Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
fremmer forslag til lov om gjennomføring av konvensjon 19. oktober
1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid
vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn (lov
om Haagkonvensjonen 1996). Departementet fremmer videre forslag
om endringer i lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barneloven),
lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester (barnevernloven)
og lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap (ekteskapsloven). Samtidig
fremmer departementet forslag om ratifikasjon av konvensjonen. Proposisjonen
er utarbeidet i samråd med og med bidrag fra Justis- og beredskapsdepartementet
og andre berørte departement.
Ratifikasjon av konvensjon 19. oktober 1996
om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid
vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn (Haagkonvensjonen
1996) gjør det nødvendig med enkelte endringer i norsk rett. Det
foreslås i tillegg enkelte lovendringer som legger til rette for
at lovgivningen er godt tilpasset konvensjonen og ivaretar konvensjonens
formål. Se egen innstilling om samtykkesaken.
Konvensjonen i offisiell engelsk tekst med oversettelse
til norsk følger som trykt vedlegg til proposisjonen. Som trykt
vedlegg følger også forslag til forbehold og erklæringer som skal
avgis i forbindelse med ratifikasjonen.
Haagkonvensjonen 1996 inneholder bestemmelser
om internasjonal privatrett og samarbeid når det gjelder foreldremyndighet
og tiltak for beskyttelse av barn. Internasjonal privatrett er regler
om hvilken stats rett som skal anvendes i saker som har tilknytning
til flere stater, slik at det ikke oppstår konflikter mellom rettssystemer og
-regler.
Global mobilitet fører til at stadig flere barn
har tilknytning til flere stater. Dette innebærer at barnet kan
være statsborger i én stat, bo i en annen og oppholde seg i en tredje,
og eventuelt ha eiendom i en fjerde stat. Disse barna kan være mer sårbare
og utsatte enn andre, og det kan være ekstra krevende å ivareta
og beskytte dem. Formålet med Haagkonvensjonen 1996 er økt vern
for barn i internasjonale situasjoner, og økt internasjonalt samarbeid
på dette området. Ratifikasjon av Haagkonvensjonen 1996 vil derfor
gi Norge et nytt virkemiddel for å forebygge og løse internasjonale
foreldretvister, barnevernsaker og barnebortføringssaker – og kan
legge til rette for mer langsiktige omsorgsløsninger for de aktuelle barna.
Konvensjonens regler og system legger blant annet til rette for
at forelder og barn fortsatt kan ha samvær og kontakt selv om barnet
og den annen forelder flytter til en annen stat. Haagkonvensjonen
25. oktober 1980 om de sivile sider ved internasjonal barnebortføring
(Haagkonvensjonen 1980) og Haagkonvensjonen 1996 er ment å virke
sammen og forsterke hverandre.
Konvensjonens hovedbestemmelser om internasjonal
privatrett og samarbeid er følgende:
Det er staten der
barnet har vanlig bosted som kan treffe beskyttelsestiltak (jurisdiksjon).
Som et utgangspunkt vil barnets vanlige bosted være der barnet etter
en konkret og samlet vurdering har sentrum for sine livsinteresser.
Staten der barnet oppholder seg kan likevel treffe hastevedtak og
midlertidige vedtak. En sak eller deler av en sak kan overføres
mellom stater der dette er til barnets beste.
Myndighetene i den staten som treffer beskyttelsestiltaket
skal anvende sin egen stats lov (lovvalg). Det er egne regler om
lovvalg for foreldremyndighet som følger av loven eller er avtalt,
som blant annet innebærer at foreldremyndighet som er tildelt i
barnets tidligere bostedsstater vil bestå i barnets nye vanlige
bostedsstat.
Avgjørelser om beskyttelsestiltak truffet
i én konvensjonsstat anerkjennes og kan gjennomføres (fullbyrdes)
i andre konvensjonsstater.
Konvensjonen legger til rette for økt samarbeid og
informasjonsutveksling.
Hver stat skal utpeke en sentralmyndighet
som skal samarbeide med andre sentralmyndigheter, veilede om konvensjonen
og informere om nasjonale (interne) regler mv.
Haagkonvensjonen 1996 gjelder beskyttelsestiltak
rettet mot barn. Den berører foreldreansvar, fast bosted, samvær,
vergemål, plassering i fosterhjem og institusjon samt forvaltning
av barnets formue. Konvensjonen pålegger ikke statene å innføre
nye beskyttelsestiltak eller utvikle eksisterende beskyttelsestiltak
for barn. Beskyttelsestiltak som sådan – og innholdet i disse –
reguleres i hovedsak av statenes interne lovgivning og menneskerettighetene.
