Helse- og omsorgsdepartementet fremmer i proposisjonen
forslag til endring av helsepersonelloven § 48 om autorisasjon.
Bakgrunnen er at departementet mener det er nødvendig å foreta enkelte
tekniske endringer og presiseringer for å tydeliggjøre vilkårene
for autorisasjon og presisere departementets hjemmel til å fastsette bestemmelser
om gjennomføringen av tilleggskrav og praktisk tjeneste.
Autorisasjonsordningen skal bidra til at autorisert
helsepersonell har nødvendige kvalifikasjoner til å inneha en bestemt
yrkesrolle. Formålet med autorisasjonsordningen er å bidra til sikkerhet
for pasientene og kvalitet i helse- og omsorgstjenesten, samt tillit
til helse- og omsorgstjenesten og helsepersonell. I tillegg må autorisasjonsordningen
ivareta søkerens rettssikkerhet og behov for forutsigbarhet.
Helsepersonell med utenlandsk utdanning utgjør en
betydelig andel av dem som søker og gis norsk autorisasjon. En stor
og økende andel helsepersonell har utdanning fra land utenfor EØS-området.
På grunn av store variasjoner i innholdet i og gjennomføringen av
utdanninger i land utenfor EØS-området, er det særlig krevende å
vurdere om disse søkerne har de kvalifikasjonene som forutsettes
for å få norsk autorisasjon. For å bidra til at disse søkerne har nødvendige
kvalifikasjoner for å kunne utøve yrket i Norge, er det utformet
en ny autorisasjonsordning for denne gruppen søkere. I arbeidet med
ordningen er det også lagt vekt på søkernes behov for forutsigbarhet.
I høringsnotatet med forslag til ny autorisasjonsordning
for helsepersonell utenfor EØS ble det foreslått en videreføring
av dagens grunnvilkår om at søkers utenlandske utdanning og kvalifikasjoner
skal være jevngode med tilsvarende norsk utdanning.
I jevngodhetsvurderingen skal det i likhet med dagens
ordning vurderes om søkers gjennomførte utdanning og eksamen er
jevngod med tilsvarende norsk utdanning og eksamen eller om søker
har godtgjort at det foreligger nødvendig kyndighet. Denne vurderingen
foretas av Statens autorisasjonskontor for helsepersonell (SAK)
på grunnlag av framlagt dokumentasjon.
Det er i alt 29 helsepersonellgrupper som er
omfattet av autorisasjonsordningen. Hovedvilkåret for autorisasjon
er kravet om utdanning/kompetanse. Eksamen i vedkommende fag ved
norsk universitet, høgskole eller videregående opplæring kan gi
rett til autorisasjon.
Etter helsepersonelloven kan utdanningskravene også
oppfylles ved at søker har enten utenlandsk eksamen som anerkjennes
som jevngod med tilsvarende norsk eksamen, eller kan dokumentere nødvendig
kyndighet.
Det følger av helsepersonelloven at autorisasjon ikke
kan gis helsepersonell som er 75 år eller eldre. Departementet har
foreslått å heve aldersgrensen fra 75 år til 80 år i Prop. 74 L
(2014–2015) Endringer i helsepersonelloven mv. (endring av aldersgrensen
for bortfall av helsepersonells autorisasjon mv. fra 75 til 80 år).
Autorisasjon gis heller ikke til en søker som
vurderes som uegnet for yrket. Søker er uegnet om det foreligger
forhold som ville medført tilbakekall av autorisasjon. Dette vurderes
av SAK dersom SAK har fått opplysninger om forhold som kan indikere
at søker er uegnet.
Helsepersonell utdannet i land utenfor EØS må bestå
kurs i nasjonale fag for å få autorisasjon som lege, tannlege, sykepleier,
hjelpepleier og farmasøyt. For sykepleiere, farmasøyter, leger og
tannleger skal kurset også inneholde håndtering av legemidler.
