Kommunal- og moderniseringsdepartementet fremjar
i proposisjonen forslag om enkelte endringar i lov 28. juni 2002
nr. 57 om valg til Stortinget, fylkesting og kommunestyrer (valgloven).
Forslaga inneber mellom anna at ansvar for produksjon
og utsending av valkort blir overført frå kommunane til departementet.
Vidare blir forskriftsheimelen om valkort utvida til å omfatte departementet
si myndigheit til å gje nærare føresegner om valstyret sine pliktar
i samband med produksjonen og utsendinga. I dag er det valstyra
i kommunane som skal sørgje for at det blir produsert og sendt ut
valkort. Departementet overtok ansvaret for manntalet og oppdateringa av
dette før valet i 2013. Valkorta blir laga på bakgrunn av manntalet.
Sidan produksjon og utsending av valkort har nær samanheng med utarbeiding
av manntalet, talar dette for at statleg myndigheit også får ansvar
for produksjon og utsending av valkorta. Departementet foreslår derfor
at ansvaret for produksjon og utsending av valkort blir overført
frå kommunane til departementet.
Det har også vore behov for å gjere mindre tekniske
og språklege endringar i vallova. Proposisjonen inneheld forslag
om at kretsendringar skal rapporterast til sentral matrikkeleining
(Statens kartverk), og ei presisering av at den som gjer revisjon
i vedkomande kommune eller fylkeskommune er utestengd frå val til
fylkestinget eller kommunestyret. Det blir også foreslått at omgrepet
«helse- og sosialinstitusjoner» blir endra til «helse- og omsorgsinstitusjoner».
Vidare inneheld proposisjonen ein omtale av problemstillingar
knytte til for seint innkomne førehandsstemmer. Dette er eit område
der det ikkje blir foreslått lovendringar, men der det kan vere
aktuelt at departementet fastset forskriftsendringar.
I høyringsbrev av 3. juli 2014 sende Kommunal- og
moderniseringsdepartementet på høyring forslaget om endringar i
vallova og valforskrifta. I høyringsnotatet gjorde departementet
også greie for evalueringa av stortings- og sametingsvalet i 2013.
Høyringsfristen blei sett til 31. oktober 2014. Departementet har
fått høyringsfråsegner frå 66 instansar, av desse var 18 utan merknader.
Poposisjonen gjer nærare greie for høyringa.
Departementet har evaluert stortingsvalet i
2013 gjennom fleire ulike spørjeundersøkingar retta mot kommunane
og fylkeskommunane. Dei to forsøka med stemmegiving over nett og
elektronisk avkryssing i manntalet på valdagen har blitt særskilt
evaluerte.
18 fylkeskommunar og 367 kommunar har svart på
undersøkingane. Det gir ein svarprosent på høvesvis cirka 95 og
86 prosent.
Stortingets fullmaktskomité uttaler i Innst.
1 S (2013–2014) at heilskapsinntrykket etter valet er at det har
vore gjennomført på ein god og effektiv måte i kommunane, og at
fylkesvalstyra har utført ein grundig kontroll med valstyra.
Stortingets fullmaktskomité bad om å få evaluert innføringa
av valadministrasjonssystemet EVA og departementets opplæringsopplegg
for å kunne kvalitetssikre best mogleg og eventuelt utbetre det
før neste val. Departementet har følgt opp dette gjennom ei ekstern
evaluering gjennomført av Oslo Economics. Forsøket med internettstemmegiving
er evaluert eksternt av Institutt for samfunnsforsking.
Valdeltakinga ved stortingsvalet i 2013 auka
samanlikna med stortingsvalet i 2009. Den offisielle statistikken
frå Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at valdeltakinga i 2013 var
på 78,2 prosent, ein auke på 1,8 prosentpoeng frå valet i 2009.
Valdeltakinga var høgast i Akershus fylke med 81,7 prosent og lågast
i Finnmark fylke med 71,3 prosent.
Frå 2009 til 2013 har valdeltakinga auka i nesten alle
aldersgruppene. Valdeltakinga blant førstegongsveljarar spesielt,
og blant unge veljarar generelt, gjekk betydeleg opp frå 2009 til
2013. Blant førstegongsveljarane (18–21 år) auka valdeltakinga med
10 prosentpoeng. Også i den eldste aldersgruppa (60–79 år) har det
vore ein markant auke i deltakinga samanlikna med 2009.
53 prosent av norske statsborgarar med innvandrarbakgrunn,
det vil seie innvandrarar og norskfødde med innvandrarforeldre,
deltok ved stortingsvalet i 2013. Dette er 25 prosentpoeng lågare
enn den generelle valdeltakinga i befolkninga. Valdeltakinga blant
norske statsborgarar med innvandrarbakgrunn har vore stabil ved
dei siste vala.
Valdeltakinga varierer mykje etter landbakgrunn.
Både den høgaste og den lågaste deltakinga finn vi blant personar
med europeisk landbakgrunn. Samla deltok 55 prosent av dei med europeisk
bakgrunn. Blant personar med bakgrunn frå Danmark, Sverige og Tyskland
var deltakinga omtrent den same som i befolkninga elles. Blant personar
med innvandrarbakgrunn frå Balkan var deltakinga mykje lågare. Av
dei med bakgrunn frå Kroatia, Makedonia og Kosovo deltok berre rundt
ein tredel av dei som hadde stemmerett. Også ved vala i 2005 og
2009 hadde personar med bakgrunn frå Balkan låg deltaking.
Utanfor Europa var det høgast deltaking blant personar
med bakgrunn frå Sri Lanka, Somalia og Eritrea, alle med om lag
60 prosent. Samanlikna med valet i 2009 er det personar med innvandrarbakgrunn
frå Vietnam som har størst auke i valdeltakinga, frå 36 til 49 prosent.
Nedgangen er størst blant innvandrarar med indisk opphav. Her er
det ein nedgang frå 60 til 53 prosent.
Kvinnene med innvandrarbakgrunn nytta stemmeretten
meir enn menn. 55 prosent av kvinnene og 50 prosent av mennene stemte
ved valet i 2013. For somme enkeltland er forskjellane særleg store.
Blant personar med innvandrarbakgrunn frå Somalia deltok 66 prosent
av kvinnene, mot berre 51 prosent av mennene.
Valdeltakinga aukar med butid og alder, men denne
tendensen er no mindre eintydig enn ved tidlegare val. For personar
med innvandrarbakgrunn samla gjeld dette framleis. Det er likevel motsett
for personar med afrikansk bakgrunn: Gruppa med kortast butid har
høgast valdeltaking, og den yngste aldersgruppa (18–25 år) har høgare
valdeltaking enn den eldste (60 år og over).
I 2013 blei det sett ny rekord for talet på
førehandsstemmer. 30,2 prosent av alle godkjende stemmer blei gitt
som førehandsstemmer. Det er ein auke på 5,8 prosentpoeng samanlikna
med valet i 2009, og 12,3 prosentpoeng samanlikna med stortingsvalet
i 2005.
I 2013 blei det gjennomført eit forsøk med elektronisk
stemmegiving i 12 kommunar, der det var mogleg å stemme over Internett
i førehandsstemmeperioden. Delen som valde å stemme i førehandsstemmeperioden
i desse kommunane var høg. I dei 12 forsøkskommunane blei 47 prosent
av stemmene gitt på førehand. Det kan ha bidrege noko til at delen førehandsstemmer
var så høg i landet som heilskap.
Ved valet i 2013 var det mogleg å gi tidlegstemme
i perioden frå 1. juli til 12. august. I denne perioden har ikkje
kommunane ei like omfattande plikt til å tilretteleggje. I 2013
blei 14 604 førehandsstemmer gitt i denne perioden. Ordninga med
tidlegstemmegiving blei innført ved stortingsvalet i 2009. Det blei
då gitt cirka 6 500 tidlegstemmer. Det har altså vore ein stor auke,
med meir enn dobbelt så mange tidlegstemmer i 2013 som i 2009.
Totalt blei 4 494 stemmegivingar forkasta i 2013.
