1. Innledning

1.1 Sammendrag

Finansdepartementet legg med dette fram Finansmarknadsmeldinga 2014.

Kapittel 2 handlar om struktur og trendar i den norske finanssektoren og utsiktene for finansiell stabilitet. Kapittelet inneheld oversikter og vurderingar av marknadstilhøve, det makroøkonomiske biletet, risikoutviklinga og soliditet og resultat i finansinstitusjonane.

Kapittel 3 handlar om ein heilskapleg politikk for finansmarknaden, og gjev mellom anna eit oversyn over nokre av dei verkemidla styresmaktene tek i bruk for å sikre god handsaming av risiko og eit godt kundevern på finansmarknaden. Kapitlet omhandlar også korleis finanssektoren medverkar til effektiv ressursbruk i økonomien, og føresetnadane for produksjon av finansielle tenester i Noreg.

Kapittel 4 gjev eit oversyn over viktige internasjonale avtalar og korleis dei set rammer for finansmarknadsreguleringa i Noreg.

Kapittel 5 handlar om hovuddraga i dei gjennomførte regelverksendringane i Noreg, og om dei viktigaste løyvesakene som Finansdepartementet og Finanstilsynet har handsama på finansmarknadsområdet i 2014.

Kapittel 6 inneheld ei omtale av verksemda til Noregs Bank i 2014 og ei vurdering av korleis pengepolitikken vart utøvd. Kapittel 7 inneheld ei omtale av verksemda til Finanstilsynet i 2014.

Kapittel 8 inneheld ei omtale av verksemda til Folketrygdfondet i 2014, medan kapittel 9 inneheld ei omtale av verksemda til Statens finansfond i 2014. Kapittel 10 omhandlar verksemda til Det internasjonale valutafondet (IMF) i 2014.

1.2 Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Tore Hagebakken, Irene Johansen, Tor Arne Bell Ljunggren, Marianne Marthinsen, Torstein Tvedt Solberg og Truls Wickholm, fra Høyre, Solveig Sundbø Abrahamsen, Svein Flåtten, Sigurd Hille, Heidi Nordby Lunde og Siri A. Meling, fra Fremskrittspartiet, Gjermund Hagesæter, Tom E. B. Holthe og Hans Andreas Limi, fra Kristelig Folkeparti, lederen Hans Olav Syversen, fra Senterpartiet, Trygve Slagsvold Vedum, fra Venstre, Terje Breivik, og fra Sosialistisk Venstreparti, Snorre Serigstad Valen, tar omtalen til orientering.

Komiteen viser til at det ble avholdt åpen høring om denne saken mandag 4. mai 2015, der sentralbanksjef Øystein Olsen var invitert. Referatet fra høringen følger som vedlegg til denne innstillingen.

2. Finanssektoren og finansiell stabilitet

2.1 Innledning og oversikt

2.1.1 Sammendrag

Finanssektoren består av finansinstitusjonar (som bankar, forsikringsselskap og verdipapirføretak), finansmarknader (for mellom anna kapital og finansielle tenester) og finansiell infrastruktur (til dømes betalingssystem og oppgjerssentralar). Finanssektoren i Noreg tilbyr eit bredt spekter av produkt og tenester som mellom anna gjer det mogleg å spare eller låne til bustad, forsikre gjenstandar mot skade og personar mot ulykke, gjennomføre betalingar og finansiere næringsverksemd. Velfungerande finansmarknader medverkar til økonomisk vekst og skatteinntekter til det offentlege.

Finansiell stabilitet inneber at det finansielle systemet er robust nok til å ta imot innskot og andre tilbakebetalingspliktige midlar frå ålmenta, formidle finansiering, utføre betalingar og omfordele risiko på ein tilfredsstillande måte. Ein viktig del av dette er at bankar og andre finansinstitusjonar er solide og verkar på ein formålstenleg måte.

Dette kapittelet handlar om struktur og trendar i den norske finanssektoren og utsiktene for finansiell stabilitet. Avsnitta inneheld oversikter og vurderingar av marknadstilhøve, det makroøkonomiske biletet, risikoutviklinga og soliditet og resultat i finansinstitusjonane.

Ein viser til meldinga for nærmare omtale.

2.1.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til at oljeprisen har falt betydelig, og at vi er på vei til en ny normalsituasjon for norsk økonomi. Komiteen viser til at Norge trenger flere ben å stå på, og komiteen mener at finansnæringen har en nøkkelrolle i å tilrettelegge for slik omstilling.

Komiteen viser til at pengepolitikken er førstelinjeforsvaret i konjunkturstyringen og kan respondere raskt når utsiktene for norsk økonomi endres. Norges Bank satte i desember 2014 ned styringsrenten med 0,25 prosentenhet, til 1,25 pst. Komiteen viser til at mange av våre nærmeste handelspartnere har lavere rente enn Norge, og at Norges Bank har varslet at ytterligere rentenedsettelser er sannsynlig. Komiteen viser til at den lave oljeprisen har ført til lavere kronekurs, og at dette har bedret konkurranseevnen, særlig for eksportnæringene. Komiteen vil samtidig understreke at også innretningen av statsbudsjettet og strukturpolitikken må hjelpe omstillingen av norsk økonomi.

I denne forbindelse ser komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, frem til at regjeringen vil fremme forslag basert på Produktivitetskommisjonens arbeid.

Komiteen viser til at finansministeren 6. mars 2015 ba Finanstilsynet vurdere om det er hensiktsmessig å iverksette tiltak som på et aggregert nivå kan bidra til å dempe veksten i boligpriser og kredittveksten i den norske husholdningssektoren. Komiteen viser til at Finanstilsynet blant annet foreslår å forskriftsfeste krav til utlånspraksis, og stramme inn krav til låntagernes betjeningsevne. Komiteen viser til at det er viktig å få konkrete faglige råd om hvordan risikoen knyttet til husholdningenes gjeld kan dempes, og viser til at regjeringen har varslet fremleggelse av en boligpolitisk strategi der det vil inngå en vurdering av forslagene og responsen fra høringsrunden.

Komiteen mener at det bør være enkelt og billig å bytte bank, både av hensyn til valgfriheten til den enkelte kunde og til konkurransesituasjonen sett under ett. Komiteen vil i den forbindelse vise til at en undersøkelse fra TNS Gallup kan tyde på at flere boliglånskunder har skiftet bank eller forhandlet seg frem til bedre vilkår på boliglånet sitt i 2014 enn tidligere år. Komiteen ser positivt på at bankene kan pålegges å linke til Finansportalen, slik at informasjon om konkurrerende lånetilbud blir lettere tilgjengelig.

Komiteen viser til at Oslo Børs har vokst frem til å bli verdens største og viktigste finansielle markedsplass for sjømatsektoren, nest størst i verden på antall noterte shippingselskaper, og nest størst i Europa på energi. Komiteen mener det er positivt at utenlandske selskaper noteres på Oslo Børs for å hente kapital, og at kompetansen i det norske kapitalmarkedet for energi, sjømat og shipping tiltrekker seg utenlandske utstedere. Komiteen mener det er viktig for norsk næringsliv at vi har en sterk finansnæring, som kan bidra med verdiskaping i egen sektor og skaffe finansiering til verdiskapingen i andre deler av næringslivet. En god tilgang på både egenkapital og fremmedkapital er en forutsetning for å kunne finansiere de omstillingene som er nødvendige for norsk næringsliv.