Som EØS-medlem er Norge bundet av yrkeskvalifiseringsdirektivet,
og også statsborgere fra Sveits har rett til å få godkjent yrkeskvalifikasjoner.
Autorisasjon til denne gruppen er nærmere regulert i en egen forskrift.
Personer med utdanning fra land utenfor EØS har
rett til autorisasjon dersom deres eksamen kan godkjennes som jevngod
med tilsvarende norsk eksamen, jf. helsepersonelloven § 48 tredje
ledd bokstav a. Det er ikke nærmere angitt i loven eller forarbeidene
hva som skal anses som jevngod eksamen. I praksis er det søkers
gjennomførte utdanning som vurderes opp mot den tilsvarende norske
utdanningen.
Det er lagt til grunn at det ikke er et krav
at utdanningen er helt sammenfallende med den norske i innhold.
Det avgjørende for vurderingen er om vedkommende søkers utdanning
samlet sett er av en slik kvalitet og et slikt omfang at den må anses
faglig jevngod med den aktuelle norske utdanningen.
Dersom SAK er i tvil om søkeren har utdanning som
kan anses jevngod med tilsvarende norsk utdanning, ber SAK om sakkyndig
råd fra utdanningssektoren. For leger stilles det i slike tilfeller krav
om en praktisk og teoretisk fagprøve.
Det følger av helsepersonelloven § 48 tredje ledd
bokstav c at en søker som har godtgjort å ha nødvendig kyndighet
har rett til autorisasjon. Nødvendig kyndighet er dermed et selvstendig grunnlag
for autorisasjon. Det er liten veiledning i lov og forarbeider om
hva som ligger i nødvendig kyndighet. Den nærmere avgrensningen
og fortolkningen av bestemmelsen er utviklet i forvaltningspraksis.
Bestemmelsen er et unntak fra hovedregelen om bestått
eksamen i vedkommende fag. Bestemmelsen har blitt benyttet i noen
tilfeller for søkere med utenlandsk utdanning og for søkere med norsk
utdanning av eldre dato. For søkere med nyere norsk helseutdanning
vil det etter forvaltningspraksis bare helt unntaksvis være aktuelt
å gi autorisasjon uten at vedkommende har bestått den eksamen som
gir rett til autorisasjon etter hovedregelen.
Ved vurderingen av om en søker har godtgjort
å ha den nødvendige kyndighet, tas det utgangspunkt i de kravene
som stilles til norsk eksamen/utdanning. Det er i praksis lagt til
grunn at søker må ha gjennomført og bestått en helsefaglig utdanning
på minst samme nivå som den tilsvarende norske utdanningen også
for autorisasjon på dette grunnlaget.
I den foreslåtte § 48 a første ledd presiseres
det at det er bestått utenlandsk eksamen som er grunnlag for autorisasjon.
Det er også presisert at gjennomført utdanning og bestått utenlandsk
eksamen skal sammenlignes med tilsvarende norsk eksamen og utdanning.
Dagens bestemmelse er fortolket og praktisert slik at det er søkers
utdanning og eksamen som sammenlignes med tilsvarende norsk utdanning
og eksamen. Departementet mener dette bør fremgå klarere av lovteksten.
Det er SAK i første instans og Statens helsepersonellnemnd
i annen instans som avgjør hvorvidt eksamen er å anse som jevngod
med norsk utdanning og eksamen, eller om det er godtgjort nødvendig
kyndighet. Det er i praksis lagt til grunn at kravet om jevngodhet
ikke innebærer et krav om at utdanningen er helt sammenfallende med
den norske utdanningen i innhold. I vurderingen er det avgjørende
om vedkommende søkers utdanning samlet sett er av en slik kvalitet og
et slikt omfang at den må anses faglig jevngod med den aktuelle
norske utdanningen. Det må foretas en helhetsvurdering av utdanningens nivå,
varighet og innhold. Vurderingen av om søkerens utdanning og eksamen
er jevngod med norsk utdanning og eksamen, alternativt at nødvendig
kyndighet er godtgjort på annen måte, vil foretas på grunnlag av
innsendte dokumenter.