Hovudårsaka til forkasting av stemmegivingar var at veljaren ikkje
var innført i manntalet i kommunen. Det gjaldt stemmegivingar gitt både
på førehand og på valtinget. Høvesvis 56 og 93 prosent av stemmegivingane
blei forkasta på grunn av dette. Andre grunnar til at førehandsstemmer
blei forkasta, var mellom anna at veljaren allereie hadde fått godkjent
ei stemmegiving, eller at stemmegivinga kom for seint fram.
Talet på forkasta førehandsstemmegivingar i 2013
var 639, mens det i 2009 var 653. Det blei gitt over 200 000 fleire
førehandsstemmer i 2013 enn 2009, så prosentdelen forkasta førehandsstemmegivingar
var lågare i 2013. Ei mogleg årsak til at delen har gått ned, er
at kommunane i 2013 hadde tilgang til eitt felles oppdatert manntal
gjennom EVA. Tidlegare nytta kommunane ulike system for å få tilgjenge
til manntalet.
Totalt blei det forkasta 3 255 stemmesetlar
ved stortingsvalet i 2013. Til samanlikning blei 2 064 stemmesetlar
forkasta i 2009.
Flesteparten av stemmesetlane som blei forkasta,
mangla gyldig stempel. Krav om stempling av stemmesetelen ved førehandsstemminga
blei innført ved valet i 2013 som følgje av at omslagskonvolutten
blei fjerna. Ei av årsakene til manglande stempel kan vere at stemmemottakaren
har gløymt å stemple før veljaren puttar setelen i urna. Det blei
også rapportert om mange tilfelle der veljaren hadde lagt ein blank
stemmesetel rundt ein stemmesetel med partinamn, noko som førte til
at setelen med partinamn måtte forkastast fordi han ikkje fekk gyldig
stempel.
I 2013 blei det forkasta tilnærma like mange stemmesetlar
i førehandsstemmeperioden som på valtinget. Dette er eit anna fordelingsmønster enn
ved valet i 2009, der 633 stemmesetlar blei forkasta frå førehandsstemmegivinga,
mens 1 433 stemmesetlar blei forkasta på valtinget. Det kan tenkjast
at auken kjem av innføringa av stempling av stemmesetelen også ved
førehandsstemmegivinga. Det er forventa at talet på forkastingar
på grunn av manglande stempel vil gå ned når rutinen blir meir innarbeidd.
Førehandsstemmer som skal kunne godkjennast og
telje med i valoppgjeret, må vere komne inn til valstyret valdagen
klokka 21.00.
Det har ikkje vore pålagt kommunane å rapportere
talet på førehandsstemmer som kjem inn for seint til å telje med
i valoppgjeret. Ei av utfordringane ved rapporteringa i møtebøkene
er at desse førehandsstemmegivingane ofte blir mottekne lenge etter
at møtebøkene er signerte og innleverte. Av møtebøkene i fylkesvalstyra kjem
det fram at det er forkasta 62 førehandsstemmegivingar på landsbasis
fordi dei kom for seint fram til valstyret. Det er likevel liten
tvil om at dette talet er for lågt. I ei undersøking frå departementet
rett etter valdagen, der 376 kommunar svarte, oppgir 203 kommunar
at dei har motteke førehandsstemmer etter at fristen har gått ut.
I desse kommunane har det komme inn til saman 1 653 førehandsstemmer
for seint til å kunne bli tekne med i valoppgjeret. 391 av desse
stemmene er gitt utanriks.
Talet på førehandsstemmer har auka dei seinare åra.
Når ein ser på dette talet som del av det totale talet på førehandsstemmer,
er ikkje auken like tydeleg. Det kan tyde på at den store auken
i talet på førehandsstemmer som blei forkasta fordi dei kom inn
for seint, kjem av at det blei gitt fleire førehandsstemmer, heller
enn at det har vore større svikt i sendingane enn tidlegare. Departementet
ser like fullt alvorleg på at såpass mange førehandsstemmer ikkje
blir tekne med i valoppgjeret.
Tala er henta frå ulike spørjeundersøkingar
etter vala. Tala er noko usikre, sidan ikkje alle kommunane har
svart. Mange kommunar har ikkje registrert talet på for seint innkomne
førehandsstemmer, og det er derfor grunn til å tru at dei oppgitte
tala er noko lågare enn det faktiske talet.
Det blei gitt 12 874 blanke stemmesetlar ved stortingsvalet
i 2013. Det er ein svak auke frå 2009, då det kom inn 11 684 blanke
stemmesetlar. Det blei gitt 3 701 blanke stemmesetlar under førehandsstemmegivinga
og 9 173 blanke stemmesetlar på valtinget.
Ved stortingsval er Stortinget sjølv klageinstans når
det gjeld klagar om stemmerett og retten til å gi stemme. Riksvalstyret
skal uttale seg om klagane. Når det gjeld klagar over andre forhold,
er riksvalstyret klageinstans. Kommunal- og moderniseringsdepartementet
er sekretariat for riksvalstyret.
Ved stortingsvalet 2013 kom det inn 16 klagar.
I 2009 kom det inn tre klagar. Eksempel på forhold det blei klaga
på, var mangel på stemmesetlar for enkelte parti, organisering av
val i vallokalet, rutinar og tilgjengelegheit ved førehandsstemmegivinga.
Ingen klagar fekk medhald.
Både departementet, fylkeskommunane og kommunane
har eit informasjonsansvar på valområdet. Departementet administrerer
vallova med forskrifter og har det overordna ansvaret for den generelle
informasjonsverksemda. Fylkeskommunane handterer listeforslag ved
stortingsval. Kommunane har ansvar for å leggje til rette for stemmegiving,
inkludert tid og stad for stemmegivinga og ambulerande stemmemottak.
Informasjonsansvaret til valmyndigheitene inneber først og fremst
å informere om regelverket og gi praktisk informasjon til alle veljarane.
Departementet samarbeidde med Integrerings- og
mangfaldsdirektoratet (IMDi) om å informere veljarar med innvandrarbakgrunn.
Departementet etablerte ein eigen mobiltilpassa nettstad
(www.valglokaler.no) med kartfunksjon der veljarane kunne finne
informasjon om nærmaste vallokale og opningstider.
Departementet sørgde for å produsere og sende ut
valkort til alle veljarane på vegner av kommunane. Nettstaden www.valg.no
var ein viktig kanal for valinformasjon.
Det er generelt god tilgjengelegheit for å stemme i
Noreg. Veljarane kan gi stemme over ein lang periode. Ved valet
i 2013 var det mogleg å tidlegstemme frå 1. juli. Den ordinære førehandsstemmeperioden
varte frå 12. august til og med fredag 6. september. Det er kommunane som
har ansvaret for å leggje til rette for ei god valgjennomføring.
Av vallova følgjer det at førehandsstemmegiving
skal haldast på helse- og sosialinstitusjonar, og elles der valstyret
har bestemt at ein skal ta imot førehandsstemmer, jf. vallova § 8-3
(2). Det skal haldast førehandsstemmegiving minst éin dag ved alle
institusjonane, sidan det ikkje er høve til å vedta at det berre
skal haldast førehandsstemmegiving ved enkelte sosialinstitusjonar.
Av dei kommunane som har vidaregåande skolar,
oppgir 34 prosent at dei hadde førehandsstemmegiving ved nokre eller
alle dei vidaregåande skolane. Også 34 prosent av kommunane som
oppgir å ha universitet eller høgskole, har brukt dette som lokale
for førehandsstemmegiving. Nærleik til andre vallokale og erfaring
med lite oppmøte er blant grunnane til at utdanningsinstitusjonar
ikkje er vurderte som vallokale.
Over halvparten av kommunane oppgir at dei har hatt
kveldsopne lokale i delar av førehandsstemmeperioden. 25 kommunar
oppgir at dei hadde kveldsopne lokale heile den siste veka det var mogleg
å førehandsstemme. Ein del kommunar oppgir at dei har hatt laurdagsopne
førehandsstemmelokale.
Dei aller fleste av kommunane som ikkje hadde kveldsopne
førehandsstemmelokale, oppgir som årsak at det ikkje har vore noko
behov. Dei viser til tidlegare erfaringar med lite oppmøte, og dei viser
også til at dei har prioritert å halde ope på laurdag. Mangel på
personell og kostnader er også nemnt som grunngiving for å ikkje
ha kveldsopne lokale. Det er berre 10 kommunar som oppgir at kveldsopne
lokale ikkje har vore vurdert.
