Samferdselsdepartementet fremmer i proposisjonen
forslag til lov om posttjenester (postloven) for å
tilpasse leveringsplikten
til brukernes behov
gjennomføre EUs tredje postdirektiv
oppdatere regelverket som følge av de endringer som
har skjedd i postmarkedet siden forrige revisjon av postregelverket
styrke brukernes rettigheter og
innarbeide relevante internasjonale forpliktelser i
Verdenspostkonvensjonen
I en verden med mer elektronisk kommunikasjon,
mindre brevpost og mer internetthandel betyr det en ny virkelighet
for post- og pakkeomdeling. Departementet foreslår i proposisjonen
å oppdatere lovverket fra 1996 til dagens situasjon, deriblant å
harmonisere det med lovverk i andre land.
Det har over mange år vært registrert kraftige
fall i antall postsendinger. Trenden forventes å fortsette fordi
både offentlig sektor og næringsdrivende vil øke bruken av digital
kommunikasjon. Dette skaper en stadig vanskeligere situasjon for den
tilbyder som har leveringsplikt for ulønnsomme posttjenester, og
vil medføre at de offentlige utgiftene til kjøp av slike tjenester
vil øke betydelig.
Spesielt er behovet for lørdagsomdeling av post stadig
synkende, og det omdeles kun en fjerdedel så mye post på lørdag
som de andre ukedagene. På den bakgrunn fremmes det forslag om å
redusere antall omdelingsdager fra seks til fem. Det betyr at tilbyderne
står fritt til å distribuere post på lørdager og søndager, men skattebetalerne
skal ikke måtte kompensere for det. Særskilte løsninger skal ivareta
omdeling av aviser på lørdager ,og regler om dette vil fastsettes
i forskrift.
Lovforslaget implementerer EUs tredje postdirektiv,
noe som medfører full liberalisering av postmarkedet. I realiteten
har dette markedet i lang tid vært eksponert for konkurranse på
grunn av stadig økende bruk av elektronisk post. Forslaget innebærer
at Posten Norge AS’ (Postens) enerett på distribusjon av brev under
50 gram oppheves. Det åpnes dermed for fri konkurranse for pakker
og brev under 50 gram. Enhetsporto for enkeltsendinger inntil 50
gram skal samtidig opprettholdes for å sikre et likeverdig posttilbud
for folk flest over hele landet. Digitaliseringen vil uansett stå
for den største og tøffeste konkurransen i markedet.
Det overordnede målet på postområdet er å sikre et
landsdekkende formidlingstilbud av postsendinger til rimelig pris
og av god kvalitet til befolkning, næringsliv og myndigheter i hele landet.
Målet blir i dag i all hovedsak fulgt opp gjennom egen regulering
av sektoren, herunder krav i Postens konsesjon, bruk av overskudd
fra enerettsområdet til å dekke ulønnsomme leveringspliktige tjenester
og statlig kjøp av slike tjenester. Det er i dag krav til enhetsporto
for hele landet for brevsendinger som er omfattet av Postens enerett,
dvs. for brev under 50 gram.
Det primære målet med statens eierskap i Posten er
knyttet til selskapets samfunnsoppdrag. Posten skal drive sin virksomhet
på forretningsmessig grunnlag og må derfor søke effektive løsninger.
Postens enerett har gradvis blitt redusert etter
at gjeldende postlov trådte i kraft fra 1. januar 1997. Den 1. januar
2006 ble dagens enerettsgrense innført.
Reduksjonen i eneretten har ført til at selskaper med
eksisterende distribusjonsnett for aviser og reklame har beveget
seg inn på markedet for tyngre brev som tidligere var Postens monopolområde.
Konkurransen fra elektronisk kommunikasjon har, sammen med krav
til kostnadsorientering, ført til at det ikke er høy lønnsomhet
i brevmarkedet. Et av de mest markante utviklingstrekkene i postmarkedet
er fallet i brevmengden.
Den delen av markedet der det ikke ser ut til
å være noen form for konkurranse, er befordring av post fra privatkunder,
det være seg brev eller pakker. I dette markedet er Posten i praksis
eneste tilbyder. Ut fra utviklingen i andre europeiske land anser
departementet at det neppe er realistisk at det vil vokse frem en
konkurransesituasjon i dette segmentet.
Utviklingen med stadig fallende brevmengder vil
gi en økning i behovet for statlig kjøp av ulønnsomme posttjenester.