Det er betydelige forskjeller i utdanningene
i land utenfor EØS-området. Dette innebærer at det er særlig utfordrende
å vurdere hvorvidt en søker med utdanning fra slike land har de
kvalifikasjonene som forutsettes for norsk autorisasjon. Departementet
mener derfor det er nødvendig med nærmere regulering av hvilke tilleggskrav
som bør stilles for at denne gruppen søkere skal kunne få norsk
autorisasjon. Slike krav kan departementet fastsette i forskrift.
I høringsnotatet som ligger til grunn for forslagene i proposisjonen,
ble det samtidig foreslått ny forskrift om tilleggskrav for autorisasjon
for helsepersonell med yrkeskvalifikasjoner fra land utenfor EØS.
Departementet har foreslått at det i forskriften stilles krav om
obligatorisk fagprøve for å få autorisasjon som lege, tannlege,
sykepleier og helsefagarbeider for søkere med utdanning fra land
utenfor EØS. Den obligatoriske fagprøven vil kunne bidra til å avdekke
om det er faktiske mangler i søkerens kompetanse, selv om SAK har
vurdert at søkerens utdanning og eksamen er jevngod med den norske.
Fagprøven vil også bidra til å kunne avdekke om beslutningen om
jevngodhet er fattet på grunnlag av falske eller forfalskede dokumenter.
Kravet til fagprøve vil dermed kunne bidra til å sikre at helsepersonellet
som får autorisasjon har de kvalifikasjonene som forutsettes.
Det et i dag et samarbeid mellom autorisasjonsmyndighetene
og utdanningssektoren når det gjelder vurderingen av jevngodhet.
I saker der de har behov for utdanningssektorens vurdering av om
søkers utdanning oppfyller kravet til jevngodhet, ber SAK om dette.
Departementet mener vurderinger fra utdanningssektoren er viktig
for å få sakene tilstrekkelig opplyst i de nevnte tilfellene, men
mener at utdanningssektorens vurdering ikke kan være bindende for
SAK. Dersom utdanningsinstitusjonenes vurdering skulle være bindende,
ville det i realiteten innebære en overføring av godkjenningsmyndigheten
til utdanningssektoren. Etter helsepersonelloven § 53 er det Helsedirektoratet
eller den det bemyndiger som gir autorisasjon. Helsedirektoratet
har delegert dette ansvaret til SAK.
Departementet har vurdert om jevngodhetsvurderingen
bør gjøres etter at søker har gjennomført kravene i tilleggskravforskriften,
eller om vurderingen av jevngodhet bør foretas tidligere.
Departementet mener jevngodhetsvurderingen bør
foretas innledningsvis, slik at kun søkere som tilfredsstiller jevngodhetskravet
gis anledning til å gjennomføre fagprøve og kurs i nasjonale fag
og legemiddelhåndtering. Språkprøven vil kunne tas før jevngodhetsvurderingen.
I høringen har de fleste høringsinstansene støttet departementets
forslag om en to-trinns prosess hvor jevngodhetsvurderingen foretas
før søkeren fortsetter løpet med å gjennomføre tilleggskravene.
SAK og sekretariatet i Statens helsepersonellnemnd mener imidlertid
at fagprøven bør foretas før jevngodhetsvurderingen.
Etter departementets vurdering er det flere
grunner til å foreta jevngodhetsvurderingen før tilleggskravene
gjennomføres. Når jevngodhetsvurderingen er foretatt, vil søker
få en avgjørelse hvor det fremgår om utdanningskravet anses oppfylt.