FNs barnekonvensjon er her sentral. Haagkonvensjonen 1996 legger
til rette for at barns beskyttelsesbehov kan oppfylles der barnets
person eller formue har tilknytning til to eller flere stater.
Haagkonvensjonen 1996 foreslås gjennomført ved
inkorporasjon. Dette betyr at konvensjonen gjelder som norsk rett.
Departementet har utarbeidet et forslag til lov om gjennomføring
av konvensjonen i norsk rett. Loven vil inneholde en inkorporasjonsbestemmelse.
I tillegg foreslås det inntatt i loven enkelte øvrige bestemmelser som
er nødvendige for å oppfylle Norges forpliktelser etter Haagkonvensjonen
1996, eller som skal sikre en best mulig tilpasning i norsk rett
til konvensjonen. Det foreslås at Kongen oppnevner en sentralmyndighet
og at det kan gis forskrifter om sentralmyndighetens oppgaver. Det
foreslås videre en bestemmelse om overføring av personopplysninger.
Kommunen skal bistå sentralmyndigheten med å samle inn opplysninger
i saker etter konvensjonen, og står fritt i organiseringen av dette
arbeidet internt. Det foreslås en bestemmelse som utpeker myndighetene
som kan behandle anmodninger om overføring av hele eller deler av
saken til en annen stat.
Departementet foreslår å endre barnelovens bestemmelse
om jurisdiksjon, fordi dette er nødvendig for å ratifisere Haagkonvensjonen
1996. Hovedregel etter konvensjonen er at saker behandles der barnet
har vanlig bosted. Departementet foreslår at «vanlig bosted» blir
det generelle jurisdiksjonsgrunnlaget i saker om foreldreansvar,
fast bosted og samvær. Departementet foreslår videre enkelte endringer
i bestemmelser om jurisdiksjon i barneloven og ekteskapsloven, og
om lovvalg og anerkjennelse i barneloven, som har til formål å bidra
til en best mulig tilpasning til konvensjonen.
I tillegg fremmes forslag om materielle endringer
i barneloven som legger til rette for at lovgivningen er godt tilpasset
konvensjonen og ivaretar konvensjonens formål. Endringene som foreslås
kan blant annet bidra til å forebygge barnebortføring, og motvirke
at barn etterlates i utlandet. Følgende hovedforslag fremmes:
Det presiseres nærmere
i hvilke tilfeller foreldre må avtale/samtykke for at barnet kan
flytte til eller ta opphold i et annet land
Forelder med foreldreansvar kan i dag bestemme flytting
ut av landet. Ved felles foreldreansvar må begge samtykke, og hver
forelder kan i slike tilfeller bare ta barnet med på kortere utenlandsreiser
uten samtykke. Departementet foreslår at barneloven endres for å
presisere at samtykke skal innhentes også der et avtalt opphold
forlenges eller endres, inkludert der barnet etterlates.
Det innføres krav om samtykke fra barn
over 12 år for å kunne flytte ut av landet, ta opphold utenfor landet
eller foreta utenlandsreiser – når dette skjer uten forelder med
foreldreansvar
Departementets forslag innebærer en ny og særskilt
bestemmelse om barns medvirkning.
Foreldre gis rett til å reise sak for domstolen
om flytting med barnet ut av landet
Departementet foreslår at domstolens kompetanse i foreldretvister
utvides, idet det i dag bare kan reises sak om foreldreansvar, bosted eller
samvær. Domstolsbehandling av slike saker, inkludert saker om flytting,
skal være siste utvei for foreldre – etter at forsøk på mekling
er uttømt. Vilkåret om barnets beste gjelder.
Reglene om melding for avtaler og avgjørelser om
foreldreansvar endres
I dag gjelder det en meldeplikt etter barneloven for
avtaler (og norske avgjørelser) om foreldreansvar. Avtaler som ikke
er meldt til Folkeregisteret, er uten rettsvirkning. Det foreslås presisert
at det er avtaler inngått i samsvar med norsk rett, mellom foreldre
om felles barn, som kan meldes til folkeregistermyndigheten.
Ratifikasjon gjør det nødvendig å endre jurisdiksjonsbestemmelsen
i barnevernloven § 1-2. I tillegg foreslår departementet å lovregulere
frivillige plasseringer i utlandet i ny § 4-4 a, samt frivillige
plasseringer i Norge på bakgrunn av utenlandsk vedtak.
