne som er sett under verjemål og fråtatt retten
til å foreta rettslege handlingar. Dersom den som er fråtatt retten
til rettslege handlingar har ektefelle eller sambuar, skal desse
også få uttale seg. Dersom den som er sett under verjemål er usamd
i avgjerda til verja, skal Fylkesmannen ta den endelege avgjerda.
Departementet meiner at dei ovanfor nemnde reglane
også bør vere utgangspunktet ved donasjon. Transplantasjonsloven
gir likevel personar som ikkje har samtykkekompetanse eit sterkare
vern gjennom retten til å motsette seg donasjon. Departementet meiner
at det er ei naturleg løysing ettersom donasjon er ei form for helsehjelp
som donoren ikkje har nokon helsegevinst av. Departementet foreslår
derfor at denne regelen blir vidareført.
Departementet meiner at det bør gå direkte fram av
lova at det er ein rett for den potensielle donoren å få ei tilfredsstillande
medisinsk og psykologisk utgreiing før det kan gjevast samtykke
til donasjon.
Departementet foreslår at det ikkje skal spesifiserast
i lova kva for ein fagperson som skal vurdere om personen er eigna
som donor.
Departementet foreslår at den som gir organ,
celler eller vev i eit slikt omfang at det gir eller kan gi konsekvensar
for helsa, skal sikrast oppfølging etter ein fastsett plan. Departementet
foreslår også at det blir gitt heimel til å fastsette nærare reglar
om oppfølging av donor i forskrift.
Verja er etter vergemålsloven § 34 inhabil til
å handle for den som er under verjemål når verja, eller nokon som
står verja nær, har ei interesse i saka som strir mot interessene
til den som er under verjemål. Dersom verja er inhabil, skal det
oppnemnast ein midlertidig setteverje. Ein far eller ei mor kan
derimot som verje for sitt eige barn vareta interessene til barnet
overfor andre av barna sine og andre som står dei nær. Departementet
meiner at desse reglane også bør gjelde ved samtykke til donasjon.
Departementet foreslår at den som har ansvaret for
behandlinga av pasienten som treng eit nytt organ, cellar eller
vev ikkje på eiga hand skal kunne vurdere om den mogelege donoren
er eigna.
Departementet sluttar seg til forslaget frå
utvalet om at den potensielle donoren skal ha fått informasjon om
inngrepet, og at den som gir informasjonen skal forsikre seg om
at donoren har forstått informasjonen.
For å vareta omsynet til kvalitet og sikkerheit stiller
organdirektivet og celledirektivet mellom anna krav om at donerte
organ, celler og vev skal kunne sporast og om rapportering av uønskte
hendingar. Det er derfor behov for å registrere ei rekkje opplysingar
om donoren. Donasjon og transplantasjon kan berre finne stad dersom
desse krava er oppfylt. Departementet foreslår derfor at det skal
gå fram av lova at eit samtykke til donasjon frå ein levande donor også
må omfatte samtykke til behandling av helseopplysingar og andre
personopplysingar som er nødvendige for å gjennomføre donasjonen
og transplantasjonen.
Departementet meiner at det er forsvarleg å
ha ei lågare aldersgrense for førehandsamtykke til donasjon frå
ein avdød enn frå ein levande donor. Departementet foreslår at den
nedre aldersgrensa for rett til å samtykje i levande live til donasjon
etter at ein er død skal korrespondere med den helserettslege myndigheitsalderen
på 16 år.
Departementet foreslår også å føre vidare regelen om
at uttrykkelege viljesytringar frå ein person med samtykkekompetanse
skal respekterast, t.d. eit utfylt donorkort. Pårørande vil dermed
ikkje ha rett til å nekte donasjon dersom den avdøde har uttrykt
ønske om å vere donor før han eller ho gjekk bort. Dei pårørande
kan heller ikkje gi samtykke til donasjon på vegner av ein avdød
som har gitt uttrykk for at han eller ho ikkje ønsker det.
Sjølv om dei fleste ikkje tar stilling til donasjon på
eige initiativ, har det store fleirtalet av befolkninga ei positiv
haldning til donasjon når dei blir spurde. Departementet meiner
på denne bakgrunn at det ville vere lite rimeleg å berre tillate
uttak frå avdød donor når avdøde har gitt munnleg eller skriftleg
samtykke før han eller ho døde. Motsett bør donasjon vere utelukka
når det ligg føre forhold som tilseier at den avdøde ville ha motset
seg donasjon.
Utvalet var delt i synet på om dei pårørande
skulle kunne nekte donasjon i tilfelle der avdøde ikkje har gitt
eit uttrykkeleg samtykke. Fleirtalet meinte at dei pårørande ikkje
skulle kunne nekte donasjon når den avdøde ikkje hadde gitt uttrykk
for sitt syn, mens mindretalet meinte at dagens regelverk burde
vidareførast.
Departementet har merka seg at fleire av høyringsinstansane
sluttar seg til vurderinga til fleirtalet i utvalet av at det er
ein for stor byrde å leggje på personar i sorg å ta den endelege
avgjerda om donasjon. Departementet ser også at omsynet til dei
som treng transplantasjonsbehandling, talar for at det blir lagt til
rette for flest mogeleg donasjonar.
Departementet meiner at det må leggjast avgjerande
vekt på kva dei pårørande meiner. Departementet går derfor inn for
den løysinga som mindretalet i utvalet gjekk inn for, dvs. å føre
vidare dagens regel om at donasjon ikkje kan gjennomførast dersom
dei pårørande motset seg det. Det er tilstrekkeleg at ein av dei
næraste pårørande nektar donasjon.
Departementet er gjort kjend med at mange pårørande
gir uttrykk for at donasjonen i ettertid har vore til hjelp for
dei. Dette talar etter departementets syn for at det ligg godt til
rette for å auke talet på donasjonar gjennom god informasjon og
dialog med dei pårørande, sjølv om dei pårørande får det avgjerande ordet
i spørsmålet om donasjon.
I perioden 2000–2006 sa i snitt 32 prosent av
pårørande nei til obduksjon, mens avslagsprosenten i perioden 2007–2013
var ca. 25. Det er grunn til å tru at auka allmenn kunnskap om dei
gode resultata ved organtransplantasjon og høg kompetanse og gode kommunikasjonsevner
blant helsepersonell, legg til rette for å auke tilslutninga til
organdonasjon.
Departementet foreslår at dei næraste pårørande sin
rett til informasjon om det planlagde uttaket og retten til å nekte
donasjon, skal framhevast i ein eigen paragraf.
Fleirtalet i utvalet meinte at donasjon skal
kunne gjennomførast dersom den avdøde ikkje har pårørande eller
dersom ein ikkje i tide får tak i dei pårørande. Mindretalet meinte
at donasjon ikkje skulle kunne gjennomførast i slike tilfelle.
Undersøkingar viser at ein veldig høg del av
befolkninga er positive til donasjon. Departementet ser likevel
at ein ikkje kan leggje til grunn at alle ville ha stilt seg positive
til donasjon utan at ein nær slektning eller ein annan som står
den avdøde nær bekreftar eller avkreftar denne antakinga. Dei pårørande
vil normalt vere den viktigaste kjelda til kunnskap om korleis den
avdøde stilte seg eller ville ha stilt seg til donasjon. Departementet
støttar forslaget frå mindretalet i utvalet om at uttak ikkje kan
gjennomførast når det ikkje er mogeleg å få kontakt med dei pårørande eller
når det ikkje finst pårørande.
Departementet støttar forslaget frå utvalet
om at foreldre, eller andre som har foreldreansvaret, skal ha rett
til å samtykje til donasjon frå ein avdød person under 16 år og
at det ikkje skal gjevast særskilte reglar for barn under
12 år.
Departementet meiner det ikkje er grunn til
å ha ulike regler ut frå om avdøde før dødsfallet var samtykkekompetent
eller ikkje. Spørsmålet om avdøde har samtykka til donasjon før
sin død eller ikkje, kan løysast etter dei same reglane. Her må
det uansett vurderast om samtykt er gyldig eller ikkje. Tilsvarande
gjeld for spørsmålet om det ligg føre forhold som tilseier at den
avdøde ville ha motset seg donasjon. I denne vurderinga vil manglande
samtykkekompetanse berre vere eitt av fleire moment. Vidare skal
reglane om pårørande sin rett til å nekte donasjon også gjelde når
den avdøde mangla samtykkekompetanse.
Dersom pasienten ønsker å vere donor, og det kan
gjennomførast utan å påføre pasienten liding, bør det etter departementets
syn kunne gjevast behandling som vil gjere donasjon mogeleg fram
til det er avklart om dei andre vilkåra for donasjon er oppfylt.
Dei pårørande vil vere i sorg, og kanskje også
i sjokk, når avgjerda om behandling med sikte på donasjon må takast.
Det kan dessutan vere vanskeleg for dei å få oversikt over dei mogelege
konsekvensane av å oppretthalde behandlinga. Departementet meiner
også at situasjonen ved behandling med sikte på donasjon har mange
likskapar med alvorlege inngrep på vaksne pasientar som ikkje har
samtykkekompetanse.
Departementet foreslår at lova ikkje skal vere
til hinder for at behandling kan halde fram eller setjast i gang
med sikte på donasjon. Den legen som behandlar den døyande pasienten
skal, i samråd med næraste pårørande, ta stilling til kor lenge
det er forsvarleg å gi slik behandling. Departementet foreslår også
at det skal gå klart fram av lova at behandlinga må avsluttast når
det er avklart at vilkåra for donasjon ikkje er til stades. Det
må òg vere slik at næraste pårørande når som helst kan nekte vidare
behandling.
Departementet foreslår at det skal gå fram av lova
at det regionale helseføretaket skal ha ansvaret for at mogelegheita
for donasjon blir vurdert for alle personar som er på sjukehus når
døden blir konstatert eller når det er svært sannsynleg at døden
vil inntreffe innan kort tid og vidare livreddande behandling er formålslaus.
Departementet foreslår at det skal gå tydeleg fram
av lova at uttak frå ein avdød donor først er aktuelt når ein lege
har stadfesta at døden har inntreft.
Departementet foreslår følgjande fellesreglar
for donasjon frå levande og avdøde donorar:
Krav til donasjonsverksemder
– dei regionale helseføretaka skal sørgje for at alle potensielle donorar
kan vurderast for eventuell donasjon. Departementet bør få heimel
til å gi forskrift om krav til verksemder som gjennomfører uttak
eller transport av organ, celler og vev og transplantasjonar.