Sammen med overgangen til digital kommunikasjon, vil dette kunne
gi et press mot nivået på leveringsplikten. Det vil bli utfordrende
å sikre gode og rimelige basis posttjenester på dagens nivå.
Det skal fortsatt sikres et tilbud av grunnleggende
posttjenester som er tilgjengelig for alle. Leveringspliktige tjenester
vil, med unntak av lørdagsomdeling, ha samme omfang som i dag. Hvilket
eller hvilke selskap som skal ha leveringsplikt, vil bestemmes ut
fra direkteutpeking eller offentlig anskaffelse fra departementet.
Med sikte på å finne den mest hensiktsmessige måten å velge leveringspliktig(e)
selskap på, har Nasjonal kommunikasjonsmyndighet gjennomført en
analyse av markedet.
Markedsutviklingen og endringer i postsektoren siden
forrige revisjon av postregelverket har medført et behov for å oppdatere
gjeldende postregelverk. I et liberalisert postmarked er det behov
for å sikre at alle tilbydere har en forsvarlig klageordning for
egne brukere. Det foreslås å styrke forbrukervernet i ny lov ved
opprettelse av en brukerklagenemnd for posttjenester, samt å formalisere
en klageordning som gir Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kompetanse
til å fatte vedtak i klagesaker mellom tilbyder og bruker av posttjeneste
i saker som faller utenfor Brukerklagenemndas kompetanse.
Lovforslaget legger opp til at myndigheten fører tilsyn
med at leveringspliktig tilbyder ikke skaper konkurransehindre for
andre tilbydere i markedet.
EUs første og andre postdirektiv er innlemmet
i EØS-avtalen og er gjennomført i norsk rett gjennom gjeldende postlov.
Det tredje postdirektivet (2008/06/EF) ble vedtatt
20. februar 2008. Direktivet fullfører Kommisjonens arbeid med å
åpne markedet for posttjenester for konkurranse. I tillegg gis det
ytterligere bestemmelser om statenes forpliktelser når det gjelder
universelle tjenester. Liberaliseringen skulle i utgangspunktet
gjennomføres innen utgangen av 2010, dog med en mulighet for to
års utsettelse for nærmere angitte medlemsland.
Lovforslaget med tilhørende postforskrift er blant
annet ment å gjennomføre EUs tredje postdirektiv i norsk rett. Den
største endringen i norsk rett er at Postens enerett på formidling
av brev under 50 gram oppheves. Direktivet gir rom for å videreføre
ordningen med leveringsplikt for et grunnleggende posttilbud.
De viktigste endringene i direktivet er etablering av
et indre marked i EU for posttjenester.
For å sikre innbyggerne et minimumsnivå for
levering og kvalitet på posttjenester, gir direktivet regler om
leveringspliktige tjenester.
Direktivet gir anvisning på ulike muligheter
for finansiering av leveringspliktige tjenester. Dette kan skje
ved hjelp av offentlige tilskudd i form av direkte statsstøtte,
indirekte finansiering ved bruk av offentlige anskaffelser eller
ved fondsfinansiering.
Tredje postdirektiv gir i artikkel 11a myndighetene
en mulighet til å pålegge tiltak for å ivareta brukernes interesser
eller styrke konkurransen i markedet. Slike pålegg kan blant annet
omfatte å gi alle tilbydere tilgang til deler av eksisterende infrastruktur
eller til deler av de leveringspliktige tjenestene, for eksempel
postnummersystem, adressedatabaser, postbokser, postkasser, adresseendringsregister,
leveringspliktig tilbyders system for ettersending av postsendinger
og system for retur av ikke-leverbar postsending. Tiltakene skal
ses i lys av nasjonale behov.
For øvrig gir direktivet nye bestemmelser om
at både nasjonale regulatører, konkurransemyndigheter og EU-kommisjonen
har rett til innsyn i opplysninger som er nødvendige for å fatte
vedtak om leveringspliktige tjenester og legge til rette for at
markedsforholdene er rettferdige.
For å beskytte og styrke forbrukernes rettigheter settes
det i artikkel 19 krav om at klageordning på postområdet også skal
omfatte posttjenester utenfor området for leveringspliktige tjenester.
Departementet har under prosessen med å vurdere
innføring av direktivet utredet konsekvensene av en liberalisering
i postmarkedet i flere omganger, jf. omtale i pkt. 2.2.2 i proposisjonen.
Departementet konkluderer ut fra disse rapportene at en liberalisering
av det norske postmarkedet er samfunnsøkonomisk lønnsomt, og at
det ikke er sannsynlig at liberaliseringen fører til reduserte lønninger
i postsektoren.