Endring i barnevernloven
§ 1-2
Endringen i § 1-2 får ikke betydning for barneverntjenestens
plikt til å treffe frivillige hjelpetiltak og andre midlertidige
tiltak overfor barn som oppholder seg i Norge. Departementet foreslår derfor
å presisere i § 1-2 at for barn som oppholder seg i riket, men som
har vanlig bosted i en annen stat, gjelder vedtak etter §§ 4-4,
4-6, 4-7, 4-9, 4-10, 4-11, 4-25, 4-26 og 4-29.
Departementet foreslår å endre jurisdiksjonsbestemmelsen
i § 1-2, slik at den er i samsvar med jurisdiksjonsreglene i Haagkonvensjonen 1996.
Departementet ønsker å innta vanlig bosted som jurisdiksjonsgrunnlag.
Det fremgår av forslaget at når barn har vanlig bosted og oppholder
seg i riket, gjelder lovens bestemmelser om tjenester og tiltak.
Dette vil si at barnevernet kan treffe alle typer tiltak. Det samme
vil gjelde for barn som er flyktninger, internt fordrevet eller
der barnets bosted ikke lar seg fastsette.
Departementet foreslår også å presisere ytterligere
i lovbestemmelsen hvilke tiltak som gjelder for barn som har vanlig
bosted i Norge, men som oppholder seg i utlandet. For denne gruppen
barn kan det treffes vedtak om omsorgsovertakelse etter § 4-12 og
vedtak om plassering på institusjon etter § 4-24.
Forslag til ny § 4-4 a første ledd om plassering
i utlandet som et hjelpetiltak
Departementet foreslår å lovregulere at barneverntjenesten
skal kunne treffe midlertidig vedtak om frivillig plassering i et
konkret fosterhjem eller en institusjon i en stat som er tilsluttet Haagkonvensjonen
1996. Det skal rent unntaksvis være adgang til å plassere et barn
i et fosterhjem eller en institusjon i utlandet. Det kan i enkelte
tilfeller være til barnets beste å bli plassert i et fosterhjem
eller en institusjon i en stat som barnet har tilknytning til. Departementet
ønsker ikke å åpne for plassering i utlandet etter omsorgsovertakelse.
En rekke vilkår må være oppfylt for at barneverntjenesten
skal kunne beslutte plassering i utlandet, se forslaget til ny § 4-4
a første ledd. For det første må vilkårene for hjelpetiltak etter
§ 4-4 være oppfylt. Plasseringen skal også være forsvarlig og til
det enkelte barns beste. Barnets tilknytning til staten skal tillegges
særlig vekt. Andre relevante momenter vil være barnets tilknytning
til aktuelle omsorgspersoner, barnets eget ønske, nærhet til eventuelle
søsken, barnets kjennskap til den nye statens kultur og språk. Det stilles
også krav om at barnets rettigheter er ivaretatt i samsvar med barnevernloven
§ 4-1 og § 6-3. Barnets mening skal fremgå av sakens dokumenter.
Barn over 12 år og foreldre med foreldreansvar må samtykke i plasseringsstedet.
Det kreves at staten der barnet ønskes plassert har et forsvarlig
tilsyn. Videre stilles det vilkår om at barneverntjenesten har inngått
en avtale med utenlandske myndigheter om tilsyn og oppfølging av
barnet etter plassering og om kostnadsfordelingen. Haagkonvensjonen
1996 artikkel 33 som gir regler om prosedyrer for slike plasseringer
skal være oppfylt.
Forslag til ny § 4-4 a annet ledd om plassering
i Norge på bakgrunn av et utenlandsk vedtak
Departementet foreslår at barneverntjenesten skal
kunne samtykke i plassering av et barn i et konkret fosterhjem eller
en institusjon i Norge etter anmodning fra utenlandske myndigheter som
har sluttet seg til Haagkonvensjonen 1996, se forslag til § 4-4
a annet ledd i lovforslaget. Samtykke er betinget av at ovennevnte
vilkår i § 4-4 a første ledd er oppfylt. Det vil ikke være mulig
med en plassering i Norge hvis barnet ikke sikres nødvendig oppholdstillatelse.
Barneverntjenesten må derfor søke Utlendingsdirektoratet om oppholdstillatelse
for barnet der dette er nødvendig. Barneverntjenesten kan ikke samtykke
i plasseringen før barnet har fått oppholdstillatelse. Justis- og
beredskapsdepartementet vil vurdere behovet for å innføre en særregel
i utlendingsregelverket som kan gi utenlandske barn adgang til å
få oppholdstillatelse i slike tilfeller.