Tydeleggjering av heimel for behandling
av helseopplysingar – departementet foreslår at det i den nye transplantasjonslova
blir stilt krav om at samtykke til donasjon også skal omfatte nødvendig
behandling og registrering av opplysingar. Personopplysingane kan
dermed behandlast og registrerast med grunnlag i samtykke, og departementet
foreslår at det blir gitt ein lovheimel for nødvendig behandling
av person- og helseopplysingar ved donasjon frå ein avdød donor.
Fordeling av organ, celler og vev – det
skal gå fram av lova at hovudprinsippet er at fordeling av organ
mv. skal baserast på medisinske kriterium. Det skal framleis vere
mogelegheit for donasjon frå levande donor til nærståande.
Anonymitetsprinsippet og teieplikt – det
skal framleis gå fram av lova at partane i ein donasjonsprosess
som hovudregel ikkje skal gjerast kjent med kvarandre. Det må også
gå fram av lova at kravet om anonymitet ikkje gjeld når partane
kjenner kvarandre før donasjonen finn stad.
Kompensasjon ved donasjon – det skal lovfestast at
dei regionale helseføretaka skal kompensere alle utgifter og tap
av inntekter som levande donor eller dei næraste pårørande til avdød
donor pådreg seg som følgje av donasjonen, og som ikkje blir dekt
etter anna regelverk
Forbod mot kommersiell utnytting – forbodet mot
handlingar som har til hensikt å oppnå økonomisk vinning som følgje
av donasjon av organ, celler og vev blir ført vidare.
Framtidsfullmakter – det blir tatt inn
ein heimel til å gi framtidsfullmakt til å ta avgjerd i spørsmål om
donasjon i transplantasjonslova.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Marianne S. Bjorøy, Tove Karoline Knutsen, Freddy de Ruiter, Niclas
Tokerud og Karianne O. Tung, fra Høyre, Kristin Ørmen Johnsen, Elisabeth
Røbekk Nørve, Sveinung Stensland og Tone Wilhelmsen Trøen, fra Fremskrittspartiet,
lederen Kari Kjønaas Kjos, Harald T. Nesvik og Morten Wold, fra
Kristelig Folkeparti, Olaug V. Bollestad, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe,
fra Venstre, Ketil Kjenseth, og fra Sosialistisk Venstreparti, Audun Lysbakken,
mener det er positivt at loven vil få en egen formålsparagraf og
stiller seg bak denne. Det sentrale formålet med loven vil være
å balansere hensynet til donors integritet, med best mulig tilgang
på organer, celler og vev, samt best mulig behandling av alvorlig
syke mennesker.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og
Venstre, mener det bør presiseres at formålet med transplantasjonsloven
er å få flest mulig til å si ja, videre at spørsmålet om pårørendes
anledning til å motsette seg donasjon bare er et tema i de tilfellene
hvor avdødes vilje ikke er uttrykkelig kjent. Flertallet ber
om at ny forskrift om dødsdefinisjon, jf. forskriften av 1997 og nytt
rundskriv, jf. rundskriv I-6/2008 «Om regelverket som gjeld organdonasjon
og samtykke», blir utarbeidet i tråd med dette. I nevnte rundskriv
heter det blant annet:
«Dersom ein får samtykke frå den/dei som stod den
avlidne nærmast, treng ein ikkje ta omsyn til eventuelle innvendingar
frå andre nærståande.»
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, viser til at ifølge Stiftelsen Organdonasjon
er antall nordmenn som venter på et nytt organ, doblet siden begynnelsen
av 2000-tallet. Medisinske fremskritt og økt forekomst av sykdommer
som diabetes type 1, gjør at stadig flere får behov for organtransplantasjon.
Regjeringen tar med lovforslagene sikte på i større grad å tilrettelegge
for flere transplantasjoner. Dette er positivt.
Et tredje flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, Senterpartiet,
Venstre, understreker at et premiss for loven må være at
ingen kan fremme krav på et organ, og at samtykke til donasjon må
være 100 prosent frivillig og ikke et resultat av direkte eller
indirekte press. Utdypingen av samtykkekompetansen ved informasjon
til aktuell donor om hans/hennes helsetilstand og omfanget og konsekvensene
av inngrepet, mener dette flertallet er en viktig
presisering. Informasjonen skal tilpasses donors erfaring, kultur
og språkbakgrunn. Dette flertallet viser til at Norsk
pasientforening, legeforeningen og Helsedirektoratet peker på viktigheten
av forslaget om å styrke kartlegging og oppfølging av de psykologiske
aspektene ved donasjon, og viser til at potensielle donorer kan
føle et sterkt press til å donere.
Komiteen mener hensynet
til donors helse er godt ivaretatt i lovforslaget, og understreker
at all donasjon må være fullt ut frivillig og ikke resultat av direkte
eller indirekte press. Komiteen registrerer at loven
balanserer hensynet til donors helse og donors vilje til å samtykke
til donasjon. Samtidig mener komiteen hensynet til
donorer uten samtykkekompetanse er ivaretatt på en tilfredsstillende
måte.
Komiteen viser til at uttak fra
barn under 12 år og voksne uten samtykkekompetanse, bare kan skje
i unntakstilfeller. Lovforslaget lister opp fire vilkår som alle
må være oppfylt: Donasjonen må gjelde fornybart vev, det må være
et vilkår at donasjonen er livreddende for mottakeren, at det ikke
finnes aktuell donor med samtykkekompetanse og mottakeren må være
i nær familie med donor. Som nær familie skal regnes foreldre, barn
og søsken, eller person som på annen måte er i nær familie med donoren. Komiteen viser
til Innst. O. nr. 72 (2000–2001) der den daværende sosialkomiteen
la til grunn at «nær familie» også kan omfatte halvsøsken, fettere
og kusiner av donor. Komiteen legger til grunn at
samme presisering skal gjelde også for ny transplantasjonslov.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til at det foreslås en tydeliggjøring av hvilke «særlige grunner»
som gjelder for organtransplantasjon når aktuell donor er mellom
12 og 18 år. På én side kan dette være en viktig presisering og
gi et tydelig signal om hvilke kriterier som må ligge til grunn,
og således gi det enkelte barnet et vern. På den annen side vil
en lovfesting og tydeliggjøring av særlige grunner for organdonasjon
– som barnets sterke tilknytning til mottaker – gi et tydelig signal og
kunne bidra til ytterligere press på en potensiell mindreårig donor,
eksempelvis et barn som kan være aktuell donor for et av sine søsken,
hvor foreldrene skal ta beslutningen i dialog med barnet. legeforeningen
uttrykker også skepsis til i større grad å åpne opp for organdonasjon
for barn mellom 12 og 16 år, da de er usikre på om det er mulig
for barn å stå imot et følt press mot å gi et organ i slike situasjoner,
som typisk vil være til søsken eller foreldre. Regjeringens begrunnelse
for tydeliggjøring av lovteksten er at loven skal være robust med
tanke på fremtidige situasjoner, da tilfeller hvor barn er donorer
nesten ikke forekommer i dag, og at slike fremtidige transplantasjoner kan
redde livet til barnets nærmeste. Dette medlem merker
seg legeforeningens viktige innspill, og understreker at endringer
i lovgivningen ikke må tilrettelegge for økt press på mindreårige,
som er en sårbar gruppe med varierende samtykkekompetanse i en situasjon
hvor det er behov for donor til et familiemedlem eller lignende.
Mange vil ikke være i stand til å fatte risiko og mulige konsekvenser
ved organdonasjon.
Dette medlem viser til at regjeringens
lovforslag inkluderer en videreføring av lovreguleringen som omhandler
uttak av fornybart vev fra personer under 12 år, jf. endringen i
bioteknologiloven som tilrettelegger for preimplantasjonsdiagnostikk (PGD),
og herunder test av befruktede egg for å finne mulig donor til sykt
søsken. Dette medlem viser til at uttak av vev reguleres
av transplantasjonslovgivningen, mens PGD reguleres av bioteknologiloven. Dette
medlem mener det er etisk uholdbart at Norge har lovfestet
retten til PGD og uttak av vev fra mindreårige som er donormatch
med et sykt søsken etc. Dette medlem viser til at
Kristelig Folkeparti ønsker å reversere lovgivningen som åpner for
dette i bioteknologiloven (2003). Et menneske har en ukrenkelig
egenverdi og må aldri bli et middel for andre. Kunnskapsoppsummeringer
viser også at PGD er en metode som har minimal sjanse til å lykkes.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at Senterpartiet vil ha en restriktiv politikk når det gjelder
bruk av stamceller og genteknologi. Dette medlem viser
til at regjeringen med støttepartiene i samarbeidserklæringen er
blitt enige om å evaluere bioteknologiloven. Dette medlem mener
etiske og medisinskfaglige vurderinger knyttet til PGD og andre
tiltak må bli grundig drøftet i den varslede stortingsmeldingen.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet viser til den delen av lovgivningen som
omhandler tillatelse til bruk av vev fra provosert aborterte fostre
til forskning og behandling, og disse medlemmer mener
dette er etisk problematisk. Disse medlemmer har også
tidligere uttrykt motstand mot en slik praksis. Disse medlemmer kan
uavhengig av eget standpunkt i saken ikke se at det er noe i veien
for at de delene av loven som omtaler dette punktet flyttes til
bioteknologiloven.
Disse medlemmer viser til at
disse partier er imot bruk og forskning på befruktede egg, fostervev og
aborterte fostre hos mennesket.
Komiteen viser til
at antall transplantasjoner med nyre fra levende giver har falt
fra 104 transplantasjoner i 2009 til 68 transplantasjoner både i
2013 og 2014. Selv om antallet nyrer og organer fra avdøde donorer
har steget litt i samme periode, er det viktig å opprettholde viljen
blant berørte familiemedlemmer til å avstå en av sine nyrer når
et slikt behov oppstår. Såkalt levende giver av nyre er en av grunnene til
at Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder tilgang til nyretransplantasjon,
og viktig for å unngå at for mange havner i dialysebehandling. For
å opprettholde viljen til donasjon blant levende givere, er det viktig
at nyresykdom blir avdekket tidlig, slik at utredning av både den
som eventuelt skal transplanteres og mulige donorer kan starte så
tidlig som mulig, at helsepersonell er flinke til å snakke om temaet
og at det gis god informasjon til de involverte.
Komiteen legger til
grunn at det er den avdøde som har eiendomsrett til kroppen sin,
og at donasjon fra en avdød i utgangspunktet må bygge på samtykke fra
den avdøde selv.