196 kommunar hadde todagarsval i 2013.
Vallova stiller krav om at stemmegivinga skal skje
i eit eigna lokale som er lett tilgjengeleg, og der alle veljarane
kan ta seg inn utan å måtte be om hjelp. Andre lokale skal berre
nyttast dersom det ligg føre særlege grunnar, jf. vallova §§ 8-3 (1)
og 9-3 (2).
Det skal også vere god tilgjengelegheit for
alle veljarane inne i vallokalet, jf. valforskrifta §§ 26 og 30.
For eksempel skal blinde og svaksynte kunne stemme utan å måtte
be om hjelp. Dersom ein veljar har behov for hjelp til å gi stemme,
kan veljaren be om hjelp frå ein valfunksjonær. Valfunksjonærane
har teieplikt. Veljarar med alvorleg fysisk eller psykisk funksjonshemming
kan i tillegg peike ut ein ekstra hjelpar – etter eige val – mellom
dei som er til stades, jf. vallova §§ 8-4 (8) og 9-5 (5). For å
beskytte veljarar mot utilbørleg press skal det alltid vere ein
valfunksjonær til stades når ein veljar får hjelp ved stemmegivinga.
I tillegg må kommunane rette seg etter krava
til tilgjengelegheit og universell utforming i diskriminerings-
og tilgjengelegheitslova og plan- og bygningslova.
Departementet understrekar at det er svært viktig at
kommunane sikrar god tilgjengelegheit for alle veljargrupper, slik
at alle som ønskjer det, kan få stemme. Inntrykket frå evalueringa
er at dei aller fleste kommunane har eit bevisst forhold til val
av lokale til førehandsstemmegiving.
Dei aller fleste kommunane vurderer i forkant
av valet kor eigna vallokala er. Tilbakemeldingane frå kommunane
viser dessutan at talet på kommunar der alle vallokala er tilgjengelege
for alle veljargruppene, har auka ved dei siste vala. Likevel vurderer
departementet det slik at det er mogleg å forbetre tilgjengelegheita
endå meir, særlig ved lokala som blir nytta på valdagen. Departementet
vil derfor også ved framtidige val vere oppteke av god tilgjengelegheit
for alle, og målet er at alle vallokala skal vere lagde til rette for
alle veljargruppene.
For å gjere det enklare for kommunane å leggje vallokala
til rette, har departementet vore med på å utvikle og leggje til
rette for sal av universelt utforma valutstyr. Løysinga gir ei heilskapleg, gjenkjenneleg,
funksjonell og fysisk ramme rundt stemmegivinga, og ho sikrar mellom
anna krava til informasjon, logistikk, produksjon, montering, vedlikehald
og universell utforming.
Departementet har utvikla valadministrasjonssystemet
EVA, som skal bidra til effektiv og korrekt gjennomføring av val.
Brukarar av systemet er departementet, fylkeskommunane og kommunane.
Ved at systemet er eigd, forvalta og drifta av det offentlege, er
det sikra full offentleg kontroll over alle steg i valprosessen. Dette
systemet har ført til at departementet si rolle og ansvar for valgjennomføringa
er utvida.
Ved stortingsvalet i 2013 ble administrasjonsdelen
av EVA (EVA Admin) for første gong nytta i alle kommunane og fylkeskommunane
i landet. Den maskinelle oppteljingsdelen av EVA (EVA Skanning)
blei nytta i eit utval kommunar og alle fylkeskommunar. Det blei
gjennomført forsøk med internettstemmegiving i 12 kommunar i 2013.
Kommunikasjon med kommunane og fylkeskommunane
er ein viktig del av arbeidet departementet gjer for å leggje til
rette for god gjennomføring av val. Dette har blitt endå viktigare
med innføringa av EVA.
Den nye rolla som departementet har fått gjennom
EVA, vil også ved framtidige val krevje ei god brukarstøtte. Departementet
vil vidareføre ordninga med ei brukarstøtte som kan handtere alle
førespurnader frå kommunar og fylkeskommunar gjennom valgjennomføringa.
Det vil vere eit mål at brukarstøtta har systemfagleg og valfagleg
kompetanse og god kapasitet. Departementet vil ta med seg erfaringane
frå 2013 som grunnlag for vidare utvikling av brukarstøtta.
Stortingets fullmaktskomité peiker i si innstilling
på opplæring som eit viktig forbetringspunkt, og trekkjer særleg
fram at det er problematisk at det er så store kvalitetsforskjellar
mellom kommunar og i enkelte tilfelle mellom stemmekretsar. Komiteen
meiner dette indikerer at opplæringa av valfunksjonærane må bli
endå betre, og at bevisstheita om konsekvensen av feil må bli større.
Det er viktig å sikre ei korrekt, rasjonell
og effektiv valgjennomføring i alle kommunane i tråd med vallovgivinga.
Gjennomføringa av opplæringsopplegget før valet i 2013 var ressurskrevjande
både for departementet og for kommunane som medverka i opplæringa.
Departementet skal arrangere opplæringssamlingar i 2015, og kjem
i større grad til å halde opplæringa sjølv.
Basert på tilbakemeldingane i evalueringa vil departementet
prøve å tilpasse opplæringa meir for fylkeskommunane slik at dei
får betre nytte av opplæringssamlinga.
Departementet understrekar at kommunane har eit
sjølvstendig ansvar for opplæring. Opplæring av valfunksjonærar
og medarbeidarar i kommunane er framleis kommunane sitt ansvar.
Departementet kjem også framover til å prioritere å tilby opplæring
av sentrale valmedarbeidarar i kommunar og fylkeskommunar. Desse
må igjen sørgje for å lære opp eigne valmedarbeidarar i regelverk,
rutinar og valsystem.
Ved stortingsvalet i 2013 blei EVA Admin for første
gong nytta av alle kommunane og fylkeskommunane i den administrative
valgjennomføringa. Dei viktigaste modulane i EVA Admin omfattar
ein modul for å leggje inn grunnlagsdata, behandling av listeforslag, manntalsløysing
og registrering av stemmegivingar, ein oppteljingsmodul, ein modul
for valoppgjer og kandidatkåring og dessutan ein rapportmodul.
Systemet blei gjort tilgjengeleg for kommunane og
fylkeskommunane 1. mars 2013.
Departementet er fornøgd med innføringa av EVA.
Det er eit stort arbeid å rulle ut eit så omfattande system i alle
kommunane på ein gong. Val er inga rutineoppgåve, og det blir derfor
stilt store krav til brukarvennlegheit, opplæring, gode brukarrettleiingar,
rutinar og brukarstøtte. Departementet har fått verdifull erfaring
frå valet i 2013, og vil ta med dette i det vidare arbeidet.
Gjennomføringa av stortingsvalet 2013 gav departementet
erfaring med maskinell oppteljing hos alle større kommunar og alle
fylkeskommunar. Dette gjekk etter departementet si vurdering bra,
og frå lokalvalet i 2015 kan alle kommunar og fylkeskommunar som
ønskjer det, bruke EVA Skanning.
Stortingets fullmaktskomité uttalte i si innstilling
at valadministrasjonssystemet EVA, inkludert opplæringsprogrammet,
bør evaluerast eksternt. På oppdrag frå departementet har analyse-
og rådgivingsbyrået Oslo Economics evaluert valgjennomføringa i
2013 med særleg vekt på informasjon, opplæring og brukarstøtte knytt til
EVA.
Evalueringa blei gjennomført i perioden oktober 2014–januar
2015. Oslo Economics understrekar at det ville vore ein fordel å
gjennomføre evalueringa på eit tidlegare tidspunkt, slik at intervjuobjekta
kunne hatt valgjennomføringa friskare i minne.
Proposisjonen gjer greie for dei viktigaste
funna frå evalueringa, inkludert enkelte anbefalingar til forbetring
i forkant av valet i 2015.
Oslo Economics konkluderer med at opplæringa av
kommunane i bruk av EVA samla sett har fungert svært godt. Både
spørjeundersøkingar og intervju avdekkjer at kommunane opplever
tiltaka som nyttige, sjølv om det blir trekt fram fleire forbetringspunkt.