Komiteen vil i den forbindelse vise til Scheel-utvalgets rapport, og avventer Stortingets og regjeringens videre arbeid med selskapsskatt.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det er underskudd på boliger i en del pressområder, og at dette har bidratt til at boligprisene har økt betydelig og over lang tid. Flertallet er bekymret for at stadig flere husholdninger i Norge har en gjeldsbelastning som gjør dem sårbare for høyere renter, økt arbeidsledighet eller fall i boligprisene. Flertallet viser til at det er svært viktig med tilbudssidetiltak som øker antall boliger i markedet, herunder bygging av studentboliger, enklere og raskere offentlig planleggingsarbeid samt forenkling av en del av de fordyrende kravene til nye hus og leiligheter.

Flertallet viser til at norsk næringsliv på sikt ikke kan leve med å ha et helt annet nivå for selskapsbeskatning enn sammenlignbare konkurrentland, og at det er behov for å tilpasse nivået på selskapsbeskatningen til situasjonen i våre konkurrentland. Finansnæringen, som møter internasjonale konkurrenter i det norske hjemmemarkedet, synliggjør behovet for konkurransedyktige rammebetingelser.

Flertallet viser til at det viktigste skillet i det norske samfunnet er mellom dem som har jobb og dem som ikke har jobb. Flertallet viser til at europeiske land med lite fleksible arbeidsmarkeder sliter med høy arbeidsledighet, og påpeker at omstillingen Norge nå står overfor, gjør det enda mer nødvendig enn tidligere å legge til rette for et effektivt og fleksibelt arbeidsmarked. Flertallet viser til at den lave oljeprisen foreløpig ikke har resultert i økt arbeidsledighet, men ser at dette vil kunne endre seg. En solid norsk finansnæring er et sentralt bidrag til den finansielle stabiliteten som blir viktig i en slik situasjon.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Venstre, viser til at hensikten med konsolideringsreglene er å sikre at banker som inngår i samarbeidende grupper blir stilt overfor et kapitalkrav som reflekterer den reelle risikoen de påtar seg ved samarbeidet. Dette flertallet mener at en unntakshjemmel kan praktiseres slik at det blir gjort unntak dersom et finansforetak er av minimal betydning og det aktuelle soliditets- eller sikkerhetskravet på konsolidert basis, medregnet en forholdsmessig del av beregningsgrunnlaget for det aktuelle foretaket, ikke vil avvike vesentlig fra soliditets- eller sikkerhetskravet uten en slik konsolidering. Dette flertallet vil understreke betydningen av at myndighetene sikrer at kravene til rapporteringen i forbindelse med regelverket ikke blir strengere enn nødvendig. Dette flertallet forventer at dette følges opp i samarbeid med næringen for å få en så smidig rapporteringsrutine som mulig.

Et tredje flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at en samlet finanskomité i Innst. 165 L (2014–2015) om ny finansforetakslov også fremmet følgende merknad:

«Når det gjelder samvirkebaserte foretak legger komiteen til grunn at det er medlemmene i foretakene som skal utgjøre øverste organ. Departementet bes komme med en nærmere vurdering og avklaring av dette i Finansmarknadsmeldinga 2014.»

Dette flertallet viser til departementets omtale av samvirkebaserte foretak i boks 2.12 i meldingen og vil understreke følgende: Det må legges til grunn at finansforetaksloven § 8-2 første ledd tredje punktum ikke kan tolkes slik at kunder som etter vedtektene ikke har rett til å bli medlemmer, kan få stemmerett i generalforsamlingen. Det må også legges til grunn at hjemmelen til å gjøre unntak fra lovens regler ikke går så langt at det i forskrift kan gis regler som medfører at kunder som etter vedtektene ikke er medlemmer, kan gis stemmerett på generalforsamlingen.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Venstre viser til at en samlet finanskomité i Innst. 165 L (2014–2015) om ny finansforetakslov fremmet følgende merknad:

«Komiteen viser videre til at departementet bør gis adgang til å gjøre unntak fra de generelle kravene om forholdsmessig konsolidering av eierandeler på under 10 pst., enten ved forskrift eller ved enkeltvedtak, når dette er ubetenkelig. Komiteen ber departementet komme tilbake til praktisering og håndheving av unntaksbestemmelsen i Finansmarknadsmeldinga 2014.»

Disse medlemmer kan ikke se at departementet har fulgt opp Stortingets intensjon på dette punkt.

Disse medlemmer viser til høringen i finanskomiteen 6. januar i år vedr. forslaget om ny finansforetakslov, hvor det framkom at de nye kravene til konsolidert rapportering fra samarbeidende grupper medfører en økt rapporteringsbyrde for mange sparebanker. Disse medlemmer er av den oppfatning at dette er en unødvendig merbelastning for sparebankene, og kan ikke se at det ble godtgjort at dette er nødvendig eller at det innebærer at noen ny grunnlagsinformasjon blir rapportert inn, ut over den som allerede er kjent for myndighetene.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen snarest fremme forslag til endring i finansforetaksloven § 17-13 slik at det gjøres unntak fra de generelle kravene om forholdsmessig konsolidering av eierandeler på under 10 pst.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener boligmarkedet lider av strukturelle problemer som følge av manglende regulering, et skjevt skattesystem samt boligmangel i enkelte pressområder. Dette medlem er bekymret for den økte gjeldsbelastningen det opphetede boligmarkedet medfører, spesielt i en tid der mange mister jobben og økonomien viser klare tegn på nedkjøling. Dette medlem viser til Scheel-utvalgets utredning (NOU 2014:13) og vil peke på behovet for en fornuftig skattlegging av eiendom i Norge. Dette medlem mener dagens organisering av boligmarkedet øker sosiale forskjeller, og skyver en uakseptabel risiko over på vanlige huseiere.

Dette medlem viser til Sosialistisk Venstrepartis alternative statsbudsjett for 2015, og at Sosialistisk Venstreparti var alene i behandlingen av statsbudsjettet for 2015 i å foreslå en lavere selskapsskatt. Dette medlem kan ikke se at regjeringen siden den tiltrådte har tatt noen grep av betydning for å forberede overgangen til grønn industri og næringsliv i Norge, for ikke å nevne behovet for å flytte mer økonomisk aktivitet fra sokkelen til fastlandet.

Dette medlem vil påpeke at økonomiske og sosiale forskjeller i Norge reproduseres av blant annet et markedsliberalistisk boligmarked, sosial dumping, opphopning av formue, og regjeringens uthuling av arbeidsmiljøloven og arbeidstakeres beskyttelse. Dette medlem vil peke på at et regulert arbeidsmarked med en sterk fagbevegelse har vært en av Norges fremste forutsetninger for et egalitært arbeidsliv, og samtidig avgjørende for norsk næringslivs konkurransedyktighet. Dette medlem advarer mot å bruke behovet for omstilling som argument for å undergrave viktige deler av den norske modellen.