Komiteen mener loven er et godt
redskap for å sikre best mulig tilgang på organ, celler og vev til behandling
av andre mennesker, samtidig som respekten for avdødes
og pårørendes integritet og vilje er ivaretatt. Loven forankrer
at donasjon av organer enten må være forankret i pasientens eget
ønske eller i samtykke fra de pårørende. For barn under 16 år har foreldre
eller de med foreldreansvar rett til å samtykke, dog ikke hvis en
av foreldrene motsetter seg dette.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener
regjeringens forslag om å tillate organdonasjon fra avdød donor
som har gitt forhåndssamtykke fra 16 års alder, mot 18 år i dag,
er lite problematisk, gitt forhåndssamtykke og at nærmeste pårørende
fortsatt har rett til å reservere seg mot dette. Å senke aldersgrensen
fra myndighetsalder til 16 år kan begrunnes med at dette er helserettslig
myndighetsalder i Norge.
Dette medlem viser til legeforeningens
høringsinnspill til det nedsatte transplantasjonsutvalget, hvor
følgende vektlegges:
«Vi bemerker at utkastet inneholder enkelte forslag
av kontroversiell art (...). Det å iverksette respirator- og organstøttende
behandling hos døende der eneste hensikt er å høste organer, må
anses som kontroversielt».
Legeforeningen mener at om dette likevel skal tillates,
bør dette kun gjelde i tilfeller der pasienten har samtykket eller
man kan vise til at dette er i tråd med pasientens ønske. Helse
Vest fraråder en lovfesting av denne praksisen med begrunnelse i
at det er en etisk vanskelig sak. Oslo universitetssykehus støtter
forslaget, men ønsker at det utarbeides tydelige retningslinjer
og regulering i forskrift. Dette medlem har merket
seg legeforeningens innspill og mener det kan oppstå mange etiske
dilemmaer i kjølvannet av en slik lovgivning. Kristelig Folkeparti er
opptatt av verdighet ved livets slutt og ser at elektiv intensivbehandling
med mange feilslag kan stride imot dette.
Dette medlem ser det som lite
problematisk at en organstøttende behandling kan igangsettes om pasienten
har gitt muntlig eller skriftlig samtykke til transplantasjon. Dette
medlem understreker at hensynet til pasient og pårørende
må komme først. På et slikt stadium har pasienten trolig ikke samtykkekompetanse,
og det blir et spørsmål om hvorvidt en skal ta opp dette med pårørende
når pasienten er døende. Som regel er spørsmål om organdonasjon ikke
avklart. Dagens praksis viser at dette er beslutninger som krever
innsikt i kompliserte medisinske spørsmål, bruk av skjønn og innsikt
i de pårørendes situasjon.
Dette medlem stiller seg kritisk
til lovfesting, men ser at helsepersonell etterlyser en tydeliggjøring
av lovtekst. legeforeningen uttaler at det er akseptabelt å forlenge
respirator- og annen organstøttende behandling for å avklare muligheten
for organdonasjon, men at å starte opp organstøttende behandling
hos døende pasienter når eneste hensikt med behandlingen er å høste
organer, ikke bør aksepteres.
Dette medlem mener legeforeningens
innspill bør tas til følge, og fremmer derfor følgende forslag:
«Ny transplantasjonslov § 12 Behandling med sikte
på donasjon, første ledd skal lyde:
Når livreddande behandling er formålslaus, og det
er svært sannsynleg at pasienten vil døy innan kort tid, kan legen
som er ansvarleg for behandlinga av pasienten, ta avgjerd om at
respirator- og annan organstøttande behandling skal forlengjast
med sikte på donasjon. Igangsetjing av slik behandling med sikte
på donasjon kan besluttast når pasienten har samtykja til donasjon.
Behandling etter første punktum kan ikkje gjevast dersom ein av
dei næraste pårørande, jf. § 3 bokstav d, nektar.»
Komiteen vil understreke
at det er viktig med informasjonsarbeid og kampanjer for å sikre
donasjoner – både fra levende og avdøde givere. Særlig gjelder dette
for å sikre nyretransplantasjoner. Ventelisten for nyretransplantasjoner
har økt fra 193 pasienter ved utgangen av 2011, til 296
pasienter ved utgangen av 2014, dvs. en økning på 53 prosent på
3 år. Tilsvarende har ventelisten for hjerte økt med 2 pasienter
i samme periode, for lunger med 4 pasienter og for lever 19 pasienter.
Komiteen vil peke på sammenhengen
mellom veksten i antall dialysepasienter, samtidig som ventelisten
for nyretransplantasjon har vokst. Antall pasienter i
dialysebehandling har økt med 42,3 prosent de siste 10 årene.
Ved årsskiftet 2013/2014 hadde vi i Norge 1 275 pasienter
i dialyse. En arbeidsgruppe nedsatt av Helse- og omsorgsdepartementet
beregnet i 2008 at den årlige merkostnaden ved dialyse vs. transplantasjon utgjorde
780 000 kroner per pasient. En dialysepasient koster totalt ca.
1 mill. kroner årlig. For den enkelte dialysepasient, som må bruke
annenhver dag i dialyse, tilkommer en sterkt redusert livskvalitet
i form av store belastninger på kroppen og svært begrenset aksjonsradius
utenfor hjemmet.
Komiteen vil peke på at informasjon
og opplysningsarbeid virker. I 2012 var avslagsprosenten fra pårørende
17 prosent (pårørende som sier nei), i 2014 var den økt til 28 prosent.
Dette viser at mange trolig svarer nei fordi de blir introdusert
for et ukjent og vanskelig tema. At det er mulig å komme ned i 17 prosent,
kan med stor sannsynlighet tilskrives at folkeopplysning som TV-serien
«Med livet på vent» i TV2 i 2012, og opplysningsarbeid knyttet til
verdens donasjonsdag, donorkort og arbeid i sosiale medier som Stiftelsen
Organdonasjon driver, har en virkning.
Det bør være et mål for Norge at avslagsprosenten
ikke skal overstige 22 prosent per år. Det vil kreve en mer forpliktende
plan om finansiering av informasjonsvirksomhet årlig og en større
folkeopplysningskampanje hvert 8.–10. år for å sikre at hver generasjon
tar stilling.
Komiteen vil også peke på at
det er viktig å drive systematisk forebygging. Helsedirektoratet
har utarbeidet en plan for forebygging og behandling av kronisk
nyresykdom (2011–2015). Formålet med planen er:
redusert forekomst,
sykelighet og dødelighet av kronisk nyresykdom
helhet, kvalitet og likeverdighet i tilbudet
til pasienter uavhengig av bosted og sosioøkonomiske forhold
at flest mulig som trenger det, får tilbud
om transplantasjon
kvalitetsutvikling i dialysebehandling
og/eller konservativ behandling for pasienter med svært alvorlig
nyresykdom som ikke kan transplanteres
Komiteen vil oppfordre til en
evaluering av planen for forebygging og behandling av kronisk nyresykdom
(2011–2015) og en rullering.
Komiteen vil peke på at den nye
loven senker nedre aldersgrense for å ha rett til å gi forhåndssamtykke
til donasjon etter sin død, fra 18 år til 16 år, i tråd med det
som i dag er helserettslig myndighetsalder. Komiteen støtter
en slik endring, men vil påpeke behovet for ytterligere folkeopplysning
og informasjon særlig tilrettelagt for ungdom i forbindelse med
en slik endring. Ungdom viser stor interesse for dette temaet, og
mange som setter seg inn i det ønsker å uttrykke sin vilje.
Komiteen er opptatt av å øke
muligheten for å spre kunnskap om viktigheten av å ta stilling til
organdonasjon for seg selv, samt innhente kunnskap om sine nærmestes
holdning om temaet. Komiteen ber på denne bakgrunn
om at det i revidert nasjonalbudsjett bevilges 1 mill. kroner til
dette arbeidet. Stiftelsen Organdonasjon har gjort et uvurderlig
arbeid de siste årene, helt uten økte midler. I forbindelse med
innføringen av det nye lovverket, samt erkjennelsen av at andelen
pårørende som sier nei til organdonasjon har økt de siste årene,
er det viktig å styrke dette arbeidet.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til det viktige informasjonsarbeidet som gjøres i regi av Stiftelsen
Organdonasjon, og vil understreke behovet for at virksomheten sikres
forutsigbare og tilstrekkelige ressurser. Dette medlem viser
til Senterpartiets alternative statsbudsjett som foreslo en styrking
av tilskuddet til Stiftelsen Organdonasjon med 0,4 mill. kroner
for 2015.
Komiteen støtter forslaget
om at alle potensielle donorer skal ha rett til å bli
vurdert, og mener det er hensiktsmessig at helseforetakene får «sørge for»
ansvar for dette.
Komiteen mener loven legger opp
til at lege raskest mulig vurderer om pasient er aktuell som donor,
og etter dette gjør nødvendige avklaringer i tråd med loven. Den
behandlende lege skal, når livreddende behandling er formålsløs
og pasienten med stor sannsynlighet vil dø i løpet av kort tid,
kunne beslutte behandling med sikte på donasjon i samråd med pasientens
pårørende. Komiteen understreker at slik behandling
ikke skal pågå lenger enn nødvendig og avsluttes omgående hvis det
blir avklart at vilkår for organdonasjon ikke er oppfylt.
Komiteen mener holdningsskapende
arbeid og kampanjer for å øke folks bevissthet rundt organdonasjon
vil være til stor hjelp, både ved å innfri lovens formål og det
praktiske arbeidet med transplantasjoner. Komiteen understreker
derfor viktigheten av et løpende og aktivt arbeid med donasjonssaken
i regi av uavhengige aktører. Organdonasjon er for mange et sensitivt
spørsmål, og avklaringer før man står oppe i en vanskelig situasjon
gjør det enklere for alle å ta stilling til donasjon.