Evalueringa understrekar at kommunane oppfattar valrutineportalen
og valhandboka som svært nyttige verktøy utan nemneverdige forbetringsområde.
Evalueringa poengterer at departementet har løyst
oppgåva med brukarstøtte på ein god måte. Området brukarstøtta skal
dekkje, er svært omfattande og komplekst, samtidig som brukarstøtta
berre er operativ ein bestemd periode. Evalueringa anbefaler å spesifisere
kompetansen og ansvarsområdet til førstelinjetenesta tydelegare.
Oslo Economics konkluderer med at utrullinga av
EVA samla sett var vellykka ved stortingsvalet i 2013, og at kommunar
og fylkeskommunar i all hovudsak er tilfredse med både informasjon, opplæring
og brukarstøtte.
Oslo Economics påpeiker at ein snittscore på 4,85
på ein skala frå 1 til 6 på hovudspørsmåla i spørjeundersøkinga
er ein god score. At kommunane som brukte EVA i 2011, gir høgare
score enn andre kommunar, kan indikere at kommunane vil vere endå
meir tilfredse ved valet i 2015, sidan dei då vil vere betre kjende
med systemet.
Differensiering innanfor opplæringstilbodet
blir trekt fram som eit av hovudpunkta for forbetring.
Sjølv om kommunane er fornøgde med funksjonaliteten
i EVA, var det fleire som opplevde usikkerheit rundt nedetida til
systemet og det svært seine tidspunktet for ferdigstilling. Departementet
tok ein stor risiko på dette området. Fleire kommunar avdekte kort
tid før valet viktige feil som dei meiner kunne fått kritiske følgjer
for valgjennomføringa. Eit så viktig system må vere ferdigstilt
og ferdigtesta i god tid før valet, og kommunane ønskjer ein lang
periode med stabilt system i forkant av valgjennomføringa for å
skape tryggleik. Sjølv om resultatet ved valet i 2013 var bra, bør
departementet si tidslinje for testing og utrulling av EVA justerast
for å minske risikoen for feil.
Evalueringa understrekar til slutt at det er
viktig å gjennomføre grundige evalueringar også av seinare val,
med ein kombinasjon av spørjeundersøkingar og intervju.
Den eksterne evalueringa gir nyttige innspel
når departementet skal vurdere endringar i valarbeidet, særleg knytt
til informasjon, opplæring og brukarstøtte. Departementet vil mellom
anna differensiere opplæringa på ein slik måte at kommunar og fylkeskommunar
får meir tilpassa opplæring. Departementet kjem til å følgje anbefalinga
om å ferdigstille systemet og dokumentasjonen på eit tidlegare tidspunkt.
Det skal gjennomførast mest mogleg realistiske øvingar i god tid,
for å gjere kommunane trygge på at systemet fungerer.
Departementet vil også leggje til rette for
at systemopplæringa i EVA Skanning blir meir integrert i den generelle
opplæringa i oppteljing, både fagleg og praktisk ved gjennomføring
på same tid og stad. Departementet vil etter valet i 2015 gjennomføre
ei ekstern evaluering på eit tidlegare tidspunkt.
Brukarstøtteordninga blir vidareført med Brønnøysundregistra
som førstelinje. Det vil bli gitt meir målretta opplæring av Brønnøysundregistra slik
at dei blir sett i stand til å svare på fleire førespurnadar enn
i 2013. Vidare blir det iverksett tiltak internt i departementet
slik at kommunane får same type behandling uavhengig av kven som
handterar førespurnaden.
Ved stortingsvalet i 2013 blei det gjennomført forsøk
med elektronisk stemmegiving via Internett i 12 kommunar. Kommunane
som deltok i forsøket, var Hammerfest, Bodø, Vefsn, Ålesund, Bremanger,
Radøy, Sandnes, Mandal, Larvik, Re, Fredrikstad og Tynset. Fredrikstad
og Larvik kom til som nye forsøkskommunar i 2013, mens dei andre
10 kommunane hadde delteke i forsøk også i 2011. Forsøket auka dermed
frå cirka 168 000 stemmeføre i 2011 til cirka 250 000 stemmeføre
i 2013.
Det var mogleg å stemme via Internett gjennom heile
førehandsstemmeperioden, frå 12. august til 6. september 2013. Alle
med stemmerett i forsøkskommunane kunne gi eit uavgrensa tal internettstemmer,
og dei kunne også stemme på papir. Ei papirstemme gitt i vallokalet,
anten på førehand eller på valtinget, ville kansellere den eventuelle
internettstemma til veljaren. Det var ikkje mogleg å stemme via
Internett på valdagen.
Totalt valde 70 090 veljarar å gi den teljande stemma
si via Internett. Det utgjer totalt 36 prosent av alle dei mottekne
stemmene i forsøkskommunane. I forsøkskommunane stemte 47 prosent
av veljarane på førehand, mens 30 prosent avla førehandsstemme i
landet totalt sett.
Forsøket i 2013 er evaluert av Institutt for
samfunnsforsking (ISF). Rapporten Internettvalg – Hva gjør og mener
velgerne? er publisert på www.regjeringen.no.
Det har vore stor politisk ueinighet om forsøket med
internettstemmegiving, og saka har vore diskutert i Stortinget ved
fleire høve. Departementet meiner at forsøka har gitt nyttig informasjon
og erfaringar, men vil ikkje vidareføre forsøk med internettstemmegiving.
Ved kommunestyre- og fylkestingsvalet i 2011 blei
det gjennomført forsøk med elektronisk avkryssing i manntalet på
valgdagen i kommunane Hammerfest, Bodø, Vefsn, Ålesund, Bremanger,
Radøy, Sandnes, Mandal, Re og Tynset. I 2013 blei forsøket utvida
med kommunane Oslo, Bergen, Trondheim, Fredrikstad og Larvik.
Etter forsøka i 2011 og 2013 opplyser forsøkskommunane
at elektronisk avkryssing i manntalet og forenkla framgangsmåte
for mottak av framandstemmer på valgdagen effektiviserte gjennomføringa
i vallokala, både for veljarane og for valfunksjonærane.
Departementet vil vidareføre forsøket, samt
invitere ytterlegare 15 av dei største kommunane til å delta i eit
nytt forsøk i 2015.
Departementet ser på forsøka som blei gjennomførte
i 2011 og 2013, som vellykka. Men departementet vurderer det slik
at det er behov for meir forsøksverksemd før elektronisk avkryssing
i manntalet og endra framgangsmåte for mottak av framande stemmer
på valdagen eventuelt kan innførast som ei permanent ordning.
Bakgrunnen for at det er ønskjeleg med fleire forsøk,
er mellom anna å få erfaring over tid, særleg frå dei kommunane
som har flest framande stemmer. Det er der effektiviseringspotensialet
er størst. Oslo, Bergen og Trondheim har gjort betydelege investeringar
i infrastruktur, og det er ønskjeleg å sjå om desse investeringane
vil føre til innsparingar ved lokalvalet i 2015.
Det er behov for meir kunnskap om kva krav det er
føremålstenleg å stille til kommunane ved full innføring. Det gjeld
spesielt risikovurderinga og risikoreduserande tiltak. Evalueringar
som er gjorde dei siste åra, viser at kommunane i liten grad gjer
risikovurderingar og har beredskapsplaner for val, også når det
gjeld innføring av nye rutinar.
I vidareføringa blei ytterlegare 15 kommunar
inviterte til å delta i forsøket ved kommunestyre- og fylkestingsvalet
i 2015. 12 av desse takka ja til å delta, slik at forsøket vil omfatte
totalt 27 kommunar. Departementet inviterte dei kommunane som hadde
flest stemmeføre ved sist lokalval, sidan desse kommunane vonleg
har størst effektiviseringspotensial gjennom ei slik ordning. Kommunane
må sjølve dekkje dei eventuelle kostnadene som deltakinga i forsøket
fører med seg.
Forsøket i 2015 skal evaluerast særskilt. Dersom dette
skal innførast som ei permanent ordning, vil departementet leggje
det fram for Stortinget i ein lovproposisjon før stortingsvalet
i 2017.
Valdeltakinga ved sametingsvalet i 2013 var
på 66,9 prosent. Det er ein nedgang på 2,4 prosentpoeng samanlikna
med 2009, og 5,7 prosentpoeng lågare enn i 2005. Valdeltakinga ved sametingsvalet
i 2013 var om lag 11 prosentpoeng lågare enn ved stortingsvalet.