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
har sendt forslag til ny lov om klageorganer for forbrukersaker
på høring 9. oktober 2014.
Det foreslås i lovforslaget at det opprettes
en brukerklagenemnd for posttjenester, enten ved opprettelse av
en ny nemnd eller ved at oppgavene tillegges en eksisterende nemnd.
Inntil slik nemnd er opprettet er det i høringsforslaget til Barne-,
likestillings- og inkluderingsdepartementet lagt opp til at slike
tvister vil kunne bringes inn for Forbrukerrådet.
Norge er medlem av Verdenspostforeningen (Universal
Postal Union, UPU), en global organisasjon med 192 medlemsland tilsluttet
FN-systemet. Formålet med foreningen er å sikre fri bevegelse av
post over landegrensene over hele verden, og fastsette nærmere regler
for gjennomføringen av dette.
Lovforslaget gir hjemler for å sikre at Norges forpliktelser
overfor UPU blir tilstrekkelig ivaretatt.
Samferdselsdepartementet sendte 22. oktober 2014
forslag til ny postlov og postforskrift på høring med frist 26. januar
2015 for å gi innspill, jf. pkt. 2.3 i proposisjonen. Omtale av
en rekke av høringsuttalelsene fremkommer under de enkelte kapitler
i proposisjonen som omhandler innholdet i loven.
Departementet foreslo i høringen å regulere
sikker digital posttjeneste for å sikre en minimumsstandard for
kommersielle tilbud av slik posttjeneste.
Departementet ba særlig om høringsinstansenes syn
på om postloven burde inneholde en minimumsregulering av sikker
digital posttjeneste.
På bakgrunn av høringsuttalelsen velger departementet
å ta ut forslaget til minimumsregulering av sikker digital posttjeneste
i postloven. Departementet vil vurdere om problemstillingene bør utredes
nærmere i et bredere forum.
Departementet foreslår at alle tilbydere i markedet
fortsatt får mulighet til å benytte eksisterende postnummersystem.
Lovforslaget inneholder også en plikt for leveringspliktig tilbyder
til å tilby tilgang til adresseendringer for andre registrerte tilbydere
på åpne, objektive og ikke-diskriminerende vilkår og til kostnadsorientert pris.
Videre foreslås at leveringspliktig tilbyder skal imøtekomme rimelige
anmodninger om å viderebefordre postsendinger, dvs. formidling av
postsendinger til adressat på vegne av annen tilbyder, på ikke-diskriminerende
vilkår. Det foreslås videre at leveringspliktige tilbydere kan få
rett til tilgang til avlåste utleveringspostkasser når avtale med
postkasseeier ikke kommer i stand, og at andre tilbydere på visse
vilkår kan få slik rett.
Posten er i dag pålagt å utføre leveringspliktige post-
og banktjenester, som delvis kan være bedriftsøkonomisk ulønnsomme.
Det har vært lagt til grunn at ulønnsomheten skal finansieres ved enerettsoverskudd
og eventuelt ved statlig kjøp.
Etter at et forventet enerettsoverskudd på 176 mill.
kroner ble lagt til grunn, ble det bevilget 418 mill. kroner til
statlig kjøp for 2015. Hvilket nivå som legges til grunn som en
bedriftsøkonomisk lønnsom tilpasning, fremkommer av de strategiske
valg som er forankret i Postens § 10-plan.
Lovforslaget innebærer at dagens ordning med konsesjon
avskaffes og erstattes med at en eller flere tilbydere får plikt
til å levere de leveringspliktige tjenestene i hele eller deler
av Norge. Det åpnes for at myndigheten i tillegg kan velge en kombinasjon
av utpeking og offentlig anskaffelse.
Lovforslaget legger opp til at direkteutpekt
leveringspliktig tilbyder skal kunne kompenseres for sine nettokostnader
knyttet til ulønnsomme posttjenester. Kompensasjon til en leveringspliktig
tilbyder som er valgt gjennom en anbudsprosess vil begrense seg
til avtalt pris. Begge former for kompensasjon er tenkt gjort gjennom bevilgninger
til statlig kjøp over statsbudsjettet.
Posten er etter gjeldende rett tildelt konsesjon
for å tilby leveringspliktige tjenester innenfor enerettsområdet.