Komiteen mener det er svært viktig
at det finnes tilstrekkelig med donorer som kan bidra til å redde
mange menneskers liv. Komiteen er glad for at det
er en stadig mer bevisst og positiv holdning i samfunnet til organdonasjon,
og mener det er viktig med løpende og aktiv informasjon i offentligheten om
temaet. Her vil også ideelle, engasjerte aktører kunne spille en
viktig rolle. God informasjon og fokus på viktigheten av donasjon
kan føre til at flere ønsker å ta stilling til spørsmålet, slik
at belastningen for pårørende blir mindre når spørsmålet om donasjon
fra avdød kommer opp. Komiteen vil peke på at mange
dødsfall som aktualiserer donasjon dreier seg om brå og uventet
død, som ofte involverer unge mennesker. Pårørende er naturlig nok
i sjokk og sorg når slike tragiske hendelser inntreffer, og spørsmål knyttet
til donasjon vekker ofte sterke følelser hos mange. I dag kan den
enkelte som ønsker å bli donor, synliggjøre dette gjennom et donorkort.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, ser at elektronisk pasientjournal i framtiden
kan inneha en funksjon enten for å a) samtykke til eller b) motsette
seg organdonasjon. Flertallet ser at dette kan være
med på å styrke dokumentasjonen av den avdødes vilje. Det bidrar
imidlertid i liten grad, og kanskje i enda mindre grad enn dagens
donorkort, til samtalen med pårørende om ens standpunkt. Organdonasjon
og transplantasjon er helt avhengig av en tillit mellom det profesjonelle
helsevesenet på den ene siden, og donor og pårørende på den andre
siden, for å lykkes.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener det bør vurderes og utredes
om det er mulig å samtykke til å bli donor, eventuelt motsette seg
dette, gjennom registrering i Nasjonal kjernejournal, som er tenkt
oppdatert løpende med flere relevante helseopplysninger. Dette vil
være en plattform som den enkelte innbygger selv etter hvert vil
ha permanent tilgang til gjennom portalen helsenorge.no. Det betyr igjen
at den enkelte på en enkel måte kan legge inn, eller ta ut, ønsket
informasjon i kjernejournalen. Disse medlemmer mener
at eventuell informasjon om ønsket donorskap kan komme i tillegg
til et donorkort.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet,
støtter at spørsmålet om donasjon alltid må bringes på bane der
dette er aktuelt. Praksis så langt har vært at pårørende har kunnet
motsette seg donasjon, dersom avdødes vilje ikke er kjent. Flertallet er
enig i at denne praksis må danne grunnlag for lovfesting på området. Flertallet er
kjent med at et flertall i Aarseth-utvalget, som ble nedsatt av
regjeringen Stoltenberg II i 2010, konkluderte med at nære pårørende
av avdøde i slike tilfeller ikke skal kunne nekte donasjon, fordi
hensynet til samfunnsinteresser og de mange som trenger donasjon
må veie tyngre. Flertallet har forståelse for argumentet
fra utvalgets flertall om viktigheten av at det finnes tilstrekkelig
med donorer, og at sørgende pårørende må skjermes for å bli avkrevd
et standpunkt til donasjon. Flertallet mener imidlertid
at et stadig mer positivt syn i samfunnet på donasjon taler for
at gjeldende praksis med pårørendes rett til å motsette seg donasjon,
bør legges til grunn for lovfesting på området, fordi den generelle
holdningen gjør at stadig flere ser det positive i at nære og kjære
avdødes organer kan bidra til at syke mennesker kan få mulighet
til å leve videre gjennom donasjon. Flertallet er
enig i at dersom avdødes vilje er kjent, enten den er positiv eller
negativ til donasjon, skal ikke pårørendes syn kunne overprøve dette. Flertallet støtter
også at der avdødes syn på donasjon ikke er kjent og vedkommende
ikke har pårørende, eller kontakt med pårørende ikke oppnås, skal
man avstå fra donasjon.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at slike tilfeller vil være så
sjeldne at det uansett ikke vil påvirke tilgangen til donorer, samtidig
som prinsippet om pårørendes medvirkning ivaretas.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, mener den foreslåtte lovfesting
på området forutsetter at helsepersonell får god opplæring og veiledning
i hvordan man skal kunne bringe temaet om donasjon på bane overfor pårørende
i sorg. Her må etikk, respekt og medfølelse ligge i bunn for den
kommunikasjon man skal ha, samtidig som man må framheve det positive
i at donasjon vil innebære at et menneske som trenger et nytt organ
for å kunne leve videre, vil få en slik mulighet. Flertallet mener
det er svært viktig at pårørende ikke blir overlatt til seg selv
med en slik vanskelig avgjørelse, men at helsepersonell opptrer
støttende og respektfullt i slike situasjoner. Flertallet peker
på at noen pårørende kan vegre seg for å komme inn på spørsmålet
om donasjon. Flertallet legger til grunn at lovteksten
ivaretar de tilfeller der pårørende ikke ønsker å ta aktivt stilling
til donasjon, men vil overlate denne beslutningen til helsepersonell. Flertallet understreker
for øvrig viktigheten av en hensynsfull tilnærming til praktiske
og formelle forhold og avklaringer som kan oppleves belastende for
pårørende når spørsmålet om donasjon kommer opp. Flertallet legger
til grunn at regjeringen følger utviklingen nøye, slik at man løpende
kan vurdere om den foreslåtte lovgivning og påfølgende praksis understøtter
målet om flere donorer.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, mener et donorregister der innbyggerne
blir tvunget til å ta stilling til spørsmålet, vil kunne skade oppslutningen
om organdonasjon. Det er vesentlig at en så personlig sak, på lik linje
med det å gi blod, er noe som preges av frivillighet. Å tvinge befolkningen
til å ta stilling til slike spørsmål, vil kunne endre holdningen
til saken. Undersøkelser har ikke kunnet påvise økt donorrate som direkte
følge av et donorregister i land som har dette (eksempelvis England,
Danmark, Sverige og Nederland). Ingen av disse landene har bedre
tilgang til organer enn vi har i Norge. Av de 40 000 personene som
dør i Norge hvert år, er det mindre enn 0,5 prosent som egner seg
som donorer; det vil si mindre enn 200 personer. Hvis man skal «finne»
noen i et slikt register, innebærer det at registreringsprosenten (med
enten ja eller nei) må være høy, fortrinnsvis 60–70 prosent av befolkningen.
Dette har ingen land lyktes med. Dette lovforslaget stadfester imidlertid
at alle skal vurderes som potensielle donorer.
Komiteen mener det
bør sikres at rutinene i helsetjenesten ivaretar at lovens formål
om bedre tilgang på organer oppfylles. Helseforetakene har et særskilt
ansvar for å sikre at aktuelt helsepersonell er godt forberedt på
samtaler med pårørende angående spørsmål om donasjon.
Komiteen støtter forbudet
mot økonomisk vinning på donasjon av vev, celler eller organer,
samtidig må man sikre at donor eller nærmeste pårørende til avdød
donor heller ikke lider økonomisk tap på donorgjerningen. Komiteen mener
det er vesentlig at tildeling av organ, celler og vev til transplantasjon
skal bygge på medisinske kriterier, men støtter at det ved donasjon
fra levende donor kan legges vekt på at donor og mottaker er nærstående. Komiteen understreker
at anonymitet skal ivaretas for donor og mottager av organ, celler
eller vev.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at man ved utgangen av 2014 hadde rekordlang kø for å få nye
organer. Organdonasjon redder liv, og vårt mål må være at så mange
som mulig sier ja til donasjon. Dette medlem deler
den bekymringen flere leger har uttrykt, om at regjeringens lovforslag
vil legge for mye vekt på et nei, framfor et ja.
Dette medlem mener at utgangspunktet
bør være at et nei skal respekteres, men at regjeringens forslag
til ny transplantasjonslov gir en for streng vetorett som kan gjøre
rommet for den gode samtalen mellom lege og pårørende mindre.
Dette medlem viser til at flertallet
i utvalget bak NOU 2011:21 Når døden tjener livet, ønsket en ordning
der de pårørende hadde medvirkningsrett, men ikke vetorett. Videre
foreslo utvalgets flertall at donasjon også skal være mulig der
pårørende ikke finnes eller ikke er mulig å få kontakt med, men
at helsepersonell pålegges å prioritere arbeidet med å få kontakt
med pårørende.
Dette medlem mener at samfunnet
må legge til rette for at flest mulig sier ja til donasjon. En kan se
for seg et omvendt prinsipp, der man ikke aktivt må uttrykke samtykke
til donasjon, men hvor man derimot kan reservere seg hvis man ikke
ønsker å bli donor. Dette medlem mener at det på
sikt bør vurderes å innføre et omvendt register, der man kan registrere
seg hvis man ønsker å reservere seg mot donasjon. Slik vil man kunne
normalisere det å være donor, og få flere donorer. Dette
medlem vil likevel ikke fremme et slikt forslag nå, men
heller fremme forslag i tråd med utvalgets flertall. Slik situasjonen
er i dag, er utvalgets forslag til lov en klok ordning, og dette
medlem fremmer derfor følgende forslag, i tråd med flertallet
i NOU 2011:21:
«I lov om donasjon og transplantasjon av organ, celler
og vev skal § 13 om samtykke frå avdøde og næraste pårørande sin
rett til å nekte donasjon, annet ledd lyde:
Om ein ikkje kan klarleggje samtykket til den
avdøde, kan ein likevel gjennomføre donasjonen, dersom det ikkje
ligg føre forhold som tilseier at den avdøde ville ha motsett seg
donasjon. Så vidt det er mogleg, skal ein spørje dei næraste
pårørande til den avdøde om det ligg føre slike forhold. Avgjerd
om donasjon skal treffast av behandlingsansvarleg i samråd med dei
næraste pårørande til den avdøde.»
Utkastet til ny obduksjonslov omfattar medisinske
obduksjonar. Den nye lova blir avgrensa mot rettsmedisinske obduksjonar,
som er regulert av straffeprosessloven § 228 om sakkyndig likundersøking
og Påtaleinstruksen.
I 1985 blei det utført over 6 000 medisinske
obduksjonar. I 2013 var det tilsvarande talet 2 181. Obduksjonsverksemda
er viktig for undervisning, kvalitetssikring av den kliniske verksemda
og utarbeiding av helsestatistikk. Under 10 pst. av alle døde blir
obdusert, og det er eit mål å auke talet på obduksjonar.
Departementet foreslår at den nye lova får ein formålsparagraf
som gjer det tydelegare at dei formåla som reglane om obduksjon
faktisk fremjar i dag, blir vidareførte, dvs. å bidra til at obduksjonar
blir gjennomført på ein verdig måte samtidig som dei bidrar til
auka kunnskap om dødsprosessar og dødsårsakar, kvalitetssikring
av helsevesenet samt legg til rette for undervisning og tileigning
av kunnskap.
Departementet sluttar seg til utvalet si vurdering av
at reglane bør vere felles for alle medisinske obduksjonar og at
verkeområdet for lova derfor bør utvidast slik at skiljet mellom
obduksjon av pasientar som døyr heime, på veg til eller i sjukehus
eller liknande institusjon blir oppheva.