Totalt blei det gitt 10 040 godkjende stemmegivingar til sametingsvalet.
Resultata frå valet viser store variasjonar i valdeltakinga i dei
ulike valkretsane. Det var høgast valdeltaking i dei to nordlegaste
valkretsane, Àvjovàrri valkrets med 74,3 prosent og Østre valkrets
med 74,2 prosent. Lågast var valdeltakinga i Sør-Noreg valkrets
med 56 prosent. Dette var likevel ein auke på 1,7 prosentpoeng samanlikna
med 2009.
Departementet har ikkje evaluert sametingsvalet for
seg. Sametinget har sjølv evaluert sametingsvalet i 2013.
Vallova fekk i 2009 ei ny føresegn om valobservasjon
(§ 15-10). Føresegna forpliktar kommunane til å ta imot og leggje
til rette for akkrediterte valobservatørar. Departementet har sidan
dette teke imot valobservatørar ved kvart val.
Departementet inviterte både Organisasjonen
for sikkerheit og samarbeid i Europa (OSSE) og Cartersenteret til
å observere stortingsvalet i 2013.
I tillegg til observatørar frå OSSE akkrediterte departementet
til saman 140 internasjonale valobservatørar. Valobservatørane reiste
rundt i Noreg og besøkte vallokale både i førehandsstemmeperioden
og på valdagen.
OSSE offentleggjorde sin EAM-rapport frå stortingsvalet
2013 den 13. januar 2014. OSSE konkluderer slik i rapporten:
«Valget hadde en høy grad av tillit både blant politiske
deltakere og offentligheten generelt. Lovgivningen gir et solid
grunnlag for å gjennomføre demokratiske valg. Gjennomføringen av
valget var profesjonelt og effektivt, og hadde høy tillit blant
interessegrupper. Valgmyndigheten fortsetter å gradvis modernisere
valgprosessen, blant annet gjennom ulike pilotprosjekter.»
OSSE trekkjer også fram at dei norske vala er prega
av ein omfattande stemmeperiode som gir veljarane god moglegheit
til å avleggje stemme. Rapporten inneheld 16 oppmodingar der OSSE ber
departementet om å vurdere regel- og rutineendringar. Fem av desse
er kategoriserte som hovudoppmodingar.
Departementet har som i 2009 svart på tilbakemeldingane
frå OSSE i ein rapport. I rapporten gir departementet tilbakemelding
om anbefalingane til OSSE og gjer greie for kva planar som er lagde
for å følgje opp anbefalingane. Dette kapitlet inneheld ei oversikt
over OSSEs oppmodingar og departementet sine kommentarar til dei ulike
problemstillingane.
OSSE meiner at det er grunn til å gå gjennom den
pålagde plikta innbyggjarane har til å godta nominasjon til partilister,
for å sikre at plikta stemmer overeins med OSSEs forpliktingar og internasjonale
standardar. OSSE tok opp denne problemstillinga også i rapporten
etter valet i 2009, noko som førte til at regelen blei endra for lokalval.
Plikta å stille til val dersom ein er sett opp
på ei liste, er omstridd. Ved kvart val opplever personar å bli
oppførte på ei liste mot sin vilje. Det kan oppfattast som urimeleg
eller ubehageleg, spesielt viss det fører til at ein blir assosiert
med politiske standpunkt ein ikkje er einig i. Reelt må personen
melde seg inn i eit anna parti for å unngå dette, noko som strir
mot organisasjonsfridommen. Det er vanskeleg å forsvare ei slik ordning,
og reglane ved lokalval blei derfor endra slik at ein kan levere
ei skriftleg erklæring til valmyndigheitene om at ein ikkje ønskjer
å stå på den aktuelle lista.
Ei tilsvarande endring for stortingsval krev
ei endring i Grunnlova § 63, og det er førebels ikkje blitt fremja
forslag om dette i Stortinget. Departementet ser at det er uheldig
å ha ulikt regelsett på området, sidan omsyna bak regelendringa
for lokalval er like for stortingsval. Departementet meiner derfor
at regelen også bør endrast når det gjeld stortingsval.
OSSE anbefaler at det bør vurderast å la ein kompetent
domstol behandle alle valrelaterte ankesaker. Dette blei også anbefalt
i rapporten etter valet i 2009, men det blei ikkje gjort nokon endringar
på dette området i etterkant.
Riksvalstyret er klageinstans ved stortingsval, med
unntak av klagar om stemmerett og retten til å gi stemme, der Stortinget
avgjer klagane. Riksvalstyret skal uttale seg om klagar som Stortinget
skal avgjere. Ved stortingsval er det Stortinget sjølv som godkjenner
valet, og som påbyr omval dersom valet blir kjent ugyldig. Kommunal-
og moderniseringsdepartementet er sekretariat for riksvalstyret
og førebur klagesakene. Ved kommunestyreval og fylkestingsval er departementet
klageinstans. Vedtaka departementet gjer i klagesakene er endelege
og kan ikkje førast inn for domstolane til overprøving.
Etter stortingsvalet i 2009 bad departementet Venezia-kommisjonen
om å greie ut det norske regelverket for klage og godkjenning av
val og forholdet til internasjonale forpliktingar. I ei felles fråsegn
frå Venezia-kommisjonen og OSSE blei det konkludert med at Noreg
bør inkludere domstolane eller eit domstolsliknande organ ved tvisteløysing
i valrelaterte saker for å oppfylle internasjonale standardar og
krav, og at det bør innførast tidsfristar for kva tid avgjerder i
klagesaker skal liggje føre. Vidare er det anbefalt at domstolane
eller eit anna uavhengig organ med rettsleg myndigheit skal gjere
den endelege godkjenninga av vala.
Departementet vil med bakgrunn i dette vurdere nærmare
problemstillinga knytt til klagar og godkjenning av val.
OSSE anbefaler å vurdere ei endring av vallova for
å hindre listekandidatar frå å ha stillingar i valadministrasjonen,
altså verken i stemmestyra eller i valstyra. Bakgrunnen for dette
er ifølgje OSSE å forhindre faktiske eller opplevde interessekonfliktar.
Ei liknande oppmoding blei fremja i rapporten etter valet i 2009.
Departementet er einig i at det er prinsipielt
uheldig at kandidatar som sjølve stiller til val, har direkte kontakt
med veljarane i stemmesituasjonen. Det er derimot viktig å ikkje
setje fleire avgrensingar enn nødvendig. Eit grunnleggjande prinsipp
er at færrast mogleg skal vere utelukka frå val til folkevalde organ.
Departementet skil her derfor mellom valbarheit til høvesvis valstyre
og stemmestyre. Vallova blei endra etter OSSEs oppmodingar i 2009,
og listekandidatar kan ikkje lenger sitje i stemmestyre eller vere valfunksjonærar
i vallokala.
Departementet vurderte også om lovendringa i tillegg
skulle gjelde valstyre, og konkluderte med at det ikkje er nokon
grunn til å avgrense moglegheita listekandidatar har til å sitje
i valstyre. Valstyret er eit fast utval som kommunestyra og fylkestinga
vel, der medlemmane kan vere representantar eller vararepresentantar
i kommunestyret eller fylkestinget. Møta er opne og planlagde, og
det ligg føre offentleg tilgjengelege saksdokument og protokollar.
Medlemmane i valstyret har ikkje direkte kontakt med veljarane i
valhandlinga, slik medlemmane av stemmestyret har, og samansetjinga
er tverrpolitisk. Departementet held fast på denne vurderinga av
å tillate listekandidatar å sitje i valstyre, og vil ikkje følgje
opp oppmodinga frå OSSE på dette punktet.
OSSE meiner valordninga bør endrast for å opne for
at uavhengige kandidatar kan stille til val, det vil seie uavhengig
av eit parti eller ei anna gruppering og uavhengig av kravet til
talet på kandidatar på lista. Ein person skal såleis ha høve til
å få godkjent ei liste med berre seg sjølv som kandidat.
Den reelle terskelen for å stille til val i
Noreg er låg. Enkeltpersonar treng ikkje vere tilknytte verken eit
politisk parti eller ein organisasjon for å stille liste til val.