Departementet foreslår at gjeldende konsesjon opphører. Departementet
legger opp til at pliktene som fremgår av konsesjonen i all hovedsak
videreføres, delvis i lovforslaget, delvis i forskrift og delvis
i avtale med leveringspliktig tilbyder, eller i enkeltvedtak ved
direkte utpeking av slik tilbyder.
Lovforslaget legger opp til at de leveringspliktige
tjenestene og de spesielle samfunnspålagte oppgavene som i dag følger
av Postens konsesjon, i all hovedsak videreføres. Dette er viktig
for å sikre brukerne i hele landet gode og fremtidsrettede posttjenester
til en overkommelig pris, og for å ivareta de postpolitiske målsettingene også
i fremtiden.
Ved vedtakelsen av tredje postdirektiv ble de fleste
medlemsland i EU forpliktet til å liberalisere postmarkedet fra
2011. Elleve medlemsland ble gitt utsatt frist til 2013. Alle medlemsland
har som følge av dette nå opphevet eneretten. Det er imidlertid
i varierende grad blitt reell konkurranse på postmarkedet i de enkelte EU-land.
I kapittel 4 i proposisjonen følger omtale av noen EU-land som det
anses relevant å sammenlikne med.
EUs første og andre postdirektiv er innlemmet
i EØS-avtalen og er gjennomført i norsk rett gjennom gjeldende postlov.
Det tredje direktivet er ennå ikke en del av EØS-avtalen, men i
Sundvolden-erklæringen ble det slått fast at regjeringen Solberg
ville oppheve den norske reservasjonen mot direktivet.
Departementet har fått gjennomført flere utredninger
for å vurdere hvilke følger en innføring av tredje postdirektiv
vil ha i det norske markedet.
Utredningene viser at gevinsten ved innføring
av full konkurranse er at kundene med store brevvolumer får lavere
kostnader og at konkurransen bidrar til innovasjon. I tillegg vil
videreføring av ordningen med enhetsporto for enkeltsendinger opp
til 50 gram sikre at forbrukere ikke opplever urimelige geografiske
prisforskjeller som eventuelt kan inntreffe på grunn av manglende konkurranse.
Utredningene viser blant annet at for samfunnet som helhet vil liberaliseringen
gi en gevinst. Imidlertid viser utredningene at dersom servicenivået
på de leveringspliktige tjenestene videreføres, vil bevilgninger
til statlig kjøp måtte øke betraktelig. Dersom lørdagsomdeling avvikles,
vil statens behov for støttekjøp av slike tjenester reduseres.
Departementet mener på bakgrunn av tilgjengelig
informasjon at det er nedgangen i brevmengden på grunn av e-substitusjon
som fører til behov for endringer i de leveringspliktige tjenester,
og ikke innføringen av tredje postdirektiv i seg selv. Når det gjelder høringsinstansenes
bekymring for at gjennomføringen av direktivet vil bli dyrt, dårlig
og distriktsfiendtlig, viser departementet til at ny postlov er
en nødvendig omstilling for å møte fremtidige utfordringer i postmarkedet.
Departementet viser til at størstedelen av omsetningen
til Posten allerede i dag er fra tjenester som er i full konkurranse,
og eneretten er kun knyttet til postsendinger under 50 gram. Departementet
har tiltro til at Posten vil være i stand til å konkurrere i markedet
også etter at det er fullt liberalisert.
Departementet foreslår at tredje postdirektiv gjennomføres
i norsk rett gjennom vedlagte lovforslag.
Etter gjeldende rett sikrer Postens konsesjon
et landsdekkende tilbud av leveringspliktige tjenester til rimelig
pris og god kvalitet.
Den forventede utviklingen i postmarkedet vil føre
til at fastsettelsen av et grunnleggende servicenivå for posttjenester
som alle skal ha tilgang til, blir stadig viktigere. En reduksjon
i omfanget av leveringsplikten, for eksempel gjennom ytterligere
reduksjon i antall omdelingsdager, vil kunne bli presset frem på
lengre sikt.
Regjeringen foreslår å lovfeste det grunnleggende
tjenestetilbudet som skal omfattes av leveringsplikten. Eventuelle
endringer vil således måtte legges frem for Stortinget.
Det foreslås langt på vei å videreføre gjeldende servicenivå
for de leveringspliktige posttjenestene. Når det gjelder antall
omdelingsdager, foreslås imidlertid en reduksjon fra seks til fem dager
i uken. For aviser foreslås en hjemmel i loven for å forskriftsregulere
krav til leveringsplikt på lørdager i områder der det ikke eksisterer noe
alternativt avisdistribusjonsnett.