Departementet er samd i at det kan vere ein
fordel at reglane for medisinsk og rettsmedisinsk obduksjon så langt
det er formålstenleg, er like. På den andre sida er det ulike omsyn
som ligg bak reglane om medisinsk og rettsmedisinsk obduksjon, noko som
kan tilseie ulike regelverk. Departementet er derfor komme til at
verkeområdet for den nye obduksjonslova bør avgrensast til medisinske
obduksjonar. Departementet ser for øvrig behov for å klargjere kva reglar
som gjeld for forsking på biologisk materiale som er tatt ut i samband
med ein rettsmedisinsk obduksjon.
Departementet sluttar seg vidare til intensjonane til
utvalet om at obduksjonslova berre skal regulere sjølve obduksjonen
og bruk av organ mv. som er tatt ut i samband med obduksjonen til
undervisning og forsking.
Departementet foreslår å føre vidare regelen
om at ein medisinsk obduksjon ikkje kan setjast i gang før det er
avklart at det ikkje vil bli kravd rettsmedisinsk obduksjon. Det
bør gå fram av obduksjonslova at obduksjonen skal avbrytast og politiet
underrettast utan opphald, dersom det under ein medisinsk obduksjon
blir avdekt forhold som tydar på unaturleg død.
Departementet foreslår å tydeleggjere at dei
regionale helseføretaka har ansvar for å sikre nødvendig kompetanse
og kapasitet for gjennomføring av medisinske obduksjonar. Departementet
meiner at dette vil gjere det tydeleg at obduksjonsverksemda er
ein normal del av oppgåvene til spesialisthelsetenesta og at det
vil kunne bidra til å auke talet på obduksjonar.
Departementet foreslår at den legen som konstaterer
at døden har inntreffe, så langt det er mogeleg, skal vurdere om
det bør gjennomførast ein medisinsk obduksjon. Legen skal også dokumentere
at vurderinga er gjort.
Departementet støttar forslaget frå utvalet
om at det skal leggjast stor vekt på den avdøde si innstilling til
obduksjon.
Departementet er samd med utvalet i at det vil vere
ei unødvendig belastning for sjuke menneske å krevje at det blir
innhenta førehandssamtykke til obduksjon. Dersom ein skulle krevje
eit uttrykkeleg samtykke frå avdøde, vil det sannsynlegvis føre
til ein ytterlegare nedgang i obduksjonsfrekvensen.
Departementet foreslår at medisinske obduksjonar
også skal kunne gjennomførast når det ikkje er grunn til å tru at
den avdøde ville ha motsett seg ei slik undersøking. Departementet
foreslår at dei pårørande, så sant det er mogeleg, skal spørjast
om det ligg føre forhold som tilseier at den avdøde ville ha motsett
seg obduksjon. Dei næraste pårørande til den avdøde skal framleis
kunne motsette seg obduksjon.
Departementet foreslår at næraste pårørande
til avdøde, så sant det er mogeleg, skal informerast om at det er
ønskeleg med obduksjon, kva den inneber og om mogelegheita for å
nekte obduksjon.
Rettsmedisinsk obduksjon og medisinsk obduksjon
av særlege grunnar kan utførast uavhengig av ønska til avdøde, og
skal derfor prioriterast før ei erklæring om avgjeving av kroppen
til undervisning og forsking.
Departementet foreslår at det framleis berre
skal vere legar som kan setje fram krav om obduksjon.
Reglane i dagens transplantasjonslov er svært knappe.
Departementet ser det som ønskeleg at fleire av dei sentrale reglane
om gjennomføringa av obduksjonar blir tatt inn i lova.
Helseføretaka har ei generell plikt til å sørgje
for at verksemda er forsvarleg og foreslår derfor at det ikkje skal
gjevast detaljerte reglar i lova om kven som skal kunne gjennomføre
medisinske obduksjonar.
Departementet sluttar seg til forslaga frå utvalet om
at det skal gå fram av lova at organ og anna materiale kan takast
ut av kroppen for nærare undersøking og prøvetaking. Departementet
støttar også forslaget om at det skal gå fram av lova at organ skal leggjast
tilbake i kroppen når undersøkinga og prøvetakinga er avslutta,
med mindre formålet med obduksjonen krev at organet må behaldast
for å sluttføre undersøkinga, eller organet skal brukast til undervisning.
Helsepersonell og helsefagstudentar skal framleis kunne få undervisning,
under dette opplæring i behandlingsteknikkar, i samband med medisinske obduksjonar.
Departementet ønsker å framheve at pårørande som
ikkje brukar retten til å nekte sjølve obduksjonen, kan nekte bruk
av biologisk materiale frå medisinske obduksjonar til forsking og
undervisning. Departementet foreslår derfor at regelen som i dag
står i forskrift om obduksjon, blir flytta til obduksjonslova.
Dei pårørande har ikkje rett til å nekte rettsmedisinske
obduksjonar. Departementet legg imidlertid til grunn at helseforskningsloven
§ 21 også gjeld for forsking på biologisk materiale som blir tatt
ut i tilknytning til ein rettsmedisinsk obduksjon. Departementet
foreslår at helseforskningsloven § 21 blir endra slik at dette kjem
tydelegare fram. Forskingsprosjektet må dermed følgje reglane i
obduksjonslova, mellom anna om informasjon til pårørande og dei
pårørande sin rett til å nekte obduksjon. Det kan ikkje forskast
på materialet når det er grunn til å tru at den avdøde ville ha
motsett seg slik forsking.
Folkehelseinstituttets praksis rundt forsking
på biologisk materiale som er tatt ut i samband med rettsmedisinske
obduksjonar på små barn, har fått merksemd i media og i Stortinget.
Helsetilsynet har opna tilsynssak mot obduksjonsverksemda ved Folkehelseinstituttet.
Departementet avventar Helsetilsynets rapport frå tilsynet.
Departementet ser det som svært viktig at det også
i framtida kan brukast lik i undervisninga av medisinstudentar og
anna helsepersonell.
Departementet foreslår at formålet med obduksjonslova
mellom anna skal vere å bidra til at avgjeving og anna behandling
av lik blir utført på ein verdig måte med respekt for den avdøde
og dei pårørande og å legje til rette for kvalitetssikring i helsevesenet
og for undervisning og tileigning av kunnskap.
Departementet foreslår at personar som har fylt 18
år skal kunne samtykje til at kroppen deira kan brukast i undervisning
og forsking etter at dei er døde. Dersom det kan godtgjerast at
det er i tråd med ønsket til den avdøde, skal også den næraste pårørande
kunne samtykje til at kroppen kan brukast i undervisning og forsking.
Samtykke til bruk av lik til undervisning og forsking skal vere
skriftlege.
Departementet foreslår at det skal gå fram av lova
at departementet framleis skal peike ut institusjonar som skal kunne
krevje å få utlevert lik til undervisning og forsking. Etter ein
obduksjon vil liket vere ueigna for anatomiundervisning. Det blir
derfor foreslått at lik ikkje skal kunne krevjast utlevert før det
er avklart at det ikkje vil bli kravd rettsmedisinsk obduksjon og
at det ikkje ligg føre særlege grunnar til at den avdøde bør obduserast.
Departementet foreslår at liket som hovudregel skal
tilbakeførast til dei pårørande for kremasjon innan to år etter
dødsfallet. Dei pårørande skal likevel framleis kunne samtykje til
at institusjonen kan behalde liket, eller delar av liket, utover
to år. Dersom den avdøde ikkje har pårørande, skal departementet kunne
samtykje til at institusjonen kan behalde liket, eller delar av
liket, utover to år.
Departementet er vidare samd med utvalet i at restriksjonane
på gravlegging og til å føre lik ut av landet ved mistanke om unaturleg
dødsfall, bør vidareførast. Departementet støttar også forslaget
frå utvalet om at departementet skal kunne gi forskrift om krav
til dokumentasjon ved utførsel av lik.
Implantat som kan eksplodere vil kunne skade kremasjonsovnar.
Dei må derfor fjernast før kremasjonen finn stad. Av omsyn til avdøde,
og pårørande til avdøde, må fjerning av implantat gjerast på ein forsvarleg
måte. Departementet foreslår at nødvendig uttak av implantat før
kremasjon skal utførast av helsepersonell.
Departementet ser at dei generelle saksbehandlingsreglane
i forvaltningsloven og pasient- og brukerrettighetsloven kapittel
7 ikkje passar i donasjons-, transplantasjons- og obduksjonsverksemdene.
Departementet foreslår derfor ein hovudregel om at forvaltningsloven
kapittel IV, V, VI og VIII og klagereglane i pasient-
og brukerrettighetsloven ikkje skal gjelde for vedtak som blir treft
etter den nye transplantasjonslova og vedtak om obduksjon etter
den nye obduksjonslova. Departementet ser likevel ikkje same grunn
til å gjere unntak for avgjerder om utgreiing, oppfølging og kompensasjon,
sjå utkastet til ny transplantasjonslov §§ 9 og 18. Desse paragrafane gir
rett til ytingar som det bør kunne klagast på, på same måte som
avgjerder etter pasient- og brukerrettighetsloven. Departementet
foreslår derfor at slike avgjerder skal vere omfatta av klagereglane
i pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 7.
Tilsvarande bør pårørande kunne klage på avgjerder
om obduksjon i særlege tilfelle. Avgjerda kan vere i strid med viljen
til dei pårørande, og det er fylkesmannen som tar avgjerda. Avgjerda
bør derfor på vanleg måte vere omfatta av forvaltningsloven.
Donasjons- transplantasjons-, og obduksjonsverksemder
er spesialisthelsetenester, og såleis omfatta av påleggs- og sanksjonsheimlane
i spesialisthelsetjenesteloven og helsepersonelloven. Det er naturleg
at verksemdene er underlagt dei same påleggs- og sanksjonsreglane
uavhengig av om det konkrete forholdet er regulert av dei generelle
helselovene eller av den nye transplantasjonslova eller den nye
obduksjonslova. Departementet støttar derfor utvalet si vurdering
av at det bør gå fram av dei nye særlovene at brot på lova og forskrifter
etter lova kan føre til pålegg om retting, tvangsmulkt og bøter
eller fengsel i inntil tre månader.
Komiteen mener det
er positivt at loven vil få en egen formålsparagraf og stiller seg
bak denne. Det sentrale formålet med loven er å bidra til at obduksjoner
og behandling av lik skjer på en verdig måte, gi kunnskap om dødsårsaker
og bidra til en pålitelig dødsårsaksstatistikk og legge til rette
for bedre kvalitet og kunnskap i helsetjeneste og undervisning.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, mener det er riktig
å fortsatt skille rettsmedisinske obduksjoner ut fra obduksjonsloven
og at disse reguleres i straffeprosessloven.
Komiteen mener det
er riktig at obduksjonsloven også skal gjelde for dødsfall utenom
institusjon, ved at skillet mellom pasienter som dør hjemme, på vei
til eller i sykehus eller lignende institusjon, oppheves.