Krava er at lista må ha tilstrekkeleg dokumenterbar støtte i form
av signaturar, eventuelt stemmer ved sist val, og må innehalde like
mange namn som det er mandat i det aktuelle fylket. Departementet
viser til at listesystemet er eit grunnleggjande og velfungerande
element i demokratiet vårt, og ser ikkje grunn til å endre på desse
reglane.
OSSE oppmodar om at elektroniske system blir testa
i god tid før valdagen for å unngå moglege feil og forseinkingar.
Dei anbefaler også at myndigheitene kan regulere det elektroniske
valadministrasjonssystemet meir detaljert gjennom meir omfattande
retningslinjer, for å sikre at alle aspekta blir tekne hand om.
Implementeringa av EVA i alle kommunar og fylkeskommunar
ved stortingsvalet i 2013 var eit svært omfattande arbeid som gav
departementet ei ny og krevjande rolle i valgjennomføringa. Utvikling
av god funksjonalitet blei prioritert, noko som førte til at systemet
ikkje blei testa i god nok tid før det blei teke i bruk. Tidlegare
og meir omfattande testing av elektroniske system var eit punkt
som også blei trekt fram av kommunane i spørjeundersøkinga som blei
sendt i etterkant av valet i 2013. Departementet er derfor i gang
med å følgje opp denne oppmodinga. Departementet understrekar at
systemet fungerte godt under valet i 2013, men programoppdateringar
og feilrettingar kunne vore testa tidlegare før utrullinga til kommunar
og fylkeskommunar. Departementet har sett i verk eit nytt testopplegg
for EVA slik at all programvare er grundig testa før implementering
i systemet. Gjennomføring av testane har høg prioritet i valførebuingane.
Departementet tilbyr omfattande opplæring i bruk
av EVA til alle kommunar og fylkeskommunar. Det ligg også føre oppdaterte
detaljerte brukarrettleiingar på alle delar av EVA, og departementet
har eit stort brukarstøtteapparat tilgjengeleg for kommunane. Ein
arbeider kontinuerleg med forbetring på dette området.
Oppmodinga frå OSSE blir også følgt opp i det vidare
arbeidet med EVA.
OSSE anbefaler at valmyndigheitene bør vurdere
å offentleggjere valresultata for kvart enkelt vallokale for å styrkje
openheita og innsynet endå meir.
Det er i dag berre dei fire største kommunane som
offentleggjer oppteljingsresultat frå valtinget per valkrets. Både
veljarane og media ønskjer at resultata per valkrets skal offentleggjerast
i fleire kommunar.
Etter regelendringa i forkant av valet i 2013
blei det ikkje lenger mogleg å få resultat per valkrets i førehandsstemmegivinga.
Alle veljarane kunne leggje setelen direkte i urna i ein valfri
valkrets i kommunen. Det førte til at stemmesetlane ikkje lenger
kunne sorterast på krets. Med den noverande rutinen er det altså
ikkje mogleg med kretsvise resultat for førehandsstemmegivinga, noko
som mellom andre Høgre i si høyringsfråsegn påpeiker er uheldig.
Frå og med valet i 2015 er det departementet som
har ansvar for valresultatrapporteringa. Som ein del av dette oppdraget
er det vurdert å offentleggjere valresultat kretsvis for fleire
kommunar. Det er kommunane sjølve som avgjer om stemmene skal teljast
opp kretsvis eller for kommunen samla. Departementet vil leggje
til rette for at alle kommunar som har kretsvise oppteljingar, kan
få oppteljinga offentleggjord på valresultatsida til departementet.
Oppmodinga blir altså teken til følgje for kommunar som på valtinget
har kretsvise valresultat.
Valstyret skal sørgje for at det blir sendt
ut valkort til alle som har stemmerett, er innførte i manntalet
i kommunen og har bustadadresse innanriks (unnateke Svalbard og
Jan Mayen), jf. vallova § 2-3 (3).
Departementet har i vallova § 2-9 bokstav c heimel
til å gi forskrift om produksjon, utforming, utsending og bruk av
valkort. Krava er fastsette i valforskrifta kapittel 5.
Valforskrifta § 22 (1) set fast at det er manntalet per
10. juli som skal leggjast til grunn for produksjonen av valkorta.
Valkorta skal vere veljarane i hende innan den ordinære førehandsstemmegivinga
startar, jf. valforskrifta § 22 (2). Det vil seie at valkorta må
vere framme før førehandsstemmegivinga startar 10. august.
Dersom ein veljar gir ei førehandsstemme som skal
leggjast i ein stemmesetelkonvolutt og ikkje har med seg valkort,
skal stemmemottakaren innanriks (unnateke på Svalbard og Jan Mayen) skrive
ut valkort til veljaren, jf. valforskrifta § 22 (3). Ved tidlegstemmegivinga
har veljaren normalt ikkje motteke valkort, og valkortet må skrivast
ut når det blir gitt ei slik stemme. Valkortet skal fyllast ut slik
at det er mogleg å eintydig identifisere veljaren ut frå opplysningane
på valkortet, jf. valforskrifta § 22 (4).
Utforming av valkort er regulert av valforskrifta § 23.
Valkorta har ulike funksjonar. «Identifisering» av
veljaren og framsending til rett valstyre var utgangspunktet for
ordninga med valkort. Valkortet er ei viktig informasjonskjelde
for veljaren, og er ei stadfesting til veljaren om at han eller
ho er innført i manntalet og har stemmerett i kommunen.
Valkortet har informasjon om kvar i manntalet namnet
på veljaren står. Dette hjelper stemmemottakaren med å raskt finne
veljaren i manntalet, og bidreg til å sikre at avkryssing i manntalet skjer
ved rett namn. Valkortet har påtrykt adresse til valstyret i den
kommunen der veljaren har stemmerett og stemmegivinga skal behandlast.
Dermed kan stemmegivinga lett vidaresendast når veljaren har stemt
i ein annan kommune. Vidare er det påtrykt informasjon som fortel
valstyret kven veljaren er når stemmegivinga skal godkjennast og
det skal setjast kryss i manntalet.
Fleirtalet av høyringsinstansane støttar forslaget frå
departementet om å overføre ansvaret for produksjon og utsending
av valkort frå kommunane til departementet. Fleirtalet støttar også forslaget
om å utvide forskriftsheimelen om valkort til å omfatte departementet
si myndigheit til å gi nærmare føresegner om pliktene til valstyret
i samband med produksjonen og utsendinga. Departementet får støtte
for sitt syn på at statleg ansvar for valkort bidreg til å sikre
ein felles standard for heile landet.
Departementet meiner at statleg ansvar for valkort
vil vere prissparande for kommunane, og dessutan innebere ei forenkling.
Det vil også sikre at alle veljarane får same minimumsinformasjon.
Ved bruk av valadministrasjonssystemet EVA får departementet no
direkte tilgang til dei grunnlagsdata som kommunane sjølve legg inn
i systemet.
Departementet har i dag ansvar for at manntalet blir
oppretta og oppdatert på grunnlag av opplysningar frå folkeregistermyndigheita.
Valkorta blir laga på bakgrunn av manntalet. Sidan produksjon og
utsending av valkort har nær samanheng med utarbeiding av manntalet,
meiner departementet at dette taler for at statleg myndigheit også
får ansvar for produksjon og utsending av valkort.
Departementet meiner derfor at tida no er moden for
at departementet tek over ansvaret for produksjon og utsending av
valkort.
Departementet føreslår å dekkje kostnadene til trykking
og distribusjon av valkort via valløyvinga. I høyringsrunden blei
departementet bede om å vente med eit uttrekk til ein har betre
erfaringstal, for eksempel etter valet i 2015. Departementet har
basert utrekningane sine på erfaringane frå valet 2013, då departementet
stod for produksjon og utsending av valkort på vegner av kommunane.
Dei totale kostnadene for dette var då på om lag 18 mill. kroner.
Ein ventar at beløpet vil vere tilnærma likt ved valet i 2015.
Departementet held ved lag forslaget om å overføre
ansvaret for produksjon og utsending av valkort frå kommunane til
departementet. Det same gjeld forslaget om å endre forskriftsheimelen
slik at departementet kan gi forskrift om pliktene til valstyret
i samband med produksjon og utsending av valkort.