Leveringsplikten skal sikre fem dagers omdeling av
brevpost inntil 2 kg, aviser og blad i abonnement inntil 2 kg og
lettgods inntil 20 kg, rekommanderte postsendinger og verdipost,
begge inntil 2 kg. I tillegg foreslås videreført ordningen med gratis
formidling av visse postsendinger til blinde, svaksynte, krigsfanger
og sivilt internerte.
Hvilke tilbydere som skal ha leveringsplikt, avgjøres
gjennom anbudskonkurranse eller direkteutpeking. Det vil blant annet
kunne stilles krav til fremsendingstid innenfor de rammer for servicenivået
som følger av internasjonale forpliktelser. Servicenivå for leveringspliktige
tjenester vil fastsettes nærmere i avtale eller enkeltvedtak. Dette
gir en viss fleksibilitet til å tilpasse servicenivået til markedsutviklingen
og brukernes behov.
Det foreslås i lovforslaget § 8 at leveringsplikten ikke
skal gjelde for brukere der det ikke foreligger kjent adresse, utleveringspostkasse,
postboks eller annen avtalt ordning for mottak av postsendinger.
Det åpnes for at myndigheten kan direkteutpeke leveringspliktig
tilbyder eller sikre de leveringspliktige tjenestene gjennom en
offentlig anbudsprosess, eller ved en kombinasjon av disse to, jf. pkt.
6.4 i proposisjonen.
Posten er i dag pålagt å ha enhetsporto for
postsendinger omfattet av eneretten (brev under 50 gram), uavhengig
av om det er enkeltsendinger eller massesendinger.
Departementet foreslår å videreføre ordningen med
enhetsporto, men begrenset til enkeltsendinger under 50 gram. Dette
gjøres for å sikre forbrukere og mindre næringslivskunder mot eventuelle
geografiske prisforskjeller. Det foreslås at myndigheten skal kunne
avtale eller pålegge prisen for enhetsporto dersom det blir nødvendig.
Brukere av posttjenester som sender et større volum
vil kunne nyte godt av eventuelle prisreduksjoner som konkurransen
kan gi i markedet. Et eventuelt krav om enhetsporto for massesendinger
ville ført til at leveringspliktig tilbyder ikke kan konkurrere
om de mest lønnsomme kundene. Dette ville igjen bety at leveringspliktig
tilbyder ville sitte igjen med ansvaret for distribusjon av de ulønnsomme
postsendingene, noe som vil kunne føre til høyere enhetsporto eller
økt behov for statlig støtte.
Etter gjeldende rett er tilgang til utleveringspostkasser
et privatrettslig forhold som må avtales mellom den enkelte postkasseeier
og den som ønsker tilgang til postkassene. Postens konkurrenter
har tidligere etterlyst en regulering av dette området, fordi store
deler av postmarkedet allerede har vært åpent for konkurranse.
Lovforslaget opphever Postens monopol og innfører
en lett tilgangsregulering for å legge til rette for konkurranse.
Det foreslås i lovforslaget at leveringspliktige tilbydere
kan få rett til tilgang til avlåste utleveringspostkasser når avtale
med postkasseeier ikke kommer i stand, og at andre tilbydere på
visse vilkår kan få slik rett. Forslaget til bestemmelse tar sikte
på å balansere privat eiendomsrett opp mot hensynet til konkurranse
i postsektoren.
Videre foreslås at leveringspliktig tilbyder
skal imøtekomme rimelige anmodninger om å videreformidle postsendinger,
dvs. formidle postsendinger til adressat på vegne av annen tilbyder, på
ikke-diskriminerende vilkår.
Det er ingen regulering av postnummersystemet i
gjeldende rett. Det offentlige postnummersystemet ble etablert av
det statlige Postverket og forvaltes i dag av Posten. Lovforslaget
legger opp til en offentlig forvaltning av postnummersystemet.
Lovforslaget inneholder en plikt for leveringspliktig
tilbyder til å tilby tilgang til adresseendringer for andre registrerte
tilbydere på åpne, objektive og ikke-diskriminerende vilkår og til kostnadsorientert
pris.
Lovforslaget omfatter ikke bestemmelser om tilgang
til leveringspliktig tilbyders innsamlings- og distribusjonsnett.
Det er ingen regulering av tilgang til adresseregister
i gjeldende rett. Posten har i dag et register som de oppdaterer
løpende med adresseendringer og omadresseringer.