Komiteen mener det er vesentlig
å øke antall obduksjoner, og mener en plikt til å vurdere obduksjon
ved alle dødsfall kan påvirke dette.
Komiteen mener loven er et godt
redskap for å sikre flere obduksjoner, samtidig som respekten for avdødes
og pårørendes integritet og vilje ivaretas. Komiteen er
enig i at pårørende skal gis reell mulighet til å motsette seg obduksjon.
Komiteen mener gjeldende transplantasjonslov
i liten grad regulerer gjennomføring av obduksjoner, og støtter
de presiseringer rundt dette som kommer i ny obduksjonslov. Komiteen presiserer
at helseforetakene har ansvar for at obduksjoner gjennomføres på
forsvarlig vis, og viser til at departementet kan gi mer detaljerte
regler i egen forskrift.
Lik inngår som en viktig del av undervisning
og forskning ved universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. Komiteen mener
tilgang på lik er viktig for å opprettholde forsvarlig nivå på norsk helseundervisning
og forskning. Det er derfor vesentlig at dette er forsvarlig regulert
og sikrer tillitsfull og verdig behandling, og komiteen viser
til at departementet kan gi mer detaljerte regler om dette i egen
forskrift.
Komiteen støtter en fortsatt
streng regulering av bruk av fostervev til forskning. Komiteen støtter
også endringene som er foreslått i helseforskningsloven,
som gir pårørende rett til å nekte uttak av biologisk materiale
til bruk i undervisning og forskning i forbindelse med
rettsmedisinske obduksjoner, samt rett til informasjon om dette
– den samme retten som gis i forbindelse med medisinske obduksjoner etter
utkastet til ny obduksjonslov § 7.
Komiteen slutter seg til de nødvendige
endringer i andre lover nevnt i proposisjonen, samt opphevingen
av lov 4. juni 1898 inneholdende visse Bestemmelser om Behandlingen
av Lig.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til lovforslaget som gjelder obduksjon. Nesten 50 prosent av obduksjonene
som gjøres i Norge er rettsmedisinske, og vi har fått signaler fra
Rettsmedisinsk forening om at det er ønskelig at rettsmedisinske
obduksjoner inkluderes i denne lovgivningen, da denne type obduksjoner
ikke inkluderes i regjeringens forslag. En tydeliggjøring og konkretisering
i lovtekst av denne type obduksjoner kan bidra til å forebygge krevende
situasjoner, slik som våren 2014 hvor Folkehelseinstituttets praksis rundt
forskning på biologisk materiale fra små barn som døde plutselig
og uventet – uten at foreldrene var gitt mulighet til å reservere
seg – ble slått opp i tabloidpressen.
Dette medlem mener rettsmedisinske
obduksjoner bør inkluderes i obduksjonsloven, og fremmer derfor
følgende forslag:
«I lov om obduksjon og avgjeving av lik til
undervisning og forsking skal § 2 Verkeområde første ledd lyde:
Lova gjeld for medisinsk obduksjon og donasjon av
lekam til undervisning og forsking og anna behandling av lik. Reglane
i § 7 gjeld tilsvarande for forsking på biologisk materiale som
er tatt ut i samband med ein rettsmedisinsk obduksjon. Paragraf 8 første
og tredje ledd gjeld tilsvarande for rettsmedisinske obduksjonar.»
Dette medlem viser
til at Folkehelseinstituttet mener en tydeliggjøring av rettsmedisinsk
obduksjon i lovtekst og informasjonstiltak rettet mot pårørende
når det gjelder obduksjon og uttak til videre forskning, er viktig
og nødvendig. De stiller seg derimot kritisk til et formkrav slik
Den norske patologforening ønsker, da Rettsmedisinsk forening og
Folkehelseinstituttet mener pårørendes reservasjonsrett er et tilstrekkelig
og godt vern. Disse aktørene mener et slikt formkrav er en tungvint
ordning som vil legge beslag på allerede knappe ressurser og kan
forsinke prosesser ytterligere. Dette medlem støtter
denne vurderingen. Dette medlem viser til at både Rettsmedisinsk
forening, Folkehelseinstituttet og Foreningen for uventet barnedød
støtter de videreføringer i nåværende lov som gir pårørende reservasjonsrett,
men hvor det ikke er et formkrav.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet viser til at Helsedirektoratet har fått
i oppdrag å lage retningslinjer om informasjon om obduksjon og forskning
til pårørende når et lite barn dør. Her tydeliggjøres retten til å
reservere seg mot videre forskning. Disse medlemmer merker
seg de viktige signaler fra fagmiljøene, og mener reservasjonsrett
i kombinasjon med nødvendige og styrkede informasjonstiltak, slik
lovforslaget legger opp til, er den riktige veien å gå.
Forslag fra Kristelig Folkeparti:
Forslag 1
Ny transplantasjonslov § 12 Behandling med sikte
på donasjon, første ledd skal lyde:
Når livreddande behandling er formålslaus, og det
er svært sannsynleg at pasienten vil døy innan kort tid, kan legen
som er ansvarleg for behandlinga av pasienten, ta avgjerd om at
respirator- og annan organstøttande behandling skal forlengjast
med sikte på donasjon. Igangsetjing av slik behandling med sikte
på donasjon kan besluttast når pasienten har samtykta til donasjon.
Behandling etter første punktum kan ikkje gjevast dersom ein av
dei næraste pårørande, jf. § 3 bokstav d, nektar.
Forslag 2
I lov om obduksjon og avgjeving av lik til undervisning
og forsking skal § 2 Verkeområde første ledd lyde:
Lova gjeld for medisinsk obduksjon og donasjon av
lekam til undervisning og forsking og anna behandling av lik. Reglane
i § 7 gjeld tilsvarande for forsking på biologisk materiale som
er tatt ut i samband med ein rettsmedisinsk obduksjon. Paragraf 8 første
og tredje ledd gjeld tilsvarande for rettsmedisinske obduksjonar.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 3
I lov om donasjon og transplantasjon av organ, celler og vev
skal § 13 om samtykke frå avdøde og næraste pårørande sin rett til
å nekte donasjon, annet ledd lyde:
Om ein ikkje kan klarleggje samtykket til den
avdøde, kan ein likevel gjennomføre donasjonen, dersom det ikkje
ligg føre forhold som tilseier at den avdøde ville ha motsett seg
donasjon. Så vidt det er mogleg, skal ein spørje dei næraste
pårørande til den avdøde om det ligg føre slike forhold. Avgjerd
om donasjon skal treffast av behandlingsansvarleg i samråd med dei
næraste pårørande til den avdøde.
Komiteen har for øvrig ingen
merknader, viser til proposisjonen, og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak til lover:
A.
Vedtak til lov
om donasjon og transplantasjon av organ, celler og vev (transplantasjonslova)
Kapittel 1 Formål, verkeområde, definisjonar
og ansvar
§ 1 Formål
Formålet med lova er å sikre best mogeleg tilgang på organ,
celler og vev til behandling av andre menneske, respekt for vilja
og integriteten til donor og at omsynet til dei pårørande blir varetatt.
§ 2 Verkeområde
Lova gjeld for donasjon, testing, karakterisering, uttak,
preservering, transport og transplantasjon av levande humane organ,
celler og vev frå ein levande eller død donor med sikte på behandling
av sjukdom eller skade hos eit anna menneske. Lova gjeld ikkje for
blod, blodkomponentar, blodprodukt og vev som blir brukt i samband
med forplanting (germinalt vev) og humane organ, celler og vev som
berre blir brukt i forsking.
Kongen kan gi forskrift om at lova og forskrifter med heimel
i lova heilt eller delvis skal gjelde for Svalbard og Jan Mayen
og kan fastsette særlege reglar under omsyn til forholda
på staden.
§ 3 Definisjonar
I denne lova meines med:
a) uttak: prosess der humane organ, celler eller
vev blir tatt ut av donor og gjort tilgjengelege for transplantasjon
b) donor: person som gir organ, celler eller vev til bruk
i behandlinga av eit anna menneske, uavhengig av om avgjevinga skjer
mens personen er i live eller etter at personen er død
c) fornybart vev: humane celler og vev som blir gjendanna
etter donasjon med unntak av del av lever eller anna organ
d) pårørande og næraste pårørande: pårørande og næraste
pårørande etter pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav
b.
§ 4 Ansvaret for donasjons-
og transplantasjonsverksemdene
Dei regionale helseføretaka skal sørge for at alle potensielle
donorar kan vurderast og gjevast mogelegheit for donasjon innan
helseregionen, og for at krava i lova og forskriftene etter lova
her blir oppfylte.
Departementet kan gi forskrift om krav til verksemder som
gjennomfører uttak eller transport av organ, celler og vev og transplantasjonar,
mellom anna om godkjenning og rapporteringsplikt for verksemdene.
Departementet kan gi forskrift om registrering og anna behandling
av helseopplysingar og andre personopplysingar som er nødvendige
for å gjennomføre uttak eller transport av organ, celler og vev og
transplantasjonar.
Kapittel 2 Donasjon frå levande donor
§ 5 Uttak frå levande donor
Uttak av organ, celler og vev kan berre finne stad dersom
inngrepet ikkje fører til ein nærliggande fare for den fysiske eller
psykiske helsa til donoren.
Uttak av organ, celler og vev frå personar mellom 12 og
18 år kan berre finne stad når det ligg føre særlege grunnar. I
vurderinga av om det ligg føre særlege grunnar skal det mellom anna
leggjast vekt på om:
a) transplantasjon er nødvendig for å redde livet
til mottakaren,
b) det finst nokon annan aktuell donor,
c) donoren har sterk tilknyting til mottakar,
d) uttaket inneber eit stort inngrep,
e) uttaket berre gjeld fornybart vev, jf. § 3 bokstav c,
og om
f) donoren er moden nok til å skjønne kva inngrepet inneber.
Uttak frå barn under 12 år og vaksne som ikkje har samtykkekompetanse,
kan berre finne stad dersom:
a) uttaket gjeld fornybart vev, jf. § 3 bokstav
c,
b) donasjonen er nødvendig for å redde livet til mottakaren,
c) det ikkje finst ein donor med samtykkekompetanse som
deler mange nok av dei viktigaste vevstypane (er vevsforlikeleg),
og
d) mottakaren er søsken, barn eller forelder, eller i særlege
tilfelle på annan måte i nær familie med donoren.
Uttak kan aldri gjennomførast i strid med viljen til ein
donor som ikkje har samtykkekompetanse.