Dette medlem mener den økte arbeidsløsheten gir grunn til bekymring, og vil påpeke at oppsigelsene som finner sted i Norge som følge av lavere oljepris er et tydelig tegn på overaktivitet i petroleumssektoren, og en altfor ensidig næringspolitisk satsing på petroleumsindustrien.

3. En helhetlig politikk for finansmarkedet

3.1 Innledning og oversikt

3.1.1 Sammendrag

Regjeringa ynskjer eit ope ordskifte om prioriteringane i politikken for finansmarknaden, om korleis vi kan byggje vidare på dei fortrinna vi har i dag, og om kva for finansnæring vi treng for å møte utfordringane i norsk økonomi framover.

Under behandlinga av Nasjonalbudsjettet 2015 (Meld. St. 1 (2014–2015)) trefte Stortinget 2. desember 2014 vedtak om å be regjeringa «fremme forslag om en helhetlig næringspolitikk for finansnæringen som en del av finansmarkedsmeldingen». I dette kapitlet av finansmarknadsmeldinga for 2014 vil regjeringa både peike på viktige trekk ved politikken for den norske finansmarknaden og vise kva som gjer at også den politikken som vert ført på andre felt, er viktig for rammevilkåra for finansnæringa i Noreg.

Representantar frå den norske finansnæringa og interesseorganisasjonar har hatt høve til å gje innspel til dette kapitlet. Finansmarknadsmeldinga 2014 er eit bidrag til ein debatt om sentrale finansmarknadsspørsmål i Stortinget. Regjeringa vil kome attende til ulike sider av temaet i seinare finansmarknadsmeldingar.

Finansmarknaden og det finansielle systemet er viktig for alle moderne økonomiar. Finanssystemet er med på å frakte ressursar og vert nokre gongar omtala som blodomløpet i økonomien. Finanssystemet fraktar kapital frå spararar til investorar og frå seljar til kjøpar, og det omfordeler risiko mellom ulike delar av økonomien. Medan eit velfungerande finanssystem styrkjer vekstevna i økonomien, syner historia at problem i finanssystemet kan gje alvorlege og langvarige økonomiske tilbakeslag. Politikken for finansmarknaden er difor ein viktig del av den økonomiske politikken.

Når ein skal utforme og utøve ein politikk for finansmarknaden, bør ein søkje innsikt i kva for mål ein ynskjer at politikken skal sikte mot. Oljeprisfallet i 2014 minte oss på at Noreg er eit lite land med ein open økonomi der endringar i import- og eksporttilhøva kan ha stor verknad på den økonomiske aktiviteten. Noreg har i mange år hatt ei gunstig utvikling i byteforholdet til utlandet, og både hushald og føretak har vist stor evne til å tilpasse seg endringar i relative prisar. Det som er bra for norsk økonomi, er i regelen bra for den norske finansnæringa òg, og finansnæringa har spelt ei viktig rolle i det å få til, og å finansiere, dei endringane som den norske økonomien har gått gjennom på vegen inn i oljealderen.

At finansnæringa kan medverke til nødvendige omstillingar for å møte ei svakare utvikling i norsk økonomi er viktig, men ikkje sjølvsagt. Ei svakare økonomisk utvikling kan føre til tap og tære på bufferane i finansnæringa òg. Utan ei solid finansnæring kan både føretaka, hushalda og styresmaktene få vanskar med å handtere skiftet i norsk økonomi.

Måla for politikken for finansmarknaden bør vere gjennomtenkte og liggje fast over tid, men det kan i nokre samanhengar vere føremålstenleg å leggje seg på ei meir fleksibel line i utøvinga av politikken. Til dømes kan det vere fornuftig å skjerpe soliditetsreguleringa når det går godt i økonomien, og å skjerpe krav til forsvarleg utlånspraksis når renta er låg og gjeldsveksten høg. Ei fleksibel og tidstilpassa politikkutøving, saman med ei god og effektiv regulering som grunnlag, gjer det mogleg å hindre at små problem veks seg store. Men viss politikkutøvinga kjem på etterskot, risikerer ein å måtte slakke av på krava når problema byggjer seg opp, og å vere for sein med å stramme til att. Fleksibel og tidstilpassa politikkutøving er krevjande. Viss ambisjonane er større enn evna, kan resultatet verte dårleg.

I finanssektoren er det monalege interessemotsetnader mellom kundar, aksjonærar, kreditorar og skattebetalarar. Desse motsetnadene har mange prinsipielle likskapstrekk med interessemotsetnader i andre sektorar. Det gjev difor god meining å regulere finansnæringa så langt det passar, med generell regulering – til dømes lovgjevinga for arbeidsmarknaden og regelverk om likestilling, avtaler og skatt. Samstundes er det viktige tilhøve ved finansmarknaden som gjer at det krevst særskild regulering, slik alle land gjer.

Konkurranse medverkar til at aktørar som ikkje kan skape tilstrekkeleg lønsemd, har feil forretningsmodell eller ikkje greier å oppretthalde innteninga si, går gradvis ut av marknaden til fordel for aktørar som greier å utvikle seg i takt med etterspurnaden. Dette er akseptabelt og ynskjeleg i dei fleste sektrorane i økonomien. Men i finanssektoren er det potensielt store ringverknader for kundar og samfunn av økonomiske problem hjå aktørane. Dette er hovudårsaka til at styresmaktene stiller krav til finansnæringa som ikkje stillast til andre næringar. Det er viktig at reguleringa som tek sikte på å ivareta finansiell stabilitet, ikkje utilsikta medverkar til at omstilling og effektivisering i finansnæringa bremsast. Marknaden bør over tid også i denne sektoren syte for at forelda forretningsmodellar og løysingar vert sjalta ut, og at nye, effektive forretningsmodellar kan vekse fram. Ein særleg politikk for finansmarknaden må difor kombinere god handsaming av risiko med dei marknadsmekanismane som skal medverke til effektivisering og omstilling på marknaden.

Krav til soliditet, intern organisering og forretningsskikk er døme på viktige ytre rammer for tilpassinga til finansføretaka. I valet mellom vern av aksjonærar og vern av kundane har ein i reguleringa valt å leggje stor vekt på omsynet til kundane, som i dei fleste tilfelle er den mindre kompetente og innsiktsfulle part andsynes finansføretaka. Eit slikt vern av kundane kan medverke til allmenn tiltru til finansnæringa, og auke moglegheitene for lønsemd hjå aktørar som har ein forretningsmodell som er kundevenleg. Handsaminga av situasjonar kor soliditeten eller likviditeten til finansføretaka er trua, er ein viktig del av den særlege politikken for finansmarknaden.