I postloven 29. november 1996 nr. 73 ble det
innført en konsesjonsordning. Nærmere vilkår for postlevering ble
fastsatt av myndighetene gjennom konsesjonsvilkår.
Hovedregelen for plassering av utleveringspostkasser
følger av Postens konsesjon vedlegg 1, og fastsetter at utleveringspostkassen
skal plasseres på eller «i nærheten av» næringseiendom eller fast
helårlig bolig.
I tillegg til reglene om postkasseplassering
i vedlegg 1, er det med grunnlag i sosiale og individuelle hensyn
fastsatt i Postens konsesjon at bevegelseshemmede skal få utlevert
postsendinger nærmere enn normal plassering for utleveringspostkasser.
Lovforslaget gjeninnfører en plikt for postmottakere
til å ha en postkasse. Denne plikten ble opphevet da gjeldende postlov
trådte i kraft. Det har i praksis vist seg at det er behov for en
slik plikt. Reguleringen av utleveringspostkasse foreslås flyttet
fra konsesjon til lov- og forskriftsnivå. Det foreslås å videreføre
regler om at leveringspliktig tilbyder kan anmode eier av postkasse
om å flytte denne til et sted som er egnet for utlevering av post.
Videre foreslås det gitt hjemmel til å gi regler om plassering av
utleveringspostkasse i forskrift. Det foreslås også regler om avstandskrav
for plassering av postkasse, ulike avstandskrav for tettbygd og
spredtbygd strøk, og unntak fra avstandskravene. Departementet tar
sikte på å fastsette et tak på hvor mange faste helårlige boliger
eller næringseiendommer som kan falle inn under unntaksreglene for
å hindre at det oppstår usikkerhet om anvendelsen av unntaksbestemmelsene.
Taket vil bli fastsatt til 3 500, dvs. 0,15 prosent av det totale antall
husholdninger i Norge.
Videre foreslås av hensyn til sosiale og individuelle
forhold adgang til å forskriftsfeste gjeldende krav til særlige
regler for plassering av utleveringspostkasser for bevegelseshemmede.
Lovforslagets kapittel 3 inneholder generelle bestemmelser
som gjelder for alle tilbydere som omfattes av lovens virkeområde.
Det stilles blant annet krav til registrering av tilbydere i postmarkedet
og hvordan postsendinger skal behandles og sikkerheten i postnettet
ivaretas.
Alle tilbydere skal utarbeide og offentliggjøre leveringsvilkår.
Når det gjelder håndtering av postsendinger, skal dette skje på
en forsvarlig måte for å unngå tap og skade.
Etter gjeldende rett er Posten gjennom konsesjon pålagt
å tilby retur av postsendinger til avsender ved ukjent adresse eller
dersom adressat ikke ønsker å motta sendinger. Plikten er begrenset
til leveringspliktige postsendinger.
Det foreslås en ny bestemmelse i § 26 som pålegger
alle tilbydere å forsøke å utlevere feiladressert post til riktig
adressat. Dersom dette ikke er mulig, skal postsendingen returneres
til avsender. Tilbyders aktivitetsplikt begrenser seg til å forsøke
å finne rett adresse uten innsats som er svært ressurskrevende.
Ubesørgelig postsending reguleres i gjeldende postlov
§ 11 og i postforskriften § 11. Bestemmelsene pålegges enhver posttilbyder
å kunne håndtere ubesørgelig post.
Forslaget til bestemmelse i § 27 viderefører
til en viss grad gjeldende rett, men departementet foreslår at begrepet
«ubesørgelig postsending» erstattes av det mer tidsmessige og selvforklarende
begrepet «ikke-leverbar postsending».
Det stilles særlige krav til håndtering av ikke-leverbare
postsendinger, det vil si postsendinger som ikke kan utleveres til
rett adressat eller returneres til avsender. Alle tilbydere plikter
å ha et system som behandler disse postsendingene på en forsvarlig
måte, eller de at de overlater behandlingen til en tilbyder som
har godkjent system.
Etter gjeldende postlov § 22 skal alle tilbydere av
posttjenester betale erstatning for tap, skade og forsinkelse for
registrerte postsendinger.
Det er foreslått regler om erstatning og ansvarsbegrensning,
for å sikre at alle tilbydere som faller inn under loven, stilles
overfor de samme minstekrav til erstatningsordninger. Forslaget
er en videreføring av gjeldende rett om at alle tilbydere av posttjenester
skal betale erstatning for tap, skade og forsinkelse for registrerte
postsendinger. Det foreslås ikke å videreføre plikten i gjeldende
rett til å betale erstatning for uregistrert postsending.