§ 6 Hovudregel om samtykke
Det blir kravd skriftleg samtykke til uttak av organ, celler
og vev frå levande donor. Samtykket skal også omfatte behandling
av helseopplysingar og andre personopplysingar som er
nødvendige for å gjennomføre donasjonar og transplantasjonar.
Samtykke kan trekkjast tilbake.
Departementet kan gi forskrift om krav til samtykket.
§ 7 Kven som har rett til å
samtykke (samtykkekompetanse) til donasjon frå ein levande
donor
Personar som har fylt 18 år, har rett til å samtykke til
donasjon. Pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 andre til fjerde
ledd om heilt eller delvis bortfall av samtykkekompetanse gjeld
tilsvarande.
For personar som ikkje har fylt 18 år, har foreldra,
eller andre med foreldreansvaret etter barnelova, rett
til å samtykke til donasjon. Donasjon kan ikkje finne stad dersom
foreldra er usamde.
For personar som har mista samtykkekompetansen etter pasient-
og brukerrettighetsloven § 4-3 andre ledd, har næraste
pårørande, jf. § 3 bokstav d, rett til å samtykke til donasjon.
For personar som er fråtatt den rettslege handleevna etter
vergemålsloven § 22 tredje ledd, gjeld pasient- og brukerrettighetsloven
§ 4-7 tilsvarande.
Samtykke etter andre til fjerde ledd må godkjennast av
fylkesmannen.
For at samtykket skal vere gyldig, må donoren og den som
har samtykkekompetansen ha fått informasjon om helsetilstanden til
donoren og om inngrepet, under dette om omfanget og konsekvensane
av det. Informasjonen skal vere tilpassa dei individuelle føresetnadene
til mottakaren, som alder, kor moden donoren er, erfaring og kultur-
og språkbakgrunn. Den som gir informasjonen skal forsikre seg om
at donoren og den som har rett til å samtykke har forstått informasjonen.
§ 8 Habilitet ved vurderinga
av om ein levande donor er eigna
Den som har ansvaret for behandlinga av ein pasient som
treng å få transplantert organ, celler eller vev, kan ikkje aleine
gjennomføre vurderinga av om donoren er eigna.
§ 9 Krav til utgreiing og oppfølging
av levande donorar
Donoren har rett til å få nødvendig medisinsk og psykologisk
utgreiing før det blir gitt samtykke til donasjon.
Den som donerer organ, celler eller vev i eit omfang som
gir, eller kan gi, konsekvensar for helsa av fysisk eller psykisk
art, har rett til å få medisinsk oppfølging etter ein fastsett plan.
Departementet kan gi forskrift om medisinsk oppfølging
av donorar.
Kapittel 3 Donasjon frå død donor
§ 10 Stadfesting av døden
Uttak, jf. § 3 bokstav a, frå ein død donor kan ikkje skje
før døden er stadfesta av lege.
Legar som stadfestar døden, skal ikkje vere involvert i
uttaket av organ, celler eller vev eller i transplantasjonsinngrepet.
Dersom døden blir stadfesta ved irreversibelt opphøyr av
hjernefunksjonane, må diagnosen bekreftast av to legar. Den eine
av legane skal vere relevant spesialist.
Departementet kan gi forskrift om stadfesting av døden.
§ 11 Vurdering av om ein pasient
kan vere aktuell som donor
Når døden er konstatert, eller når det er svært sannsynleg
at døden vil inntreffe innan kort tid og vidare livreddande behandling
er formålslaus, skal det vurderast om pasienten kan vere aktuell
som donor.
§ 12 Behandling med sikte på
donasjon
Når livreddande behandling er formålslaus, og det er svært
sannsynleg at pasienten vil døy innan kort tid, kan legen som er
ansvarleg for behandlinga av pasienten, ta avgjerd om at det skal
gjevast behandling med sikte på donasjon. Behandling etter første
punktum kan ikkje gjevast dersom ein av dei næraste pårørande, jf.
§ 3 bokstav d, nektar.
Den behandlande legen skal, i samråd med næraste
pårørande til pasienten, ta avgjerd om kor lenge det skal gjevast
behandling med sikte på donasjon. Behandlinga må uansett avsluttast
når det er avklart at vilkåra for donasjon ikkje er til
stades.
Departementet kan gi forskrift om behandling med sikte
på donasjon.
§ 13 Samtykke frå avdøde og
næraste pårørande sin rett til å nekte donasjon
Personar som har fylt 16 år, har rett til å samtykke til
at donasjon av organ, celler og vev kan gjennomførast etter at dei
er døde. Når avdøde har gitt samtykke, kan pårørande ikkje nekte
donasjon.
Når den døde ikkje har gitt eit samtykke, kan donasjon
gjennomførast dersom det ikkje ligg føre forhold som tilseier at
den døde ville ha motsett seg. Dei pårørande til den døde skal spørjast
om det ligg føre slike forhold. Donasjon kan likevel ikkje gjennomførast
dersom ein av dei næraste pårørande til den døde, jf. § 3 bokstav
d, nektar. Donasjon kan heller ikkje gjennomførast dersom det ikkje
er mogeleg å få kontakt med dei pårørande eller når avdøde ikkje
har pårørande.
For personar som ikkje har fylt 16 år, har foreldra,
eller andre med foreldreansvaret etter barnelova, rett
til å samtykke til donasjon etter at dei er døde. Donasjon kan ikkje
finne stad dersom foreldra er usamde. Dersom ingen har foreldreansvaret,
har verja, eller næraste pårørande til den døde dersom det ikkje
er oppnemnd verje, rett til å samtykke til donasjon.
§ 14 Informasjon til næraste
pårørande
Næraste pårørande til den døde skal underrettast om dødsfallet,
det planlagde uttaket, jf. § 3 bokstav a, og om retten til å nekte
donasjon før donasjonen blir gjennomført.
Næraste pårørande skal få tilpassa informasjon om kva donasjonen
inneber.
§ 15 Mogelegheit for å ta avskjed
med donor
Pårørande skal, så sant det lar seg gjere, få tid til å
ta avskjed med donor før uttaket, jf. § 3 bokstav a, startar.
Kapittel 4 Fellesreglar
§ 16 Tildeling av organ, celler
og vev
Tildeling av organ, celler og vev til transplantasjon skal
byggje på medisinske kriterium. Ved donasjon frå levande donor kan
det i tillegg leggjast vekt på at mottakar er donors nærståande.
§ 17 Anonymitet mellom partane
i donasjonsprosessen
Donor og dei pårørande til donor og mottakar av organ,
celler eller vev som ikkje kjenner kvarandre frå før, skal ikkje
gjerast kjent med identiteten til kvarandre.
Departementet kan gi forskrift om korleis anonymiteten
skal varetakast.
§ 18 Kompensasjon for utgifter
og tapte inntekter i samband med donasjon
Alle utgifter og tap av inntekter som ein levande donor
eller næraste pårørande til ein død donor pådrar seg som følje av
donasjonen, skal kompenserast av det regionale helseføretaket. Dette
gjeld likevel ikkje dersom utgiftene blir dekt etter anna regelverk.
§ 19 Forbod mot transplantasjon
frå dyr til menneske (xenotransplantasjon)
Det er forbode å transplantere levande biologisk materiale
frå dyr til menneske.
§ 20 Forbod mot kommersiell
utnytting
Alle handlingar som har til hensikt å oppnå økonomisk vinning
som følgje av donasjon av organ, celler eller vev til transplantasjon,
er forbode. Det same gjeld alle handlingar som medverkar til at
nokon mottek slik økonomisk vinning.
§ 21 Framtidsfullmakt
Framtidsfullmakter etter vergemålsloven kapittel 10 kan
omfatte samtykke til og rett til å nekte donasjon av organ, celler
og vev.
§ 22 Forholdet til forvaltningsloven
og klagereglane i pasient- og brukerrettighetsloven
Forvaltningsloven kapittel IV, V, VI og VIII gjeld ikkje
for avgjerder som blir treft etter lova her. For avgjerder etter
§§ 9 og 18 gjeld pasient- og brukerettighetsloven kapittel 7.
§ 23 Pålegg, sanksjonar og straff
Spesialisthelsetjenesteloven §§ 7-1 og 7-2 gjeld tilsvarande
ved brot på lova her og forskrifter gitt etter lova.
Den som forsettleg eller grovt aktlaust bryt eller medverkar
til å bryte reglar i lova her eller i medhald av ho, straffast med
bøter eller fengsel i inntil tre månader.
Offentleg påtale finn stad dersom allmenne omsyn krev det,
eller etter krav frå Statens helsetilsyn.
Kapittel 5 Sluttføresegner
§ 24 Endringar i andre lover
Frå den tida lova tek til å gjelde, skal desse endringane
gjerast:
I lov 5. desember 2003 nr. 100 om humanmedisinsk bruk
av bioteknologi m.m. skal nytt kapittel 4A lyde:
Kapittel 4A Bruk av fostervev
§ 4A-1 Definisjon
Med fostervev forstås i denne lov celler og vev fra provosertaborterte
fostre.
§ 4A-2 Bruk av fostervev
Fostervev kan bare brukes til medisinsk forskning,
diagnostikk, fremstilling av vaksine og behandling.
Bruk av fostervev til behandling er bare tillatt i de tilfeller
hvor det foreligger alvorlig sykdom eller skade og andre behandlingsformer
har begrenset effekt. Bruk av fostervev til medisinsk forskning,
diagnostikk og fremstilling av vaksine er bare tillatt
dersom det ikke finnes andre likeverdige metoder.
Det er forbudt å bruke eggstokkvev fra provosertaborterte
fostre til transplantasjon.
Kommersiell utnytting av celler og vev fra aborterte
fostre er forbudt.
§ 4A-3 Godkjenning
Bruk av fostervev til behandling og forskning skal godkjennes
av departementet.
§ 4A-4 Samtykke
Skriftlig samtykke fra kvinnen skal foreligge før fostervev
kan avgis til en fostervevsbank.
Først etter at beslutningen om svangerskapsavbrudd er tatt,
kan kvinnen informeres om mulig bruk av fostervevet. Samtykke kan
bare gyldig avgis etter at slik informasjon er gitt.
§ 4A-5 Fostervevsbank
All innsamling, lagring og utlevering av fostervev skal
foretas av en fostervevsbank. Fostervevsbanker skal godkjennes av
departementet.
Departementet kan i forskrift gi utfyllende regler om fostervevsbankers
innsamling, lagring og utlevering av fostervev.
§ 4A-6 Anonymitet
Kvinnen skal ikke gis opplysninger om identiteten til den
som mottar fostervevet.