Det er den enkelte kommunen som sit på dei opplysningane
som skal førast på valkortet (opplysningar om namnet på vallokala,
adresse og opningstid på valdagen(-ane) og dessutan opplysningar
om manntalet i kommunen, som for eksempel rodeinndeling). Departementet
er derfor avhengig av at kommunane gir departementet dei data valkortet
skal innehalde. Departementet føreslår å regulere dette nærmare i
valforskrifta. I praksis registrerer kommunane desse opplysningane
i EVA. Departementet understrekar at den enkelte kommunen sjølv
er ansvarleg for at informasjonen er korrekt.
Departementet vil vurdere bruk av postadresser på
valkortet i staden for bustadadresser. Departementet vil også vurdere
å sjå nærmare på bruken av elektronisk valkort ved framtidige val.
I vallova § 9-3 (1) andre punktum står det at
kretsendringar skal rapporterast til folkeregistermyndigheita. Folkeregistermyndigheita
ved Skattedirektoratet er ikkje lenger rett mottakar av slike meldingar
frå valstyra. Det er sentral matrikkeleining (Statens kartverk)
som skal ta imot slike meldingar, og som sørgjer for å oppdatere
matrikkelen. Data frå matrikkelen blir send over til Skattedirektoratet
og kopla saman med folkeregisteropplysningar.
Departementet viser til at lovendringa som er føreslått
i høyringsnotatet, er ei reint teknisk endring som ikkje inneber
noka realitetsendring av det som er dagens situasjon og til at forslaget
har fått brei tilslutning i høyringsrunden.
Departementet føreslår derfor å endre vallova § 9-3
(1) andre punktum slik at orienteringar om endringar i stemmekretsinndelinga
skal meldast til den sentrale matrikkelmyndigheita.
Når det gjeld Kartverkets ønske om heimel til
å gi retningslinjer om meldingar av endringar, vil departementet
kommentere at ein eventuell heimel til å gi slike retningslinjer
bør forankrast i vallova og liggje til departementet.
Det følgjer av vallova § 3-3 (3) at «den som
foretar revisjon for en kommune eller fylkeskommune», er utelukka
frå val til fylkestinget eller kommunestyret.
På bakgrunn av fråsegnene frå forarbeida kjem departementet
til at det er klart at vallova § 3-3 (3) bokstav c inneber at utelukka
frå val til fylkestinget eller kommunestyret er den som gjer revisjon
i vedkommande kommune eller fylkeskommune. Føresegna inneber ikkje
at revisorar generelt vil vere utelukka frå val.
Eit eksempel: Revisor AA, som utfører revisjon for
kommune X, men som er busett i kommune Y, vil dermed kunne veljast
til kommunestyret i Y.
NKRF reiser i brev til departementet av 3. juni 2014
spørsmål om forståinga av vallova § 3-3. Dei peiker på at forskjellen
i formuleringane i føresegnene frå 1985 og 2002 reint språkleg –
etter deira meining – neppe kan forståast på annan måte enn at den
som gjer revisjon, er utelukka frå val til fylkesting eller kommunestyre,
uansett kva (fylkes-) kommune vedkommande reviderer. Deira eigen
konklusjon er likevel at føresegna ikkje er meint slik, og viser
til det refererte sitatet frå Ot.prp. nr. 70 (2002–2003). Dei kjem
til at revisorar er utelukka frå val i kommunen eller fylkeskommunen
der vedkommande utfører revisjon. Dei ber vidare om at ordlyden
i vallova § 3-3 blir endra på ein passande måte, for å unngå misforståingar.
Departementet varslar i brev av 23. juni 2014
til NKRF at ein vil sjå nærmare på ordlyden i vallova § 3-3 (3).
Departementet kjem til at det er behov for
ei presisering i lovteksten når det gjeld revisorar og om dei kan
stille til val. Det bør gå klart fram at forbodet mot at ein revisor
kan veljast til kommunestyre eller fylkesting, er avgrensa til den kommunen
eller fylkeskommunen der vedkommande gjer revisjon. Departementet
føreslår å endre lovteksten ved å byte ut formuleringa «for en kommune
eller fylkeskommune» med «for kommunen eller fylkeskommunen».
Vidare føreslår departementet ei mindre redaksjonell
endring i paragrafen.
Departementet føreslår å ta føresegna om revisor inn
i bokstav b som eit nytt siste strekpunkt, samtidig som punkt c
blir oppheva.
Departementet har vurdert at det ikkje har vore nødvendig
å sende dette forslaget på ei eiga høyring.
Vallova § 8-3 (2) bokstav a inneheld ei føresegn om
at innanriks skal stemmegiving gjennomførast på alle helse- og sosialinstitusjonar
i kommunen og elles der valstyret har bestemt. Det skal haldast
førehandsstemmegiving minst éin dag ved alle institusjonane. Valforskrifta
§ 25 bestemmer at ein ved stemmemottak på helse- og sosialinstitusjonar
også kan ta imot stemmer heime hos personar som oppheld seg i trygde-
og omsorgsbustader, når desse er tilknytt institusjonen.
Departementet sluttar seg til høyringsfråsegna frå
Helsedirektoratet, og føreslår å endre formuleringa frå «helse-
og sosialinstitusjoner» til «helse- og omsorgsinstitusjoner». Den
føreslåtte endringa er av reint språkleg art og inneber inga realitetsendring.
Slik departementet ser det, har det derfor ikkje vore nødvendig
å sende dette forslaget på ei eiga høyring.
Det følgjer av vallova § 8-1 (2) at førehandsstemmegivinga
innanriks skal avsluttast fredagen før valdagen. Det er ikkje gitt
noko klokkeslett. Utanriks stemmegiving skal avsluttast den nest
siste fredagen før valdagen, jf. vallova § 8-1 (2). Veljarane kan
førehandsstemme i alle kommunane i landet, på utanriksstasjonar
og konsulat og hos stemmemottakarar som er oppnemnde av departementet
utanriks.
Valforskrifta § 27 (8) krev at førehandsstemmer som
er mottekne i den siste veka av førehandsstemmeperioden, skal sendast
vidare til heimkommunen til veljaren kvar dag. Det er vidare eit
krav at førehandsstemmegivingane skal sendast som A-post eller på
raskare måte, jf. valforskrifta § 27 (9).
Førehandsstemmer som skal kunne godkjennast og
telje med i valoppgjeret, må vere komne inn til valstyret valdagen
klokka 21.00. Stemmer som kjem etter denne fristen, skal forkastast,
jf. vallova § 10-1 bokstav g.
Ved valet i 2013 kom 1 653 førehandsstemmer for
seint fram og blei derfor forkasta. Årsakene til dette er mellom
anna feilsending, forveksling av kommunar, sein sending frå stemmemottakaren,
mangelfull adressering eller forseinkingar i postgangen.
Departementet drøfta også problemstillinga rundt
for seint innkomne førehandsstemmer i Ot.prp. nr. 24 (2006–2007).
Departementet gjekk her ikkje inn for å endre fristane for mottak eller
godkjenning av førehandsstemmer. Men det blei teke inn i valforskrifta
at stemmer skal sendast med A-post eller raskare, og at utanbysstemmer
skal sendast kvar dag den siste veka av førehandsstemmeperioden.
Stortingets fullmaktskomité kommenterte problemstillinga
i Innst. 1 S (2013–2014), og uttalte at dei meiner talet på for
seint innkomne førehandsstemmegivingar er uakseptabelt høgt. Komiteen
meiner at det bør stillast endå klarare krav til sendinga av førehandsstemmer.
Det bør presiserast endå tydelegare at stemmemottakaren har ansvar
for å sende førehandsstemmene til rett kommune og til å sende dei
på ein tryggast mogleg måte slik at stemmegivingane kjem fram før
fristen. Om nødvendig må ein bruke ekspresspost eller bod når ein
skal sende førehandsstemmer tett opp mot valdagen. Komiteen ber
departementet vurdere om ein bør gi reglar om dette, for eksempel
i forskrift.
Komiteen meiner det er uheldig at dei forkasta for
seint innkomne førehandsstemmene ikkje blir registrerte, og ser
det som viktig at alle forkastingar, så langt det er mogleg, blir
registrerte og går fram av den offisielle statistikken som ligg
til grunn for kontrollen med stortingsvalet.