Regjeringa vil at finanssektoren skal medverke til størst mogleg verdiskaping i norsk økonomi over tid. I tillegg til god handsaming av risiko på finansmarknaden krev det at rettane til kundane er tekne godt vare på, og at den finansielle tenesteytinga medverkar til effektiv bruk av ressursane i økonomien.

Vidare er regjeringa oppteken av å leggje til rette for ei robust og konkurransekraftig norsk finansnæring som produserer finansielle tenester i Noreg. Dette er viktig både for å medverke til eit stabilt tilbod av finansielle tenester til norske hushald og føretak og for å støtte opp om finansnæringa som ei verdiskapande næring i seg sjølv. Dei reglane og tiltaka som ligg til grunn for politikken for finansmarknaden, skal vere målretta og godt grunna, og dei skal ikkje unødig vri konkurransetilhøva i finanssektoren.

Dette kapitlet gjev eit oversyn over nokre av dei verkemidla styresmaktene tek i bruk for å sikre god handsaming av risiko og eit godt kundevern på finansmarknaden. Kapitlet omhandlar også korleis finanssektoren medverkar til effektiv ressursbruk i økonomien, og føresetnadene for produksjon av finansielle tenester i Noreg.

Ein viser til meldinga for nærmare omtale.

3.1.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til at en sterk bank- og finansbransje er en forutsetning for økonomisk utvikling og omstilling av norsk økonomi, og at næringen har en indirekte virkning på all annen type næringsvirksomhet i Norge. Komiteen mener at det er viktig med en helhetlig næringspolitikk for bransjen, og at politikken overfor finansmarkedet er en sentral del av den økonomiske politikken som skal fremme omstilling i norsk økonomi. Komiteen viser til at Norge har stor politisk stabilitet og troverdighet i det internasjonale markedet, og at Norge blir oppfattet som en trygg finanshavn i utrolige økonomiske tider.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti, viser til at noen andre land har lyktes med å utnytte tilsvarende konkurransefortrinn til å utvikle seg til å bli knutepunkter for kapitalforvaltning og andre finansielle tjenester, og at man hittil i mindre grad har lyktes med dette i Norge.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at finanssektoren bør ha en mer fremtredende plass i den generelle politikkutformingen når det gjelder blant annet utdanning, forskning, vekst og innovasjon. Dette flertallet viser til at regjeringen i årets finansmarknadsmelding begynner drøftingen av en helhetlig næringspolitikk for finansnæringen, men at den i meldingen konstaterer at det må inngå i en slik næringspolitikk flere elementer enn det som drøftes i årets melding. Dette flertallet imøteser slike drøftinger som en nødvendig del av den fremtidige politikkutformingen for næringen, og forutsetter at regjeringen kommer tilbake til Stortinget med dette.

En helhetlig næringspolitikk for finansnæringen må ivareta både kredittvesenet, forvaltningsbransjen, finansiell rådgivning og fondsmegling samt den rolle forsikringsselskap og pensjonskasser har som viktige pilarer i det norske velferdssystemet.

Komiteen viser til at Banklovkommisjonen nylig har utarbeidet et kompletterende forslag til ny ordning for tjenestepensjon, og legger til grunn at pensjonssystemet videreutvikles på basis av et samvirke mellom Folketrygden, private og offentlige tjenestepensjoner og frivillige private pensjonsordninger utover dette. Komiteen har merket seg at regjeringen i meldingen opplyser at livsforsikringsselskapene og pensjonskassene nå tilpasser seg et nytt grunnlag for beregning av levetid. Selskapene har fått inntil syv år på å oppreservere seg til det nye grunnlaget, og til å finansiere inntil 80 pst. av årlig oppreservering med bruk av avkastning utover garantert rente som ellers ville tilfalt kundene. Komiteen mener det er viktig at det siden september 2014 har vært adgang til å inngå avtaler om fripoliser med investeringsvalg mellom kunde og selskap. Slike avtaler innebærer at kundene kan gi fra seg den årlige avkastningsgarantien mot selv å kunne velge hvordan pensjonsmidlene blir investert. Finansdepartementet har stilt krav om at fripoliser skal være fullt oppreservert før det eventuelt kan inngås slik avtale om investeringsvalg. En fripolise er en fullt betalt kontrakt mellom forsikringstaker og pensjonsinnretning, basert på et klart regelverk. Komiteen legger, i tråd med tidligere stortingsbehandlinger, til grunn at eventuelle endringer i slike kontrakter må bygge på avtale mellom partene, og ikke på regelendringer.

Komiteen viser til at årsaken til finansielle kriser ofte er at finansielle ubalanser får bygge seg opp over tid. Når det finansielle systemet er tett sammenvevd over landegrensene, kan ubalanser og kriser raskt smitte fra ett land til et annet. Komiteen mener på denne bakgrunn at det er positivt og nødvendig at det nå er bred enighet nasjonalt og internasjonalt om at myndighetene må legge mer vekt på regulering og tilsyn for å trygge finansiell stabilitet. Komiteen mener samtidig at det er viktig å se kostnadene knyttet til regulering opp imot formålet med reguleringen, før nye reguleringer innføres. Komiteen viser til at Baselkomiteen har hatt på høring et utkast til en ny gulvregel for soliditetskrav basert på den reviderte standardmetoden, som er ment å erstatte Basel I-gulvet. Analyser av konsekvenser av disse forslagene tyder på at spesielt de svenske kapitaldekningsreglene vil bli brakt mer på linje med andre europeiske land inkludert Norge, og at en slik endring dermed vil gi norske banker likere konkurransevilkår. Et solid norsk bankvesen er over tid til fordel for både kunder, ansatte, eierne og samfunnet rundt dem.

Komiteen mener det er avgjørende at forbrukernes interesser og rettigheter ivaretas på en god måte. Dette er særlig viktig i et marked som er så komplekst og viktig for forbrukerne som finansmarkedet. Komiteen viser til at forbrukervernet på finansmarkedsområdet er styrket de senere årene. Komiteen er samtidig opptatt av at forbrukervernet kontinuerlig videreutvikles og forbedres. Komiteen understreker viktigheten av en velfungerende ordning for tvisteløsning innen bank og forsikring, som både forbrukerne og næringen har tillit til. Komiteen mener at man kontinuerlig bør vurdere om Finansklagenemnda har tilstrekkelig uavhengighet og ressurser.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at banker og finansinstitusjoner spiller en viktig rolle i økonomien. De tilbyr betalingstjenester, innskudd og utlån for husholdninger og bedrifter og forsikring mot «reell» risiko (brann, død, sykdom osv.) og mot finansiell risiko (brå prisendringer på valuta, renter, råvarer). Finansnæringen bidrar med avgjørende finansiell infrastruktur som skal tjene husholdninger og bedrifter over hele landet og er å regne med som en infrastrukturnæring.