Gjeldende postlov av 1996 regulerer taushetsplikten
i § 13, som i hovedsak videreførte § 8 i postloven fra 1928. Historisk
sett har taushetsplikten i postloven hovedsakelig knyttet seg til postsendingens
innhold, i tillegg til en grunnleggende plikt for tilbyder til å
beskytte informasjon om brukerne av posttjenesten.
Departementet anser det som viktig å videreføre visse
grunnleggende krav til taushetsplikt for tilbydere av posttjenester.
Krav til taushetsplikt foreslås tatt inn i § 30.
Det foreslås en videreføring og presisering
av taushetspliktbestemmelsen i gjeldende lov. Hensynet bak bestemmelsen
er å sikre at informasjon som tilbyder får kjennskap til gjennom
virksomheten, og som omfattes av taushetsplikten, ikke tilflyter
uvedkommende. Bestemmelsen klargjør når offentlig myndighet kan
få tilgang til opplysninger i medhold av lov, og når det eventuelt
må foreligge avgjørelse fra domstol. I lovforslaget presiseres at
graderte adresseopplysninger omfattes av taushetsplikten.
Bestemmelsen er ny. Postloven gir i dag ikke hjemmel
for utstedelse av politiattest til bruk for vandelskontroll og vurdering
av egnethet i forbindelse med ansettelser hos posttilbyder.
Forslaget om politiattest er forankret i lov 28. juni
2010 nr. 16 om behandling av opplysninger i politi og påtalemyndigheten
(politiregisterloven) og forskrift 20. september 2013 nr. 1097 om
behandling av opplysninger i politiet og påtalemyndigheten (politiregisterforskriften).
Det foreslås å innføre krav til utstedelse av
ordinær politiattest til bruk for vandelskontroll og vurdering av
egnethet i forbindelse med ansettelser hos posttilbyder i stillinger
som medfører behandling av postsendinger. For ansettelse i sikkerhetsrelaterte
stillinger og enkelte lederstillinger foreslås det at det kan kreves
uttømmende og utvidet politiattest.
Bestemmelsen om overtredelsesgebyr er ny i postlovsammenheng.
Det foreslås innført en hjemmel for å ilegge overtredelsesgebyr
for brudd på utvalgte bestemmelser.
Gjeldende postlov fastsetter at departementet kan
treffe vedtak om en daglig løpende tvangsmulkt for å sikre at «regler
med hjemmel i loven» overholdes. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet
har fått delegert myndighet til å treffe vedtak om tvangsmulkt.
Departementet foreslår å videreføre gjeldende bestemmelse
om tvangsmulkt. Muligheten til å ilegge tvangsmulkt er erfaringsmessig
et effektivt virkemiddel for å sikre at plikter fastsatt i lov,
forskrift eller enkeltvedtak etterleves.
Gjeldende postlov fastsetter i § 24 at uaktsomme og
forsettelige overtredelser av §§ 4 (konsesjonspliktig postformidling),
6 (enerett) og 7 (frimerker og andre frankeringsmidler) eller forskrifter
gitt med hjemmel i disse kan straffes med bøter eller fengsel i
inntil tre måneder. Videre kan uaktsomme og forsettelige overtredelser
av § 13 (taushetsplikt) straffes på samme måte.
Det foreslås å videreføre en bestemmelse som gjør
det mulig å straffe overtredelse av enkelte bestemmelser i den nye
postloven. Straffebestemmelsen i gjeldende postlov blir i hovedsak
foreslått videreført. Strafferammen foreslås økt fra bøter eller
fengsel i inntil tre måneder til bøter eller fengsel i inntil seks
måneder.
Etter gjeldende rett er det stilt krav i Postens konsesjon
om at selskapet skal ha en klageordning som gjør det mulig for brukerne
å få behandlet ethvert spørsmål om de leveringspliktige tjenestene.
Nasjonal kommunikasjonsmyndighet fører i dag et overordnet tilsyn
med at Posten opptrer i samsvar med postregelverket, herunder konsesjonen.
Det foreslås i lovutkastet § 39 om tilbyders
klageordning at alle tilbydere skal ha en klageordning for egne
brukere som behandler klager fra brukerne i første instans. Det
foreslås også å sette enkle krav til tilbyders klageordning.