Den som mottar fostervev skal ikke gis opplysninger om
identiteten til kvinnen som har avgitt fostervevet.
§ 4A-7 Informasjon
Enhver som mottar fostervev ved transplantasjon skal informeres
om at vevet stammer fra provosertaborterte fostre.
§ 4A-8 Reservasjonsrett
Helsepersonell som av samvittighetsgrunner ønsker
det, kan reservere seg mot å delta i forskningsprosjekter hvor fostervev
benyttes og å utføre eller assistere ved transplantasjon av fostervev.
Lov 9. februar 1973 nr. 6 om transplantasjon, sykehusobduksjon
og avgivelse av lik m.m. opphevast.
§ 25 Iverksetjing
Lova gjeld frå den tida Kongen fastset. Kongen kan
setje i verk dei einskilde føresegnene til ulik tid.
B.
Vedtak til lov
om obduksjon og avgjeving av lik til undervisning og forsking
(obduksjonslova)
Kapittel 1 Formål, verkeområde og definisjonar
§ 1 Formål
Formålet med lova er å:
a) bidra til at obduksjonar og anna behandling
av lik blir utført på ein verdig måte med respekt for den døde og
dei pårørande til den døde,
b) gi kunnskap om dødsprosessar og dødsårsaker, og bidra
til ein påliteleg dødsårsaksstatistikk, og
c) legge til rette for kvalitetssikring i helse- og omsorgstenesta
og for undervisning og tileigning av kunnskap.
§ 2 Verkeområde
Lova gjeld for medisinsk obduksjon og donasjon av lekam
til undervisning og forsking og anna behandling av lik. Reglane
i § 7 gjeld tilsvarande for forsking på biologisk materiale som
er tatt ut i samband med ein rettsmedisinsk obduksjon.
Kongen kan gi forskrift om at lova og forskrifter med heimel
i lova heilt eller delvis skal gjelde for Svalbard og Jan Mayen
og kan fastsette særlege reglar under omsyn til forholda
på staden.
§ 3 Definisjonar
I denne lova meines med:
a) obduksjon: ei systematisk utvendig og innvendig medisinsk
undersøking av ein død person der formålet er å påvise eller utelukke
forandringar som er forårsaka av sjukdom eller skade
b) medisinsk obduksjon: obduksjon som ein lege har kravd
c) rettsmedisinsk obduksjon: obduksjon som er kravd etter
straffeprosessloven § 228 om sakkyndig likundersøkelse
d) næraste pårørande: næraste pårørande etter pasient-
og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav b.
Kapittel 2 Obduksjon
§ 4 Dei regionale helseføretaka
sitt ansvar for obduksjonsverksemdene
Dei regionale helseføretaka skal sørge for nødvendig kompetanse
og kapasitet til å gjennomføre medisinske obduksjonar.
§ 5 Krav om medisinsk obduksjon
Krav om medisinsk obduksjon må setjast fram av ein lege.
Legen som konstaterer at døden har inntreft skal, så langt
det er mogeleg, vurdere om det bør gjennomførast ein medisinsk obduksjon
og dokumentere at vurderinga er gjort.
Sjukehuset som mottek krav om obduksjon, jf. første ledd,
avgjer om obduksjonen skal gjennomførast.
Departementet kan gi forskrift om framsetting av krav om
obduksjon.
§ 6 Forholdet til rettsmedisinsk
obduksjon
Dersom legen etter helsepersonelloven § 36 tredje ledd
har plikt til å melde frå til politiet fordi det er grunn til å
tru at dødsfallet er unaturleg, kan medisinsk obduksjon ikkje setjast
i gang før politiet har avgjort at det ikkje skal gjennomførast
ein rettsmedisinsk obduksjon.
Dersom det under ein medisinsk obduksjon blir avdekt forhold
som tydar på unaturleg død, skal obduksjonen avbrytast og politiet
underrettast utan opphald.
§ 7 Vilkår for gjennomføring
av medisinsk obduksjon og rett for pårørande til å nekte obduksjon
Medisinsk obduksjon kan berre gjennomførast når det ikkje
er grunn til å tru at den døde ville ha motsett seg ei slik undersøking.
Dei pårørande skal, så sant det er mogeleg, spørjast om det ligg
føre forhold som tilseier at den døde ville ha motsett seg obduksjon.
Medisinsk obduksjon kan ikkje gjennomførast dersom ein
av dei næraste pårørande til den døde, jf. § 3 bokstav d, nektar
obduksjon. Næraste pårørande til den døde skal, så sant det er mogeleg,
informerast om at det er ønskeleg med obduksjon, kva den inneber
og om mogelegheita for å nekte obduksjon.
Reglane i første og andre ledd gjeld tilsvarande for uttak
av biologisk materiale frå avdøde til bruk i undervisning eller
forsking.
Dersom det ligg føre særlege grunnar til at den døde bør
obduserast, kan fylkesmannen tillate at obduksjon blir gjennomført
sjølv om vilkåra i første og andre ledd ikkje er oppfylt.
§ 8 Gjennomføringa av obduksjonen
Organ og anna biologisk materiale kan takast ut av kroppen
for nærare undersøking og prøvetaking. Organ skal leggjast tilbake
i kroppen når undersøkinga og prøvetakinga er avslutta, med mindre
formålet med obduksjonen krev at organet må behaldast for å sluttføre
undersøkinga eller organet skal brukast til undervisning.
Det kan gjevast undervisning i samband med medisinske obduksjonar.
Departementet kan gi forskrift om korleis obduksjonar skal
gjennomførast og om avgjeving og bruk av obduksjonsmateriale.
Kapittel 3 Anna behandling av lik
§ 9 Samtykke til bruk av lik
i undervisning og forsking
Personar som har fylt 18 år kan samtykke til at kroppen
deira kan brukast i undervisning og forsking etter at dei er døde.
Dersom det kan godtgjerast at det er i tråd med ønsket
til ein avdød som hadde fylt 18 år, kan næraste pårørande, jf. §
3 bokstav d, samtykke til at kroppen kan brukast i undervisning
og forsking.
Samtykke til bruk av lik til undervisning og forsking
skal vere skriftlege.
Departementet kan gi forskrift om registrering og anna
behandling av helseopplysingar og andre personopplysingar som er
nødvendige for bruk av lik til undervisning og forsking.
§ 10 Utlevering av lik til bruk
i undervisning og forsking
Departementet skal peike ut institusjonar som kan bruke
lik til undervisning og forsking.
Institusjonar etter første ledd kan krevje å få utlevert
lik som er gitt til undervisning og forsking. Eit lik kan ikkje
krevjast utlevert før det er avklart at det ikkje vil bli kravd
rettsmedisinsk obduksjon eller medisinsk obduksjon etter § 7 fjerde
ledd.
Departementet kan gi forskrift om utlevering av lik til
bruk i undervisning og forsking.
§ 11 Bruk av lik i undervisning
og forsking
Eit lik som er utlevert etter § 10 andre ledd, skal tilbakeførast
til dei pårørande for kremasjon innan to år etter dødsfallet. Næraste
pårørande kan samtykke til at institusjonen kan behalde liket, eller
delar av liket utover to år. Dersom den døde ikkje har pårørande,
kan departementet samtykke til at institusjonen kan behalde liket
eller delar av liket utover to år.
Departementet kan gi forskrift om bruk av lik i undervisning
og forsking.
§ 12 Dekning av kostnader ved
bruk av lik til undervisning og forsking
Kostnader til transport og kremasjon skal dekkjast
av den institusjonen som har fått utlevert liket.
§ 13 Fjerning av implantat
Nødvendig uttak av implantat før kremasjon skal utførast
av helsepersonell. Slikt uttak krev ikkje samtykke.
§ 14 Gravferd og utførsel av
lik ved mistanke om unaturleg dødsfall
Dersom det er grunn til mistanke om at ein persons død
er forårsaka ved straffbar handling, eller det elles er grunn til
å tru at rettsmedisinsk obduksjon vil bli kravd, må liket ikkje
førast ut av landet eller gravleggjast utan tillating frå politiet.
Departementet kan gi forskrift om krav til dokumentasjon
ved utførsel av lik.
Kapittel 4 Pålegg, sanksjonar, straff og forholdet til
andre lover
§ 15 Forholdet til forvaltningsloven
Forvaltningsloven kapittel IV, V, VI og VIII gjeld ikkje
for avgjerder som blir treft etter lova her. Heile forvaltningsloven
gjeld likevel for avgjerder etter § 7 fjerde ledd.
§ 16 Pålegg, sanksjonar og straff
Spesialisthelsetjenesteloven §§ 7-1 og 7-2 gjeld tilsvarande
ved brot på lova her og forskrifter gitt etter lova.
Den som forsettleg eller grovt aktlaust bryt eller medverkar
til å bryte reglar i lova her eller i medhald av ho, straffast med
bøter eller fengsel i inntil tre månader.
Offentleg påtale finn stad dersom allmenne omsyn krev det,
eller etter krav frå Statens helsetilsyn.
Kapittel 5 Sluttføresegner
§ 17 Endringar i andre lover
I lov 5. desember 2003 nr. 100 om humanmedisinsk bruk
av bioteknologi m.m. skal § 1-2 tredje ledd lyde:
Loven gjelder ikke for obduksjon som
faller inn under lov (dato + nr.) om obduksjon og avgjeving
av lik til undervisning og forsking eller lov 22. mai
1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker § 228 om sakkyndig
likundersøkelse.
I lov 7. juni 1996 nr. 32 om gravplasser, kremasjon og
gravferd skal § 13 første ledd lyde:
Fristene i § 10 annet ledd og § 12 gjelder
ikke når avdødes legeme skal nyttes i samsvar med bestemmelsene
i obduksjonslova eller det er besluttet sakkyndig
likundersøkelse i medhold av straffeprosessloven § 228.
I lov 20. juni 2008 nr. 44 om medisinsk og helsefaglig
forskning skal § 21 lyde:
§ 21 Forskning på humant
biologisk materiale fra døde
For forskning på biologisk materiale som tas ut fra avdøde
gjelder obduksjonslova § 7 første til tredje ledd om informasjon
og nærmeste pårørendes rett til å nekte donasjon mv.
Lov 4. juni 1898 indeholdende visse Bestemmelser om
Behandlingen af Lig opphevast.
§ 18 Iverksetjing
Lova gjeld frå den tida Kongen fastset. Kongen kan
setje i verk dei einskilde føresegnene til ulik tid.
Oslo, i helse- og omsorgskomiteen, den
26. mars 2015
Kari Kjønaas Kjos | Sveinung Stensland |
leder | ordfører |