Komiteen ber departementet sørgje for at det
blir etablert betre rutinar for både registrering av for seint innkomne
førehandsstemmegivingar og rapportering av dette til fylkesvalstyra.
Om nødvendig meiner komiteen at også møtebøkene bør endrast slik
at fylkesvalstyra kan registrere dette som ledd i si endelege oppteljing.
Forkastingar av for seint innkomne førehandsstemmegivingar bør i
det minste registrerast fram til fylkesvalstyret legg fram møteboka
si.
Tilbakemeldingar frå kommunane i etterkant av valet
i 2013 viser at årsaka til forseinkingane ofte er manglande gjennomføring
av eksisterande tiltak, mellom anna feiladressering, bruk av B-post
som sendemåte eller for sein innlevering til postkontor. Dette tyder
på at talet på for seint innkomne førehandsstemmer bør kunne reduserast
ved å skjerpe inn dei eksisterande rutinane.
Departementet føreslår derfor i denne omgang ikkje
å endre fristen for sending eller mottak av førehandsstemmer.
Departementet ønskjer derimot å forskriftsfeste bruk
av eigen sendingskonvolutt. Ingen av høyringsinstansane er negative
til forslaget, og ei rekkje kommunar har allereie teke i bruk dette. Bruk
av eigen sendingskonvolutt reduserer vonleg talet på feiladresseringar.
I tillegg vil departementet forskriftsfeste at førehandsstemmer skal
sendast kvar dag dei to siste vekene av førehandsstemmeperioden.
Departementet vil under opplæringa understreke ansvaret
kommunane har for å få sendt førehandsstemmer på rett måte innan
fristen. Kommunane må sørgje for at alle stemmemottakarane er merksame
på ansvaret for riktig adressering til valstyret i mottakarkommunen
og bruk av A-post eller raskare som sendemåte.
Posten vil sende ut brev til alle kommunane
i forkant av valet, og kommunane blir oppmoda i aller sterkaste
grad til å nytte seg av tilbodet om lokalt samarbeid. Ved å gjere
seg kjende med den siste fristen for innlevering av førehandsstemmer
kan kommunane hjelpe til med å redusere talet på stemmer som kjem
fram til mottakarkommunen for seint. Posten kan hjelpe til med å
føreslå alternative leveringsmåtar til A-post for stemmene som skal
sendast den siste dagen i førehandsstemmeperioden.
Når det gjeld utanriksstemmer, er departementet i
dialog med Utanriksdepartementet om sendemåtar. Opplæringsmateriellet
til stemmemottakarane på utanriksstasjonane er oppdatert og inneheld
ein ny instruks om sendemåte.
Departementet skal etter valet i 2015 gjennomføre
ei evaluering som ser nærmare på bakgrunnen for at førehandsstemmer
kjem fram for seint, basert på innrapporterte tal frå kommunane.
Det er derfor viktig at alle kommunar registrerer og rapporterer
årsaka til eventuelle for seint innkomne førehandsstemmer, slik
at departementet kan vurdere eventuelle vidare tiltak før valet
i 2017. Denne evalueringa vil også danne grunnlag for eventuelle
endringar i rapportering av for seint innkomne førehandsstemmer,
anten via EVA eller i møtebøkene til valstyret og fylkesvalstyret.
I Prop. 1 S Tillegg 1 (2013–2014) kap. 1370 Posttjenester
føreslår regjeringa å gjennomføre EUs tredje postdirektiv og redusere
talet på omdelingsdagar frå seks til fem dagar i veka, med mogleg
unntak for nokre tenester. Samferdselsdepartementet følgde opp forslaget
med eit høyringsnotat om utkast til ny postlov og postforskrift,
med høyringsfrist 26. januar 2015. Det eine hovudforslaget er at
postomdeling på laurdagar ikkje lenger skal vere ei leveringspliktig
teneste. Samferdselsdepartementet viser til nedgangen i brevmengda
generelt, og at volumet av postsendingar som blir omdelte på laurdagar, berre
er ein fjerdedel av volumet som går ut på kvardagar.
Lovforslaget inneber at førehandsstemmer som blir
leverte etter innleveringsfristen fredag før valdagen, blir liggjande
til måndag og dermed først kjem fram til mottakarkommunen tysdag etter
valet. For kommunar i Nord-Noreg med to dagars leveringstid inneber
endringa at post som er innlevert fredag kveld den siste dagen i
førehandsstemmeperioden, først kjem fram til mottakarkommunen onsdag
etter valet.
Forslaget til den nye postlova inneheld ei føresegn
om spesielle samfunnspålagde oppgåver. Lova opnar for at «myndigheten
kan inngå avtale med eller pålegge leveringspliktig tilbyder å sikre
innsamling og utlevering av forhåndsstemmer innenriks siste helg
før valgdag ved stortings-, fylkestings- og kommunestyrevalg».
Eventuelle endringar i postlova vil mest sannsynleg
først gjelde frå stortings- og sametingsvalet i 2017. Dersom endringane
blir gjennomførte, vil departementet på nytt vurdere å endre fristen
for å gi eller ta imot førehandsstemmer. Departementet vil då leggje
fram eventuelle fristendringar i ein lovproposisjon til Stortinget før
stortingsvalet i 2017.
Forslaget om endring av ansvaret for produksjon og
utsending av valkort vil få økonomiske konsekvensar, for både kommunane
og departementet. Departementet føreslår at kostnadene ved produksjon
og utsending av valkort til alle som har stemmerett i landet blir
dekte via valløyvinga. Basert på erfaringane frå 2013, då departementet
stod for produksjon og utsending av valkort på vegner av kommunane,
vil dei totale kostnadene for dette vere på om lag 18 mill. kroner.
Det vil innebere ei direkte innsparing for kommunane, og det vil
derfor vere naturleg å trekkje desse midlane i rammetilskotet til
kommunane. Departementet anbefaler å dekkje inn innsparinga over
to år. Endringa vil også innebere forenkling og ressurssparing for
kommunane, sidan dei ikkje treng å gjennomføre anbodskonkurransar.
Samtidig vil det føre med seg eit ansvar for å leggje inn korrekt
informasjon i valadministrasjonssystemet EVA.
Lovforslaga vil elles ikkje føre med seg økonomiske
eller administrative konsekvensar i vesentleg grad.
Departementet tek over ansvaret for produksjon og
utsending av valkorta, og ansvaret blir lovfesta.
Departementet tek over ansvaret for produksjon og
utsending av valkort. Det er derfor behov for å utvide forskriftsheimelen
noko. Det er aktuelt å forskriftsfastsetje nærmare reglar rundt
pliktene til valstyret i samband med produksjonen og utsendinga
av valkorta, mellom anna at valstyret pliktar å gi departementet
dei opplysningane valkorta skal innehalde. Valstyret pliktar å opplyse
om dette på den måten og innan den fristen som departementet set
fast.
Departementet føreslår ei presisering i lovteksten
for å gjere det klart at revisor i kommunen eller fylkeskommunen
er utelukka frå val til kommunestyret eller fylkestinget i den kommunen
eller fylkeskommunen der vedkommande gjer revisjon. Forbodet mot
val gjeld ikkje andre kommunar eller fylkeskommunar.
Noverande bokstav c opphevast.
Formuleringa blir endra frå «helse- og sosialinstitusjoner»
til «helse- og omsorgsinstitusjoner». Endringa er reint språkleg
og inneber inga realitetsendring.
I dagens lovtekst står det at meldingar om endringar
i stemmekretsinndelinga skal sendast til folkeregistermyndigheita.
Folkeregistermyndigheita er ikkje lenger mottakar av slike meldingar.
Meldingane skal sendast til Statens kartverk som sentral matrikkelmyndigheit.
Dei sørgjer for å oppdatere matrikkelen og sender over opplysningane
til Skattedirektoratet for å kople dei saman med Folkeregisteret.
Føresegna i vallova bør oppdaterast, slik at
valstyra melder inn til rett myndigheit. Dette er ei reint teknisk
endring, som ikkje fører til noka endring av praksis eller ansvar.
Endringane kan tre i kraft straks.