De som oppfyller utdanningskravet kan etter det starte løpet med
å fullføre tilleggskravene. De som får avslag vil få anledning til
å klage på avgjørelsen. Søker vil dermed ikke risikere å gjennomføre
kurs som koster tid og penger for så på et senere tidspunkt å få
avslag på søknad om autorisasjon fordi jevngodhetsvurderingen konkluderer
med at utdanningskravet ikke anses oppfylt. Den foreslåtte ordningen
vil etter departementets vurdering bidra til mer forutsigbarhet for
søker.
Søkere som får avslag på sin søknad fordi utdanningen
ikke anses jevngod med norsk utdanning, kan i noen tilfeller rette
opp disse manglene ved kompetansehevende tiltak. Det gis i dag en
viss veiledning med hensyn til hvilke mangler som foreligger, men
søker må selv finne ut hvordan nødvendig supplerende utdanning og
kompetanse kan skaffes. Utfordringen for en del søkere er at det
er vanskelig å skaffe den nødvendige kompetansen. For å sikre tilgang
til tilstrekkelig personell med rett kompetanse og ta i bruk verdifulle
ressurser og arbeidskraft, er det etter departementets oppfatning
behov for å vurdere mer målrettede tiltak slik at denne gruppen
raskere kan oppnå norsk autorisasjon.
Helsedirektoratet har foreslått at nødvendig
kyndighet fjernes som selvstendig grunnlag for autorisasjon. Det
foreslås at kunnskaper som er ervervet ved dokumentert tilleggsutdanning
eller yrkeserfaring kan vektlegges i vurderingen av om en gjennomført
og bestått utenlandsk eksamen er jevngod med tilsvarende norsk utdanning
og eksamen.
Det er i praksis lagt til grunn at søker må
ha gjennomført og bestått helsefaglig utdanning på tilsvarende nivå
også ved vurderingen av om vedkommende har nødvendig kyndighet.
Dersom Helsedirektoratets løsning velges, vil yrkeserfaring og tilleggsutdanning
kunne vektlegges ved vurderingen av jevngodhet for søkere med utenlandsk
utdanning. Kyndighet har imidlertid også blitt benyttet som grunnlag
der søker ikke har eksamen i vedkommende fag, men vurderes å ha
kyndighet for yrket. Det er for eksempel tilfeller hvor helsepersonell
med sykepleierutdanning fra land utenfor EØS ikke anses å ha en
jevngod sykepleierutdanning, men som har fått autorisasjon som helsefagarbeider
fordi søkerens kvalifikasjoner anses å oppfylle kravet nødvendig
kyndighet som helsefagarbeider. Bestemmelsen er også benyttet for
søkere uten norsk utdanning i vedkommende fag, men med annen norsk
helsefaglig utdanning. Autorisert sykepleier med tilleggsutdanning
har etter en konkret og individuell vurdering fått autorisasjon
som ambulansearbeider. Departementet mener derfor at vi ikke bør
fjerne kyndighet som et selvstendig grunnlag for autorisasjon, men
er enig med Helsedirektoratet i at bestemmelsen er vidt utformet
og at det kan være behov for å foreta enkelte presiseringer.
I bestemmelsen fremgår det at søker har rett
til autorisasjon dersom søker på annen måte har godtgjort å ha nødvendig
kyndighet. For den som ikke har eksamen som er jevngod med tilsvarende
norsk eksamen, kan tilleggsutdanning og/eller yrkeserfaring veie
opp for enkelte mangler i søkerens utdanning. Som nevnt over må imidlertid
søker også etter dette alternativet ha bestått eksamen i en helsefaglig
utdanning. Etter departementets vurdering bør dette fremgå tydeligere
av bestemmelsen. Departementet foreslår derfor at det i ny § 48
første ledd bokstav d fremgår at søker som har godtgjort å ha nødvendig
kyndighet ved bestått eksamen i helsefaglig utdanning, og tilleggsutdanning
eller yrkeserfaring, har rett til autorisasjon.
Departementet foreslår videre at det fremgår tydeligere
av bestemmelsen at alderskravet og kravet om ikke uegnethet gjelder
alle som søker om autorisasjon. Dette innebærer ingen materiell endring.