Disse medlemmer understreker at vi må ha med oss lærdommene fra den internasjonale finanskrisen i tiden som kommer. Krisen skyldtes at banker, myndigheter, investorer og husholdninger ble overmodige og tillot for stor gjeldsoppbygging og for stor risiko i det finansielle systemet. Bankene hadde for liten egenkapital og var drevet av kortsiktig profitt. De fikk utvikle komplekse finansielle produkter som gjorde prisen og risikoen vanskelig å se for investorene, og de fikk bygge opp enorme finanskonsern som kunne legge til grunn at de ville bli reddet av myndighetene om det skulle gå galt. Myndighetene, med USAs sentralbank i spissen, bar ved til bålet ved å holde rentene lave over lang tid. De nektet å gripe inn i markedet for å dempe boblen – dels av ideologiske frimarkedsgrunner og dels av manglende inflasjonspress.

Disse medlemmer viser til at bolig- og aksjeprisene, så vel som gjeldsnivåene, ble låst inne i en selvforsterkende spiral: Folk lånte for å kjøpe særlig bolig, dette presset boligprisene opp og økte verdien på bankens sikkerhet, som igjen førte til større boliglånsopptak.

Disse medlemmer er bekymret for at for mye av midlene i finanssektoren dels går til spekulative formål som er privatøkonomisk lønnsomme, men samfunnsøkonomisk ulønnsomme; dels er det en fare at finanssektoren tar for høye priser for sine tjenester, på grunn av manglende konkurranse eller manglende åpenhet.

Disse medlemmer vil særlig advare mot kompleksitet og mangel på gjennomsiktighet og de konsekvensene det har for markedenes effektivitet. Kompleksitet er en fordel for bankene og fondene, fordi prisen blir vanskelig å se. Dermed kan investorer betale mer enn nødvendig uten å være klar over det, i et forgjeves forsøk på å slå markedet.

Disse medlemmer viser til at finanskrisen fikk et mindre omfang i Norge, ikke minst fordi vi etter bankkrisen på 90-tallet hadde innført strengere reguleringer enn andre land. Særnorske reguleringer var et fortrinn i møte med krisen, fordi det ga oss mer solide banker og færre spekulative finansprodukter.

Disse medlemmer viser til at vi imidlertid også her i landet har store, systemkritiske finanskonsern, i første rekke DNB. Også her i landet fikk de største bankene trappe ned på egenkapitalen og tillegge boliglån lavere risikovekter, paradoksalt nok i takt med stadig høyere boligpriser; også her fikk kompliserte produkter utvikle seg til bankenes fordel i møte med vanlige investorer og forbrukere med mangelfull informasjon.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til Kristelig Folkepartis representantforslag Dokument 8:60 S (2010–2011) om tiltak for å motvirke en ny finanskrise, som ble fremmet i desember 2010. Her fremholdt forslagsstillerne:

«De store samfunnsøkonomiske og sosiale kostnadene ved finanskriser og behovet for å begrense overdreven risikotaking gjør at det kan være hensiktsmessig å skattlegge finansnæringen i større grad enn i dag […] Overskudd og lønn er et uttrykk for merverdi, og en skatt på dette vil derfor kunne anses som en merverdiavgift, en avgift finansielle tjenester per i dag i hovedsak er unntatt. En slik skatt vil gjøre at finansnæringen får en skattebelastning mer på linje med andre næringer, og på denne måten hindre at finansnæringen blir unaturlig stor. En generell skatt på summen av overskudd og lønn kan kombineres med skattlegging av lønn og overskudd ut over det normale, for å motvirke overdreven risikotaking.»

Dette medlem viser til at forslagsstillerne fremmet et konkret forslag om å innføre en slik skatt i samarbeid med andre land, utformet i tråd med IMFs anbefalinger.

Dette medlem viser til at regjeringens finanskriseutvalg kort tid etter, på nyåret 2011, anbefalte å utrede en slik skattlegging av finansnæringens overskudd og lønn. Danmark, Frankrike og Island har en slik skatt på lønn, mens Israel tar med både overskudd og lønn. Dette medlem er imidlertid opptatt av at en slik skatt utredes grundig og at tidspunktet for innføring ses i sammenheng med de økte kapitalkravene som bankene nå pålegges.

Dette medlem viser til Innst. 165 L (2014–2015), der dette medlem understreket at vi ikke har noen garanti for at bankene i fremtiden ikke vil ta større risiko i verdipapirer eller derivater. I så fall kan en samordning av verdipapirvirksomhet og tradisjonell bankvirksomhet være uheldig. Et knapt mindretall i Finanskriseutvalget, bestående av Randi Flesland, Jon Hippe, Thore Johnsen, Tore Lindholt, Stein Reegård, Bent Sofus Tranøy og Karen Helene Ulltveit-Moe, anbefaler at bankenes adgang til å ta risiko gjennom annen aktivitet enn kjernevirksomheten, bør avgrenses ytterligere utover det som i dag er nedfelt i norsk bank- og konsernlovgivning. Derfor fremmet dette medlem forslag om å sikre at bankenes adgang til å ta risiko gjennom annen aktivitet enn kjernevirksomheten, avgrenses ytterligere utover det som i dag er nedfelt i norsk bank- og konsernlovgivning.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Venstre viser til Stortingets behandling av Nasjonalbudsjettet 2015 (Meld. St. 1 (2014–2015)) hvor Stortinget gjorde vedtak om å be regjeringen «fremme forslag om en helhetlig næringspolitikk for finansnæringen som en del av finansmarkedsmeldingen».

Disse medlemmer kan ikke se at regjeringen har fulgt opp Stortingets vedtak eller Stortingets intensjon. I stedet velger regjeringen å peke på noen viktige trekk ved politikken for det norske finansmarkedet og vise til politikk på andre områder som er viktige for finansnæringen i Norge. Det er etter disse medlemmers syn uheldig at regjeringen ikke fremmer ett eneste forslag, men nøyer seg med en situasjonsbeskrivelse.

Komiteens medlem fra Venstre mener at den norske finansnæringen er en viktig del av det grønne skiftet og at finansnæringen har alle muligheter til å utvikles som en av de viktigste verdiskapende næringene i en ny grønn økonomi i Norge. Finansnæringen er, i tillegg til å være viktig for vekst og utvikling av det øvrige næringslivet, en stor og viktig næring i seg selv. Det er anslått at ca. 50 000 mennesker er sysselsatt i finanssektoren i Norge, og verdiskapingen pr. ansatt er større enn i de fleste andre næringer. Dette medlem mener at finanssektoren spiller en nøkkelrolle i det globale grønne skiftet. For å lykkes med omstillingen fra fossil til grønn økonomi, er tilgang til kapital og investeringer avgjørende. Divestment – å flytte kapital bort fra fossil energi – er nå et tema i finansmarkeder og politiske miljøer over hele verden. Finansmarkedenes forventninger til realismen og tempoet i omleggingen fra fossil til fornybar energi, kan i seg selv påvirke i hvilket omfang og tempo denne omstillingen vil skje. Norske finansmiljøer har alle muligheter til å være verdensledende på omstillingen til en grønn finanssektor. Norske finansselskaper som KLP (Kommunenes Landspensjonskasse), Storebrand og Nordea har allerede vist lederskap på grønn omstilling.