Det foreslås å opprette en brukerklagenemnd
i § 40. Brukerklagenemnda skal behandle klager på tilbyder fra forbrukere
og små bedrifter i saker som gjelder forbrukerforhold, jf. § 40. Klagene
som bringes inn for Brukerklagenemnda skal som hovedregel allerede
ha vært behandlet av tilbyders egen klageordning. Det legges opp
til at Brukerklagenemnda skal ha en forenklet saksbehandling og
gi rådgivende uttalelser. Nemnda skal finansieres av tilbyderne.
Videre foreslås det at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet
skal behandle klager fra brukerne som ikke gjelder forbrukerforhold,
klager i tvister mellom tilbyderne og klager i tvister mellom eier
av utleveringspostkasser eller postboksanlegg og tilbyder av posttjeneste,
jf. § 41. Klager fra brukerne omfatter for eksempel klager som gjelder
brudd på taushetsplikt med videre.
Formidling av forhåndsstemmer er ikke regulert i
gjeldende rett.
Bortfall av lørdag som ordinær distribusjonsdag siste
helgen før valg vil kunne medføre økte utfordringer med å få frem
forhåndsstemmer tidsnok, og departementet foreslår derfor en hjemmel
til å pålegge eller inngå avtale om formidling av forhåndsstemmer
siste helg før lokal- og stortingsvalg.
Departementet viser til at den foreslåtte bestemmelsen
i § 12 åpner for at tjenester kan kjøpes fra allerede eksisterende
tjenestetilbydere.
Det er videre viktig å merke seg at et slikt
kjøp dekkes utenom den vanlige ordningen med finansiering eller
kjøp av leveringspliktige tjenester.
Opphevingen av Postens enerett er beregnet til
å gi en samfunnsøkonomisk gevinst gjennom at økt konkurranse fører
til effektiv ressursbruk, kostnadsreduksjon og innovasjon. Økt konkurranse
kan også øke behovet for statlig kjøp av ulønnsomme posttjenester
fordi marginene i lønnsomme deler av leveringsplikten blir mindre.
De siste årene har bevilgningene til statlig kjøp økt, som følge
av fall i brevmengden på grunn av e-substitusjon. I statsbudsjettet
for 2015 er det budsjettert med 418 mill. kroner til statlig kjøp
av ulønnsomme posttjenester.
Økningen i statlig kjøp i årene fremover vil
først og fremst avhenge av hvor raskt brevmengden fortsetter å falle.
Forslaget om å redusere antall omdelingsdager fra
seks til fem dager i uken, ventes å redusere behovet for statlig
kjøp av ulønnsomme posttjenester med 400 mill. kroner per år.
Det er foreslått en forskriftshjemmel som gir myndigheten
adgang til å fastsette krav til lørdagsomdeling av aviser til abonnenter
i områder der det ikke eksisterer et alternativt avisbudnett. En
slik ordning er kostnadsberegnet til mellom 50 og 120 mill. kroner
per år.
Lovforslaget legger opp til at myndigheten kan inngå
avtale med eller pålegge leveringspliktig tilbyder å sikre innsamling
og utlevering av forhåndsstemmer innenriks siste helg før valgdag
ved stortings-, fylkestings- og kommunestyrevalg. En slik ordning
vil medføre merkostnader på mellom 2 og 5 mill. kroner hvert valgår.
Det er myndigheten som har ansvar for valg i Norge som vil være
ansvarlig for å dekke eventuelle merkostnader.
Lovforslaget legger opp til at det innføres
en brukerklagenemnd. Kostnaden for etablering og drift av en slik
nemnd er foreslått dekket av tilbyderne i markedet.
Lovforslaget gir hjemmel for tilbyderne til
å kreve politiattest ved nyansettelser. Det er vanskelig å anslå
nøyaktig hvor mange politiattester det kan dreie seg om, men departementet
antar at det kan dreie seg om mellom 600 og 700 politiattester per
år.
Departementet legger til grunn at kostnadene ved
politiattest etter forslaget ikke vil overstige 200 000 kroner i
året for det offentlige.
Lovforslaget legger opp til at det skal være
portofrihet for visse typer postsendinger til og fra blinde og svaksynte.
Posten, Blindeforbundet og Adaptor har anslått at forslaget vil
kunne innebære en økning i kostnadene knyttet til statlig kjøp av
ulønnsomme posttjenester i størrelsesorden 1,5 til 2 mill. kroner
per år.
Endringene i reguleringen medfører også endringer
i arbeid og ansvar for postmyndigheten. Det anslås at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet
vil måtte øke ressursbruken til å følge opp postmarkedet med mellom
to og tre årsverk.