Det er ikke aktuelt at SAK skal foreta en vurdering av egnethet
ved behandlingen av autorisasjon. SAK kan imidlertid nekte en søker
autorisasjon, dersom det foreligger informasjon som tilsier at søkeren
er uegnet. Søker anses uegnet om det foreligger forhold som ville
medført tilbakekall av autorisasjon.
Departementet foreslår også å presisere at i
de tilfellene departementet har stilt krav om å gjennomføre praktisk
tjeneste eller å oppfylle tilleggskrav, vil dette være vilkår for
autorisasjon. Disse presiseringene innebærer ingen materielle endringer.
Departementet har i dag en hjemmel til å fastsette
tilleggskrav, men det fremgår ikke av bestemmelsen at departementet
også kan gi regler om gjennomføringen av fastsatte tilleggskrav.
Adgangen til å stille slike krav bør etter departementets vurdering
fremgå tydeligere av hjemmelsbestemmelsen. Departementet foreslår derfor
at det i ny § 48 a tredje ledd presiseres at departementet kan fastsette
bestemmelser om gjennomføringen av tilleggskrav.
Det følger av helsepersonelloven § 48 andre
ledd bokstav b at søker må ha gjennomført praktisk tjeneste fastsatt
i forskrift gitt av departementet. Departementet mener hjemmelen
til å fastsette praktisk tjeneste og til å gi regler om gjennomføringen
av slik praktisk tjeneste, bør fremgå klarere av lovbestemmelsen.
Departementet foreslår derfor at departementets hjemmel
til å fastsette krav om praktisk tjeneste og bestemmelser om gjennomføringen
av slik praktisk tjeneste tas inn i forslaget til § 48 a tredje
ledd.
De foreslåtte lovendringene er presiseringer
og klargjøring av gjeldende bestemmelser og innebærer dermed ikke
økonomiske og administrative konsekvenser.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Ruth Grung, Tove Karoline Knutsen, Freddy de Ruiter, Niclas Tokerud
og Karianne O. Tung, fra Høyre, Kristin Ørmen Johnsen, Elisabeth
Røbekk Nørve, Sveinung Stensland og Tone Wilhelmsen Trøen, fra Fremskrittspartiet,
lederen Kari Kjønaas Kjos, Harald T. Nesvik og Morten Wold, fra
Kristelig Folkeparti, Olaug V. Bollestad, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe,
fra Venstre, Ketil Kjenseth, og fra Sosialistisk Venstreparti, Audun Lysbakken,
slutter seg til regjeringens forslag til endringer i helsepersonelloven
i Prop. 99 L (2014–2015) Endringer i helsepersonelloven.
Komiteen viser til at det foreslås
endringer for å klargjøre vilkårene for autorisasjon og presisere
departementets hjemler til å fastsette tilleggskrav og praktisk
tjeneste i forskrift. Dagens bestemmelse om autorisasjon av helsepersonell
har hatt en utforming som har gjort bestemmelsen vanskelig tilgjengelig
for brukerne.
Komiteen viser til at formålet
med autorisasjonsordningen er å bidra til sikkerhet for pasientene
og kvalitet i helse- og omsorgstjenesten, og derfor sørge for at
helsepersonell har nødvendige kvalifikasjoner for å kunne utøve
yrket i Norge. En god autorisasjonsordning er også viktig for tilliten
til helse- og omsorgstjenesten.
Komiteen er glad for at det nå
kommer endringer som innebærer presisering og klargjøring av gjeldende
bestemmelser. Komiteen mener endringene også vil
kunne bety forbedringer på området.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at lovendringene må sees i sammenheng med Prop. 74 L (2014–2015).