Dette medlem mener det er viktig å sikre god kapitaltilgang til norsk næringsliv. Mange små og mellomstore bedrifter kommer i faser hvor videre utvikling av bedriften og arbeidsplassene avhenger av tilførsel av frisk kapital. For disse er det avgjørende at det finnes kapitalmiljøer i Norge som bidrar med risikovillig kapital. Oppkjøpsselskaper har blitt en omfattende næring i Norge og står for en betydelig andel av den årlige kapitaltilførselen til norske bedrifter. I perioden 2002 til 2012 hadde norske porteføljebedrifter, ifølge Menon Business Economics og NVCA, en årlig vekst i verdiskapingen på 14 pst. mot 7 pst. for norsk fastlandsnæringsliv for øvrig. Næringen er derfor en avgjørende aktør i utvikling av norske arbeidsplasser i Norge. I Norge opererer 107 aktive oppkjøpsfond som forvaltes av 51 forskjellige forvaltningsmiljøer. Disse miljøene representerer en viktig kompetanseklynge innen finansnæringen. Dette medlem er kjent med at det foreligger uavklarte skatterettslige spørsmål for næringen som kan bidra til å betydelig forverre næringens konkurransemessige stilling i forhold til tilsvarende bedrifter i våre naboland. De norske bedriftene i bransjen har investert ca. 80 mrd. kroner i risikokapital i bedrifter med hovedkontor i Norge siden år 2000. Dette medlem mener det derfor vil være svært uheldig dersom bransjen får betydelig forverrede rammevilkår i forhold til konkurrenter i nabolandene og ser at det kan innebære at bransjen vil ta med seg kapitalen og flytte ut av Norge. Dette medlem mener en slik utvikling vil bety svekket vekst i norsk økonomi, redusert omstillingsevne og tap av mange arbeidsplasser.

Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen supplere Meld. St. 22 (2014–2015) Finansmarknadsmeldinga 2014, med en oversikt over regjeringens ambisjoner og planer for utvikling av næringspolitikk rettet mot finansnæringen – innen områdene utdanning, forskning og innovasjon, konkurranseforhold, kapitalforvaltning og bærekraft.»

4. Internasjonale avtaler

4.1 Innledning

4.1.1 Sammendrag

Handelsavtalene som Noreg er ein del av, er meinte å bidra til auka verdiskaping ved å redusere handelsbarrierane i dei landa vi forhandlar med. Frihandelsavtaler er med på å sikre at norske eksportbedrifter innanfor finansnæringa har marknadstilgjenge og konkurransedyktige vilkår i utlandet. Vidare kan frihandelsavtaler gje auka stabilitet for føretak og kundar ved at marknadstilhøva internasjonalt vert meir føreseielege. Fri handel og frie kapitalrørsler kan også gje auka konkurranse frå utanlandske tenesteleverandørar og på den måten bidra til auka konkurranse om tenester i Noreg. Det kan gjeve gevinstar til konsumentane gjennom lågare prisar og større utval av godar.

Regulering og tilsyn med finansmarknadene er naudsynt for å sikre finansiell stabilitet og fungerande finansmarknader. Regulering av finansmarknadene har i takt med globaliseringa og den stadig friare rørsla av kapital i aukande grad vorte ei internasjonal sak. Størstedelen av reguleringa av finansmarknadsområdet i Noreg byggjer no på EØS-avtala, der vedlegget om finansielle tenester er eitt av dei mest omfattande. Gjennom EØS-avtala har Noreg bunde seg til å respektere felles reglar for økonomisk verksemd, medrekna prinsippa om fri rørsle for varer, personar, tenester og kapital mellom alle land som er partar i avtala. Avtala slår mellom anna fast at det i EØS-området ikkje skal vere restriksjonar på etableringshøve, tenesteytingar eller overføring av kapital. Eit viktig prinsipp i EØS-avtala er at heile EØS-området er ein felles marknad. I tråd med dette prinsippet inneber EØS-regelverket at tenesteleverandørar med løyve til å yte ei teneste i eitt land normalt skal ha høve til å yte tenesta i andre land i EØS-området.

Noreg står friare til å regulere tenesteleverandørar som kjem frå land utanfor EØS enn leverandørar frå land i EØS. Men dei folkerettslege avtalene som Noreg har inngått, set også visse rammer for handlefridommen til å regulere tenesteleverandørar frå tredjeland. To slike avtaler er OECD sine kapital- og liberaliseringskodar og WTO sin generalavtale om handel med tenester. I tillegg har Noreg gjennom EFTA inngått ei rekkje frihandelsavtaler. Alle desse avtalene byggjer på grunnleggjande prinsipp om marknadstilgjenge og om at medlemslanda ikkje skal forskjellsbehandle på grunnlag av nasjonalitet. Dei internasjonale skyldnadene våre inneber at det i hovudsak ikkje kan nyttast nasjonale verkemiddel som diskriminerer mellom utanlandske og nasjonale aktørar (tenesteleverandørar, investorar, låntakarar med fleire) eller mellom utanlandske aktørar frå ulike land.

Ein vesentleg forskjell på EØS-avtala og dei andre avtalene Noreg har inngått, er at EØS-avtala er supplert med regelverksharmonisering og gjensidig anerkjenning av tilsyn, løyve og regelverk. Desse tillegga vert bindande etter kvart som direktiva og forordningane vert tekne inn i EØS-avtala. Det inneber at det vil vere forskjellig regulering av tenesteleverandørar frå andre EØS-statar, som kan drive verksemd sidan dei har løyve i heimstaten, og tenesteleverandørar frå tredjeland, som må ha norsk løyve. Men også overfor føretak frå tredjeland set dei internasjonale avtalene Noreg har inngått, medrekna OECD sin kapitalkode og GATS-avtala, grenser for kva krav Noreg kan stille, og kva restriksjonar Noreg kan innføre. I det følgjande gjev vi ei nærare omtale av desse internasjonale avtalene og korleis dei set rammer for finansmarknadsreguleringa.

Ein viser til meldinga for nærmare omtale.

4.1.2 Komiteens merknader

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Venstre, tar omtalen til orientering.

Komiteens medlem fra Venstre viser til at Venstre en rekke ganger har tatt opp regjeringens lett uforståelige kamp mot EU når det gjelder å implementere EU-forordningen om kapitalkrav når det gjelder utlån til små og mellomstore bedrifter, populært kalt SMB-rabatten. Konsekvensen av regjeringens politikk er at norske småbedrifter blir pålagt dyrere lån enn det som er nødvendig, og at Norge kaster vekk ressurser og goodwill som burde vært brukt til det motsatte, nemlig bedre rammevilkår for norsk næringsliv.

Dette medlem viser til at Finans-Norge under høringen om finansmarknadsmeldinga understreket at særnorsk implementering innebærer at norske myndigheter ikke utnytter det nasjonale handlingsrommet på samme måte som omverdenen gjør. Særnorske regler rammer ikke filialer av utenlandske banker med virksomhet i Norge, og skjevreguleringen innebærer at lik risiko ikke blir regulert likt i det norske markedet.

Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen om snarest å implementere EU-forordningen om kapitalkrav når det gjelder utlån til små og mellomstore bedrifter.»

5. Endring av regelverket og fullmakter i større saker på finansmarkedsområdet

5.1 Utvikling av regelverket

5.1.1 Sammendrag

Dette kapittelet gjev eit oversyn over dei viktigaste endringane i regelverket på finansmarknadsområdet i 2014. Det inneheld også ein omtale av sentrale løyve som vart gjevne same året, med ein kort omtale av kvar einskild sak.

Endringane i regelverket på finansmarknadsområdet i 2014 hadde som overordna mål å medverke til finansiell stabilitet og velfungerande marknader.

Ein viser til meldinga for nærmare omtale.

5.1.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.

6. Virksomheten til Norges Bank i 2014

6.1 Innledning

6.1.1 Sammendrag

Noregs Bank utfører viktige samfunnsoppgåver og forvaltar store verdiar på vegner av fellesskapet. Gjennom sentralbankverksemda skal Noregs Bank fremje stabilitet i økonomien. Målet for kapitalforvaltinga er å få så høg avkasting som mogleg på midlane i Statens pensjonsfond utland (SPU) innanfor rammene som dei politiske myndigheitene har fastsett.

Verksemda til Noregs Bank er regulert i lov om Norges Bank og pengevesenet mv. (sentralbanklova) av 24. mai 1985. Lova slår fast at Noregs Bank skal vere eit utøvande og rådgivande organ for penge-, kreditt- og valutapolitikken. Regjeringa har fastsett eit inflasjonsmål for pengepolitikken gjennom ei forskrift til sentralbanklova. Forskrifta seier at det operative målet for pengepolitikken skal vere ein årsvekst i konsumprisane som over tid er nær 2,5 pst.. Banken skal skrive ut pengesetlar og myntar, fremje eit effektivt betalingssystem innanlands og overfor utlandet og overvake penge-, kreditt og valutamarknadene. Etter forskrift frå oktober 2013 skal Noregs Bank òg utarbeide avgjerdsgrunnlag og gi Finansdepartementet kvartalsvise råd om nivået på den motsykliske kapitalbufferen i bankane.

Oppgåva Noregs Bank har med å forvalte Statens pensjonsfond utland er regulert gjennom lov om Statens pensjonsfond og mandat for forvaltinga av Statens pensjonsfond utland (SPU) fastsett av Finansdepartementet.

Ein viser til meldinga for nærmare omtale.

6.1.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til at Norges Banks hovedstyre leder den utøvende og rådgivende virksomheten til banken, mens representantskapet skal føre tilsyn med bankens drift og med at reglene for bankens virksomhet blir fulgt. Komiteen viser til at regjeringen har lagt frem forslag til endringer i sentralbankloven i Prop. 90 L (2014–2015) som blant annet tydeliggjør representantskapets rolle når det gjelder etterkontroll, samt forslag om to visesentralbanksjefer i Norges Bank. Komiteen viser til de respektive partienes merknader om dette i finanskomiteens innstilling til Prop. 90 L (2014–2015).

Komiteen tar for øvrig omtalen til orientering.

7. Virksomheten til Finanstilsynet i 2014

7.1 Innledning

7.1.1 Sammendrag

Finanstilsynet er det sentrale offentlege organet som fører tilsyn med at finansinstitusjonane steller seg slik at lover og forskrifter vert følgde. Etter finanstilsynslova § 8 andre ledd skal Finanstilsynet kvart år gje ei melding om verksemda si til Finansdepartementet. I meldinga omtaler Finanstilsynet organisatoriske tilhøve, rekneskap, tilsynsarbeidet ålment og arbeidet på kvart tilsynsområde. Årsmeldinga til Finanstilsynet er eit ikkje prenta vedlegg til meldinga.

Finanstilsynet har tilsyn med bankar, finansieringsføretak, e-pengeføretak, forsikringsselskap, pensjonskasser, verdipapirføretak, verdipapirfondsforvaltninga og marknadsåtferda i verdipapirmarknaden, børsar og andre regulerte marknader, oppgjerssentralar og verdipapirregister, eigedomsmeklingsføretak, inkassoføretak, rekneskapsførarar og revisorar. I tillegg har Finanstilsynet kontroll med den finansielle rapporteringa til børsnoterte føretak og med marknadsåtferda i verdipapirmarknaden. Finanstilsynet skal etter finanstilsynslova sjå til at dei institusjonane det har tilsyn med, fungerer tenleg og trygt i samsvar med lover og føresegner og etter føremålet og vedtektene til kvar institusjon. Tilsynet skal mellom anna sjå til at institusjonane tek hand om interessene og rettane til forbrukarane. For å utføre tilsynsoppgåvene skal Finanstilsynet granske rekneskapar og andre oppgåver frå institusjonane og elles granske stillinga og verksemda til institusjonane i den mon tilsynet meiner det trengst.

Ein viser til meldinga for nærmare omtale.

7.1.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.

8. Virksomheten til Folketrygdfondet

8.1 Innledning

8.1.1 Sammendrag

Folketrygdfondet er eit statleg særlovselskap som har til oppgåve å forvalta Statens pensjonsfond Noreg (SPN) på vegner av Finansdepartementet. Verksemda i fondet er regulert gjennom eit overordna mandat som er fastsett av departementet, medan styret i Folketrygdfondet er ansvarleg for den operative forvaltninga. Målet med Folketrygdfondet si forvaltning av SPN er høgast mogleg avkastning målt i norske kroner. Finansdepartementet følgjer opp Folketrygdfondet si forvaltning av SPN mellom anna gjennom kvartalsvise møte.

Folketrygdfondet si forvaltning av SPN er omtalt i Meld. St. 21 (2014–2015) Forvaltningen av Statens pensjonsfond i 2014, der departementet òg gjer greie for sine vurderingar av dei oppnådde resultata i forvaltninga. Folketrygdfondet forvalta i 2014 også Statens obligasjonsfond, men dette fondet vart avvikla i løpet av året, jf. omtale i Nasjonalbudsjettet 2015.

Folketrygdfondet har for 2014 utarbeidd ein årsrapport om forvaltninga av SPN og Statens obligasjonsfond, jf. ovanfor. I tillegg har Folketrygdfondet utarbeidd kvartalsrapportar om SPN. Årsrapporten frå Folketrygdfondet følgde som utrykt vedlegg til Meld. St. 21 (2014–2015).

I samsvar med § 13 i lov om Folketrygdfondet har departementet peika ut ein ekstern revisor til å revidera rekneskapen for Folketrygdfondet, inkludert forvaltninga av SPN. Det skjedde etter ein offentleg konkurranse der tilbydaren med det samla sett økonomisk beste tilbodet fekk tilslaget. Det er òg inngått ei avtale med revisor om eit attestasjonsoppdrag for å stadfesta at forvaltninga av SPN er i samsvar med lov, mandat, forskrift o.a. som er fastsette av departementet. Riksrevisjonen skal følgja opp og føra tilsyn med Finansdepartementet som forvaltar av Statens pensjonsfond og eigar av Folketrygdfondet, jf. riksrevisjonslova § 9.