Endringer i helsepersonelloven om endring av aldersgrensen for bortfall
av helsepersonells autorisasjon mv. fra 75 til 80 år. Departementet
foreslår i Prop. 74 L (2014–2015) å heve aldersgrensen for bortfall
av helsepersonells autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning fra
75 til 80 år. I dag bortfaller autorisasjonen, lisensen og eventuelt
tilknyttet spesialistgodkjenning, når helsepersonell fyller 75 år.
Personer over 75 år kan etter dagens ordning, på visse vilkår, få
lisens, herunder lisens for å drive organisert pasientrettet virksomhet.
Denne muligheten vil opprettholdes for helsepersonell som fyller
80 år.
Flertallet støtter endringene
som er foreslått i Prop. 74 L (2014–2015), og viser til at dersom
de blir vedtatt og aldersgrensen for bortfall av helsepersonells
autorisasjon blir hevet til 80 år, får det følger for forslaget
som behandles i denne innstillingen. Departementet foreslår at aldersvilkåret
tas inn i ny § 48 a, slik at andre ledd bokstav a) skal lyde «være
under 75 år». Flertallet viser til sine merknader
over og til merknader til Prop. 74 L (2014–2015), jf. Innst. 316
L (2014–2015), og foreslår at aldersvilkåret endres til 80 år.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til at de ikke
støtter endring av aldersgrense for bortfall av helsepersonells
autorisasjon mv. fra 75 til 80 år, jf. Innst. 316 L (2014–2015)
og Prop. 74 L (2014–2015).
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«I lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell
m.v. skal ny § 48 a annet ledd lyde:
Søkeren må i tillegg
a) være under
75 år,
b) ikke være uegnet for yrket, og
c) ha gjennomført praktisk tjeneste eller
oppfylle tilleggskrav dersom dette er fastsatt i forskrift etter
tredje ledd.»
Komiteen viser til
at hovedvilkåret for autorisasjon er kravet om utdanning og kompetanse. Dette
vilkåret oppfylles ved bestått eksamen i vedkommende fag ved norsk
universitet, høgskole eller videregående opplæring. Utdanningskravene
kan også oppfylles ved at søker enten har utenlandsk eksamen som
anerkjennes som jevngod med tilsvarende norsk eksamen, eller at vedkommende
kan dokumentere nødvendig kyndighet.
Komiteenmerker
seg at helsepersonell med utenlandsk utdanning utgjør en betydelig
andel av dem som søker og gis norsk autorisasjon. De representerer
verdifull arbeidskraft og kompetanse i norsk helse- og omsorgstjeneste.
En stor og økende andel helsepersonell har utdanning fra land utenfor
EØS-området.
Komiteen viser til at det er
global mangel på helsepersonell og at Norge må vurdere utdanning
og rekruttering på bakgrunn av dette. Komiteen viser
i den forbindelse til Meld. St. 13 (2011–2012) Utdanning for velferd,
jf. Innst. 320 S (2011–2012) hvor kirke-, utdannings- og forskningskomiteen
uttalte:
«Verda står overfor ein stor mangel på helsepersonell.
WHO meiner det globalt manglar 4,3 millionar helsearbeidarar, og
mangelen er størst i utviklingsland. Komiteen viser til regjeringa
si aktive rolle når det gjeld WHO sine globale retningslinjer for
internasjonal rekruttering. Komiteen støttar opp om at Noreg ikkje
skal ha aktiv og systematisk rekruttering frå fattige land som sjølve
har mangel på helsepersonell.»
Komiteen viser til at det er
Statens autorisasjonskontor for helsepersonell (SAK) som på grunnlag
av fremlagt dokumentasjon tar vurderingen om autorisasjon. Komiteen vil fremheve
betydningen av at SAK utfører et arbeid som i best mulig grad sikrer
at vi får tatt i bruk tilgjengelig, kvalifisert arbeidskraft på
en ressurseffektiv måte, fordi behovet for helsepersonell vil være
økende i fremtiden. Samtidig er det viktig å ivareta kravet til
kvalitet og kompetanse som må ligge til grunn for autorisasjon.
Komiteen mener det er viktig
at det norske utdanningssystemet gir fleksible muligheter til nødvendig
kompetansebygging for kandidater som mangler deler av den utdanning
som kreves.
Forslag fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og
Senterpartiet:
Forslag 1
I lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell
m.v. skal ny § 48 a annet ledd lyde:
Søkeren må i tillegg
a) være under
75 år,
b) ikke være uegnet for yrket, og
c) ha gjennomført praktisk tjeneste eller
oppfylle tilleggskrav dersom dette er fastsatt i forskrift etter
tredje ledd.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre følgende
vedtak til lov
om endringer i helsepersonelloven mv.
(vilkår for autorisasjon)
I
I lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. gjøres
følgende endringer:
§ 3 første ledd nr. 1 skal lyde:
1. personell med autorisasjon etter § 48
a eller lisens etter § 49,
§ 48 andre, tredje og femte oppheves. Nåværende fjerde
ledd blir andre ledd.
Ny § 48 a skal lyde:
§ 48 a Vilkår for autorisasjon
etter § 48
Rett til autorisasjon etter søknad har den som
a) har bestått eksamen i vedkommende
fag ved norsk universitet, høgskole eller videregående opplæring,
b) har bestått utenlandsk eksamen som er anerkjent etter
avtale om gjensidig godkjenning etter § 52,
c) har gjennomført utdanning og bestått utenlandsk eksamen
som anerkjennes som jevngod med tilsvarende norsk utdanning og eksamen,
eller
d) har godgjort å ha den nødvendige kyndighet ved bestått
eksamen i helsefaglig utdanning, og tilleggsutdanning eller yrkeserfaring.
Søkeren må i tillegg
a) være under 80 år,
b) ikke være uegnet for yrket, og
c) ha gjennomført praktisk tjeneste eller oppfylle tilleggskrav
dersom dette er fastsatt i forskrift etter tredje ledd.
Departementet kan i forskrift fastsette krav om praktisk
tjeneste og tilleggskrav for autorisasjon for den enkelte helsepersonellgruppe
og gjennomføring av slike krav. Departementet kan også bestemme
at kravene skal gjelde for dem som allerede har autorisasjon eller
offentlig godkjenning når forskriften trer i kraft.
§ 49 første ledd første punktum skal lyde:
Helsepersonell som ikke har rett til autorisasjon etter
§ 48 a, kan gis lisens etter søknad.
§ 53 første ledd tredje punktum skal lyde:
Departementet kan i forskrift pålegge den enkelte utdanningsinstitusjon
og andre med utdanningsansvar å gi autorisasjon for utdanninger
der det ikke kreves praktisk tjeneste, jf. § 48
a andre ledd bokstav c og 48 a tredje ledd.
§ 57 tredje ledd skal lyde:
Autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning kan kalles
tilbake også dersom vilkår fastsatt i forskrift etter §§ 48
a, 49 eller 51 ikke er oppfylt.
II
I lov 2. juni 2000 nr. 39 om apotek skal
§ 3-2 første ledd bokstav a lyde:
Søker har norsk eksamen cand.pharm., master i farmasi eller
utenlandsk utdannelse som anerkjennes som jevngod med norsk eksamen,
jf. helsepersonelloven § 48 a første ledd bokstav c.
III
I lov 27. juni 2003 nr 64 om alternativ behandling
av sykdom mv. skal § 8 første ledd lyde:
Bare den som har autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning
etter helsepersonelloven §§ 48 a til 51, har
rett til å benytte slik yrkesbetegnelse som kjennetegner vedkommende
gruppe helsepersonell.
IV
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Kongen
kan sette i kraft de enkelte bestemmelser til forskjellig tid.
Oslo, i helse- og omsorgskomiteen, den
2. juni 2015
Kari Kjønaas Kjos | Morten Wold |
leder | ordfører |