Departementet har i ei særskild forskrift fastsett nærare reglar om korleis rekneskapen for Folketrygdfondet skal førast, jf. forskrift 8. desember 2011 nr. 1217 om årsregnskap m.m. for Folketrygdfondet. Etter lov om Folketrygdfondet § 12 skal årsrekneskapen og årsmeldinga til Folketrygdfondet godkjennast av departementet og leggjast fram for Stortinget. Finansdepartementet godkjende årsrekneskapen og årsmeldinga 27. mars 2015.

Ein viser til meldinga for nærmare omtale.

8.1.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til at departementet har igangsatt et arbeid for å vurdere om det bør åpnes for at deler av Folketrygdfondet/SPN skal kunne investeres i unotert eiendom og infrastruktur, og at fondet har lagt frem vurderinger der dette anbefales. Komiteen viser til at slike investeringer kan bidra til en bedre balanse mellom avkastning og risiko i SPN, og at også norske livselskaper og pensjonskasser vil kunne få glede av at markedet for slike investeringer i Norge styrkes. Komiteen mener det er viktig at det arbeides videre med denne problemstillingen, og at arbeidet må sees i sammenheng med vurderingen av tilsvarende unoterte investeringer i SPU. Komiteen vil for øvrig vise til de respektive merknader i Innst. 290 (2014–2015), jf. Meld. St. 21 (2014–2015).

9. Virksomheten til Statens finansfond

9.1 Sammendrag

Statens finansfond vart skipa 6. mars 2009, same dagen som lov om Statens finansfond vart sanksjonert. Lova vart vedteken av Stortinget på grunnlag av Ot.prp. nr. 35 (2008–2009), som vart lagd fram 9. februar 2009. Finansfondet vart skipa med ein kapital på 50 mrd. kroner, jf. St.prp. nr. 40 (2008–2009), Innst. S. nr. 158 (2008–2009) og vedtak nr. 230 26. februar 2009.

Opprettinga av Statens finansfond var eit tiltak som vart sett i verk for å førebyggje og motverke effekten av den internasjonale finanskrisa. Målet med Finansfondet var å «bidra midlertidig med kjernekapital til norske banker for å styrke bankene og sette bankene bedre i stand til å opprettholde normal utlånsvirksomhet», jf. lov om Statens finansfond § 1.

Overvakingsorganet i EFTA (ESA) godkjende tiltaket 8. mai 2009. Fondet var ope for søknader om kapitaltilførsel frå medio mai 2009 til ultimo september 2009.

Finansfondet betalte ut det første innskotet 30. september 2009 og det siste 17. desember 2009. I alt teikna fondet fondsobligasjonar i 28 bankar på til saman vel 4,1 mrd. kroner. Fondet tilførte ein bank preferansekapital på snautt 27 mill. kroner.

Bankane som fekk tildelt kapital frå finansfondet, representerte om lag 14 pst. av forvaltningskapitalen i norske bankar, og dei representerte 21 pst. av alle bankane i landet. Nitten bankar hadde ei kjernekapitaldekning på over 12 pst. etter kapitalinnskot, og fire bankar fekk ein auke i kjernekapitaldekninga på meir enn 2 prosentpoeng. Prisen på kapitalinnskot frå fondet kunne reknast ut på ulikt vis, men alle bankane valde seks månaders statskassevekselrente som referanserente for fondsobligasjonane.

Statens finansfond vart avvikla i mars 2014 etter at Kongen i statsråd 14. februar 2014 vedtok at Statens finansfond skulle avviklast ved utgangen av første kvartal 2014 og at kapitalen som var igjen i fondet skulle verte tilbakeført til statskassa.

Statens finansfond bidrog med ansvarleg kapital til 28 bankar. Ved årsskiftet 2013/2014 hadde 27 bankar betalt tilbake kapitalinnskota, og det stod igjen berre eitt engasjement på 60 mill. kroner i fondet. Folketrygdfondet støtta staten med forvaltninga av det eine engasjementet som stod igjen til det vart innbetalt og avslutta i juli 2014.

Statens finansfond hadde i 2014 eit rammebudsjett på 3 mill. kroner. Dei samla driftskostnadene i 2014 var på 1,6 mill. kroner. Dette gjev eit overskot ved avslutning av rekneskapen 17. juni 2014 på 1,4 mill. kroner og opptent eigenkapital på 1,7 mill. kroner.

9.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.

10. Virksomheten til Det internasjonale valutafondet (IMF)

10.1 Innledning

10.1.1 Sammendrag

Det internasjonale valutafondet (IMF) blei oppretta i 1945 og har i dag 188 medlemsland. IMF skal fremje samarbeidet om det internasjonale monetære systemet, styrkje den finansielle stabiliteten og støtte opp under den internasjonale handelen. IMF skal også arbeide for høg sysselsetjing, berekraftig økonomisk vekst og redusert fattigdom verda rundt. Dei tre hovudoppgåvene til IMF er:

• å overvake økonomien i medlemslanda for å førebyggje økonomiske ubalansar og kriser

• å gi teknisk assistanse til medlemslanda

• å gi lån til medlemsland som har problem med betalingsbalansen.

IMF samarbeider med andre internasjonale organisasjonar som Verdsbanken, dei regionale utviklingsbankane og Verdas handelsorganisasjon (WTO). IMF deltek også i G20 sitt arbeid med å stabilisere og styrkje verdsøkonomien.

IMF har stått sentralt i arbeidet med å dempe dei økonomiske skadeverknadene av den verdsomspennande finanskrisa og den statsfinansielle krisa i Europa. I tillegg til å gi lån har IMF brukt den omfattande ekspertisen organisasjonen har på krisehandtering, til å lage analysar og gi råd.

Dette kapittelet tek føre seg verksemda til IMF med vekt på det siste halvanna året.

Ein viser til meldinga for nærmare omtale.

10.1.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.

11. Forslag fra mindretall

Forslag fra Senterpartiet og Venstre:

Forslag 1

Stortinget ber regjeringen snarest fremme forslag til endring i finansforetaksloven § 17-13 slik at det gjøres unntak fra de generelle kravene om forholdsmessig konsolidering av eierandeler på under 10 pst.

Forslag fra Venstre:

Forslag 2

Stortinget ber regjeringen supplere Meld. St. 22 (2014–2015) Finansmarknadsmeldinga 2014, med en oversikt over regjeringens ambisjoner og planer for utvikling av næringspolitikk rettet mot finansnæringen – innen områdene utdanning, forskning og innovasjon, konkurranseforhold, kapitalforvaltning og bærekraft.

Forslag 3

Stortinget ber regjeringen om snarest å implementere EU-forordningen om kapitalkrav når det gjelder utlån til små og mellomstore bedrifter.

12. Komiteens tilråding

Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre slikt

vedtak:

Meld. St. 22 (2014–2015) – Finansmarknadsmeldinga 2014 – vedlegges protokollen.

Vedlegget finnes kun i PDF